Stikkordarkiv: William Shakespeare

Timon of Athens, av William Shakespeare

Dette er en skjult skatt blant Shakespeares stykker, i hvert fall er det blant de mer interessante av hans mer ukjente stykker. Her har vi karakteren Apemantus, en churlish filosof, som de sier på engelsk (det kan kanskje oversettes med «grov, udannet, ubehøvlet», eller noe sånt). Han hater alt og fornærmer alle, alltid med en beisk humor. Det er også en flott scene der Alcibades diskuterer med senatet om en dømt soldat, for så selv å bli forvist. Det er også en flott scene med god tale rundt der Timon serverer en venn suppe av kokt vann og steiner. Deretter reiser Timon til villmarken, som en eremitt, og ønsker å avbryte alle relasjoner til menneskeheten. Ironisk finner han der ute i ødemarken en stor mengde gull, i det han leter mat. Når så folk kommer til Timon for å få ham tilbake, har han mye gull å betale for å få dem vekk igjen. Hvordan vil det så gå når tjeneren Flavious kommer? Han virker oppriktig i sitt ønske om å få Timon tilbake, og Timon ser ut til å tro på ham. Men også han får gull etter seg, og forsvinner.

Hvordan skal man så ende et sånt stykke? Shakespeare finner en vei man kanskje ikke skulle forventet. Timons skjebne setter Apemantus’ kyniske syn på tingene i et nytt lys. Apementus er hva Timon blir. I det de to treffer hverandre i villmarken, forsøker de å bevise for hverandre hvem som er den største menneskehateren av de to.

Det er diskutert hvorvidt dette stykket egentlig ble ferdig, og om det noen gang ble satt opp på en scene. Det er et underplott som bygger seg opp, men som aldri blir forløst, og dermed fremstår som nokså meningsløst. Stykket er imidlertid artig å lese, om enn det ikke er helt fullendt.

Reklamer

The tempest, av William Shakespeare

Dette stykket hadde jeg en ganske omfattende lesning av da jeg leste det i 2005. Jeg poster det jeg skrev den gang.

Dette stykket har mer sidereplikker og replikkhenvisninger enn ellers er vanlig i Shakespeare.

AKT I
Scene 1:Skip på sjøen
Om bord sjøfolk og Alonso, kongen av Napoli. Sebastian, Gonzalo og Antonio. Slekt og tjenestefolk til kongen. Båten er plaget av stor storm, og driver rundt. Scenen er på tre sider, replikkene spiller en del på ordtaket «Den drukner ei som henges skal.» Det ender med at båten sannsynligvis går under, Gonzalo «I would fain die a dry death.»

Scene 2: Prosperos øy
Prospero og Miranda snakker sammen. Miranda betyr «vidunderlig (adoreble)» på latin, hun snakker også finere enn sin far, den rettmessige hertug av Milan. Det kommer frem at de er strandet på en øy, og at Miranda ikke helt vet hvem de er eller hvorfor de er der. Det kommer frem av Prosperos forklaring at han er forrådt av sin bror, Antonio, som altså er om bord i skipet. Prospero kan også fortelle at Antonio har alliert seg, eller solgt seg, til kongen av Napoli, som altså også er i skipet. Det var sånn han klarte å forvise Prospero, og Miranda. Miranda blir forferdet. Det kommer også frem at Gonzalo – som og er på skipet – hjalp dem med mat.
Etter å ha fortalt denne historien, og med det satt bakgrunnsfortellingen og gjort klart forholdet mellom karakterene, tar Prospero på en jakke og antyder det er han som har kallet frem stormen, han har magiske evner. Han vet fiendene med dette kommer til øyen. Så får han Miranda til å sovne. Denne lille delscenen er Prosperos egen, og får frem de magiske evnene hans.
Så kaller han på Ariel, alven eller ånden, som fremtrer. Det er Ariel som har fremkalt stormen, på ordre fra Prospero. Ariel har også beskjed om hvordan det har gått, alt har gått bra, «not a hair perished». Det kommer også frem at Prospero har gjort Ariel en stor tjeneste, og derfor er Ariel bundet til ham, det er altså ikke av fri vilje Ariel tjener Prospero, Ariel ønsker seg sin frihet, Prospero minner om løftet. Nesten som Disney. Det kommer også frem av samtalen at Prospero har en slave til, Caliban, født av en heks under ulykkelige omsendigheter i Algerie. Prospero forsikrer at om Ariel utfører disse tjenestene, så vil han innen to dager bli sluppet fri. Ariel lover det skal bli gjort, og forsvinner. Nå er det bare Prospero som han se ham. Alt lager forhistorie, som bygger opp under handlingen som ikke egentlig har kommet i gang. Planene er fortsatt uklare.
Deretter blir Caliban kort presentert, med Miranda våken igjen, før de alle tre trekker seg tilbake til fordel for Ariel og åndene + Ferdinand. Åndene synger, og Ferdinand lurer på hva det er.
Miranda blir forelsket i Ferdinand, det første mennesket hun ser, egentlig, og følelsene blir gjengjeldt.

