Stikkordarkiv: Vindane

Tusten, av Tarjei Vesaas

Denne novellen, som først ble gitt ut i samlingen Vindane i 1953, er en forløper av Romanen Fuglane, som kom i 1957. Hovedpersonen er den samme, den litt tilbakestående Mattis, kalt Tusten. Vesaas hadde et eget tak med å skrive om mennesker og dyr som har tankene innrettet annerledes enn oss andre, de som har tanker ikke vi vet om, noe han selv formulerer veldig fint, i omtale nettopp av sin roman Fuglane, og hovedpersonen i den.

Selv om hovedpersonen er den samme, er det stor forskjell på romanen og novellen. I romanen får vi god tid til å bli kjent med Tusten. Det er vakkert skildret, og selv om det ikke skulle være helt riktig i forhold til hvordan mennesker som Tusten tenker i virkeligheten, har vi alle noe å lære av hvordan Tusten tenker i romanen. Han har en nærhet til tingene som vår analytiske evne kanskje har tatt fra oss. Det er noe mystisk over Tustens forhold til rudgetrekket over huset, Fuglane, men ikke mer mystisk enn at det er høyst virkelig. Han føler dette, det er noe der, og leseren blir nysgjerrig på hva dette er. Fuglane er en av de aller første voksne romanene jeg leste, og virkelig likte, virkelig ble begeistret over, og gikk og tenkte på. Den var med og satte i gang at jeg virkelig begynte å lese bøker, at det tok av.

Jeg var derfor spent da jeg så at Tusten skulle være med også i en av novellene til Vesaas. Jeg leste med forventing, men forventingene ble skuffet. Dette var ikke det samme som i romanen. De andre novellene i samlingen var bedre, mange av dem.

Nå, i arbeidet med bloggen, mange år etter, leste jeg novellen på ny, uten disse forventningene. Jeg har heller ikke Fuglane så friskt i hodet, som jeg hadde da. Jeg kan lese novellen som en vanlige novelle, med en vanlig – eller uvanlig – hovedperson.

Novellen begynner in medias res, som det heter på fint, midt i tingene, Tusten blir stoppet på landeveien, og spurt om han kunne «ta ein vedhogst». Det er ikke bare at han blir spurt om å hogge ved, men at han blir kalt Mattias. Han blir alltid kalt Tusten, og vet han er Tusten. Slik blir leseren introdusert for at Tusten ikke er som alle andre.

Tusten skal hogge ved ute på ei øy, og føler stor ære ved dette. Han vil gjerne bli sett, at andre skal se han stå og snakke med en viktig kar som gir han jobb. Da skulle de ikke le av ham, som de gjør til vanlig.

Sånn går det over alle de 20 sidene novellen varer. Han kommer hjem til søstera si, som han bor med, og er viktig og har fått jobb. Han er stolt over at han skal forsørge henne, han skal ut i båt, hogge ved. Søstera er glad på hans vegne, og skryter av ham, hun vet hva som skal til for å gjøre ham glad.

– Ja, sjå det, sa systera, det har eg alltid sagt.

– Kva har du sagt?

– Slik er det når du berre held deg litt frampå. Du har haldi deg litt meir frampå, skjønar eg.

– Ja, sa Tusten.

Det var jo ikkje sant, men kvifor gjera skar i gleda.

Slik får Vesaas frem at søsteren og Mattis kjenner hverandre godt. Det er en kort novelle, det er ikke plass som i en roman, hvor man kan beskrive hvordan de lever sammen, hvilket forhold de har. Det må vises i en liten samtale, som dette.

Det at Tusten hele tiden må gjøre noe, gjør at vi aldri helt får sett de fascinerende tankene hans. Han får ikke vist den verden han har, og som vi har noe å lære av. I stedet ser vi hans mislykkede forsøk på å komme inn i vår verden. Han vil jobbe, han vil hogge ved, men han kan jo ikke ved. Skogeieren hadde fått mer hogst, hadde han valgt en annen.

Omtrent to tredjelder ut i novellen får Tusten en slik lykkestund, som han har så mange av i Fuglane, der han går i ett med seg selv og sine omgivelser. Han jobber med en bjørk det går godt med, og han sansa alt ikring seg så underleg løynt og skarp. Han ser, lukter og hører, snegler, hvitveis og trost, det er en lykkestund, ordet lukkestund blir brukt, og i denne lykkestunden hogger han også ned ei bjørk selv. Og med det kommer tankene lett av seg selv, slik vil det suse når eg skal døy, tenker han, i et tankesprang som kanskje ikke er så lett for leseren å forstå, men det er jo også noe av poenget.

