Stikkordarkiv: Vår tids helt

II Vår tids helt, av Mikhail Lermontov (Maksim Maksimitsj og En fatalist)

I dag følger fortsettelsen på Mikhail Lermontovs roman «Vår tids helt». Forrige torsdag hadde vi en lang post der romanen ble satt inn i en sammenheng, og der vi ganske grundig gikk gjennom romanens første fortelling Bela. Det er en ganske rystende fortelling, så leseren blir satt igjen med en ganske eiendommelig følelse da historien bare avsluttes og alle deltagerne i den forsvinner. Vi får riktignok et løfte om at den som har fortalt romanens forteller historien om Bela, som mer enn om henne handlet om mannen som tok henne, Petsjorin, om vi ikke skal møte Petsjorin eller Bela igjen, så skal vi i hvert fall møte Maksim Maksimitsj. Det er også tittelen på kapittelet som følger.

Men foreløpig er det bare romanens ganske uinteressante og ganske selvutslettende jeg-forteller vi har å følge. Han fortsetter øyensynlig sine reiseskildringer, der han nå kommer frem til Vladikavkaz, hvor han må oppholde seg et par dager mens han venter på skyss videre. Vi har også den ganske interessante starten, der jeg-fortelleren skriver at han ikke vil kjede leseren med landskapsbeskrivelser, nettopp det han har skrevet side opp og ned med i første kapittelet om Bela. Kanskje har vi å gjøre med en upålitelig foreller allikevel?

Избавляю вас от описания гор, от возгласов, которые ничего не выражают, от картин, которые ничего не изображают, особенно для тех, которые там не были, и от статистических замечаний, которых решительно никто читать не станет.

Jeg skal spare dere for å skildre fjellene, fra utrop, som ikke uttrykker noen ting, fra bildene, som ikke skildrer noe, særlig for dem som ikke har vært der, og fra statistiske bemerkninger, som bestemt ingen holder ut å lese.

Det er under dette oppholdet i Vladikavkaz jeg-fortelleren i følge seg selv finner tid til å skrive ned den lange fortellingen til Maksim Maksimitsj, den om Bela og Petsjorin. Jeg-fortelleren er imidlertid ikke særlig i stand til å holde på leserens oppmerksomhet alene, og snart bringes inn først Maksim Maksimitsj, så Petsjorin. Begge deler blir fremstilt som en stor overraskelse, og det ville det også vitterlig vært, om det hadde skjedd i virkeligheten, at nettopp disse tre på samme tid skulle befinne seg på samme gjestgiveri i Vladikavkaz. Særlig er det underlig at Petsjorin dukker opp der, men det gjør han altså. Og nå får vi ham skildret direkte gjennom romanens jeg-forteller, med nye interessante påpekninger om at beskrivelsene er subjektive. Denne gangen er de også fysiske. Det ytre blir skildret som det indre, tiltrekkende, ubestemmelig, tankene mine går til portrettene av Lermontov selv, vakker og gåtefull, et ytre kvinner faller for og menn kan misunne. Øynene blir beskrevet i særlig detalj.

Во первых, они не смеялись, когда он смеялся! Вам не случалось замечать такой странности у некоторых людей?.. Это признак – или злого нрава, или глубокой постоянной грусти. Из-за полуопущенных ресниц они сияли каким-то фозфорическим блеском, если можно так выразиться. То не было отражение жара душевного или играющего воображения: то был блеск, подобный блеску гладкой стали, ослепительный, но холодный; взгляд его – непродолжительный, но проницателный и тяжелый, оставлял по себе неприятное впечаление нескромного вопроса и мог бы казаться дерзким, если б не был столь равнодушно спокоен. Все эти замечения пришли мне на ум, может быть, только потому, что я знал некоторые подробности его жизнь, и, может быть, на другого вид его произвел бы совершенно различное впечаление; но так как бы об нем не услышите ни от кого, кроме меня, то поневоле должни довольствовааться этим изображением.

For det første så lo de ikke når han lo! Har det ikke hendt dere at dere har lagt merke til slike merkverdigheter hos noen mennesker? Det er et tegn på enten en ond karakter eller en dyp og varig sorg. Fra de halvt nedlukkede øyenvippene strålte de som med en fosforescerende glans, hvis man kan kalle det det. Det var ikke en refkleksjon av en sjelelig ild eller lekende fantasi, det var skinn, som av glatt stål, blendende, men kaldt; blikket hans, kortvarig, men gjennomtrengende og tungt, etterlot seg et ubehagelig inntrykkk av uforskammede spørsmål og kunne syne seg frekt, hvis det ikke var så likegyldig rolig. Alt dette falt meg i hodet, kanskje fordi jeg kjente noen enkeltheter fra livet hans, og kanskje, ville utseendet hans på en annen gitt et helt forskjellig inntrykk. Men nå er det slik at dere får høre noe her fra noen andre enn meg, så dere må slå dere til ro med disse beskrivelsene.

Det er ikke så mye det at dette er en ganske treffende beskrivelse av Petsjorins sjel, enn av øynene hans, som det at fortelleren selv gjør oppmerksom på at denne beskrivelsen er subjektiv og farget av det han allerede har hørt om ham. Det er igjen modernismens «det finnes ikke en sannhet», eller det finnes ikke engang en subjektiv sannhet. Alt er farget av øynene som ser, og hvilke forhåndsinntrykk disse øynene som ser har. Vi kan aldri i våre liv forestille oss at en forfatter som Tolstoj, for eksempel, skulle skrive noe lignende.

