Dangladesh (eller Neshorn i Danmark)

Dette er en ren humortekst.

Dangladesh (eller neshorn i Danmark)

I denne teksten tenkte jeg å utforske grensene mellom litteratur og det som ganske enkelt er en spøk, altså en av mange grenser som ikke egentlig finnes. Det ligger vel på sett og vis i grensenes natur, de er i beste fall litt flytende av seg, i verste fall er de bare tull, for hvor går grensen mellom det ene og det andre? Den er ikke så lett for én som vil uttale seg i fullt alvor. Det vil ikke jeg, jeg driver med spøk, og med litteratur, jeg har ikke helt bestemt meg fra hvilken side jeg liksom skal nærme meg denne grensen jeg har satt meg fore å utforske, jeg har inntrykk av at jeg begynte som litteratur, men tror jeg fra dette øyeblikk skal foreta et stort (eller lite) sprang over i spøk: Kjære leser, du har kanskje vært borti den leken hvor man skal foreta en liten regneoperasjon, der man samme hva man foretar seg vil ende opp med tallet 4, hvorpå man skal plukke den respektive bokstav i alfabetet, altså ‘d’, og deretter plukke ut et land som begynner på denne bokstaven, og så et stort dyr som begynner på bokstav nummer tre i ordet som står for dette landet, som er Danmark, og bokstaven er ‘n’, som blir Neshorn? «Men det finnes da ikke neshorn i Danmark?» sier utspørreren overraskende, mens du sitter der og tenker på dette landet og dette store dyret, og deretter går over i å tenke at dette er jo umulig, for nå må utspørreren ha lest tankene dine. Det har utspørreren naturligvis ikke, for å lese tanker er akkurat så umulig som du tenkte i leddsetningen, dette har sin helt enkle forklaring. Enhver som har vært borti leken vet det på forhånd, heretter vet du det også, talleken til å begynne med gir med matematisk nødvendighet tallet 4 (det sa jeg jo), man skal si et land på ‘d’, og man er bra vanskelig om man så sier «De nederlandske antiller» eller «De britiske jomfruøyer» til fordel for Danmark, som jo er et ordentlig land man har hørt om. Ta nå to stykker, to personer, det er to stykker som nettopp har holdt denne leken og nå diskuterer den. De finner raskt nøkkelen, det er så fungerende få land i verden som begynner på ‘d’. – Det er bare Danmark, sier den ene, for det er det man tror, når man ikke har tenkt alvorlig etter og virkelig forsøkt å finne flere slike land og kanskje slått opp i leksikon eller noe. – Nei, det er flere, sier den andre. – Nei, sier den første, igjen, – det er bare Danmark, Danmark, kun Danmark! Kanskje den personen som ikke er den første, har tenkt alvorlig etter på forhånd og kanskje slått opp i leksikon eller noe, slik at det er mulig å komme med disse litt fjerne landene, antillene og jomfruøyene, med tredjeperson flertalls pronomenet ‘de’ foran, altså første bokstav ‘d’, altså helt i tråd med hva som var etterspurt, men som den personen som er den første likevel påpeker er bra spekulativt å komme med, og forresten finnes ikke flere. – Joda, sier den andre, og nå er det virkelig overraskende. – Hva da? – Dorge. Dorge begynner jo på ‘d’. Dorge, Dengland og Dyskland. – Det gjelds ikke. – Hvorfor ikke? – For da kan jo alt mulig begynne på ‘d’. Dussland og Dolen og Dalestina. – Dalestina er ikke noe land. Det er politikk. Drankrike er et land, slik Dosta Rica og Duruguay også er det. – Deru da? – Det er et land. – Daustralia? – Nei, det er nok et kontinent. – Det er et land også. – Javel. – Det er jo helt sykt, det blir helt umulig å forholde seg til noe som helst. – Nei, det blir fullt mulig å forholde seg til alt, akkurat som før. – Vi kan ikke snakke om problemene i Duganda, utviklingen i Dongo og rasepolitikken i Dør Afrika, det går bare ikke. – Det går akkurat like fint som å snakke om Dafghanistan, Dindia og Dongolia, slik vi har gjort i alle år. – Du må spøke. Skal det være på denne måten, finnes ikke lenger noen grenser. – Jeg spøker ikke. Grenser finnes. – Alle land kan begynne med hva som helst, hva som helst. Det er ikke til å tro. – Tøft, hva? Si Djordan og Djapan og Dyemen og sånn som det der, sa den andre, – for ikke å snakke om Djamaica, sa den første, i det vi forlater de to, og vender tilbake til den overordnede tematikken i denne spøken eller litteraturen eller hva det til slutt ble.

ES2003

Twelfth night, or what you will

Shakespeares komedier handler om kjærlighet. De begynner gjerne i en tilstand av uro. Det er et eller annet som gjør at de som skal ha hverandre ikke kan få hverandre. Ofte er de ikke engang klar over hverandre når stykket begynner. Så går stykket sin gang, forhindringene blir overvunnet, de som skal ha hverandre, får hverandre, og alle forenes i lykke. Komediene går fra uro til ro, mens tragediene gjerne går motsatt vei. Der er det gjerne fred og harmoni til å begynne med, men når det slutter er freden tapt for alltid. Lykken er ugjenkallelig forbi.

I sine midterste komedier når Shakespeare sitt mesterskap i denne overgangen fra uro til ro for komedien. A midsummer nights dream står litt for seg selv, den er et eventyr i all sin magi og trolske opptrinn. Men den oppfyller likevel formelen. Til å begynne med er Hermia og Lysander, Demtrius og Helena forhindret fra å få hverandre. I løpet av stykket blir hindringen overvunnet, selv om det er ved hjelp at magiske dråper fra en elskovsplante. A merchant of Venice står også litt utenfor, siden den er så mørk, og andre deler av handlingen overskygger det at folk gifter seg med hverandre. Står utenfor gjør også The merry wives of Windsor, den har handlingen lagt opp på en helt annen måte og foregår i et helt annet miljø.Der er ikke målet å få alle gift, men heller å tøyse lite grann, særlig med Falstaff.

Så står vi igjen med de tre høydepunktene. Much ado about nothing, As you like it, og denne, Twelfth night, or what you willst. Særlig i de to siste er det som om Shakespeare mest av alt leker seg i sjangeren. Gi folk det de vil ha, og gi dem mye av det, ser ut som å være parolen han har kost seg med. I As you like it blir uroen som vi har sett etablert med første replikk. Og så forandrer den seg egenlig ikke før den plutselig går over, nesten av seg selv, og alle blir gift. De blir gift i slike mengder at dramatikere flest ville ha problemer med å få plass til så mange karakterer i samme stykke. Og mange ser ut som de gifter seg bare på gøy, de blir med på leken de også, let’s get merry.

Twelfth night, or what you will, tar opp tråden, og fortsetter på akkurat samme måte. Tittelen spiller på tolvte natt jul, den dagen stykket skal ha hatt sin premiere. Dette var den store festdagen i gammel engelsk julefeiring. Det var dagen fattige kunne kle seg ut som rik, og hvor man snudde opp ned på alt. Det var en dag for løssluppenhet og glede. Til denne dagen har også Shakespeare skrevet en av sine mest løsslupne komedier, utstyrt med noen av sine festligste karakterer. Her er de to drukkeboltene, Sir Toby og Sir Andrew, her er den lystige og veltalende klovnen Feste, og her er den gjennomført sleske, og med det ufrivillig komiske, Malvolio. De deltar i handlingen sammen med altfor sørgende hertuginner, nye kvinner som kler seg ut, og som får både kvinner og menn forelsket i seg, ja, i det hele tatt.

As you like it er laget til allmenn forlystelse. Det ligger i tittelen, As you like it – «Som dere vil ha det», som det ligger i stykket selv og hva som skjer i det, og i avslutningen hvor så godt som ingen står igjen ugift. Det samme gjelder i Twelfth night, or what you will – «Tolvte natt jul, eller hva som helst». På norsk må vi nok ha med tolvte natt jul, for å vite hvilken natt det er snakk om. Eventuelt burde vi kalle det Trettende dag jul, siden det er det dagen kalles hos oss. Men det ville gitt oss helt andre assosisasjoner enn det originalens tittel skal gi. Hva som er lagt til etterpå, betyr at det er ikke så farlig med tittelen, eller med stykket, eller med noe. Det er bare på gøy alt i hop.

Likevel får vi ikke den samme roen over morsomhetene og spilloppene i Twelfth night, som vi fikk det i As you like it. Der er det bare Jaques som ikke helt kan bli med på den gode stemning, men han gjør det helt av egen fri vilje, og plager ingen med det. I Twelfth night har vi uroen med Malvolio, som har blitt behandlet som gal uten å være det, og blitt lurt på det skammeligste og groveste. Riktignok har han selv gjort seg fortjent til det med oppførselen sin, og det er hans egen kjærlighet til seg selv som gjorde at han kunne tro på brevet han fikk til seg. Det er bare at det ble slik misforhold mellom straffen og forbrytelsen. Han har ikke bare fornedrelsen han har gjennomgått å tenke på, han har også mistet drømmen sin i lievet. Han ville aldri kunne slå seg opp og bli hertug eller noe som helst, han vil alltid bli bestyrer, alltid vite at Olivia valgte enn annen enn ham. Og om han fortsetter hos henne, vil han selv se Olivia med sin mann hver dag. Han har all grunn til å bli så bitter som han ble til slutt, all grunn til å ville hevne seg på hele bunsjen.

Hvis vi da ser på stykket som helhet, fra første til siste replikk, så ser vi at det begynner med Orsinos berømte: If music be the food of love, play on. Det blir sagt til musikerne hans, men det er også utmerket som startreplikk til en komedie som skal ha så mye spill og lek, sang og kjærlighet. Stykket de spiller, teaterstykket Twelfth night, er også en slik slags næring til kjærligheten. Det kan være fristende å se hva slags toner spillet består av. Det er gjort i blogginnlegg hver dag denne uken, men vi har ennå ikke sett på den siste sangen i stykket, Festes lille epilog.

FESTE

[Sings]
When that I was and a little tiny boy,
With hey, ho, the wind and the rain,
A foolish thing was but a toy,
For the rain it raineth every day.
But when I came to man’s estate,
With hey, ho, the wind and the rain.
‘Gainst knaves and thieves men shut their gate,
For the rain, it raineth every day.
But when I came, alas! to wive,
With hey, ho,the wind and the rain.
By swaggering could I never thrive,
For the rain, it raineth every day.
But when I came unto my beds,
With hey, ho, the wind and the rain.
With toss-pots still had drunken heads,
For the rain, it raineth every day.
A great while ago the world begun,
With hey, ho, the wind and the rain.
But that’s all one, our play is done,
And we’ll strive to please you every day. (5,1,386-405)

Det er ikke sang av ren glede og kjærlighet. Den har sine dominerende, melankolske elementer. Det er Feste som synger om livet sitt, med omkvedet «hei, hå, vinden og regnet», kanskje med «hei, hå» som festen og moroen, spilloppene, «vinden og regnet» for elementene som også er til stede. Regnet regner hver dag. Han synger om hvordan de narraktige tingene var som leker da han var liten, men så kom han til godsene med skurker og kjeltringer, og så skulle han gifte seg, men klarte det aldri. For lenge siden begynte verden, men det får være som det vil. Skuespillet er slutt, og vi strever alle med å glede dere hver dag.

Slike sanger er laget for å synges en gang på scenen, og skal naturligvis ikke studeres og tolkes i hjel. Men det er klart, det er ingen lystig sang publikum skal gå hjem med. De har nettopp sett Malvolio ha sin opptreden av menneskelighet. Selv om han er innbilsk og vanskelig å like, har han også følelser, og de har blitt skikkelig forulempet av spøken de andre stelte i stand for ham. Han er alene og isolert. Nå kommer også Feste, som bare har smilt og spilt og lekt gjennom hele stykket, til uttrykk med litt følelsesliv han også. Han fikk ingen del i giftemålene til slutt, som han aldri har fått det. Han strever bare med å være alle til behag, hver dag.

Den samme hilsningen kommer fra skuespillerne til publikum. Det skal ikke tas for alvorlig. Verden begynte for lenge siden, det er mye vi ikke vet, og det er både hei og hå og vind og regn i den. Og vi strever hver dag med å komme opp med nye stykker til glede for dere. Et slikt stykke var Twelfth night, festivalkomedien, eller What you will, hva du vil kalle det og hva du vil det skal være. Det er en mild henstilling om å ta del i spillet og leken, for ikke å ende opp som Malvolio, samtidig som det holder åpent at vi kanskje ikke behandler vår verdens Malvolioer helt riktig.