Tusten såg seg kring om nokon hadde høyrt det siste han tenkte. Han hadde tenkt det høgt. Han vart skjelven av glede over at han kunne tenke noko slikt. Han ønskte at kloke folk hadde høyrt det. Han sa det opp att: Dette er susen gjennom mitt eige hjarte.

Når det regner, la han til.

Når sniglane kjem på veden, la han til att.

Dette er et grep Vesaas ofte bruker. Han lar hovedpersonene tenke det uforståelige, han lar dem følge sin egen logikk. Det trenger ikke være noen forklaring på alt. For å være litt personlig, så er det ikke i denne novellen grepet faller best ut, det pleier gjerne være en  artig snert, som ikke helt er til stede her. Litt bærer det preg å være et litterært triks, og ikke noe som gjør hovedpersonen mer troverdig, eller mer sjarmerende, slik det er når grepet fungerer på sitt beste. Dette er dog en smaksdom, det er opp til hver enkelt å være enig og uenig. Men les for eksempel barnetankene som spretter ut i Aldri fortelje det, og se hvordan disse tankene kan være uventede og treffende på en gang.

Tusten er dog glad og stolt i tankene sine, han er grepet i stunden, der han har hogd ved, hogd ned et bjørketre, og tenkt store tanker.

Dette skulle dei høyrt, dei som – ja alle. Han trudde han skulle kunne tenke kva så i verda det var.

Lykkestunden går imidlertid over. Han hogger på noen tustegraner, uverdige, verdiløse trær i forhold til bjørka, og også det han selv er oppkalt etter. Så kan man kanskje gripe fatt i at Tusten drømmer om å være en stor, hvit bjørk, drømmer om å falle som den, men er ikke noe mer og føler seg ikke som noe mer enn en tustegran. Slik er det når man leser sånne rare setninger som Tusten tenker, man har liksom lyst til å finne en betydning til det. Jeg tror det leder på ville veier å spekulere for mye her.

Hva som skjer, er at skogeieren kommer ut til øye for å se hvordan det går med arbeidet. Tusten blir umiddelbart skuffet. Normale arbeidre får ikke besøk av skogeieren sånn i utrengsmål, i hvert fall ikke i regnvær. Det er kun fordi han er Tusten. Her sklir novellen mer inn i sosialrealisme, mer inn i hvordan vi skal behandle dem med nedsatt funksjonsevne, noe det aldri var snakk om i Fuglane. Der var det ikke at vi skal behandle dem med respekt, der var det respekt, for hvem kan vel unngå å ha respekt for Mattis Tust, slik han oppfører seg i Fuglane? Der er det en selvfølge, og ikke noe man gir ham for å være snill.

I samtalen med skogeieren stokker det seg for Mattis. Ordene som kom så lett til ham i lykkestunden, er der ikke nå. Vesaas viser at det er en barriere mellom de to, at mannen må gjøre seg litt til, og at Tusten oppfatter dette. Tusten står også og skammer seg over at han har fått gjort så lite, noe mannen naturligvis ser.

Kanskje er det typisk at Mattis Tust i avslutningen av novellen sitter der i tømmerkoia si, og tenker på hvordan det vil være i himmelen. Han har fått laget seg noe mat, stekt noen fleskebiter han fikk med fra søsteren, og med det kommet til krefter.

Det kjendest som å ta imot nytt liv omtrent. Han tenkte: slik er det i himmelen. Der kan heller ingen seie anne enn Mattis til meg. Og er ein svolten, så er det berre å gå ut og ete manna. Men ikkje når det er kaldt. Men heile sommaren vil eg ete manna.

Han vart god og doven, og glippa med augelokka mot bålet. Alle tankar vart avrunda.

