Månedlige arkiver: oktober 2012

Et stearinlys

19. oktober, 2003, skrev jeg «Kvinnen uten skygge og jeg», en tekst jeg tidlig leste opp på Teatergarasjen, og fikk det til med. Jeg likte den, og publikum likte den, og så koste vi oss.

Det gjorde at den søte teksten om stearinlyset som jeg også skrev 19. oktober en gang, jeg gjetter på 2008, men det kan ha vært 2009, eller senere, den får bare plass i reservene. Og her.

Et stearinlys

Denne historien er jo ikke sann, men hadde det ikke vært deilig om den var det? Det er en enkel historie, det er ikke mye med den. Den handler om et stearinlys. Eller den handler forresten om meg, eller kanskje man skal si at den handler om litt forskjellige små og store ting. Jeg hadde tent et stearinlys. Det gjør jeg av og til. Spesielt når jeg skal kose meg og spise middag, eller noe, kanskje frokost, og kveldskaffen, så liker jeg av og til å ha et stearinlys tent. Det er noe eget med det. Denne gangen var lyset hvitt og fint, det virket ikke særlig gammelt, men jeg husker ikke når jeg kjøpte det. Så skulle jeg blåse det ut, og jeg blåste, men lyset brant fortsatt. Det var rart, tenkte jeg. Og blåste en gang til. Lyset brant. Dette var helt uvanlig. Jeg tenkte at jeg nå måtte konsentrere meg om å blåse ut lyset, og ikke la det være noe jeg bare gjorde i forbifarten. Jeg måtte ta i, og jeg måtte sikte. Så jeg gjorde det, jeg tok i, trakk pusten dypt og blåste hele denne voksne, mandige luften rett på stearinlyset noen få centimeter unna. Det blafret, men det slokket ikke. Det var denne lille historien jeg ville fortelle. Den er riktignok ikke sann, men av og til er det godt å forestille seg at også sånne små historier kan være sanne og ekte.

ES2008 (tror jeg)

Stearinlys

Reklamer

Tiger

Dette er en tekst jeg ikke er helt fornøyd med, som liksom ikke er helt utløst, men som jeg poster likevel, for det er ikke sikkert jeg noensinne vil klare å forbedre den. Sånn er det å være en tiger som jeg, alltid usikker, alltid i tvil, alltid litt utilpass i egen, fryktinngytende identitet.

Tiger

Jeg er født i tigerens år. Jeg er tiger. Det er et av verdens største og mest fryktinngytende rovdyr, men når jeg sier jeg er tiger, så har folk mest lyst å le av meg. Og jeg lar dem gjøre, om jeg på denne måten kan glede noen, så er det en glede også for meg. Også du som leser denne teksten må gjerne le av meg, jeg er som det inntrykket jeg gir i den. Det er som om jeg mens jeg springer rundt i den indiske jungelskogen har lyst å reise meg opp på bakbeina, slå ut med forlabbene og si: ”Ok, dette var en spøk”. Men noe slikt kan jeg selvsagt aldri gjøre. Dette er ingen spøk. Jeg må innse at jeg er født inn i denne verden som tiger, selv om jeg ikke føler meg som en. Jeg må følge nøye med på andre tigre, og gjøre som de gjør. Dette siste ville være mye enklere for meg, om jeg ikke var så engstelig for dem. Om jeg ikke hadde vært en tiger selv, ville jeg holdt meg på lang avstand når det er tigre i nærheten. Også når jeg selv er tiger, vil jeg holde meg på lang avstand fra dem. Jeg lusker helst rundt for meg selv. Når det kommer byttedyr i nærheten, later jeg som jeg jager dem. Helst ville jeg at de skulle komme bort til meg av egen fri vilje, og legge seg døde ned for meg, slik at jeg kan spise dem. Det er i det hele tatt mange problemer. For eksempel dette med brølet mitt. Jeg vet at tigre skal brøle, men jeg er så usikker på min egen identitet, at jeg ikke kan bestemme meg for om det er riktig av meg å gjøre det. En fullblods tiger tenker selvsagt ikke slik, den brøler. Jeg er så langt fra noe slikt, og føler det blir veldig falskt når jeg likevel skal late som om jeg er det. Derfor brøler jeg veldig prøvende og forsiktig. Jeg brøler som om jeg om jeg blir tatt i det, med en gang skal kunne si at det var bare en spøk, jeg brølte egentlig ikke.

20. oktober, 2012