Stykket har fått kritikk for en del usannsynligheter i plottet. Det gjelder særlig dette med de identiske tvillingene, som attpåtil er av hvert sitt kjønn, noe som er biologisk umulig. Man kan også lure på hvordan ressurssterke Viola kunne falle for en forholdsvis enkel mann som Orsino, og hvorfor hun valgte å spille mann så lenge. Hun hadde jo ingenting å tape på å avsløre sin egentlige identitet. På tross av dette har stykket vært populært og blitt jevnlig spilt fra premieren helt på begynnelsen av 1600-tallet, og helt frem til i dag. Det realistiske i det skulle ikke være et kriterium i stykker som dette. Man må godta at Viola har en prikklik mannlig tvilling, og at hun må spille mann gjennom hele stykket, for at stykket skal få sagt hva det skal ha sagt. Hvis man mener dette har verdi, var det verdt det at man gjorde noen kompromiss med sannsynligheten for at det virkelig kunne skje. Og uansett hadde ikke stykket høyere mål enn at vi alle skulle ha det litt gøy. Slik det seg hør og bør på en festdag som trettende dag jul, eller hva du vil.

For Twelfth night, og what you willst (lenken leder til utgaven lagt ut på ShakespeareWords) finnes også poster med

Tema og motiv, Karakterene, Synopsis og Sitater.

W. Shakespeare: Twelfth night, or what you will – Sitater

Det er vanskelig å finne ut hvordan postene med sitat skal presenteres. Jeg har vanskelig for å finne riktig format. Helst ville jeg hatt originalteksten til venstre og en oversettelse til høyre, men det resulterer i linjeskift som ikke har noe der å gjøre. Denne gangen prøver jeg uten å oversette. Den engelske teksten skulle ikke være altfor vanskelig tilgjengelig, og innholdet står også som regel forklart.

Akt 1

I Twelfth night kommer første sitatet med den første linjen i stykket. Det er hertug Orsino som kommer inn i et rom i slottet sitt, og ber musikerne sine spille opp.

Orsino

If music be the food of love, play on, (1,1,1)

Orsino har lagt seg til en form for kjærlighet der det gjelder om å omtale den i vakre ord. Shakespeare er en mester i kunsten, og kan legge mange vakre ord i den egentlig noe innskrenkede hertugens munn. Når han også snakker på vers, blir det ofte vakkert, om enn det ikke alltid blir sant.

DUKE ORSINO

If music be the food of love, play on;
Give me excess of it, that, surfeiting,
The appetite may sicken, and so die.
That strain again! it had a dying fall:
O, it came o’er my ear like the sweet sound,
That breathes upon a bank of violets,
Stealing and giving odour! Enough; no more:
‘Tis not so sweet now as it was before.
O spirit of love! how quick and fresh art thou,
That, notwithstanding thy capacity
Receiveth as the sea, nought enters there,
Of what validity and pitch soe’er,
But falls into abatement and low price,
Even in a minute: so full of shapes is fancy
That it alone is high fantastical. (1,1,1-15)

Første halvdel er at om musikk er næring for kjærligheten, så vil han ha det i overflod, grådig, slik at lysten på den vil sykne, og så dø. Senere spør han om kjærlighetens ånd, hvor den er kvikk og frisk, slik at uavhengig kapasiteten, mottar den som sjøen, ingenting går der inn, av hvilken verdi eller tone som helst, det faller til redusert og lav verdi. Til og med i et minutt, så full av former er elskoven, at den alene er høylig fantastisk. Slik snakker en som ikke får sin kjærlighet gjengjeldt, og som nekter å prøve sin kjærlighet da på en annen.

Scene 3 innledes av et sitat av en annen karakter, levert av den drukne Sir Toby, som klager over hertuginnens overdrevne sorg.

SIR TOBY BELCH

What a plague means my niece, to take the death of
her brother thus? I am sure care’s an enemy to life. (1,3,1-3)

«Hva mener min niese med å ta sin brors død på denne måten? Jeg er sikker på at omsorg er fiende av livet.» Det er godt sagt, man skal ta alt med måte, også sorgen. Det passer også med stykkets budskap om lek og moro, om man tar tingene for alvorlig, vil man ikke få så mye ut av livet. Sagt av Sir Toby får visdomsordet imidlertid en fin fri, med at den som kanskje aller mest kaster vekk livet sitt i stykket, er han, og han gjør det med fyll og drikk. Han er også avhengig av sin nieses velvilje, siden det flere steder i stykket antydes at han ikke er så godt bemidlet selv, tross adelstittelen.

SIR TOBY BELCH

Out o’ tune, sir: ye lie. Art any more than a
steward? Dost thou think, because thou art
virtuous, there shall be no more cakes and ale? (2,3,113-115)

En av de som flittig leverer sitatvennlige replikker i stykket er narren Feste. Han gjør sitt levebrød av å leke med ord.

FESTE
For what says Quinapalus? ‘ Better a witty fool	For hva sier Quinapalus? Bedre en vittig tosk
than a foolish wit.’ God bless thee, lady!	enn en toskete vittighet. Gud velsinge deg, lady!

(1,5,32-33)

For ordens skyld, Quinapalus er ikke en virkelig person, verken i stykkets eller vår verden. Det er et navn oppdiktet av Feste.

I en berømt replikkveksling med Olivia kommer en litt lenger lek. Det er en velkjent idé Feste her benytter seg av, men det er elegant gjort. Når religionen sier døden er noe å glede seg over, hvorfor sørger vi da over våre døde?

OLIVIA
Make your proof.	Så bevis det.
FESTE
I must catechize you for it, madonna. Good my	Jeg må da foreta en utspørring, madonna. Min gode
mouse of virtue, answer me	muse av dyden, svar meg.
OLIVIA
Well, sir, for want of other idleness, I’ll bide your	Vel, sir, av mangel på annet tidsfordriv, skal jeg være med på
proof	beviset ditt
FESTE
Good madonna, why mourn’st thou?	Gode madonna, hvorfor sørger du?
OLIVIA
Good fool, for my brother’s death.	Gode narr, for min brors død.
FESTE
I think his soul is in hell, madonna.	Jeg tror sjelen hans er j Helvete, madonna.
OLIVIA
I know his soul is in heaven, fool.	Jeg vet sjelen hans er i himmelen, narr.
FESTE
The more fool, madonna, to mourn for your	Desto mer en narr, madonna, å sørge over din
brother’s soul, being in heaven. Take away the fool,	brors sjel når den er i himmelen. Ta narren bort
gentlemen	gentlemen!

(1,5,55-67)

Det finnes egne nettsider med morsomme hvem følger hvem i Shakespeare, her er det Feste som skal ut og se til drukne Sir Toby. Sitatet henger sammen med Festes forrige replikk, der han har definert en full mann som druknet, narr og gal. Den første drinken for mye gjør ham til narr, den neste gal og den tredje drukner ham. Sir Toby er på denne skalaen på nivå to.

FESTE
He is but mad yet, madonna, and the fool shall look	Han er bare gal ennå, madonna, og narren skal se
to the madman.	til den gale.

(1,5,132-33)

Følgende sitat trekker veksler på sonettene Shakespeare har skrevet kort tid i forveien.

VIOLA

Lady, you are the cruell’st she alive,
If you will lead these graces to the grave
And leave the world no copy. (1,5,230,232)

Det er Viola som opptrer i rollen som Cesario, og nettopp har sett Olivias ansikt. Hun mener Olivia må være den ondeste i verden, om hun vil ta fra verden denne skjønnheten hun besitter, uten å etterlate verden noen kopi av dem. De 17 første av sonettene i samlingen omhandler det samme tema. Dere kan sjekke dem og de andre sonettene opp fra den nylig opprettede siden om Shakespeares sonetter på søsterbloggen HeltGreiPoesi.

Det følgende er ganske typisk for Shakespeares kvinneroller utkledd som menn. De er ganske åpne og ærlige på at de ikke er det de gir seg ut for. Samtidig så er alle slike passende å si når man spiller teater, alt gir seg ut for å være noe annet enn det de er. Er du en komiker, spør den ene komedieskuespilleren til den andre.

OLIVIA
Are you a comedian?	Er du en komiker?
VIOLA
No, my profound heart; and yet, by the very fangs	Nei, mitt inderlige hjerte, og likevel, ved alle ondskapens
of malice, I swear I am not that I play. Are you the lady	hoggtenner, så sverger jeg at jeg ikke er hva jeg later som. Er du hertuginnen
of the house?	i huset?

(1,5,175-178)

«Jeg sverger at jeg ikke er det jeg later som jeg er». Det er også godt sagt av en skuespiller.

Akt 2

Her kommer et litt lengre fra Viola. Hun har nettopp i forkledningen av Cesario fått returnert ringen fra Olivia. Men hun har aldri gitt Olivia noen ring, og skjønner at hun har blitt forelsket i henne. Det er en lengre replikk som går fra linje 17 til 41 i scene to i denne akten, jeg går inn fra linje 31.

VIOLA

Alas, our frailty is the cause, not we!
For such as we are made of, such we be.
How will this fadge? my master loves her dearly;
And I, poor monster, fond as much on him;
And she, mistaken, seems to dote on me.
What will become of this? As I am man,
My state is desperate for my master’s love;
As I am woman,–now alas the day!–
What thriftless sighs shall poor Olivia breathe!
O time! thou must untangle this, not I;
It is too hard a knot for me to untie! (2,2,31-41)

Kvinnens skrøplighet er et sitat som kommer også i Hamlet, som Shakespeare skrev nettopp på den tiden han også skrev Twelfth night. Det er imidlertid et utsagn man ikke skal legge altfor mye i, da Shakespeare lar både sine kvinner og menn gå gjennom plutselige og skiftende forelskelser.

Av en helt annen karakter er replikkvekslingen mellom de to svirebrødrene, Sir Toby og Sir Andrew, og klovnen Feste. De to vil at han skal spille opp en sang, og Feste spør

FESTE

Would you have a love-song, or a song of good life?

SIR TOBY BELCH

A love-song, a love-song.

SIR ANDREW

Ay, ay: I care not for good life. (2,2,34-36)

Det er kanskje bare jeg som er svak for slike replikker. Er det fest så er det fest, da er de store følelser og ikke det gode liv som gjelder. Senere i samme scene kommer nye eksempler på hvordan disse to karene muntrer opp replikkvekslingene.

SIR TOBY BELCH

Possess us, possess us; tell us something of him.

MARIA

Marry, sir, sometimes he is a kind of puritan.

SIR ANDREW

O, if I thought that I’ld beat him like a dog!

SIR TOBY BELCH

What, for being a puritan? thy exquisite reason,
dear knight?

SIR ANDREW

I have no exquisite reason for’t, but I have reason
good enough. (2,2,133-139)

Sir Andrew har kanskje ikke noen utsøkt grunn for å banke Malvolio som en hund, men han har sine grunner for det. Grunnen er at han er en puritaner, en sort mennesker alle sanne teaterfolk hater.

Replikkene denne herlige gjengen har mens de planlegger og forbereder sitt lille pek mot Malvolio er overfalt fristende å fristende å sitere fra. Jeg tar med enda et siste eksempel, mellom Sir Toby og Sir Andrew etter at Maria er gått.

SIR TOBY BELCH

Good night, Penthesilea.

SIR ANDREW

Before me, she’s a good wench.

SIR TOBY BELCH

She’s a beagle, true-bred, and one that adores me:
what o’ that?

SIR ANDREW

I was adored once too. (2,3,170-174)

I neste scene kommer et sitat fra Hertug Orsino.

DUKE ORSINO

Come hither, boy: if ever thou shalt love,
In the sweet pangs of it remember me;
For such as I am all true lovers are,
Unstaid and skittish in all motions else,
Save in the constant image of the creature
That is beloved. How dost thou like this tune? (2,4,15-18)

Denne replikken sier han til Viola, som utkledd som Cesario sitter og er forelsket i ham. Det er også typisk Shakespeare at han lar sine karakterer uttrykke vakre ord om kjærligheten, om deres forelskelse er sann eller falsk. Det er noe eget med Orsinos veldige kjærlighet til Olivia, som han knapt nok har sett, og som stadig og alltid avviser hans bud. For ordens skyld, Orsino spør til slutt hvordan Viola oppfatter melodien musikerne spiller, ikke om en kommentar til replikken han har avgitt.

Litt senere i samtalen mellom hertugen og Viola forsøker hun å få ham til å forstå at det er en kvinne som elsker ham.

VIOLA

Ay, but I know–

DUKE ORSINO

What dost thou know?

VIOLA

Too well what love women to men may owe:
In faith, they are as true of heart as we.
My father had a daughter loved a man,
As it might be, perhaps, were I a woman,
I should your lordship.

DUKE ORSINO

And what’s her history? (2,4,108)

Viola kommer mye bedre fra det enn Orsino, i sitt svar.

VIOLA

A blank, my lord. She never told her love,
But let concealment, like a worm i’ the bud,
Feed on her damask cheek: she pined in thought,
And with a green and yellow melancholy
She sat like patience on a monument,
Smiling at grief. Was not this love indeed?
We men may say more, swear more: but indeed
Our shows are more than will; for still we prove
Much in our vows, but little in our love. (2,4,109-117)

Der Orsino snakker vakkert, men usant, setter Viola fingeren på problemet. Hun får også sagt mer om forholdet mellom kvinner og menn, i sin rolle som mann spilt av en kvinne, enn enkle Orsino i sin brautende mandighet.