Akt II
Scene 1
Tilbake til gjengen fra skipet. Gonzalo glad de har sluppet unna stormen. Gonzalo, Alonso, Sebastian, Antonio, Adrian og Fransisco har lengre samtale, der de diskuterer situasjonen og øyen de har havnet på. Shakespeare gjør her mye bruk av virkemiddelet at replikkene går fra den ene til den andre, altså ikke til hele gruppen, det er ikke for alle å høre. Slik får han markert godt hvem som er på lag. Etterhvert begynner Alonso å snakke om sønnen han har mistet (Ferdinand), men Francisco forsikrer han fortsatt kan leve, han er observert svømmende i bølgene. Alonso tror det ikke, og sørger. Gonzalo gjør rede for hvor idealistisk han ville styrt øyen, om han var hersker. Sebastian påpeker i sidereplikk til Antonio at Gonzalo vil være konge i en stat uten herskere, der alle var jevnstilt.
Etter at de har kranglet litt fra seg, kommer Ariel og spiller musikk. Gonzalo, Adrian og Francisco sovner. Så sovner Alonso også, mens Antonio og Sebastian skal holde vakt. Ariel forsvinner. Antonio benytter sjansen til å overtale godmodige Sebastian til å være med på å drepe Gonzalo. De har allerede trukket sverdet da Ariel sendt av Prospero kommer tilbake for å avverge faren, hun vekker Gonzalo og alle våkner for å se Sebastian og Antonio med trukne sverd. De snakker det bort ved å si det er løver på øya. Så fortsetter de jakten på Ferdnand, som de må finne før løvene tar ham.

Scene 2
En komisk scene med slaven, villmannen Caliban, og kong Alonsos narr og drukkenbolt, Trinculo og Stefano. Klassiske forviklinger og frem og tilbake, før Caliban drukken av vin sverger evig troskap til Stefano i stedet for Prospero.

Akt III
Scene 1
Miranda som er forelsket i Ferdinand, hjelper ham med å bære ved. Her kommer replikkene som viser at hun er den første egentlige mannen hun ser, bortsett fra sin far, Prospero. Kjærligheten blir gjengjeldt, og de gifter seg i gjensidig lykkerus, et hakk høyere hos Miranda som aldri har opplevd noe lignende.
Scenen avsluttes med en replikk av Prospero, som har sett det hele og bare liker det delvis. Han meddeler publikum at han skal konsultere sin magiske bok, det er mye som må gjøres, «much business appertaining.»

Scene 2
Caliban, Stefano og Trinculo er nå stup fulle. På spøk kaller Stefano seg Herre (Lord) over øyen, og Trinculo og Caliban går gladelig med på det. Etterhvert glir det over i smått alvor, da Caliban foreslår at de skal stjele Prosperos magiske bok, for først da vil de være virkelige herrer på øyen. Scenen speiler første scene i akt 2, der det er Gonzalo som innbiller seg hvordan det vil være å være konge på øyen. Forholdet mellom Caliban, Stefano og Trinculo minner også om forholdet mellom  Antonio, Sebastian og Gonzalo, den ørkesløse vandringen likeså.
Ariel er også med i scenen, men holder seg i bakgrunnen og spiller musikk og bryter inn med setningen «Thou liest» uten at det egentlig har noen påvirkning for handlingsgangen.

