Stikkordarkiv: Russisk litteratur

Oblomov, av Ivan Gontsjarov

Det var en venn som først anbefalte meg denne romanen, og etter jeg hadde begynt på den, spurte han hvordan jeg likte den, og hvor langt jeg var kommet. Jeg svarte at starten var veldig fint, den likte jeg godt, men jeg hadde ikke kommet så veldig langt. Hovedpersonen, Oblomov, hadde ikke kommet seg opp av sengen ennå. – Det er ikke sikkert han gjør det i hele romanen, sa min venn.

Sånn er denne romanen. Hovedpersonen, Ilja Iljitsj Oblomov, er notorisk tiltaksløs. Lat er ikke det riktige ordet, for det er ikke det at han bare har lyst til å ligge og late seg, en lat person er fornøyd med sin sløvhet, Ilja Iljitsj er det ikke. Han har stadig prosjekter han ser for seg, men han kommer liksom bare aldri i gang med dem. Årsakene kan være så mange. Som da han vil skrive et brev, og sette et eller annet i gang, få ordnet opp i noe, men så er det det at han mangler papir, og så ser han på blekkhuset, der det heller ikke er blekk. Det er bare å legge seg over på andre siden i sengen igjen, sånn motgang kan rent ta motet fra én.

Forfatteren, Ivan Aleksandrovitsj Gontsjarov, levde mellom 1812 og 1891, midt i storhetstiden for den russiske roman, og for russisk litteratur. Han skriver på verket i årene 1847 til 1859, årene Dostojevskij er i forvisning, Pusjkin, Lermontov og Gogol er borte, og verken Tolstoj eller Turgenjev hadde fått gitt ut sine viktigste verk ennå. Det var en mellomperiode, men en mellomperiode der det sydet og kokte, og fra 1859 og fremover kommer storverkene tett. Romanen til Gontsjarov tar en fin plass inni der, fri som den er for Tolstojs ambisjoner og klarsyn, Turgenjevs glatte, appellerende og smått belærende stil, og for Dostojevskijs veldige ambisjoner og intensitet.  Alle disse tre hadde noe de ville si med litteraturen, de ville kommentere og forandre både mennesket og samfunnet, de unnvik ikke de store spørsmål verken i tiden eller i menneskelivet. Det er ikke uten grunn at adjektivet «store» ofte blir satt til den russiske roman fra denne tiden, det er den store russiske roman, som tar mål av seg å finne svaret på alt, som ikke viker unna for noe.

Romanen til Gontsjarov skiller seg således herlig ut. Den skal liksom si noe om tidsånden, kanskje, om enn den på ingen måte er påtrengende. Det er bare fristende å lese hovedpersonen Oblomov som representant for noe erkerussisk, og særlig sånn det ble oppfattet i tiden. Det er russeren som ikke gidder arbeide, som det ikke blir noe med, som bare ligger hjemme på sengen eller i sofaen hele dagen, som bare lar det alt sammen gå sin skjeve gang. Det har endog fått et navn, Oblomoveri, på norsk, eller oblomovsjtsjina, på russisk.

Så kan man diskutere om beskrivelsen er rett, og hva den i så fall skyldes. Den traff i hvert fall en nerve i den russiske samtiden. Professor Erik Egeberg skriver i sin Russiske punktlys (Oslo, Solum, 1981) at kritikeren Nikolaj Dobroljubov skrev en artikkel på 40 sider (!) om emnet i tidsskriftet Samtiden (Sovremennik). Sånn gjorde de det den gang. Artikkelen er fritt tilgjengelig i dag, for den som kan lese russisk. Og forslagene fra Gogol viser at den er populær, har man først skrevet inn navnet med kyrilliske bokstaver, så er det denne artikkelen som blir foreslått.

Jeg kommer neppe til å lese den artikkelen, det er nok av andre ting å få lest, og tiden strekker ikke til. Men det er noe som ligger dypt i russeren, dette med at de som folk er annerledes enn tyskeren, for eksempel (motsetningen til Oblomov i romanen, heter jo også Stoltz, et tysk navn), der tyskerne er driftige, fornuftige, ordentlige og pliktoppfyllende, så er russeren litt giddeløs og følelsesstyrt, russerne kaotiske og unnasluntrende, tyskeren og russeren er litt motsetninger. Det er også vanskelig å forestille seg romanen Oblomov skrevet i noe annet land, det er kun der en roman som det kan ha sjanse til å treffe folkesjelen.

Men det er en roman mer ment for å nytes, enn for å diskuteres og teoretiseres. Det er skikkelig gøy lesning, med en fengslende hovedkarakter og bærer av romanen. Det er godt gjort at det går an å fylle en roman på flere hundre sider med en person som ikke gjør noen verdens ting, og som dertil er egnet til å interessere leseren, over hundre år etter den ble skrevet, og i et helt annet land og kultur.

Jeg leste boken for første gang på norsk, i 2005, og så på ny på russisk en sommerferie tidlig i årene 2010 – 2019, tiåret det er så vanskelig å sette navn på. Da satt jeg nede i Kiev, på balkongen, og skrev samvittighetsfullt opp glosene i en kladdebok til 3-4 kroner, kjøpt der nede. Sommervarmt var det, kvas hadde jeg å drikke. Boken har en kvinneepisode, Olga Iljinskaja, hun vil ha Oblomov, og godtar ikke Oblomoveriet hans. Møtet mellom de to er reell spenning, vi får den teoretiske mot den praktiske kjærligheten, Oblomov vil bare snakke om alt han kan tenke seg, og hvor mye hun betyr, mens hun vil ikke ha alt dette snakket, bare praktisk handling. I mitt liv er det også en kvinne som heter Olga, og vår historie minner litt om den til Oblomov og hans Olga. Jeg ville snakke, diskutere og tenke, hun ville gifte seg. Så sånn kan man i gamle russiske romaner, også finne paralleller i ens eget liv. I hvert fall kunne jeg det, her.

Reklamer

Sorg, av Anton Tsjekhov

Anton Tsjekhov har skrevet en novelle som heter Sorg (Тоска). Det er en av de vakreste noveller jeg vet. Den handler om en fattig kusk som en vinterdag i St. Petersburg venter på kunder. Når novellen begynner er han helt nedsnødd. Han rister av seg snøen, liksom for å få novellen i gang.

Ganske snart viser det seg at det er ikke for å tjene penger han er så interessert i å få kunder å kjøre. Han ønsker noen å snakke med. Grunnen er at sønnen hans nettopp har dødd, og det har gitt ham stor sorg.

En kald vinterdag i St. Petersburg er ikke passasjerene han kjører så snakkesalige. Når de snakker, er det for å skjelle ham ut. Selv dette gir trøst og lindring til den plagede kusken.

Men det hadde jo vært godt også å få snakket ut om det som har skjedd, og kanskje få litt forståelse eller til og med medfølelse. I løpet av arbeidsdagen er den stakkars kusken i nærheten av noe slikt. De få passasjerer han har, har mer enn nok med seg selv.

Da arbeidsdagen er slutt, og kusken kjører hjem for kvelden, ser han at han heller ikke har tjent de pengene han skulle tjene. Hverdagens bekymringer er der også. Vi får det uimotståelige sitatet «Den son er mett, og har fått hesten mett, er alltid trygg».

Heller ikke på stallen er det noen som vil høre på den ensomme kuskens historie, eller på noe han har si. Men trykket om å få snakket ut om sorgen er så stort, at Tsjekhov finner en mesterlig utvei hvordan få det gjort.

Jeg har vært svak for denne novellen hele mitt liv. Den stod i samlingen Russland forteller, som min mor hadde stående i hyllen, kjøpt gjennom bokhyllen. Den har også vært i flere av samlingene med Tsjekhov-noveller jeg har kjøpt, både på norsk og russisk. Jeg har til og med ved en anledning lært den utenatt, og fremført den fra scenen, i anledning en Tsjekhov-forestilling vi hadde. Den er et lite, russisk mesterverk.

En embetsmanns død, av A. P. Tsjekhov

Her mot slutten av året serverer jeg noen fulle oversettelser av noen av Tsjekhovs korte noveller. I dag er det en novelle fra året 1883, trykket i magasinet «Oskolki», som betyr «sprengstykker». Det er fra Tsjekhovs tidlige, humoristiske periode, der han underskrev sine småstykker med Tsjekhonte.

Den lille novellen handler om en laverestående embetsmann som kommer i skade for å nyse på en høyerestående general. Av historien kommer det frem at det er ikke helt sikkert nyset treffer generalen, det er bare kanskje, men dette kanskje er nok. Den stakkars embetsmannen, en av Russlands mange kontorister, får et voldsomt behov for å unnskylde seg, og da han føler at generalen ikke i tilstrekkelig grad tar til seg unnskyldningen, så går det helt galt for ham. Han maser og maser til generalen til slutt mister besinnelsen og skriker til ham at han skal holde opp. Det er slutten på den stakkars kontorist, det er dette som er en embetsmanns død.

Den lille embetsmannen i novellen heter Tsjervjakov. Det ordet kommer av Tsjerv, eller Tsjervjak, som betyr mark. Det er ikke bare at den lille embetsmann føler seg som en mark og blir verdsatt som en mark, det er mye om hvordan han vrir og vrenger seg, som en mark på asfalten i regnvær. Selv om en mark gjør nytte for seg, kan den bli tråkket på og delt i to for moro skyld, det er ingen som sørger over en marks død.

Tematikken er typisk for Russland på 1800-tallet. Det blir introdusert av Nikolaj Gogol, den første som lanserer den lille mann – antihelten – i litteraturen, og blir fulgt opp av dem alle, med først Dostojevskij og senere Tsjekhov i spissen. Da Tsjekhov skriver det humoristiske stykket sitt, har antihelten spilt hovedrollen i litteraturen i flere tiår, og det er ikke lenger noe så voldsomt oppsiktsvekkende ved ham. Man kan behandle ham litt humoristisk, som Tsjekhov her gjør.

Tross det skal man huske at det også i novellen er alvorlige undertoner. Den sterke underlegenhetsfølelsen og den forferdelige frykten for å gjøre noe feil i sosiale sammenhenger er et vedvarende problem i Russland. Om enn man ikke tar sin bokstavlige død av å nyse litt på en overordnet, så kan det resultere i en symbolsk død. Dette problemet ligger der, under det humoristiske innholdet og humoristiske stilen i den lille novellen.

* * *

En vakker aften satt en ikke mindre vakker eksekutør, Ivan Dmitritsj Tsjervjakov, på andre stolrad i teateret og så gjennom en kikkert på “Cornevilles klokker”. Han fulgte med på operetten, og følte seg veldig takknemlig. Men plutselig… I fortellinger treffer man ofte på dette “men plutselig”. Forfatterne har rett: livet er fullt av plutselige hendelser! Men plutselig rynket ansiktet hans seg, øynene ble knepet sammen, bevegelsene holdt opp… Han tok av brillene, bøyde seg ned og… atsjo!!! Nøs, som dere ser. Å nyse er ingen steder forbudt for noen. Både bønder og politimestere, og av og til til og med rådgivere nyser. Alle nyser. Tsjervjakov lot seg slett ikke bli forlegen, han tørket seg med et lommetørkle, og som et høyerestående menneske så han seg omkring: han uroet vel ikke noen med denne nysingen? Men her ble han allerede forlegen. Han så at en eldre herre, sittende foran ham på første rad, strevde med å tørke seg på månen og nakken med et tørkle, og mumlet et eller annet. I den eldre herren kjente Tsjervjakov igjen statsgeneral Brizjalov, fra departementskontoret for kommunikasjoner.

“Jeg skvettet på ham!” tenkte Tsjervjakov, “- han er ikke min sjef, jeg kjenner ham ikke, men det er likevel ikke greit. Må unnskylde meg”.

Tsjervjakov kremtet, lente seg fremover og hvisket generalen i øret::

– Unnskyld, deres høyvenbårenhet, jeg sølte på Dem, det var ikke med vilje…

– Det er ingenting, det er ingenting

– For Guds skyld, unnskyld. Jeg, skjønner du… Jeg ville ikke!

– Åh, sett Dem ned, er du snill! La folk høre!

Tsjervjakov ble forlegen, smilte dumt, og gav seg til å følge med på scenen. Han fulgte med, men følte ikke lenger noen takknemlighet.Uroen begynte å plage ham. I pausen gikk han bort til Brizjalov, stilte seg ved ham, og etter å ha overvunnet frykten mumlet han:

– Jeg skvettet på Dem, Deres Høyvelbårenhet… Tilgi meg… Jeg ville ikke… det var ikke for å…

– Åh, det er fullstendig… jeg har alt glemt det, og du fortsetter med bare det samme! – og beveget utålmodig underleppen.

* * *

[Her er en del jeg ennå ikke har oversatt]

* * *

– Jeg kom i går i skade for å uroe Deres høyvelbårenhet, gav han seg til å mumle, da generalen satte i ham noen spørrende øyne, – ikke fordi jeg ville le, slik det behaget Dem å si. Jeg unnskyldte meg for det at jeg med nyset, skvettet litt… å flire tenkte jeg ikke på. Kunne jeg virkelig våge å flire? Hvis vi skulle flire, så slett ikke da, det vil si, av viktige peronser… det gjør man ikke…

– Ha deg vekk!! – skrek plutselig en blå og skjelvende general.

– Hva da? – spurte Tsjervjakov hviskende, nummen av skrekk.

– Ha deg vekk!! gjentok generalen, og trampet med føttene.

I magen til Tsjervjakov var det noe som rev seg. Han så ingenting, hørte ingenting, baklengs gikk han til døren, og ut på gaten, der han slepte seg av sted. Vel hjemme tok han ikke av seg munduren, han la seg på sofaen og… døde.

ES2013

(Oversettelsen er ennå ikke fullstendig, den er gjort etter Polnoje sobranije v tridsati tomakh, lastet ned fra nettet)

Jeg har glemt det!!, av A. P. Tsjekhov

28. februar 1882 stemplet den russiske sensuren under tsar Alexander III en kort tekst skrevet av den unge medisinstudenten, Anton Pavlovitsj Tsjekhov. Det var bare et halvt år siden Alexanders far, Alexander II, var blitt myrdet av den venstreorienterte aksjonistgruppen Narodnaja volja, eller Folkets vilje. Selv om aksjonistgruppen, som kanskje bedre kan kalles en terroristorganisasjon, lyktes i å drepe tsaren, var aksjonen verre, med det at etterfølgeren var langt verre. Sensuren ble strengere, undertrykkelsen hardere og regimets kontroll over det russiske folk mer omfattende.

Det var imidlertid liten grunn til å reagere på den harmløse teksten Anton Tsjekhov hadde sendt inn til tidsskriftet Moskva, for å tjene noen slanter til studieoppholdet. Teksten var en novelle, og den het Забыл!! (Zabyl), eller på norsk «Jeg har glemt det!!», som jeg oversetter det med. Se for øvrig kommentarer lenger nede, for alt det denne tittelen egentlig kan bety.

Jeg oversetter novellen her, under. Den er lest, jeg har slått opp alle ordene, og så har jeg oversatt alt fra start til mål. Jeg har ikke sett gjennom på ny, ikke lest korrektur, og ikke undersøkt skikkelig de vanskelige stedene. Men jeg har undesøkt såpass at det skal fungere på norsk, og det ikke skal være noen grove feil. Alt er også gjort skikkelig rede for i kommentarene jeg kaller «ordforklaringer». Noe har jeg forresten ikke helt fått tenkt gjennom, som om hovedpersonen på norsk skal hete «Hauptvaktov» eller «Gauptvakhtov», og om hvilke norske ord jeg skal velge for en del sentrale russiske ord som går igjen. Den er altså ikke helt stilren. Men innholdet er på plass, og det er ikke noe tull med den. Dette er ekte Tsjekhov, gratis på norsk.

Det er en enkelt novelle over en enkel idé, men det er skikkelig godt gjort. Det er hovedpersonen Hauptvaktov som skal inn i musikkforretningen for å kjøpe noter, og så glemmer han hvilke noter han skal ha. Hele novellen er hvordan han står der inne og tenker på det. Dette kan fort bli statisk, så Tsjekhov legger inn en katt som kan rulle seg på disken, og sånn kan representere stemningen og nesten være en kommentar til gamle Hauptvaktov, som nå er så lite av hva han var.

*

Jeg har glemt det!!

Oversatt av Eivind Salen

En gang var Ivan Prokhorytsj Hauptvaktov en elegant premierløytnant, danser og kurtisør. Nå er en han en tykkfallen, kort godseier som allerede to ganger er ødelagt av lammelse. Utslitt og utpint etter alle damenes innkjøp, stakk han innom den store musikkforretningen for å kjøpe noter.

– Goood dag, sa han, i det han gikk inn.  – La meg få…

Den lille tyseren stod bak disken, strakte hals mot ham som en hilsen, og satte i ansiktet opp et smilende spørsmålstegn.

– Hva er det du vil ha?

– La meg få… det er varmt! Klimaet er slik at det ikke er mulig å gjøre noen ting. La meg få… Mmm… La meg få… Mm… Kunne jeg… Jeg har glemt det!!

– Så kom på det, da!

Hauptvakhtov la den øverste leppen på den nederste, rynket sin lille panne , løftet øynene til værs og falt i tanker.

– Jeg har glemt det!! Æsj, tilgi herrer, hukommelsen er djevelsk! Ja, vent nå… vent nå… Tillat meg… Mm… Jeg har glemt det!!

– Så kom på det, da!

– Jeg sa det til henne: skriv det ned! Men neida… Hvorfor skrev hun det ikke ned? Jeg kan ikke forstå det… Ja, kanskje, vet De det selv? Det er et utenlandsk stykke, det spiller høyt… hva?

– Vi har så mange stykker, De skjønner det, at…

– Nå, ja… Greit! Mm… Mm… La meg komme på det… Nå, hvordan kan det ha seg? Og uten dette stykket kan jeg ikke dra – Nadja vil plage livet av meg, det er datteren min; hun kan ikke spille stykket uten noter, De vet, det blir klønete… det vil aldri lykkes! Hun hadde noter, ja, jeg tilstår at jeg uforvarende tente på dem med parafin, og for å unngå skrik, så kastet jeg dem bak kommoden… Jeg liker ikke kjerringskrik! Så jeg gikk ut for å kjøpe… Nå, ja… Fff… Hva er det for en viktig katt! – Og Hauptvakhtov klappet en stor, svart katt, som rullet seg på disken… Katten malte, og strakte seg appetittelig.

– Utmerket… Sibirsk, det vil si en skurk!.. Født luring… Er det hannkatt eller hunnkatt?

– Hannkatt.

– Nå, hvorfor klappe den? Slyngel! Tosk! Tiger! Fanger den mus? Mjau, mjau? Jøss, for et anatem hukommelsen er!.. Feit, luring! Denne katten deres, er det mulig å ta den med seg?

– Nei… Hm…

–  I så fall vile jeg tatt den… Kona bare elsker broren dems – katter!.. Hvordan kan det nå ha seg? Jeg husket det hele veien, men nå har jeg glemt det… Jeg mistet hukommelsen, basta! Jeg har blitt gammel, min tid har vært… det er på tide å dø… Det er høylydt som de leker seg, med tryllekunster, høytidelig… Tillat meg…  Hm… Jeg kan kanskje synge…

– Syng… oder… oder… eller De kan plystre!

– Det er synd å plystre i et rom… Vi hadde Sedelnikov som plystret, han plystret og forplystret seg… Er De tysk eller fransk?

– Tysk.

– Akkurat, ja, jeg så det av legningen. Det er bra du ikke er fransk… Jeg liker ikke franskmenn… Nøff, nøff, nøff… svineri! I krigens dager spiste de mus. De plystret i brakkene sine fra morgen til kveld, og blåste til slutt hele kolonialforretningen opp pipen! Nå er de helt opp i gjeld… Og meg skylder de tohundre rubler. Jeg synger av og til i nesen… Hm… Tillat meg… Jeg skal synge… Vent. Nå… Kremt… Host… Det klør i halsen…

Hauptvaktov knipset tre ganger med fingrene, lukket øynene og satte i gang i fistel:

– Tå-tå-ti-tå-tåm… Hå-hå-hå… Jeg er tenor… Hjemme er jeg fremfor alt diskant… Tillater De… Tri-ra-ra… Krremt… Noe satte seg fast i tennene… Tju! Et frø… Å-tå-å-oå-pp… Krremt… Jeg blir visst forkjølet… Jeg drakk kald øl i ølstuen… Tro-ro-ro… Alt går slik oppover… Og etterpå, ved De, går ned igjen, nedover… Det stikker en tur til siden, og så griper det en høyere note, det er liksom strødd rundt omkring… Tå-tå-ti… rooo. Forstår De? Og på dette punktet kommer bassen: gho-gho-gho-gho-ghogho… Forstår De?

– Jeg forstår ikke…

Katten så med forundring på Hauptvaktov, smilte litt så det ut som, og hoppet dovent ned fra benken.

– Forstår de ikke? Det var synd… Forresten, jeg synger ikke så bra… Jeg har glemt det fullstendig, for en ergrelse!

– Spiller De piano… Spiller De?

