Stikkordarkiv: Tidlige korttekster

Tenk hvis…

Tekstene jeg skrev i 2003, det første året jeg systematisk skrev korttekster, skiller seg ut fra de senere årene. Jeg hadde ikke utviklet en stil, de er vilt sprikende, vilt eksperimentelle, sånn som denne, fra 27. august, det året. I 365 korttekster har Applaus, fra 2005, lagt beslag på den plassen.

Tenk hvis…

… for eksempel i morgen, at strømmen har gått i løpet av natten, slik at klokkeradioen ikke forstår at den skal vekke meg, for klokkeradioer forstår ingenting uten strøm, og jeg forstår heller ingenting da jeg omsider våkner og klokken ved siden av meg står og blinker et klokkeslett som umulig kan ha noe med det gjeldende å gjøre, og jeg utifra dagslyset skjønner at jeg for lengst skulle vært på jobben, eller kanskje holder strømmen seg, og klokkeradioen skrur seg på, men dessverre har jeg ligget og hørt på radio i det jeg sovnet, og det så lavt, at når radioen skrur seg på, nei, da våkner jeg ikke, men sover foreløpig lykkelig videre, til jeg på ny eller hvordan vi skal si det i forhold til den tenkte fremtiden tidligere i setningen, våkner, og skjønner at jeg for lenge siden skulle vært våken og nå skulle vært på vei til jobb, eller allerede på jobb, alt ettersom når det var jeg eventuelt våknet, men dette forsikrer jeg meg mot, ved aldri å la meg vekke av radioen, men alltid av høylytt biping, BI-IP, BI-IP, det er ubehagelig, men sikkert, hvis jeg da ikke våkner og skrur vekkerklokken av, i den tro at jeg trykker på snus-knappen, og i det jeg snur meg for å sove noen minutter ekstra, så vet jeg ikke at jeg går inn i søvnen helt uten kontroll, og ikke vil våkne før jeg gjør det av meg selv, og ser at jeg har forsovet meg, slik at jeg ikke rekker jobben, og jeg kan ligge der i sengen og se for meg hvordan elevene kommer inn i timen, i den tro at de skal ha en lærer, men det skal de ikke, for han ligger her, og har ikke engang stått opp, og gjør det kanskje akkurat i det skoleledelsen ringer for å høre hvor i all verden jeg blir av og hvorfor jeg ikke har gitt beskjed, noe jeg vil å ha vanskelig for å svare på, det er bare stå opp, spise frokost, komme seg til første og beste buss, bare komme seg bort til skolen, nei, jeg må virkelig stå opp straks klokken piper, ikke engang gjøre forsøk med noen snusknapp, stå opp, forhåpentligvis noenlunde uthvilt, hvis jeg da har fått sove i natt, noe jeg fort tror jeg ikke kan ha gjort, fordi jeg har så mye å tenke på, som man ser, men likevel kan det altså være jeg klarer det, slike ting skjer, man sover godt mot alle odds og våkner uthvilt, tenk så herlig, klokken ringer og jeg står opp, uthvilt, spiser frokost, smører matpakke, pusser tennene, gjør alt riktig, bortsett fra at jeg blander sammen busstidene, det har jeg gjort før, det kan fort skje igjen, jeg tenker bussen går fem på, men så er det fra bystasjonen den går fem på, fra der jeg bor, går den ti på, og det husker jeg akkurat i det jeg er ved holdeplassen og det så sent at jeg ikke engang ser bussen min forlate den, og skolen ringer ikke meg, men jeg ringer dem, og må forklare, at det har skjedd igjen, det som har skjedd før, det finnes ingen unnskyldning, forklaringen blir tynnere, jaså, blandet sammen busstidene igjen? nei, jeg må bare rekke den bussen, den riktige bussen, jeg er der kvart på, for sikkerhets skyld, reiser til skolen, men har dessverre glemt læreboken, jeg har den normalt med på skolen, men denne gangen hadde jeg tatt den med hjem, av en eller annen dum grunn, og tatt den ut av sekken, og ikke lagt den tilbake, hva skal jeg si til elevene? jeg legger den i sekken med en gang, jeg kan ikke glemme boken, jeg må gå inn i klasserommet med boken, men tenk hvis jeg har feil bok, har blandet fagene? det har jeg gjort mange ganger, det kan skje igjen, de første gangene var det morsomt, elevene likte han læreren, som kom norskforberedt til mattetimene, men når det nå skjer enda en gang, i tillegg til alle de andre, kan man lure på om det kanskje skjer bevisst, noe jeg pinlig nok må insistere at det ikke gjør, jeg er nødt til å forberede meg til det riktige faget, men tenk hvis jeg ikke klarer det? tenk hvis jeg ikke holder mål?

ES2003

Einar Tambarskjelvar

Da jeg var et lite barn fortalte min far meg om vikingen Einar Tambarskjelvar, som var så sterk at han rauk buen til kongen, og sa den var «for veik, for veik». Det var så tøft, det gjorde sånn inntrykk. Tenk at han var så sterk, at det ikke engang nyttet å skyte med en kongepilogbue! Så sterkt inntrykk gjorde denne historien far fortalte meg da jeg var liten, hentet fra Snorres kongesagaer, at jeg selv skrev en egen, morsom versjon, da jeg var 29 år gammel.