Scene 3
Gonzalo, Antonio, Alonso og de andre er slitne, og tar seg en hvil. Prospero dukker usynlig opp, og steller i stand en magisk bankett. Den blir avbrutt av Ariel, som med effekter av lyn og torden får alt til å forsvinne, og advarer Antonio og Alonso at Prospero fortsatt er i live, at han er her, og at han vil ta hevn. Etterpå er Prospero meget fornøyd, og forsvinner for å finne Ferdinang og Miriam, som han har flere planer med. Gonzalo, Sebastian og særlig Alonso, selvsagt, er etterlatt sjokkert og lamslått. Gonzalo avslutter med en replikk om at dette for Alonso egentlig er fortjent, men de er etter at de andre er gått, aller siste replikk er Adrian som roper Gonzalo med seg.

Akt IV
Scene 1
Det er storslagent bryllup eller maskerade for Ferdinand som skal få sin Miranda, etter at Prospero først har forsikret om hva slags skatt han har i vente og advart mot hva som skal skje om han forsyner seg før tiden. Maskeraden er iscenesatt av Ariel, som bringer med seg gamle guder som Juno, Iris og Ceres. Ferdinand er med rette lamslått over skjønnheten, og Prospero har etterpå sin berømte replikk «we are such stuff as dreams are made off», refererende til øyen, et bilde på verden, eller teateret (the globe), «and our little life is rounded with a sleep». Et praktfullt bilde, og en variant av «The world is a stage» fra Midsummer night.

Etter denne maktdemonstrasjonen av Shakespeare, det er virkelig et lite poetisk mesterstykke inne i det større stykket, slik så mye i stykket går inn i hverandre, som en slags magisk eske, og fortsatt gjenstår selve handlingen, Prospero spør Ariel om å finne Caliban, og får til svar at han er drukken, som vi husker. Prospero forsverger situasjonen, og mens Ariel går for å finne ham og kommer tilbake med alle tre, Caliban, Stefano og Trinculo. Han har også med glinsende klær (glistening apparel) de skal fristes til å stjele, og det gjør Stefano og Trinculo med en voldsom iver tross Calibans advarsel, før Ariel på Prosperos ordre jager dem ut med forskjellige ånder (spirits). «Let them be hunted soundly. At this our/ Lies at my mercy all mine enemies.»
Plottet de tre har mot Prospero blir enkelt og komisk avverget.

Akt V
I akt 5 oppsummeres det hele med en selvfølgelighet og et mesterskap som runder av ikke bare dette stykket, men hele Shakespeares forfatterskap. Det begynner med at Prospero og Ariel blir enige om at klokken er slagen sjette time, Ariel skal slippes fri og magien skal være slutt. Ariel drar for å hente de andre, Prospero har sin monolog der han forlater magien og legger fra seg boken. Så kommer Ariel med Alonso, Antonio, Gonzalo, Francisco og Adrian. Fortsatt er de under Prosperos kontroll, inni en sirkel han har tegnet, men det er nå uskyldig og klart alt vil gå bra. Skurkene innser sin ugjerning, alle kommer til sanne erkjennelser. Caliban, Stefano og Trinculo kommer også, som gjør Ferdinand og Miranda, hun med sin «Brave new world/ That has such people in’t!». Prospero får tilbak hertugdømmet sitt, Alonso tar med seg sin sønn Ferdinand og Miranda til Napoli, hvor de skal bli konge og dronning. Alle er lykkelige, og i denne stemning blir også Ariel frigitt, mot løfte å sørge for elementene på vei hjem, før alle forlater scenen og etterlater Prospero med sin vidunderlige monolog og siste oppsummering av alt som har skjedd.
Det er tjue linjer, skrevet på morovers, 7 stavelser og troké med trykktung utgang, der han sier at magien (my charm) endelig er kastet bort, nå er han etterlatt til seg selv og publikums gunst. De må klappe for å slippe ham fri så han kan gå, og han forsikrer om at han har tilgitt alle karakterer og ber publikum også å gjøre det, og han minner om at den eneste hensikt var å underholde. Slik kan også hele Shakespeares forfatterskap sees, det er Shakespeare selv som står der og snakker, og fra hele verden, en voldsom applaus.

