Stikkordarkiv: Titus Andronicus

Titus Andronicus, av William Shakespeare

Første gangen jeg leste Titus Andronicus, Shakespeares første tragedie, ble jeg naturligvis overrasket over all volden. Det er ikke bare det at folk blir voldtatt, drept og spist (!), det er også det at det aldri tar slutt, og at den ondskapsfulle måten det blir gjort på er så helt over alle grenser. De fleste som deltar er på en eller annen måte i familie med hverandre, eller har lojalitetsforhold av andre grunner, så det er som regel mulig å drepe og voldta like i synet på mødre og fedre, søsken og ektefeller.

For eksempel har vi denne konstruksjonen her. Bassianus er bror til Saturnius, keiseren Titus er lojal til. Bassianus er også gift med Lavine, Titus’ datter. Bassianus blir drept av Chirion og Demtrius, sønner av Tamora, goterdronningen som blir gift med Saturnius i starten av stykket. Lavine er gift med Bassianus, men blir voldtatt av Chirion og Demetrius, og får hånden kuttet av og tungen skåret ut. To av Titus’ sønner, Quintus og Martius blir beskyldt for drapet på Bassianus, og selv dømt til døden og drept.

Sånn fortsetter det. Det er nesten underholdende å lese, fordi det er så utrolig, og fordi det er skrevet av Shakespeare.

Det er mye som hangler i Titus Andronicus. Plottet er litt uklart. Det er krig mellom romerne og goterne, Titus Andronicus er general i denne krigen, og det er strid om hvem som skal ha makten i Roma. Stykket har mange karakterer, men de er ikke så veldig distinkte, og de fleste av dem dør underveis. Det er også ting å utsette på karakterenes beveggrunner, noe som typisk skyldes en ung dramatikers temperament. Også Ibsen hadde noe slikt, i sin debut, Catalina.

Hos Shakespeare er det Titus Andronicus som i første akt dreper en av sønnene sine, Mutius, fordi «han står i veien for ham». Glødende i hodet frasier han seg så både denne sønnen, og alle sine andre sønner. Han vil ikke gi Mutius en begravelse, et motiv Shakespeare nok har funnet i et av antikkens stykker, for eksempel Antigone. Der er det imidlertid helt sentralt i handlingen, og en hovedkonflikt mellom Antigone og kong Kreon. Begge har de gode grunner, Antigone for å begrave, hun er prinsippfast, den døde må begraves for livet etter døden, kong Kreon for å la være. Han må statuere et eksempel. Hos Titus Andronicus ser ønsket om å la være å begrave mest av alt ut til å være et resultat av at det koker i hodet hans. Få replikker senere har han da også skiftet mening, og går med på begravelsen.

Senere i stykket kommer det umotiverte drapet på sønnen i et enda merkeligere lys, da Marcus dreper en flue, og Titus bærer seg over det, «du drepte en uskyldig flue, den har en far og en mor. Det blir nesten grotesk, ufrivillig komisk.

Slik er mye av handlingen i dette stykket. Det er mange kraftige følelser og store utfall, men de er sjelden godt begrunnet. I akt to er mye av problemet at folk faller ned i hullet der den drepte Bassianus er kastet. Fallene er symboltunge, men de er ikke akkurat godt motivert. Det virker vanskelig å få til godt teater i disse scenene, å gjøre de usannsynlige fallene troverdige. De er dog nødvendige, for det er noen av Titus Andronicus’ sønner som faller, og Septimus må finne dem der, så han kan tro de er skyldige i drapet på Bassianus, som er hans bror.