– Nei, jeg spiller ikke… Jeg spilte en gang fiolin, på en streng, ja og det var jo… dumskap… De lærte meg det ikke… Broren min, Nazar, spiller… Han lærte om det… Frances Rokat, kan det ha vært, De vet, Benedikt Francis lærte… Slik en gøyal franskermann… Vi ertet ham med Bonaparte… Han ble sint… «Jeg er ikke Bonaparte, sier han… Jeg er den franske republikk»… Og så ble han rød, for å si som sant er ble han republikansk… Helt rød som en hund… Meg lærte mine avdøde foreldre ingenting… Bestefaren din, sa de, kalte de Ivan, og du er en Ivan, og derfor skal du være lik med bestefaren din i alle dine gjerninger: til krigen, din kjeltring! krutt!!  Ømheter, bror… bror… Jeg, bror… Jeg, bror, tillater deg ingen ømheter! Bestefar ernærte seg på et vis av hestekjøtt, ernær deg av det du også! Salen skal du ha under hodet, i stedet for puter!.. Nå skal jeg hjem! Så sett i gang og reis! Jeg er ikke bydd å komme hjem uten noter… Lev vel, får en si, i et slikt tilfelle! Unnskyld forstyrrelsen!.. Hvor mye koster det pianoet?

– Åttehundre rubler!

– Fy, fy, fy… du verden! Det betyr: kjøp deg piano og gå uten bukser! Ho-ho-ho! Åttehundre rub-… -ler!!! Leppen er ingen tosk! Lev vel, får en si! Schrpreckenzi! Gebenzi… Jeg spiste lunsj en gang hos en tysker… Etter lunsjen spurte jeg en herre, som også var tysk, om hvordan man skulle si «Jeg er Dem hjertelig takknemlig for brød og salt» på tysk. Og han sier til meg… han sier… Tillater De… Og han sier: «Ikh libe dikh fon gantsen gertsen!» Hva betyr nå det?

– Jeg… Jeg elsker deg, – oversetter tyskeren, ståened ved benken, – av hele mitt hjerte!

– Det får’n si! Jeg gikk bort til vertens datter, ja, like bort til henne og sa dette… Hun ble forvirret… Det ble nesten hysteriske tilstander… Kommisjoner! Tillater De! På grunn av et dumt hode har man vondt i beina… Sånn også for meg… Med tosker er hukommelsen stakkarslig: du går ned tjue ganger! God helse!

Gauptvakhtov åpnet forsiktig døren, gikk ut på gaten, og etter å ha gått fem skritt, tok han på seg hatten.

Han skjelte på hukommelsen sin, og falt i tanker…

Han tenkte på hvordan han skulle komme hjem, hvordan møte kona, datteren og barna… Kona ser på innkjøpene, skjenner på ham, kaller ham noe levende, geitebukk eller stut… Barna kaster seg over søtsakene og begynner med raseri å ødelegge sine allerede skadede mager… Så kommer Nadja for å møte ham i blå kjole med rosa slips, og spør: «Kjøpte du noter?» Etter å ha hørt ordet «nei», så skjeller hun ut sin gamle far, lukker seg inne på rommet sitt, hvor hun forgrått og utslått av sorg, setter seg ved pianoet… Der hun vil først spille noe trist, hun vil synge litt, svelgende tårer… Når kvelden kommer vil Nadja være glad igjen, og så endelig, dypt og for siste gang sukkende, vil hun spille denne favorittmelodien: tå-tå-ti-tå-tå….

Gauptvakthov smalt seg på pannen, og løp som en gal tilbake til forhandleren.

– Tå-tå-ti-tå-tå, oi! – svelget han, etter å ha løpt til forretningen. – Jeg husket på det! Det er denne! – Tå-tå-ti-tå-tå!

– Ah.. Jo, nå er det klart. Dette er rapsodien til Liszt, den andre… Den ungarske…

– Ja, ja, ja… Lizt, Lizt! Drep meg, Gud, Liszt! Den andre! Ja, ja, ja… Det er akkurat den! Den egne!

– Ja, Lizt er vanskelig å synge… Hvilken vil De ha, den originale eller en lettere?

– Hvilken som helst! At det skulle være nummer to, Liszt! Stakkars denne Liszt! Tå-tå-ti-tå… Ha-ha-ha! Jeg klarte å huske det! Bare sånn!

Tyskeren tok ned et hefte fra hyllen, pakket det inn med en masse kataloger og erklæringer, og gav pakken til den sittende Gauptvakhtov. Gauptvakhtov betalte 85 kopek, og gikk ut, plystrende.

*

Første gang utgitt i tidsskriftet Москва (Moskva) nr. 8, 1882. Her er det oversatt fra første bind i Полное собрание сочинений в тридцати томах (Samlede utgivelser i 30 bind), som har originalteksten fra sånn den stod i førstegangsutgivelsen.

Ordforklaringer og generelle kommentarer

Tittelen er Забыл!! (Zabyl!!) På norsk satte jeg det først til «Glemsel», og droppet utropstegnene. Det russiske ordet Забыл, er perfektiv fortid av å glemme. Det vil si at handlingen er fullført, «har glemt» eller «har glemt det» er det nærmeste vi kommer på norsk. Я забыл (Ja zabyl) blir «jeg har glemt». Men du kan droppe pronomenet, hvis det ut i fra sammenhengen er klart hvem som har glemt. For å gjøre akkurat det lettere, skiller russisk mellom hankjønn, hunkjønn og flertall i verbenes fortid, det er ingen ending, a-ending og i-ending, alt ettersom det er han, hun eller flere som glemte. Забыл blir dermed både «jeg har glemt» og «han har glemt», alt som noen av hannkjønn har glemt i fortid. Siden det russiske verbet ikke er transitivt, trengs heller ikke noe objekt. På norsk må vi ha «jeg/han har glemt det» for at det skal bli korrekt. Først syntes jeg det ville bli for langt og kronglete til å være en god tittel, men siden så jeg at Hauptvaktov sier dette ordet забыл (zabyl) så ofte, at det gjør seg som tittel også på norsk. Det er vitterlig «Jeg har glemt det!!» dette забыл!! (zabyl!!) med to utropstegn uttrykker i starten. Om dette har jeg også skrevet bittelitt på HeltGreiBlogg, den gang jeg satt på balkongen i Kiev og leste novellen. Der står det også om en artig, senere vanskelighet i oversettelsen.

I originalen er hele første avsnitt en eneste lang setning. Det blir unaturlig på norsk. Skulle man tvunget det inne, ville det blitt noe sånt som…

En gang elegant premierløytnant, danser og damevenn, nå tykkfallen, kortere og allerede to ganger ødelagt av lammelse, godseier Ivan Prokhorytsj Hauptvaktov, sliten og plaget med damenes innkjøp stakk han innom den store musikkhandelen for å kjøpe noter.

Jeg har for moro skyld oversatt også noen av ordene litt annerledes, for på kjøpet å vise litt av alternativene å velge mellom når man oversetter.

Ordet Hauptvaktov på ny og på ny bruker er på russisk позвольте (Pozvoljte). Det er i ordboken oversatt med «unnskyld meg, men kjære deg {Dem} da», men det er i en litt annen betydning av ordet. Her i denne teksten henger nok ordet mer sammen med позволить, som betyr «tillate, gi lov til» eller «tillate, gjøre mulig». Det er imperativ av dette ordet. Men mest av alt er det en høflighetsform, noe man sier etter å ha sagt god dag, og skal ha noe i en butikk. Etter Pozvoljte sier Hauptvaktov мне (mnje), det er dativformen av meg, «til meg», er fint å tenke som oversettelse på norsk. Så han sier noe slikt som «Unnskyld, til meg…» eller «tillater De til meg…» og så kommer han ikke videre. Hvordan skal man oversette dette til norsk? Mitt første forsøk var det litt mindre høflige «la meg få», og etter å ha prøvd litt annet, vendte jeg tilbake til dette igjen. Utover i teksten oversetter jeg flere ganger позвольте med «tillater De».

I denne – og mange andre russiske tekster, særlig litt eldre, akkurat i den litterære storhetsperioden – er det mange av karakterene som legger inn en liten -s etter mange av ordene, særlig de som ender en setning. Det er altså enda en vanskelig til позвольте, som jeg diskuterte i avsnittet ovenfor. Hauptvaktov sier ikke позвольте мне (Pozvoljte mnje), men позвольте мне-с (Pozvoljte mnje-s). Vi har ikke noe tilsvarende på norsk. Men det går kanskje an å tenke seg hva det betyr, en litt slepende -s etter ordene, litt overdrevent høflig, litt ekkelt, litt i overkant avslappet, verdensvant, søvnig. Langtrukkent. Min «Goood dag» i starten er et forsøk på å få med denne s-en, i originalens здравствуйте-с (stravstvujte-s). Ellers blir denne s-en i min oversettelse, og i de fleste andres, bare ignorert. Det er så godt som umulig å få med denne nyansen i russisk. De gangene det bli forsøkt, er det gjerne med småord, som «nei, så gjør det, da!»

Etter å ha oppdaget katten på disken kaller Hauptvaktov den for рожа (rozja). Det betyr «tryne», men blir ofte brukt nedlatende (slik tryne også gjør på norsk!). Så det kunne være fristende å oversette som om problemet ikke var der, med «slyngel» eller noe, som jeg har gjort.

Экая память анафемская! (Ekaja pamjat anafemskaja!) sier Hauptvaktov. Экий er i ordboken oversatt med «(Jøss) for en», så det må bli noe sånt som «jøss, for en anatem hukommelsen er». Anatem, eller bannstråle, er norske ord for анафемская, det vil si, ordet er opprinnelig gresk, og ble brukt som oversettelse av det hebraiske kherem, opplyser Store norske leksikon. Der står det også at ordet senere ble brukt om det kirkelige bann, og for en «høytidelig utslynget bann». Selv om dette sikkert ikke er så godt kjent nå om dagen, oversetter jeg med anatem, siden det er dette ordet Hautvaktov bruker.

«Kona bare elsker brødrene dems», skriver jeg. Det er dårlig norsk. Det er også oversatt fra dårlig russisk: Жена страсть так любит ихнего брата (Zjena strast tak liubit ikhnevo brata). Ordet ихнего eksisterer ikke, det er satt sammen av их, som er akkusativ- og genitivsform av 3. person flertall pronomen. Endelsen -его er en eiendomsform, også i genitiv, som blir mye brukt, men aldri for их. Bokstaven – eller lyden – Н er satt inn i mellom, så ikke to vokaler skal møtes. Det er folkelig og udannet å snakke sånn, omtrent som vårt «dems», som jeg har oversatt med.

Der jeg skriver «oder» står det også «oder» i originalen, med latinske bokstaver. Musikkforhandleren er tysk.

Hva som skjedde med Selikov som forplystret seg er ikke godt å si. På russisk står det просвистелся (prosvistelsja). Свистеть (svistitj) er «å plystre» (eller å blåse i fløyte), med л er det satt i fortid, -ся angir refleksiv (selv om dette verbet ikke har noen refleksiv), og da står vi igjen med forstavelsen про. I ordboken står det at denne forstavelsen blir brukt om en handling som er utført skikkelig grundig. Så da blir det vel ikke så galt å si han forplystret seg. Også på russisk er det opp til leseren å finne ut hva det betyr.

Russiske griser sier ikke «nøff, nøff, nøff». Her i denne novellen sier de хрю, хрю, хрю, (khrio, khrio, khrio). Det er i hvert fall det Haupvaktov sier, når han skal herme lyden franskmenn sier, svinegrisene de er.

I krigens dager i denne novellen er Napoleonskrigene. Frankrike invaderte Russland i 1812, men ble nødt til å trekke seg tilbake med store tap.

Etter «meg skylder de to hundre rubler» er det en russisk setning jeg er usikker på. Я ингода певал себе под нос (Ja inogda peval sebje pod nos). Direkte oversatt skulle det bli, slik jeg forstår det: Jeg av og til synger meg under nesen… Det gir ikke mening. Så jeg satser på min variant om å synge i nesen, til jeg har fått en kyndig til å forklare meg.

Det Hauptvaktov setter i tennene når han skal synge er семечко (semetsjko), et frø eller stein, som vi finner i for eksempel frukt. Det kan også være solsikkefrø. Ordet er dimminutiv av Семя (semja) – «frø».

Den kalde ølen Hauptvaktov drakk før han ble forkjølet drakk han в Биргалке (v birgalke), der v er i, og birgalke er stedet han drakk. Det er ikke et russisk ord, men noe ment å være et eller annet tysk (slik tyskerne uttaler øl, bir). Ølstuen skulle være greit nok, ølteltet eller ølhallen er alternativ, eventuelt med ordet «tysk» foran.

Når det gjelder sangen han nynner, så har jeg transkribert lydene han sier. Normalt setter vi у – u og о – o, men her har jeg russisk у til norsk o, og russisk о til norsk å, siden det er dette som er lydene han kommer med. Russisk har også to varianter for vår h, enten х (oftest transkribert kh) eller г (vår g). I begynnelsen bruker Hauptvaktov den russiske х, til slutt russisk г. Det er en nyanseforskjell, så jeg setter til slutt «gho» for hans гу, selv om gho er noe vi aldri ville finne på å nynne, og den formelt riktige transkripsjonen ville være hu. Men hu er langt fra det han sier. Han sier ‘go’, med norsk tradisjonell uttale av ‘o’.

Jeg omskriver setningen om at bestefaren levde på hestekjøtt, og at Hauptvaktov skulle det samme. Originalen er: Дед, в некотором роде, конином питался, и ты оной питайся (Djed, v nekotorom ode, koninom pitalsja, i ty onoj pitaisja). Direkte oversatt blir det noe sånt som: «Bestefar, på noen måte, ernærte seg på hestekjøtt, og du det ernær deg». Ordet оной – eller оный – er sjelden, det er gammelt for тот (tot), vårt ord «det». I versjonen som nå står, er setningen ikke så veldig omskrevet, men jeg lar denne kommentaren stå likevel.

Etter at Hauptvaktov har fått vite hvor mye pianoet koster, så sier han фу-фу-фу… батюшки! (fu-fu-fu… batiusjki!) Direkte oversatt er det «fy-fy-fy… fedre», батюшка er en gammel form for far. Russerne kan bruke dette i besvergelser, særlig i flertall. Ordboken foreslår da på norsk «du godeste!», «du verden» og «du store kineser!», som skal være tilsvarende.

Om den merkelige «Leppen er ingen tosk» (Губа не дура – guba ne dura), som jeg her vil ha stående, kan dere lese i posten på En helt grei blogg.

Schrpreckenzi! og Gebenzi… er tyske ord som står med russiske bokstaver i teksten, sprechen Sie og geben Sie er riktig stavemåte. Snakk! og Gi! er betydningen, imperativ i høflig form.

«Ikh libe dikh fon gantsen gertsen» er også norsk transkribering av tyske ord med russiske bokstaver (Их либе дих фон ганцен герцен). Ich liebe dich von ganzen herzen, er riktig stavemåte, «jeg elsker deg av hele mitt hjerte», betyr det (som den tyske musikkforhandleren også oversetter, etterpå).

Etter å ha løpt til musikkforhandleren for å kjøpe notene han nå husker, svelger Hauptvaktov etter å ha nynnet rhapsodien. Her er det et ord i originalen jeg ikke skjønner meg på, og skriver på norsk bare så et gir mening. Det er то-то-ти-то-то, огого! Det er dette огого som er vanskeligheten, -ого (bokstav for bokstav -ogo, men uttalt -ovo) er en vanlig gentivsendelse. Da kan det være begynnelsen på ordet ог- er noe jeg ikke finner. Men det kan også være bare en beskrivelse av lyder han lager. Jeg vet ikke, og oversetter inntil jeg er klokere i dette bare med «oi». Det må nemlig til en overgang, så han kan svelge og begynne å snakke med innehaveren. Det blir ikke bra bare å sløyfe ordet.

Der musikkhandler spør om Hauptvaktov vil ha original eller lettere utgave av verket, bruker han de latinske betegnelsene «original» og «facilite».

Navneforklaringer

Гауптвахтов heter han på russisk, «Gauptvakhtov» blir det, skrevet rett over til norsk. Det betyr «vaktarrest». Russerne har ingen h, så de setter typisk g inn der vi har h. Her mener jeg det blir riktig å transkribere over til h, siden ordet kommer opprinnelig først fra tysk, der det klart er h, og ikke g det skal være.

Retten, av A. P. Tsjekhov

September 1881 ble det i Moskva opprettet et nytt, humoristisk litteraturtidsskrift, kalt Зритель (Zritel – vitne). Det kom ut tre ganger i uken, slik at i utgave nummer 14 kunne det være en tekst som hadde fått sin tillatelse av sensuren 23. oktober. Denne teksten var skrevet av en ung medisinstudent ved universitetet i Moskva. Teksten var en novelle, og den hadde navnet Суд (Sud – retten).

Studenten var Anton Pavlovitsj Tsjekhov. I dag er han kjent som en av verdens aller største dramatikere og novelleforfattere. Den gang var han bare en hvilken som helst student, fra den smått anonyme småbyen Tagarog, helt oppe i det nordøstre hjørnet av Asovhavet, i forlengelsen av Svartehavet, cirka seks mil vest for oblasthovedstaden Rostov-na-don.

Tsjekhovs hjemsted
Her ser vi på Google Earth hvor Taganrog befinner seg.

Tsjekhov hadde rukket å gjøre seg bemerket med en del andre korte, humoristiske tekster, trykket i andre tidskrift. Jeg leser samleutgaven i 30 bind fra 1974 («Полное собрание сочинений в тридцати томах.» Наука, 1974). Der skal det være med alt Tsjekhov har fått utgitt, og der er Retten tekst nummer 16.

Det er imidlertid den første teksten med ordentlig Tsjekhov-signatur. Noen av de enda tidligere, som «I vognen» (В вагоне), trykket en måned tidligere, mener jeg å huske å ha lest også på norsk. Det er også gjenkjennelig Tsjekhov. Ellers er disse tidlige tekstene mye parodier og etterapinger, det er litt som man skriver i studentavisene også nå til dags. Det er til å le av, ikke seriøst ment.

Men i slutten av oktober 1881 kom det ut noe ekstra, skrevet av den ennå ikke 22 år gamle Anton Tsjekhov. Vi ser det allerede av begynnelsen. Det er mesterpennen som skriver, et par linjer, og stemningen er satt. I dette har Tsjekhov en magi ingen annen forfatter har gjort før ham, og ingen har tatt etter ham. Han kan skildre en helt hverdagslig scene et helt hverdagslig sted, men slik at man bare blir sugd inn i stemningen og vil lese om akkurat denne hverdagen akkurat dette stedet. Ingen kan som Tsjekhov få det som ser ut til å være en helt vanlig hendelse en helt vanlig dag til å bli stor litteratur.

Novellen åpner også for ettertanke, i motsetning til de andre av Tsjekhovs tidligere tekster. Hovedpoenget er antagelig ment morsomt, men det er Tsjekhovs moro, med humor i det som egentlig er en forferdelig vond og fæl historie. Tsjekhov mente jo selv at teaterstykkene hans var komiske, de var til å le av, noe som nok virker temmelig uforståelig ut i fra hva som skjer i dem. Tsjekhov spiller nok litt, når han sier det skal være morsomt. Men det er også en dyp sannhet i det. Det er virkelig morsomt hvor dumme vi kan være av og til. Særlig når vi lager det som vondest og fælest for oss selv.

Jeg har oversatt novellen her under. Oversettelsen er fullstendig, men det er et førsteutkast, så den er ikke perfekt. Jeg har lagt til noen ordforklaringer nederst, med noen problemer og noe å være oppmerksom på. Også denne delen er ikke helt fullført, det er flere problemer enn jeg har gjort rede for. Men innholdet skal være greit nok, meningen er hva jeg vet riktig, om det språklige kan halte litt på norsk.Så vil jeg se på problemene etterpå en gang, om jeg får tid.

God fornøyelse, skal det uansett være!

*

RETTEN

Anton Pavlovitsj Tsjekhov, oversatt av Eivind Salen

Stuen til Kuzma Jegerov, kjøpmannen. Det er innestengt og varmt. Forbannede mygg og fluer flokker seg rundt øyne og ører, plager… En tåke av tobakksrøyk , som ikke lukter tobakk,  men salt fisk. I luften, i ansiktene og i myggens synging er det sorg.

På et stort bord står en skål med nøtteskall, sakser, krukker med grønn salve, skyggeluer, stoff. Bak bordet troner Kusma Jegerov selv, tillitsmann i landsbyen, landsbylegen Ivanov, diakonen Feofan Manafyilov, bassen Mikhailo, gudfaren Partentij Ivanytsj, og, reisende fra byen på besøk til tante Anisa, gendarm Fortunatov. I ærbødig avstand fra bordet står sønnen til Kusma Jegerov, Serapinon, i tjeneste hos frisøren i byen, og som nå har reist til faren i festdagene. Han føler seg veldig utilpass og fikler med øret, skjelvende på hånden. Stuen til Kusma Jegerov er for tiden i bruk som medisinværelse, og nå i forstuen venter de hvile. Nettopp nå førte de fra et eller annet sted inn en kjerring med brukne ribbein… Hun ligger der og stønner, og venter, i det landsbylegen til slutt vender seg til henne og gir henne sin velsignede oppmerksomhet. Utenfor vinduene flokker folket seg, de er kommet for å se, hvordan Kuzma Jegorov  skal pryle opp sin sønn.