Petsjorin gjør imidlertid bare en gjesteopptreden i dette kapittelet til Maksim Maktimitsj, som mest av alt bare er et lite intermezzo uten at det skjer så mye mer. Vi får sett at Maksim Maksimitsj er aldeles begeistret over å se Petsjorin igjen, at han åpenlyst har tilgitt ham alt, at han gjerne vil være med ham, snakke om gamle dager og høre hvordan det har gått med ham. Dette er tydelig noe Maksim Maksimitsj har tenkt mye på. Men Petsjorin har like tydlig ikke tenkt noen ting, han er på vei til Persia, og har ikke engang tid til å spise en liten middag med den gamle stabskapteinen Maksim Maksimitsj er. Maksim Maksimitsj blir meget skuffet, oppriktig skuffet, men kan ingenting gjøre. Petsjorin er seg selv lik, gammelt vennskap betyr ingenting for ham, han har sitt eget.

Det viser seg imidlertid at Petsjorin har etterlatt seg noen papirer hos Maksim Maksimitsj. Dette er dagboksnotatene hans. Den ansiktsløse jeg-fortelleren ber om å få dem, og den gamle stabskapteinen leverer dem gladelig fra seg. Han forstår at han aldri mer vil få treffe Petsjorin igjen, og er ikke så rent lite irritert på ham. Om jeg-fortelleren vil ha glede av disse papirene, kan han bare få dem. Og slik blir dagboksnotatene til Petsjorin nokså finurlig overlagt romanens forteller, som kan legge dem ut i det som omtrent skal utgjøre resten av verket. I dagens post skal vi først og fremst ta for oss det som har fått tittelen Taman, og skal være hentet fra dagbøkene, men godt kan leses som en selvstendig novelle.

Taman

Også denne delen – altså delen med Petsjorins dagboksnotater – begynner med et lite forord. Det er romanens aldri sviktende jeg-forteller, som kan berette om at Petsjorin er meldt død på sin reise i Persia, og at fortelleren derfor finner det legitimt å trykke dagboksnotatene. I forordet er det verd å merke seg at fortelleren gjør et poeng at Petsjorin utleverer seg uten tanke for den virkning utleveringene har på leseren, dagboksnotatene er ment å være for ham selv, og det er fortelleren som føler de er verd å legge ut, siden slike intelligente og nøkterne observasjoner av et enkeltmenneske kan være vel så nyttig som historien til et helt folk. Lermontov har jo også skrevet i sitt forord til romanen at Petsjorin er representativ for det russiske folk i den nye tid, eller en del av det fra den høyere sosieteten. Jeg-fortelleren gjør også et poeng av at han har skiftet ut navn og steder, slik at de som opptrer ikke skal være gjenkjennelige. Dette er et virkemiddel for å gi fiksjonen et sterkere skinn av «virkelighet». Romanen er skrevet som var det ekte reiseskildringer, og historiene er lagt frem som var de historier denne reisende jeg-fortelleren hørte på sin vei. Historien som har fått tittelen Taman, blir slik bare et kapittel i Petsjorins dagbok. Aller sist må med at fortelleren oppgir at det bare er en liten del av dagboken han nå utgir, resten blir spart til eventuelt senere. Dette er også med på å legitimere det fragmentariske ved romanen, som jeg skrev mye om i forrige post.

Det er mye som gjør fortellingen Taman lite troverdig som dagboksnotat. Den bruker for mange virkemidler, begynner med en interessevekkende påstand og et frempek, ikke slik man ville skrive noe som har hendt en selv og som det ikke er meningen andre skal lese. Det er også altfor detaljert med replikkvekslinger og treffsikre beskrivelser av uviktige folk som kusken på vognen Petsjorin kjører med. Men man må godta romanens premiss, og det er i det minste klart at jeg-fortelleren i fortellingen Taman er Petsjorin. Så kan man også lese teksten som en vakker, liten novelle, med betydning ut over seg selv, siden den også er med på å gi en personkarakteristikk av Petsjorin. Ellers er ikke denne fortellingen nødvendig for verkets struktur. Det vil si, den kunne godt være tatt bort, uten at romanen ville falle sammen.