Det er et begrep brukt mange ganger før, nesten så ofte at det er uttømt, at den stakkarslige og ulykkelige sitter og tenker hvordan det må være i himmelen. Det er sosialpolitikk, og ikke litteratur at han ønsker å bli kalt Mattis, og at alle vil gjøre det i himmelen. Det om å være sulten og spise manna er tatt rett ut av ingenting, det er ikke et ord i novellen ellers som varsler om noe sånt. Mattis har aldri vært særlig sulten, aldri særlig religiøs. Dette er ikke del av drømmene hans. Det er Vesaas som skriver, og ikke Mattis som tenker. Vesaas dekker litt over skaden, ved å bruke trikset med å sende inn en tanke fra det uventede, om at man ikke kan spise manna når det er kaldt, men som også andre steder i denne novellen faller det unaturlig. Denne Mattis er ikke til å stole på. Det er en forstudie, nesten som et utkast, en kladd, til den flotte romanen som senere skulle komme.

Da jeg i sin tid tok hovedoppgave i historie, så skrev vi først en basisoppgave. Denne skulle være et slags forarbeid til hovedoppgaven, det kunne enten være en oversikt i komprimert form, eller være et kapittel i den. Som oftest ble imidlertid hele forarbeidet forkastet. Det var ikke verdt noe, når man virkelig hadde kommet inn i tingene. Sånn var det for meg med basisoppgaven og hovedoppgaven min. Og sånn synes jeg forholdet er også for novellen om Mattis Tust og romanen om ham.

Ein modig maur, av Tarjei Vesaas

Vi er nå kommet frem til femteplassen av mine norske favorittforfattere. Den går til ham som tidligere hadde førsteplassen, Tarjei Vesaas (1897-1970). Han er blant de aller mest allsidige av våre store forfattere, og demonstrerer mesterskap i romaner, noveller og i poesi. Det er bare i dramatikken han ikke har levert noe vesentlig.

Diktene til Vesaas er nydelige. Hans Regn i Hiroshima er det beste diktet om atomvåpen og atomalderen som finnes på norsk, og det beste jeg kjenner fra verdenslitteraturen. Som romankunstner er han strålende i Fuglane, det var den første romanen jeg leste og virkelig likte. Det var etter å ha lest den jeg begynte å lese litteratur fordi det gav meg noe, og ikke bare fordi jeg følte det som en plikt. Lenge var dette min absolutte, norske favorittroman, og den virker ennå magisk på meg. Men etter å ha lest noen flere av Vesaasæ romaner, Kimen og Is-slottet, så ser jeg at de er ikke i nærheten av å treffe meg like sterkt. De blir symboltunge og vanskelige, uten å være sjarmerende. Fuglane er kanskje også full av symboler, men den kan leses med stort utbytte uten å få med seg et eneste av dem.

Som novellekunstner er det imidlertid Vesaas er på sitt aller beste etter min smak. Her kommer hans nydelige og vare språk til sin fulle rett, her kan han antyde historier han ikke trenger å fortelle fullt ut. I romaner kan det bli litt mye av og til.

Hans noveller i samling er en av de første bøkene jeg kjøpte meg av egen fri vilje. De ble utgitt første på Gyldendal i 1964, og så revidert og gitt ut på ny en rekke ganger, min utgave er fra 1997. Her er det svært mange favoritter jeg varmt kan anbefale, Dalen med den galne enden om de to ungdommene som tar sjansen og går til den andre enden av dalen hvor de aldri har vært før, Katten som blir kastrert, den rasende Stuten Glorius, Aldri fortelje det om barna som finner en død fugl som blir spist av maur, Nils Fêt som må overta gården litt for tidlig, vakre, vakre 21 år om den første, ungdommelige kjærlighet. Det er noveller som kan gjøre en glad i å lese noveller, som ikke er det på forhånd. Og nå har jeg bare ramset opp noen av de første novellene i samlingen.

Han ser med jentungane og mellomungen Sigurd rullar seg øre i graset. Høyrer dei skrålar og gløymer all verdens ting. Han veit no at ikkje med ein tanke er dei hos han.
  Dette må han løyne godt.

Fra Hjulet rullar fram, av Tarjei Vesaas

Om man ønsker en tyngre novelle som jeg har gått og tenkt på hele livet, så er det Hjulet rullar fram, en sterk novelle om en bonde som blir krøpling og frykter at nå vil arbeidet på gården hans bryte sammen. Så ser han til sin uro og sin glede at det gjør ikke det, livet fortsetter også uten ham, hjulet ruller fram, og han kan ikke helt bestemme seg for om han skal være glad eller trist over det. Spilte han virkelig så liten rolle? Skulle han virkelig føle seg uunnværlig?