Femte scene i denne akten har en morsom replikkveksling i bakgrunnen, når Malvolio ser for seg sitt liv som hertug. På ny er det Sir Andrew som står for humoren.

MALVOLIO

‘Besides, you waste the treasure of your time with
a foolish knight,’–

SIR ANDREW

That’s me, I warrant you.

MALVOLIO

‘One Sir Andrew,’–

SIR ANDREW

I knew ’twas I; for many do call me fool. (2,5,76-80)

Følgende replikk blir gjentatt mange ganger, dette er den første og viktigste, der den står i brevet Malvolio finner på bakken.

MALVOLIO

‘If this fall into thy hand, revolve. In my stars I
am above thee; but be not afraid of greatness: some
are born great, some achieve greatness, and some
have greatness thrust upon ’em. (2,5,139-142)

Det er kammerpiken Maria som har formulert setningen, «vær ikke redd for storhet: noen er født store, noen oppnår storhet og noen får storheten kastet over dem» . Storheten Malvolio får kastet over seg er stormannsgalskapen, og han får for det den rette behandling i det mørke rommet gale blir satt i.

Akt 3

Starten på akt tre har eksempel på berømt retorikk fra Shakespeare. Det er Viola som kommer til hertuginnens hus, og ser Feste sitte utenfor med trommen sin.

VIOLA

Save thee, friend, and thy music: dost thou live by
thy tabour?

FESTE

No, sir, I live by the church.

VIOLA

Art thou a churchman?

FESTE

No such matter, sir: I do live by the church; for
I do live at my house, and my house doth stand by
the church.

VIOLA

So thou mayst say, the king lies by a beggar, if a
beggar dwell near him; or, the church stands by thy
tabour, if thy tabour stand by the church.

FESTE

You have said, sir. To see this age! A sentence is
but a cheveril glove to a good wit: how quickly the
wrong side may be turned outward! (3,1,1-13)

Viola spør narren Feste som spiller på tromme om han lever av spillingen. Feste griper tak i dobbeltbetydning av det engelske ordet lives, og svarer som om Viola har spurt hvor han bor. Viola griper tak i ordleket, og kommer med noen konsekvenser av den. Feste er forundret over disse konsekvensene, og skylder på at det er tiden som har laget det slik. Man kan ikke engang stole på språket. Selv gjør han ikke annet enn å vri og vende på det folk sier, og legge annen mening i ordene enn det de er ment som.

Rett etter sier han da også

FESTE

Troth, sir, I can yield you none without words; and
words are grown so false, I am loath to prove
reason with them. (3,1,22-24)

Og han har generell betraktning om klovneri som gjelder i stykket og kanskje i livet.

FESTE

Foolery, sir, does walk about the orb like the sun,
it shines every where. I would be sorry, sir, but
the fool should be as oft with your master as with
my mistress: I think I saw your wisdom there. (3,1,39-42)

Viola konkluderer at Feste må ha vidd for å spille narren.

VIOLA

This fellow is wise enough to play the fool;
And to do that well craves a kind of wit: (3,1,58-59)

Replikken går videre til å snakke generelt om hva som krevdes av en gammel narr, hvordan han må se til humøret til dem han snakker med, og tilpasse sine ablegøyer etter det.

OLIVIA

Cesario, by the roses of the spring,
By maidhood, honour, truth and every thing,
I love thee so, that, maugre all thy pride,
Nor wit nor reason can my passion hide.
Do not extort thy reasons from this clause,
For that I woo, thou therefore hast no cause,
But rather reason thus with reason fetter,
Love sought is good, but given unsought better. (3,1,146-153)

Jeg tok med hele denne replikken fra Olivia, som jeg synes er vakker, men det er særlig den siste linjen som er berømt. «Kjærlighet søkt etter er god, men gitt usøkt er bedre», kan være en oversettelse. Det er mening om at den er bedre når den kommer uventet, som en gave, enn når man har kjempet for den og vunnet den. Så kan man argumentere om dette er sant, eller noe Olivia velger å si for lettere å kunne få kjærligheten til Cesario, som hun sier det til. Det er også å legge merke til at Olivia i sin erklæring av kjærligheten plutselig snakker på rim. Svaret fra Viola, som bare er utkledd som Cesario, er også poetisk.

VIOLA

By innocence I swear, and by my youth
I have one heart, one bosom and one truth,
And that no woman has; nor never none
Shall mistress be of it, save I alone.
And so adieu, good madam: never more
Will I my master’s tears to you deplore. (3,1,154-159)

Jeg slenger inn denne også, fra scene 3.

OLIVIA

I am as mad as he,
If sad and merry madness equal be. (3,3,14-15)

Olivia sørger nå vel så mye at hun ikke kan vinne Cesarios kjærlighet, som over sin tapte, døde bror.Malvolio har imidlertid en annen type galskap, som annonsert av Maria. Enden på opptrinnet der Malvolio kommer inn i sine gule strømper er en artig hentydning til en annen av Shakespeares komedier.

OLIVIA

Why, this is very midsummer madness. (3,3,56)

Kommentaren til Fabian etter at Malvolio har demonstrert hvor fullstendig han har gått på hva som står i brevet.

FABIAN

If this were played upon a stage now, I could
condemn it as an improbable fiction. (3,3,

Til allmenn forlystelse legger jeg også ut brevet Sir Andrew Augcheek vil sende Cesario, med utfordringen, etter at Olivia i hans åsyn har behandlet ham mildt.

SIR TOBY BELCH

Give me.
Reads

‘Youth, whatsoever thou art, thou art but a scurvy fellow.’

FABIAN

Good, and valiant.

SIR TOBY BELCH

[Reads] ‘Wonder not, nor admire not in thy mind,
why I do call thee so, for I will show thee no reason for’t.’

FABIAN

A good note; that keeps you from the blow of the law.

SIR TOBY BELCH

[Reads] ‘Thou comest to the lady Olivia, and in my
sight she uses thee kindly: but thou liest in thy
throat; that is not the matter I challenge thee for.’

FABIAN

Very brief, and to exceeding good sense–less.

SIR TOBY BELCH

[Reads] ‘I will waylay thee going home; where if it
be thy chance to kill me,’–

FABIAN

Good.

SIR TOBY BELCH

[Reads] ‘Thou killest me like a rogue and a villain.’

FABIAN

Still you keep o’ the windy side of the law: good.

SIR TOBY BELCH

[Reads] ‘Fare thee well; and God have mercy upon
one of our souls! He may have mercy upon mine; but
my hope is better, and so look to thyself. Thy
friend, as thou usest him, and thy sworn enemy,
ANDREW AGUECHEEK.
If this letter move him not, his legs cannot:
I’ll give’t him. (3,4,147-169)

Det hadde vært mulig med mange flere  sitater fra denne akten. Det er bare å lese den selv, følg med på humoren når Sir Andrew får ordet, og på hvor elegant spøken mot Malvolio blir spilt ut når han opptrer for hertuginnen i gule strømper og kryssbinding.

Akt 4

Jeg begynner med et sitat fra Sebastian.

SEBASTIAN

What relish is in this? how runs the stream?
Or I am mad, or else this is a dream:
Let fancy still my sense in Lethe steep;
If it be thus to dream, still let me sleep! (4,1,59-62)

Deretter er det Feste som karakteriserer Malvolios galskap.

FESTE

Madman, thou errest: I say, there is no darkness
but ignorance; in which thou art more puzzled than
the Egyptians in their fog. (4,2,42-44)

Og så en kommentar som viser hvor slemme de har blitt med ham.

MALVOLIO

Fool, there was never a man so notoriously abused: I
am as well in my wits, fool, as thou art.

FESTE

But as well? then you are mad indeed, if you be no
better in your wits than a fool. (4,2,87-90)

Det er et ganske slemt svar Feste her gir ham, men det er med på straffen Malvolio skal ha. Feste er naturligvis klar over at hans egen vidd er aldeles utmerket.

Akt 5

Det begynner med Viola. Dette sier hun når alle står samlet i sluttscenen, og Olivia vil ha henne til å stå for troskapen Sebastian har lovet henne, hun tror de to er de samme og at det er til Violas rolle som Cesario hun har lovet troskap.

OLIVIA

Where goes Cesario?

VIOLA

After him I love
More than I love these eyes, more than my life,
More, by all mores, than e’er I shall love wife.
If I do feign, you witnesses above
Punish my life for tainting of my love! (5,1,132-136)

Viola – som fortsatt spiller Cesario – sverger troskap til Orsino.

Litt senere i akten leser Feste opp brevet fra Malvolio.

FESTE

Look then to be well edified when the fool delivers
the madman. (5,1,287-288)

Sluttreplikken til Malvolio

MALVOLIO

I’ll be revenged on the whole pack of you. (5,1,375)

I oversettelsen av denne er det vanskelig å få med at pack også har betydningen pakk, jeg skal hevne meg på hele pakket, som på hele bunsjen.

Dette var en enkel presentasjon av noen av de sitatvennlige replikkene i Twelfth night. Når man først har kommet i gang med dem, er det alltid fristende å ta med noen til, for så mange av dem illustrerer et poeng på en eller annen måte, er godt sagt, morsomt sagt, eller bare veldig treffende. En kan like gjerne bare lese hele stykket fra start til mål, og flere enn én gang.

For Twelfth night, or what you willst, finnes også

Tema og motiv, Karakterene og Synopsis.

W. Shakespeare: Twelfth night, or what you will – Synopsis

Som så mange av stykkene til Shakespeare har denne komedien flere plott. Jeg vil si at hovedplottet er at hertuginne Olivia er sørgende over tapet av sin døde bror, og hertug Orsino gjør kur til henne. Dette plottet blir snart vridd, med at Viola i forkledning som Cesario tar tjeneste hos Orsino, og går med bud om hans kjærlighet til Olivia. Hun blir imidlertid ikke forelsket i hertugen, men i budbringeren, Cesario. Cesario er imidlertid en jente, Viola, og hun blir forelsket i Orsino. Det er å komme ut av denne floken som er stykkets mål, om man da holder målet for å være den lykkelige forening som skal gjelde ved slutten av komedier.

Det er imidlertid flere plott som går parallelt. Det viktigste er historien til Malvolio. Han er bestyrer på godset til hertuginne Olivia, og han drømmer om en bedre posisjon enn den han er i. Han har imidlertid ingen kvaliteter det er verd å like, han er innbilsk, nedlatende og svært opptatt av seg selv. På den måten går han de andre på godset på nervene, og bestemmer seg for å lure ham litt. De legger ut et brev som ser ut som det er fra hertuginnen selv, og skriver der at hun elsker ham, og gir ham noen instruksjoner hva han skal gjøre om han vil vise at han gjengjelder følelsene. Det går ut på å ta på seg gule strømper, og binde dem i kryss, en mote hertuginnen ikke kan fordra. Han blir videre instruert til å smile hele tiden, noe som passer seg svært dårlig, så lenge hertuginnen er i sorg. Malvolio går imidlertid rett på. Han oppfyller instruksjonene til punkt og prikke. Dermed setter han seg i en latterlig posisjon, han blir tatt for en galning, og satt bort i mørke.

Vi har også et lite underplott i at Sir Toby og Fabian setter opp en liten duell mellom Sir Andrew og Cesario, som følge av at Olivia har snakket godt til Cesario i Sir Andrews nærvær. I Sir Andrews verden av villfarelser har han fått seg til å tro at også han kan ha muligheter hos Olivia, og Cesario blir på den måten en slags rival. Sir Toby og Fabian vil bare ha det litt gøy med dette, og også lure litt penger ut av Sir Andrew, men plottet  skifter karakter når Violas bror, Sebastian, kommer og overtar for Cesario. Sebastian er sterk nok og handlekraftig nok til å gi alle de tre en skikkelig omgang juling, om det kniper kan han både skade dem og drepe dem. Denne delen av handlingen fisler ut når det blir klart at Cesario og Sebastian er to forskjellige personer, og Cesario er en kvinne, Viola. Plottet holder imidlertid litt motor i gang fra det settes i gang mot slutten av tredje akt, det øker spenningen før avsløringen av at Cesario og Sebastian er to, og det viser noen av skyggesidene til Sir Toby og Fabian. Det er ikke bare moro all moroen de driver med.

Akt 1

Handlingen foregå i Illyria, et tenkt sted som ikke skal representere noe konkret land eller område. Grekerne og romerne brukte navnet om østkysten av Adriaterhavet. Illyria er i stykket styrt av hertug Orsino, mens det ikke kommer klart frem hvilke landområder hertuginne Olivia besitter, annet enn at hun er rik.