– De sier bare at jeg lyver, – sier Serapion, – så derfor er jeg ikke innstilt på å snakke lenge med Dem. Med ord får du ingenting i det nittende århundre, papa, fordi teori kan ikke eksistere uten praksis, som De vet.

– Ti stille! – sier Kuzma Jegorov strengt. – Nå skal ikke du lage forvirring i sakene her, men si oss klart og tydelig hvor du har gjort av pengene mine?

– Penger? Hm… De er en sånn smart fyr, at du selv bør forstå at jeg ikke har rørt pengene dine. Papirlappene mine samler du ikke sammen for meg… Ingenting å synde…

– De er altfor oppriktig, Serapion Kosmtisj, – sa diakonen. – Hvorfor spør vi deg om dette? Vi ønsker å overbevise Dem, lede Dem på den rette vei… Pappaen Deres vil Dem ingenting som ikke er til nytte… Og så spurte han oss… De er oppriktig… Hvem er ikke syndig? De tok hos papaen Deres tjuefem rubler, som lå på komoden deres, eller var det ikke Dem?

Serapon spyttet til siden og tidde.

– Si det da! – skriker Kuzma Jegerov og slår knyttneven i bordet. – Si det: Var det du, eller var det ikke du?

– Som De behager… Hold opp…

– Slutt opp, retter gendarmen.

– Slutt opp, var det jeg mente… Slutt opp! De skriker til meg forgjeves, papa. Å slå neven i bordet hjelper heller ikke. Ikke engang å slå så bordet går gjennom jorden. Pengene Deres tok jeg aldri, og hvis jeg tok dem en gang, så var det av nødvendighet… Jeg er et  menneske med sjel, et levende vesen, og jeg trenger penger. Ikke stein!..

– Gå og ta deg arbeid, hvis du trenger penger, og ta ingenting fra meg. Du er ikke alene hos meg, jeg har fem av dere!

– Det forstår jeg også uten at du forteller meg det, bare på svak helse, hvordan det får Dem selv er klart, å arbeide, følge kan jeg ikke. Og så minner du meg om at jeg spiser nådens brød hos deg, hvordan kan du svare for det overfor Herren vår Gud?

– Svak helse!.. Det er ingen stor sak hos deg, du kan klippe, ja, det kan du, og løper også fra denne saken.

– Hva slags sak har jeg? Er det virkelig en sak? Det er ingen sak, det er bare utnyttelse. Og utdannelsen min er ikke slik, at jeg med disse sakene kan delta.

– De dømmer ikke riktig, Serapion Kosmitsj, sier diakonen. – Deres sak er aktverdig, intelligent, fordi De tjener i en guvernantby, og klipper og barberer intellektuelle og adelige mennesker . Til og med generaler, og de er ikke fremmed for ditt håndverk.

– Om generalene kan jeg selv foklare dere, hvis det behager.

– Landsbylege Ivanov var lett bedrukken.

– Etter vår medisinske bedømmelse, – sa han, – så er du ikke noe annet enn Terpentin.

– Vi forstår medisinen Deres… Hvem, om vi kan spørre Dem, var det som i fjor i stedet for å åpne kroppen til et lik, nesten åpnet en full tjukkas? Han våknet ikke, så De kunne ha sprettet magen hans opp. Og hvem er det som blander sammen lakserolje og hampolje?

– I medisinen går det ikke uten dette.

– Og hvem sendte Malanija over til den hinsidige verden? De gav henne avslappende midler, så oppkvikkende, og så igjen avslappende, hun klarte det ikke. De leger ikke folk, men – unnskyld meg – hunder.

– Til Malanija er himmelrike, – sier Kuzma Jegerov. – Til henne er himmelriket. Hun stjal ikke penger, det er ikke henne samtalen er om… Og nå skal du si…. Tok du dem til Helene?

– Hm… til Helene!.. De skulle skamme dem i hvert fall foran presteskapet og herr gendarmen.

– Og så skal du si: tok du pengene eller ikke?

Landsbyens tillitsmann kryper opp av stolen, tenner en fyrstikk på kneet og bærer den ærbødig til gendarmens pipe.

– Fff… – hisser gendarmen seg opp. – Stappet hele nesen full av svovel!

Etter å ha røykt pipen, reiser gendarmen seg bak bordet, går bort til Serapionu, og mens han ser på ham med ondskap og trusler, så roper han med gjennomborende stemme:

– Hvem er du for en? Hva gjorde du dette for? Hvorfor på denne måten? Hæ? Hva betyr dette for noe? Hvorfor svarer du ikke? Ulydighet? Stjeler andres penger? Og tier! Svar! Snakk! Svar!

– Hvis…

– Ti!

– Hvis… De ble litt roligere, så! Hvis… Jeg er ikke redd! Kan du forstå Dem selv? De er en tosk, det er alt! Hvis papa ønsker å gi meg over til flenging, så er jeg klar… Riv i vei! Slå løs!

– Ti! Ikke si no-o-oenting! Jeg kjenner tankene dine! Du er en tyv? Hva er et slags folk? Ti! Foran hvem er det du står? Ikke diskuter!

– Å straffe er uunngåelig, – sier diakonen og sukker. – Hvis han ikke ønsker å lette skylden fra sin samvittighet er det uunngåelig, Kuzma Jegoritsj, sett i gang å rise ham. Det mener jeg: uunngåelig!

– Gi en ørefik, sier bassen Mikhail med en slik dyp stemme, at alle grøsser seg.

– For siste gang: var det du eller ikke? spør Kuzma Jegorov.

– Etter hva De behager… Slutt opp… Riv i vei! Jeg er klar…

– Pryle! avgjør Kuzma Jegerov, og stiger blodrød opp fra bordet.

Publikum henger i vinduet. De syke og svake flokker seg ved døren og hever hodene. Til og med kjerringa med brukket ribbein, også hun løfter hodet.

– Legg Dem! – sier Kuzma Jegorov. Serapion tar av seg ytterklærne, korser seg, og med resignasjon legger han seg på benken.

– Riv i vei, – sier han.

– Kuzma Jegorov tar av seg beltereima, ser en stund på publikum, liksom ventende, er det ikke noen som kan hjelpe, så begynner han…

– En! To! Tri! – teller Mikhailo med dyp bass. – Åtte! Ni!

Diakonen står i hjørnet, og med senkede øyne blar han i en bok…

– Tyve! Enogtyve!

– Det holder! – sier Kuzma Jegorov.

– Me-er!.. hvisker gendarm Fortunatov. – Mer! Mer! Sånn! Gi ham inn!

– Jeg tror det er uunngåelig med litt til! – sier diakonen, som har revet seg løs fra boken.

– Om han bare hadde pepet! undrer publikum seg.

De syke viker til side, og inn i rommet kommer med stivt skjørt konen til Kuzma Jegerov.

– Kuzma! – henvender hun seg til mannen sin.  – Hva er det for slags penger jeg fant i lommen? Er det ikke dem, som du lenge har lett etter?

– Det er akkurat dem det er… Reis deg opp, Serapion! Vi fant pengene. Jeg la dem i lommen i går, og glemte det av.

– Me-er! – brummet Fortunatov. – Slå! Sånn! Gi ham inn!

– Vi fant pengene! Reis deg opp!

Serapion reiste seg, tok på seg jakken og satte seg ved bordet. Det fulgte en stillhet. Diakonen ble forvirret og snøt seg i tørkleet.

– Du må unnskylde, – brummet Kuzma Jegerov, henvendt til sønnen. – Det var ikke du… Djevelen må vite, hvordan de fant seg! Unnskyld…

– Ikke tenk på det. Vi er ikke de første… Ikke uro dere. Jeg er alltid klar for en hver pinsel.

– Drikk opp, du… Brenn ut…

Serapion drikker opp, trekker opp sine blå sokker og går ut av stuen. Og gendarmen Fortunatov går lenge rundt i gårdsrommet, rød, med oppsperrede øyne, og sier:

– Mer! Mer! Sånn! Gi ham inn!

*

Første gang utgitt i Зритель (vitne) nr. 14, 1881. Her er det oversatt fra Полное собрание сочинений в тридцати томах (Samlede utgivelser i 30 bind), som igjen har originalteksten fra samlingen ГБЛ (GBL), som kom i 1899. Tsjekhov bearbeidet originalteksten noe for denne utgivelsen.

Ordforklaringer

Jeg bruker kunnskapsforlagets blå ordbok, og siterer ordrett derfra. Jeg har ikke satt inn noter eller stjerner i teksten, for å vise hva jeg har kommentert. Teksten skal kunne leses uten forstyrrelser. De som er spesielt interessert, kan enkelt bruke søkefunksjonen i nettleseren til å finne stedet i teksten som er kommentert.

I oppramsingen av hva som ligger på bordet er blant annet Пустые штофы (Pustye sjtofy). Штоф er stoff, men verken ordbok, nettet eller min russiske kone kan forklare hva пустые foran er for noe, så det tar jeg bort.

Староста (Starosta) er et begrep som historisk  ble brukt om en tillitsmann med administrative funksjoner i et landsbysamfunn. Jeg oversetter derfor med dette. I dag brukes begrepet om tillitsmann, eller formann.

Фельдшер (Feljdsjer) har jeg oversatt bare med «landsbylege«. I ordboken står det at det er en legeassistent uten høyskoleutdannelse, min russiskspråklige kone sier det er en posisjon mellom lege og sykesøster. Det er typisk en som ikke er blitt fullverdig lege, men som er hva man har å takke med i små landsbyer.

Feofan Manafuilov er дьячок, det er kirketjener, eller «diakon«, som jeg oversetter med. Det er ikke sikkert russisk дьячок og vår «diakon» er helt det samme, men det betegner i hvert fall begge en som er tjener i kirken.

Жандарм (Zjandarm) er gendarm, politimann i et militært organisert politi, gendarmeriet, som særlig gjør tjeneste i landdistriktene.

Tidlig i avhøret av gutten er det en uoversettelig rettelse gendarmen gjør. Пускай, sier gutten, пущай, retter gendarmen. Disse to ordene har oppslagsordet Пусть, som er beslektet med Пустить/Пускать (ordene til gutten og gendarmen er strengt tatt imperativ til disse verbene). Disse verbene har forskjellige betydninger av «slippe løs», ordboken har 9 forskjellige betydingner av dette, mens Пусть blant annet kan bety «vel; godt, all right». Det er passende at gutten bruker et uttrykk med mening i retning av «hold opp, slutt», men som har med «å slippe fri, la gå», å gjøre. Jeg har foreløpig valgt å lande på at gutten sier «hold opp«, mens gendarmen retter til «slutt opp«, selv om denne løsningen er anstrengt.

Jeg skriver «et levende vesen«, men i den russiske originalen står det одушевленное имя существительное (odusjevlennoje imja susjtsjestviteljnoje). Det er et substantiv som betegner et levende vesen, et grammatisk begrep på russisk, slike substantiv blir bøyd på en annen måte i akkusativ, enn substantiv som ikke er levende. Det er derfor greit Serapion sier dette på russisk, men på norsk blir det tungvint og fremmed.

Terpentin er på russisk Скипидар (skipidar). Jeg måtte til Store norske leksikon for å finne hva det egentlig var, og der fant jeg det er en gul, tyktflytende væske som finnes i såkalte terpentinganger under barken i nåletrær. Skulle jeg valgt et enkelt ord folk straks forstod, måtte jeg kanskje valgt kvae?

Lakserolje heter på norsk også Amerikansk olje eller ricinolje (fordi den er laget av frøet på ricinplanten), på russisk heter den касторка (kastorka). Store norske leksikon skriver at denne oljen virker avførende, ved å irritere tarmhinnen. Hampolje heter på russisk Конопляное масло (konopljanoje maslo), og brukes i følge Store norske leksikon som råstoff til maling og såper. For innforståtte er det derfor ganske morsomt at landsbylegen Ivanov blander dette. Legen Tsjekhov hadde nok god kontroll på lakserolje, som legeassistenten i landsbyen også bør ha det. Og hampolje var nok noe folk hadde et mer familiært forhold til, den gang folk bodde på gård, og brukte hampen og visste hva det var.

Jeg skriver: «Hvem sende Malanje over til den hinsidige verden«. I originalen står det: А кто Маланью на тот свет отправил?» (A kto Malanjio na tot svet otpravil?) Тот er «den», свет er «lys» eller «verden». Sammensetningen Тот свет er en fast eufemisme for døden, den andre siden, den hinsidige verden.

Der jeg skriver «Serapion tar av seg jakken», så har den russiske originalen: «Серапион сбрасывет с себя пиджачок» (Serapion sbrasyvajet s sebja pidzjatsjok). Nøkkelordet er пиджачок, det er et klesplagg, men det står ikke i ordboken, og den russiske forklaringen jeg finner på nettet er lang og kronglet. Det er den ytre delen av en drakt for menn, med det som ser ut til å være åpne ermer, en slags jakke, kanskje. Så jeg oversetter med det. Det viktige er at han tar av seg litt klær, før han rolig legger seg ned for å bli prylt.

Navneforklaringer

Russerne liker å gi betydningsfulle navn til sine karakterer. Måten navnene deres er organisert på, gir dem også rike muligheter til det. Endelsen -ov, som vi er så vant med i russiske navn, er egentlig bare endelsen for genitiv flertall. Det betyr altså noe sånt som «de som hører til»-og så hører de til det som står foran. Der står man nokså fritt til å sette hva ord man vil, Idiotov, blir altså «av idiotene». Sånn cirka.

Her er hovedpersonen Jegorov, av ordet Jeger, som er det samme på russisk og norsk (Det vanlige ordet for jeger på russisk er охотник (okhotnik). Legeassistente heter Ivanov, der ordet Ivan på russisk har noe av den samme funksjonen som vårt «Ola Nordmann». Ivanov er erkerusseren.

En enkel, men vrien sak – fra en forfatters dagbok, av F. M. Dostojevskij

Den russiske tittelen er Простое, но мудреное дело, der midtordet mudrenoje er det som er vanskelig å oversette. Geir Kjetsaa har i utgaven fra Solum 1993 valgt tittelen «En enkel, men vanskelig sak», men primærbetydningen til mudrenoje er «vrien, floket, intrikat; sinnrik», altså en sak som er svært sammensatt, men ikke nødvendigvis vanskelig. Den er utgitt som første historie i oktoberutgaven årgang 1876 av En forfatters dagbok, der Dostojevskij samlet fortellinger, betraktninger, kommentarer og hva han ellers fant for godt å skrive. Det var ikke en dagbok fra Dostojevskijs eget liv, men Dostojevskijs syn på saker aktuelle i tiden, og tekster han bare ønsket å dele med andre.

I denne enkle, men vriene saken, som Dostojevskij skriver om er det en bondekone som kaster sin stedatter ut vinduet etter krangler med sin mann som også er barnets far. Bondekonen blir dømt til straffarbeid og forvisning til Sibir for ugjerningen, men Dostojevskij ønsker benådning. Som så mange andre ganger hos Dostojevskij er det i hjertene forbrytelsen ligger, og i dette tilfellet finner menneskekjenneren Dostojevskij ingen forbrytelse i bondekonens hjerte. Hun skal derfor heller ikke dømmes.

Dostojevskij er berømt som en forfatter som interesserte seg mer enn vanlig for forbrytelse og straff, og for rettsvesenet. Verket Forbrytelse og straff er en stor roman der hovedtemaet er nettopp dette, i hva ligger forbrytelsen, og hvordan foregår – ikke straffen, – men renselsen. For Dostojevskij er forbrytelsen en feil, og straffen er forbryterens egen erkjennelse av feilen, og samvittigheten som av dette plager ham. Den ytre straffen, om det er aldri så hardt tvangsarbeid, er bare velkomment for forbryteren som har innsett sin forbrytelse, det hjelper ham bare i renselsen han må igjennom. Renselsen skjer gjennom lidelse. I Brødrene Karamasov er det både en forbrytelse – fadermordet – og en rettssak som er tema. Rettssaken er selvsagt mest av alt en karikatur, siden det der er en uskyldig som blir dømt. Men den uskyldige i fadermordet, Dmitrij, er skyldig i andre forbrytelser, noe han selv innser, og derfor går til straffen sin i glede. Han vil få sin renselse og bli et helt menneske.

Teksten Dostojevskij skriver om bondekonen som forsøkte å drepe sin stedatter er kanskje den der han skriver mest direkte om sitt syn på rettsvesenet, og hva en person bør dømmes for og ikke. Generelt mener Dostojevskij at retten dømmer altfor mildt, særlig etter at den nye juryordningen blir innført. Åpenbare – etter Dostojevskijs mening – forbrytere får gå fri, eller får redusert straff, fordi det finnes «formildende omstendigheter» eller det praktiseres andre former for misforstått barmhjertighet. Dostojevskij mener det er avgjørende viktig at det blir skillet mellom godt og ondt, og at man ikke later som om det som er ondt er godt, eller motsatt. Det er slett ingen barmhjertighet å la en skyldig forbryter gå fri. Det gjør at han aldri vil få gjennomført sin renselse, noe som vil gjøre ham til et ulykkelig menneske. Det vil også ta fra ham sjansen for frelse.

Dostojevskij kan altså på ingen måte kalles bløthjertet. Han nøler ikke med å kalle pakket for pakk, og ønsker harde straffer på dem, så de får tenkt seg om og kanskje lært forskjellen på rett og galt. Det er altså unntak når han for bondekonen Jekaterina Kornilova, som hun heter, ønsker frikjennelse. Han bruker hele denne teksten som teller 1388 russiske ord (i oversettelsen utgitt på Solum forlag blir det 14 sider) på å forklare hvorfor. I det ser vi mye av menneskekjenneren Dostojevskij, den store psykologen som ser ut til å kunne se rett inn i hjertene til folk.

Her trekker han først fremst at hendelsen er så usedvanlig. Det ene er det sjeldne i at en kvinne kaster et lite barn ut av vinduet, det er oppsiktsvekkende i seg selv, det andre er at hun straks etter gikk og meldte seg til politiet. Dette vekker mistanken om at det er noe som ikke stemmer. I tillegg kommer opplysningen om at hun var gravid med sitt første barn da hun begikk ugjerningen. Det øker sjansene for at hun handlet i affekt, at hun var ute av seg da forbrytelsen ble begått. Da skal hun heller ikke straffes.

I det følgende gir Dostojevskij et skarpt skille mellom det å handle bevisst (сознательно – det nynorske «medviten» gir en mer direkte oversettelse av det russiske ordet) og det å handle i affekt (аффект – ordet er det samme på russisk). En doktor Nikitin som undersøkte kvinnen i forbindelse med forbrytelsen, konkluderte med at hun handlet bevisst (ingen steder i Dostojevskijs tekst står det «ved full bevissthet», og det er heller ikke brukt kursiv, som Kjetsaas gjør i sin oversettelse). Dostojevskij peker ganske riktig på at det er ytterst få handlinger i våre liv som ikke er utført bevisst, det måtte i så fall være i søvngjengeri. En sinnssyk handler også bevisst. Dostojevskij mener det her må være lover legevitenskapen ennå ikke kjenner, at også ellers normale mennesker kan bli utsatt for innskytelser de ikke kan motstå, og som de ikke kan kontrollere, enn om de har et bevisst forhold til dem.

Dostojevskij antyder at i denne affekten eller denne spesielle tilstanden, ligger forskjellen mellom å tenke seg ugjerningen og å utføre den. Mange kvinner kunne kanskje tenke seg å kvitte seg med barnet til en forhatt ektemann etter å ha kranglet med ham, men de aller, aller færreste ville fnne på å gjøre det. Forskjellen med denne gravide bondekonen, var at hun også gjorde det.

Нет, из двух ошибок уж лучше бы выбрать ошибку милосердия. Спать было бы лучше потом… Nei, av to feil er det vel bedre å velge den av barmhjertighet. Man sover bedre etterpå…

Den Dostojevskijske formulering er etter min mening mye bedre enn de evinnelige standardformuleringene «tvilen skal komme tiltalte til gode» og «det er bedre at 10 skyldige går fri, enn at en uskyldig må lide», og lignende. De blir sagt uten å tenke. Det er bedre å ta feil i barmhjertighet. Den formuleringen ligger det tanke bak. Her blir det for Dostojevskij slik, at siden det er en mulighet for hun handlet i affekt, så må hun også frifinnes. Ikke fordi tvilen skal komme henne til gode, men fordi det eventuelt vil være en feil av barmhjertighet.

Dostojevskij går så i gang med å beskrive hvordan retten ved å straffe kvinnen også straffer det ufødte barnet. Han har også romanforfatterens skildringer av hvordan hun og mannen må skilles i fengselet før avreisen. I Dostojevskijs fantasi er krangelen mellom dem så alvorlig at den ikke kan leges. Mannen er fortvilet over å miste sin kone, både stedatteren og det ufødte barnet er fortvilet over å miste sin mama, og det er i det hele tatt hjerteskjærende. Det er som om Dostojevskij selv blir revet med av sine egne skriverier, og avslutter med:

А неужели нельзя теперь смягчить как-нибудь этот приговор Корниловой? Неужели никак нельзя? Право, тут могла быть ошибка… Ну так вот и мерещится, что ошибка! Ja, men er det virkelig ikke på noen måte mulig å mildne denne dommen over Korilova? Er det virkelig slett ikke mulig? Her kan det sant nok ha skjedd en feil… Nå, sånn er det det synes, det er en feil.

