Jeg vil la denne bloggen våkne til liv igjen med å skrive litt om diktsamlingen Sigbjørn Obstfelder gav ut i 1893. Det er den eneste diktsamlingen han fikk gitt ut, og den heter enkelt og greit «Digte». Den skiller seg helt ut fra alt norske poeter hadde skrevet tidligere, og står for seg selv også mot alt som siden skulle skrives. Det er bare Obstfelder som får grep om denne formen for modernismen, eller nyromantikken, alt etter hva man vil kalle det. Det er kun han som skildrer det plagede sinnet, angsten, en verden som er skremmende og uforklarlig, og der individet ikke kan finne sin plass. Gode, lyse følelser som forelskelse, kjærlighet og naturopplevelser blir hos ham skumle og truende, og om noe for en kort stund skulle være godt, står døden over der og venter. Verden lar seg ikke forklare, i hvert fall ikke rasjonelt. Så man skulle ikke engang forsøke. Det er det mystiske, syke, uforklarlige som råder, det er det man skal forsøke å uttrykke.
I Norge hadde Obstfelder kanskje likesinnede i forfatteren Knut Hamsun og maleren Edvard Munch. I Hamsun finner Obstfelder slektskap med i det irrasjonelle, der menneskets handlinger er styrt av innfall og følelser, ikke av rasjonelle overveielser, i Munch finner Obstfelder slektskap i angsten og fremmedheten. Men Munch er en ekspresjonist, hans kunst er sterkt uttrykksfull, virkemidlene brøler mot deg, de er påtrengende, mens Obstfelder mer går inn i seg selv. Diktene hans har ikke noe «skrik». Også med Hamsun er forskjellene store. Hamsun skriver med humor og vidd, det er aldri noen angst og depresjoner hos ham, det er handlende mennesker, som vil gjøre noe. Hos Obstfelder er jeg-et innadvendt, og vil orientere seg i egne følelser og stemninger, uten noe håp om egentlig å finne ut av dem.
Dette er en blogg, og ikke noen vitenskaplig avhandling. Jeg skriver som det faller meg inn, og får sjelden tid til å redigere og strukturere. Jeg er begeistret for disse diktene, og håper å få formidlet begeistringen videre. Opprinnelig skrev jeg virkelig bare i vei, men nå tenkte jeg å være litt systematisk, og få skrevet litt om hvert eneste av diktene i denne samlingen. Sånt tar veldig lang tid, så det er ikke sikkert jeg noensinne vil bli ferdig.
De fantastiske nettsidene til Nasjonalbiblioteket inspirerer meg til å gjøre noe litt mer skikkelig ut av bloggene mine. Med det blir den eldre litteraturen mye mer tilgjengelig, og det aller meste av nasjonallitteraturen vår er mulig å få lest i originalutgave. Jeg bruker den til å gå gjennom dikt for dikt.
Venner
Det første diktet i samlingen er Venner. Det begynner slik:
Bare en liden vise om du og jeg,
eller om dagene, som gik dengang,
nætterne, —
Venner skal være noe positivt, noe som gir mening i tilværelsen. Men hos Obstfelder er det skrevet i fortid, enda han bare var 27 år da samlingen ble utgitt, yngre da den ble skrevet. Likevel skriver han om en tid som er forbi, dagene og nettene som gikk «dengang». Det er livet som går, døden som kommer, og selv noe så håndfast og positivt som «Venner» blir bare et blaff.
Ja, nætterne var lange og lyse.
Der var saameget at tale om,
der var saameget vakkert til —
solglød, vi længedes mod,
kvinder, vi vilde ofre vort blod.
Nætterne var saa lange og lyse!
Selv i dag er dette friske ord. Det er dristig og spesielt å skrive slik i 1893, og kalle det dikt. Her er ingen, eller bare tilfeldige rim, ingen fast rytme. Stemningen veksler mellom en optimisme dikteren vet ikke kan vare, den er fra da de «sad sammen i røykskyer», i direkte og overført betydning, og begeistringen når sitt høydepunkt i strofen som begynner med livet! og slutter med lyset!
Diktet slutter også med et mystisk varsel om døden, og om venner mon kan treffes på andre kloder.
Tror du,
tror du, at venner mødes paa nye kloder?
Eva
Diktet Eva må være om urkvinnen, her mer som idé, enn som den konkrete, bibelske Eva. Det introduserer også kvinnen i samlingen, en kvinne som ikke tilbyr trøst, lindring og kjærlighet, men skummelt begjær, utilgjengelighet og fortapelse. De blir aldri ordentlig ett, kvinnen og mannen hos Obstfelder, aldri ordentlig sammen. Det er alltid en intens skildring fra mannens perspektiv, så står kvinnen utenfor som noe utilgjengelig, uforståelig og uoppnåelig. Adjektivet som brukes er kald (kold) – ikke varm, det gjelder i dette diktet om Eva, og i flere av diktene i samlingen. At Eva er urkvinnen eller naturkvinnen blir markert flere ganger i diktet.
Diktet slutter slik
Nei. Jeg skal ikke tale mere.
Tause vil vi sidde og lytte
til havets lange, sugende suk,
stirre mod taagernes angstfulde nat.
Eva! . . .