Scene 1

Orsino begynner stykket med sin berømte sammenligning mellom kjærlighet og musikk. Deretter har han en kort samtale med to av sine menn, Valentine og Curio. De snakker om jakt, og det blir brukt et ordspill med Hart som betyr «hjort», men uttales som «hjerte». Orsino er i sin verden virkelig på jakt, etter Olivias hjerte. Vi får også høre rapporter om at hertuginnen er i sorg over tapet av sin døde bror. Orsino vrir alt over til kjærlighet. Hun som føler så sterk sorg, hvor sterk kjærlighet må hun ikke da kunne føle.

Scene 2

Ser de skipbrudne Viola og hennes følge komme opp på Illyrias bredd. Viola får høre hvor hun er, og hvem som hersker der. Hun kjenner navnet Orsino. Hun er også bekymret for sin bror, som er Sebastian, og om han har overlevd. Foreløpig får vi ikke noe svar på det, det siste som er sett til ham, er at han levde og strevde i bølgene. Viola får også høre at Orsino er ungkar, og søker kjærligheten til Olivia. Olivia er på sin side er i sorg over sin døde far, og så kort ette sin døde bror. Viola bestemmer seg for å forsøke å løse floken ved å kle seg ut som en mann, og ta tjeneste hos Orsino. Hun vil hjelpe ham å gjøre kur til Olivia.

Scene 3

Dette er den første scenen på Olivias gods, der det meste av handlingen i første akt spilles. Scenen begynner med en samtale mellom Sir Toby og Maria, der det kommer frem litt om forholdene på godset, blant annet Olivias sorg og Sir Tobys drukkenskap. Sir Andrew Aguecheek blir også introdusert, først av omtale, så at han kommer selv. Han etablerer seg straks som han er omtalt, godt innskrenket i hjernekapasiteten, og sammen med fylliken Sir Toby blir det mange morsomme scener og mye morsomt snakk.

Scene 4

Viola har kledd seg ut som Cesario, og er hos Valentine. Etter en stund kommer Orsino, og de blir enige om et opplegg for å forsøke å få ham sammen med Olivia. Orsino er som alltid høytravende i sine kjærlighetserklæringer til Olivia, mens Viola allerede med en gang blir forelsket i hertugen og antyder i sluttreplikken hvordan dette vil ende: I’ll do my best to woo your lady, yet, a barfull strife, whoe’er I woo, myself would be his wife.

Scene 5

Dette er første akts lange scene.Den introduserer klovnen Feste, som først snakker med Maria, siden med Olivia. Han er en dyktig narr, og klarer å underholde henne litt med snakket sitt, selv om hun helst vil være i fred og sørge. Malvolio er der også. Etter en stund kommer Viola utkledd som Cesario, hun nekter å bli avvist, og insisterer på å få snakke med Olivia. Hun får til slutt lov, og oppnår at Olivia blir forelsket i henne som Cesario. Flere av replikkvekslingene herfra er nærmere beskrevet under sitater. Scenen og akten avsluttes med at Olivia sender Malvolio ut etter Cesario med en ring hun sier han har lagt igjen, noe han ikke har.

Akt 2

Handlingen fortsetter stort sett på Olivias gods, med noen snarturer til kysten igjen og til Orsinos hoff.

Scene 1

Antonio og Sebastian kommer også opp på øyen. Sebastian er overbevist om at søsteren, Viola, er omkommet.

Scene 2

Malvolio løper og tar igjen Viola i forkledning som Cesario, utenfor hertuginne Olivias port. Han vil ha henne til å ta i mot ringen Olivia sendte med ham i scene 5 fra forrige akt. Det er et oppdrag han utfører med motvilje, siden han selv ønsker seg Olivias gunst, og Cesario er sendt med bud fra rivalen, Orsino. Om han kunne fått mistanke at Olivia var forelsket i Cesario, ville han blitt sjalu på ham også, men Malvolio er ikke utstyrt med så god innsikt i andres følelsesliv. Han har mer enn nok med seg selv, og insisterer på at Cesario skal ta i mot ringen. Han overbringer også beskjeden Olivia har sendt ham med, med hint om at Cesario skal komme igjen. Viola nekter å ta i mot ringen, men plukker den opp når Malvolio legger den på bakken. Viola har nemlig ikke glemt igjen noen ring, det er et åpenbart tegn, og Viola ser det. Olivia er forelsket Cesario

Scene 3

Scenen begynner med de to drukkenboltene, Sir Toby og Sir Andrew, som har en riktig lystig samtale som havner rett i et nytt glass vin, før klovnen Feste også dukker opp. De to ber ham stemme i en sang, en kjærlighetssang, og det gjør han. Etterpå stemmer de alle opp sammen, i en kanon som på scenen kan utarte, men som ikke er så lett å se for seg om man leser stykket som tekst. Kammerpiken Maria kommer uansett inn, og forstyrrer festligheten. Deretter kommer bestyreren Malvolio inn, og forstyrrer enda mer. Han er ganske grov slik han setter Sir Toby og Sir Andrew på plass. De blir enige om en liten hevn. Og de skal i den utnytte Malvolios elsk til seg selv, og dårlige selvinnsikt.Planen er at Maria skal kopiere Olivias håndskrift, skrive et brev, og la Malvolio tro Olivia er forelsket i ham. Sir Toby og Sir Andrew støtter veldig opp om planen.

Scene 4

Her er vi i hertug Orsinos hoff. Viola er der, utkledd som Cesario, og blir stadig mer forelsket i hertugen. Hertugen enser naturligvis ingenting, han tror Viola er en mann, Cesario, og snakker til ham som fra mann til mann om kjærligheten. Ingen hint fra Viola kan få ham på andre tanker. Vi har også her et av mange eksempler på interessante samtaler om kjønnsroller i Shakespeare, hva er kvinne og hva er mann, hvordan er vi og hva forventes av oss? Det blir spesielt når mannen Orsino forteller Viola hvordan kvinner er, og i forhold til hva som vises i dette stykket, tar feil i mye.

Scene 5

I denne scenen legger Sir Toby, Sir Andrew og Fabian sammen med Maria ut fellen for Malvolio. De tre mennene observerer ham i bakgården, der han går og funderer på om ikke Olivia kanskje er forelsket i ham, hun har snakket om at hun liker slike som ham. Han drømmer også om hvordan livet som hennes mann vil være. Men i denne drømmen har hun ingen plass, det er bare hvordan han skal kunne nyte sin rikdom og status når han blir hertug (count) Malvolio. Til slutt finner han brevet, og går rett på limpinnen.

Akt 3

Denne akten foregår bortsett fra scene 3 i sin helhet hos Olivia.

Scene 1

Scenen begynner med en liten samtale mellom Viola og klovnen Feste, med Viola på vei inn til Olivia for hennes neste visitt, der. Samtalen handler om hva det vil si å være en narr, og hvordan ord kan vendes og vri til å bety forskjellige ting alt etter hva man trenger dem som. Feste er eksperten på dette, men Viola henger godt med, og verdsetter klovnen for hans ordlek. På vei til Olivia støter Viola også på Sir Toby og Sir Andrew. Særlig Sir Andrew begynner nå å bli sjalu, på at Viola i rollen som Cesario er i ferd med å få hertuginnen interessert i seg. Dette forteller også Olivia åpent, når hun og Olivia til slutt er alene i rommet.

Scene 2

Andrew er rasende over at hertuginnen tilsynelatende har foretrukket Orsinos sendebud enn ham. Hans aldri sviktende kompanjonger, Fabian og Sir Toby, fyrer ham opp, og får ham til å forfatte et brev der han utfordrer Cesario til duell. Det er alltid morsomt når en drukkenbolt som Sir Toby instruerer dumskaller som Andrew om hva et slikt brev skal inneholde, slike scener er kjekt for komisk anlagte skuespillere å spille ut. Andrew stikker ut for å forfatte brevet, og Fabian forhører seg med Sir Toby om han virkelig mener alvor med dette, har han virkelig tenkt å levere brevet? Toby forsikrer at det har han ikke. Så kommer Maria, med beskjed om at Malvolio er på vei til hertuginnen, kledd i gule strømper og bundet i kryss, som hun har instruert ham i brevet. De løper alle for å se hvordan det går når han seende slik ut skal møte hertuginnen.

Scene 3

En stor dramatiker som Shakespeare utsetter gjerne spennende scener som dette. Publikum sitter forrest på scenen, og vil gjerne se den sleipe Malvolio dumme seg ut. Men i stedet for at de får se dette straks, vises en ny scene, med Sebastian og Antonio som ankommer kysten av Illyria. Sebastian er Violas identiske tvillingbror, Antonio var sjømann på skipet hans.

Scene 4

Dette er en lang og potensielt hysterisk morsom scene. Den begynner med Malvolios opptreden foran hertuginnen. Hun skjønner naturligvis ikke det grann, der han står og fniser og ler i sine gule strømper med de latterlige kryssbindingene, og hentyder til brevet han tror hun har gitt ham. Han blir etter en stund sendt bort til Sir Toby, noe som også på sitt er foreskrevet i brevet, det står at han skal behandle dem dårlig og opptre merkverdig (in singularity). Det ender med at han blir erklært gal, og satt bort i et mørkt rom. Scenen har imidlertid mer å by på. Mens alt dette har stått på, har stokk dumme Sir Andrew Augercheek sittet og forfattet et brev, med utfordringen til Cesario. Sir Toby leser brevet, som er fullt av ubehjelpelige forsøk på veltalenhet, men som ender opp med en serie meningsløsheter og kraftige utfall som han ikke helt klarer å gi rette adresse. Sir Toby leser i god drukkenskap, og Fabian står i bakgrunnen og kommenterer, som om det ikke allerede skulle være morsomt nok. Selv om også Sir Toby er noe innskrenket, skjønner han at dette brevet ikke vil gjøre noe inntrykk på Cesario, så han bestemmer seg i stedet for å levere det til ham, vil han overlevere utfordringen muntlig. Håpet er at Sir Andrew og Cesario skal skremme vettet av hverandre, skjønt, det er strengt tatt litt uklar hvorfor Sir Toby og Fabian lar sin venn, Andrew, gjennmgå dette.

Cesario er altså Viola i forkledning, og hun har litt alvorligere ting å tenke på. Hun skal bringe bud om Orsinos kjærlighet til Olivia, men hun elsker selv Orsino, og Olivia elsker henne i rollen som Cesario. Rett før Sir Toby gir henne utfordringen, får hun enda en gang høre Olivias kjærlighetserklæringer, og må enda en gang henvende henne til Orsino. Så går Olivia, med replikken Fare thee well, a fiend like thee, might bear my soul to hell. I denne stemningen skjønner Viola ingenting av utfordringen Sir Toby kommer med. Det går seg imidlertid til at duellen skal finne sted straks. Og siden all kommunikasjon går gjennom Sir Toby, er ingen fredsforsøk mulige, verken Viola eller Sir Andrew ønsker denne duellen. Sir Andrew går så langt som å tilby Viola hesten sin om hun vil la duellen være. Det ville Viola gjort uten hesten, men Sir Toby insisterer at duellen skal finne sted, og at begge er ufravikelige. I det duellen skal begynne, eller nettopp har begynt, dukker imidlertid Antonio opp. Han påtar seg å utkjempe duellen i Violas sted. Rett etter det igjen, kommer noen offiserer og arresterer ham i hertug Orsinos navn.

Dette litt merkelige opptrinnet introduserer at Sebastian er Violas identiske tvillingbror. Antonio har trådt til å redde ham, i den tro Viola er Sebastian, og han blir svært skuffet da Viola ikke kjenner ham igjen.

Akt 4

Hovedsaken i denne akten er at Violas bror, Sebastian kommer inn i handlingen, og at alle som ser ham, tror han er Cesario og oppfører seg således.

Scene 1

Scenen begynner med at Feste forteller Sebastian at hertuginnen har sendt bud etter ham, i den tro at det er Cesasrio. Selv ikke Feste, med sin vanlige glede over å leke med ord, får det helt til når Sebastian oppfører seg som om han ikke kjenner ham, og aldri har hørt om hertuginnen. Denne forviklingen går imidlertid rimelig greit, siden det mellom Feste og Sebastian ikke står noe på spill. Verre går det når Sir Andrew kommer inn på scenen, og slår ham. Viola i rollen som Cesario ville hatt problemer med å ta igjen, men i Sebastian møter Sir Andrew en fullblods mann og soldat. Han kan finne på å drepe både Andrew, Toby og Fabian for fornærmelsen, og er sterkere enn dem alle, så det er Feste som redder dem ved å hente inn hertuginnen. Hun tror også Sebastian er Cesario, og er like forelsket i ham som før. Nå er det imidlertid en mann hun er forelsket i, og han kan gjengjelde følelsene, og gjør det. Han kan imidlertid ikke fatte og begripe hva som skjer med ham, og avslutter scenen med replikken at om dette er en drøm, vil han sove videre.

Scene 2

Foregår nede i cellen eller buret til Malvolio. Han er satt bort i mørket, slik gale menn ble på Elisabeths tid, det var metoden man brukte. Både Feste i forkledning og Sir Toby går ned for å snakke med ham. Han er desperat etter å få formidlet at han har sin fulle fornuft i behold, han må få skrevet et brev til hertuginnen, han må få oppklart misforstått og den grove urettferdigheten. Men de bare tuller med ham, og lar ham være innelåst i mørket.