Slik slutter første del. Russerne som fulgte tidsskriftet måtte vente i to måneder på fortsettelsen. I utgaven til Solum kommer del II like under. Der har frifinnelsen allerede skjedd. Dostojevskij hadde altså rett, og hans tekst gjorde at dommen ble omgjort. Det viser at ord har betydning, og at det nytter å engasjere seg.

Dostojevskij besøker så Jekaterina Korilova i fengselet, og får langt på vei bekreftet det han har gjettet sitt. Det er bare små modifikasjoner, skal vi tro Dostojevskij selv, som er kilden vi har. Han har til og med rett i at ekteparet er vel forsonet, og ønsker at ekteskapet skal fortsette. Også fra møtet i fengselet har Dostojevskij treffsikre observasjoner, som gjør at vi lesere også over 100 år etterpå tror rettferdigheten skjedde fyllest, når denne kvinnen ble frikjent.

Teksten på russisk finnes her.

II Vår tids helt, av Mikhail Lermontov (Maksim Maksimitsj og En fatalist)

I dag følger fortsettelsen på Mikhail Lermontovs roman «Vår tids helt». Forrige torsdag hadde vi en lang post der romanen ble satt inn i en sammenheng, og der vi ganske grundig gikk gjennom romanens første fortelling Bela. Det er en ganske rystende fortelling, så leseren blir satt igjen med en ganske eiendommelig følelse da historien bare avsluttes og alle deltagerne i den forsvinner. Vi får riktignok et løfte om at den som har fortalt romanens forteller historien om Bela, som mer enn om henne handlet om mannen som tok henne, Petsjorin, om vi ikke skal møte Petsjorin eller Bela igjen, så skal vi i hvert fall møte Maksim Maksimitsj. Det er også tittelen på kapittelet som følger.

Men foreløpig er det bare romanens ganske uinteressante og ganske selvutslettende jeg-forteller vi har å følge. Han fortsetter øyensynlig sine reiseskildringer, der han nå kommer frem til Vladikavkaz, hvor han må oppholde seg et par dager mens han venter på skyss videre. Vi har også den ganske interessante starten, der jeg-fortelleren skriver at han ikke vil kjede leseren med landskapsbeskrivelser, nettopp det han har skrevet side opp og ned med i første kapittelet om Bela. Kanskje har vi å gjøre med en upålitelig foreller allikevel?

Избавляю вас от описания гор, от возгласов, которые ничего не выражают, от картин, которые ничего не изображают, особенно для тех, которые там не были, и от статистических замечаний, которых решительно никто читать не станет.

Jeg skal spare dere for å skildre fjellene, fra utrop, som ikke uttrykker noen ting, fra bildene, som ikke skildrer noe, særlig for dem som ikke har vært der, og fra statistiske bemerkninger, som bestemt ingen holder ut å lese.

Det er under dette oppholdet i Vladikavkaz jeg-fortelleren i følge seg selv finner tid til å skrive ned den lange fortellingen til Maksim Maksimitsj, den om Bela og Petsjorin. Jeg-fortelleren er imidlertid ikke særlig i stand til å holde på leserens oppmerksomhet alene, og snart bringes inn først Maksim Maksimitsj, så Petsjorin. Begge deler blir fremstilt som en stor overraskelse, og det ville det også vitterlig vært, om det hadde skjedd i virkeligheten, at nettopp disse tre på samme tid skulle befinne seg på samme gjestgiveri i Vladikavkaz. Særlig er det underlig at Petsjorin dukker opp der, men det gjør han altså. Og nå får vi ham skildret direkte gjennom romanens jeg-forteller, med nye interessante påpekninger om at beskrivelsene er subjektive. Denne gangen er de også fysiske. Det ytre blir skildret som det indre, tiltrekkende, ubestemmelig, tankene mine går til portrettene av Lermontov selv, vakker og gåtefull, et ytre kvinner faller for og menn kan misunne. Øynene blir beskrevet i særlig detalj.

Во первых, они не смеялись, когда он смеялся! Вам не случалось замечать такой странности у некоторых людей?.. Это признак – или злого нрава, или глубокой постоянной грусти. Из-за полуопущенных ресниц они сияли каким-то фозфорическим блеском, если можно так выразиться. То не было отражение жара душевного или играющего воображения: то был блеск, подобный блеску гладкой стали, ослепительный, но холодный; взгляд его – непродолжительный, но проницателный и тяжелый, оставлял по себе неприятное впечаление нескромного вопроса и мог бы казаться дерзким, если б не был столь равнодушно спокоен. Все эти замечения пришли мне на ум, может быть, только потому, что я знал некоторые подробности его жизнь, и, может быть, на другого вид его произвел бы совершенно различное впечаление; но так как бы об нем не услышите ни от кого, кроме меня, то поневоле должни довольствовааться этим изображением.

For det første så lo de ikke når han lo! Har det ikke hendt dere at dere har lagt merke til slike merkverdigheter hos noen mennesker? Det er et tegn på enten en ond karakter eller en dyp og varig sorg. Fra de halvt nedlukkede øyenvippene strålte de som med en fosforescerende glans, hvis man kan kalle det det. Det var ikke en refkleksjon av en sjelelig ild eller lekende fantasi, det var skinn, som av glatt stål, blendende, men kaldt; blikket hans, kortvarig, men gjennomtrengende og tungt, etterlot seg et ubehagelig inntrykkk av uforskammede spørsmål og kunne syne seg frekt, hvis det ikke var så likegyldig rolig. Alt dette falt meg i hodet, kanskje fordi jeg kjente noen enkeltheter fra livet hans, og kanskje, ville utseendet hans på en annen gitt et helt forskjellig inntrykk. Men nå er det slik at dere får høre noe her fra noen andre enn meg, så dere må slå dere til ro med disse beskrivelsene.

Det er ikke så mye det at dette er en ganske treffende beskrivelse av Petsjorins sjel, enn av øynene hans, som det at fortelleren selv gjør oppmerksom på at denne beskrivelsen er subjektiv og farget av det han allerede har hørt om ham. Det er igjen modernismens «det finnes ikke en sannhet», eller det finnes ikke engang en subjektiv sannhet. Alt er farget av øynene som ser, og hvilke forhåndsinntrykk disse øynene som ser har. Vi kan aldri i våre liv forestille oss at en forfatter som Tolstoj, for eksempel, skulle skrive noe lignende.

Petsjorin gjør imidlertid bare en gjesteopptreden i dette kapittelet til Maksim Maktimitsj, som mest av alt bare er et lite intermezzo uten at det skjer så mye mer. Vi får sett at Maksim Maksimitsj er aldeles begeistret over å se Petsjorin igjen, at han åpenlyst har tilgitt ham alt, at han gjerne vil være med ham, snakke om gamle dager og høre hvordan det har gått med ham. Dette er tydelig noe Maksim Maksimitsj har tenkt mye på. Men Petsjorin har like tydlig ikke tenkt noen ting, han er på vei til Persia, og har ikke engang tid til å spise en liten middag med den gamle stabskapteinen Maksim Maksimitsj er. Maksim Maksimitsj blir meget skuffet, oppriktig skuffet, men kan ingenting gjøre. Petsjorin er seg selv lik, gammelt vennskap betyr ingenting for ham, han har sitt eget.

Det viser seg imidlertid at Petsjorin har etterlatt seg noen papirer hos Maksim Maksimitsj. Dette er dagboksnotatene hans. Den ansiktsløse jeg-fortelleren ber om å få dem, og den gamle stabskapteinen leverer dem gladelig fra seg. Han forstår at han aldri mer vil få treffe Petsjorin igjen, og er ikke så rent lite irritert på ham. Om jeg-fortelleren vil ha glede av disse papirene, kan han bare få dem. Og slik blir dagboksnotatene til Petsjorin nokså finurlig overlagt romanens forteller, som kan legge dem ut i det som omtrent skal utgjøre resten av verket. I dagens post skal vi først og fremst ta for oss det som har fått tittelen Taman, og skal være hentet fra dagbøkene, men godt kan leses som en selvstendig novelle.

Taman

Også denne delen – altså delen med Petsjorins dagboksnotater – begynner med et lite forord. Det er romanens aldri sviktende jeg-forteller, som kan berette om at Petsjorin er meldt død på sin reise i Persia, og at fortelleren derfor finner det legitimt å trykke dagboksnotatene. I forordet er det verd å merke seg at fortelleren gjør et poeng at Petsjorin utleverer seg uten tanke for den virkning utleveringene har på leseren, dagboksnotatene er ment å være for ham selv, og det er fortelleren som føler de er verd å legge ut, siden slike intelligente og nøkterne observasjoner av et enkeltmenneske kan være vel så nyttig som historien til et helt folk. Lermontov har jo også skrevet i sitt forord til romanen at Petsjorin er representativ for det russiske folk i den nye tid, eller en del av det fra den høyere sosieteten. Jeg-fortelleren gjør også et poeng av at han har skiftet ut navn og steder, slik at de som opptrer ikke skal være gjenkjennelige. Dette er et virkemiddel for å gi fiksjonen et sterkere skinn av «virkelighet». Romanen er skrevet som var det ekte reiseskildringer, og historiene er lagt frem som var de historier denne reisende jeg-fortelleren hørte på sin vei. Historien som har fått tittelen Taman, blir slik bare et kapittel i Petsjorins dagbok. Aller sist må med at fortelleren oppgir at det bare er en liten del av dagboken han nå utgir, resten blir spart til eventuelt senere. Dette er også med på å legitimere det fragmentariske ved romanen, som jeg skrev mye om i forrige post.

Det er mye som gjør fortellingen Taman lite troverdig som dagboksnotat. Den bruker for mange virkemidler, begynner med en interessevekkende påstand og et frempek, ikke slik man ville skrive noe som har hendt en selv og som det ikke er meningen andre skal lese. Det er også altfor detaljert med replikkvekslinger og treffsikre beskrivelser av uviktige folk som kusken på vognen Petsjorin kjører med. Men man må godta romanens premiss, og det er i det minste klart at jeg-fortelleren i fortellingen Taman er Petsjorin. Så kan man også lese teksten som en vakker, liten novelle, med betydning ut over seg selv, siden den også er med på å gi en personkarakteristikk av Petsjorin. Ellers er ikke denne fortellingen nødvendig for verkets struktur. Det vil si, den kunne godt være tatt bort, uten at romanen ville falle sammen.

Novellen, hvis man kan kalle den det, handler altså om jeg-personen Petsjorin som ankommer Taman, en by han påstår er den usleste (скверный) av alle Russlands havnebyer. I andre setning skriver jeg-fortelleren at han i denne byen nesten sulter i hjel  (умер от голода) og nesten drukner (утопить). Han finner til slutt et hus helt nede ved vannkanten, etter å ha prøvd mange andre å overnatte i. Vi får et klassisk oversettelsesproblem, der den blinde fattiggutten i huset svarer på ukrainsk når Petsjorin spør om verten er inne. Нема, svarer fattiggutten, нету, skal det være på russisk, og oversetteren må gjøre oppmerksom på dette siden det får betydning senere. «Er ingen, lød det med lillerussisk aksent» er varianten Erik Egeberg velger (s. 74, utgave Solum 2004), fullgode løsninger finnes ikke. Petsjorin som jeg-forteller får i alle tilfeller gitt til kjenne sin forakt for alle blinde og andre som har fysiske mangler, han mener det er en sammenheng mellom det ytre og sjelen, så når det ytre mangler noe, gjør sjelen det samme. Slik snakker en som snakker ærlig, og ikke er ute etter å virke snill og god. Petsjorin ytrer også mistanken om at den blinde bare spiller blind, at han ikke virkelig er det. Vi får ikke noe egentlig svar i hele novellen, det er sterke argument for begge, og i måten det er gjort på minner Lermontov meget om Hamsun. Egeberg skriver i etterordet at romanen gir en «realistisk beskrivelse av en romantisk type» (om Petsjorin), med det at Petsjorin med sine egenskaper er en typisk, romantisk helt (eller antihelt), men beskrivelsen av ham er gjort på avstand, med realismens virkemidler. Helt enig er ikke jeg i dette, siden det i store deler av verket er Petsjorin som fører pennen, men Egeberg har ikke mye plass i det korte etterordet, han kommer nok ikke med påstander og argumenter som ikke holder. Jeg leser i alle fall romanen mer slik at den peker fremover mot modernismen, nettopp det at så mye er uklart er et trekk vi finner i mange modernistiske romaner, og altså særlig hos Hamsun. Sterke akademiske krefter i Norge har argumentert for å kalle modernismen eller vår form for den for ny-romantikken, sammenhengen mellom Lermontov og Hamsun vil da være helt klar.

Samme kveld får Petsjorin styrket sin mistanke om at det er noe spesielt med denne blinde gutten. Det er noe spesielt med hele stedet. Den blinde gutten smetter ut av huset, og løper ned til vannkanten der han lett og ledig hopper fra stein til stein, uten å snuble, og som om han har gjort det mange ganger før. Petsjorin følger nysgjerrig med for å se. Det er en kvinne der også, og de to snakker sammen. Den blinde snakker nå rent russisk, mens han altså når Petsjorin kom snakket ukrainsk. Kvinnen kaller ham «blindegutt», så det blir ikke der noen klar avslutning om han ser eller ikke. De venter tydeligvis på noen, og denne kommer etter en stund. Lenge før han kommer klarer den blinde gutten å høre åretakene, ganske utrolig, mellom de andre bølgeskvulpene. Det går ti minutter fra den blinde hører ham, til roeren kommer. Det kan bety mye, enten at han som blind har godt utviklet hørsel, at han bare hører godt uten å være blind, eller at han bare gjettet at han snart ville dukke opp. Som så ofte ellers i romanen og særlig i denne novellen får vi ikke noe klart svar. Petsjorin undrer seg også hvorfor denne roeren tok den store risikoen å ro over så stort et sund så sent, og i slikt vær.

Taman, med sundet over til Krim som roeren må ro over for å frakte smuglervarer til den blinde gutten og den unge kvinnen.

Det blir skulet og mumlet noe mer fremover de neste par sider. Det er opplysninger fra andre i landsbyen, det er noe skummelt med dette huset, hva er det med denne blinde gutten, og det viser seg at moren først er døv, men så hører hun likevel. Petsjorin griper den lille gutten i øret, og vil ha et klart svar fra ham hvem han er for en, og hva han gjorde på stranden dagen i forveien. Nå hyler han, og snakker ukrainsk igjen. Og det er nå moren hører plutselig.

Samme dag får Petsjorin øye på kvinnen fra i går. Hun står nå og synger på taket på skuret hans. og oppfører seg i det hele tatt ganske merkelig. Petsjorin har et ganske spesielt forhold til kvinner, som vi har sett i kapittelet om Bela, og skal se i det følgende kapitelet om Fyrst Mary. Han blir tiltrukket av det mystiske og uforklarlige med henne. Han forsøker først å spørre henne til rette, hva gjorde hun på taket, hvorfor synger hun, hvem er hun, men hun svarer bare uforklarlig og unnvikende. Han forteller at han har sett henne om kvelden nede ved sjøen, og hva som skjedde der da båten kom, men dette ler hun bare av, og snakker bort det også. Deretter truer han med å fortelle hva han har sett, det skal få en virkning, om enn ikke øyeblikkelig, som jeg-fortelleren Petsjorin også selv skriver.

Den natten får den unge kvinnen lokket Petsjorin ned til stranden. Det skjer lidenskapelig, og med kyss, men det som skjer der nede er ikke bare lidenskapelig, eller er lidenskapelig på en helt annen måte. Petsjorin aner uro, og tar med pistolen, han gir til og med kosakken som følger ham om å komme etter om han hører skudd. Petsjorin følger den unge kvinnen i måten, hører plutselig et plask, det er pistolen som faller i vannet, og Petsjorin aner de aller verste. I kampen som oppstår er det som om kvinnen ikke er helt menneskelig, som en slags trollkvinne eller heksekvinne med overmenneskelig styrke, til tross for at Petsjorin er mann og voksen er utfallet av kampen ikke opplagt. Til slutt får han kastet henne på sjøen. Det er som om det er en demon som forsvinner.

Med en halvbrukket åre han finner på bunnen av båten ror Petsjorin inn igjen. Der finner han kvinnen, som allerede har svømt i land og sitter og vrir håret sitt tørt. Den blinde gutten kommer også, og roeren som de kaller Janko. Og med ett blir hele gåten avslørt. Petsjorin skriver det hele direkte inn i teksten, som om han før ikke har skjønt noen ting, men nå skjønner alt. De er smuglere, og nå er de avslørt og må innstille virksomheten. Slik slutter den lille novellen, det er ikke mer enn dette. Som en slags oppsummering skriver Petsjorin at de fikk rappet med seg verdisakene hans også før han dro, og at han ingenting kan gjøre med det. Skammelig er det å melde til myndighetene at han er bestjålet av en blind guttunge og nesten druknet av en 18-årig jente. Neste morgen får han anledningen til å reise bort fra Taman, og gjør det. Mer er det ikke.

Om man presenterte teksten for en litteraturkyndig som ikke kjente den fra før (om det skulle være mulig), og ba denne plassere den i tid, tror jeg det ville være vel så lett å plassere den på 1890-tallet som på rundt 1840-tallet. Den har en slags uhyggelig mystisme, den har en jeg-forteller som ikke vet alt i historien, og den gjør ikke noe forsøk på å ha noe klart og tydelig budskap. Plassert inn i romanen blir den enda mer moderne eller ny-romantisk, med sine lag på lag med fortellinger og fortellerstemmer, og denne jeg-fortelleren som velger ut akkurat denne historien blant alle papirene til Petsjorin, for å trykke den. Tolkningsmulighetene er legio.

Historien har også en funksjon å vise en ny side av Petsjorin, eller vise en kjent side på en ny måte. Han er eventyrlysten, og fryktløs i å følge eventyret når det byr seg. Han har heller ingen moralske skrupler, selv om det ikke kommer så tydelig frem i akkurat denne historien, som i de andre. Vi kan se på reaksjonen hans da han finner ut at de er smuglere og at de har tatt tingene hans, det er verken forbannelse eller irritasjon, han gir i alle fall ikke noe uttrykk for noe slikt. Han konstanterer bare fakta.

Til tross for det at vi får et visst utfyllende bilde av Petsjorin i denne lille fortellingen, mener jeg den står seg vel så godt på egne ben, denne lille novellen, som del av romanen Vår tids helt. Vi er ikke avhengig av at fortelleren skal være Petsjorin, for at fortellingen skal fungere. Det ser også ut til ut i fra nettsidene til FEB (Fundamentalnaja elektronitsjekaja biblioteka) har levd sitt eget liv også, og bare etter hvert ble plassert inn i Vår tids helt. At det virkelig er Petsjorin som er fortelleren i historien, står heller ikke eksplisitt noe sted, annet enn i forordet der det står at romanens egentlige forteller i det følgende skal utgi Petsjorins dagbok. Så følger denne novellen. Igjen ser det ut til at vi må konkludere med at vår forteller i romanen og formidler av historiene kanskje ikke er så pålitelig allikevel, og at det som i virkeligheten her i romanverket er vanskelig å uttale seg om hva som er og ikke er.

I Krig og fred, av Lev Tolstoj

Den første gang jeg leste ut denne romanen til Lev Tolstoj skrev jeg et sted at man skulle ønske man hadde en «skru av hukommelsen-knapp», slik at man kunne lese Krig og fred på ny og på ny hele livet. Det var i 1998, jeg var 24 år, og ble med dette verket enda mer fortapt i russisk litteratur enn jeg allerede var.

I fjor leste jeg romanen på ny. Denne gangen på russisk. Artig nok er dette sammen med Gontsjarovs herlige roman, Oblomov, som jeg leste parallelt, det første russiske jeg leser i russisk original uten noen støtte i norsk oversettelse. Lesningen begynte for alvor i sommerferien. Jeg husker hvordan jeg satt på balkongen i leiligheten i Petsjersk, Kiev, i forskjellige zjilie, som det heter, ferieboliger på Krim, på et forferdelig varmt tog fra Krim til Kiev, på ny i Kiev, så i leiligheten i Bergen, barndomshjemmet på Ganddal, sommer og høst, og leste og skrev gloser til hele verket var lest innen jul. At min russisk ble bedre kan man se av glosefrekvensen, til å begynne med kom jeg meg ikke gjennom de små kapitlene uten å fylle siden med 40 gloser jeg hadde satt av, til slutt fikk jeg plass til flere kapitler på glosesidene mine og forlot systemet med ett kapitel, én side.

