Stikkordarkiv: Tøysetekster

Bort med tegnsetting

I september 2012 postet jeg en tekst om tegnsetting, en eksperimentell tekst blant mange i 2003. 3. september samme år skrev jeg oppfølgeren, «Bort med tegnsetting», og den er jo ganske artig. En tekst skrevet for å vise at det går an.

Bort med tegnsetting

I en tidligere tekst utforsket jeg tegnsettingens muligheter eller nærmere bestemt tegnsettingens regler noe jeg slett ikke skal utforske her for her skal jeg utforske det motsatte altså om hele denne tegnsettingen som vi så flittig benytter oss av egentlig er nødvendig eller om vi ikke bare av og til når vilkårene er til stede simpelthen kan droppe alt dette som heter tegnsetting og heller skrive av gårde jeg hadde nær sagt uten tegn haha i hvert fall uten skilletegn det vil si skrive en tekst uten å bruke slike bremsende element som komma punktum spørsmålstegn utropstegn bindestrek tankestrek kolon semikolon parenteser og alt det der vi skribenter bruker for å sørge for at teksten blir lest på den riktige måten og pauser blir tatt på de riktige steder representerer og som fører til at rette menn blir hengt eller benådet slik han kanskje ville blitt uansett eller hun hvis det var en kvinne om bare teksten var skrevet på den rette måten og det er akkurat det vi nå skal undersøke om det finnes en slik rette måten å skrive på som gjør at teksten kan komme opp i en viss lengde og selvfølgelig ha et visst innhold og helst være til forveksling lik en helt vanlig tekst eller egentlig være en helt vanlig tekst bare med det unntak at den ikke skal inneholde et eneste tegn bortsett fra bokstavtegnene da som man naturligvis ikke kan unngå i en skrevet tekst uten å bruke et eneste skilletegn og hvis dere tror at jeg nå har gått meg vill så sier jeg les om igjen for det har jeg ikke ennå det er derimot et annet problem med denne teksten og dette problemet vil kanskje være skjult ved første gangs gjennomlesning men slik den som leser teksten om igjen slik den gjorde som ville kontrollere om jeg hadde gått meg vill eller ikke vil oppdage så har jeg altså i en tekst hvor jeg dristig kutter ut all tegnsetting også inntil videre kuttet ut alt innhold og det er foruroligende fordi jeg har holdt det gående i ganske mange linjer og risikerer å trette leseren om jeg ikke snart får sneket inn noe innhold i denne teksten før det første skilletegn sniker seg inn og liksom beviser nødvendighetsforholdet mellom de to og da har jeg ikke bare trettet leseren men også latt han eller hun hvis det er en kvinne ha lest et eksperiment som feilet allerede før det fikk innhold og det er selvsagt noe ingen seriøs skribent vil servere sin leser annet enn som spøk og jeg spøker ikke jeg unngår tegnsetting og har foreløpig unngått innhold men dette siste skal det bli en slutt på for innholdet kommer her i form av et tema som det ikke burde overraske noen er nettopp det eksperiment som alltid feiler og aldri har innhold og som jeg har kalt det liv vi aldri gir oss i forsøkene på å beskrive nettopp fordi det alltid feiler og aldri har innhold og vi derfor aldri kan klare det kan man føye til for hvordan skulle man innholdsfylt beskrive noe slikt og med disse feilslåtte forsøkene gir vi skribenter tekstene våre innhold og det skal jeg gjøre også det er bare å lese videre så får dere enda et forsøk på å beskrive det der livet vi aldri gir oss i forsøkene på å beskrive selv om vi aldri kommer til å klare det uansett hvor mange tegn vi bruker og nå har jeg sagt fra meg det arsenal av skilletegn vi vanligvis har til rådighet og skal liksom beskrive det ubeskrivelige liv likevel det sier seg selv det vil ikke lykkes det vil ende opp med at jeg etterpå hvis jeg ikke har beskrevet intet har beskrevet et eller annet annet som ikke er verken livet eller intet men som kanskje gir seg ut for å være en av de to uten å være det for det som er intet er ikke et eller annet annet og det som er livet lar seg ikke beskrive for hadde det gjort det ville vi beskrevet det og gitt oss og vi gir oss aldri og den som tviler eller bare er litt forvirret kan ta en titt på definisjonene mine der det står alt sammen klart på en måte som gjør at jeg i hvert fall ut fra de premisser jeg følger her i teksten kan slå fast at man når man skal beskrive det liv vi aldri gir oss i forsøkene på å beskrive selv om vi ikke kan klare kanskje kommer best ut av det nettopp hvis man ender opp med å beskrive enten et eller annet annet eller intet fordi man da liksom har demonstrert hvor umulig det er å beskrive og forstå dette livet som er så umulig å beskrive og forstå og når man har fått dette her beskrevet ved hjelp av bokstaver og tegn som ikke alltid er så lette å forstå de heller så kan det kanskje være lettere å godta at man er med og lever det der livet som er så umulig å beskrive og forstå og er nødt til å lese de der tekstene som er like så umulige å beskrive og forstå og kanskje få en dypere artigere eller i det minste annerledes forståelse for hvorfor vi allikevel aldri gir oss i forsøkene på å beskrive og forstå verken tekstene eller livet selv om vi vet at vi til slutt vil finne ut noe sånt som at ingenting inneholder noe som helst og at vi visste det på forhånd slik jeg også måtte vite det da jeg gikk i gang med forsøket på å skrive denne teksten der jeg hele tiden har sagt at jeg ville undersøke om det var mulig å skrive en tekst uten alle de bremsende elementene jeg nevnte i innledningen samtidig som jeg fikk sneket inn noe innhold før eksperimentet snek seg ut og før jeg går meg helt vill i denne tegnsettingsløse setning som dere lesere nok for lenge siden har gått dere helt vill i må jeg bare med et smil konstatere at resultatet ble det du nå har lest.