Twelfth night, or what you will

Shakespeares komedier handler om kjærlighet. De begynner gjerne i en tilstand av uro. Det er et eller annet som gjør at de som skal ha hverandre ikke kan få hverandre. Ofte er de ikke engang klar over hverandre når stykket begynner. Så går stykket sin gang, forhindringene blir overvunnet, de som skal ha hverandre, får hverandre, og alle forenes i lykke. Komediene går fra uro til ro, mens tragediene gjerne går motsatt vei. Der er det gjerne fred og harmoni til å begynne med, men når det slutter er freden tapt for alltid. Lykken er ugjenkallelig forbi.

I sine midterste komedier når Shakespeare sitt mesterskap i denne overgangen fra uro til ro for komedien. A midsummer nights dream står litt for seg selv, den er et eventyr i all sin magi og trolske opptrinn. Men den oppfyller likevel formelen. Til å begynne med er Hermia og Lysander, Demtrius og Helena forhindret fra å få hverandre. I løpet av stykket blir hindringen overvunnet, selv om det er ved hjelp at magiske dråper fra en elskovsplante. A merchant of Venice står også litt utenfor, siden den er så mørk, og andre deler av handlingen overskygger det at folk gifter seg med hverandre. Står utenfor gjør også The merry wives of Windsor, den har handlingen lagt opp på en helt annen måte og foregår i et helt annet miljø.Der er ikke målet å få alle gift, men heller å tøyse lite grann, særlig med Falstaff.

Så står vi igjen med de tre høydepunktene. Much ado about nothing, As you like it, og denne, Twelfth night, or what you willst. Særlig i de to siste er det som om Shakespeare mest av alt leker seg i sjangeren. Gi folk det de vil ha, og gi dem mye av det, ser ut som å være parolen han har kost seg med. I As you like it blir uroen som vi har sett etablert med første replikk. Og så forandrer den seg egenlig ikke før den plutselig går over, nesten av seg selv, og alle blir gift. De blir gift i slike mengder at dramatikere flest ville ha problemer med å få plass til så mange karakterer i samme stykke. Og mange ser ut som de gifter seg bare på gøy, de blir med på leken de også, let’s get merry.

Twelfth night, or what you will, tar opp tråden, og fortsetter på akkurat samme måte. Tittelen spiller på tolvte natt jul, den dagen stykket skal ha hatt sin premiere. Dette var den store festdagen i gammel engelsk julefeiring. Det var dagen fattige kunne kle seg ut som rik, og hvor man snudde opp ned på alt. Det var en dag for løssluppenhet og glede. Til denne dagen har også Shakespeare skrevet en av sine mest løsslupne komedier, utstyrt med noen av sine festligste karakterer. Her er de to drukkeboltene, Sir Toby og Sir Andrew, her er den lystige og veltalende klovnen Feste, og her er den gjennomført sleske, og med det ufrivillig komiske, Malvolio. De deltar i handlingen sammen med altfor sørgende hertuginner, nye kvinner som kler seg ut, og som får både kvinner og menn forelsket i seg, ja, i det hele tatt.

