Jeg skal nå få lest ut alle Dostojevskijs bøker på russisk. Jeg poster dem etter hvert.
Foreløpig må jeg holde meg til gamle notater, fra den gang jeg leste bøkene på norsk.
Jeg likte boken nokså godt i begynnelsen, siden følte jeg at jeg ramlet av handlingen, og etterhvert ble det en del surr for meg. Jeg har kanskje ikke ytt boken rettferdighet i min konsentrasjon.
*
Nylesning mai’04
I likhet med fattige folk, leste jeg denne om igjen etter å ha lest Bakhtin. For dobbeltgjengeren er imidlertid ikke Bakhtin så fersk. Dobbeltgjengeren er utgitt 1846, samme år som fattige folk. Dostojevskij var da 25 år.
«Klokken var nesten åtte om morgenen da titulærråd Jakov Petrovitsj Goljakin våknet efter en dyp søvn; han gjespet, strakte seg, og til slutt åpnet han øynene helt.» er åpningssetningen. Det fortsetter med at sansene hans våkner deretter, litt forsinket, det er karakteren og romanen som våkner til liv. Og spørsmålet stilles med en gang om det han ser er virkelig, eller bare en fortsettelse av nattens drømmesyner. Det blir snart klart at her er ikke noe muffens, dette er St. Petersburg, alt er normalt, som før, nesten overdrevet realistisk skildret. Bokens tema er å snu om på dette, selv i det virkelige er ikke alt virkelig.
Vi ser snart i fortsettelsen at det ikke er en fullmoden Dostojevskij vi har med å gjøre: «Og selv om den søvndrukne, nærsynte og temmelig skallede skikkelsen som møtte ham i speilet, uten tvil var en av disse ubetydelige og fullstendig intetsigende personer som aldri noen legger merke til, så var efter alt å dømme dens eier godt fornøyd med det han fikk seg.» Denne distansen å se en av de dårligere stilte samfunnsborgere fra, hører mer hjemme hos Gogol enn hos Dostojevskij. Enda mer da Goljakin reflekterer over seg selv, fornøyd som han er, og tenker hvor galt det ville vært hvis for eksempel en kvise dukket opp på nesen. Det er direkte Gogol, og derfor mer sjelløst her. Det er anstrengt litteratur, virkemidlene kommer ikke av seg selv, de hales ut og puttes på plass, i et språk som ikke til fulle er forfatterens eget. Hele romanen er skjemmet av dette, og har følgelig størst verdi som varsel for hva Dostojevskij siden skal skrive.
Tematikken anslås på ny, sterkere, i scenen hvor Goljakin kjører forbi noen kollegaer i en ekvipasje han har leid. Han føler det temmelig flaut, men ikke deltakende og sympatisk som i fattige folk, heller ment som en komisk effekt, og tenker han kan late som han ikke er seg selv, at han ikke setter der. Den komiske effekten forsterkes ved at han også sier dette til kollegaene sine: «Jeg, jeg er ikke her, (…) jeg er slett ikke her, det er ikke meg, Andrej Filipovitsj, dette er rett og slett ikke meg.»
Et ekte Dostojevskijsk trekk kommer først på side 19, hvor Goljakin ankommer legen, frem til da har progresjonen vært som hos Gogol, alt har skjedd under forfatters kontroll, og krydret med så mange forfatterinnfall at spørsmålet hva karakterene skal ikke blir for påtrengende. Goljakin skal altså til legen, og begynner nå å lure på «hvordan ville dette gå? Vil det falle heldig ut eller hva?» Det er altså allerede en historie på plass i hovedpersonens hode. Leseren får beskjed om at den vil bli fortalt, men hvor og når vites ikke, dertil er så mye at fortelleren rett og slett ikke har oversikt over rekkefølgen det må legges frem i. I Dobbeltgjengeren er effekten mindre, fordi fortellerstemmen og karakteren er så atskilt, nettopp på grunn av den distanserende tonen. Legg også merke til omstendeligheten trekkingen i klokkesnoren, er skildret i.
Hos doktoren understreker Goljakin stadig vekk sin manglende veltalenhet, og har ellers problemet med hvordan man skal forholde seg til sine fiender. Doktoren skjønner ikke, og vil gi medisin. Fortsatt holdes leseren i spenning hva dette vil bli for slags bok, det er noe med denne Goljakin, antydes det. Også i neste kapitel vises en spenning mellom hvordan han oppfatter seg selv, og hvordan han oppfattes av andre. Fortellerstilen fanger imidlertid ikke den spenningen fullt ut, Goljakin er ikke sprellevende nok og resten av karakterene er for fjerne. Modellen er «En gal manns dagbok», men originalen er på alle måter milevis bedre.