Men dette er en litteraturblogg som skal behandle verket, og ikke min lesning av det. Verket er skrevet mellom 1863 og 1869, og ble publisert i tidskriftet Russkij vestnik – eller Den russiske budbringeren – mellom 1865 og 1869. På norsk finnes romanen i flere oversettelser. Jeg eier praktutgaven fra Fonna forlag i 1967, oversatt av Arne Gallis, Bjarne Fidjestøl og Olav Rytter, men leste den i sin tid i en ufullstendig utgave som jeg puslet sammen så godt jeg kunne fra ulike utgivere og oversettere. Den gang mente man at deler av romanen «ikke passet for norske lesere», og sløyfet like godt disse delene. Det samme forsøkte den russiske utgiveren å gjøre med Toltsojs etterord. I stedet for å publisere hele, skrev han et sammendrag av Tolstojs hovedsynspunkt. Som svar fra en sint Tolstoj fikk han: «Jeg har også skrevet en annen roman. Den kan sammenfattes slik. En kvinne er gift, og ulykkelig med ham. Hun blir sammen med en elsker. Det ender med at hun tar livet av seg.» Det er forfatteren som bestemmer hva som skal være med. I hvert fall når foratteren er av et format som Tolstoj. Nå for noen få år siden fikk vi endelig en full oversettelse på norsk, gjort av nå avdøde Geir Kjetsaa.

Geir Kjetsaa har gjort valget å la den franske teksten i originalen bli stående på fransk. Andre norske oversettere har ikke gjort det, deriblant oversetterne i utgaven til Fonna forlag. Der står alt på norsk, som om alt står på russisk i originalen. Det gjør det ikke, og det er i denne romanen et stort poeng. Den store handlingen i romanen krig og fred er lagt til 1805-1820, til Napoleonskrigenes tid, der Russland havner i krig med Frankrike, og får oppleve en fransk invasjon som først ender med katastrofen, så med en enorm seier. Den russiske nasjonalfølelsen blir på denne tiden sterk, som den alltid blir når et folk tvinges til å holde sammen mot en ytre fiende. Men denne russiske nasjonalfølelsen er blandet sammen med en nesten nesegrus beundring for den europeiske kulturen, og særlig for den franske. Russerne har nå en gang sin særegne blanding av en sterk stolthet for alt russisk, og en like sterk underlegenhetsfølelse for alt som ikke er russisk. Det er den evige motsetningen, skal Russland gå den russiske vei eller den europeiske? For den russiske eliten stod den franske kulturen høyere, det franske samfunn var kommet lenger, Napoleon var et geni ingen russer kunne måle seg med. Å krige mot ham, var nesten som menneskenes krig mot gudene. Russerne kunne aldri vinne noen slik krig, og dette er nok med å forklare alle nederlagene den russiske hæren fikk i begynnelsen av krigen. Tolstoj har riktignok et noe annet syn på disse tingene, og hva som bestemmer historiens gang. Og det gjør han grundig rede for i romanen, som vi i denne posten og i de påfølgende ukene skal se.

– Eh bien, mon prince. Gênes et Lucques ne sont plus que des apanages, des пометься, de la famille Buonaparte. Non, je vous previens, qui si vous ne me dites pas, que nous avons le guerre, si ous vous permettez encore de pallier toutes les infamies, toutes les atrocités de cet Antichrist (ma parole, j’y crois) – je ne voue connais plus, vous n’etês plus non ami, vous n’etês plus non ami, vous n’etêc, plus мой верный раб comme vous dites.

Dette er starten på romanen i den russiske originalteksten. De er lagt i munnen på Anna Pavlona Scherer, en nær venninne til keiserinne Maria Fedorovna, og hun møter med disse ordene fyrst Vasilij som kommer til en mottakelse hos dem. Ingen av disse karakterene kommer til å bli noe særlig viktige i denne romanen. Det viktige er språket det russiske aristokratiet fører. De snakker sammen på fransk, språket til fienden, også når han nærmer seg stuedøren deres. Vi kan også ane for fjernt den russiske høyadelen i St. Petersburg står fra de faktiske begivenheter. De diskuterer den alvorlige situasjonen som de diskuterer et hvilket som helst litt kjedelig emne, med vekt på dannelse og kultur, og med oppmerksomheten rettet mer mot formene, enn mot innholdet. Her i romanen kommer det grelt frem når sosieteten målbærer sin støtte for Russland og forakt for Frankrike på fransk.

 

IV Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij

I dag avslutter vi arbeidet vårt med Dostojevskijs store roman, Brørdene Karamasov, kanskje den største roman som er skrevet.

FJERDE DEL

Tiende bok: Smågutter (Малчики)

For leseren som nå er brennedne opptatt av hva som kommer til å skje med Mitja, med Grusjenka, og hva som egentlig skjedde den natten Fjodor Karamasov ble drept, kan det virke som litt av et sidespor å vie en hel bok til smågutter. Men det er nettopp det Dostojevskij her gjør. Vi skal igjen møte guttungene vi så kaste stein på hverandre i fjerde boks tredje kapittel, og vi skal møte familien Snegirjov, der vi sist husker faren tråkke på en tohundrerubelseddel han ikke vil ha i gave fra Katja (på vegne av Dmitrij) i samme boks kapittel 7. Nå er situasjonen blitt enda mer alvorlig for den stakkars lille familien.

Første kapittel introduserer en helt ny karakter, Kolja Krasotkin. Han var med i den steinkastede gruppen, men gjorde ikke så mye av seg der, som han skal gjøre nå. Snegirjovs sønn – Ilusja – har stukket en pennekniv i siden på denne Krasotkin, den gangen han ville forsvare faren sin fordi guttene kalte ham en børste. Krasotkin er en herlig veslevoksen type, navnet hans betyr «den vakre» (Krasota (Красота) = vakker), og det er helst i egne øyne han er vakker. Han er litt eldre enn de andre guttene, med alt det innebærer for gutter i den alderen.

De neste kapitlene lar oss bli nærmere kjent med Krasotkin og de andre småguttene. Det er fornøyelig lesning, fin skildring av barnenaturen, men ikke så viktig for vår sak. For oss gjelder saken at Ilusja er blitt alvorlig syk, og at samtidig har fødselsdag. De steinkastende barna er nå forsonet, de er alle sammen på vei til bursdagen, også Kolja. Romanens helt og budbringer, Aleksej – Alosja – Karamasov skal også være med. Det er han som har forsonet barna, og han som har sørget for at det kommer så mange. I bursdagsgave har Kolja forberedt en helt spesiell presang. Det dreier seg om en hund som Ilusja har gitt noe farlig å spise, mat med en nål i, og som Ilusja nå tror er død. Hunden heter Zjutska, og Ilusja har fryktelig dårlig samvittighet over hva han har gjort. Han er mye mer tynget av det, enn av at han er syk og snart skal dø. Kolja har imidlertid hatt hunden hele tiden, og til og med lært den opp til å gjøre triks. Nå skal han altsi gi den i fødselsdagspresang. Vi må ha med at Alosja betimelig spør om Kolja virkelig har hatt hunden så lenge og plaget Ilusja så mye, bare for å lære hunden opp til å gjøre triks.

Fødselsdagen er i kapittel 5, «Ved Ilusjas seng» (У Илюшиной постельки). De er der alle sammen da Krasotkin kommer til slutt sammen med Alosja. Ilusja har fått en hundevalp i gave av den gamle stabskapteinen som er faren hans, tydelig for å muntre ham opp, men det er like så tydelig at det er ikke den rette hunden. Vi må ha med at familien nå har litt penger, etter at faren til slutt tok i mot de 200 rublene allikevel, i en scene som ikke er skildret i romanen, men referert i en setning. Det er gripende når Kolja vil spille rollen som fortsatt voksen, spesielt for å imponere Alosja, men som i møte med den syke Ilusja får problemer med følelsene sine, og kommer ut av det helt. Han får imidlertid overlevert gaven, hunden Peresvån, som altså i virkeligheten er Zjutska. Den er virkelig veldressert, den gjør alt Kolja sier den skal gjøre, og hopper og spretter og er glad. Ilusja også lyser opp. Kolja har også en kanon han vil gi i gave, en flott kanon som til og med kan skyte ekte skudd med krutt. Stabskaptein Snegirjov demonstrerer kanonen, som vekker stor begeistring hos alle. Den sinnsforvirrede moren gjør krav på den, og Ilusja forærer den storsinnet bort, med Koljas like storsinnede velsignelse. Det er i det hele tatt en varm scene, i en roman der det unektelig foregår mye fælt.

Fødselsdagen får imidlertid en ulykkelig utgang da doktoren kommer, og gjestene går ut mens doktoren gjør sine undersøkelser. Alosja og Kolja har på ny en samtale, der Kolja på ny kommer med veslevoksne uttalelser om alt han har lært og kan og tenkt, hvor jeg vil trekke frem Alosjas milde og smilende svar at om en viser en russisk skolegutt et kart over stjernehimmelen, så vil han neste dag komme tilbake med kartet rettet. Ingen kunnskaper, men grenseløs selvtillit er inntrykket fra en tysker som har bodd lenge i Russland. Til og med Kolja liker denne observasjonen, og går dessuten straks i gang med å angripe den tyske mentaliteten, liksom for å rette også denne uttalelsen opp. Dette er imidlertid bare en biting i romanen, men for meg en sjarmerende biting. Samtalen ender opp med at Alosja og Kolja blir meget glade i hverandre, Kolja fordi Alosja tar ham sånn på alvor, mens Alosja som vi nå vet er glad i alle. Gleden fra Kolja til Alosja bygger opp mot sluttscenen i romanen.

Boken om småguttene slutter med at doktoren har dårlige nyheter. Ilusja kommer til å dø. Han kan kanskje leve litt lenger hvis famlien reiser til Sicilia, men hvordan skal denne familien få reise til Sicilia? Det er også her noen gripende scener, der også Kolja begynner å gråte, og alle er fortvilet over at de skal miste lille Ilusja, som de tidligere har kastet stein på. De lover å treffe hverandre snart igjen, alle sammen, og besøke Ilusja ofte på sykeleiet.

Ellevte bok: Broren Ivan Fjodorovitsj (Брат Иван Федорович)

Etter mellomkapittelet med småguttene fortsetter vi nå med oppklaringen av mordet. Dette er den virkelige oppklaringen, der vi som lesere får vite hva som virkelig skjedde, mens vi i neste og siste bok får den rettslige oppfatningen av hva som skjedde. De to henger naturligvis ikke sammen, Dostojevskij var en sterk motstander av rettsvesenet, som han mente var noen nymotens greier, og der man la vekt på helt andre ting enn det skyld, straff og soning skulle bestå i. Vi kommer tilbake til det i tolvte bok.

Det er som vanlig Alosja som er budbringeren, og som løper mellom stedene der det er informasjon å hente. Den første han besøker er Grusjenka. Hun er nå forlovet med Dmitrij, forelsket i ham, og redd for at han ikke er forelsket i henne. Den polske offiseren og vennen hans er nå lutfattige, latterlige er de blitt, som tigger om penger i svulstige ordelag, men eier ingenting, gjør ingenting, og står i gjeld til vertinnen i leiligheten de bor i. Grusjenka gir dem litt. Hun gir et mye bedre inntrykk mot slutten av romanen, enn i begynnelsen. Hun viser seg å være et godt menneske, med et godt hjerte. Men historien om polakken som var med henne og forlot henne for fem år siden, har ødelagt henne. Hun har også på en måte gått gjennom en soning, og er nå klar til å sone mer sammen med Dmitrij.

Neste kapittel, «Vond fot» (больная ножка), er et nytt gjensyn med den fremdeles ubetalelige fru Khokhlakova, «den kaklende dukken» som jeg skriver litt om i forrige post om romanen. Khokhlakova har begynt å abonnere på en avis, «Rykter» (слух), der hun selv nå er blitt omtalt i negative ordelag, om hvordan hun er for gammel, men forsøker å være ung, og hvordan hun ville gi Dmitrij 3000 rubler om han ville flykte med henne til gullgruvene i Sibir. Disse skriveriene får det selvsagt til å gå helt rundt for fru Khoklakova. Det har også sin underliggende historie hvorfor disse historiene kommer, festlig forvridd i fru Khoklakovas hjerne, men den holder vi utenfor vår gjennomgang. Et dikt med samme tittel som kapittelet er med. Det siste som fru Khokhlakova har på hjertet er ordet «affekt» (аффект), som hun har hørt mye den siste tiden, men som hun vet hva er. Alosja forklarer, og siden blir det meste affekt for henne.

Fru Khokhlakova er mor til Lisa, som Alosja vil gifte seg med. I kapittel tre, den lille djevelen (бесенок), går han inn til henne. Det venter ham en opprivende scene. Lise er alltid vanskelig og ufordragelig, karakteristisk at hjertegode Alosja skal velge seg nettopp henne, han er ren i sin kjærlighet. Jeg er ingen ekspert i psykologi og psykiatri, og vet ikke når selvskading kom inn som et begrep. Med Lisa er det i alle fall inne i litteraturen, her er det både uttalt og gjennomført, fysisk og psykisk. Hun leser alle slags tekster som oppriver henne, og vil la seg opprive, hun tror verden er ond og hun tror på det onde, hun ler og fryder seg over alt som er fælt, like i synet på hjertegode Alosja. Han lytter også på henne alvorlig, og svarer henne alvorlig. Til slutt trygler hun ham om at han må være glad i henne, men forærer ham også et brev til broren hans, Ivan, som også har vært og besøkt henne. Da Alosja går, legger Lisa fingrene sine i dørsprekken, og smeller døren igjen. Jeg kan ikke huske å ha lest noe lignende i noen så tidlige tekster, og vil gjerne bli opplyst om andre kjenner tidligere eksempler. Подлая, подлая, подлая, подлая, sier hun til slutt, om seg selv. Podlaja, blir det i transkripsjon, «podlets» betyr skurk eller kjeltring, podlij er adjektivet, og endingen -aja er hunkjønnsformen. Hun sier det altså om seg selv.

Kapittel 4, Hymner og hemmelighet (Гимни и секрет), inneholder Dostojevskijs kongstanke og kanskje mest kjente setning: Om Gud ikke finnes, er alt tillatt. På russisk ser det slik ut: «(…) Без Бога-то и без будушей жизни? Вед это, стало быть, теперь все позволено, все можно делать?» «А ты и не знал?» говорит. Смеется. [Bez boga-to i bez budusjej zjizni? Ved eto, stalo byt, teper vsje pozvoleno, vsje mozjno delat? «A ty i ne znal?» Govorit. Smejotsa.] «(…) Uten en Gud og uten det kommende liv? Du ser, det vil si, at nå er alt tillatt, man kan gjøre alt.» «Visste du ikke det?» sier han. Ler.» Kyndige i russisk ser at russisk inneholder litt mer informasjon, påhenget -to etter boga betyr «noen», «en eller annen» eller «denne (i betydningen «denne Gud», litt humoristisk eller nedlatende), og er et helt vanlig suffiks, men ikke akkurat etter dette ordet her, Bog (Бог = Gud). «Ved (Вед)» er en partikkel som blir brukt for å uttrykke noe opplagt, omtrent som «du skjønner», «du ser», «du skjønner/ser vel», og formuleringen «A ty i ne znal  (А ты и не знал)» med «i» (и = og) i midten blir brukt til å understreke andre ledd, altså visste ikke: «Visste du ikke engang det». Dmitrij sier det altså som noe helt opplagt, men det er noe av det mest dramatiske som er skrevet og noe av nøkkelen for hele Dostojevskijs forfatterskap. Han vil vise at Gud finnes, at Gud trengs, og han vil vise konsekvensene hvis man avviser Gud. Det vil han gjøre omtrent samtidig som Nietszche erklærer: «Gud er død». Det betyr, om man skal tro dem begge, at alt er tillatt, og konsekvensene er det fryktelige som Dostojevskijs romaner er fylt av.

Setningen blir sagt i en samtale mellom Dmitrij og Alosja i fengselet (Alosja har besøkt ham). De gudløse i romanen er først og fremst representert av Ivan, den store ateisten og forfatteren av «Storinkvisitoren». Med seg har han disippelen Smerdjakov, det uekte barnet, født av Stinke-Lise, med Fjodor Karamasov som ukjent, men sannsynlig far, plassert hos tjenerskapet Grigorij og Marja, pint og plaget gjennom livet. Hans fulle historie skal komme frem i den ellevte boken. Rakitin, en karakter vi ikke har lagt vekt på i vår gjennomgang (det er han som har skrevet verset om Khokhlakovas ben, fra to kapitler siden, og det er også han som har skrevet artikkelen om henne i «Rykter»), er også en av de gudløse, og det var egentlig til ham Dmitrij fortalte at uten Gud er alt tillatt, Dmitrij gjengir bare samtalen for Alosja. Dostojevskijs kongstanke blir altså bare gjenfortalt, referert til fra en tidligere samtale. Rakitins svar er at moralsk kan man selvfølgelig det, men ikke i praksis, siden man vil bli arrestert og komme i fengsel (En klok mann, sier han, kan gjøre alt, men her er du, sier han, du drepte og ble grepet og nå råtner du i fengsel (Умному человеку, говорит, все можно, ну а вот ты, говорит, убыл и вполался и в тюрмье гниешь!). Dostojevskij hatet denne nye moral, der rett og galt bare er hva man kan komme i fengsel for og ikke. Den nye tid spør ikke hva som er riktig og galt å gjøre, men hva man kan slippe unna med. Forpliktelsene blir overfor menneskene og samfunnet, og ikke overfor Gud. Dette vil i følge Dostojevskij føre til fortapelsen, noe som var prosjektet å vise i romanen «De besatte (Беси)». Rakitin understreker sitt prosjekt, med å fortelle at han har til hensikt å svindle til seg 150 000 rubler fra fru Khokhlakova, gjennom å gifte seg med henne og ta henne til St. Petersburg. Han vet han ikke vil bli fengslet for det, og derfor kan han gjøre det, selv om det er umoralsk.

Dmitrij har imidlertid begynt på sin soning. Og den skjer i følge Dostojevskij ikke i fengsel, men i det indre, i seg selv. Soningen er en sak mellom menneske og Gud. Dmitrij har begynt å forstå det. Derfor er han ikke så opptatt av rettssaken i morgen, og at han står i fare for å bli uskyldig dømt. Hans straff er den moralske, og den er han nå beredt til å bære. Den virkelige morderen vil få sin straff av Gud, sier han. Drømmen om barnet, som man finner i åttende boks siste kapittel, er sendt ham av Gud, for at han skal forstå, han skal hjelpe dette barnet og alle andre barn så de ikke gråter mer. Han er blitt som et nytt menneske, og er mye mer redd for at han skal miste dette nye mennesket han er blitt, altså miste de riktige tankene han nå tenker og gå tilbake til den gamle Dmitrij han var, han er reddere for det, enn utsiktene for 20 år i malmgruvene i Sibir.

Dette store kapittelet inneholder også mange av tankene som blir fortvilelsen og prosjektet til modernismen. Hva skal man gjøre om Gud ikke finnes? Om mennesket blir herre i verden? Da finnes heller ingen dommer for rett og galt, retterdigheten finnes ikke (fordi det ikke finnes noen som kan sørge for den), meningen med livet faller bort. Og hva blir livet uten mening? Nietszche formulerer disse tankene klarere og mer målrettet enn Dostojevskij (for Dostojevskij blir det jo fremsatt som noe som ikke må være og ikke må bli, hos Nietszche er det noe som er).

Hemmeligheten i kapittelet er at Ivan har klekket ut en plan om å rømme. Det er ikke så mye en reell plan, skjønt, for Ivan er den både reell og ønsket, enn tatt med for å illustrere et par poeng. Den gudløse Ivan ønsker ikke at Dmitrij skal ta sin straff, sone sin skyld (Dmitrij har kanskje ikke drept faren, men han har gjort mye annet galt, og det er for dette han er beredt til soning), men flykte til Amerika, altså forsøke å slippe unna med det. Amerika er for Dostojevskij noe av det mest urussiske, og dermed noe av det mest umulige, jag etter penger, den nye tid, demokrati og menneskelige rettigheter, ingen sann, ortodoks tro. Det er heller ikke et godt sted å sone, som Dmitrij selv sier. Ivan har også en annen grunn for å ønske at Dmitrij ikke blir sendt til Sibir, og det er at også han – den gudløse – har samvittighet og føler skyld. I et kapittel, som snart kommer, skal vi få vite mer om dette. Den eneste grunnen til at Dmitrij vurderer dette tilbudet, er at han er så forelsket i Grusjenka, og han er usikker på om straffanger har lov til å gifte seg. Kapittelet slutter med at Alosja sier han «ikke et eneste øyeblikk har trodd Dmitrij er en morder» (Ни единой минутой не верил, что ты убийца). Alosja er en bærer av sannheten i romanen, han lyver ikke og tar ikke feil. Leseren må skjønne at det er ikke Dmitrij som er skyldig i mordet på Fjodor Karamasov, det må være en annen. Løsningen kommer snart.