As you like it er laget til allmenn forlystelse. Det ligger i tittelen, As you like it – «Som dere vil ha det», som det ligger i stykket selv og hva som skjer i det, og i avslutningen hvor så godt som ingen står igjen ugift. Det samme gjelder i Twelfth night, or what you will – «Tolvte natt jul, eller hva som helst». På norsk må vi nok ha med tolvte natt jul, for å vite hvilken natt det er snakk om. Eventuelt burde vi kalle det Trettende dag jul, siden det er det dagen kalles hos oss. Men det ville gitt oss helt andre assosisasjoner enn det originalens tittel skal gi. Hva som er lagt til etterpå, betyr at det er ikke så farlig med tittelen, eller med stykket, eller med noe. Det er bare på gøy alt i hop.

Likevel får vi ikke den samme roen over morsomhetene og spilloppene i Twelfth night, som vi fikk det i As you like it. Der er det bare Jaques som ikke helt kan bli med på den gode stemning, men han gjør det helt av egen fri vilje, og plager ingen med det. I Twelfth night har vi uroen med Malvolio, som har blitt behandlet som gal uten å være det, og blitt lurt på det skammeligste og groveste. Riktignok har han selv gjort seg fortjent til det med oppførselen sin, og det er hans egen kjærlighet til seg selv som gjorde at han kunne tro på brevet han fikk til seg. Det er bare at det ble slik misforhold mellom straffen og forbrytelsen. Han har ikke bare fornedrelsen han har gjennomgått å tenke på, han har også mistet drømmen sin i lievet. Han ville aldri kunne slå seg opp og bli hertug eller noe som helst, han vil alltid bli bestyrer, alltid vite at Olivia valgte enn annen enn ham. Og om han fortsetter hos henne, vil han selv se Olivia med sin mann hver dag. Han har all grunn til å bli så bitter som han ble til slutt, all grunn til å ville hevne seg på hele bunsjen.

Hvis vi da ser på stykket som helhet, fra første til siste replikk, så ser vi at det begynner med Orsinos berømte: If music be the food of love, play on. Det blir sagt til musikerne hans, men det er også utmerket som startreplikk til en komedie som skal ha så mye spill og lek, sang og kjærlighet. Stykket de spiller, teaterstykket Twelfth night, er også en slik slags næring til kjærligheten. Det kan være fristende å se hva slags toner spillet består av. Det er gjort i blogginnlegg hver dag denne uken, men vi har ennå ikke sett på den siste sangen i stykket, Festes lille epilog.

FESTE

[Sings]
When that I was and a little tiny boy,
With hey, ho, the wind and the rain,
A foolish thing was but a toy,
For the rain it raineth every day.
But when I came to man’s estate,
With hey, ho, the wind and the rain.
‘Gainst knaves and thieves men shut their gate,
For the rain, it raineth every day.
But when I came, alas! to wive,
With hey, ho,the wind and the rain.
By swaggering could I never thrive,
For the rain, it raineth every day.
But when I came unto my beds,
With hey, ho, the wind and the rain.
With toss-pots still had drunken heads,
For the rain, it raineth every day.
A great while ago the world begun,
With hey, ho, the wind and the rain.
But that’s all one, our play is done,
And we’ll strive to please you every day. (5,1,386-405)

Det er ikke sang av ren glede og kjærlighet. Den har sine dominerende, melankolske elementer. Det er Feste som synger om livet sitt, med omkvedet «hei, hå, vinden og regnet», kanskje med «hei, hå» som festen og moroen, spilloppene, «vinden og regnet» for elementene som også er til stede. Regnet regner hver dag. Han synger om hvordan de narraktige tingene var som leker da han var liten, men så kom han til godsene med skurker og kjeltringer, og så skulle han gifte seg, men klarte det aldri. For lenge siden begynte verden, men det får være som det vil. Skuespillet er slutt, og vi strever alle med å glede dere hver dag.

Slike sanger er laget for å synges en gang på scenen, og skal naturligvis ikke studeres og tolkes i hjel. Men det er klart, det er ingen lystig sang publikum skal gå hjem med. De har nettopp sett Malvolio ha sin opptreden av menneskelighet. Selv om han er innbilsk og vanskelig å like, har han også følelser, og de har blitt skikkelig forulempet av spøken de andre stelte i stand for ham. Han er alene og isolert. Nå kommer også Feste, som bare har smilt og spilt og lekt gjennom hele stykket, til uttrykk med litt følelsesliv han også. Han fikk ingen del i giftemålene til slutt, som han aldri har fått det. Han strever bare med å være alle til behag, hver dag.