Novellen, hvis man kan kalle den det, handler altså om jeg-personen Petsjorin som ankommer Taman, en by han påstår er den usleste (скверный) av alle Russlands havnebyer. I andre setning skriver jeg-fortelleren at han i denne byen nesten sulter i hjel  (умер от голода) og nesten drukner (утопить). Han finner til slutt et hus helt nede ved vannkanten, etter å ha prøvd mange andre å overnatte i. Vi får et klassisk oversettelsesproblem, der den blinde fattiggutten i huset svarer på ukrainsk når Petsjorin spør om verten er inne. Нема, svarer fattiggutten, нету, skal det være på russisk, og oversetteren må gjøre oppmerksom på dette siden det får betydning senere. «Er ingen, lød det med lillerussisk aksent» er varianten Erik Egeberg velger (s. 74, utgave Solum 2004), fullgode løsninger finnes ikke. Petsjorin som jeg-forteller får i alle tilfeller gitt til kjenne sin forakt for alle blinde og andre som har fysiske mangler, han mener det er en sammenheng mellom det ytre og sjelen, så når det ytre mangler noe, gjør sjelen det samme. Slik snakker en som snakker ærlig, og ikke er ute etter å virke snill og god. Petsjorin ytrer også mistanken om at den blinde bare spiller blind, at han ikke virkelig er det. Vi får ikke noe egentlig svar i hele novellen, det er sterke argument for begge, og i måten det er gjort på minner Lermontov meget om Hamsun. Egeberg skriver i etterordet at romanen gir en «realistisk beskrivelse av en romantisk type» (om Petsjorin), med det at Petsjorin med sine egenskaper er en typisk, romantisk helt (eller antihelt), men beskrivelsen av ham er gjort på avstand, med realismens virkemidler. Helt enig er ikke jeg i dette, siden det i store deler av verket er Petsjorin som fører pennen, men Egeberg har ikke mye plass i det korte etterordet, han kommer nok ikke med påstander og argumenter som ikke holder. Jeg leser i alle fall romanen mer slik at den peker fremover mot modernismen, nettopp det at så mye er uklart er et trekk vi finner i mange modernistiske romaner, og altså særlig hos Hamsun. Sterke akademiske krefter i Norge har argumentert for å kalle modernismen eller vår form for den for ny-romantikken, sammenhengen mellom Lermontov og Hamsun vil da være helt klar.

Samme kveld får Petsjorin styrket sin mistanke om at det er noe spesielt med denne blinde gutten. Det er noe spesielt med hele stedet. Den blinde gutten smetter ut av huset, og løper ned til vannkanten der han lett og ledig hopper fra stein til stein, uten å snuble, og som om han har gjort det mange ganger før. Petsjorin følger nysgjerrig med for å se. Det er en kvinne der også, og de to snakker sammen. Den blinde snakker nå rent russisk, mens han altså når Petsjorin kom snakket ukrainsk. Kvinnen kaller ham «blindegutt», så det blir ikke der noen klar avslutning om han ser eller ikke. De venter tydeligvis på noen, og denne kommer etter en stund. Lenge før han kommer klarer den blinde gutten å høre åretakene, ganske utrolig, mellom de andre bølgeskvulpene. Det går ti minutter fra den blinde hører ham, til roeren kommer. Det kan bety mye, enten at han som blind har godt utviklet hørsel, at han bare hører godt uten å være blind, eller at han bare gjettet at han snart ville dukke opp. Som så ofte ellers i romanen og særlig i denne novellen får vi ikke noe klart svar. Petsjorin undrer seg også hvorfor denne roeren tok den store risikoen å ro over så stort et sund så sent, og i slikt vær.

Taman, med sundet over til Krim som roeren må ro over for å frakte smuglervarer til den blinde gutten og den unge kvinnen.

Det blir skulet og mumlet noe mer fremover de neste par sider. Det er opplysninger fra andre i landsbyen, det er noe skummelt med dette huset, hva er det med denne blinde gutten, og det viser seg at moren først er døv, men så hører hun likevel. Petsjorin griper den lille gutten i øret, og vil ha et klart svar fra ham hvem han er for en, og hva han gjorde på stranden dagen i forveien. Nå hyler han, og snakker ukrainsk igjen. Og det er nå moren hører plutselig.

Samme dag får Petsjorin øye på kvinnen fra i går. Hun står nå og synger på taket på skuret hans. og oppfører seg i det hele tatt ganske merkelig. Petsjorin har et ganske spesielt forhold til kvinner, som vi har sett i kapittelet om Bela, og skal se i det følgende kapitelet om Fyrst Mary. Han blir tiltrukket av det mystiske og uforklarlige med henne. Han forsøker først å spørre henne til rette, hva gjorde hun på taket, hvorfor synger hun, hvem er hun, men hun svarer bare uforklarlig og unnvikende. Han forteller at han har sett henne om kvelden nede ved sjøen, og hva som skjedde der da båten kom, men dette ler hun bare av, og snakker bort det også. Deretter truer han med å fortelle hva han har sett, det skal få en virkning, om enn ikke øyeblikkelig, som jeg-fortelleren Petsjorin også selv skriver.

Den natten får den unge kvinnen lokket Petsjorin ned til stranden. Det skjer lidenskapelig, og med kyss, men det som skjer der nede er ikke bare lidenskapelig, eller er lidenskapelig på en helt annen måte. Petsjorin aner uro, og tar med pistolen, han gir til og med kosakken som følger ham om å komme etter om han hører skudd. Petsjorin følger den unge kvinnen i måten, hører plutselig et plask, det er pistolen som faller i vannet, og Petsjorin aner de aller verste. I kampen som oppstår er det som om kvinnen ikke er helt menneskelig, som en slags trollkvinne eller heksekvinne med overmenneskelig styrke, til tross for at Petsjorin er mann og voksen er utfallet av kampen ikke opplagt. Til slutt får han kastet henne på sjøen. Det er som om det er en demon som forsvinner.

