Stikkordarkiv: Tekster

På teateret

På teateret

Det var en forestilling som gikk på en av de større teaterscenene i byen, det var et nokså kjent stykke, og jeg gikk dit for å se på det. Jeg var alene, og i den grad jeg tenkte på det, tenkte jeg det var like bra, så kunne jeg konsentrere meg mer om stykket i stedet for å tenke på hvordan jeg så ut og oppførte meg i forhold til hun jeg hadde med. Jeg var fri til å se i fred, og mene hva jeg vil, jeg leverte billetten til vaktdamen og gikk i salen for å finne plassen min. Den var rett bak en nokså høy mann, men siden jeg var alene og plassen ved siden av var ledig, så kunne jeg bare sette meg på den. Der var det ingen som satt foran, jeg hadde fri sikt frem til scenen. Som vanlig brukte jeg også litt tid til å se på publikum mens stykket foregikk, for meg foregår ikke nok på scenen til at jeg kan ha oppmerksomheten der hele tiden, tenker jeg, men jeg passer også på å ikke overdrive publikumskikkingen for ikke å skille meg ut og se rar ut. Nå som jeg sitter og ser frem på scenen, ser jeg ikke rar ut. Men fra siden, på raden foran meg, kommer en kvinne innover benkeradene, det ser ut som en av skuespillerinnene, men det er vanskelig å se i mørket, og dessuten vil ikke jeg se for mye på publikum, som sagt. Hun kommer frem til setet foran meg, stopper der, det ser ut som hun leter etter noe, og noe er meg. Hun legger kneet på stolen foran, bøyer seg over og kommer mot meg med hodet og ansiktet sitt. Jeg har på meg noe etterbarberingsvann, det er kanskje det hun snuser, hva vet jeg, det viser seg i alle fall at hun er her for å kysse meg, og det har jeg ingenting i mot, jeg tar gjerne imot kysset hennes og gir så mye jeg kan tilbake. Det er svært opphissende, hun støtter seg til stolen min med hendene, den eneste kontakten jeg har med henne er gjennom munnen, etter hvert må jeg også støtte henne opp rundt livet med hendene mine, ettersom hun kommer nærmere, og kysser mer inderlig, nærmest velter over meg, og tar på meg i ansiktet med hendene sine, jeg mister fullstendig oppmerksomheten mot teaterstykket, og bryr meg heller ikke lenger om jeg ser rar ut. Hun er så deilig, jeg har lyst til å dra henne over, og hun klatrer over så godt hun kan, kommer så vidt borti den høye mannen foran, vi har ikke tid til å si unnskyld, så inderlig kysser vi, hun er så deilig, i en pause der hun trekker seg litt vekk og smiler ømt, ser jeg rett på munnen og de svulmende leppene hennes, dit inn vil jeg, tenker jeg, og stikker hele hodet rett inn, det er god plass der, så øm og god er hun, jeg vil ned i halsen hennes, men skjønner at jeg ikke kan gå ned dit med hodet først, så jeg stikker inn hendene og kryper inn på denne måten, passer på å gli inn på tungen, du verden så deilig det er, kunne jeg bare gli litt frem og tilbake, men hun sluker meg for raskt, plutselig er jeg inne med alt jeg har og i neste øyeblikk er jeg svelget. Det så sikkert rart ut, men det var helt klart verdt det, ikke et øyeblikk vil jeg angre på dette, folk kan si og tenke hva de vil, jeg gav meg hen og det gjorde jeg rett i. Når hun nå går tilbake, opp på scenen, eller hvor hun går, så er jeg inni henne, alle som ser henne vet det ikke, men jeg vet det, og hun vet det, og mer er ikke nødvendig for meg.

ES 8. nov 2005

Et tog innover mot ingenting

Et tog innover mot ingenting

Den 34 år gamle forfatteren og lektoren Eivind Salen sitter i et tog han kanskje tror er på vei noe sted, men som vi tror er på vei ingen steder. Vi tror ikke på ham, vi tror ikke på det livet han lever. Vi tror han har brutt en grense med det, at han nå ikke lenger kan leve det livet han insisterer på å leve. Det ser bare rart ut, og det må gjøre ham meget ulykkelig. Han har kanskje lyst til å leve et annet liv, der han sitter i toget og ser ut i mørket, det skal ikke vi uttale oss om, det vet ikke vi. Men vi vet at noe annet liv vil han aldri noensinne komme til å leve, det er vi temmelig sikre på. Det er for sent for ham. Det toget han sitter i, er på vei mot ingenting. Og derfor skulle vi så gjerne sett tankene hans akkurat nå. Jeg har fått forståelsen av at det akkurat nå er håp i dem, at han har tro på forandringen. Men ut i fra ansiktsuttrykket hans går det ikke an å lese noen ting. Det ser bare tomt ut av vinduet.

ES 27. sep 2008

Luringen

Denne teksten er skrevet i Tobolsk.

