Stikkordarkiv: Vesaas’ noveller

Fuglane, av Tarjei Vesaas

Dette er den første romanen jeg leste og virkelig likte. Det var den første romanen jeg leste av glede og ikke av plikt. Det må ha vært mens jeg var i militæret, eller et av de første studieårene i Bergen, antagelig det siste. Jeg hadde lest opptil flere bøker, også etter jeg var ferdig med videregående skole, men det var helst fordi jeg hadde hørt det var lurt å lese bøker og følte det var nødvendig. Jeg hadde selvfølgelig latt meg underholde av bøker, men det var underholdning som jeg kunne få bedre og sterkere på andre måter. Med Fuglane traff det meg noe dypere, det påvirket meg, og jeg forstod at god litteratur ikke bare er underholdende, men også utviklende.

Vesaas ble etter dette min norske favorittforfatter. Han er en stor novellekunstner, og har også skrevet vakre dikt. Han har et aldeles nydelig språk, ingen gjør ham det etter, og ikke kan det la seg oversette til andre språk. Jeg slukte hans måte å skrive på. Særlig slik det kom til uttrykk i Fuglane, min absolutte favoritt, og i novellene hans.

Siden har jeg naturligvis lært både Vesaas og litteraturen bedre å kjenne. Hans øvrige romaner treffer meg ikke like godt. Symboltunge Kimen og enda mer symboltunge Isslottet er for kunstlet og anstrengt etter min smak. Fuglane kan sikkert også leses symboltungt, men den trenger ikke å bli lest slik for å fungere for meg, jeg har aldri brukt mye tid på hva de ulike tingene i denne romanen skal bety. Det kommer til meg direkte. Det gåtefulle i den, som fuglespråket til Mattis, er noe han har som ikke jeg har. Disse hemmelighetene skal han få ha i fred. Isslottet har også en del gåtefullt, men det taler ikke til meg på samme måte, langt i fra. Man trenger en del nøkler for å få noe ut av den, og det er ikke for meg så mye jeg vil få tilgang til om jeg får tak i disse nøklene. Det er for mye anstrengelser, og for lite utbytte. Slik er det med mye av den aller mest symboltunge litteraturen, den treffer ikke meg om den ikke også gjør det på overflatenivået. Symbolene må fungere også uten å være symboler.

Dette ble kanskje mye om min litterære smak, og lite om romanen Fuglane, men sånn får det så være. Det har alt å gjøre med at ambisjonene for bloggen overgår tiden jeg har å bruke på den. Jeg har skrevet mer om noen av novellene til Vesaas, deriblant forløperen til denne romanen, novellen Tusten, der Mattis Tust først blir introdusert.

Aldri fortelje det, av Tarjei Vesaas

Novellene Ein modig maur og 21 år som jeg hittil har behandlet av Tarjei Vesaas, viser sinnet til en maur og til en ung mann i gryende forelskelse. I dag er det en novelle der Veaas tar bolig i barnesinnet.

Aldri fortelje det ble gitt ut i samlingen Leiret og hjulet, samme samling som inneholdt 21 år. Denne samlingen kom i 1936, og er Veaas’ andre novellesamling. Den første kom i 1929, Klokka i Haugen, den mest kjente, Vindane, kom i 1953, og den siste, Ein vakkar dag, kom i 1959. Vesaas’ forfatterskap strakte seg over nesten 50 år, fra 1923 til 1971, og når man tar med at han gav ut sin Noveller i samling i 1964, ser vi at novellen er en sjanger som har fulgt ham gjennom forfatterskapet.

Det er også en sjanger som kler ham. Vesaas er en poetisk forfatter, det er i språket han har sin mesterskap. Her er han helt original og umiddelbart gjenkjennelig, en sann mester. Det er dette som gjør Vesaas til en av de få forfattere som har skrevet betydelige verk, både av romaner, noveller og dikt, han er en av våre beste i alle disse tre sjangrene.

I forrige måned så vi på novellene til Kielland (sjekk dem opp på bloggsiden for norsk litteratur, eller klikk tilbake til juni-måned, og se). Kielland er novellemesteren, men av en helt annen type enn Vesaas. Kielland oppfyller genren som skrev han studieverk, dette er noveller å bruke for å lære hva noveller er for noe. De er korte og poengterte, går over et kort tidsrom, har få personer, og gjerne en litt overraskende slutt.