ES2003

Reklamer

Engasjement

Dette er en tekst skrevet for 8 år siden, 18. november, 2004. Det er en morsom tekst, uhøytidelig tekst, danket ut i hovedtekstene av «Jeg omfavner livet», og derfor bare en reserve. Men altså en morsom reserve, basert på en sann historie, som de sier, noe som ikke skal ha noe å si. Den handler om å være engasjert.

Engasjement

Problemet er, sa han, så full, at han etterpå tok en pause. At det er for vanskelig å være engasjert. Deretter duppet han nok av et øyeblikk, hodet falt i hvert fall fremover. Gynget litt. Hun han snakket med så raskt bort på meg, med ansiktsuttrykket fortalte hun meg at hun ikke skjønte hva han drev med. Med mitt ansiktsuttrykk fortalte jeg henne at jeg ikke kunne hjelpe. Plutseleg gjekk eg over i å skrive nynorsk. Det var akkurat i tide før han vakna, han vakna med eit rykk, slik ein gjer når ein har drukke for mykje og sit og duppar i svevnen, eller slik ein gjer når ein skriv nynorsk. – Ja, du skjønar vel problemet? sa han til ho han snakka med. – Ho rista på hovudet, eg skal ikkje prøve nokon forklaring på kva ho meinte med det. – Det er svært enkelt, sa han, og drakk godt, sat øltuten til munnen og helte i. Ho såg på meg, eg såg på ho, eg var sprekkeferdig av lått, det bobla inni meg, ho skulle bare visst at eg skreiv nynorsk. Han rista på hovudet, nå var det han som gjorde det,  – eg vil ha deg, du vil ikkje ha meg, sa han. – Sånn er det. Han sat i kleda han hadde valt å ta på seg, utanom dei han hadde teke av undervegs. Han hadde gitt alt, nå sat han der, barbeint, og med ein litt vel blomstrande skjorte, korterma, godt oppkneppa. – Sånn er det, sa han, det kosta han ikkje stort å seie ting opp att, – eg har ein venn som er engasjert, han sa det med a, angasjert, og han tok seg heilt ut med å seie det, slengte det ut og kvelva fram, rett i fanget på ho som tok imot han på feilfritt nynorsk. Eg klarte ikkje halde inne lenger, eg lo som hadde eg skrive ei heilt anna tekst, ei som ikkje handla om engasjement eller noko, ei som bare var skriven frå start til mål for å bringe fram nett den låtten eg sat der og lo, både for eg som sat og lo han, og for dykk som nå har lest denne teksten og skjønar kva eg snakkar om.

ES2004

Dangladesh (eller Neshorn i Danmark)

Dette er en ren humortekst.