Med en halvbrukket åre han finner på bunnen av båten ror Petsjorin inn igjen. Der finner han kvinnen, som allerede har svømt i land og sitter og vrir håret sitt tørt. Den blinde gutten kommer også, og roeren som de kaller Janko. Og med ett blir hele gåten avslørt. Petsjorin skriver det hele direkte inn i teksten, som om han før ikke har skjønt noen ting, men nå skjønner alt. De er smuglere, og nå er de avslørt og må innstille virksomheten. Slik slutter den lille novellen, det er ikke mer enn dette. Som en slags oppsummering skriver Petsjorin at de fikk rappet med seg verdisakene hans også før han dro, og at han ingenting kan gjøre med det. Skammelig er det å melde til myndighetene at han er bestjålet av en blind guttunge og nesten druknet av en 18-årig jente. Neste morgen får han anledningen til å reise bort fra Taman, og gjør det. Mer er det ikke.

Om man presenterte teksten for en litteraturkyndig som ikke kjente den fra før (om det skulle være mulig), og ba denne plassere den i tid, tror jeg det ville være vel så lett å plassere den på 1890-tallet som på rundt 1840-tallet. Den har en slags uhyggelig mystisme, den har en jeg-forteller som ikke vet alt i historien, og den gjør ikke noe forsøk på å ha noe klart og tydelig budskap. Plassert inn i romanen blir den enda mer moderne eller ny-romantisk, med sine lag på lag med fortellinger og fortellerstemmer, og denne jeg-fortelleren som velger ut akkurat denne historien blant alle papirene til Petsjorin, for å trykke den. Tolkningsmulighetene er legio.

Historien har også en funksjon å vise en ny side av Petsjorin, eller vise en kjent side på en ny måte. Han er eventyrlysten, og fryktløs i å følge eventyret når det byr seg. Han har heller ingen moralske skrupler, selv om det ikke kommer så tydelig frem i akkurat denne historien, som i de andre. Vi kan se på reaksjonen hans da han finner ut at de er smuglere og at de har tatt tingene hans, det er verken forbannelse eller irritasjon, han gir i alle fall ikke noe uttrykk for noe slikt. Han konstanterer bare fakta.

Til tross for det at vi får et visst utfyllende bilde av Petsjorin i denne lille fortellingen, mener jeg den står seg vel så godt på egne ben, denne lille novellen, som del av romanen Vår tids helt. Vi er ikke avhengig av at fortelleren skal være Petsjorin, for at fortellingen skal fungere. Det ser også ut til ut i fra nettsidene til FEB (Fundamentalnaja elektronitsjekaja biblioteka) har levd sitt eget liv også, og bare etter hvert ble plassert inn i Vår tids helt. At det virkelig er Petsjorin som er fortelleren i historien, står heller ikke eksplisitt noe sted, annet enn i forordet der det står at romanens egentlige forteller i det følgende skal utgi Petsjorins dagbok. Så følger denne novellen. Igjen ser det ut til at vi må konkludere med at vår forteller i romanen og formidler av historiene kanskje ikke er så pålitelig allikevel, og at det som i virkeligheten her i romanverket er vanskelig å uttale seg om hva som er og ikke er.

Reklamer

I Vår tids helt, av Mikhail Lermontov (Bela)

Dagens russiske roman er av de underlige og litt ubestemmelige. Den er skrevet av Mikhail Lermontov (1814 – 1841), denne unike poeten som ble livstrett i ung alder, og maktet å gi uttrykk for det i dikt som tilhører verdenslitteraturen og er skrevet allerede i tenårene. Lermontov skrev også noe prosa, hvorav romanen vi skal behandle i dag og torsdagene fremover, er den mest kjente.

Romanen består av det som nesten kan se ut som litt tilfeldig sammensatte noveller. For meg er dette inntrykket forsterket, ved at mitt første møte med den (eller deler av den) var i novellesamlingen «Russland forteller». Den stod i min mors bokhylle, og var mitt første, kjærlige møte med russisk litteratur. I den stod novellene Taman og En fatalist, av Lermontov, der den første ikke gjorde noe inntrykk på meg, mens den andre klarte jeg ikke å forstå helt og klarer kanskje enda ikke å forstå helt, men huske den klarer jeg. Og jeg kjente den straks igjen da jeg leste romanen første gang i mai år 2000. Disse novellene, som jeg trodde det var, står som helt vanlige fortellinger i romanen.

Komposisjonen har mer merkelig ved seg enn at den inneholder deler man greit kan ta ut og presentere som selvstendig tekst. Den er mer en samling tekstfragment enn noe selvstendig hele. Eller, de ulike delene er ikke fragmentariske, de er alle avsluttede og fullstendige, men satt sammen som roman ser det fragmentarisk ut. Det ser heller ikke ut til at Lermontov har anstrengt seg noe særlig for at det skal være annerledes. Kanskje er det en slik roman man skal vente fra en poet.