Framover vil det. Er på vegen alt saman så godt det kan. Det store hjulet er løynt.
Inderleg godt veit mannen at han må vera glad fordi han ikkje tydde meir enn han ser han gjer.
   Ikkje tydde det minste i grunnen.
   Men han kan ikkje gle seg ved det. Det var for søtt å stå i midten.

Fra Hjulet rullar fram, av Tarjei Vesaas

Dette er en novelle som vokser med alderen til leseren. Den har gode tanker om ens plass i livet og i verden, og hvordan alt sammen går sin gang med de mennesker som er aktive og deltar. Jeg vil imidlertid i dag velge å presentere en atskillig morsommere og enklere novelle, den som gledet meg mest ved første gangs lesning, og som sendte Vesaas opp til topplassen over mine norske favorittforfattere den gang på 90-tallet. Stor litteratur er ikke denne teksten, men du verden så artig.

En modig maur

fra Vindane, 1952

Tuva var grunnlagd av ein som kunne sine ting. Ein som hadde sikta litt, og lagt dei to første pinnane i kross. No var det sju hundre portar som førte ut i solskinnet.

(…)

Alle som budde her var modige. Dei rende over ein annan for å vera først til allslags halslaus gjerning, så lenge det fanst liv i dei. Dei kom gjerne tilbake med store søkk i mageplatene eller i bringeplatene, men det gjorde liksom ikkje noko. Det einaste som døyvde dei var regnveret.

Dette er noen av de første setningene i denne muntre novellen og setter tonen. Vesaas skriver om en maur, en modig maur, og denne mauren er akkurat som alle andre maurene som bor i tuen. Den er skrevet i tredje persons synsvinkel, men ser det meste gjennom øynene til denne modige mauren. Det er ikke så mye tanker og følelsesliv å rapportere om, det er helst raseri og kampvilje.

Eit sekund stod han på veg innetter, inn i djupet. Greie opp der. For der var det nok ymse ting. Han kom aldri så langt inn til kvardags. Det han fann av mat og tømmer, leverte han ved porten. Men no – Nei så snudde han. Det var for smått. Det stod ei lognande sol på himmelen, han kunne gå ditbortover. Så ville det vel hende at han fekk prøve kreftene sine. For å slå fast at han var i orden, gav han seg i klammeri med eit par mann og beit dei av på midten. Så gjekk han ut i verda.

Jeg har stor respekt for gamle bønder og deres kunnskap om naturen. Jeg er imidlertid ikke helt sikker på om det er faglig helt riktig alt Vesaas skriver om denne mauren. Han har en glupsk appetitt og blir også spist litt på selv, jeg kan ikke gå god for at dette kan være en typisk dag i en maurs liv. Men i novellen fungerer det utmerket. Her får Vesaas med noen enkle litterære grep vist hva det vil si å leve etter instinkter.

Tørr og mager og modig var han. Med front mot alt som måtte vera framfor. Det var fienden hans alt saman. Han smakte på lufta. Lufta inne i tuva var stram og sur – denne her i graset var reint for mild. Barnemat. Det var til å arge seg over.

(…)

Her i lyngbeltet framfor tuva møtte han mane av yrkesbrørne sine. Dei hadde alt vore ute på morgonfangst, og bar og drog. Riket var i vokster. Ein bar på ei ung mjølkelus han hadde røva. Han gjekk stiv og bratt. Bak han kom ein kamerat med ein framand ihelbiten maur, den som hadde ått det unge mjølkedyret før. No skulle han etast, det var ikkje meir med det. Dei to vinnarane såg ikkje anten til høgre eller venstre.

Novellen kan også leses som dyrelivet i sammenheng med menneskelivet. I alle novellen der det er mennesker som har hovedrollen, er alt sammen stort og viktig. Det er livsfarlig å bevege seg mot den galne enden av dalen, det er forferdelig med fuglen som blir spist av maur, og det er så viktig så viktig for 21-åringen at han får det bra til med Hild. For bonden i Hjulet rullar fram er det en tragedie når han blir krøpling. Maurene går på, samme hva som skjer med dem.