Vesaas er også en av våre store novelleforfattere, men han lager sine egne regler for hva novellen skal være. «Korte stemningsbilder» er kan hende riktigere å kalle mange av de såkalte novellene til Vesaas. De er forresten ikke nødvendigvis korte, Vesaas er ikke redd for å bruke 10 – 20 sider, og vel så det, på novellene sine, om han finner det nødvendig. Typisk lengde på en Kielland-novelle er 4 sider, Vesaas har få slike. De er heller ikke utpreget poengterte, og slett ikke har de noe overraskende sluttpoeng, det er ikke nødvendigvis innholdet som er det viktig. Vesaas har ikke noe han må få sagt, et budskap han vil ha frem. Det er mer stemninger, skildringer, eksempler på episoder man kan oppleve i livet. Disse episodene kan være representative nok, og man kan trekke lærdom og livsvisdom ut av dem, men det er mer til ettertanke, enn et budskap å hamre inn.

Slik er det også med Aldri fortelje det. Det er noe så enkelt fortalt som tre lekende barn, Anna, Greggor og Nupp, som kommer over en døende fugl. De blir sjokkert over dette uventede møtet med livet og døden, og vil gjerne ta vare på fuglen. Så de legger den varsomt i lyngen, bare for senere å se at det er maur som spiser på den.

Det er det hele. I min versjon (Noveller i samling, Gyldendal forlag – Stor-klassikere serien, Gjøvik 1997) teller novellen 11 sider.

Noe av det Vesaas gjør med språket, er at han kutter unødvendige ord, ord som skal være der etter skrivereglene, men som er helt underforstått i innholdet. Forsøker man å ta etter, blir det plagiat med en gang, det er helt særmerket for Vesaas. Etter denne leserens mening fungerer grepet spesielt godt når Vesaas skriver gjennom sinnet til dem som nok ikke har hjernen fullt utviklet, hos barn og dyr, eller mentalt tilbakestående, som Tusten, i «Fuglane». De har en slik umiddelbarhet i følelsene, de har liksom ikke tid til å tenke ut alle ordene.

I Aldri fortjelje det er det fullt av slike uferdige setninger, setningsemner, som det heter på fint. Det begynner helt fra starten av.

Borti hamnehagen var skrikande tre.

Og det fortsetter i hvert avsnitt nedover. Subjektet er ikke med, om det kan sløyfes. Språket er økonomisk. Kan noe sies kortere, blir det gjort. Se for eksempel på denne forklaringen hva et skrikende tre er for noe, hvordan begrepet oppstod (et skrikende tre er et tre med trostereir i, der skriker foreldrene når noen nærmer seg).

Ein gong dei tre venene hadde stått framfor ei slik reirgran, så hadde Greggar lyst i auga så rart at, og sagt at dette er eit skrikande tre! og det hadde sildra av glede gjennom alle saman.

Den som kunne skrive slike setninger.

Planen er også barnlig og glad, verden er full av muligheter, vanskeligheter finnes ikke, oppgaver tar man fatt på, det er en glede og nysgjerrighet å leve!

I dag ville dei finne ut kor mange tre dei ikkje visste. Var ikkje tal på trosten og reira hans borti desse heimeliene.

I dag skulle det bli tal på dei.

En voksen vil vite at det er umulig å telle tre med reir i. Det er en formidabel oppgave. Det er helt riktig at det ikke er tall på trosten og reira, det er bare anslag, og man må kunne litt matematikk og statistikk for å komme med slike anslag. Men barna er ikke begrenset av kjennskap til hva man må kunne, de løper bare og begynner!

Den glade stemningen i starten får et lite hakk i møte med Raringen. Det er et passende navn, både fordi unger er kjappe med å sette slike navn på folk, ofte forbausende treffende, men også som et varsel i teksten. I litteraturen er ofte raringene, outsiderne, de som sitter med den egentlige kunnskapen. Hva raringene kommer med, pleier ha betydning. Raringen leser også bøker, og hermer etter det som står der. Til overmål snakker han svensk, et morsomt fortellergrep, som gjør det han sier pussig og uforståelig for ungene, også med at ordene er litt fremmede. Han står litt utenfor. Og han har en blomst. I den er Gud, sa han uventa. Riktig. Det er uventet. Men det er et varsel om at her skal det skje et uventet møte med det guddommelige i naturen, om ikke det er noen religiøs novelle. Det er mer den hellige respekten så mange, mange, mange med et nært forhold til naturen føler for den.