Romanen er delt i to deler. Skjønt, hvor skillet går mellom de to delene er ikke helt klart. Midt inni del I kommer en del som blir kalt «Petsjorins dagbok», hvor romanens egentlige jeg-forteller legger frem dagboksnotatene til romanens helt. Disse dagboksnotatene fortsetter i del II. Denne inndelingen skyldes nok helst førsteutgivelsen, der romanen ble delt i to å gjøre trykkingen og utgivelsen lettere. Men la oss nå holde oss til denne todelingen som den er. Første del består da av et lite forord, før vi får et langt kapittel om «Bela». Dette er også en fullt ut avsluttet historie, som kunne stått fint for seg selv. Jeg husker vi leste den – eller prøvde å lese den – da vi studerte russisk i Minsk sommeren 2007. Vi leste da utdrag, kun de delene som omhandlet Petsjorin og Bela (akkurat som romanens forteller anbefaler oss ikke å gjøre, hopp ikke over disse sidene med naturskildringer, sier han (Но, может быить, вы хотите знать окончание истории Белы? Во-первых, я пишу не повест, а путевые записки; следовательно, не могу заставыть штабс-капитана рассказывать прежде, нежели он начал рассказывать в самом деле. Итак, погодите или, если хотите, переверните несколько страниц, только я вам этого не советую, потому что перезд через крестовую гору (…) достоин вашего любопытства. «Men, kanskje dere ønsker å vite avslutningen på historien om Bela? For det første, jeg skriver ikke en liten roman, men reiseskildringer. Følgelig kan jeg ikke skrive ned stabskapteinens fortelling før han selv forteller den. Dermed må dere vente, eller bla forbi noen sider, noe jeg ikke anbefaler, for reisen gjennom Krestovaja-fjellet er verd deres nysgjerrighet» – passasjen står på side 37 i Solum-utgaven fra 2004, og er verd å få med seg, siden det senere i romanen blir sagt at slike naturskildringer ikke er noenting verd, for enten har man vært der selv og vet hvordan det er, eller så har man ikke vært det, og forstår ingenting). Etter dette følger et kapittel – eller en novelle – om Maksim Maksimivitsj, den som forteller historien om Petsjoring og Bela. Etter det introduseres etter et nytt lite forord dagboksnotatene til Petsjorin, før vi får historien Taman, som altså skal befinne seg i dagboken. Andre del består av den lange historien om «Fyrstinne Mary», en historie som virkelig har utseende som et dagbokutkast, med dato og det hele. Romanen avsluttes med fortellingen «En fatalist». Det må med at de tre fortellingene, Taman, Fyrstinne Mary og En fatalist er nummerert I, II, III, selv om den første befinner i bokens del I, de to andre i bokens del II.

Det nordvestlige Kaukasus, utsikt fra Sotsji.

Det er klart man kan reagere på romanens noe rotete sammensetning, men man må huske at den er skrevet før 1840, en tid det omtrent ikke var skrevet noen romaner. Romanes tidsalder kommer rett etter, og Lermontovs roman er på noen måter med på å innlede den. Tidligere var det i tragedien og poemet personer ble utforsket og konsekvenser av handlinger testet, det ble gjort i den høye stil og omhandlet virkelige helter og forbilder. Lermontov skriver om vår tids helt – герой нашего времени -, og han gjør det i prosa. Mange av virkemidlene vi nå har sett så mange ganger at vi tar dem for gitt, var ennå ikke brukt den gangen. Hvis man leser tidlige 1800-talls romaner, vil man se at brev og dagbroksnotater går igjen for at de handlende karakterer skal få gitt uttrykk for tankene sine.

Med alt dette på plass kan vi gå i gang med behandlingen av selve romanen. Vi gjør det slik at tar for oss historien om Bela her i denne første posten, før vi gjør oss ferdige med del I og spesielt tar for oss Taman i neste post. Så går vi nøye gjennomdagboksskildringene til Petsjorin i «Fyrstinne Mary» i vår post nummer 3, før vi avslutter med romanens avslutning, «En fatalist». Vi kan gjøre det klart at hovedpersonen – vår tids helt – er nevnte Grigorij Aleksandrovitsj Petsjorin, han skal vi bli godt kjent med, og handlingen foregår i Kaukasus, dit Petsjorin har reist for å finne utløp for sin egen livslede. Det er mulig å finne en god del paralleller mellom Petsjorin og Lermontovs eget liv. De har noen fellestrekk, og tiltrekningen til Kaukasus i det sørlige Russland er bare ett av dem.

Jeg har lest romanen i min samlede utgave av Lermontovs verker, utgittt på «Knitzjnaja Palata» og trykket i 2002. Det finnes en utmerket norsk oversettelse, gjort av Erik Egeberg og utgitt på Solum forlag. Ingen annen oversetter av den russiske litteraturen kan som ham både beholde originalteksten, og få til et lett og ukunstlet norsk. Han glatter ikke over noen vanskelighet, og oversetter teksten som den står der. I mine oversettelser av tekstutdrag her har jeg brukt hans oversettelse som kontroll over at jeg selv ikke har kommet helt galt ut. Slavofile nordmenn bør av prinsipp kjøpe hans oversettelser, slik at han fortsetter å oversette og forlagene forsetter å gi ut hans oversettelser. Russiskkyndige har sikkert funnet frem til denne nettsiden , fra Fundamentalnaja Elektronaja Biblioteka (FEB) Russkaja Literatura Folklor, med fyldig og nyttig noteverk og opplysninger om romanen. Det er blitt mye enklere å være hobbyforsker med slike informasjon så fritt og lett tilgjengelig.

Rute langs elv og fjellpass fra Tiblisi til Vladikavkaz.

