Stikkordarkiv: Tommelise

Tommelise, av H. C. Andersen

Etter å ha gitt ut sitt første hefte med fire eventyr i 1835, Eventyre fortalte for Børn, fulgte samme år et nytt hefte med tre nye. De er Tommelise, Den uartige dreng og Rejsekammeraten. De varierer veldig i stil. Tommelise, som vi skal se på i dag, er et rent barneeventyr. Den uartige dreng er et kort eventyr voksne vil se mye mer i, enn barn vil gjøre. Den uartige dreng er amor, og eventyret handler om hvordan skyter sine piler i hjertet på alle han møter. Rejsekammeraten er spesiell, med det at den har en forløper fra H. C. Andersens tidligere år, nemlig Dødningen. Det er også flere ting som er spesielt med det, som vi skal se, når vi tar for oss det eventyret.

Nå er det imidlertid Tommelise. Det følger mange klassiske evntyrmotiver og motiver fra den klassiske litteraturen. Her er den eventyrlige og farlige reisen, her er snakkende insekter, fugler og dyr, og her er det vonde og det gode bryllup, det vonde til å unngå, det gode til å ende eventyret. Tommelise starter fra unnselige kår, og ender som eventyrprinsesse med sin eventyrprins. Det har også motivet med det lille mennesket, i tommestørrelse. Det utspiller seg i en eventyrlig fantasiverden. Og det er et av de aller mest barnevennlige, av H. C. Andersens eventyr.

Handlingsgangen følger dels fantasiens lover, der den ene episoden avløser den andre, og det ikke trenger være noen forbindelse mellom dem. De forskjellige dyrene, instektene og figurene blir introdusert når de trer inn i fortellingen, utfører sin oppgave, og forsvinner igjen. Det er å tenke ut en ny ting, så en ny ting, og så en ny ting, nesten som om eventyret virker improvisert. Slik er det ofte hos H. C. Andersen. I de tidlige og met barnevennlige eventyrene er det et karakteristisk trekk hos ham.

Men i Tommelise er det også et mål handlingen drives frem mot, ulikt de fire eventyrene i den første samlingen, der det hele er ganske fritt, og der det aldri er riktig spennende hvordan det går. I Tommelise er det spennende om hun kommer til å gifte seg med muldvarpen, slik det er planlagt. I Tommelise er det også en figur som kommer tilbake, etter først å ha blitt introdusert og forsvunnet, nemlig svalen. Flere setninger og ordsammensetninger går også igjen, slik at dette eventyret blir litt mer avansert komponert enn de aller første, selv om det er langt igjen til de mest kompliserte eventyrene han senere skal skrive.

Eventyret begynner med at en gammel kone som ikke kan få barn, går til en heks for å få det. Hun får et magisk byggkorn (betaler 12 skilling), planter det, og det vokser opp en tullipan med en liten pike inni. Den åpnet seg når hun kysset den. Kysset skal komme tilbake senere, når Tommelise kysser svalen, mens både konen og heksen etterpå er ute.

En dansk skruptudse – eller norsk padde (ingen tvil hvilket som er det mest poetiske av ordene) – hopper inn vinduet. Han stjeler Tommelise, som en deilig kone til sin sønn. Dette er et motiv som går igjen, hvem Tommelise skal gifte seg med. Med padden skulle hun leve nede i mudderet, altså nede i mørket og den kalde, skitne fuktigheten. Tommelise gråter over dette, innestengt som hun er, med vann på alle sider (hun bli satt på et aakander-blad, en slags nøkkerose eller vannlilje), og den stygge, heslige padden til å bli hennes mann.

Nå, første gang hun skal gifte seg og er lei seg, så blir spenningen raskt utløst. Fiskene vil redde henne fra det, og gnager over stilken på bladet hun sitter på, slik at det flyter nedoverd den lille elven (åen). Fuglene som ser henne synger «Hvilken nydelig liten jomfru!» Så det er en flott fantasiverden, der alt har liv og sjel. Og Tommelise er midtpunktet. Til slutt seiler hun det de kaller «utenlands».

Solen skinnede paa Vandet, det var ligesom det skinnende Guld!

En sommerfugl og en oldenborre (en slags bille) spiller en viktig rolle. Sommerfuglen flyr henne raskere, bundet med et bånd til bladet, oldenborren (billen) slår kloen om henne, og flyr opp i treet med henne. Det er vakkert og fantasifullt hos oldenborrene i treet. Oldenborrene synes ikke hun ligner dem, og at hun derfor er stygg.  Hun har bare to ben, hun mangler følehorn. Tommelise gråter over dette, at hun er så stygg, og at hun ikke blir akseptert. Sommerfuglen blir på en måte hentet opp i den senere svalen, som skal fly vekk med henne, mens oldenborren, eller billen, representerer det heslige og stygge.

Så kommer vinteren. Det er kaldt, og Tommelise er alene i skogen. Hvert snøfnugg som treffer henne, er som om man kaster en hel skuff på oss vanlige mennesker, for hun er jo så liten. Det er malerisk og treffende, så selv et barn kan forstå det, og leve seg inn i det. Hun svøper seg inn i et vissent blad, og rister av kulde.

Det er en markmus som blir redningen. Den byr henne et byggkorn, et byggkorn er det hun selv ble plantet fra. Hun får overvintre hos markmusen, mot at hun forteller henne historier. Markmusen blir begeistret, og foreslår naboen – en muldvarp – som mann.