Det er også enda en liten setning av betydning, før den egentlige handlingen settes i gang. Det er i det de tre barna står foran et av de skrikende trærne med trostereir i.

Dei stansa framfor treet så vidt det var, let med godt samvet trosten bera seg fælast han kunne – for dei tenkte ikkje på å gjera han noko.

Barna har kontroll. De skjønner at trosten er redd, men de spiller trygt leken, for de vet at det ikke vil skje noe farlig med fuglen. De vil ikke gjøre den noe, også Vesaas har dei i kursiv.

Men så kommer de over en trostunge som har skadet seg. Det forandrer leken. Barna reagerer som barn. Det er ingen vanskeligheter, bare muligheter. De vet ikke at en skadet fugleunge er tapt, at dette er naturens gang, at det er lite å gjøre, at det er flere som dør enn overlever, for mange arter. De vil få den opp i reiret igjen, de vil ta den med hjem og mate den, barna sier det de tenker, dette er scenisk fremstilling. Replikkvekslingen kan gå slik:

– Vi må fø han opp sjølve, sa Anne, det er då rom heime for ein trostunge.

Nupp var med på det straks. Greggar syntest han måtte tenke litt på det innen han gjorde det av. For han laut gjere det av. Dei venta.

– Ta han du då, Anne, sa han.

– Ja, ta han du Anne, sa Nupp fort for å ha del i avgjersla han og.

Det er ikke engang komma i siste setning. Det går fort, liksom at barna ikke tør tenke hvor vanskelig og umulig dette er. Det er klart, den oppmerksomme og tenkende leser vet at det ikke er bare lett å ta i en døende fuglunge. De banker og puster, er varme og skrøplige, og er vettskremte deg. Det er ikke for ingenting at de to guttene vil at jenta  – som også kom med forslaget – skal ta den. De vil ikke gjøre det selv.

For de som er lydhøre velmente anbefalinger: Finn frem novellen selv, se mesterskapet Vesaas skildrer det med, hvordan lille Anne tar opp fuglen, og kjenner livet i den.

Barna løper hjem. Det går raskt, også i språket, men det er tatt med detaljen i omgivelsene, granbarnålene på veien er blandet med maur, og at maur kryper oppover treleggene. Maur skal spille en rolle i novellen. Ellers hadde det ikke vært nødvendig å ta dem med, her så ungene skal heim så fort som råd.

Vesaas gjør så enda et grep som skiller barneverdenen fra voksenverden. Han lar ungene ha et eget ord, et hemmelig ord, som de bruker der det ikke finnes andre ord, et ord for det som er ufattelig. Ordet er bulli. Ordet har betydning for hele novellen, selvsagt, hele innholdet her er bulli, det er det uforståelige, det ufattelige. På veien hjem bruker Anne det for første gang i teksten. Det er noe inne i fuglen.

Det er lille Nupp som avgjør hva det er. Det er en «snekker» der inne, fuglen er ikke bygget ferdig ennå. Også dette skiller barneverden fra voksenverden, barna lar med en gang fantasien fylle inn, der kunnskapen ikke strekker til. Det er antagelig de skremte hjerteslagene til fuglungen de kjenner, men det er klart det er mye tryggere om det er en snekker som setter fuglen ordentlig sammen.

– Han blir skapt på, sa Nupp og sveivde med auga.

I det same stod orda åt Raringen liksom like opp i auga på dei. Det rykte i dei. Anne sette trostungen ned så fort ho berre kunne gjera det på ein varleg måte. Helst hadde ho vilja sleppe han som brend. Alle vart sterkt raude i kinna. Kvar såg at den andre tenkte det same.

Trostungen var ikkje ferdig innvendes, han vert stelt i stand der i denne augeblinken.

Men gleden og forundringen over denne erkjennelsen varer ikke lenge. Fuglen er jo syk eller skadet, det er en grunn til at den var ute av reiret i første omgang, og der den nå ligger i lynen etter at Anne har lagt den ned, blir det snart tydelig at ikke alt er som det skal med den. Vesaas går av og til kort ut av skildringen gjennom barneøynene, og skildrer fuglen som den egentlig er, korte, greie setninger.

