Stikkordarkiv: Vanjka

Vanka, av A. P. Tsjekhov

Dette er den berømte novellen om den 9 år gamle Vanka, eller Vanjka (det er et mykt tegn i navnet, en russisk ь, som vi utlendinger verken hører eller uttaler, og som derfor av og til blir utelatt i transkripsjoner), som ikke har det så bra, og skriver brev til bestefar i landsbyen. Det er julekvelden, som i novellen og generelt i Russland blir kalt kvelden før jul, siden det er på det vi kaller første juledag de feirer mest, og gavene kommer. Høytiden står i sterk kontrast til Vankas liv. Slik får Tsjekhov med bare noen få setninger i starten satt stemningen, slik han er en mester til.

Den første setningen i brevet gutten skriver er denne:

«Милый дедушка, Константин Макарыч! — писал он. — И пишу тебе письмо. Поздравляю вас с Рождеством и желаю тебе всего от господа бога. Нету у меня ни отца, ни маменьки, только ты у меня один остался».

«Kjære bestefar, Konstantin Makritsj! (- skrev han -) Jeg skriver brev til deg. Jeg gratulerer deg med julen og ønsker deg alt godt fra herren vår Gud. Jeg har verken far eller mor, du er den eneste jeg har igjen».

Dette er også karakteristisk russisk, og ingen steder så ofte og så vakkert gjort som hos Tsjekhov. Den lille gutten har det helt forferdelig, det vil vi se av resten av brevet. Men tonen er likevel langt fra klagende, og stilen er rørende enkel og koselig. Det første han gjør er å fortelle at han skriver brev, slik barn alltid er fullstendig oppslukt av det de holder på med. Deretter husker lille Vanka på å ønske bestefar god jul og  ønske ham alt godt. Først deretter får han sagt at han ikke har noen mor og far lenger, og at bestefaren derfor er den eneste han har igjen.

Noe av poenget i denne novellen er at lille Vanka ikke har adressen til bestefaren. Dette tar han ikke særlig tungt, han skriver bare «Til bestefar i landsbyen» eller på russisk: На деревню дедушке, direkte oversatt «til landsbyen til bestefar», landsbyen i akkusativ og bestefar i dativ. Enkleste måte. Etter å ha tenkt seg om, skriver han også «Konstantin Makaritsj», slik at de som får brevet også skal vite hva bestefaren heter.

Selvsagt finnes det tusenvis av landsbyer i Russland, tjukt av dem har noen som heter Konstantin Makaritsj, brevet vil aldri komme frem.

Men i en scene som trekker tankene til Den lille piken med fyrstikkene, av H. C. Andersen, er her drømmen nok. Han sover denne natten den dypeste søvn, trygt overbevist om at brevet vil komme frem til bestefar og at alt vil ordne seg. Han drømmer at bestefaren sitter på en ovn og leser brevet for kjøkkenpikene, og at hunden Vjun går omkring ved siden av og logrer med halen. Ovnen er selvsagt et symbol på varme, og på ny ser vi parallellen til Andersens også berømte eventyr, der det er små fyrstikker som varmer den ellers iskalde historien opp. Hundens logrende hale viser gleden.

Novellen er skrevet i 1886. Den ble først publisert i Petersburgs avis 25. desember, i en del med «julefortellinger». En kortversjon av novellen finnes på russisk her. her, mens den glimrende siden Russkaja literatura i folklor har hele.

Reklamer