PLOTT OG SYNOPSIS

NOEN SENTRALE TEMA OG MOTIV

Det er flere gjengangere av tema og motiv i dette stykket. Vi har tronfølgekonflikt, med hvem som skal overta keisertronen. Vi har voldtekt brukt som hevn, nesten i direkte kopi fra Ovid og hans metamorfoser, som det også blir gjort oppmerksom på i stykket. Svik er et tema som blir litt overforbrukt i dette stykket, det mister noe av kraften, siden sviket mer er en regel enn unntak. Den største svikeren er selvsagt Aaron. Rasisme var ikke noe begrep på Shakespeares tid, men i likhet med The merchant of Venice (jøden Shylock) og Othello (som i likhet med Aaron er moor) er rase og raseres karakteregenskaper et tema. Her i Titus Andronicus er svarte Aaron en ond karakter. Senere blir karakteregenskapene mer balansert, de som dømmer Shylock er vel så harske som ham, og Othello gjør ingenting ondt. Lesingen av alle disse tre stykkene har naturligvis forandret seg i nyere tid, da rasisme er uakseptabelt, og det er vanskelig å forholde seg til at The merchant of Venice kan leses antisemittisk. I Titus Andronicus er handlingen så ekstrem og Aaron så over alle grenser ond, at det ikke blir sett på som et problem.

Forkledningsmotivet er veldig ofte brukt i Shakespeare. Her kommer det i form av at Tamara kler seg ut som hev (revenge), og hennes to sønner som mord og voldtekt. Det er simple navn, og tydeligvis simple forkledninger, for intrigen blir avslørt med en gang.

NOEN SENTRALE KARAKTERER

Det er mange karakterer i stykket, og de kan være litt vanskelige å holde styr på. Titus Andronicus er altså general i den romerske hær, han har nettopp beseiret goterne i det stykket begynner. Han har mange sønner, noen av dem er allerede drept i krigen, de forblir navnløse, og noen er med i stykket. Mutius (drept av Titus i akt 1), Martius og Quintius (drept av Aaron i akt 3, etter å ha blitt beskyldt for mordet på Bassianus i akt 1) og Lucius er sønnene som er med i stykket. Lavine er datteren hans. Hun blir tidlig voldtatt, og får tungen kuttet av, så hun ikke kan snakke.

Aaron
Som Othello er Aaron en moor, nøyaktig hva det betyr er omdiskutert, men han er i hvert fall svart. På Shakespeares tid var dette ensbetydende med å være mørk også i personlige egenskaper. Othello er det ikke, Aaron er det i høyeste grad. Selv om Shakespeare i løpet av karrieren dikter opp mange ondskapsfulle karakterer, kommer få av dem opp mot Aaron i å være gjennomført slem, uten å ha noen videre motivasjon for handlingene sine. Han er heller ikke slu, som Iago i Othello, eller maktsyk som Richard III eller Lady MacBeth. Hans ondskapsfulle plott er veldig plumpe, og lykkes vel egentlig bare siden ingen av karakterene i dette tidlige stykket har noe særlig dybde, til å gjennomskue ondskapen og den som står bak dem. Ofte kan intenst ondskapsfulle karakterer være de mest interessante i litteraturen. Aaron er det imidlertid ikke, siden han er for endimmensjonal, lite troverdig og lite besettende (sjekk Dostojevskijs «De besatte» for en virkelig besettende, ond karakter). Aaron virker rett og slett veldig oppdiktet.

LUCIUS.
Art thou not sorry for these heinous deeds?»

AARON.
Ay, that I had not done a thousand more.
Even now I curse the day,—and yet, I think,
Few come within the compass of my curse,—
Wherein I did not some notorious ill:
As, kill a man, or else devise his death;
Ravish a maid, or plot the way to do it;
Accuse some innocent, and forswear myself;
Set deadly enmity between two friends;
Make poor men’s cattle stray and break their necks;
Set fire on barns and hay-stacks in the night,
And bid the owners quench them with their tears.
Oft have I digg’d up dead men from their graves,
And set them upright at their dear friends’ doors,
Even when their sorrows almost were forgot;
And on their skins, as on the bark of trees,
Have with my knife carved in Roman letters,
‘Let not your sorrow die, though I am dead.’
Tut, I have done a thousand dreadful things
As willingly as one would kill a fly;
And nothing grieves me heartily indeed
But that I cannot do ten thousand more.»