Neste etappe de bærer fuglen er saken blitt mer alvorlig.

Det banka inni ungen, og hennar eige hjarte dulpa imot.

De tre barna har avgjort at snekkeren inne i fuglungen nok ikke klarer å snekre den ferdig av seg selv. De kan ikke bare etterlate seg den, de må ta den med hjem. Nå er alt som var artig og spennende på vei ut, trosteskrik og slikt noe, smått og ubetydelig. Det korte, avbrutte språket til Vesaas, der ingen ord er med som ikke må være der, det passer godt til den høytidelige spenningen.

Anne sette seg i gang. Gjekk strak og stiv, litt bakoverhalla så ungen kunne ligge betre. Toget skreid fram. No høyrde dei ikkje noko så smått som trosteskrik, såg ikkje gauksyrene, sansa ikkje at sola brende. Eit slikt følgje som deira måtte ikkje stå til leds. Ikkje tenke på vas.

Språket er innholdsfylt. Vas er alt som ikke er fuglen. De viktige ordene trenger seg frem, en konjuksjon som «og» er vas, og kan ikke være med. Det er ikke å sette ord på tingene som er målet, det er nettopp alt det som ikke kan sies i ord, det er det som skal uttrykkes.

Ho gjekk skalv. Enno hadde ho ikkje tala ein setning, men leppene hennar var så ferdige at usagde ord dansa på dei. Ho ville seia at ho ikkje greidde dette, ikkje kunne bera på dette.

«Bære på dette» er både fuglen og alt hun selv har inne i seg. Hun har også rett i at hun ikke greier bære på det, det som er inni må ut, nesten litt symbolsk går hun også fysisk ned på jorden med knær og albuer, liksom tynget ned. Fuglen har hun lagt fra seg. Det usagte blir formulert i følgende, barnlige setning:

– Der kan snart vera ferdig der inne! sa Anne og drog i dei. – Og då veit du at der er ikkje meir å vera etter –

Det er veldig presist, og også barnlig omformulert. At fuglen skal dø, går ikke an å ta i munnnen. De tre barna kjenner instinktet av å springe vekk, vekk fra det ukjente, farlige, men det er også en veldig nysgjerrighet til dette ukjente, hva det er for noe, og hva som vil skje. Ingen klarer å bære fuglen hjem. Anne klarer det ikke, og de to guttene vil ikke prøve. Da er det ikke så mye å gjøre, da må de legge fuglen fra seg, men de må jo også passe på. Om ikke annet, så for å se hva som skjer. Lille Nupp gjentar det Anne sa, «det er ikke mer å være etter», små barn gjentar det andre har sagt.

Fra et utsiktspunkt langt unna sitter de tre barna og ser på mens den lille fuglen dør. De er sitrende av følelser, tør ikke se på og tør ikke la være, de er heller ikke helt sikre på hva de egentlig venter på, – er det no? er et passende spørsmål de stiller. For selv om fuglen slutter å bevege seg, er det ikke sikkert det er no. Ikke sikkert det er ferdig der inne.

Så løper altså ungene til slutt frem, og da er novellen snart ferdig. Det er bygget opp til et veldig klimaks, men det slutter med en gang etterpå. De løper frem, og ser at fugleungen er overtrekt av maur. De har i vanvare lagt den like ved en maurtue, maurene har gjort slutt på den. Og nå sitter de og spiser på den.

Kva skulle ein no?

Ingenting. Aldri fortelje det. Aldri bli kvitt det.

Novellen har en helt logisk, naturlig avslutning. Fuglen må dø, og den dør. Det er ingenting uventet eller overraskende som skjer til slutt. Man hadde kanskje ventet en større grad av utløsning, at ungene skulle få tenkt litt over hva som skjedde, at de skulle gå hjem og begynne på livet videre. Det ufattelige – men helt vanlige og naturlige – at små, ekle maur spiser på den like før så levende og varme fuglungen, det blokkerer de små barnehjernene fra å tenke på. Det går ikke, dette er ikke noe å bearbeide, dette er ikke noe å snakke om.