«Ikke du, ikke du» (не ты, ны ты) heter neste kapittel. Det skal bli sagt på en måte leseren først må oppfatte som ganske merkelig, men som siden skal bli helt klart. Det er Alosja som har tilgang på mer informasjon enn leseren, som ser mer og skjønner mer, han er ikke bare en budbringer for romanen og leseren, men i romanen også for Gud. Han får av Gud skjønne å vite det han trenger. Han blir som et medium. I dette kapittelet besøker han broren Ivan, direkte fra fengselet, som alltid hos Dostojevskij skjer alt sammen på en gang, rettssaken mot Dmitrij er i morgen, alt må ordnes denne kvelden. På veien til Ivan stikker han, liksom som et innfall, innom Katarina Ivanova. Der treffer han faktisk på Ivan, på vei ut, som han også hadde en forutanelse for at han ville gjøre. De snakker imidlertid ikke sammen her, men Alosja går inn til Katarina Ivanova, Katja. Ivan blir også med, på befaling fra Katja. Det er bare et bitte lite opptrinn der inne, der det ligger mye under som vi ikke får vite, om hva Katja og Ivan nettopp har snakket om, og hvordan forholdet mellom dem har blitt. At det har blitt mer intimt, skjønner Alosja av at de nå sier «du» (ты) og ikke «De» (вы) til hverandre. Begge er svært oppskaket over det som skal skje, og det som har hendt, kan man skjønne, men av hver sine grunner. Det er et lite forvarsel om at kommer til å bli skjebnesvanger under den kommende rettssaken, både hun selv og Alosja ser ut til å frykte at det er hun som skal sende Dmitrij til Sibir. Hun kan også være den som redder ham. I en følgende samtale mellom Ivan og Alosja i det de forlater Katarina Ivanovna får vi av Ivan vite at hun sitter med et brev som med «matematisk påviselighet» (матеатически доказывающий) beviser at han er morderen. Så kommer ordene. Det må med at Ivan ser dårlig ut, at han er nær ved å miste forstanden, Alosja ser det og han selv er bekymret for det, de har nettopp snakket om det. Ivan sier dettte om brevet Katarina Ivanova har fått fra Dmitrij, og Alosja sier oppstyrtet at dette er umulig, det er ikke Dmitrij som har drept faren. – Hvem er det da, spør Ivan, og så fortetter Dostojevskij øyeblikket, det går frem og tilbake at både Ivan og Alosja blir ute av seg, hver av sine grunner, snapper etter luften og har vanskelig for å få frem ordene, hvem er det, hvem er det? «Det er ikke du som som drepte far» (Убил отца, не ты), sier Alosja. Ivan blir opprørt, og ordene blir gjentatt, de samme ordene som er tittelen på kapittelet. Men hvorfor? Ivan er på ingen måte mistenkt, det kan ikke være ham, han var ikke på åstedet. Vi var der, selv om vi var der i mørket i kapittel 4, åttende bok. Ivan var til overmål i Moskva. Ivan og Alosja står under en gatelykt når de snakker om dette, Ivan er i søkelyset. Alosja sier at Ivan har sagt det til seg selv, alene, Alosja vet det og Ivan vet det. Alosja opptrer som et medium, han har informasjon annetsteds fra. Gud opptrer i denne romanen, informasjonen kommer fra ham. Det kommer også frem at Ivan har snakket med Djevelen. Vi skal selv snart få være til stede i et møte mellom dem. Men først er det tre kapitler om Smerdjakov, og visitter hos ham.

Det første besøket er på hospitalet, der Smerdjakov ligger etter det kraftige epileptiske anfallet han skal ha fått natten Fjodor Karamasov ble drept. Selv om to doktorer på det sterkeste bekrefter at anfallene var ekte, blir det antydet at han kanskje kan ha forstilt seg. Det er Ivan som lurer på det, etter samtalene han og Smerdjakov hadde tilbake i femte boks kapittel syv. Nå besøker Ivan Smerdjakov på sykehuset. Ivan spør Smerdjakov ganske inngående, hvordan kunne han forutse at han ville få anfall akkurat på stedet og timen, akkurat samme natt faren blir drept, men Smerdjakov svarer unnvikende og henviser til legene. Det kommer imidlertid frem at Smerdjakov har lagt mye mer i samtalene han har hatt med Ivan, enn Ivan har gjort, og det gjelder både egne og Ivans ord. Ivan blir meget urolig, men Smerdjakov er avvisende og unnvikende på de avgjørende punkt.

Neste besøk er hjemme hos Smerdjakov selv, etter at han er utskrevet fra sykehuset. Samtalene fortsetter. Det må med at Smerdjakov i alle disse tre kapitlene fremstår helt motbydelig, som et udyr. Man kan kanskje lese ham som et produkt av det gudløse, som en vanskapning, noe han nesten også er, født av Stinke Lisa, med denne ukjente faren som sikkert er Fjodor Karamasov. Han er liksom ikke et menneske, man har rett til å hate ham. Samtidig kan man også lese ham som en som har gått gjennom livet på denne måten, som et ikke-menneskelig udyr, som alle kan hate og forakte, som ikke teller med. Det kommer nå frem at det er Smerdjakov som har drept far Karamasov, men han gir helt og holdent Ivan skylden. Det at Ivan reiste bort blir tatt som en bekreftelse på at drapet skal skje, Ivan vil holde seg unna når ugjeringen skjedde. Smerdjakov tar fullt ut på alvor Ivans lære om ateismen, om at alt er tillatt, og dreper faren fordi han vet han vil slippe unna med det. Moralen teller ikke, samvittigheten er null, og for dette udyret kan det også være slik. Enten man leser ham som et rent udyr, som et symbol, så å si, eller man leser ham som et levende menneske, som hele sitt liv har blitt pint og plaget, som aldri har fått opplevd kjærligheten, og som aldri har fått sjansen til å lære forskjellen på rett og galt. Han følger derfor den mest forførende lære, den til Ivan. Det er verdt å merke seg at det gjennom hele romanen aldri er noen samtale mellom Alosja og Smerdjakov. Vi får aldri vite hvordan det hjertegode menneske Alosja som tror godt om alle og ønsker godt om alle, til og med den særdeles vanskelige Lisa, forholder seg til udyret Smerdjakov. For Ivan treffer dette samvittigheten og skyldfølelsen. Han ønsket faren død, han vet det selv, og Alosja sier det også (da må det være sant, det er det siste som skjer i kapittel 6 denne boken), og Smerdjakov blir bare et redskap for gjennomføringen. Ivan blir plaget av skyldfølelse, den gudløse har samvittighet. Brevet med det matematiske beviset for at Dmitrij er morderen, som Katja har, blir også gjengitt i dette kapittelet. Det er skrevet i rus, og inneholder mange av opplysningene som stemmer overens med drapet, dagen det skal skje, måten det skjer på, beløpet som skal stjeles, straffen som skal komme og som han er villig til å ta, det er en full tilståelse – bare med den lille forskjell at det skjedde dagen før drapet. Så hva er den da verd? Og hva når Smerdjakov går inn og dreper Fjodor Karamasov på nøyaktig samme måte som Dmitrij har beskrevet? Det er dette som skjer. Under det tredje besøket får vi vite hvordan mordet har skjedd. Smerdjakov forteller i detalj, han har opptrådt fullstendig kalkulerende og ikke latt følelsene spille inn i det hele tatt. Det gjelder både i planleggingen av mordet, gjennomføringen av det og oppførselen etterpå. Han er redskap for forbrytelsen, og et redskap som nesten ikke er menneskelig, så perfekt er det utført. Her viser også krimforfatteren Dostojevskij sitt mesterskap. Som endelig bevis på at det må være Smerdjakov, har han de 3000 rublene og overleverer dem til Ivan. Senere tar han livet av seg, som vi får høre av Alosja i kapittel 9 i samme bok.

Vi ser også at Dostojevskij tar opp et interessant spørsmål om skyld. Hvem er her skyldig i fadermordet? Er det den som blir dømt, den som har begått det eller den som har lagt idegrunnlaget for det? Romanen viser at det i alle fall ikke er den som blir dømt. Den som begår det er bare et redskap, det er den som har tenkt ut ideene som førte til mordet som har skyldfølelsen og blir plaget av samvittigheten. Vi husker også Fader Sosimas ord om at enhver er skyldige overfor alle. Det er for denne ideen Dmitrij påtar seg å sone. Vi har også en finesse i at Smerdjakov antagelig er uekte sønn av Fjodor Karamasov. Det skjer altså et fadermord i romanen. Det er bare ikke Dmitrij som har begått det.

Smerdjakov er også gjort til et udyr, en vanskapning, født av Stinke Lisa, med ukjent far, men sterke antydninger om at Fjodor Karamasov bare har gjort det som en lek. Han er skapt liksom for å vise at ingen handling er for nedrig til at ikke Fjodor Karamasov kan begå den. Slik kommer vi også inn på noen spørsmål om skjebne med greske dimensjoner. Fjodor lager selv den man som skal drepe ham. De gamle, greske tragedieforfatterne ville garantert tatt tak i dette om de skulle lage drama av materialet. I Brødrene Karamasov mener jeg det er et viktigere poeng at Smerdjakov blir et umenneske. Han er produktet av gudløsheten, født av en gudløs handling, foret med gudløse tanker. Sånn går det. Smerdjakov er blitt en karakter man skal hate. For dem som har problemer med å se ham som en ren ide, som det inkarnerte produktet av gudløsheten, for dem som mener at også romanfigurer er mennesker, ser man i Smerdjakov hva som skjer med et menneske som er uønsket av alle og som aldri får oppleve kjærligheten. Jeg mener det er representativt at det aldri er noen fortrolig samtale mellom Kristusfiguren Alosja og Smerdjakov, de er aldri alene sammen, forholder seg aldri direkte til hverandre. Alosja er glad i alle mennesker, men Smerdjakov er i romanen en skapning det skal være lov å forakte. Alle de andre personene i romanen viser frem gode, menneskelige sider i møte med Alosja, det er bare Smerdjakov som ikke får sjansen til det. Man skal forakte ham, som man skal forakte ideene han er resultatet av.

Etter besøkene hos Smerdjakov får Ivan selv besøk, og det av Djevelen. Det er alltid litteraturteknisk interessant når Djevelen opptrer i romaner og noveller, det er et eget studium hvordan han opptrer og hvilken funksjon han har. Den mest berømte opptredenen er selvsagt legenden om Faust, der Mefistoles oppsøker Faust og får sjelen hans mot at Faust får oppfylt noen ønsker i livet. Det skjer altså en byttehandel, der Faust får det han drømmer om i livet, mens Mefistoles får sjelen hans etterpå. Goethe har behandlet temaet i hans kanskje aller største verk, Faust, og Thomas Mann har også brukt temaet i sin roman, Dr. Faustus. Ellers har vi interessante opptredener av Djevelen i Mesteren og Margarita, av Mikhail Bulgakov, som vil bli behandlet her på bloggen i mars, og selvsagt også i Dante, om enn hans person og funksjon der er helt annerledes enn i de andre verkene jeg her har nevnt.

I Brødrene Karamasov kommer Djevelen til Ivan om natten, når Ivan sover eller hallusinerer. Kapittelet heter også «Djevelen. Ivan Karamasovs mareritt» (Черт. Кошмар Ивана Федоровича). Ivan er syk, har feber og feberfantasier, og han har også uttalt til Alosja at han er i ferd med å bli gal. Sannhetsbæreren i romanen, Alosja, frykter at det er sant. Dostojevskij legger altså mye inn på å bevare realismen i romanen, dette er noe som kunne skjedd. Samtidig er Djevelen den karakteren i romanen som er mest detaljert beskrevet. Ingen av de andre blir det egentlig skrevet særlig mye om, hvordan de ser ut og hva de har på seg, for fantasifiguren Djevelen blir det beskrevet nøyaktig. Det er en artig kontrast.

Oppførselen til denne Djevelfiguren er også ganske artig. Det er en humoristisk utlevering av ideene Ivan står for. Det er ikke selve Lucifer som kommer, den falne engel, Satan, den onde og skrekkelige, men en ganske velkledd og smått sympatisk Djevel som forsøker å vinne Ivan over til sin sak. Han opptrer smiskende, slesk, manipulerende og forførende. Thomas Mann må godt ha kjent Dostojevskijs roman da han skrev Dr. Faustus, de to djevlene i hver sin roman har noen av de samme karakteregenskapene. Det er Fristeren, som man kjenner ham fra barnesangene. Hos Mann er han riktignok mer utspekulert, farligere, hos Dostojevskij opptrer han bare i dette kapittelet og forsvinner. Det er aldri snakk om å opprette noen pakt.

Ivan reagerer på ham med sinne. Han tror ikke på ham, og vil ha ham vekk. Men Djevelen spør hvis han ikke tror på ham, hvorfor kaster han da ting på ham og prøver å slå ham? Er dette en måte å behandle en drøm på? I disse humoristiske scenene blir også troen til Ivan, og troen generelt, problematisert. Ivan insisterer på ateismen, han vil ikke tro, han avviser religionen og erstatter dem med sine egne ideer, men kimen til troen ligger i ham og i alle andre allikevel (mennesket er et religiøst vesen), og frykten for at verden ikke er mer enn det man ser er noe man vanskelig kan fornekte. Samtalen med Djevelen viser at Ivan ikke er så sikker i sin tro allikevel. Og tvilen kommer kanskje ikke fra Djevelen, men fra Ivan selv.

– Браня тебя, себя браню! – опять засмеялся Иван, – ты – я, сам я, только с другою рожей. Ты именно говоришь то, что я уже мыслю… и ничего не в силах сказать мне нового!

– Å banne til deg er som å banne til meg selv! + begynte Ivan igjen å le, – du er meg, meg selv, bare med et annet tryne. Du sier akkurat det som jeg allerede har tenkt ut… og er ute av stand til å si meg noe nytt!

Blant mye annet forteller Djevelen «en legende» som illustrerer dette poenget, og flere andre poenger. Det dreier seg om en mann som har fornektet Gud og det meste hele livet, han dør, og har ikke forventinger om et etterliv. Det blir ham imidlertid tilbudt, han kan til og med få innpass i paradis, han må bare gå en kvadrillion kilometer først (24 nuller, en billion billioner). Han vil ikke, og blir liggende noen tusen år før han likevel begynner å gå. Til slutt kommer han frem, og etter å ha vært i himmelen bare to sekunder, utbryter han at for disse to sekundene kunne han gått den mangedoblede distansen (faktisk en kvadrillion kvadrillioner i kvadrillionte potens, et usannsynlig høyt tall, allerede hundre i hundrede potens har 200 nuller, tallet er å regne som uendelig). Ivan utbryter at dette er en legende han selv skrev som 17 åring på gymnaset, Djevelen kan ikke komme med noe nytt, Djevelen er hans egen fantasi. Samtidig er «legenden» en overdreven illustrasjon til hva Dmitrij skal gå igjennom. Hvis ferden ender i paradiset, er ingen reise for lang, ingen plage for stor. Heller ikke 20 år i malmgruvene i Sibir. Det at han har blitt arrestert og står i fare for å bli dømt, gjør at Dmitrij har begynt på denne ferden. Også han lå først stille uten å foreta seg noe, som mannen i legenden.

Det er i det hele tatt mye å ta tak i i dette kapittelet om Ivan og Djevelen. Nøkkelen er at ideene som gjelder ellers i romanen blir forvrengt og forvridd, strukket, dratt og lekt med, som en scherzo i musikken, men likevel til å kjenne igjen. Det illustrerer også Ivans kvaler, hans nervepåkjenninger, og forbereder rollen hans i rettssaken mot Dmitrij som skal være allerede neste dag (som alltid skjer alt fort hos Dostojevskij, helst på en gang). For litteraturhistorien er det også interessant med talen med et legemliggjort fantasiprodukt, en dobbeltgjenger eller en innbilning som blir materalisert. Dette motivet er også mye brukt, blant annet av vår egen Dag Solstad i flere av hans nyere romaner.

Siste kapittel blir brukt til at Alosja kommer, og avbryter Djevelbesøket. Det er da et par ting som ytterligere underbygger at det har vært en drøm, blant annet står et glass Ivan skal ha kastet mot sin gjest fremdeles på bordet. Samtidig er det et par ting som tyder på at det ikke har vært bare en drøm, det blir etterlatt litt gåtefullt. Men om det er det ene eller andre er ikke så viktig for romanen. Viktig er at nå at Ivan blir stadig dårligere, natten før rettssaken, og at Smerdjakov har etterlatt seg et brev ved selvmordet:

«Истребляю свою жизнь свою собственной волей и охотой, чтобы никого не винить»

«Jeg utsletter mitt liv med min egen vilje og lyst, slik at ingen blir gitt skylden».

Hans siste ord blir holdt i pennen av Dostojevskij. Han tar ikke livet sitt, men utsletter (истребить) det, slik at det blir som det aldri har vært. Hans skyld faller utenfor diskusjonen. Resten av notisen går selvsagt på selvmordet, at ingen skal bli gitt skylden for det, men det ringer også utover mot rettssaken som skal komme, og romanens spørsmål om hvem som er skyldig overfor hvem. Min lesning holder Smerdjakov utenfor denne diskusjonen, noe jeg også har forsøkt å argumentere litt for.

Tolvte bok: En rettslig feil (Сушебная ошибка)

Romanens lengste bok avslutter den. Det er 14 kapitler i den, og i min russiske utgave utgjør de 104 sider. Handlingen er rettssaken mot Dmitrij Karamasov, hvor den som ikke kjenner utfallet har samme type lesning som ved en spenningsroman foran seg. Romanen er komponert slik at leseren nå vet at Dmitrij er uskyldig, at det er Smerdjakov som har drept faren, men at indisiene som peker mot Dmitrij er overveldende, og bevisene mot Smerdjakov er lik null. Det er bare vitneutsagn fra Dmitrijs brødre, Ivan og Alosja, som kan tale for at det er Smerdjakov. Og man kan lett forestille seg rettens reaksjoner mot brødres beskyldninger mot en avdød vanskapning. Det ser dårlig ut for Dmitrij.

Vi må før vi begynner ta med litt om Dostojevskijs syn på det nye rettssystemet som Russland mer eller mindre har importert fra Europa på denne tiden. Han foraktet det. Han trodde ingenting på «de humanistiske ideer» dette nye rettssystemet representerte. Tvert i mot så forkvaklet det hodene på folk, da man for første gang begynte å finne brotsmenn som ikke følte seg skyldige. Det var andre som hadde skylden, samfunnet, dårlig oppvekst, hva som helst. Det var en form for medmenneskelighet Dostojevskij ikke kunne noe med, at ugjerninger skulle bortforklares og skylden legges på alle andre. For Dostojevskij var den moralske følelsen av å ha gjort noe galt helt nødvendig for å kunne begynne den soning som var viktig, nemlig den sjelens soning man gjorde overfor Gud. Han skriver et sted (uten at jeg nå kan gjengi hvor, hjelp meg gjerne den som vet) at den gang han selv var i Straffearbeid i Sibir, så traff han selvsagt alle mulige ugjerningsmenn som hadde gjort de mest redselsfulle ting. De hadde en ting felles, og det var at alle visste at de hadde gjort noe galt. Slik var det i følge Dostojevskij ikke lenger, og det er det nye rettssystemet som har ødelagt dem. Her blir veltalenhet og løgner viktigere enn rettferdighet og sannhet, det er viktigere for advokatene å vinne saken, enn at rettferdigheten skjer fyllest. Rettssaken i Brødrene Karamasov illustrerer forbilldelig hva Dostojevskij mener.

Aktørene kjenner vi for en stor del fra før. Den mistenkte er Dmitrij Karamasov, anklaget for mordet på sin far, Fjodor. Vitnene er romankarakterene vi har blitt kjent med gjennom romanen så langt. I tillegg kommer det til særlig to nye som skal gjøre en del av seg. Aktor er statsadvokat Ippolit Kirillovitsj, forsvareren Fetjukovitsj. Fetjukovits kommer fra St. Petersburg, er en stjerneadvokat, nettopp av den typen Dostojevskij forakter. Han er kjent for å reise rundt i provinsene og ta sensasjonelle saker det er stor oppmerksomhet rundt, sånn som denne, og han er kjent for aldri å tape. Også motparten, Ippolit Kirillovitsj, frykter ham, om han har aldri så gode kort på hånden. Fetjukovitsj er en trollmann med ord som kan vippe en hvilken som helst sak til sin fordel, om det ser aldri så umulig ut. Han er en juridisk ekspert mer enn en moralsk ekspert,  han er en retoriker, men ikke en søker etter sannheten. Han er forfengelig, ikke rettferdig. Også om Kirillovitsj blir det uttalt at han ser på denne saken som et karrieresprang, om bare ikke denne Fetjukovitsj stikker kjepper i hjulene for ham, så han ikke klarer å vinne den.

Saken går sin gang de første kapitlene, det er virkelig underholdende lesning, vitner blir avhørt og Fetjukovitsj avkler dem deres troverdighet. Det gjelder særlig tjeneren Grigorij, som blir stilt frem til spott og spe der blant øvrigheten, lite han vet. Alosja har vitnesbyrdet at broren ikke er morderen fordi han sier det selv, og broren snakker sant, det ser Alosja på ansiktet hans. Siden husker han på scenen der broren slår seg på brystet tilbake i første boks siste kapittel , for leseren gjentatt flere ganger i andre sammenhenger, men forstår Alosja plutselig hva det er, det er pengene. Det styrker Mitjas sak, Alosja er troverdig, Dmitrij impulsiv, han roper at akkurat slik er det, og Fetjukovitsj får også mye ut av dette vitnesbyrdet.

