Stikkordarkiv: Verdenslitteraturen

Canto II, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO II

Vi husker fra Canto I at den litterære figuren Dante fant seg selv i en mørk skog, hvor han ikke visste verken hvordan han var kommet dit, eller hvordan han skulle komme seg videre. Han treffer der på den romerske poeten Vergil, som tilbyr seg å hjelpe ham med å finne frem. Veien vil gå gjennom dødsrikene. Canto II handler om kvalene Dante har med å ta i mot tilbudet, og hvordan Vergil får overtalt ham med å fortelle hvem som har sendt ham.

Lo giorno se n’andava e l’aere bruno
toglieva li animai che sono in terra
da la fatiche loro; e io sol uno

m’apparecchiava a sostener la guerra
sì del cammino e sì de la pietate,
che ritrarrà la mente che non erra.

O muse, o alto ingegno, or m’aiutate;
o mente che scrivesti ciò ch’io vidi,
qui si parrà la tua nobilitate.
Inf II,1-6

Dagen gikk sin vei og den mørke luften
lettet de levende som er på jorden
Fra anstrengelsene deres; og jeg alene

forberedte meg til å utholde striden
både fra ferden og fra smerten
som minnet skal tegne og ikke feile med.

O Muser, o høye begavelse, hjelp meg nå
O minne som skal skrive det som jeg ser
Her skal din edelhet vise seg.

Vi ser at det blir kveld, og at Dante i stedet for å sove, forbereder seg til den store kampen han har foran seg. Den egentlige kampen er å komme seg ut av den mørke skogen han har havnet i, altså finne frem til den riktige måten å leve på, men denne kampen vil foregå langs veien gjennom dødsrikene. Og det er denne kampen, og om han skal gjennomføre ferden, Dante forbereder seg for.

Det første han gjør er å påkalle musene. De ni musene er døtrene til Zevs og Mnemosyne, og tjener til inspirasjon for de forskjellige kunstartene. Mnemosyne er gudinne for hukommelse og minne, og vil også være den riktige å påkalle her. Man kan jo kalle det en del av kampen at Dante klarer å skrive ned det han opplever. Slik kan Dantes kamp og eventuelle seier også stå til tjeneste for andre.

Den første innvendingen Dante har begynner straks fra linje 10. Han føler seg uverdig. Hvem er så han, Dante, til å følge denne legenden fra Rom, den mektige by som har vært hovedstad for både imperium og pavestat? Jeg er verken Aeneas eller Paulus, sier Dante, hvorfor skal jeg gå dit (Ma io, perché venirvi? o chi ‘l concede?/Io non Enëa, io non Paulo sono;/me degno a ciò né io né altri ‘l crede. Inf II,31-33). Kanskje må jeg så tidlig i teksten minne om at Aeneas er hovedpersonen i Vergils mest kjente verk, Aeneiden, og da for ordens skyld selvsagt at Paulus er den kjente apostelen. Jeg antar at mine lesere og de som interesserer seg for komedien kjenner så sentrale navn som disse to. Vi ser at Dante greit opererer med navn fra fiksjonen og historien, og sammenligner seg med en av de store fra de klassiske legendene og fra den klassiske kristendommen for å få frem sin ringe verdighet.

Vergil svarer med å si mer om hvor han kommer fra, og hvem som har sendt ham. Vi får nå se et litterært stunt fra middelalderen. “Jeg var blant fargene,” sier Vergil, “som var suspendert, og en kvinne spurte meg vakkert og lykkelig så jeg måtte oppfylle hennes ønske” (Io era tra color che son sospesi,/e donna mi chiamò beata e bella,/tal che di comandare io la richiesi. Inf II,52-54). De suspenderte fargene (color) er sjeler, de befinner seg i limbo, som vi skal se i Canto IV, og kvinnen som spør er selvfølgelig Beatrice. I Dantes tekst går vi nå bort fra samtalen mellom Dante og Vergil, og over til samtalen mellom Beatrice og Vergil da hun kom ned til ham i Helvtetet. De snakker om Dante, selv om han aldri blir nevnt med navn, og Beatrice kan fortelle at det står veldig dårlig til med ham. Han trenger seriøs hjelp. Så går dialogen mellom Vergil og Beatrice sin egen vei, da han spør henne hvorfor hun har forlatt sin plass i himmelen for å komme helt ned hit til Helvete for å snakke med ham, himmelen må da være et mye bedre sted å være, og Beatrice lengter også tilbake dit. Beatrice forteller at hun trenger ikke være redd, Gud beskytter henne så Helvetes flammer og andre lidelser ikke kan skade henne. Hun forteller videre hvordan det var jomfru Maria som sendte santa Lucia for å be henne hjelpe denne mannen som “for din skyld har forlatt den vulgære flokken”? (Beatrice, loda di Dio vera,/ché non soccorri quei che t’amò tanto, ch’uscì per te de la volgare schiera? Inf II,103-105). Det er ganske mange samtaler som blir holdt oppe på en gang, her, etter hvert. Og alt sammen i upåklagelig rim- og versemønster. Smidig og elegant blir det alt lukket igjen, da Vergil forteller Dante at han straks satte seg fore å oppfylle Beatrices ønske, spesielt da han så tårene hennes, og at Dante så absolutt burde gjøre det samme. Med så høye beskyttere oppe i himmelen – Jomfru Maria, Santa Lucia og Beatrice – og med ham – Vergil – som guide, hva har Dante å være redd for?