Det er en typisk novelle av Vesaas. Det handler om de store tingene i livet, om liv og død, om menneskets møte med naturen, om tidens gang. Det er en helt vanlig hendelse, men i barneverdenen blir den umåtelig stor og betydingsfull. Slik blir det også litteratur av det. Og Vesaas får sagt – uten å være påtrengende – noe om at hva som skjer ikke alltid er det viktige, men hvordan det blir oppfattet.

Jeg tar til slutt med lite grann om navnene til barna også, om enn vi kanskje ikke skal legge altfor mye i det. De heter Anne, Nupp og Greggar, et helt vanlig og to temmelig uvanlige navn. Anne er hovedpersonen, hun alle kan kjenne seg igjen i, representanten for det vanlige, en staut og skikkelig jente, med det som følger med. Nupp er den lille, bare et lite Nupp. Greggar er den tenkende, kanskje med assosisasjoner til Gregor, et vanlig pavenavn og navn på biskoper og andre verdige.

Ein modig maur, av Tarjei Vesaas

Vi er nå kommet frem til femteplassen av mine norske favorittforfattere. Den går til ham som tidligere hadde førsteplassen, Tarjei Vesaas (1897-1970). Han er blant de aller mest allsidige av våre store forfattere, og demonstrerer mesterskap i romaner, noveller og i poesi. Det er bare i dramatikken han ikke har levert noe vesentlig.

Diktene til Vesaas er nydelige. Hans Regn i Hiroshima er det beste diktet om atomvåpen og atomalderen som finnes på norsk, og det beste jeg kjenner fra verdenslitteraturen. Som romankunstner er han strålende i Fuglane, det var den første romanen jeg leste og virkelig likte. Det var etter å ha lest den jeg begynte å lese litteratur fordi det gav meg noe, og ikke bare fordi jeg følte det som en plikt. Lenge var dette min absolutte, norske favorittroman, og den virker ennå magisk på meg. Men etter å ha lest noen flere av Vesaasæ romaner, Kimen og Is-slottet, så ser jeg at de er ikke i nærheten av å treffe meg like sterkt. De blir symboltunge og vanskelige, uten å være sjarmerende. Fuglane er kanskje også full av symboler, men den kan leses med stort utbytte uten å få med seg et eneste av dem.

Som novellekunstner er det imidlertid Vesaas er på sitt aller beste etter min smak. Her kommer hans nydelige og vare språk til sin fulle rett, her kan han antyde historier han ikke trenger å fortelle fullt ut. I romaner kan det bli litt mye av og til.

Hans noveller i samling er en av de første bøkene jeg kjøpte meg av egen fri vilje. De ble utgitt første på Gyldendal i 1964, og så revidert og gitt ut på ny en rekke ganger, min utgave er fra 1997. Her er det svært mange favoritter jeg varmt kan anbefale, Dalen med den galne enden om de to ungdommene som tar sjansen og går til den andre enden av dalen hvor de aldri har vært før, Katten som blir kastrert, den rasende Stuten Glorius, Aldri fortelje det om barna som finner en død fugl som blir spist av maur, Nils Fêt som må overta gården litt for tidlig, vakre, vakre 21 år om den første, ungdommelige kjærlighet. Det er noveller som kan gjøre en glad i å lese noveller, som ikke er det på forhånd. Og nå har jeg bare ramset opp noen av de første novellene i samlingen.

Han ser med jentungane og mellomungen Sigurd rullar seg øre i graset. Høyrer dei skrålar og gløymer all verdens ting. Han veit no at ikkje med ein tanke er dei hos han.
  Dette må han løyne godt.

Fra Hjulet rullar fram, av Tarjei Vesaas

Om man ønsker en tyngre novelle som jeg har gått og tenkt på hele livet, så er det Hjulet rullar fram, en sterk novelle om en bonde som blir krøpling og frykter at nå vil arbeidet på gården hans bryte sammen. Så ser han til sin uro og sin glede at det gjør ikke det, livet fortsetter også uten ham, hjulet ruller fram, og han kan ikke helt bestemme seg for om han skal være glad eller trist over det. Spilte han virkelig så liten rolle? Skulle han virkelig føle seg uunnværlig?

Framover vil det. Er på vegen alt saman så godt det kan. Det store hjulet er løynt.
Inderleg godt veit mannen at han må vera glad fordi han ikkje tydde meir enn han ser han gjer.
   Ikkje tydde det minste i grunnen.
   Men han kan ikkje gle seg ved det. Det var for søtt å stå i midten.