Luringen

Dere kan alle sammen se meg. Jeg sitter på en restaurant, i utlandet, i et land der jeg ikke kan språket så godt. Jeg sitter der og observerer, som dere også kan se på meg, se meg bare, se hvordan jeg gjør det. De andre snakker flytende og rasende raskt på språket sitt, jeg snapper opp et og annet ord, og lener meg tilbake og forstår det. Kanskje skal jeg prøve meg i baren etterpå? Det er en pub også, nesten like mye som en restaurant, det ser dere vel? Jeg fullfører måltidet mitt, det smaker meg utmerket, selv om jeg bestilte det så å si i blinde, av alt som stod om retten jeg bestilte, skjønte jeg omtrent bare halvannet ord, og det ene var kjøtt. Nåvel, en fin restaurant som den dere ser jeg sitter i, eller pub er det kanskje, serverer ikke dårlig mat, det er bare å bestille noe, det er like godt alt. Nåvel, jeg fullfører altså denne maten som er like god som alt annet på menyen, og jeg går bort i baren, jeg tar for gitt at dette er et sånt sted, der man samler opp regningen og betaler til slutt, – en øl, klarer jeg godt å si på dette språket her, – hvor mye koster det, også, men jeg går ikke i den fellen, jeg skal jo betale alt sammen til slutt, og jeg vil ikke vise meg som en av dem som ser for mye på kostnadene. Derimot vil jeg gjerne vise meg som en av dem som kan språket, men hva mer kan jeg i til bartenderen, når ølet allerede er bestilt? – En halv liter, sier jeg, – lyst øl, – gjerne fra distriktet, skulle jeg gjerne sagt, – helst ikke importert, også, men dette ”helst” er ikke så lett, og ”importert” ikke heller, og ”fra distriktet” kan jeg ikke si, bare ”herfra”, og i stedet for ”gjerne”, måtte jeg sagt, ”det skal være” eller ”jeg ønsker det fra”, og da går jeg jo ikke vist at jeg behersker språket særlig godt. Han kommer med ølen. Og han sier prisen. At priser skal være så vanskelig å oppfatte på fremmede språk, – ”hva?” spurte jeg, ”en gang til”, med den hensikt at han skulle si det han sa, en gang til, og det gjorde han. Men hva det var, oppfattet jeg ikke. Så jeg gir ham en stor seddel, – kan du gi igjen på denne? skulle jeg sagt, men det klarer jeg ikke, så jeg blir bare sittende og smile. Ved siden av meg sitter en dame. Hun snakker med en venninne, og de sitter hele tiden med hendene i håret og retter på frisyren, som om den aldri blir god nok, tenker jeg. Om det bare var kutyme å begynne å snakke med silke damer. Og jeg bare visste hva jeg skulle si, og bare hadde ordene. Dere ser jeg blir sittende, jeg sitter i baren og drikker på ølet, ved siden av meg sitter damene og snakker lynfort, og har hele tiden hendene i håret. Selv om det var kutyme og jeg visste hva jeg skulle si og hadde ordene, ville det ikke være lett å bryte inn her. – Er dere herfra? kunne jeg forresten sagt, til det har jeg ordene. Og i en pause skyter jeg det inn, – er dere herfra? – ja, sier de, eller hun ene, og særlig den andre ser på meg, som dere ser. Det eneste jeg finner på å si og har ord for, er ”interessant”, men det sier jeg ikke. Det blir for dumt. Jeg nikker i stedet, og tar en slurk av ølet, kanskje jeg skulle skåle? De fortsetter samtalen. Jeg har ofte tenkt at de som sitter stille ser smarte ut, at observatørene alltid er de smarteste. Nå ser dere, hva synes dere?

ES 12. jul 2008

Ånden i den vanlige lampen

For et år siden på denne dagen skrev jeg denne teksten her, som jeg selv synes er ganske fin, og akkurat som den skal være.

Ånden i den vanlige lampen

Det har vært så mye snakk om ånden i den magiske lampen. Ånden i den vanlige lampen er det ingen som snakker om. Den vil jeg lage. Og så lager jeg meg en ånd, og ut av lampen kommer den. Det er naturligvis svært, svært overraskende. Lampen er så gammel og hverdagslig at man skulle trodd den var mulig å kjøpe i hvilken som helst butikk eller bruktbutikk. Det er en helt vanlig taklampe det fantes haugevis av på 80-tallet, men som ingen vil ha lenger. Dem om det. Nå kommer det en ånd ut av den. Det er av typen ånder som oppfyller ønsker. Det skjønner jeg ut av det at den sier det til meg. – Hva ønsker du, spør den. Jeg sitter der på sengen min. Hva ønsker jeg egentlig? Et viktig ønske har jeg allerede fått oppfylt, at ånden kommer ut av lampen. Litt magi i hverdagen føler jeg at jeg kunne trenge av og til. Men jeg har aldri hatt behov for å overdrive det, jeg vil ikke miste hverdagen av syne. – Tal, sier ånden i den vanlige lampen, slik jeg har forstått ånder i magiske lamper gjør det. – Tal. Ja, men hva skal jeg tale om? Jeg kan ønske meg en finere og litt mer moderne lampe, men jeg er egentlig fornøyd med lampen jeg har. Særlig nå som det kommer en ånd ut av den. Sånn er det egentlig med hele livet mitt, sånn jeg lever det nå. Jeg kunne ønske meg det bedre, men er også godt fornøyd som det er. Særlig når det skjer sånne litt uvanlige og uventede, sånn som det nå har gjort, eller jeg nå har diktet det opp.

ES2013