Auga hans fall på eit strå som han slo fast at han ville ha med heim. Det var ingen ting som skilde det ut frå andre strå, men det skulle med. Skinn-auga hans hadde falle på det. (…)
   Ein framand maur kom fram unna eit gammalt lauv, og byrja dra i den andre enden av strået. Såg ut som han måtte ha det strået om han skulle kunne leva lenger. Den modige spruta av sinne og drog frå sin kant så han kjende det smalna om livet. Det vart ein fågengd dragkamp. Strået flytte seg ikkje, berre saga fram og tilbake.
    Medan dei stod og tørrsleit, kom det endå ein maur og såg strået. Han og slo fast at han skulle ha det, og beit seg tak i same enden som den modige. Då kokte den modige slik at han for på, først den næraste og så den andre, og beit dei i to etter tur. Sjølv fekk han nokre stygge klipp under den tette kampen, men han bles i det. Strået let han ligge. Brått brydde han seg ikkje om det lenger.

Denne dagen har begynt for den modige mauren at han får en tømmerstokk i skallen. Siden får han et risp over øyet i kamp med en makk, rispet kommer i det makken vil dra ham ned i jorda. Dette rispet «låg som ein bjelke over alt han såg sidan». De fleste av kampene ser ut til å skade ham litt, men han går alltid videre på med samme mot. Først er det en snegle han skal ta, han kjemper for livet der inne i sneglehuset, før han endelig slipper taket og går baklengs ut. Så må han klippe sundt og ete et lite rusk som forsøker å spise av fettet han er dekket med etter kampen mot sneglen.

Det er rett etter denne episoden han finner dette strået han på død og liv må ha. Det er en herlig, liten scene, av alle strå må han absolutt ha dette. Og han risikerer livet for å få det, kjemper innbitt mot to andre maur, dreper dem til og med, men lar strået ligge når det først er vunnet. Det er vel et og annet å lære for oss mennesker også her, om hvordan vi av og til kjemper veldig hardt for noe vi egentlig ikke trenger, og egentlig ikke vil ha allikevel når vi har fått det.

Då han kom opp, kjende han at det ville vori godt å kvile litt. Men slikt var ikkje å tenke på. Han fann seg i staden eit tjukt strå å dra på, så tungt at han måtte gå baklengs for å få det med.

Med de maurhalvdelene han har tatt med seg etter kampen om strået går det trådt å komme seg videre. Det går også ned ei grøft, der tyngden av de døde maurkroppene gjør at han faller ned i vannet i bunnen. Der får han store problemer, for han har ikke fast grunn under føttene. Mistet ene foten gjorde han også i fallet, men det gjør ham ikke så stort, han har jo mange å ta av. Det er i raseri over at et krek begynner å ete av foten han selv hopper i vannet for å drepe det. Flytende i vannet er det et dyr som spiser av ham underfra.

Ingenting av dette gir den modige mauren noen bekymringer. Det er bare raseri. Og når han endelig får fast grunn under føttene, dreper han øyeblikkelig dette kreket som spiser av ham og eter det i stedet for. Her er det øyeblikket hvor han er sliten, men ikke kan tenke på å hvile, for videre må han.

Han kom framom ein liten gul stugging som sat i graset. Ein ljosgol giftig liten eitermaur. Dei likte han aldri å møte. Han sansa og i det same kor altfor lett syretanken var.
    Den vesle satt urørlig. Men det var godt maskineri i han, det visste den modige altfor vel. Likevel ville den modige ha ei avgjerd, og gjekk på.

Hver eneste lille utfordring som dukker opp på den modige maurens vei kaster den seg over uten den minste frykt eller nøling. Akkurat denne lille, gule mauren gjør stor skade, han får krøpet under buken på ham og gitt ham askillige ladninger med gift. Den modige blir liggende med verk i skallen og lamme føtter. Heldigvis for ham blir han ikke spsit av den gule, i stedet er det noen små krek som dukker opp og vil spise ham, og den gule vil spise disse. Dermed kan den modige hogge saksen i ham, og ete den gule i stedet. Så er den kampen også vunnet, uten noe mer med det.

Han åt og åt. Det smakte over all forstand. Han ville aldri gå ifrå her. Aldri røre seg meir. Berre eta.

Ferden til den modige mauren ender til slutt i en sukkerskål. Der har den sitt paradis, der vil den bare ete, dit vil den aldri fra. Det ender imidlertid med at dette sukkeret blir plassert i en kaffekopp, der dør mauren øyeblikkelig av heten. Han får sin grav ved at hele kaffekoppens innhold blir heldt ut vinduet, og nede på bakken begynner med en gang noen rusk fra jorden å ete på ham.