Fra Hjulet rullar fram, av Tarjei Vesaas

Dette er en novelle som vokser med alderen til leseren. Den har gode tanker om ens plass i livet og i verden, og hvordan alt sammen går sin gang med de mennesker som er aktive og deltar. Jeg vil imidlertid i dag velge å presentere en atskillig morsommere og enklere novelle, den som gledet meg mest ved første gangs lesning, og som sendte Vesaas opp til topplassen over mine norske favorittforfattere den gang på 90-tallet. Stor litteratur er ikke denne teksten, men du verden så artig.

En modig maur

fra Vindane, 1952

Tuva var grunnlagd av ein som kunne sine ting. Ein som hadde sikta litt, og lagt dei to første pinnane i kross. No var det sju hundre portar som førte ut i solskinnet.

(…)

Alle som budde her var modige. Dei rende over ein annan for å vera først til allslags halslaus gjerning, så lenge det fanst liv i dei. Dei kom gjerne tilbake med store søkk i mageplatene eller i bringeplatene, men det gjorde liksom ikkje noko. Det einaste som døyvde dei var regnveret.

Dette er noen av de første setningene i denne muntre novellen og setter tonen. Vesaas skriver om en maur, en modig maur, og denne mauren er akkurat som alle andre maurene som bor i tuen. Den er skrevet i tredje persons synsvinkel, men ser det meste gjennom øynene til denne modige mauren. Det er ikke så mye tanker og følelsesliv å rapportere om, det er helst raseri og kampvilje.

Eit sekund stod han på veg innetter, inn i djupet. Greie opp der. For der var det nok ymse ting. Han kom aldri så langt inn til kvardags. Det han fann av mat og tømmer, leverte han ved porten. Men no – Nei så snudde han. Det var for smått. Det stod ei lognande sol på himmelen, han kunne gå ditbortover. Så ville det vel hende at han fekk prøve kreftene sine. For å slå fast at han var i orden, gav han seg i klammeri med eit par mann og beit dei av på midten. Så gjekk han ut i verda.

Jeg har stor respekt for gamle bønder og deres kunnskap om naturen. Jeg er imidlertid ikke helt sikker på om det er faglig helt riktig alt Vesaas skriver om denne mauren. Han har en glupsk appetitt og blir også spist litt på selv, jeg kan ikke gå god for at dette kan være en typisk dag i en maurs liv. Men i novellen fungerer det utmerket. Her får Vesaas med noen enkle litterære grep vist hva det vil si å leve etter instinkter.

Tørr og mager og modig var han. Med front mot alt som måtte vera framfor. Det var fienden hans alt saman. Han smakte på lufta. Lufta inne i tuva var stram og sur – denne her i graset var reint for mild. Barnemat. Det var til å arge seg over.

(…)

Her i lyngbeltet framfor tuva møtte han mane av yrkesbrørne sine. Dei hadde alt vore ute på morgonfangst, og bar og drog. Riket var i vokster. Ein bar på ei ung mjølkelus han hadde røva. Han gjekk stiv og bratt. Bak han kom ein kamerat med ein framand ihelbiten maur, den som hadde ått det unge mjølkedyret før. No skulle han etast, det var ikkje meir med det. Dei to vinnarane såg ikkje anten til høgre eller venstre.

Novellen kan også leses som dyrelivet i sammenheng med menneskelivet. I alle novellen der det er mennesker som har hovedrollen, er alt sammen stort og viktig. Det er livsfarlig å bevege seg mot den galne enden av dalen, det er forferdelig med fuglen som blir spist av maur, og det er så viktig så viktig for 21-åringen at han får det bra til med Hild. For bonden i Hjulet rullar fram er det en tragedie når han blir krøpling. Maurene går på, samme hva som skjer med dem.