Scene 3

Kort scene der Sebastian først i en kort monolog undrer seg over hva som foregår. Deretter kommer Olivia med en prest, hun vil at de skal sverge evig troskap til hverandre, noe de går bort for å gjøre.

Akt 5

I denne akten blir alt forløst i en siste scene utenfor Olivias.

Scene 1

Her samles alle sammen. Til å begynne med er det Feste og Orsino, Feste gir et nytt eksempel på sin ordlek. Viola er også til stede i rollen som Cesario, og hun peker ut Antonio som blir ført inn, som mannen som reddet henne. Antonio bekrefter dette, men uttrykker også sin skuffelse over at Cesario – som Antonio altså tror er Sebastian, Violas tvillingbror – har sviktet ham. Selv ikke Viola er i stand til å oppklare misforståelsen, hun er overbevist om at broren forlengst er død. Olivia kommer også inn, hun har nettopp giftet seg med Sebastian, i en seremoni som foregikk utenfor scenen, og uten at noen i stykket noensinne tar begrepet marriage i sin munn om det som her skjedde. Da ville navnet blitt avslørt, for Olivia tror det er Cesasrio hun har giftet seg med. Og det oppstår en umulig situasjon, når Viola, som fortsattt opptrer som Cesario, ikke kjenner til dette, og fornekter handlingen som foregikk bare for noen timer. Hun står der og holder på sin trofasthet for Orsino. Det ville jo også tatt seg ut, om hun som budbringer om Orsinos kjærlighet til hertuginnen, selv hadde stukket av med henne. Men om ingen bruker ordet marriage, så bruker Olivia uttrykket husband, om Cesario, og tror han er redd for å stå for til syne for alle det han gjorde med henne i hemmelighet. Situasjonen ville jo også vitterlig blitt vanskelig, om han slik hadde sviktet sin oppdragsgiver. I dette øyeblikket kommer imidlertid Sir Andrew, og vil ha en lege til Sir Toby, som er skadet. Sir Andrew er nå vettskremt for Viola, som står der forkledd som Cesario, og linger på Sebastian, som nettopp har banket dem. Så kommer også Sebastian, og det er plutselig to av dem. Sebastian gjenkjenner øyeblikkelig Antonio, men det tar en stund før han ser Viola. Det tar en stund før de oppklarer misforståelsen, og skjønner at deres tvilling fremdeles lever, og er her. Dette gjør imidlertid at Viola må avsløre sin egentlige identitet, hun er ikke den unge mannen Cesario, men den unge kvinnen, Viola. Da reagerer Orsino raskt, slik det alltid må være i en komedie. Han tar henne til ekte. Stykkets hovedplott er forløst. For virkelig å illustrere forsoningen, inviterer Olivia Orsino til godset for å bo der, hun skal være som en søster, i stedet for en kone. Det passer også slektsmessig, siden de har giftet seg med hver sin tvilling.

Så gjelder det også å løse underplottet med Malvolio. Han har fått skrevet et brev, og det blir lest opp, først av Feste, som leser det som en gal, deretter av Fabian, som leser det skikkelig. Malvolio blir deretter brakt inn, og er naturligvis meget forulempet. Han ber om en forklaring på hva som har skjedd, hvorfor hertuginnen har ført ham sånn bak lyset, han viser henne brevet han tror han har fått av henne, og som han tror har hennes skrift. Det blir med en gang oppklart at det er Maria som har skrevet det. Fabian trer så frem, så Maria skal slippe å få hele skylden. Han ber også om at alle skal ta det med et smil, det er ikke alvorlig ment. Malvolio forlater imidlertid scenen forferdelig bitter, og med sin helt uforsonlige sluttreplikk om at han skal hevne seg på hele gjengen.

Det er et poeng at Viola aldri tar av seg forkledningen, og viser seg for Orsino i kvinneklær. Hans siste tiltale til henne er Cesario, for slik vil han kalle henne så lenge hun ser ut som ham. Feste avslutter med å synge en sang, som fungerer som en epilog.

For Twelfth night, or what you willst, finnes også

Tema og motiv, Karakterene, og Sitater.

W. Shakespeare: Twelfth night, or what you will – Karakterene

Det er ikke fullt så mange karakterer i denne komedien som i Shakespeares foregående, og de er ganske greie å holde oversikten over. Jeg deler dem inn i de som befinner seg i Illyria, i hoffet til hertug Orsino og hertuginne Olivia, og de som kommer til Illyria etter skipsforlisene.

Generelt kan man si at karakterene i denne komedien er karakterer i den opprinnelige betydningen av ordet. De er ikke levende mennesker, med skiftende mål og sinn, men karakterer, karikerte representanter for en måte å være på. Orsino er den selvutnevnte melankolikeren, høystemt i sin ulykkelige kjærlighet i Olivia, som han aldri kan få. Olivia er den til det selvutslettende sørgende, som setter sitt liv til side for å hengi seg til en syv år lang sorg over en død bror. Sir Toby er den uforbederlige drukkenbolten, alltid klar for et glass vin og litt fyllemoro, Sir Andrew er dumskallen, og Malvolio er puritaneren som ikke kan ta del i den løsslupne gleden.

I Illyria

Orsino er hertugen av Ilyria. Han er til å begynne med forelsket i Olivia, men skifter så til Viola. Gjennom stykket fremstår han ikke nettopp som den dypeste karakteren, og det kan synes litt underlig at en intelligent kvinne som Viola vil ha ham. Han uttrykker seg i veldig vakre vendinger om sin Olivia, og tror ingen elsker så sterkt og inderlig som ham. Det kan godt bety at han ikke elsker så særlig sterkt, men bare dyrker sin egen følelse og veltalenhet. Han har en karakteristisk replikk i akt 2, scene 3, etter at Viola har hintet frempå at kanskje en kvinne elsker ham, like sterkt som han elsker Olivia. Slik kan ikke Orsino høre snakk om.

DUKE ORSINO

There is no woman’s sides
Can bide the beating of so strong a passion
As love doth give my heart; no woman’s heart
So big, to hold so much; they lack retention
Alas, their love may be call’d appetite,
No motion of the liver, but the palate,
That suffer surfeit, cloyment and revolt;
But mine is all as hungry as the sea,
And can digest as much: make no compare
Between that love a woman can bear me
And that I owe Olivia. (2,3,92-102)

Denne måten å snakke på gjennomsyrer hele karakteren. Det er ganske treffende at han uten videre og og men tar til takke med Viola, da han skjønner Olivia allerede er gift, og at det er Viola som har spilt budbringeren Cesario. Gjennom stykket har han ikke plukket opp et eneste hint om at Cesario er en kvinne som spiller mann, og at hun er forelsket i ham. Han er bare opptatt av sin egen rolle som lidende elsker av Olivia. Det tar ham to replikker til slutt å få satt tingene på plass. Noen kommentatorer har påpekt det smått homofile i at Orsino fortsetter å kalle Viola Cesario etter at de har blitt trolovet med hverandre, og at Viola aldri viser seg for ham i sine kvinneklær. Det er kanskje å trekke det litt langt. Den siste replikken til Orsino gir mer dekning til en tolkning til at alt er klær og roller, så lenge hun har manneklær er hun Cesario, når hun får på seg kvinneklærne igjen, blir hun hans elskerinne og dronning (5,1,383-85)

Valentine og Curio er med Orsino. De gjør ikke så mye av seg.

Olivia er en hertuginne som sørger over tapet av sin døde bror. Hun eier godset der det meste av handlingen foregår, og den største delen av karakterene holder til hos henne. Hertugen i Illyria, Orsino, har lenge åpent erklært sin kjærlighet til henne, men det er først når han får Viola i forkledning som Cesario det blir forandring i sakene.  Og forandringen er at Olivia blir forelsket ikke i senderen, men i budbringeren. Siden budbringeren Cesasrio er en kvinne i forkledning, blir denne kjærligheten umulig, og dette problemet blir ytterligere forsterket av at Viola forelsker seg i Orsino. Begge hertugene i dette stykket, hertugen og hertuginnen, har hengitt seg til uglade følelser. Orsino er etter eget utsagn tapt i sin ikke oppnådde kjærlighet til Olivia, mens Olivia har erklært at hun skal sørge i syv år over dødsfallene i familien. Det er naturligvis i overkant. Sorgen er imidlertid ikke for Olivia lammende. Hun bryter allerede litt ut av den med Festes enkle, verbale triks, om at man ikke skulle sørge for døde slektninger i himmelen. Og hun bryter helt ut når hun blir forelsket i Cesario. Her er hun direkte aktiv. Da de små hintene ikke virker ett sin hensikt, erklærer hun sin kjærlighet åpent. Og da Violas tvillingbror, Sebastian, kommer, og Olivia tar ham for Cesario, så vil hun med en gang gifte seg og får også skaffet en prest til å gjennomføre seremonien. Det hører også med til karakteren hennes at hun behandler alle andre pent, hun er ikke avvisende til leken Feste, Sir Toby og de andre steller i stand, og hun tar også Malvolio i forsvar da leken med ham går for langt.

Maria er hennes kammerpike. Hun er med på plottet som skal lure Malvolio, det er hun som skriver brevet. Hun er således den gløggeste av de fire som direkte deltar. Sir Toby og Sir Andrew er ikke så mye å regne med når det kommer til intelligens, men Maria overgår også Fabian. Brevet er satt opp med god vidd, akkurat passe gåtefullt til at Malvolio tror det er ham det er sendt til, og med ganske utspekulerte ideer om hva han skal gjøre for å bekrefte at han har lest og skjønt brevet. Hun har imidlertid ikke så sterk egenvilje. Det er hun som kommer på ideen å skrive dette brevet, men hun gjør det vel så mye for å glede de andre, som for å glede seg selv. Hun gifter seg i løpet av stykket med Sir Toby, utenfor handlingen, men det er litt uklart hva dette egentlig skal bety. Hun kan neppe elske ham så høyt, og det er et mye bedre ekteskap for Sir Toby, enn det er for henne.

Sir Toby Belch er onkelen til Olivia, og holder til på hennes gods. Han er en karakter det er lett å like. Han er for eksempel hard på flasken, det gjør seg alltid godt i en komedie, og han er brautende og løsmunnet, uten å ha så store ambisjoner, verken på vegne av seg selv eller andre.  Navnet hans – Belch – betyr også å rape, eller å spy ut. Det passer både til hvordan han oppfører seg, og hvordan han snakker.

Sir Andrew Aguecheek er en gammel mann som også holder til hos Olivia. Han holder seg gjerne med Sir Toby, og også med Maria og Fabian. Sir Andrew Aguecheek er stykkets store tosk. Han har imidlertid sine øyeblikk av klarsyn, og innser sine begrensninger både i vidd og i gjerning. Han lever i en slags villfarelse om at også han kan gjøre seg forhåpninger om å få hertuginnen, men selv ikke hans venner, Sir Toby og Fabian, tar ham alvorlig i dette, og bruker det til å få i stand den litt merkelige konflikten han har med Cesasrio. Denne utvikler seg helt til en duell med trukne sverd, og det er kanskje mer alvorlig enn at det kan kvalifisere som en uskyldig spøk. Navnet hans er satt sammen av Ague, som er en form for feber med skiftende stadier, og cheek, som er kinn. Det blir noe slikt som «skiftende varme i kinnene».

Følgende replikkveksling mellom Sir Toby og Sir Andrew setter forholdet mellom de to.

SIR ANDREW

Methinks sometimes I have no more wit
than a Christian or an ordinary man has: but I am a
great eater of beef and I believe that does harm to my wit.

SIR TOBY BELCH

No question. (1,3,80-84)

Malvolio er det som på norsk kanskje må kalles bestyrer hos Olivia. Han er den slemme i dette morsomme stykket, og som sådan en litt spesiell karakter. Han ønsker seg å gifte seg med Olivia, men dette er ikke fordi han elsker henne. Han er utelukkende interessert i posisjonen det vil gi ham. Denne posisjonen virker han heller ikke interessert i å bruke til noe særlig, han vil bare nyte den høyere stillingen den vil gi ham. Det er lett å få antisympatier for denne karakteren, og folk som ligner på ham. Han er ganske innskrenket, ikke begavet, og er på toppen utstyrt med en elsk til seg selv som gjør at han ikke enser andre. Stykkets øvrige karakterer liker ham heller ikke, og bestemmer seg for å gjøre et pek med ham. I stykkets andre akt skriver Maria et brev til ham, med håndskriften til Olivia, slik at det skal se ut som hertuginnen er forelsket i ham. Brevet inneholder noen vanvittige instruksjoner, som den innbilske Malvolio følger til punkt og prikke. Det gjør at de andre kan ta ham som gal, og sette ham i galehus, det vil si innelåst i et mørkt rom. Det begynner som en bare morsom scene, men etter hvert vil det kanskje oppstå sympati for karakteren blant publikum. Malvolio er riktignok innskrenket, og han er ikke lett å like. Men han er likevel et menneske, og han har det virkelig svært vondt der han sitter innelåst, og alle tror han er gal. Hans siste replikk uttrykker hevnen han vil ta på alle for dette. Denne replikken, og skjebnen til Malvolio, gjør at man ikke har fullt så hel og ren forening blant alle karakterene i Twelfth night, som man hadde det i As you like it.