Deretter er det Katarina Ivanovna som skal vitne. Hun skal bli en nøkkelfigur under rettssaken. Mange lurer på om hun ønsker å hevne seg for at Dmitrij forlot henne til fordel for Grusjenka, det et til å begyne med knyttet speninng til oppførselen hennes i rettssalen. Til å begynne med gjør hun imidlertid mer enn man kan vente for Dmitrij. Hun insiterer på at det skal komme doktorer og vitne for ham, hun betaler dem til og med, og gjør også andre anstrengelser som skal styrke Mitjas sak. Det er også hun som har sørget for at Fetjukovitsj er forsvareren hans, Fetjukovitsj er ikke billig. Vitnemålet hennes er også selvstendig selvoppofrende. Hun spiller den rollen hun har påtatt seg tidligere i romanen, at hun skal være Dmitrij tro og hengiven, selv når han forlater henne. Ting som taler mot Dmitrij dekker hun over, selv når det gjør at hun selv fremstår i et dårligre lys, slik som når hun forteller historien om hvordan hun hadde gått til ham for å få penger til å redde faren sin, uten å fortelle at det var Dmitrij som hadde bedt henne komme. Dette er også en historie som går igjen og igjen i romanen, og som leseren skal ha fått med seg. Dmitrij får svært mye sympati for dette vitnesbyrdet. Grusjenkas innlegg er mer følelsesladd, hun vekker ikke varme følelser hos tilhørerne, og vinner heller ingen sympati for Dmitrij. På den annen side er Grusjenka ekte, umiddelbar og ærlig, hun dekker ikke sine følelser, og kalkulerer ikke, mens det for Katja er viktigst hvordan hun blir oppfattet, og at alle skal se hvor skjønn hun er.

Vi får se mer av Katja etter at Ivan har vitnet. Ivan er fortsatt febersyk, og det var egentlig tvil om han i det hele tatt skulle klare å vitne, og når han først gjør det, hvordan det vil gå. Det ender imidlertid opp med at han bestemmer seg for å legge frem alt han har, inkludert de 3000 rublene fra Smerdjakov. Selv om han ikke har noen vitner på at det er fra Smerdjakov han har fått dem, gjør det sterkt inntrykk i retten. Inntrykk gjør det også da han selv tar på seg skylden for mordet, og begynner å fable om djevelbesøk, og i det hele tatt ser ut til å være ute av seg. Det er imidlertid mulig å mene at Ivan er vel så skyldig som Dmitrij, som sitter på tiltalebenken, og kanskje kan man til og med mene at det er den guddløse tilstanden han har vært i tidligere som er gal, mens det at samvittigheten taler til ham og at han føler skyldfølelse er i ferd med å lede ham på den riktige vei. Den moralske skyld for drapet ligger mer hos Ivan enn hos Smerdjakov, som også Kjetsaa påpeker i sitt etterord til romanen (utgave fra Solum).

Aller mest inntrykk gjør Ivans tale på Katja. Hun bestemmer seg etter den for å legge frem brevet hun har fått fra Mitja, det som med matematisk påviselig beviser at han er morderen. Hun som altså først var heltinnen som frelset ham, blir nå bøddelen som sørger for å få ham straffet. Det er ingen tvil om at det er Ivans vitnesbyrd som får henne til å gjøre det, om det er av det at han påtar seg skylden for mordet (dette er noe de har kranglet om), eller om hun ikke vil ha noe av at andre enn henne frelser Dmitrij, eller hva det egentlig er som utløser handlingen hennes, det er ikke godt å si, men det at hun viser frem brevet besegler i alle fall Dmitrijs skjebne. Han har jo som vi vet skrevet nøyaktig hvordan faren skal drepes, og at han skal gjøre det. Det er en full tilståelse – bare det at den skjer på forhånd. Selv leverer Katja nå et nytt vitnemål, der alt som taler dårlig for Dmitrij blir tatt med, og avslutter med å si at årsaken til at hun gjør det, er at han – Dmitrij – nå har sørget for å drive Ivan fra forstanden. Kanskje er det også av hevn mot Dmitrij for alt han har gjort mot henne, romanens forteller spekulerer i det. Dette kapittelet slutter med at Grusjenka styrter bort til Dmitrij, omfavner ham, og kaller Katja en slange. Det er i det hele tatt stort oppstyr. Og med det er vitneforklaringene på det nærmeste slutt.

Så følger flere kapitler med statsadvokatens og forsvarsadvokatens tale. Disse kapitlene er med først og fremst for å holde på spenningen, for å målbære Dostojevskijs kritikk av det nye, moderne rettssystemet (som selvsagt bare er en biting i denne store romanen) og for leserens fornøyelses skyld. Det er da også fornøyelig lesning, begge de to advokatene legger ut i det vide og det brede, spekulerer og antar, forsøker å trenge inn i de involvertes psykologi, tar for seg forskjellige muligheter, vurderer og konkluderer, tilsynelatende strengt rasjonelt og med logiske slutninger, men vi som nå kjenner historien vet at det stemmer bare ikke. Verken stadsadvokat Ippolit Kirilliovitsj eller den berømte stjerneadvokat Fetjukovitsj er i nærheten av å treffe begivenhetene som de skjedde, eller de ulike karakterene som de er. Kirillovitsj konkluderer naturlig nok med at Dmitrij er skyldig, og skal dømmes strengt for fadermord (også for at «Europa ikke skal få forståelsen av at vi godkjenner fadermord hos oss), mens Fetjukovitsj vil ha ham frikjent eller dømt under formildende omstendigheter. Mellom talene er det kostelige kommentarer fra publikum, som diskuterer saken og utfallet av den.

Spesielt kan man hente frem delen i talen til Kirillovitsj, der han snakker om den Karamsovske, ustyrlige kraft. Dette er en kraft som bodde hos far Fjodor Karamasov, og på forskjellige måter i alle de fire sønnene. For forsvarens tale kan man se Dostojevskijs grep om retorikken, at han gjør Fetjukovitsj til en bedre taler enn Kirillovitsj, og at det virkelige høydepunktet er når han ikke forsøker å argumentere for at Dmitrij begikk mordet, men at han ikke bør straffes eller bør straffes meget mildt for det. Han argumenterer her meget appellativt, det er kun til tilhørernes følelser han henvender seg, og de russiske følelser lar seg selvsagt rive med. Vi kan også merke oss at han egentlig ikke ønsker å finne frem til sannheten i denne saken, han taler for å oppnå et mål, og det målet er å få Dmitrij frikjent eller dømt mildest mulig.

Også etter dette er det noen kostelige kommentarer om de to talene, og om de mulige utfall av saken, før dommen kort og konsist blir kunngjort: Dmitrij er skyldig. De siste kommentarene i selve romanen er fra rettens publikum på vei ut.

– Да-с, мужики наши за зебя постояли.

– И поконили нашего Митеньку!

– Jah, bøndene våre gav ikke etter.

– Og gjorde det av med vår kjære Mitja!

Og vi forstår hvorfor fader Sosima bøyde seg ned og kysset nettopp Dmitrijs føtter, den gang under det skandaløse møtet helt tilbake i bok 1, kapittel 6.

Epilog (Эпилог)

Romanen slutter imidlertid ikke der. Den har også en viktig epilog med tre kapitler. I det første er det bare nærmere opplysninger om dommen, og om hva som vil skje med Dmitrij. Katja får også her en sjanse til å forklare seg, og til endelig å vise frem sine menneskelige følelser, som hun har holdt skjult gjennom hele romanen i forsøk på å spille ulike roller, som oftest de heltmodige og selvoppofrende. Også hun skal nok i det som gå ut av romanen i ferd med å gå gjennom en soning. Det er snakk om å rømme til Amerika, som selvsagt ikke vil bli noe av, og det er et sterkt møte mellom Katja og Grusjenka som fortsatt hater hverandre intenst.

Det er imidlertid det aller siste kapittelet som er det viktigste, og vakreste, og en herlig avrunding av denne store roman. Det handler om lille Ilusjas begravelse. Lille Ilusja, sønn av drankeren Snegirjov, som sist vi så ham lå syk og hadde bursdag, er naturligvis blitt helt glemt av leseren under alt som skjer med oppklaringen av mordet og rettssaken. Nå er han her igjen, og nå er han død. Alosja er i begravelsen, og for en gangs skyld har også Snegirjov klart å la være å drikke. I motsetning til fader Sosima, kommer det ingen lukt fra liket til lille Ilusja. Det er allerede et lite varsel om at det er han som er den hellige, han som er varselet om det som skal komme.

Begravelsen er virkelig sørgelig. Den lille gutten ligger der i kisten, og den sinnssyke moren vil ha blomsten han holder i hånden. Faren Snegirjov vet ikke sin arme råd, og kaller sin sønn «lille far, kjære lille far» (батюшка, милый батюшка) som han også har gjort mens han var i live. Han vil ikke gi slipp på ham, vil ikke begrave ham på kirkegården, vil ha ham begravd ved stenen hans, men det vil jo de andre ikke gå med på, han må i kristen jord. Så bærer de han ut, lille kisten, alle gråter. Ilusja har som et slags siste ønske at de skal strø småsmuler på graven hans, slik at småspurvene kan komme og spise. Det er rørende vakkert, men også symbolsterkt, med allusjoner til Bibelen og billedlig med at alle kan forsyne seg med mat ved hans minne. Det er mange slike rørende detaljer, og tungt sørgelig at den lille, tapre gutten er død og skal begraves. Hvor meningsløst er ikke det?

Men så er det denne epigrafen, her i sin russiske form (den norske står i min første post om Karamasovbrødrene, i romanen selv og i Joh 12,24):

Истиннр, истинно говорю вам: если пшеничное зерно, падши в землю, не умрет, то останется одно; а если умрет, то принесет много плода.

«Hvis hvetekornet faller til jorden og dør, bærer det megen frukt» er budskapet. Så gjelder også her. Lille Ilusja er hvetekornet som har falt til jorden og dødd, midt mellom alt det fæle og grusomme som har skjedd ellers i romanen. Nå skal han bære frukt, og det skjer så vakkert at jeg er lykkelig det er Dostojevskij som har tenkt det ut og plassert det som avslutningen på sin siste roman. Dette er fullbyrdelsen av hans verk, en krone verdig hans store forfatterskap.

Etter at Alosja og barna, 12 stykker av dem, Jesus og disiplene, har forlatt den lille stuen for å la familien Snegirjov sørge i fred, snakker de naturligvis om det som har skjedd og står foran dem, og hvor fælt alt er det. Lille, veslevoksne Kolja Krasotkin («den vakre», vi husker ham) sier det er kjempetrist, og at han hvis han bare kunne fått vekket ham til live igjen, så ville han gitt alt i verden! (мне очень грустно, и если б только можно было его воскрестить, то я бы отдал все на свете!) – Ах, и я тоже, – сказал Алеша. «Ark, jeg også, sa Alosja». De andre ungene går også rundt og sørger, og diskuterer. Så kommer de til Ilusjas sten, den far Snegirjov ville begrave ham ved. Der er det Alosja stopper opp, og samler ungene rundt seg for å holde en liten tale, nettopp her, på dette stedet.  Talen er på et par sider, så enkel at et barn kan forstå den, og den behandler også barna fullstendig som likeverdige, det er et ekte og oppriktig ønske fra Alosja om å få sagt et par ord her ved Ilusjas sten, til minne om ham. Det er selvsagt en illusjon til Bibelen, Jesus og barna, «la de små barn komme til meg», men scenen er også aldeles vakker i seg selv, og trenger ikke Bibelen som underlag. Den går helt enkelt på hvordan alle her var fiendtlig innstilt til Ilusja, den gangen de kastet stein på ham da han tappert forsvarte faren sin. Men nå er alle samlet og føler stor kjærlighet for hverandre, og hvem andre enn Ilusja er det som har ført dem sammen? La oss ta vare på dette minnet gjennom livet, der utvilsomt mye vil skje, men uansett hva som vil skje, så må de huske dette minnet da de stod sammen og følte kjærlighet til hverandre, og la dette være den nødvendige inspirasjonen til å avstå fra onder handlinger. Den står helt på siden av den blendende retorikken til de to statsadvokatene i rettssalen, dette er enkelt og likefrem, la oss huske hverandre og være glade i hverandre. Og det skal være lille, tapre Ilusja som skal være minnet som får frem denne gode kjærlighetsfølelsen, slik gir hans død mening, slik blir han det frøet som siden skal gi megen frukt, om bare de 12 barna på hvert sitt sted sprer denne kjærligheten videre. Og leseren, som fort kan være grepet av den samme følelsen, kan sørge for at denne kjærligheten blir spredd også i den virkelige verden, til minne om lille Ilusja. Dette er romanens hovedbudskap og svaret til Storinkvisitoren. Jeg slutter meg til Koljas utrop i det barna og Alosja går hånd i hånd ut av romanen: Ура Карамазову! [Ura Karamazovu] «Hurra for Karamasov!»

III Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij

De to siste ukene har vi tatt for oss den siste romanen til den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij. I dag skal vi fortsette med del nummer 3.

TREDJE DEL

Syvende bok: Alosja (Алеша)

Denne boken inneholder fire middels store kapitler. Det første er det fryktelige «Fordervelig ånd» (Тлетворный дух) om fader Sosimas forråtnelse. Det er nemlig slik i den ortodokse kirke og vel også i den katolske, at det blir viet stor oppmerksomhet til hellige menneskers legeme etter deres død. Siden de er hellige, kan de ikke godt råtne. Den katolske kirke har som et av sine helgenkriterier at det skal skje under også etter at personen er død. I en roman har man gode muligheter til å fortelle noe med dette, siden man står fritt til å velge hva som skal skje, og tolkningsmulighetene er mange. Derfor er det bemerkelsverdig at Dostojevskij lar Sosima råtne noe aldeles fryktelig. Han forklarer med naturlige forhold, det er på sommeren, varmt, mens tidligere hellige som ikke har råtner har dødd i den kalde vinteren, og så videre, men han kommer ikke rundt det faktum og fortelleren understreker også selv at Sosima råtnet svært raskt og luktet svært vondt.

Alosja blir av dette sønderknust. Han hadde virkelig tro på staretsen og hans kraft, og tar det svært tungt at døden på denne måten blir så tydelig og så fysisk. En bifigur, Rakitin, tar ham i denne tilstanden med til Grusjenka. Vi får den lærerike historien om «Løkstengelen» (Луковка). Den kommer først etter at Grusjenka har flørtet med Alosja, og satt seg i fanget hans, uten å vite at starets Sosima nettopp er død. Da hun får vite det blir hun meget bestyrtet, korser seg, og går ned fra fanget hans med en gang. Det er nå hun forteller fabelen om løkstengelen. Den går ut på at det var en gang en slem kone som aldri hadde gjort noe godt i sitt liv. Da hun døde ble hun kastet i ildsjøen av djevelen, og skytsengelen hennes kunne ikke hiske noen ting som kunne hjelpe henne opp igjen. Men så kom han på at hun en gang hadde gitt en løk til en tiggerkjerring. Gud sa at at denne løken kunne strekkes ut til henne, og brukes til å heise henne opp. Lykkes det, får hun bli i paradis. Løken blir strukket ut, den gamle kjerringen griper den begjærlig, men da de andre synderne får se at hun er på vei til å slippe ut, styrter de til for å forsøke å være med. De henger seg på henne, men hun sparker og slår og sier «dette er min løk», og vil ikke ha noen andre med på den. Så brister stengelen, og hun faller ned i ildsjøen igjen.

Moralen er at en god gjerning er nok, ikke bare for henne selv, men for mange syndere, om de bare har godheten i seg. Men hvis man er egoistisk og ikke vil ta andre med seg inn i Himmelen, får man heller ikke selv slippe inn. Grusjenka ønsker også å gjøre en god gjerning, som skal slippe henne inn i paradis. Hun snakker mye om det. Her er det også et par andre ting, som vi går forbi, siden vi ikke legger vekt på bifiguren Rakitin. Derimot må vi ha med at en gammel offiser Grusjenka har hatt et forhold til er på vei tilbake, hun skal treffe ham i Mokroje. Dit kommer også Mitja til å reise, og der vil skje mye, selv om denne offiseren bare vil forbli en bifigur. Det er også viktig at Grusjenka fornedrer seg med å fortsette forholdet med denne polske offiseren, som har ignorert henne i fem år, og nå er på vei tilbake for å få penger av henne. Alt dette sier noe om hennes selvbilde.

Det er et siste kapittel i denne boken, det heter på russisk кана Галилейская (bryllupet i Kanaan), og foregår om natten i det Alosja har kommet hjem til klosteret igjen. Der ligger han og halvsover, og hører Fader Pasij lese bønnen, som denne gangen handler om bryllupet i Kanaan.  Siden våkner Alosja i ekstasen, han vil kysse jorden og tilgi alt og alle, elske alt og alle. Begeistringen er religiøst betinget, og Alosja er fast overbevist om at det er en som har tatt bolig i hans sjel. Tre dager senere forlater han klosteret, slik staretsen også har sagt han skal gjøre.

Åttende bok: Mitja (Митя)

Først fra denne boken skyter handlingen fart for alvor. Det skulle man ikke trodd, ut i fra alt som hittil har hendt. Dette er også en lang bok med syv kapitler, og 90 sider i min russiske utgave.

Første kapittel heter Кусьма Самсонов (Kusma Samsonov), og vi er tilbake hos Dmitrij (Karamasov – kjælenavn «Mitja»), Alosjas bror. Han har gått rundt de siste dagene som i ørske, syk av misunnelse over om faren Fjodor skulle få Grusjenka med hjelp av sine 3000 rubler. Sjalusien går kun til faren, og altså ikke til den polske offiseren, som er en mye farligere rival, slik også fortelleren i romanen poengterer. En av tankene som plager ham, er at om Grusjenka virkelig vil ha ham og ber ham om å ta henne bort, så vil han ikke ha penger til å gjøre det. Dostojevskij må her bygge opp en troverdig motivasjon for Dmitrij til å være desperat etter penger, og det gjør han ganske kraftfullt. Han må også betale tilbake de 3000 rublene han har stjålet fra Katarina Ivanovna (kjælenavn «Katja»), ellers vil han føle seg som en skurk, og det vil han ikke være. Kusma Samsonov er en kjøpmann Dmitrij spør etter penger. Det blir russiske forhandlinger ut av det, Dmitrij legger ut om det ene og det andre, om rettigheter og fremtidige inntekter, ganske så luftig, og det skjønner selvsagt en luring som Kusma Samsonov. Han forteller Dmitrij at han selv ikke kan hjelpe ham, men han vet nøyaktig hvem som kan gjøre det, og gir ham adressen.

Denne «Setteren» som han blir kalt i Geir Kjetsaas norske oversettelse, Лягавый, på russisk, bor lang ute i skogen. Det er imidlertid rent lureri, Setteren er døddrukken, og ville uansett aldri gå med på en slik handel som Dmitrij har å komme med. Det vet Kusma Samsonov utmerket godt, og sender bare Dmitrij dit for å plage ham. Dmitrij kaster bort et døgn på dette, kritisk i hastverket han har eller føler han har. At alt må skje fort og øyeblikkelig er typisk i Dostojevskijs romaner. Her i Brødrene Karamasov er det utviklet til det fullkomne.

Neste forsøk Dmitrij har på å skaffe seg de pengene han trenger for å betale tilbake gjelden til Katja, og kunne ta med seg Grusjenka om hun ønsker det, er hysterisk morsomt. Dostojevskij lo godt av Gogols fortellinger, men når han selv skal opptre som humorist, blir han gjerne klumpete og anstrengt. I kapittelet Золотые Прииски (gullgruver) fungerer det imidlertid, også på grunn av at karakterene og handlingen er så utmerket bygget opp. Vi skjønner hvor desperat Dmitrij er etter å skaffe seg penger, og det står i herlig kontrast til gudsordet fra landet, fru Khoklakova, og hennes smått sinnsforvirrede taleflom. Dmitrij kommer, legger frem sin sak, og Khoklakova, sier at her blir det ingen problemer, 3 000 rubler skal han få, og vel så det. Dmitrij blir overlykkelig, og takker henne overstrømmende, mens Khoklakova snakker beløpet opp til uendelighetens summer. Hun har nemlig noen gullgruver, som Dmitrij kan drive. Og Dmitrij, selvfølgelig, kan gå med på hva som helst, så lenge han får disse 3000, han må bare ha dem nå. Så kommer oppløpets høydepunkt, da Khoklakova løper til skuffen sin, 3000, tenker Dmitrij, en lykkeamulett, er det. Så er suksessen i gruvene garantert. 3000 har hun ikke.

Vi får mot slutten av kapittelet om gullgruvene et nytt frempek som er vanskelig å få med seg om man ikke kjenner hele verket, der han på nytt slår seg på brystet der han også slo seg for Alosja, nettopp på dette stedet. Fortelleren forsikrer at leseren senere skal få full kjennskap til hva det er for noe. Slike fortellerinngripener er også typisk Dostojevskij. Det er en som har så mye å fortelle, at han vet ikke hva han skal fortelle først. Der en forfatter som Tolstoj alltid har suveren kontroll over handlingens gang, den flyter som storskipet på havet, så ser det hos Dostojevskij ikke ut til å være kontroll i det hele tatt, det er en jolle i stormsjø. Vi får inntrykk av at alt skulle vært fortalt samtidig. Hele handlingen blir forsøkt presset inn i et eneste punkt.