Den samme hilsningen kommer fra skuespillerne til publikum. Det skal ikke tas for alvorlig. Verden begynte for lenge siden, det er mye vi ikke vet, og det er både hei og hå og vind og regn i den. Og vi strever hver dag med å komme opp med nye stykker til glede for dere. Et slikt stykke var Twelfth night, festivalkomedien, eller What you will, hva du vil kalle det og hva du vil det skal være. Det er en mild henstilling om å ta del i spillet og leken, for ikke å ende opp som Malvolio, samtidig som det holder åpent at vi kanskje ikke behandler vår verdens Malvolioer helt riktig.

Stykket har fått kritikk for en del usannsynligheter i plottet. Det gjelder særlig dette med de identiske tvillingene, som attpåtil er av hvert sitt kjønn, noe som er biologisk umulig. Man kan også lure på hvordan ressurssterke Viola kunne falle for en forholdsvis enkel mann som Orsino, og hvorfor hun valgte å spille mann så lenge. Hun hadde jo ingenting å tape på å avsløre sin egentlige identitet. På tross av dette har stykket vært populært og blitt jevnlig spilt fra premieren helt på begynnelsen av 1600-tallet, og helt frem til i dag. Det realistiske i det skulle ikke være et kriterium i stykker som dette. Man må godta at Viola har en prikklik mannlig tvilling, og at hun må spille mann gjennom hele stykket, for at stykket skal få sagt hva det skal ha sagt. Hvis man mener dette har verdi, var det verdt det at man gjorde noen kompromiss med sannsynligheten for at det virkelig kunne skje. Og uansett hadde ikke stykket høyere mål enn at vi alle skulle ha det litt gøy. Slik det seg hør og bør på en festdag som trettende dag jul, eller hva du vil.

For Twelfth night, og what you willst (lenken leder til utgaven lagt ut på ShakespeareWords) finnes også poster med

Tema og motiv, Karakterene, Synopsis og Sitater.

Love labour’s lost, av William Shakespeare

Det er fordeler og ulemper med å lese tekster i original. Fordelen er at man slipper å få dem fortolket, man vet at det som står der er det som forfatteren ville si. Man får også med seg forfatterens språklige mesterskap, det er uredigert som det skal være. En oversetter står ikke så fritt til å velge akkurat den riktige formuleringen, han eller hun skal jo også få med seg originalens meningsinnhold, og ikke bare språkets lydlige skjønnhet og eventuelle ordspill. Ulempen er at når man leser en tekst på fremmed språk i original, så leser man et språk man har lært seg. Det sitter ikke i hjertet som morsmålet gjør det, nyanser og assosiasjoner vil nødvendigvis falle bort, og plutselig er det ikke alt man ikke skjønner helt heller. Det er greit nok når det er et ord man ikke forstår, det kan man slå opp. Problemet er når det er mer mening i språket enn man får med seg, ord kan ha en noe annen betydning enn den vanlige, man tror man forstår det, gjør det ikke. Man kan kanskje snakke og lese språket, man har ingen følelse for det.

Komedien Love labour’s lost er en av de mest krevende tekstene til Shakespeare å lese i original. Det skyldes at komedien er meget ordrik, selve leken med språket er nesten et av de bærende element i stykket. Her er svært mange og svært innfløkte ordspill, selv etter Shakespeares standard, her er meget poetisk språk, ingen av stykkene hans har så mange rim, og meningen av ordene er strukket og bøyd for å få ord med den nødvendige formen til å passe inn i setningenes strenge struktur. På toppen er det noen problemer i originalteksten, det er trykkfeil man vanskelig å vite kommer fra Shakespeare selv, fra noen av hans tidlige forleggere, eller om til og med er ment å være der for å få frem et eller annet poeng med karakterne som sier dem. Mange ganger tok jeg meg i å lure på om jeg ville hatt bedre utbytte av å lese teksten uten det fyldige noteverket. Jeg ville da selvsagt ha gått glipp av en del informasjon, men lesingen ville blitt mindre oppstykket, den ville definitivt gått raskere, og jeg ville nok kanskje uansett ha fått med meg det viktigste.