Replikken i andre akts femte scene, fra linje 51 til 55 er representativ.

MALVOLIO

And then to have the humour of state; and after a
demure travel of regard, telling them I know my
place as I would they should do theirs, to for my
kinsman Toby,– (2,5,51-55)

Malvolio spekulerer i sin nye tilværelse som hertug, når han i sin fantasiverden blir gift med hertuginne Olivia. Han sier da han skal kjenne sin plass, slik de skal kjenne deres. Så lenge han bare er gårdsbestyrer (steward) hos hertuginnen, viser slike fantasier at han ikke kjenner sin plass i det hele tatt. Og han skal med stor smerte få merke den, når de andre setter ham i galehus. Lignende sier han i scene 3 fra akt 3, i sin siste replikk før han blir satt i arrest for galskap.

MALVOLIO

Go, hang yourselves all! you are idle shallow
things: I am not of your element: you shall know
more hereafter. (3,3,122-124)

Det må også for balansens skyld med hva Olivia sier etter han har dummet seg ut i opptrinnet med de gule strømper og latterlige blidhet.

OLIVIA

Good Maria, let this fellow be looked to. Where’s
my cousin Toby? Let some of my people have a special
care of him: I would not have him miscarry for the
half of my dowry. (3,3,61-64)

Så Malvolio er ikke verken gjennomført slem eller gjennomført egenrådig. Olivia er tydelig fornøyd med ham i tjenesten, og det kan vanskelig være tvil om at han gjør bedre nytte for seg i husholdningen enn både Sir Toby og Fabian, som ingen av dem ser ut til å gjøre så mye. Problemet med Malvolio slik han opptrer i stykket, er at han ikke kan være med på leken og gleden til de andre. Han har dårlig eller vond vilje, med sammensetningen av navnet hans, Mal som betyr ille, og volio «jeg vil» på italiensk. Mal er også uttrykket italienerne bruker om å være syk eller ha vondt, Mal di testa er vondt i hodet. Den vonde viljen er at han ikke kan være med på å ha det litt gøy. For Malvolio skal alt være så ordentlig. Det er derfor han blir straffet, og i stykket blir han straffet skikkelig. Den som ikke vil være med på leken er gal, og skal behandles som en gal. Betegnende i denne tolkningen er replikkvekslingen i andre akts tredje scene, linje 133-135.

SIR TOBY BELCH

Possess us, possess us; tell us something of him.MARIA

Marry, sir, sometimes he is a kind of puritan.SIR ANDREW

O, if I thought that I’ld beat him like a dog! (2,3,133-35)

Malvolio er puritaneren som ikke liker teater og lek. Slike fantes det mange av på Shakespeares tid, de ønsket å sensurere eller aller helst å stenge teatrene. Mange godtet seg nok derfor over behandlingen Malvolio får. Likevel blir det trukket så langt at det er vanskelig å ikke føle et lite ubehag. Skal virkelig ekskluderingen fra fellesskapet være så fullkommen, bare fordi de ikke vil være med på spillet vi andre spiller?

Fabian hører til i Olivias hus, men det blir aldri helt presisert hvilken rolle han har der. I stykket henger han sammen med Sir Andrew og Sir Toby, men han har verken Sir Andrews dumhet eller Sir Tobys hang til drukkenskap. Han har derfor langt flere ressurser enn dem, og virker bare å være med på deres lumske planer av pur moro. Det går imidlertid ikke helt opp, at et en normalt begavet mann som Fabian, ikke skal ha høyere ambisjoner enn dette.

Feste er ansatt som proefesjonell klovn, eller narr, hos Olivia. Som sådan har han i oppgave å spre godt humør, underholde og kanskje avsløre en og annen som tar seg selv for høytidelig. Narren var på en måte fritatt fra de strenge sosiale konvensjoner, han trengte ikke vise folk i høyere stillinger så veldig respekt, siden han selv stod utenfor det sosiale hierarkiet, og dermed ikke hadde fornærmende kraft. Med narren var alt på gøy. I et stykke som Twelfth night, der tesen om at alt er gøy er noe av essensen i stykke, må en klovn som Feste ha en sentral rolle. Navnet hans har samme opprinnelse på engelsk som på norsk, det kommer av fest, Feste skal skape fest. Han er en meget intelligent og ressurssterk narr. Det er ingenting han sier i stykket det går godt an å være uenig i, alle hans observasjoner og kommentarer er ment å være korrekte. Når han i starten av stykket viser hvem som er narren av ham og den sørgende Olivia, så er det helt i stykkets ånd og budskap at det er Olivia som er den virkelige narren. Det er ikke bare at det er narraktig å sørge over en bror man tror er i himmelen, dette er en ordlek, men det er dumt å kaste bort livet sitt på å sørge. Alt med måte, kan man si om dette. På samme måte er det helt i stykkets ånd og budskap at Malvolio blir satt på plass.

Fra skipsvraket

Viola, er datteren av en avdød greve, Sebastian, og har også en tvillingbror med det navnet. De to blir imidlertid atskilt etter et skipsforlis, og siden er hun overbevist om at han er død. Da hun sammen med noen av mannskapet sitt blir skyldt opp på land på Illyrias kyst, bestemmer hun seg for å kle seg ut som en mann, og søke tjeneste hos hertugen i landet. Tjenesten hun skal gjøre er meget spesifikk, hun skal få hertugen sammen med hertuginne Olivia, som også bor i landet. Oppdraget har imidlertid den forvikling at Olivia avviser hertug Orsinos ønsker, men blir forelsket i budbringeren, som er Viola i forkledning som Cesario. I tillegg blir Viola forelsket i Orsino, som ikke registrerer noen ting, og fortsetter å tilbe Olivia, og insisterer på at Viola som Cesario skal bære bud om hans kjærlighet. Det er først nårViolas tvillingbror, Sebastian, kommer tilbake helt mot slutten av stykket at denne misforståelsen blir oppklart. Da går det imidlertid raskt, Viola bekrefter at Cesario er henne, og Orsino tar henne straks til ekte.

Viola er en av Shakespeares mest ressurssterke kvinneroller. Men i likhet med Rosalind i As you like it, så må Viola kle seg ut som en mann når hun vil ha noe gjort. Her er riktignok målet å få spleiset Orsino og Olivia, og da er det klart at hun ikke kan opptre seom en kvinnelig budbringer. Det er imidlertid merkelig hvorfor hun må vente så lenge med å avsløre sin egentlige identitet, når det blir klart at opplegget vil mislykkes, Olivia vil aldri ha Orsino, og de vil alle tre forbli ugifte om ikke Viola avslører hvem hun egentlig er. Når avsløringen endelig kommer, har den ingen konsekvens ut over at hun og Orsino endelig får giftet seg, det er ingen som er plaget eller uttrykker misnøye over at Cesario aldri var den han gav seg ut for. Rosalind var i det minste på flukt, hun måtte holde sin identitet skjult for ikke å bli oppdaget.

Som lesere må vi imidlertid godta at Viola av grunner som kanskje ikke er åpne for oss holder på mannsrollen sin. Kanskje har hun for mye å tape hvis Orsino ikke elsker henne etter en eventuell avsløring, da mister hun stillingen som budbringer og kanskje også inntekten som holder henne i live. Dette er ikke noe å spekulere over. I rollen som kvinne som spiller får Viola sagt en del om kjønnsroller på Shakespeares tid, og kanskje også om mannlig og kvinnelig kjærlighet generelt. Det er hun som i størst grad er stykkets bærer av sannheten. Ingen kan noen steder i stykket ta henne i løgn. Selv det at hun spiller mann, er hun egentlig ganske åpen for i mange hint hun kommer med i løpet av stykket. Hennes analyser av både hertuginnen og hertugen, og av seg selv, virker til å være ganske treffende. Hun er også fullt ut i stand til å bli med på leken til Feste, til og med den litt dumme og farlige leken til Sir Toby og Fabian og Sir Andrew, med duellen, spiller hun med på. Som Cesario oppfyller hun alle konvensjoner og forventninger om høflighet, men hun er også i stand til å føle seg fri fra dem når det er nødvendig. Her skiller hun seg kraftig fra Malvolio.

Vi kan nesten si at Viola står for og oppfyller alt som er godt i dette stykket. Men det er motsetninger også i henne. Jeg har nevnt litt denne insisteringen på å spille mann, om enn det kanskje ikke er nødvendig. Det er også merkelig at hun som er så intelligent så sent skjønner sammenhengen med at Sebastian fortsatt er i live. Og det er merkelig at hun som er så intelligent og skjønner de andre i stykket så godt, at hun skal bli forelsket i en litt innskrenket mann som Orsino. Vi ser hun vil bli en helt utmerket kone for ham, men i hvilken grad han vil bli en god mann for henne er ikke like klart. Likevel er hennes hengivenhet uforbeholden, som det kommer frem i denne replikken fra siste scene, hvor Orsino tror at Cesario har giftet seg med Olivia bak ryggen hans, og nå ønsker å straffe ham.

VIOLA

And I, most jocund, apt and willingly,
To do you rest, a thousand deaths would die. (5,130-131)

Erklæringene om kjærlighet hun gjør etterpå, viser at dette ikke er ord i rollen som Cesario, men sagt av Viola i hjertet av henne selv.

Sebastian er hennes tvillingbror. Han overlever så vidt skipsforliset, og blir skilt fra de andre. Han gjør en kort inntreden i Akt 2, scene 1, før han er ute frem til slutten, der han kommer inn og får løst floken med å finne en mann til Olivia. Han er som Viola rettsskaffen og til å stole på, men med utpregede mannlige kvaliteter, som at han ikke nøler med å ty til fysisk makt om det kniper til, og at han er nokså overlegen i forhold til de andre i stykket også her. I kjærligheten til Olivia som blir kastet over ham, og som han tar i mot, er det kanskje ikke så mye å reagere på. Hun er en vakker kvinne, og sitter godt i det. Hvorfor skulle han vente for heller å velge en annen?

Antonio er en kaptein som kommer sammen med Sebastian til kysten av Illyria, etter skipsforliset. Han har en funksjon med det at han flere ganger treffer Viola i forkledning som Cesario, og tar henne for å være Sebastian. Første gang det skjer vil han forsvare henne mot anklagene fra Sir Andrew og Sir Toby, han vil duellere for henne i hennes sted. Det gjør denne duellen som mellom Cesario og Sir Andrew ville være ganske ufarlig, til noe langt mer alvorlig, for Antonio vil være i stand til å drepe. Det har også fin dramatisk sjokkeffekt både for karakterene og for publikum, hvem er denne mannen og hvorfor kommer han? Andre gangen er i sluttscenen når han står arrestert, og Cesario ikke gjenkjenner ham. Antonio er forferdelig skuffet, så mye som han har ofret for ham, det vil si, ofret for Sebastian. Her er den dramatiske spenningen så intens, at den må få en forløsning. Det får den når Sebastian kommer, og straks gjenkjenner Antonio. Siden finner Sebastian og Viola ut hvem som er hvem, og alt blir oppklart.

I tillegg kommer mindre roller som første og andre offiser, en prest, en kaptein og ekstra musikere, sjømenn og følgere.

For Twelfth night, or what you willst, finnes også

Tema og motiv, Synopsis og Sitater.

W. Shakespeare: Twelfth night, or what you will – Tema og motiv

Her skal jeg skrive om noen av temane og motivene i Shakespeares komedie Tweltfh night, or what you will.

Twelfth night – Trettende dag jul

Lek og moro

Karneval

The swift foot of love – de raske forelskelser

Tvillingmotivet

*

Twelfth night, eller Ephany – Trettende dag jul, eller Hellig trekongers aften?

Den engelske feiringen må ikke forveksles med vår. Vi bruker i dag 6. januar til å markere at julen er over. Den gang var denne dagen feiret på nesten lik linje som julen selv.

Karneval. Det lå til festen for trettende dag jul å kle seg ut, og å spille en annen enn den man er. Her er det kvinnen Viola som spiller mannen Cesario.

OLIVIA

Stay:
I prithee, tell me what thou thinkest of me.

VIOLA

That you do think you are not what you are.

OLIVIA

If I think so, I think the same of you.

VIOLA

Then think you right: I am not what I am.

OLIVIA

I would you were as I would have you be!

VIOLA

Would it be better, madam, than I am?
I wish it might, for now I am your fool. (3,1,134-141)

Denne replikkvekslingen illustrerer. Det samme gjør en berømt replikk til Viola.