Forordet

Lesere av bloggen har kanskje allerede fått med seg at jeg er nesten litt mer enn spesielt interessert i verkenes åpningssetning. De store verkene er store allerede fra starten av, og etter et par linjer pleier det være klart hva slags roman, novelle eller skuespill man holder i hendene. Ofte faller det fint sammen at mine favorittverker også har mine favorittåpninger. Og åpningen av Vår tids helt skuffer ikke i det hele tatt.

Во всякой книге предислоиие есть первая и вместе с тем последняя вещь; оно или служит объясненем цели сочиненя, или оправданием и ответом на криики.

I enhver bok er forordet den første og sammen med det den siste tingen; det vil enten forklare hensikten med hele verket, eller retterdiggjøre seg og svare på kritikk.

Kommentarene fra FEB oppgir at Lermontov skrev dette forordet våren 1841 for den andre utgivelsen av romanen. Kanskje skal man derfor ikke ta den altfor alvorlig, det ligger jo også litt i åpningssetningene. Det blir et slags «antiforord», som gjør narr av alle andre forord, med det at de tar verket de er et forord til altfor alvorlig og høytidelig, og har altfor store tanker om seg selv. Egeberg oversetter есть первая и вместе с тем последняя вещь med «er alfa og omega», en oversettelse tettere til meningen men fjernere fra ordlyden. Forordet er alfa og omega, i det kan den dårlige foratteren forklare hva som egentlig var hensikten med verket, underforståt at han ikke er helt sikker på om han fikk det til i verket selv. Måten forordet er skrevet på og ordleggingen i det bringer tankene hen på Gogol, som også gjerne likte å henvende seg direkte til leserne, med beisk, men samtidig humoristisk kritikk. Min oppfatning er at russerne den dag i dag elsker slik kritikk av seg selv – og særlig sine medrussere.

Forordet uttaler seg også om den første utgaven av verket, og mottakelsen av den. Det ble reagert mot bokens helt, og som vi skal se og som de som har lest boken allerede vet, det er det god grunn til. Lermontov kritiserer russerne for deres manglende modenhet, siden de ikke kan oppfatte et verks budskap om det ikke er klart opp i dagen, og de har ikke fått med seg den litteraturen som rører seg ute i Europa. Det siste formulerer ikke Lermontov direkte, men det ligger under, siden romanen Vår tids helt beveger seg på et høyere ambisjonsnivå, og Lermontov selv var godt belest i den nyeste europeiske litteraturen. Denne kritikken er også rettet mot russerne til alle tider, de henger etter og får ikke med seg hva som rører seg ellers i verden, og de elsker å høre det og diskutere det.

I siste avsnitt får forordet mer skikkelig substans. Lermontov skriver at han ikke bare har skildret et enkelt menneske i Petsjorin, men at han representerer den nye tid, han er virkelig «vår tids helt», et symptom på tiden, slik Lermontov oppfatter den. Han setter fingeren på problemet med å tegne denne karakteren så klart som han gjør, men noen løsning på problemet foreslår han ikke. Eller – som han selv formulerer det – jeg påviser sykdommen, men hvordan kurerere den, det må Gud vite! (Будет и того, что болезнь укзана, а как ее излечить – это уж Бог знает!)

Bela (Бела)

Я ехал на перекладных из Тифилиса. Вся поклажа моей тележки состояла из одного небольшого чемодана, который до половини был набит путевыми записками о Грузии. Большая част из них, к счастию для вас, потеряна, а чемодан с остальными вешами, к счастию для меня, остался цел.

Jeg reiste med postvognen fra Tibilisi. Hele bagasjen min i vognen bestod av en ikke altfor stor koffert, som var stappet skikkelig sammen halvveis av notater om Georgia. Mesteparten av dem er heldigvis for dere tapt, mens kofferten heldigvis for meg er hel.

Slik begynner selve romanen, eller den første fortellingen i den. Romanens forteller blir introdusert, det er en «jeg», men denne «jeg» tar aldri aktivt del i handlingen og presenterer seg aldri ordentlig. Det er heller ikke jeg-fortelleren som direkte forteller historiene, han forteller heller videre det som andre forteller til ham (Maksim Maksimitsj) eller som andre har skrveet (Petsjorins dagbok). Denne måten å legge lag på lag med fortellere er en teknikk som ble mye brukt i modernismen, der hver av fortelleren har sin motivasjon å fortelle historien på sin måte, og forholdet mellom det hendte og det fortalte problematiseres. Det finnes ikke noen objektiv fasit på hva som har hendt, bare subjektive oppfatninger av det. Her hos Lermontov kan man anta at de fleste fortellerne er pålitelige, vi kan anta de forskjellige tingene skjedde ganske som de står. Men det er et langt stykke frem til realismens tilsynelatende objektive fortellerstemme som alltid står helt utenfor historien. Vi ser også i utdraget en slags unnskyldning for det fragmentariske og ufullstendige ved romanen, de fleste av notatene forsvant på veien fra Tibilisi.