Auga hans fall på eit strå som han slo fast at han ville ha med heim. Det var ingen ting som skilde det ut frå andre strå, men det skulle med. Skinn-auga hans hadde falle på det. (…)
   Ein framand maur kom fram unna eit gammalt lauv, og byrja dra i den andre enden av strået. Såg ut som han måtte ha det strået om han skulle kunne leva lenger. Den modige spruta av sinne og drog frå sin kant så han kjende det smalna om livet. Det vart ein fågengd dragkamp. Strået flytte seg ikkje, berre saga fram og tilbake.
    Medan dei stod og tørrsleit, kom det endå ein maur og såg strået. Han og slo fast at han skulle ha det, og beit seg tak i same enden som den modige. Då kokte den modige slik at han for på, først den næraste og så den andre, og beit dei i to etter tur. Sjølv fekk han nokre stygge klipp under den tette kampen, men han bles i det. Strået let han ligge. Brått brydde han seg ikkje om det lenger.

Denne dagen har begynt for den modige mauren at han får en tømmerstokk i skallen. Siden får han et risp over øyet i kamp med en makk, rispet kommer i det makken vil dra ham ned i jorda. Dette rispet «låg som ein bjelke over alt han såg sidan». De fleste av kampene ser ut til å skade ham litt, men han går alltid videre på med samme mot. Først er det en snegle han skal ta, han kjemper for livet der inne i sneglehuset, før han endelig slipper taket og går baklengs ut. Så må han klippe sundt og ete et lite rusk som forsøker å spise av fettet han er dekket med etter kampen mot sneglen.

Det er rett etter denne episoden han finner dette strået han på død og liv må ha. Det er en herlig, liten scene, av alle strå må han absolutt ha dette. Og han risikerer livet for å få det, kjemper innbitt mot to andre maur, dreper dem til og med, men lar strået ligge når det først er vunnet. Det er vel et og annet å lære for oss mennesker også her, om hvordan vi av og til kjemper veldig hardt for noe vi egentlig ikke trenger, og egentlig ikke vil ha allikevel når vi har fått det.

Då han kom opp, kjende han at det ville vori godt å kvile litt. Men slikt var ikkje å tenke på. Han fann seg i staden eit tjukt strå å dra på, så tungt at han måtte gå baklengs for å få det med.

Med de maurhalvdelene han har tatt med seg etter kampen om strået går det trådt å komme seg videre. Det går også ned ei grøft, der tyngden av de døde maurkroppene gjør at han faller ned i vannet i bunnen. Der får han store problemer, for han har ikke fast grunn under føttene. Mistet ene foten gjorde han også i fallet, men det gjør ham ikke så stort, han har jo mange å ta av. Det er i raseri over at et krek begynner å ete av foten han selv hopper i vannet for å drepe det. Flytende i vannet er det et dyr som spiser av ham underfra.

Ingenting av dette gir den modige mauren noen bekymringer. Det er bare raseri. Og når han endelig får fast grunn under føttene, dreper han øyeblikkelig dette kreket som spiser av ham og eter det i stedet for. Her er det øyeblikket hvor han er sliten, men ikke kan tenke på å hvile, for videre må han.

Han kom framom ein liten gul stugging som sat i graset. Ein ljosgol giftig liten eitermaur. Dei likte han aldri å møte. Han sansa og i det same kor altfor lett syretanken var.
    Den vesle satt urørlig. Men det var godt maskineri i han, det visste den modige altfor vel. Likevel ville den modige ha ei avgjerd, og gjekk på.

Hver eneste lille utfordring som dukker opp på den modige maurens vei kaster den seg over uten den minste frykt eller nøling. Akkurat denne lille, gule mauren gjør stor skade, han får krøpet under buken på ham og gitt ham askillige ladninger med gift. Den modige blir liggende med verk i skallen og lamme føtter. Heldigvis for ham blir han ikke spsit av den gule, i stedet er det noen små krek som dukker opp og vil spise ham, og den gule vil spise disse. Dermed kan den modige hogge saksen i ham, og ete den gule i stedet. Så er den kampen også vunnet, uten noe mer med det.

Han åt og åt. Det smakte over all forstand. Han ville aldri gå ifrå her. Aldri røre seg meir. Berre eta.

Ferden til den modige mauren ender til slutt i en sukkerskål. Der har den sitt paradis, der vil den bare ete, dit vil den aldri fra. Det ender imidlertid med at dette sukkeret blir plassert i en kaffekopp, der dør mauren øyeblikkelig av heten. Han får sin grav ved at hele kaffekoppens innhold blir heldt ut vinduet, og nede på bakken begynner med en gang noen rusk fra jorden å ete på ham.