Standardreplikk: «For øvrig visste han knapt hva han gjorde, for i dette øyeblikk var han virkelig mer død enn levende.» s. 37. Årsaken er at Goljakin skal til middag, og det viser seg senere at han ikke får slippe inn der, noe han nok visste. Andrej Filippovitsj får uten videre slippe inn, mens Goljakin ser det. Det er mange anslag og tett med insinuasjoner og informasjon, her i starten av romanen. Tredje kapitel avsluttes ved at Goljakin med hodet i hendene, vil tenke gjennom «alle enkelltheter som angikk hans nåværende situasjon…» s. 41.
Fjerde kapitel skifter fortellerstemme, plutselig forlater vi Goljakin og er til stede ved middagsselskapet han ble utelatt fra. Og fortelleren akker seg over å mangle det talent som kreves for å skildre en slik middag: «O, var jeg blott poet! – Og da, selvfølgelig, en Homer eller en Pusjkin – et mindre talent ville aldri makte denne oppgaven». (s. 42). I en lang pasasje, over flere sider, henvender fortelleren seg direkte til leseren, og beskriver middagen samtidig som han gjentar hvordan han ikke makter å beskrive den. Den er ordrik og udostojevskijsk. Underveis får han imidlertid sagt at han er Goljakins forteller, og at dennes historie er «uallminnelig interessant». Det er dostojevskijsk, Å vende tilbake til Goljakin, «den eneste virkelige helt i vår absolutt sannferdige beretning» (s. 46), er ikke dostojevskijsk, men qujotesk. Fortellerstilen er karakteristisk for boken.
Motiv for Latterlig menneske: «i løpet av denne natt skulle han se å få skutt seg, uansett» s. 50. Også her blir motivet brukt for å fremme at alt er likegyldig, men slappere og mindre integrert i helheten. Kapitelet blir avsluttet med en ytterst pinlig episode for Goljakin, han blir drevet mot bunnen.
Femte kapitel har drivende god Dostojevskij-stemme i begynnelsen, der Goljakin fullstendig tilintetgjort raver rundt i St. Petersburgs uvær. I denne tilstanden er det Goljakin ser dobbeltgjengeren for første gang. Reaksjonen er redsel, fulgt av rasjonelle forsøk på å holde hodet kaldt, han går hjem og kjemper for ikke å tenke noe som helst. Leseren som ikke kjenner historien på forhånd, vil bare ha mistanke på bakgrunn av tittelen. Dostojevskij holder på hemmeligheten ut kapitelet.
Komposisjonen er satt, og fremdriften tar en pause der Goljakin ligger i sengen og reflekterer over hva som har hendt. Dette er Dostojevskijs. men teorien om at det er fiendene som plager ham, finner vi også hos Gogol. Fortelleren tar så en tur inn i Goljakins hode, synvsinkelen blir fullstendig hans. Hensikten er å få til den sjokkerende virkning, der dobbeltgjengeren dukker opp og tar Goljakins plass på kontoret. Vi føler hvordan han mister kontrollen over virkeligheten. Og vi får en klassisk effekt, der den sinnsforvirrede snakker med friske, og vi står i den forvirrede, men skjønner den friske. Og kanskje gjette oss til at Anton Antonvitsj spøker lite grann, og jatter med. Kapitelet avsluttes med at dobbeltgjengeren blir med Goljakin hjem, mot Goljakins vilje, men med hans samtykke.
Besøket i kapitel 7 fører til at Goljakin og dobbeltgjengeren for alvor introduseres med hverandre og snakker med hverandre, de er begge åpenhjertige. Originalen finner dobbeltgjengeren svært tiltalende. Fortellerstilen er imidlertid langt fra gripende, men liketil og komisk. Når Goljakin i fylla blir grenseløst lykkelig på grunn av sin gjest, er det meningen vi skal le av det. Sympatien fra fattige folk, er ikke her.
Kapitel har første insinuasjon om at dobbeltgjengeren vil overta. Det er tjeneren Petrusjka som sier til Goljadkin at «Herren er ikke hjemme», da Goljadkin våkner og gjesten er vekk. Også på kontoret blir Goljadkin redusert, denne gangen av dobbeltgjengeren selv, som behandler ham offesielt. Det er også dobbeltgjengeren som leverer papirene det blir spurt om. Goljadkin forsvinner. Side 98 finnes refleksjoner av Goljadkin, han vil ha det hele til å være fri fantasi, noe sludder. Men det er refleksjoner i engstelse. Side 100 klyper dobbeltgjengeren Goljadkin i kinnet – en Dostojevskijsk uhørtehet.
