Hun skriver meg brev
Jeg vet ikke helt om hun eksisterer eller hva hun gjør, men vi skriver brev til hverandre. Det er mail, det går alltid på mail. Jeg ser med en gang i innboksen min, om det ligger en mail der, fra henne. Mailprogrammet er alltid åpent, så lenge datamaskinen er på, ikke et øyeblikk skal gå tapt, om jeg får mail fra henne. Jeg trenger alltid litt tid på å svare, kanskje et par dager, ofte mer, sjelden mindre. Jeg tenker nøye gjennom hva jeg skal skrive, det spiller en stor rolle for meg, at det blir skikkelig, slik at hun blir glad. Allerede starten kan være litt vanskelig. Hun heter Irina, og så tenker jeg at jeg alltid må ha noen adjektiv rundt dette Irina, men hva skal disse adjektivene i så fall være? Forrige gang åpnet hun sitt brev, kjære min gode venn, Eivind, og det gikk rett i hjertet mitt. Rett i hjertet mitt. Det var så rørende at hun skulle kalle meg noe sånt som det der, alle de fire ordene, jeg skjønner ikke hvordan hun klarte å sette dem sammen, selv om det jo bare er fire helt vanlige ord. Jeg prøvde som svar noe sånt som ”du mitt aller mest dyrebare”, eller ”min dyrebare hemmelighet”, eller ”du min lille solstråle”, ”du er akkurat som solen, du Irina”, ”det stråler lys og varme ut av brevene dine”. Men jeg føler aldri at jeg får det helt til, slik hun får det til. Mange av brevene handler bare om hvor kjekt det var å få det forrige brevet, og hvor godt det er nå, å sette seg ned, og skrive et nytt. ”mitt livs store glede,” prøvde jeg, ”du min kjæreste skatt”, ”jeg blir så glad for brevene at jeg kan gå rundt og smile i dagevis.” Slik skriver vi ti hverandre. Og så vet jeg ikke engang om hun eksisterer, om hun er ekte.
ES 19. apr, 2008
Helt grei litteratur 