Denne monologen fra akt 5 skulle illustrere greit hva slags mann Aaron er. Legg for øvrig merke til detaljen så lett som man dreper en flue, noe som nettopp er gjort i stykket, og som det blir litt oppmerksomhet rundt. Også den unge Shakespeare lot motivene komme igjen i replikker og i handling, i forskjellig lys og fra forskjellige versjoner, noe den senere Shakespeare utviklet til mesterskap.

Titus Andronicus

Stykkets hovedperson, men han har kanskje ikke fylden som skal til for å fylle den rollen. Han er en stor general, noe hans seier over goterne viser, men all denne storheten er noe som bare blir vist utenfor scenen. I stykket gjør han noen merkelige valg, og uttrykker seg storslått retorisk der situasjonen ikke passer til det. Han dreper sin sønn Mutius, uten å gjøre noe stort nummer av det. Han stoler også øyeblikkelig på at Aaron vil spare Martius og Quintius (to av hans andre sønner) når han bare hogger av seg hånden sin i pant. Disse valgene, og måten Titus forholder seg til ulykkene som skjer ham, gjør det vanskelig å engasjere seg i hans skjebne. Det går ikke innpå oss, som tragediene mot Hamlet, Lear, Othello og mange av de andre hovedpersonene i Shakespeares øvrige tragedier.

NOEN SITATER

Gløden i replikkene ser vi i akt 2, der Chiron skal gi uttrykk for sin kjærlighet til Lavine, en kvinne han knapt har sett.

«CHIRON.
Aaron, a thousand deaths
Would I propose to achieve her whom I love.»

Chiron er en goter som er tatt til fange, Lavine er datter av Titus Andronicus.

Når Titus Andronicus klager over sine uskyldige sønners dødsdom, kan han komme opp med visdomsord som dette:

«A stone is soft as wax, tribunes more hard than stones;
A stone is silent, and offendeth not,—
And tribunes with their tongues doom men to death.»

Dette er i starten av tredje akt. Titus har allerede hatt en monolog over dødsdommen, da Lucius kommer, og gjør ham oppmerksom på at det er ingen som hører ham. Han snakker til steinene. I monologen sier han at han aldri ville grått over sønnene som døde i ære, det er den skammelige og urettferdige dødsdommen som er utålelig for ham. Her får det i stykket en viss rettferdighet at han selv drepte sin sønn, Mutius. Det viser at det er ikke sønnenes liv i seg selv som betyr så mye for ham, det er andre ting som er viktigere. I teaterstykker der hele historier skal spilles over noen timer, må man godta enkelte merkelige valg fra karakterene for at handlingen skal få utspille seg. Også i mesterverkene til Shakespeare må av og til karakterene være dummere enn de i det virkelige liv ville vært, for at de i situasjonene som oppstår skal gjøre som de gjør. Så det er en følelse for dramatikkens nødvendighet også her i den tidlige Shakespeare. Det blir bare trukket altfor langt, slik at det blir vanskelig å ta verken handlingen eller karakterene alvorlig. Igjen er det veldig naturlig å sammenligne med Ibsens debut, Catalina.

«Tis well, Lavinia, that thou hast no hands;
For hands to do Rome service, are but vain.»

Fra femte akt er et sitat som skulle vise hvor vilt det går for seg i stykket. Det er Titus som forteller til Tamara, som nå uvitende sitter og spiser sine egne barn.

«SATURNINUS.
Go, fetch them hither to us presently.
TITUS.
Why, there they are, both baked in that pie,
Whereof their mother daintily hath fed,
Eating the flesh that she herself hath bred.
‘Tis true, ’tis true; witness my knife’s sharp point.
[Kills Tamora.]»

Avslutningsreplikken til Aaron:

«AARON.
Ah, why should wrath be mute and fury dumb?
I am no baby, I, that with base prayers
I should repent the evils I have done:
Ten thousand worse than ever yet I did
Would I perform, if I might have my will:
If one good deed in all my life I did,
I do repent it from my very soul.»

Ta en titt på denne boken i iBookstore: https://itunes.apple.com/no/book/tragedy-titus-andronicus/id361560104?l=nb&mt=11