Plottet i stykket ser klart ut til å begynne med. Det er kongen av Navarre som skal opprette et akademi, og for å delta i dette er det tre lorder, Biron, Longeville og Dumaine som må avstå fra enhver kontakt med kvinner i tre år. Kongen gjør dette klart i sin første replikk, og de tre lordene må deretter sverge en ed og skrive under en kontrakt. Det er da lett å tenke seg hva som vil bli konflikten ut over stykket. I andre akt begynner denne konflikten å bli utspilt, det kommer kvinner til hoffet. Det er prinsessen av Frankrike, og hennes damer Rosaline, Catherine og Maria. Det skulle bli en kvinne til hver av lordene.

Stykket har en slags dypere mening med at boklig lærdom blir satt opp mot det naturlige ønsket om kontakt med kvinner. Slik blir kanskje også all poesien og all veltalenheten legitimert, de tre på akademiet blir stående og snakke vakkert om kvinnen, de dyrker på en måte hennes skjønnhet teoretisk, i stedet for å ta glede av den på den naturlige måten. De kommer med seksuelle ordspill, i stedet for å ha det.

Men ved å bruke disse ordene tror jeg kanskje at jeg teoritiserer stykket mer enn det egentlig åpner for. Det gir seg ikke ut for egentlig å sette motsetningen mellom kunsten og naturen som et problem, de vakre ordene er der bare, uanstrengt og i overflod. Ordspillene er der for komikkens skyld. Her er ikke ytterligere ambisjoner om noe høyverdig.

I sine beste stykker har Shakespeare gjerne mange tema og motiv som veves inn i hverandre, betydninger på flere plan, og karakterer med rik personlighet og tydelig funksjon. Her i Love labour’s lost er det i hovedsak bare disse tre lordene på akademiet som har sverget kyskhet, og disse kvinnene som kommer og gjør det vanskelig for dem. Dette plottet blir ikke forsterket, det blir ikke satt ytterligere ting på spill, og sideplottene og kommentarene, som latinundervisningen med skolelæreren og eleven virker på meg ganske halvhjertede. I dette stykket er de andre tingene liksom bare med for å forlenge teaterkvelden. Særlig her skulle det være unødvendig, ordrike som de fleste karakterene er.

Dette stykket er antagelig skrevet en gang i 1594 eller 1595, og må regnes som en av hans tidlige komedier. Jeg leser i omtalen av stykket i min samlede utgave fra Norton, at dette stykket er det eneste i første folioutgaven som ikke ble spilt mellom 1642 og 1839. Det er i det hele tatt sjelden spilt, og det er det en grunn til. Det kompliserte språket gjør det vanskelig å forstå det uten store forkunnskaper, mens den enkle handlingen gjør det lite interessant for de som har disse forkunnskapene.

Som er kurositet kan jeg nevne at slutten i dette stykket er meget original til komedie å være. Kjenner man genren, skal man bli overrasket av dette. Jeg sier ikke hva den er.