De tre kapitlene der Dmitrij forsøker å skaffe penger har flere penger. De viser at han er desperat etter penger, det er klart, og det får betydning når han kort etter kan bruke riktig mange av dem. Det finnes mange som kan vitne på at han ikke hadde penger, men desperat ønsket dem. De har også en viktigere funksjon, med det at de bygger opp presset mot Dmitrij. Etter å ha blitt lurt hos Samsonov, kastet bort tiden hos setteren, og nå til sist fått trodd at alt løste seg hos halvgærne Khoklakova (Navnet hennes har både på norsk og russisk lydlig klang av «kakling», på russisk betyr куккла [kukla] dukke, det blir «en kaklende dukke», et fremragende navn), bare for å finne seg på bar bakke igjen. Han er fra seg av nervepåkjenningene. Da han også får høre at Grusjenka har reist (men ennå ikke hvor), mister han kontrollen, griper en messingstøter (медная ступка), og styrter bort til farens hus. Merk at Dostojevskij underveis har gjort mye for å forklare Dmitrijs sjalusi (blant annet med en interessant sammenligning med Othello, i en lesning der Pusjkin er Dostojevskijs inspirasjonskilde, og der nøkkelen er at Othello ikke først og fremst er sjalu, men først og fremst tillitsfull, slik også Dmitrij), for å få leseren med på at Dmitrij går nettopp til farens hus, i stedet for først å få rede på hvor Grusjenka er, og så følge etter henne dit. Som vi vet er hun reist til Mokroje med den polske offiseren sin.

I kapittelet В темноте (i mørket) skjer det som skal bli diskutert resten av romanen. Det er godt å kalle kapittelet «i mørke» fordi det som egentlig skjer er inhyllet i mørket, heller ikke leseren får det helt med seg. Det er briljant komponert av Dostojevskij. Dmitrij kommer til farens hus, faren han hater så inderlig, vettskremt for at Grusjenka skal befinne seg der. Det er gjennom ham dette kapittelet blir fortalt, med noen viktige vekslinger til tjeneren Grigorij, og også noen sekvenser der fortelleren står helt utenfor handlingen. Vi observerer imidlertid faren kun utenifra, og får ikke vite hva som skjer med ham, eller hva han tenker og føler, utenom det vi bare kan anta. Og antagelsen er at han også i dirrende spenning venter på Grusjenka, om hun kanskje kommer, samtidig som han antagelig er redd for at noen av dem som hater ham skal komme og skade ham, eller til og med drepe ham. Jeg er sikker på at det er mange lesere som har lest nettopp dette kapittelet mange, mange ganger, for det er senere akkurat som om man ikke har fått alt sammen med seg. Det har man heller ikke, men det skyldes komposisjonen i verket, og ikke at man er en dårlig leser. Sentrale punkt er utelatt, eller innhyllet i mørke, og slik må det også være. Her er Dostojevskijs roman også stor krimlitteratur.

Hva vi kan være sikre på, er at på et tidspunkt løper Dmitrij ut, blir tatt igjen av tjeneren Grigorij som roper «fadermorder» (Утцуубивец) til ham ham, og holder ham igjen. Dmitrij slår ham i hodet med messingstøteren så han blør kraftig, slenger messingstøteren fra seg på gresset, og kjenner på sårstedet slik at også han får hånden dekket av blod. Han tørker også blodet vekk fra ansiktet hans med lommetørklet sitt. Deretter styrter han ut. Også her fungerer handlingen på flere plan. Dmitrij får flere bevis mot seg, han er blodig, han har tydelig tatt messingstøteren, og her er den, og han er dessuten observert. Det er også med på å bygge opp spenningen hans til bristepunktet, slik at han tar den «plutselige beslutningen» (Внезапное речение) han tar i neste kapittel.

Her får Dmitrij vite at Grusjenka har reist til Mokroje til offiseren sin. Merk at han blir ikke så opprørt over det, som over det at hun kanskje er hos faren, det er mot faren sjalusien er rettet. Han er liksom ikke så redd den polske offiseren, akkurat som om han ikke ser ham som noen egentlig rival (selv om det egentlig er han som er rivalen). I det som skjer siden er det mange som får se ham blodig og med masse penger (også leseren har her grunn til å være forvirret, hvor kommer pengene fra? – Dostojevskij har lagt inn hintene tidligere, her får vi ikke nye). Han forbereder en storslått utfart til Mokroje han også, som den første gangen, da han og Grusjenka sløste bort pengene han hadde fått i forvaring av Katja.

I kapittel 6, Сам еду (jeg reiser selv), reiser Dmitrij til Mokroje for å stelle i stand en skikkelig fest. Festen er i kapittel 7, Прежний и бесспорный, (Den første og ubestridelige), og den blir heidundrende. For vår sak er det viktig at Dmitrij virkelig vifter med penger, alle ser at han har mange av dem. Det kan også være verd en studie Dostojevskijs syn på andre folkeslag, som polakker, sigøynere og jøder, men den studien skal ikke jeg gjøre her. Polakkene i denne romanen kommer ikke godt ut av det, de er hovne og arrogante, insisterer på å snakke polsk, og svindler i kortspill. Dmitrij fremstår imidlertid i dette kapittelet som helt og holdent russisk, tenker ikke på morgendagen, fester som om det er det siste han gjør, og det skal det også bli. Herfra og ut gjør han et meget sympatisk inntrykk, i hvert fall på meg. Det samme gjelder for øvrig for Grusjenka, som nå begynner å bli virkelig forelsket i ham. Han gjør jo egentlig alt sammen for henne. Og hva gjør polakken for henne? Valget skulle være enkelt.

Neste og siste kapittel i denne boken heter på russisk бред, det betyr rus i alle dens former, også vansinn, det at hjernen er omtåket. Polakkene har nå forlatt festen, i seg selv en scene å lese hvordan dette skjer, og det er nå ingen som legger en demper på stemningen, som nå blir helt vill. Det er en russisk, oppumpet fyllefest, der tysk lüstigkeit blir som halvslapt å regne. Her blir det klappet og sunget og danset, alt for å glemme livet og hverdagens problemer, det er en helt spesiell stemning, det er gråtende munterhet, en stemning umulig å fange i ord. Alt kunne her være lykkelig, om ikke Dmitrij hadde hatt det som nettopp har hendt borte hos faren å tenke på. Det gjør at han av og til faller ut av den lystige stemning, til Grusjenkas bekymring. De to går inn for seg selv, bak et forheng, de kan nå få hverandre og ha hverandre. De blir også forlovet. Scenen er konstruert slik at fallet til Dmitrij skal bli maksimalt. Akkurat her mens han endelig ligger beruset sammen med Grusjenka, kommer politiet inn og arresterter ham anklaget for mordet på faren.

Her på dette mest spennende punkt slutter denne boken. Det kan godt nevnes at førsteutgivelsen av romanen var som føljetong i Русском вестнике (Russlands budbringer). Man kan tenke seg spenningen for leserne som måtte til neste utgivelse på fortsettelsen. Disse litterære magasinene hadde for øvrig stor innflytelse på 1800-tallets Russland, og flere av de store, russiske klassikerne er opprinnelig utgitt her.

Niende bok: Forundersøkelse (Предварительное следствие)

I denne boken får vi forberedelsene til saken mot Dmitrij. Selve rettssaken kommer i romanens siste bok, bok 12. Som leser kan vi lett se at indisiene mot Dmitrij er enorme, det er svært mye som taler for at han er morderen, og mer skal det bli, men samtidig er det også noen viktige hint som taler for at kanskje er det en annen som har gjort det allikevel. Vi blir foreløpig holdt på pinebenken.

De første kapitlene er bare en gjennomgang av etterforskningen, og ikke så viktige for oss. Dostojevskij må nøste opp et par tråder. «Begynnelsen på karrieren til tjenestemannen Perkhotin» (Начало карьеры Чиновника Перхотина) handler om et riktignok fornøyelig besøk til vår småhysteriske fru Khokhlakova, hun er ubetalelig og gjør som vi forventer av henne når hun får vite at Dmitrij er mistenkt for drap. Neste kapittel er «Alarm» (Тревога), der en gruppe embetsmenn som tilfeldigvis er samlet, får vite av Marfa Ignatjevna – tjeneren Grigorijs kone – hva som har skjedd i huset til Fjodor Karamasov. Karamasov er død, drept, og Grigorij er skadet, slått i hodet av en messingstøter. Disse kapitlene er med for å få satt etterforskningen på plass, og er refererende fortalt. Ingen viktige personer er med.

Deretter kommer imidlertid tre kapitler under samlebetegnelsen Хождение души по мытарствам, som kan oversettes med «En sjels gang gjennom lidelser». Мытарство [mytarstvo] blir i ordboken fra kunnskapsforlaget oversatt med «plage, hard prøve, skjærsild», og Kjetsaa har i sin oversettelse oversatt med «en sjels vandring gjennom trengsler». Det gir religiøse ideer, og slik skal det også være. I Dostojevsky – The mantle of the Prophet, 1871 – 1881 skriver Joseph Frank på side 656 at russiske lesere vil gjenkjenne dette som en allusjon til ortodoks tro, der en sjel må gjennom noen plager (trials) på sin ferd fra jorden til himmelen. Dostojevskij var også meget opptatt av dette, og samme sted skriver Frank at Dostojevskij i 1877 i noterer at han vil beskrive en slik sjelens pilgrimsferd. I Brødrene Karamasov er denne ferden gjort verdslig, for Dmitrij Karamasov, nettopp her. Dette er begynnelsen for hans soning for ugjerningene han har begått. Straff og soning er naturligvis også et sentralt tema i Forbrytelse og straff, men her i Brødrene Karamasov blir det enda fyldigere behandlet.

Første plage (igjen:  мытарство) begynner med at Dmitrij er nedtrykket. Han tror fortsatt at tjeneren Grigorij er død, og at han derfor er en morder. For dette er han villig til å sone sin skyld. Da han får vite at Grigorij er i live, blir han meget oppløftet, og tror alt sammen vil løse seg veldig greit. Man kan si at han ikke helt skjønner de alvorlige anklagene som er rettet mot ham. Det tar litt tid før han skjønner at han er arrestert, og hva det innebærer å være arrestert. Han erklærer seg fra første stund uskyldig i drapet på faren. Det forvansker saken hans noe at Grusjenka kommer inn, og gråtende erklærer at det er hun som har skylden for alt. Med i regnskapet må også at avhørene skjer straks, og at både Grusjenka og Dmitrijer beruset.

Andre plage (Мытарство второе) er at polititjenestemennene går hardere inn på Dmitrij forklaringer. Dmitrij snakker generelt sett mye, han er beruset av alkohol, av Grusjenka og av det at han ikke har drept tjeneren Grigorij allikevel, så han vil bare ha alt oppklart og ut av verden, slik at han kan gå tilbake til Grusjenka. Slik vil det ikke gå. Ettersom statsadvokaten stadig vil føre alt Dmitrij sier i protokollen, og stadig tar det han sier i en annen mening enn hans, blir Dmitrij stadig mer tungsindig. Vi kan kanskje også tro at rusen går ut. Og Dmitrij har et meget stor forklaringsproblem i det at han for et par dager siden sto fullstendig opprådd for penger, men nå plutselig har mye. Samtidig er en konvolutt med akkurat 3000 rubler stjålet fra faren i forbindelse med mordet. Dmitrij skjønner fra første stund at alt dettte taler mot ham, men det tar tid før han skjønner alvoret i dette, og at dette ikke er noe han kan snakke seg bort fra på et øyeblikk. Ytterligere vansker har han med at det er den del ting han vil holde «hemmelig», av æresbegreper. Han kan ikke si hvor pengene kommer fra. Det øker selvsagt mistanken mot ham, selv om han erklærer sin uskyld.

Tredje trengsel (Третье мытарство) fortsetter avhørene med en mer presset Dmitrij. Han har snakket fritt og åpent hele tiden, men nå legger han enda mer vekt på å ta med hver minste detalj, da tjenestemennene mistenker ham for å ville holde noe skjult når han hopper over noe. Det er et grunnleggende problem at Dmitrij tar for gitt at tjenestemennene tror på ham, mens tjenestemennene i grunnen tror han lyver. Dmitrij forstår det her. Han forklarer sin versjon av hva som skjedde der i mørket (kapittel 4, syvende bok), først som en sarkastisk spøk at han drepte faren, slik tjenestemennene tror, siden hans egen versjon, at han ønsket å gjøre det, men lot være, og løp bort til gjerdet, der tjeneren Grigorij tok ham igjen. Det kommer nå også frem at døren til farens hus hele tiden var lukket, og bankesignalene for å komme inn kjenner bare Smerdjakov og Dmitrij (pluss at Grusjenka har et eget signal). Det er altså nødt til å være en av dem, ingen andre ville kunne slippe inn. Det sier i alle fall Dmitrij, og statsadvokaten får enda et punkt på listen over indisier som taler mot Dmitrij.  Tjeneren og den mulig uekte sønnen, Smerdjakov, lå i følge tjenerparet Grigorij og Marja Ignatjevna på dette tidspukt bevistløs etter kraftige anfall av epilepsi (Dostojevskij hadde selv epilepsi, det er med i en eller annen form i flere av hans store romaner, mange av hans viktige karakterer har denne sykdommen). De er til å stole på, så det er lite sannsynlig at det er Smerdjakov. Også som leser kan man få inntrykk av at det må jo være Dmitrij, enda han sverger på at det ikke er han, og at han blir oppriktig forvirret da han får vite at døren var lukket. Dmitrij utpeker senere Smerdjakov som morderen. Videre i dette kapittelet er det som for Mitja (og for leseren) synes som aldeles unødvendige spørsmål om hvordan han hadde slått Grigorij i hodet, og noe mer nødvendige spørsmål om hvorfor han hadde hoppet ned til ham igjen. Statsadvokaten – gitt av en direkte setning av romanens forteller – at han gjorde det for å forsikre seg om at det eneste vitnet til at han hadde vært der, var død. Det er også spørsmål om hvorfor ikke Dmitrij var mer forsiktig med å vise seg blodig, og inngående spørsmål om hvor pengene kommer fra. Han har jo virkelig pengene straks han forlater farens hus. Dmitrij skjønner at den tilliten han trodde eksisterte mellom ham og tjenestemennene, ikke er der, at de ikke stoler på ham et øyeblikk, og at de ikke tror på at han ikke kan fortelle hvor han fikk pengene fra, fordi det er en stor skam for ham. Han blir mutt, og vil ikke fortelle mer. Det blir gjort regnskap over hvor mange penger han har brukt, og hvor mange han har igjen (han må levere dem fra seg), og det viser seg at summen blir 1500. Altså halvparten av det faren hadde i den stjålne konvolutten.

Neste kapittel, «Statsadvokaten får grepet Mitja» (Прокурор поймал Митю), begynner med at Dmitrij må levere klærne fra seg som bevismateriale, og for å undersøke om han har noe mer skjult. Han skammer seg, han er den eneste som er avkledd, alle de andre er påkledd. Scenen får billedlig frem forskjellen mellom Dmitrij og tjenestemennene hans, den mistenkte og anklagerne. Dostojevskij gjør et poeng av at Dmitrij har en stortå med inngrodd negl, nå får alle se dette. Alle hemmeligheter blir vist frem, også dette kan leses billedlig, den mistenkte får ingenting å skjule for anklagerne. Skammen må frem, det gjelder både kroppslig og sjelelig. Kroppslig er det stortåen, sjelelig kanskje pengene han har stjålet, det han hittil ikke har villet snakke om. Forhørene fortsetter med en stadig mer vrang Dmitrij. Han får høre at Grigorij har sett døren stå åpen, den døren Dmitrij har sett stå lukket, så her ser det ut til å være ord mot ord, med Grigorij som langt mer troverdig for tjenestemennene, siden han ikke har noe å skjule. Statsadvokaten viser så – i det psykologisk riktige øyeblikk – frem konvolutten faren har hatt pengene i, og Dmitrij gjenkjenner den straks. Han har altså visst at faren hadde penger, og har altså hatt motiv for å gå inn til ham, drepe ham, og stjele dem. Det er rett etter dette – på et for ham elendig psykologisk tidspunkt – Dmitrij utpeker Smerdjakov som morderen. Mot slutten av dette kapittelet ser situasjonen meget dårlig ut for Mitja. Statsadvokaten har så visst fått ham «på kroken», som Kjetsaa oversetter tittelen på dette kapittelet med.

I «Mitjas store hemmelighet. Han blir utpepet»(Великя таина Мити. Освистали) forteller Dmitrij hvor han har pengene fra. Han har hatt dem på brystet hele tiden, det er dette alle hentydningene til «dette stedet» og at han slår seg på brystet har vist frem mot, men ved første gangs lesning skal man ha lest særdeles oppmerksomt for å få dette med seg. Historien hans er, at av de 3000 han fikk fra Katja den gangen, ranglet han bare opp halvparten sammen med Grusjenka første gang i Mokroje. Resten gjemte han i en pose over brystet. Disse pengene var hellige for ham, og han kunne derfor ikke bruke dem. Han kunne derfor også gi i hvert fall halvparten av pengene tilbake til Katja, for å bevise at han ikke er noen tyv (вор), selv om han er en skurk (подлец) For Dmitrij har dette avgjørende betydning, mens statsadvokaten naturlig nok har vanskelig for å se at dette skal være nok til å gå gjennom alle problemene Dmitrij nå har gjennomgått. Vi har også den klassiske avhørssituasjonen som også gjelder i våre dager, der påtalemakten danner seg et bilde om hva som har hendt, og etterforsker saken for å få bekreftet dette bildet. Ting som ikke passer inn, må bort. Dmitrij har et problem med at han ikke til et eneste menneske har sagt at han har disse pengene, men tvert i mot har sagt til alle og enhver at han ranglet opp alt sammen. Jeg vil si at slike karakterer finner man bare i den russiske litteraturen, og helst bare hos Dostojevskij. Det er den russiske skamfølelsen, og stoltheten, som man ikke får noen følelse for bare ved å lese noen skarve blogginnlegg. På spørsmål om hvorfor han hentet frem pengene nettopp nå, svarer Dmitrij – som han også har sagt før – at han hadde tenkt å begå selvmord, og at derfor festen i Mokroje virkelig var en fest som om det aldri ville bli noen morgendag. Som leser må vi forstå skamfølelsen og fortvilelsen Dmitrij føler, når han utleverer sin store hemmelighet som han ikke engang har betrodd Alosja, men så respekterer de den ikke, og tror egentlig ikke på ham. De tror dette er mer han sier for å dekke over sin forbrytelse.

Det er to kapitler igjen i åttende bok. Det ene er kap 8, Vitneutsagn.Barnet (Показание свидетелей. Дите), det andre kap 9, Mitja ble ført bort (Увезли Митю). I kapittel åtte er det ikke så mye vitneutsagnene som er viktige, de blir også i romanen bare kort referert, men drømmen om «Barnet», eller «badnet», siden Дите (dite) ikke er det ordet for barn russerne bruker til daglig (Det ordet er Ребенок [rebjonok], flertall дети [deti], og дите [dite]blir på en måte den regelrette entallsformen for dette flertallsordet). Drømmer skal man generelt alltid ta alvorlig i litteraturen, og særlig hos Dostojevskij. De er der alltid, og har alltid tung symbolverdi. Han kjører over den russiske vintersteppen på en slede, og kommer til en halvveis avsvidd landsby der bondekonene står med magre, uttærte ansikter. En av dem har et barn på armen, og dette barnet gråter og gråter. Mitja spør hvorfor det gråter, og det er kusken som bruker det uvanlige ordet «dite» (badnet), at «badnet gråter». Dmitrij lurer på hvorfor det er slik, hvorfor noen er fattige, hvorfor ingen bryr seg om det, hvorfor ikke alle bare omfavner hverandre. Han blir grepet av medlidenhet han aldri før har kjent, og så våkner han med Grusjenka ved sin side. Drømmen har betydning for denne romanen, men er også en forløper for Dostojevskijs store novelle Et latterlig menneskes drøm. Den vil bli behandlet her senere. Det er Dostojevskijs syn på nestekjærlighet og religion som kommer til uttrykk, og en antydning til hans store tanke om paradis på jorden. Alene i drømmen er ikke dette tungt lagt frem, men i romanen som helhet står det sterkt. Og i Et latterlig menneskes drøm er det selve budskapet.

Det siste som skjer er siste kapittel, der Dmitrij blir ført bort. For ham venter rettssaken. Før det skjer, må vi lesere få vite litt mer om hva som egentlig har skjedd, og hva som er løsningen på mysteriet. Dostojevskij bruker også tiden før rettssaken til å løfte frem noen karakterer vi hittil har sett lite til, og bruke mye tid på det som ser ut til å være et sidemotiv i romanen, men som i forhold til epigrafen om frøet som faller til jorden og dør, og blir til mange spirer, er like i kjernen av romanens store budskap.