Stikkordarkiv: Unnskyld

Unnskyld

Unnskyld

En gang ble en dame med meg hjem. Hun hadde sikkert lyst på meg, det er ingen grunn til å tro noe annet. Hun måtte gjøre litt av hvert for å få lov, hun måtte si at hun bodde tjue minutter å gå fra sentrum, mens til meg tok det bare fem minutter, hun måtte si at hun gjerne ville ha en kopp kaffe å roe seg ned på, hun måtte si litt av hvert, både på festen hvor mange andre også var, og på hjemveien hvor vi gikk bare vi to. Jeg tok henne med opp i leiligheten min, vi satt der. Jeg skjønte godt at hun ikke var kommet opp i leiligheten min for å roe seg ned og drikke kaffe, men jeg latet som jeg ikke skjønte det, jeg snakket med henne, bare. Så måtte hun gå de tjue minuttene hjem etterpå, i grålysningen. Hun fikk ikke engang låne plass i sengen min til å sove (jeg hadde ikke sofa på den tiden, så liten var hybelen min). Unnskyld, jeg har lyst til å si henne: unnskyld, jeg angrer. Jeg er ikke fornøyd med hvordan jeg klarte det der, og jeg har tenkt en del på det siden. En annen gang ble jeg med en dame hjem selv om jeg ikke var interessert i henne i det hele tatt. Vi klinte som bare juling allerede på vei hjem, og jeg var en racer over hele kroppen hennes til langt på natt. Om morgenen gikk jeg rett hjem etter en kort frokost hvor vi ikke snakket noen ting om det som hadde skjedd, og det har vi ikke gjort siden heller, aldri. Vi har sett hverandre, også før jeg ble med henne hjem hadde vi sett hverandre litt, vi studerte jo på samme universitet og visste sånn noenlunde hvem vi var, det hendte vi gikk forbi og sendte hverandre antydning til nikk, av og til jeg først, av og til hun. Også etterpå har det vært disse antydning til nikk, ikke mer. Jeg angrer. Jeg har lyst til å si: Unnskyld. En siste gang var det ei jeg drev og besøkte et par ganger. Hun hadde som regel kjæreste, men så ble det slutt med kjæresten, og jeg begynte å besøke henne oftere. Hun var over all fornuft, stokk og stein, attraktiv. Jeg kom, hun satt i sofaen, jeg i stolen, og så snakket vi. Ved en anledning hadde vi vin, hjemmelaget vin. De måtte helles fra en stor beholder over i en mugge. Beholderen var så stor, at hun klarte ikke å løfte den alene. Jeg måtte stå bak og støtte. Da bøyde hun seg fremover, med rompa opp, og stod småfull og tømte og snakket og lo, mens jeg stod bak og støttet. Det var en av mine aller tørreste perioder, det var svært lenge siden jeg hadde hatt en dame, og å stå sånn, bak henne som stod så klar og spøkte og bare lo, jeg tenkte på det hele veien hjem. Tenkte om det var den store invitten jeg oppfattet det som, så for meg hvordan det ville bli, om jeg bare hadde løftet det lille dongeriskjørtet hennes, dratt ned strømpebuksen, åpnet buksen, om hun fortsatt bare ville spøkt og ledd og gått med på det. Dette bildet har jeg sett mange ganger, og jeg har mange ganger bebreidet meg selv for at jeg tenker meg sånn om i slike situasjoner, ikke bare handler. Neste gang jeg besøkte henne, eller kanskje var det ikke akkurat neste gang, men en annen gang litt senere, så hadde hun kjæreste. Jeg satt fortsatt i stolen, hun i sofaen, men nå satt en kjæreste ved siden av henne og koste med håret hennes og fingret seg her og der på henne, mens hun snakket til meg og lo til ham. Da vi sa ha det, håndhilste han på meg, og smilte. Jeg har ikke sett henne siden. Jeg har lyst at hun skal si: Unnskyld.

ES 24. nov            2006

Reklamer