Shakespeares romanser

Mot slutten av karrieren var det som om de tradisjonelle genrene Shakespeare hadde skrevet i ble uttømt. Tragediene og komediene hadde i seg noe forutsigbart, der man i tragedien fra de første replikker visste at helten måtte dø, og i komediene ville det ende med bryllup og glede, uansett hva som hadde foregått i de fire aktene som ledet frem til slutten. Det ble litt formelpreget. Særlig i komediene eksperimenterte Shakespeare med sjangeren i de komediene han skrev til slutt, der han i Measure for measure og All’s well that ends well virkelig problematiserer om det går an å insistere på glade bryllup når de som gifter seg nok ikke akkurat gjør det av egen fri vilje. Resultatet har blitt at begge disse stykkene sjelden blir satt opp, da det er vanskelig å spille karakterene som skifter sånn sinn i løpet av stykket, og det er vanskelig å få satt det opp troverdig. Kanskje er det ikke mulig å gå med på at hovedpersonene finner seg i å måtte gifte seg, om de er aldri så mye forpliktet til det. I measure for measure har det hendt altfor mye stygt før den liksom harmoniske avslutningen kommer, svikene og overgrepene er for store til at de kan glattes over med de i hermetegn «lykkelige» giftermål til slutt. Det heter measure for measure, like for like. I All’s well that ends well går det meste av handlingen ut på hvordan den mannlige hovedpersonen Bertram for enhver pris vil unngå den kvinnelige hovedpersonen Helena, som han er tvunget til å gifte seg med. Han lar seg bare gå med på det, etter at hun har lurt ham til å ligge med henne og sette barn på henne, i den tro at han ligger med en annen. Hvorfor vil en flott kvinne som Helena gifte seg med en slask som Bertram? Hvordan kan man forvente at han vil være tro mot henne, når han har levd så utsvevende som han har gjort. Antagelig kan man det slett ikke. Det er ikke nødvendigvis godt, selv om det tilsynelatende ender godt.

Shakespeare skrev ikke flere komedier etter dette, selv om den første publikasjonen av Shakespeares samlede verker inneholder flere stykker under kategorien komedier. Samtiden kjente ingen andre genre enn de historiske dramaene, tragedien og komedien. Det er kritikerne i ettertiden som har opprettet enda en kategori for Shakespeares siste fire stykker, eller fire stykker han skrev helt mot slutten av karrieren.  Disse lar seg ikke klassifisere innen de etablerte sjangrene. Det er slett ikke kongedrama, og slutten er ikke lett å bli klok på. Det er verken bryllup eller dødsfall, verken harmoni eller kaos, det er litt av hvert.

De fire romansene er Coriolanus, Cymbeline, The winter’s tale, The tempest. Jeg vil legge ut lenker til dem, etter hvert som postene blir skrevet.

William Shakespeare (1564 – 1616)

Det er ingen kunstner i verdenshistorien som så udiskutabelt tar plassen som nummer 1 slik som Shakespeare gjør det i skrivingen av teaterstykker. Det er ingen over, ingen ved siden og ingen i nærheten. Jeg husker da jeg var yngre, at jeg syntes stykkene til Shakespeare kunne være litt overlesset. De traff meg ikke som stykkene til Tsjekhov og Beckett og andre kunne gjøre. Men når man bruker tid på å sette seg nærmere inn i dem, ser man at det i Shakespeares stykker er en overlegen rikdom av alt som kan gjøre teater godt. Beckett og Tsjekov skrev også forholdsvis få stykker, og stykkene deres ligner på hverandre. Shakespeare skrev innen en rekke sjangere, og han nådde mesterskap i samtlige av dem.

Jeg skal vie mitt arbeid om engelsk litteratur på denne bloggen til å skrive om teaterstykkene til Shakespeare. Det første året vil jeg ta for meg komediene, det neste året historiene og det tredje tragediene. Jeg vil plassere de fire romansene inn under historier og tragedier, så det blir litt sånn cirka. Arbeidet med bloggen er litt av og på, i skrivende stund er det en stund siden jeg har holdt på med den. Shakespeares komedier skal være ganske godt dekket, med omfattende poster, om enn noen av dem kanskje kan være litt rotete, og noen kanskje ikke helt ferdige. Sånn er det når man blogger på fritid og lyst, og det hele bare er en hobby.

I oppvarmingen frem til det første stykket, Two gentlemen of Verona, skal jeg de nærmeste dagene skrive litt om Shakespeares komedier, historier og tragedier. Jeg har også laget en egen side med en oversikt over stykkene jeg har fått laget post om. Dere kan også komme frem til siden ved å trykke på menyen øverst.