VIOLA

[Aside] Pray God defend me! A little thing would
make me tell them how much I lack of a man. (3,4,293-294)

Lek og moro

Det viktigste i stykket er lek og moro. Påfunnene til Feste, Sir Toby, Sir Andrew og Maria står i kontrast til Malvolio, som ikke vil ta del i leken.

Tvillingmotivet finnes også i The comedy of Errors. Her er det to identiske tvillinger, den ene kvinne, den andre mann, som blir skilt av uvær på sjøen. Den ene er Viola, som kler seg ut som Cesario og oppfører seg som en mann på øyen Illyria. Den andre er Sebastian, som kommer inn i stykket helt mot slutten. Det fører til noen scener med forvekslingsmotiv.

For Twelfth night, or what you willst, finnes også

Karakterene, Synopsis og Sitater.

Hedda Gabler, av Henrik Ibsen

Ibsen skrev dette skuespillet i 1890. Det har syv roller, og foregår i hjemmet til Tesmans.

FØRSTE AKT
Scenen begynner med gamle frøken Juliane Tesman og tjenestepiken Berte som kommer inn i stuen for å sette fra seg noen blomster. Det kommer straks frem at Berte skal skifte plass å være, hun skal til Jørgen og Hedda Tesman. Hedda er datter til general Gabler, og nå nettopp gift med doktorstipendiat i kunsthistorie – Jørgen. Han gjør så en munter entre, og snakker med sin tante Juliane. Hun bekrefter overfor han hvor stort det vat at han stakk av med omsvermede Hedda Gabler, i en alder av 32 år. Han viser seg ellers litt utenfor, og skjønner ikke tantens hentydninger om barn og annet, snakker bare glad om bøkene. Det kommer også frem at Juliane har stilt garantier for leiligheten, at Jørgen da farer opp indikerer at dette blir sak av.

Så kommer Hedda. Små, Ibsenske tegn viser at hun ikke er helt fornøyd. Det er også en liten scene, der hun forsnakker seg om Bertes gamle hatt, men så er det frøken Tesmans hatt, og den er ikke gammel, i følge Tesman.

Deretter introduseres fru Elvested, som har et eller annet med Jørgen, han kan ikke for å kalle henne fru Rysing, til Heddas ergrelse. Og de to igjen, snakker om Eilert Løvborg. Det er Elvested som har levert blomstene frøkem Tesman og Berte kommer med i starten.
Hedda får jaget Jørgen ut, og hun og fru Elvestad har en fortrolig samtale. Dette er den første virkelig fortrolige samtale, skjønner vi når vi ser den. Elvestad har dårlig forhold til sin 20 år eldre mann, og Hedda skjønner henne. «Vi eier ikke en tanke sammen. Ingen verdens ting – han og jeg.» Det kommer også frem at Elvestad har reist uten sin manns vitende. Hun reiser etter Eilert Løvborg av egen interesse, hun kan ikke annet, sier hun. Men etter å ha lagt litt ut om lykken de to har, kameratslig arbeidslykke, så avslører hun også at Eilert har problemer med et tidlligere forhold. Heddas reaksjon tyder på det kan være henne.

Til sist kommer den siste karaktren i stykket, assesor Brock, også han ungkar, og han kan etter en stund melde den største nyhet at Eilert Løvborg vil gjøre Jørgen Tesman konkurranse i doktorratet. Her står også det økonomiske på spill, og den nye leiligheten til Jørgen og Hedda. Hedda er merkverdig uinteressert i dette, som hun egentlig har vært i alt som har foregått, bortsett fra samtalen med fru Elvestad.

Akten slutter med at Hedda dog har en ting å glede seg med – mine pistoler.

ANNEN AKT
Ibsensk detalj i sceneanvisningen : Et pianoforte fra første akt er skiftet ut med elegant skrivebord med bokreol. Indikerer pengetrøbbel blir tatt på alvor.

Samtale mellom Hedda og assesor Brock viser at ikke alt står godt til i ekteskapet mellom Hedda og Jørgen, hun ville bare ha en forsørger, trengte det, det er ingen kjærlighet der. Han bare jobber og interessere seg for denne kunsthistorien, Brock ser dermed – kanskje – sitt snitt. Gjør en viss tilnærmelse. Når Jørgen så kommer, er det Brock som har fortroligheten «Aha, det er fagskrifter, fru Tesman.» Fortroligheten kommer også sterkere, da Hedda sier «og så lot jeg som det var tjenestepiken.» Hun er litt opprørsk, Hedda. Det kommer også en elegant vri, der Hedda forteller Brock hvordan det egentlig henger sammen med denne drømmeleiligheten, hun sa det bare på vei hjem en gang, til Jørgen som stod opprådd og ikke visste hva han skulle si. «[Der] var det altså at Jørgen Tesman og jeg møttes i forståelse, ser de!» Hun forteller så at hun kommer til å kjede vettet av seg, og håper i sin desperasjon at Jørgen skal slå seg på politikk, og bli statsminister.

Deretter har Eilert og Hedda samtalen, der han reagerer på at hun giftet seg med Jørgen, og hun forteller at det ikke var av kjærlighet, og de snakker om sitt forhold. Han insisterer på å kalle henne Hedda Gabler. Det kommer også frem at Hedda, Eilert og Thea (Elvestad) er fortrolige mot de andre, Brock i en mellomstilling, Jørgen Tesman aner ingenting. Det er klart at Eilert Løvborg er ham overlegen.
Hedda viser ved flere aneldninger en slags trolsk uforklarlighet, som skal bygge opp under selvmordet til slutt.

Løvborg har skrevet et nytt manuskript han vil ha Jørgen til å lese, det han allerede har lest, holder i følge Løvborg ikke mål, selv om det ellers blir rost. Det er spørsmål hvor han skal lese det, og det ender med at han skal lese det under en tilstelning samme kveld, hos Brock.

TREDJE AKT
En ganske grusom, til Ibsen å være, uventet vending.

TESMAN. Nei, det tror jeg aldri ville gå. For beåndelsen, – ser du –
Om Eilerts manuskript, som harn har mistet, og Hedda lurer på om kan skrives om igjen.

Løvborg har blitt full og somlet bort manuskriptet, Tesman har funnet det, og tatt det med hjem og overveier ikke et øyeblikk annet enn å levere det tilbake. Det gjør Hedda, hun overtlaler Tesman til å få ta vare på det, og så når i rekkefølge Brock, Eilert og Thea kommer, sier hun ingenting, heller ikke da Eilert overfor Thea sier han har revet det i stykker, og frøken Elvestad fortvilet går bort, som å drepe et barn, og Løvborg betror etterpå han har mistet det, som å miste et barn, Hedda gir ham pistolen, og brenner etterpå manuskriptet. «Nu brenner, – nu brenner jeg barnet.»
Dette manuskriptet har Løvborg og Elvestad skrevet sammen, Elevestad lever Heddas drøm.

FJERDE AKT
Hedda har den originale unnskyldning for Jørgen, at hun brant manuskriptet for hans skyld, hun tåler ikke at han blir stilt i skyggen av Eilert, at han er misunnelig på Eilert Løvborg, selv om Tesman sier det ikke var så alvorlig ment. Men mannlig nok, han blir glad over beveggrunnen. Hoppende glad, faktisk.

Eilert Løvborg har nå skutt seg. Hedde Gabler er aldeles kald. Brock overbringer nyheten, Fru Elvested er der også. Hedda går over i å lovprise handlingen og kalle den skjønn. «En befrielse å vite at der dog kan skje noe frivillig modig i verden.»

Byggmester Solness, av Henrik Ibsen

Notater fra 2005…

Dette skuespillet i tre akter skrev Ibsen i 1892, mellom Hedda Gabler og Lille Eyolf. Det har syv roller, samt tillegg av statister, noen damer og en folkemengde på gaten. Som vanlig er det utførlige sceneanvisninger, og flust med skuespillerinstruksjoner. Jeg leser en forbasket utgave, hvor språket er modernisert til det irriterende.

FØRSTE AKT
På scenen er Knut Brovik, hans sønn, Ragnar, og hans søsterdatter, Ragnars forlovede, Kaja Fosli. De er i tegneværelset til Byggmester Solness. De arbeider i tauset med hver sitt, inntil Brovik bryter ut med første replikk: «Nei, nu holder jeg det snart ikke lenger ut!» En setning som kan spille på arbeidet, på livet hans, eller på den stillferdige starten av stykket. De tre har en kort replikkveksling, hvor det kommer frem at Brovik er gammel og at det går verre med ham, og at han ikke har et altfor godt forhold til Solness. Han skal ha en samtale med ham. Så kommer Solness inn, Kaja snakker med ham først, så Ragnar, og til sist Brovik selv. Det kommer frem at også Solness nok er over høyden, i egne øyne vil han fortsatt være stor, han vil behandle det unge ektepar som vil ha vlila litt nedlatende, men da Brovik vil gi arbeidet til sønnen, er plutselig denne villaen viktig igjen. «Å, hør aldri på hva jeg sånn – sier.» s. 80. Samtalen vender også om til et spørsmål om det gamle, og det nye. Konflikten skjerpes med en gang: «Men jeg trer aldri tilbake! Viker aldri for noen! Aldri frivillig! Aldri i denne verden gjør jeg det!» For Brovik er det spørsmål om å se sønnen lykkes, før han selv forlater livet. Med i denne konflikten er at Kaja, som altså er Ragnars forlovede, også er Solness’ bokholderske, så hvis Ragnar får sin egen karriere, vil Kaja måtte forlate Solness og arbeide for ham. Slik vil Solness også miste en beundrer. Solness er meget fornøyd med situasjonen som den er, at alle de tre jobber for ham. Dette er også blant de ting, startreplikken til gamle Brovik spiller på. Et lite etterspill her, hvor Kaja forseslår å gjøre det slutt med Ragnar, viser at Solness kanskje er avhengig av hans yngre krefter, siden Solness ikke kan gå med på et slikt forslag, og forsnakker seg litt, og må rydde opp med: «Det er naturligvis Dem jeg vil ha. Først og fremst, Dem, Kaja.» Og etterpå vil han se på Ragnars tegninger. Det gjør han ikke lenge, før fruen, som også har sett et lite opptrinn mellom Solness og Kaja, for å gi litt næring til sjalusien som skal være viktig for hennes rolle og funksjon, før fruen, altså, kommer inn med doktoren. Kaja må gå med en gang, og Solness og doktoren har samtale. Her sier Solness rett ut det som tidligere er antydet, at han må ha Ragnar her, på grunn av hans talent. Kaja blir bare et middel for å holde på Ragnar, i følge Solness, men Solness sier også at Kaja trekkes mot ham, at han kan merke hun «dirrer og ryster bare jeg kommer i nærheten av henne.» s. 87. Etter dette skaper Solness et par nye anslag, antyder at han står i bunnløs gjeld til konen, at hun mistenker ham for å være gal, med en viss grunn, og at doktoren når han tror Solness ikke er gal, vel må tro han er bunnløst lykkelig? Alt dette skal gjøre Solness til en komplisert figur, han spiller et spill, han frykter alt han spør om, han er ikke så trygg i masken, som han gir inntrykk av. Det er her det kommer frem at Alines, konens, familiegård er brent ned, og at det var dette som la grunnlag forSolness’ karrierre. Samtalen avsluttes med at Solness, fast og sikker, slår fast at omslaget i lykken vil komme, og det vil komme fra ungdommen som en dag vil banke på døren. Det banker rett etter, Solness farer sammen, han får spille uroen han føler, men det er bare Hilde Wangel som kommer. Med det tar plutselig stykket en annen vending, hun snakker om en tidligere episode, for ti år siden, på dagen ti år, Solness bygde da et umåtelig høyt kirketårn, og Hilde stod ti år yngre på bakken og så på ham, og jublet. Etterpå var det middag, og der tok Solness og kysset henne, og sa han skulle komme tilbake om ti år, og gjøre henne til prinsesse og grunnlegge et kongerike, for henne, Appelsinia. Han kysser henne også, mange gange, bøyer henne bakover og kysser henne. Solness minnes, ettersom hun sier det, det er Hilde som fører samtalen, Solness sier mest, ja, jo. Det kommer frem at Hilde egentlig er her, for å innkassere Solness’ løfte. Det forklarer at hun verken har penger eller koffert med seg. Hun har også tro på ham, og mener han bare kan åpne for ungdommen, han har ingenting å frykte derfra. Hun har en ganske direkte naivitet over seg, Hilde, nesten så hun blir distansert fra seg selv, hun lever et tøyseliv, og tøyser med det. Den egentlige Hilde er helt skjult, finnes knapt, hun er rollen hun spiller. Solness sier direkte at hun kanskje er den klumpen han har fortrengt, tidlig å bruke fortrengt som et psykologisk fenomen, han sammenligner det med en knute som nå løsner. Og Hilde, når hun får bo der, bruker Solness’ hjem som det kongeriket hun skulle få, sier det direkte: «Så har jeg jo kongeriket da!»