Dante blir også virkelig fylt med mot, og holder en kort takketale før han følger etter Vergil den bratte veien som går ned til Helvete.

Neste sang:Canto III Forrige sang: Canto I

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Reklamer

Canto I, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO I

Nel mezzo del cammin di nostra vita
mi torovai per una selva oscura
ché la diritta via era smarrita.

Ahi quanto a dir qual era è cosa dura,
esta selva selvaggia e aspra e forte
che nel pensier rinova la paura.

I midten av veien som er våre liv
Fant jeg meg selv i en mørk skog
der den rette veien var skjult.

Akk, det er hardt å si hva det var
denne ville skogen, så ulendt og tett,
at i tankene ble frykten fornyet.

Slik begynner den guddomemelige komedien til Dante. Livsløpet blir sammenlignet med en vei der Dante nå er kommet halvveis, og føler seg som om han er i en mørk skog der han ikke kan finne den rette veien videre. Det at han har gått seg vill, fornyer eller forsterker den frykten han føler. Den Guddommelige komedie er historien om hvordan han finner frem til den rette vei, og kommer seg ut av de mørke problemene og opp til lyset hos Gud. Veien går gjennom de tre dødsrikene, Helvete, Skjærsilden og Paradiset, og verket kan også leses som Dantes pilgrimsferd gjennom rikene.

Her i første sang i Inferno får turen så vidt begynt. Dante er helt alene, og vil gjerne sette føttene på en liten høyde (un colle giunto, “den rettmessige høyde”, Inf I,10). Han blir imidlertid forhindret av tre dyr (fiera), en panter (lonza), en løve (leone) og en ulv (lupo), som i kommentarene i min utgave av verket blir oppgitt å være symboler for Firenze (republikken, bystaten), imperiet (det romerske) og pavedømmmet (den katolske kirke), politisk sett, og luksus, overlegenhet og havesyke moralsk sett. Det er vanskelig å lese dette direkte ut av teksten. Men panteren blir beskrevet som smidig og rask, og at den i sterk grad forhindrer veien for Dante (anzi’pediva molto il mio cammino, Inf I,35), løven som at den har høyt hode og stor sult (con la testa alta e con rabbiosa fame, Inf I,47) og ulven som om den med hele sin lengsel forsøker å jage for magerheten sin, og at den gjør at mange folk lever i usselhet (e molte genti fe viver grame, Inf I,51).

Derimot er den videre symbolikken enkel å forstå. Dante vil gjerne komme seg opp i høyden, og i lyset der oppe få oversikten over skogen han befinner seg i, men luksus, overlegenhet og havesyke hindrer ham å komme opp. Det er de samme tingene som hindrer ham i å komme opp til Gud. Vi får også et interessant og tydelig i Dantes politiske ståsted, der han mener både den florentiske bystaten og den katolske kirker hindrer mennesket i å nå opp til Gud.

Det er her Dante blir introdusert for Vergil som følgesvenn.

Mentre ch’i’ rovinava in basso loco,
dinanzi a li occhi mi si fu offerto
chi per lungo silenzio parea fioco.
Inf I,61-63

Mens jeg strevde meg ned til lavere steder
foran mine øyne ble det meg tilbudt
hvem som lenge for stillhet har syntes utydelig.

Dette er Vergil. Det er ikke tilfeldig det er nettopp Vergil støter på, og som skal være hans følgesvenn først gjennom Helvete, så gjennom skjærsilden. Vergil er på noen måter Dantes forbilde også i skrivingen i verket. Vergil er selv italiener, fra Lombardia, og hans Aeniden var enkelt tilgjengelig for Dante som selvsagt behersket latin. Jeg leste Aeneiden på norsk for lenge siden, og husker ikke mye, men har fått sjekket opp at den handler om hvordan Aeneas reiste fra byen Troja for å grunnlegge Roma, og på veien også reiste innom underverdenen. Dante skriver også direkte i teksten at han har studert tekstene til Vergil lenge og med stor kjærlighet (grande amore) Inf I,83, og at Vergil er hans mester (maestero) og lærer (autore) Inf I,85.

Vergil kan fortelle Dante at han aldri vil klare å passere disse tre ville dyrene, og at det for ham er planlagt en annen vei. På denne veien skal Vergil være hans veiviser. Den skal gå gjennom et evig sted (loco etterno, Inf I,114), der han skal få høre de desperate skrikene fra de gamle sjeler som går gjennom lidelsene ved den andre død (Inf I,115-117). Han vil også få se sjeler som er mer tilfredse i ilden, fordi de håper å komme til det sted hvor de velsigende er (Inf I,118-121). Det første stedet er Inferno (Helvete), det andre Purgatorio (Skjærsilden). Om Dante virkelig klarer å nå så langt, skal han få en annen veiviser, og Vergil vil overlate ham i hennes varetekt. Denne veiviseren er Beatrice, og stedet er Paradiso (Paradis). Vergil er forhindret fra å se paradiset siden – som han sier – han har vært ulydig mot Guds lov (‘ fu’ ribellante a la sua legge, (125)). Vergil døde i år 19 f.kr, var romer, og fikk dermed ingen mulighet til å blir kristen. Som vi skal se har han nå sin plass i Helvete, sammen med andre av lignende kategori.

Dante vil gjerne følge Vergil til dette stedet han snakker om, og trygler ham om å ta ham bort fra dette fæle og det som verre er (fugga questo male e peggio, (132)).

Slik slutter Canto I i Inferno av Dantes gudommelige komedie.

Neste sang: Canto II

Oversikt over sangene: Divina Commedia