19. oktober, 2003, skrev jeg «Kvinnen uten skygge og jeg», en tekst jeg tidlig leste opp på Teatergarasjen, og fikk det til med. Jeg likte den, og publikum likte den, og så koste vi oss.
Det gjorde at den søte teksten om stearinlyset som jeg også skrev 19. oktober en gang, jeg gjetter på 2008, men det kan ha vært 2009, eller senere, den får bare plass i reservene. Og her.
Et stearinlys
Denne historien er jo ikke sann, men hadde det ikke vært deilig om den var det? Det er en enkel historie, det er ikke mye med den. Den handler om et stearinlys. Eller den handler forresten om meg, eller kanskje man skal si at den handler om litt forskjellige små og store ting. Jeg hadde tent et stearinlys. Det gjør jeg av og til. Spesielt når jeg skal kose meg og spise middag, eller noe, kanskje frokost, og kveldskaffen, så liker jeg av og til å ha et stearinlys tent. Det er noe eget med det. Denne gangen var lyset hvitt og fint, det virket ikke særlig gammelt, men jeg husker ikke når jeg kjøpte det. Så skulle jeg blåse det ut, og jeg blåste, men lyset brant fortsatt. Det var rart, tenkte jeg. Og blåste en gang til. Lyset brant. Dette var helt uvanlig. Jeg tenkte at jeg nå måtte konsentrere meg om å blåse ut lyset, og ikke la det være noe jeg bare gjorde i forbifarten. Jeg måtte ta i, og jeg måtte sikte. Så jeg gjorde det, jeg tok i, trakk pusten dypt og blåste hele denne voksne, mandige luften rett på stearinlyset noen få centimeter unna. Det blafret, men det slokket ikke. Det var denne lille historien jeg ville fortelle. Den er riktignok ikke sann, men av og til er det godt å forestille seg at også sånne små historier kan være sanne og ekte.
ES2008 (tror jeg)
Helt grei litteratur 