Einar Tambarskjelvar

Jeg var ute og gikk, og jeg vil bare først som sist igjen og som vanlig insistere på at dette er helt sant, så ikke si meg i mot. Jeg var ute og gikk. I Strandgaten. Her i Bergen (eller i Bergen, hvis teksten blir lest et annet sted). Det var nå for noen dager siden, ikke særlig mange dager siden, en av de dager det ikke er særlig lenge siden har vært. Så gikk jeg der da, den gangen, i gågaten, i Strandgaten, på brosteinene der, i gaten som tidligere var en sentral handlegate, men som nå ikke er det lenger, det er bare en handlegate, i Bergen, der gikk jeg, og ved siden av meg gikk Einar Tambarskjelvar. Og jeg må bare si: ja, det var ham, den berømte, bueskytteren. Dere kan vel levende forestille dere at jeg var sitrende nervøs. Jeg tenkte som så at det var best at jeg ikke forsøkte å innlede noen samtale, hvis det skulle bli noe snakking, så var det han som måtte ta ordet. Imidlertid hadde jeg en sterk følelse av at jeg på en eller annen måte måtte utnytte dette øyeblikket, tross alt gikk jeg like ved siden av selveste Einar Tambarskjelvar. Det er ikke hver dag man får oppleve slikt. For meg gjaldt det kun denne ene gangen. Så hva som enn skulle skje, måtte det skje nå, eller aldri. «Kanskje burde jeg gjøre alt som stod i min makt for at det ble skaft til veie en bue?» tenkte jeg. Samtidig tenkte jeg at var det noe jeg burde gjøre alt som stod i min makt for å unngå, så var det at det ble skaffet til veie en bue. Hvem vet hva Einar Tambarskjelvar kunne finne på med den. Og hva han ville finne på med meg, når han hadde funnet ut at også denne buen var for veik. Han hadde vel neppe engang tilegnet meg noen bevingede ord, – for veik, for veik, er Eivinds bue, han hadde vel bare tilegnet meg et hardt knyttneveslag i tinningen. Og det ville vært mer enn nok til å slå meg dønn i bakken. Jeg hadde kanskje også tatt banesår av det, som Einar Tambarskjelvar ville sagt, om han hadde åpnet munnen til min fordel. Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke jeg vil forsøke å skaffe til veie noen bue. Like lite som jeg vil forsøke å sette i gang en samtale. Det er nok å gå her, ved siden av Einar Tambarskjelvar. Det er det største i mitt liv, det er helt sant, det er i hvert fall helt sant.

1. okt, 2003

Avvisning

19. mars 2003 skrev jeg i en smell tre tekster i en midlertidig, stygg og illeluktende leilighet et sted i utkanten av Bergen sentrum, på Nordnes. Disse tre tekstene innleder kjøret med å skrive en slik tekst i uken, hver uke, hele året, i fem år. Dette er en av dem.

Avvisning

Når man bare har en bitteliten plass til rådighet for å uttrykke seg, stiller det store krav til den første setningen. Den skal bringe den lesende leser rett inn på tema, noe jeg allerede har mislykkes i, fordi denne teksten skal handle om avvisning. Fortsettelsen følger uansett: to stykker, den ene skal bli avvist, står en helt vanlig dag i en helt vanlig gate i en helt vanlig by, og har nettopp vært et helt vanlig sted, sammen. Lite aner den ene at dette var siste gang, godt aner den andre dette, og snart skal rollene bli byttet om. Så får vi se da. – Ha det bra sier den ene, den som snart skal bli avvist, den som skal avvise smiler, pussig det der smilet, det er ikke fordi man ikke er medfølende man smiler, det er kanskje nettopp fordi man er så medfølende man gjør det, eller så smiler man av andre grunner, eller uten grunn, men smilet er der, i hvert fall her: – Det er noe jeg må si, sier den som fra og med dette øyeblikk er i ferd med å avvise den som skal bli avvist. Denne står og ser på, ser hva som står på, ser smilet forsvinne hos den avvisende, ser alvoret komme, ser og ser fra feil klode, joda, man vet hva som foregår, det er omtrent ikke nødvendig å si det, det er i hvert fall ikke nødvendig å utsette det, pausen er å svømme under vann og vite at man aldri kommer opp, ingen blivende situasjon, si det da, du som avviser, det er din oppgave å si det, dere vet begge hva det er, du vet det best, du må si det, den andre sier det ikke. Det går litt tid med her, ikke mye, maksimalt et par sekunder, hvis man måler på klokken. Der er den overstått, her kommer ordene: – Jeg liker deg godt, og vi kan godt fortsette med å treffes, men… Hva som helst kan komme etter dette ‘men’, setningen må fullføres, det tar seg ikke ut at den blir hengende slik i luften, det tar seg slett ikke ut, men der henger den. Det er sikkert ikke så lett for den avvisende heller, man vil vel være litt skånsom, samtidig som man først og fremst vil gjøre helt klart at noen skånsel kommer ikke på tale: Det er slutt. Den som holder på å bli avvist må svare, finne på et eller annet å si til det hengende ‘men’, fullføre setningen på en måte, si noe sånt som – «det er greit» eller – «jeg forstår» eller hva som helst egentlig, hva som helst gjør samme nytten, bare prøv å være litt artikulert, – «mm», går ikke. Når man tenker etter, er det ikke særlig mye som går, det meste går ikke, bare prøv, se hvor dumt det virker samme hva man sier. Det beste er å komme seg vekk, dette er ingenting å dvele ved. I hvert fall ikke for oss, som bare er observatører. Kanskje er ikke avvisningen endelig, er det fort gjort å tenke. O’ hvilke stormende hav man da gir seg ut på. Nei, du avviste, du har det ikke lett, ingen vil dømme deg for din pinlige oppførsel i avvisningsøyeblikket, ingen vil bry seg, si hva du vil, du, få det overstått, kom deg hjem, dette er ingenting å dvele ved, det er bare vi observatører som likevel har gjort det.

ES 19 mars 2003