Vi går raskt frem til selve handlingen. Jeg-fortelleren møter en stabskaptein som heter Maksim Makimitsj, og jeg-fortelleren som samler historier til sine reisenotater vil gjerne ha en historie ut av ham, det virker som han har noen. Og det Maksim Maksimitsj som forteller historien om Petsjorin og Bela. Det er i sannhet en fryktelig historie. Petsjorin er stasjonert ved festningen hvor Maksim Maksimitsj er kaptein. De blir begge invitert i bryllup hos en lokal fyrste, hvor fyrstens datter, 16 årige Bela, synger en sang. Petsjorin blir forelsket i henne, om det går an å uttrykke hva han blir i ett enkelt ord. Der er også en gammel bekjent av stabskapteinen, Kazbitsj, og han har en fantastisk hest som heter Karagöz. Med i historien er også fyrstens unge sønn, Azmat, som stadig er borte ved festningen på besøk, og som har den skavank at han er vill etter penger. Så blir det satt i gang en utrolig byttehandel.

Petsjorin lover Azmat hesten Karagöz, hvis han kan skafe ham søsteren Bela. Det er selvfølgelig helt umoralsk etter enhver standard. Ikke eier Pestjorin Karagöz, den må han stjele, eieren Kazbitsj vil ikke selge den for alle andre hester i verden. Petsjorin har heller ingen rett på Bela, de har knapt møtt hverandre, ikke snakket sammen, de var bare der i samme bryllup. I vår tid og kultur er det å kidnappe en kvinne for å gifte seg med henne noe av det mest uhørte som kan tenkes. I den tidens Kaukasus var det å stjele en hest verre. Petsjorin gjør begge deler, eller arrangerer det slik at begge deler skjer. Dette er vår tids helt, fri for enhver moral.

Byttehandelen går som den skal. Azmat bringer Petsjorin Bela, pakket inn som en annen presang, og Petsjorin gir ham Karagöz tilbake. Problemet er bare dette at selv om Bela er kidnappet, vil hun ikke helt gi seg hen til Petsjorin. Hun vil ikke gi seg hen til ham i det hele tatt, sitter bare vemodig, synger av og til, sier lite. Forklaringene for oppførselen hennes blir antydet, hun er fyrstedatter og stolt muslim, det tar seg ikke ut at hun blir fanget og på en måte giftet bort (selv om hun og Petsjorin aldri gifter seg) med en kristen. Det er mot dette Petsjorin må sette inn støtet for å vinne henne.

Hele historien blir fortalt gjennom Maksim Maksimitsj, og hans personlighet teller med i måten den blir fortalt på. Han har russerenes naturlige forakt for de asiatiske folkene, stjeler og sloss som de gjør, men akkurat i denne fortellingen er det ganske klart at russeren Petsjorin er enda verre. Maksim Maksimitsj kan imidlertid heller ikke helt la være å la seg fascinere av Petsjorin, det er tydelig at han har gjort inntrykk på ham. Lenge før Bela har overgitt seg, er Petsjorin helt sikker på at hun kommer til å gjøre det, og kan til og med inngå et veddemål om det. Sentralt for karakteren til Petsjorin og en av de underliggende hovedideene til romanen, er at Petsjorin til slutt satser alt absolutt alt på ett kort. Han gir henne friheten om hun vil ha den, og sier selv han skal ut på reise, forhåpentligvis for å bli drept en eller annen gang med det første, og Maksim Maksimitsj er overbevist om at Petsjorin mente alvor, at han virkelig ville reist og latt Bela gå, om hun ikke akkurat da hadde holdt ham igjen. Slik vant han henne. Vi skal snakke mer om dette med skjebnen og alt på ett kort i post nummer 3 og særlig nummer 4 (om siste kapittel, En fatalist), Petsjorin er villig til å gjøre dette på ny og på ny. Vi ser også hvordan Lermontov bruker romanens subjektive forteller, det er Maksim Maksimitsj som mener Petsjorin ville latt Bela gå, men vi kan ikke vite om det virkelig ville vært tilfelle. En objektiv tredjepersonsforteller kunne ikke så lett uttrykke noe som bare kanskje ville skje.

Etter at Bela har gitt etter for Petsjorin skjer det en forandring ikke med henne, men med ham. Denne forandringen er en viktig del av Petsjorins psyke, og det er på mange måter den som blir lagt under lupen i denne romanen. Vi får se den fra mange ulike sider, fra flere som uttaler seg om dem, fra hva han selv sier om seg selv og hva han skriver i dagboken, og i hvordan han oppfører seg i forskjellige situasjoner. Her i fortellingen om Bela er han som vi har sett først besatt av å få henne, han skyr ingen midler og er helt skruppelløs, men når han først har henne hos seg er han ikke noe umenneske og tar henne med ytterligere tvang. Han vinner henne virkelig, han spiller spillet han må gjøre for å få henne frivillig, etter at han først har hentet henne med tvang. Under de forholdene han har satt henne i, velger hun ham. Og når han har oppnådd henne, mister han interessen. Han går stadig oftere ut på jakt og søker andre atspredelser, mens hun må være alene. Hennes mismot får nå en annen karakter. Det er ikke lenger at hun er tatt til fange og tatt bort fra sin familie, det er at Petsjorin ikke elsker henne lenger. Det er dette Maksim Makimitsj vil snakke med ham om, når Petsjorin gir sin første lille utlegning av seg selv.