ANDRE AKT
Også denne akten begynner med en lang stillhet, Solness leser mappe med Broviks tegninger, fruen steller blomster, sortkledd, de får således spilt en trykket stemning. Symbolikken forsterkes ved at Solness ser på tegninger som ikke er hans egne, og at fruen forsøker å stelle hjemmet, sortkledd, med en liten vannkanne, et fåfengt forsøk på å gjøre det koselig. Før samtalen deres, kommer Kaja inn og har kort replikkveksling om gamle Brovik med Solness, fruen blander seg fravendt inn og snakker om død, etter Kaja har gått, Solness får spurt om Hilde, late som han er likegyldig, fruen antagelig litt sjalu, og så er det snakk om det nye hjemmet. Nå kommer det frem at det er mye under angående brannen, og hjemmet fru Solness har mistet, typiske Ibsenske replikker, «Men det forferdelige som brannen dro efter seg -! Det er det! Det, det, det!» Et slags omvendt «Det vidunderligste», «Det» som ikke blir klargjort. Solness vil ha henne til å glemme, fruen kan ikke glemme, det nye hjemmet vil aldri bli noe hjem. «Aldri en solstråle! Ikke så meget som et streiflys inn i hjemmet!» sier Solness. «Og så at jeg aldri får lov til å tilgi meg selv,» sier Aline. Det er altså meget under, som tilskueren skal få sitte og lure på, og som karakterene går og tenker på. På ny antyder Solness sin galskap, Alines reaksjon tyder på at det er første gang overfor henne «Halvard, – for Gud i himmelens skyld!» og ikke minst sceneinstruksjonen: «(famler etter stolryggen og setter seg)». Til sist gjeldsbyrden han har til henne, og som hun ikke kan forstå, en gjeld som går på skyld og som kanskje er fortrengte Hilde Wangel. Overgangsreplikken han sier når Hilde kommer inn: «Nå! Nu lysner det,» er i så måte lett å tolke symbolsk. Hun er lyset i hans sinn.
De tre spiller nå en kort scene med alle sammen til stede. Hilde forteller om en drøm, at hun faller utfor et høyt stup, og om Solness noensinne drømmer noe lignende? og det gjør han. Hun synes det er deliig, han isnende, noe som forteller om de to personene, og om forholdet fra Hilde til Solness, hun kan liksom ikke forestille seg ham falle, og hennes høyde vil vel alltid være midlertidig og lite reell, fallet vil ikke få betydning, slik det vil få for Solness, hans største skrekk. Deretter antyder Solness også for Hilde at han er gal, noe hun tar svært overflatisk og ler bort, bortsett fra en eneste ting da, som hun Ibsensk nok ikke vil fortelle. Det kommer senere frem, da Aline er gått, det er bare alle barneværelsene Solness har, og bygger i det nye, og som aldri blir brukt. Så kommer forklaringen. Det gamle huset brant, alle ble reddet, men Aline pådro seg feber, og det gikk i melken som hun gav de små tvillingene, og de døde. Derfor føler hun den skyld, og også Solness den skyld. Hilde sitter og hører på, og beundrer ham, men vi får liksom hele tiden følelsen av at hun ikke forstår helt hva det dreier seg om, at hun har sin egen logikk. Symbolsk vil Solness nå ikke lenger bygge kirker og kirketårn, men hjem for vanlige folk, og det er disse som skal ha tårn. Dette brakte Solness i været, og det tærer på samvittigheten. Problematiserer: «Prisen, Hilde. Den forferdelige prisen jeg måtte betale for å komme til.» Han måtte gi avkall på sitt eget hjem, for å bygge for andre. Så bygger han barneværelser, fordi «at det umulige – det liksom lokker og roper på en?», en tanke Hilde utmerket kan forstå, men på en annen måte, hun kaller det «gå troll i seg?» en tanke Solness ikke kan forstå. Han forteller også at hans lykke, hans fremgang og det som vi i dag kaller selvrealisering, gikk på bekostning av Alines, hennes var å oppdra barn. Det fikk hun ikke. I stedet bygde han hus og hjem for folk, verdier han ikke fikk oppfylt for seg selv og sin familie. Til slutt antyder han at han hadde skylden for brannen. Akkurat da banker Ragnar Brovik på, og kommer inn. Solness avviser ham, vil ikke gi ham skussmål, sterk virkning, fordi faren ligger på dødsleiet og trenger en siste oppmuntring, får det ikke. Til og med Hilde reagerer, etterpå, «Slikt kan jeg si. Men De må ikke,» om hvem som har rett til å bygge, hun kan beundre ham, han kan ikke beundre seg selv. Mellomspillet skjer før årsaken til brannen.
Det dreier seg først om en sprekk i en pipe, som Solness har sett, men ikke sagt fra om, men den egentlige årsaken er en annen, et kleskap. Solness tar likevel på seg skylden, fordi han ønsket det så sterkt, derfor er han også så urolig for om han er gal, dette knuger ham. Slik finner han og Hilde hverandre om trollet, det innvendig, som roper på fremmede makter. Her må vel jeg få skyte inn med en kvalitetsdom, Solness har ikke galskap nok til å gjøre ham farlig, han virker litt uskyldig, mener jeg. Det er også snakk om samvittighet, hadde Solness bare hatt robust samvittighet, til å tåle det, slik vikingene som fanget kvinner, symptomatisk synes Hilde det virker spennende å bli fanget. «en kan da ikke hjelpe for hvem en kommer til å holde av, vet jeg,» sier Hilde. «Å nei, – det er vel trollet inni en som rår for det.» Altså en slags demonisk, ukontrollerbar kraft, det irrasjonelle. Men det irrasjonelle hos Ibsen er alltid litt ufarlig. Hilde blir så sammenlignet med rovfugl, med ungdommen, og hun vil ha Solness til å anbefale unge Brovik for faren som ligger for døden. Kaller Solness et troll. Solness avslører så at unge Brovik er ungdommen han frykter, Hilde vil støtte ham, holder ham større enn livet, men det kan også være en lek, har sitt eget alvor. Alvine kommer inn, og avslører at Solness blir svimmel i høydene, et lite frempek dette, Solness vil vise at han kan, «å gud, å gud,» sier Alvine. Hilde vil ha sitt kongerike.
«At min byggmester ikke tør, – ikke kan stige så høyt som han selv bygger?»

TREDJE AKT
Akten begynner med en samtale mellom Hilde og Aline, deres versjon av ulykken, fru Solnss gir inntrykk av å være en som har lagt sin vilje under sin mann, og som har gått gjennom meget. Hun holder de små tvillingene bare som en liten ting, og tenker også på alle småtingene som brente, dukkene fra barndommen, her ringer symbolikken sterkt. Da Solness kommer, går Aline, og det blir samtale om dette, hun unnviker ham, eller han får henne til å unnvike seg, og dette er botemiddel for samvittigheten, og det er Hilde som får det frem, hun sier hun kommer som fra graven etter å ha snakket med Aline. Symbolikken henger tungt i hver replikk. Samtalen med Aline får også Hilde til å gi slipp på Solness, «Jeg kan ikke gjøre vondt mot en som jeg kjenner.» Solness tar skylden for alt, hans djevler, hans troll har drept Aline, og nå må han leve med den døde, han «som ikke kan leve gledeløst!» Nå blir spørsmålet om man kan nå sin egen lykke på bekostning av andres, det er Hilde som spør. Rovfugl-metaforen får nå funksjonen at hun ikke vil inn i et bur, som hun var i med sin far, og som hun kanskje ville kommet inn i med Solness også. Solness påkaller vikingtrossen, den robuste samvittighet. Så krever Hilde sitt slott, slottet Solness har lovet henne, det skal være høyt og hun skal stå på altanen på toppen, Solness svimler ved tanken, nå også overfor Hilde. Og så vil Hilde ha det deiligste i verden: Luftslott. Solness er med på tanken, vil ha et riktig luftslott, et med grunnmur under.
Deretter kommer Ragnar Brovik, faren har nå fått slag og skal dø. Det blir samtale Ragnar og Hilde, Solness går med kransen han skal henge høyt oppe i tårnet.  Ragnar legger ikke skjul på at Solness har holdt ham nede, vært redd ham, Hilde vil beundre Solness og blånekter, han er ikke redd for noe. «Ta livslykken fra andre mennesker (…) det er han ikke redd for. Men bare det å klyve opp på et stakkars stillas,» sier Ragnar. Det blir nå spørsmål om han kommer til å gjøre det, Hilde ønsker det, Aline frykter det. Så blir det ny samtale mellom Hilde og Solness, nå sier han at han bygde kirker for Gud, men at han trassig brøt for å bygge hjem, trassig på toppen, men nå har han gitt opp, og vil bygge luftslott, «Det eneste jeg tror det kan rommes menneskelykke i». Han og Hilde skal bygge, og Hilde er med.
Så gjenstår bare den velkjente slutten. Folkemengden er samlet, publikum får ikke se byggmesteren, hører bare kommentarene til folket, der er byggmesteren, Hilde leder an, Ragnar er skeptisk, Aline vil ha ham ned, og så faller han og dør. «Min byggmester,» er siste replikk, fra Hilde.

Lille Eyolf, av Henrik Ibsen

Dette stykket får de stikkordpregete notatene jeg tok ved første gangs lesning i 2006.

6 roller. Skrevet i 1894.

Alfred Almers:  gift med Rita
Asta halvsøster til Alfred, forhold til ingeniør Borgheim, veibygger.

Sceneangivelsene er typisk Ibsenske. Omstendlige, detaljerte.

Tema
Forvandlingens lov
Helt og holdent

ALLMERS: Selvbedrag. Smiler. Godt og tenkt og tenkt og tenkt. «Opp på de store høyder og vidder». Skriver bok om «Det menneskelige ansvar» Bryr seg om Eyolf, men mest for egen del, vil skinne selv ved å få Eyolf til å skinne. «Jeg vil sette mitt nye livsverk i det at han skal bli den fullverdige.» Her er motivet stykkevis og delt, brukt annerledes. Allmersk kan ikke både skrive bok om det menneskelige ansvar, og ta seg av Eyolf. Det samme om Asta: «Du må jo huske at jeg har ansvar for Asta. For hennes livs lykke.»
Ønsker lovmessighet og mening.
RITA: Om Eyolf, barnet: «Men jeg tåler det ikke, Alfred! Jeg tåler det ikke, – det sier jeg deg!»
BORGHEIM: «Å du store vakre verden, – hva det er for en lykke, det, å være veibygger!» «Jeg synes hele livet er som en lek, jeg!»

AKT I
Antydning til overnaturlig, følelser: Asta: Så det var det jeg følte!
Antydning: Asta: Fordi jeg ikke har noe å miste. Rita: Ingen? Asta: Ikke det jeg vet om.
Varsel: Eyolf vil lære å svømme.
Rottejomfruen: Har herskapet noe som gnager i huset?
Forklarer også hvordan hun lokker rottene ut, og tar dem med til vannet.
Rita: «Brakte liksom en likstank med seg.»
Allmers sier han forlater bokprosjektet, og vil ofre seg for oppdragelsen av Eyolf. Kan ikke dele seg. Sammen med Rita og Asta kan han klare det. Ritas svar: «Du kan altså dog dele deg.»
Antydninger til sjalusi mellom Rita og Asta, og Allmers og Borgheim. Første virkelige følelsesutbrudd, deretter, Rita vil ha Allmers helt for seg selv. Her er det også hun uttaler at hun hater barnet, eller ikke tåler det, og truer med det ene og det andre.
Rita: «Jeg vedder på at det er onde øyne som har spilt Dem et puss her.» «Ja, jeg har begynt å tro på onde øyne nå. Mest på onde barneøyne.» Rett etter kommer meldingen om at Eyolf er død, druknet.

AKT II: Utendørs. Sceneanvisninger om været.
Allmers: «Livet, tilværelsen, – tilskikkelsen kan da vel ikke være så helt meningsløs heller.» Snakk om hvordan lille Eyolf druknet, stod og så etter rottejomfruen –> det dragende.
Allmers og Asta, snakk.
Deretter Allmers og Rita. Kommer frem at Eyolf ble skadet da Rita og Allmers elsket, og glemte barnet. Allmers har derfor Eyolfs død som en gjengjeldelse.
Til slutt kommer det frem at Asta ikke er Allmers halvsøster likevel, hun bærer ikke Allmersnavnet med rette.

AKT III: Haven til Allmers.
Borgheim frir ganske heftig til Asta.
Rita: «Menneskene er hjerteløse. De tar ingen hensyn. Verken til de levende eller til de døde.»
Krykken flyter.
Allmers har flørting med døden, der han går, i fjellene. Sier han selv.
Allmers: «I grunnen har vi ikke gjort meget for de fattige folk der nede.»

Slutter veldig høytidelig. De skal se oppad, etter Eyolf, og ta til seg alle de fattige barn.

John Gabriel Brokmann, av Henrik Ibsen

Kommer…