«Forøvrig, vi skal ikke benekte, vi tør slett ikke nekte for at dersom noen, hvis nå en eller annen vikelig hadde ønsket å forvandle herr Goljadkin til en skureklut, ja saå hadde han kanskje kunneet gjøre det ganske uten motstand og uten fare for å bli straffet. (Dette hadde Goljadkin selv på følelsen av og til.) I så fall hadde det ikke lenger eksistert noen Goljadkin, men bare en klut, en skitten ekkel skureklut. Men det hadde ikke vært noen helt vanlig skureklut, det hadde vært en klut med verdighet, en klut med inspirasjon og følelser. Og selv om verdigheten hadde vært stum og følelsene uten uttrykk, hadde de allikevel ligget skjult langt nede i skureklutens skitne folder…»
(s. 102-103) Vi ser stil og innhold lager en komisk effekt. Distansen blir for stor, Goljadkin blir ikke helt menneskelig. Det er et alvorlig tema som ikke gjør seg i den satiriske stil. Dostojevskij har heller ikke full kontroll over morsomheter.
Mer kraft: «Å erte seg selv og på den måten slikke sine sår, ga herr Goljadkin en dyp tilfredsstillelse, ja i dette øyeblikk var det nesten som en sanselig nytelse.» s. 106 (kap 9). Goljadkin reflekterer om han skal ta kampen opp. Det ender med at han forbanner Gud og den onde, som har røret sammen denne nydelige historien. Ellers rommer kapitelet scenen der Goljadkin må betale for 11 piroger på restaurant, på grunn av dobbeltgjengeren som stadig blir mer truende. Og Goljadkin skriver et brev Pretusjka ikke får levert, han drikker seg full. Dostojevskij har fin kontroll på hva Pretusjka egentlig får med seg, det går helt opp at dobbeltgjengeren er et fantasiprodukt.
I kapitel 10 sover Goljadkin meget urolig, og forsover seg til ett. Han forsøker å finne ut hva som foregår, men mister stadig mer av kontrollen. Han tropper opp på departementskontoret, kvier seg for å gå inn, blir skandale når han gjør det, Dobbeltgjengeren dominerer fullstendig og vanærer ham med et håndtrykk. Etterpå må dobbeltgjengeren – i alles påsyn – tørke fingrene. Goljadkin går så og beklager seg til Andrej Filippovitsj, i tolkningenn dobbeltgjengeren som fantasiprodukt, blir scenen svært komisk. Deretter en lignende scene hos Anton Antonovitsj. Goljadkin bestemmer seg for et oppgjør med Dobbeltgjengeren.
I kapitel 11 fosøkes dette oppgjøret, på en café. Men Goljadkin får ikke tak på Dobbeltgjengeren, som er skamløs og hele tiden snor seg unna. Kapitel 12 begynner med Petrusjkas avskjed. Han skal til sine «snille mennesker», som han gjennom hele boken har snakket om. På ny oppsøker Goljadkin hans eksellense, i det håp om at denne kan avskaffe dobbeltgjengeren. Men får ikke sagt noe som helst, stotrer og stammer og besvimer, og våkner til å finne Dobbeltgjengeren også her. Side 175 er tydelig henvisning til Gogols kappe: «Kappen, kappen, kappen, min venns kappe! Kappen til min beste venn!» det er Dobbeltgjengeren som snakker. Deretter kaster han en tilfeldig kappe over hodet på ham. Og en moderne: «Enda en gang var det et eller annet som lå og lurte bak i herr Goljadkins bevissthet, men det var umulig å få det bfrem. Det var noe så skrekkelig at det ikke engang kunne bli ikledd ord.» s. 176. Det hadde vært gripende, om ikke Goljadkin hadde vært slik en narr, og boken ikke så hjelpeløst satirisk.
Neste kapitel – det siste – er det Don qujoutesk igjen, insistering på beretningens sannhet. Deretter får vi Goljadkins refleksjoner over sin situasjon, refleksjoner som ville virket sterkere om han hadde vært et helt menneske. Samtalene med kusken er imidlertid fine, Goljadkin har leiet kusken for en hel kveld, og kusken lurer på om de ikke vil kjøre videre. Goljadkin vil heller stå ved vedstabelen, i regnet. Så blir han oppdaget fra vinduet, han er ved vedstabelen, ute, i regnet, til syne for alle og er bare så ganske fortvilet. Boken slutter med at gjestene tar ham inn, det kommer en doktor, og han blir kjørt til et sted for statens regning, illevarslende, antagelig samme sted som i En gal manns dagbok.
Det er Nesen Dostojevskij forsøker å skrive. Fattige Folk var Kappen, her er Nesen.
«Efter å ha stått en stund ute på gårdsplassen, følte vår helt trang til å fatte en eller annen beslutning. Men ingen beslutning så ut til å dukke opp.» s. 116. Det er også slik boken har verdi. Å lese den som å lese en forfatter på jakt etter sin stil. Fortsatt er Dotsojevskij mest en kopist. Dette er også – etter min mening – en av hans dårligste bøker.
Helt grei litteratur 