(…) у меня несчастный характер: воспитание ли меня сделала таким, Бог ли меня создал, не знаю; знаю только то, что если я причиною несчастия других, то и сам не менее несчастлив; разумеется, это им плохое утешение – только дело в том, что это так. (…)

Глупец я или злодей, не знаю; но то верно, что я также очень достоин жаления, может быть, больже, нежели она: во мне душа испорчена светом, воображение беспокойеное, сердце ненасытное; мне все мало: к печали я как же легко привыкаю, как к наслаждению, и жизнь моя становится пустя день ото дня; мне осталось одно средство: путешествоват.

(…) jeg har en ulykkelig karakter, og vet ikke om det er oppdragelsen som har gjort meg slik eller Gud som har skapt meg slik. Jeg vet bare det, at hvis jeg er årsaken til andres ulykke, så vil jeg ikke bli mindre ulykkelig selv. Dette er naturligvis en mager trøst for dem, men saken er den, at slik er det . (…)

Om jeg er dum eller ond vet jeg ikke. Men ett er sikkert, og det er at også jeg er fortjener sympati, kanskje til og med mer enn henne. Hos meg er sjelen ødelagt av sosietetslivet, urolige fantasier, umettelige hjerte, alt er for lite for meg. Jeg vender meg like lett til sorger som til nytelser, og livet mitt blir tommere hver dag som går. Det står bare igjen et middel for meg: å reise. (s. 45 i Solum, 2004)

Så kan man velge om man skal ha sympati for denne karakteren eller om man skal forakte ham. Det er klart, det krever litt å si sin egen ulykke større enn andres, men det er noe ved Petsjorin som gjør ham ikke så lett å avvise. Det er noe tiltrekkende ved ham, som alle karakterene i romanen reagerer, og også de fleste lesere, vil jeg tro. Petsjorin sier ikke det han sier for å oppnå en virkning eller for å vinne sympati, det er en ganske korrekt beskrivelse av sitt eget sjelsliv og et ganske ektefølt uttrykk for lengselen etter å slippe unna livsleden han føler for sterkt. Han kan vanskelig kalles verken dum eller ond, i alle fall ikke dum, selv om noen av handlingene han gjør utvilsom er onde, og han i mangt og meget opptrer som en stor egoist.

Symptomatisk for det siste er da Bela ber ham være oftere hjemme. Hun har selv gått ut på vollen for å lete etter ham, og blir nesten tatt tilbake av sine egne mens hun er der. Petsjorin svarer at for at dette ikke skal skje igjen, får Bela ikke lov til å gå ut mer. Det er altså ikke han som må være oftere hjemme, men hun som må være hjemme hele tiden. For hennes ønske om å se mannen sin mer, får hun altså straffen av å måtte sitte hjemme hele tiden. Vi må huske at hun er tatt bort med tvang, hun har ingen utenom Petsjorin og til en viss grad Maksim Maksimitsj der hun er, og Petsjorin har null følelser for dette. Dette er vår tids helt, helten som tar seg til rette og klager over egen sjels ulykke.

Fortellingen om Bela ender med at hun til slutt blir funnet av Kazbitsj, mannen som mistet hesten sin i Petsjorins byttehandel, en varm dag hun har gått ned til elven for å skylle seg litt. Petsjorin har også denne dagen vært ute på jakt hele dagen, og kommer hjem akkurat i det denne nye ugjerningen skjer. Sammen med Maksim Maksimitsj forsøker de å hindre Kazbitsj å bortføre Bela, eller kanskje man heller skulle si føre henne tilbake igjen, men de lykkes ikke mer enn at Kazbitsj lykkes i å stikke Bela i ryggen med kniv. Karakteristisk forbanner Maksim Maksimitsj ham dette, kjeltringen som ikke kunne stikket i hjertet og gitt henne et raskt endelikt, i stedet må hun lide et par dager før døden. Men russeren Petsjorin har nå en gang bortført, henne da, så rene skurker og helter finnes ikke i denne romanen.

Avslutningen til Bela er egentlig ganske gripende. Hun er jo ikke så mye annet enn et objekt i denne fortellingen, hun er et middel for at Petsjorin skal få døyvet livsleden sin. Hva hun selv har å si til rollen hun blir tildelt får ikke så mye oppmerksomhet, heller ikke fra Maksim Maksimitsj, men hun klarer likevel å opptre stolt og verdig gjennom alt som skjer. Det er vanskelig å kritisere henne for noe av det som skjer, og allikevel er det hun som må bære det største offeret, hun taper livet, og det under store smerter. Heller ikke under dette klager hun.

Og Petsjorin – om han er aldri så tiltrekkende – reagerer ganske motbydelig. Selv Maksim Maksimitsj blir ganske støtt. Riktignok gjør Petsjorin alt hva han skal, sørger for at hun blir båret skånsomt tilbake til festningen, får sendt bud på doktoren, og forsøker å lindre plagene hennes. Men han han har ingen følelsesmessige reaksjoner. Det nærmeste han kommer et følelsesutbrudd er da han setter i å le, når Maksim Maksimitsj vil snakke med ham om dette og trøste ham litt.

Maksim Maksimitsj vet ikke så mye mer om Petsjorin. Han forlot regimentet noen måneder senere, og det er det. Hele fortellingen blir avsluttet som om det virkelig er en reiseskildring der reisefølget forteller en historie. Til slutt skiller de lag, og jeg-fortelleren og Maksim Maksimitsj reiser hver sin vei.