Dangladesh (eller neshorn i Danmark)

I denne teksten tenkte jeg å utforske grensene mellom litteratur og det som ganske enkelt er en spøk, altså en av mange grenser som ikke egentlig finnes. Det ligger vel på sett og vis i grensenes natur, de er i beste fall litt flytende av seg, i verste fall er de bare tull, for hvor går grensen mellom det ene og det andre? Den er ikke så lett for én som vil uttale seg i fullt alvor. Det vil ikke jeg, jeg driver med spøk, og med litteratur, jeg har ikke helt bestemt meg fra hvilken side jeg liksom skal nærme meg denne grensen jeg har satt meg fore å utforske, jeg har inntrykk av at jeg begynte som litteratur, men tror jeg fra dette øyeblikk skal foreta et stort (eller lite) sprang over i spøk: Kjære leser, du har kanskje vært borti den leken hvor man skal foreta en liten regneoperasjon, der man samme hva man foretar seg vil ende opp med tallet 4, hvorpå man skal plukke den respektive bokstav i alfabetet, altså ‘d’, og deretter plukke ut et land som begynner på denne bokstaven, og så et stort dyr som begynner på bokstav nummer tre i ordet som står for dette landet, som er Danmark, og bokstaven er ‘n’, som blir Neshorn? «Men det finnes da ikke neshorn i Danmark?» sier utspørreren overraskende, mens du sitter der og tenker på dette landet og dette store dyret, og deretter går over i å tenke at dette er jo umulig, for nå må utspørreren ha lest tankene dine. Det har utspørreren naturligvis ikke, for å lese tanker er akkurat så umulig som du tenkte i leddsetningen, dette har sin helt enkle forklaring. Enhver som har vært borti leken vet det på forhånd, heretter vet du det også, talleken til å begynne med gir med matematisk nødvendighet tallet 4 (det sa jeg jo), man skal si et land på ‘d’, og man er bra vanskelig om man så sier «De nederlandske antiller» eller «De britiske jomfruøyer» til fordel for Danmark, som jo er et ordentlig land man har hørt om. Ta nå to stykker, to personer, det er to stykker som nettopp har holdt denne leken og nå diskuterer den. De finner raskt nøkkelen, det er så fungerende få land i verden som begynner på ‘d’. – Det er bare Danmark, sier den ene, for det er det man tror, når man ikke har tenkt alvorlig etter og virkelig forsøkt å finne flere slike land og kanskje slått opp i leksikon eller noe. – Nei, det er flere, sier den andre. – Nei, sier den første, igjen, – det er bare Danmark, Danmark, kun Danmark! Kanskje den personen som ikke er den første, har tenkt alvorlig etter på forhånd og kanskje slått opp i leksikon eller noe, slik at det er mulig å komme med disse litt fjerne landene, antillene og jomfruøyene, med tredjeperson flertalls pronomenet ‘de’ foran, altså første bokstav ‘d’, altså helt i tråd med hva som var etterspurt, men som den personen som er den første likevel påpeker er bra spekulativt å komme med, og forresten finnes ikke flere. – Joda, sier den andre, og nå er det virkelig overraskende. – Hva da? – Dorge. Dorge begynner jo på ‘d’. Dorge, Dengland og Dyskland. – Det gjelds ikke. – Hvorfor ikke? – For da kan jo alt mulig begynne på ‘d’. Dussland og Dolen og Dalestina. – Dalestina er ikke noe land. Det er politikk. Drankrike er et land, slik Dosta Rica og Duruguay også er det. – Deru da? – Det er et land. – Daustralia? – Nei, det er nok et kontinent. – Det er et land også. – Javel. – Det er jo helt sykt, det blir helt umulig å forholde seg til noe som helst. – Nei, det blir fullt mulig å forholde seg til alt, akkurat som før. – Vi kan ikke snakke om problemene i Duganda, utviklingen i Dongo og rasepolitikken i Dør Afrika, det går bare ikke. – Det går akkurat like fint som å snakke om Dafghanistan, Dindia og Dongolia, slik vi har gjort i alle år. – Du må spøke. Skal det være på denne måten, finnes ikke lenger noen grenser. – Jeg spøker ikke. Grenser finnes. – Alle land kan begynne med hva som helst, hva som helst. Det er ikke til å tro. – Tøft, hva? Si Djordan og Djapan og Dyemen og sånn som det der, sa den andre, – for ikke å snakke om Djamaica, sa den første, i det vi forlater de to, og vender tilbake til den overordnede tematikken i denne spøken eller litteraturen eller hva det til slutt ble.

ES2003