Tommelise maatte synge og hun sang baade «Oldenborre flyv, flyv!» og «Munken gaaer i Enge,» saa blev Muldvarpen forliebt i hende, for den smukke Stemmes Skyld, men han sagde ikke noget, han var saadan en sindig Mand. –

Her blir det introdusert en død fugl, en svale, som er frosset i hjel i vinteren, og nå har havnet i en av moldvarpens ganger. Tommelise liker den og føler med den, fuglene har jo sunget for henne hele sommeren. Men moldvarpen synes ingenting om dem, og er glad hans barn ikke blir fugler. Igjen motivet om at man liker sine egne, lignende som hos oldeborrene. Markmusen er for øvrig nokså enig med moldvarpen i at det ikke kan være noe særlig å være fugl.

Tommelise kysser fuglen på øynene, i et bilde som kanskje kan minne om da hennes mor kysser tullipanen hun i begynnelsen ligger i. Også fuglen våkner til liv av kysset, og av at Tommelise ligger inntil henne. Den var ikke død, den lå i dvale. Varmen fra Tommelise får liv i den igjen. Tommelise pleier fuglen med bomull og blader gjennom vinteren, og svalen blir svært takknemlig. Svalen kan fortelle at den har stukket den ene vingen på en tornebusk, og derfor er falt til jorden. Det klinger kanskje litt bibelsk over dette.

«Farvel Du smukke lille Fugl!» sagde hun, «Farvel og Tak for din deilige Sang i Sommer, da alle Træerne vare grønne og Solen skinnede saa varmt paa os!» Saa lagde hun sit Hoved op til Fuglens Bryst, men blev i det samme ganske forskrækket, thi det var ligesom noget bankede der indenfor. Det var Fuglens Hjerte. Fuglen var ikke død, den laae i Dvale, og var nu bleven opvarmet og fik Liv igjen.

Da svalen flyr for sommeren, og spør om Tommelise vil sitte på på ryggen, så sier Tommelise nei, for da vil markmusen bli lei seg. Tommelise er slik et godt menneske, men hun har ikke noe videre lyst å gifte seg med muldvarpen. Det er et av spenningsmomentene i teksten, og et skritt videre fra de aller første eventyrene i den aller første samlingen. Da er det ikke noe slikt mål eller en slik avgjørelse historien beveger seg frem mot, der er det helt og holdent fra den ene episoden til den neste, aller mest karakteristisk i Fyrtøiet og Store Klaus og Lille Klaus.

Bryllupet har også noe symbolsk over seg. Livet med muldvarpen vil bli nede i den mørke jorden, Tommelise vil ut i den lyse himmelen. Hun står ofte i åpningen og drømmer. Og tenker på svalen, som hun kunne vært med. Bryllupet har også en tidsbestemmelse historien beveger seg frem mot. Når sommeren er over, skal bryllupet stå. Tommelise driver også og syr på sitt utstyr og kledning, hun skal ha til bryllupet.

   «Farvel, Du klare Sol!» sagde hun og rakte Armene høit op i Veiret, gik ogsaa en lille Smule udenfor Markmusens Huus; thi nu var Kornet høstet, og her stod kun de tørre Stubbe. «Farvel, farvel!» sagde hun og slog sine smaa Arme om en lille rød Blomst, der stod. «Hils den lille Svale fra mig, dersom Du faaer den at see!»

Dette henger sammen med sånn hun tidligere sa Farvel til svalen. Den levde likevel. Og nå også, akkurat i det avgjørende øyeblikk kommer svalen og redder henne. Med fuglen flyr hun av sted, til de varmere land. Det blir eventyrlandet, for Tommelise.

Der, i evntyrlandet, finner hun også sin prins, eller rettere sagt, sin konge. Det er en liten mann, som henne, og han sitter i en blomst kronblad, som også hun selv har gjort. «Blomstenes engel», blir han kalt. Blant bryllupsgavene hun får er et par vinger fra en flue, slik at hun blir i stand til å fly fra blomst til blomst. Veldig bra.

Svalen er glad på Tommelises vegne, men lei seg på sine egne, for hun var nå blitt glad i Tommelise, og måtte skille seg fra henne. Blomsterenglene gir Tommelise navnet Maja, de mener det er et finere navn. Svalen flyr hjem , og forteller historien til sin mann, som igjen forteller den videre til oss, «kvivit, kvivit!», synger han, og sånn har vi den.

Alle ideene i eventyret er ikke originale. Ideen om et lite menneske som møter dyr og andre mennesker i vanlig størrelse er gammel og velbrukt. Danskene har sin Tommeliden eller Svend Tomling, fra folkeeventyrene. Denne figuren er også brukt hos Oenschläger, i lystspillet Ludlams hule fra 1813. Engelskmannen Jonathan Swift brukte ideen i Gullivers reiser, franskmannen Voltaire i Micromegas. Også Andersen selv hadde brukt ideen, i den lange og sjangermessige litt vanskelige Fodreise fra Holmens Canal til Østpynten av Amager i aarene 1828 og 1829, der det kommer en innbygger fra planeten Sirius, hvor de alle er veldig, veldig store. Mange av de andre motivene i eventyret er også mye brukt, selvfølelig, som konen som ikke kan få barn, og på magisk vis likevel får det, til like med det lille barnet som sover i en blomst. Slik Tommelise gjør i det hun blir født.

Reklamer