Ordene er representative, og blir hentet opp igjen utover i samlingen.
Orkan
Romantikken var opptatt av naturfenomener. Det var mennesket i naturen, men som oftest spilte naturen på lag, og været var akkurat som det trengtes i kunstverket det ble plassert i. Mange av nasjonalromantikkens malerier har vakkert solskinn, eller truende skyer, og hvis det er storm, er det alltid dramatisk og spennende. Det er ikke så oppsiktsvekkende akkurat det, til alle tider og i alle typer kunst er været blitt brukt til å understreke sinnsstemninger.
I sin samling har Obstfelder to dikt direkte om været. Det ene er barnereglen, Regn, det andre er dette, om orkan. Det er den sterkeste av vindene. Poeten påkaller den, og ber den bare om å blåse sterkere. Han kler seg naken i den, og vil virkelig kjenne på naturkreftene.
Som de fleste av diktene i samlingen er det ingen rim og ingen fast rytme. Her er bare begeistring. Siste strofe er betegnende:
Kom!
Lad os lege!
Styrte os i havet!
Kom, hvirvlende blade!
Kom, ravne, haier, sjøer!
Kom, rasende skyer!
Vi danser, vi danser!
Jeg og I!
Jeg ser
Dette er det suverent mest kjente diktet i samlingen, og det står vel kanskje litt i fare for å bli analysert litt i hjel etter hvert. Jeg har selv skrevet en ganske omfattende tekst om diktet på poesibloggen, og det finnes en rekke andre tolkninger og omtaler på nettet eller i lett tilgjengelige lærebøker.
Her i samlingen kommer det altså etter det ganske lange og kanskje mest optimistiske Venner, kvinnediktet til Eva, og det litt ukontrollerte Orkan. Det skiller seg ut med å være veldig strukturert, til Obstfelder å være. Det er fire strofer med tre verselinjer som alle begynner med Jeg ser (paa), de to første fulgt av to linjer med Dette er altsaa…, men så går det i oppløsning mot slutten av diktet. Til slutt er det heller ikke mulig med jeg ser paa, det er bare jeg ser, og poeten klarer ikke engang å uttrykke hva han ser. Han kan bare konstatere at han er kommet til feil klode. Dette skjønner han ikke.
Det er virkelig et rystende dikt, der verden og ordene går i oppløsning, og dikteren ikke klarer å orientere seg. Man kan bruke et fint ord på det, og kalle det subjektet, men det er altså et menneske, og om dette mennesket er representativt, så er det god grunn til å bli skremt og redd. Man kan forklare det med at det er modernismen, at mennesket nå mangler en Gud, og at det ikke klarer å orientere seg i byen, at det er ensomt og alene og fremmedgjort, og alle de tingene der, men man har ikke skjønt diktet om man ikke kjenner igjen den angsten Obstfelder forsøker å beskrive. Dette er dikt som skal føles, ikke analyseres.
Navnløs
Diktet som følger Jeg ser heter Navnløs, også om det har jeg skrevet på poesibloggen. Det er også et rystende dikt, særlig når det kommer rett etter Jeg ser. Første strofe er sånn:
Mørkets taage sænker sig over trær, over plæner,
bladene har ingen farver, græsset har intet grønt.
Lygternes blus er mørkets gule pupiller —
gule pupiller, som vider sig ud saa sælsomt.
Ingen er der, som ler eller sukker i parkens gange.
Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelseharken.
Jeg gaar. Mine skridt er som spøgelseskridt.
Jeg tror jeg vil prioritere diktene jeg ikke har skrevet om før, og venter med dette.
Ene
Dette er et langt dikt som ikke blir så mye brukt, tror jeg, men det har passasjer som har brent seg fast i meg, i alle fall. I originalutgaven strekker diktet seg over 5 sider, det er ingen rim, ingen fast rytme, og det ser nesten ut til å være skrevet uredigert, som om det ene ordet griper det andre, og diktet bare farer av gårde.
Motivene som det blir grepet fatt i er ild, ung, ord, hjerteslag, Gud, du, og så blir det vanskelig, med kvinnelinjer, hjerteslag på ny, dødsdronning, og så først helt til slutt, dette ordet ene, som også er tittelen på diktet. Motivrikdommen gjør nok diktet ganske vidt å tolke, her kan mye være så mangt, men vi har nok på ny å gjøre med en ensom og plaget sjel som tenker gjennom livet sitt. Obstfelder er født i 1866, i 1893 var han 27 år, og slett ikke ennå noen gammel mann, enda han bare hadde 7 år igjen å leve. Likevel er det liksom et oppgjør her, som om livet er slutt. Han snakker om ungdommen sin, at han hadde ild nok den gangen, og han beskriver denne ilden, men det er ingenting ved denne ilden som ser ut til at den kan brukes til noe. Det er ganske famlende:
— Noget, som tabtes,
noget, som ei fandtes,
haab, som brast,
ild, som sluktes . . .
Som kommer det om at det er en forpint mann, og en jaget sjel, før passasjen som har fanget meg:
Ord…
Mit liv er ord.
(Og det er skade.)
Visne ord.
Stivnede hjerteslag
Her ser vi litt av formelen diktet er skrevet etter. Strofen over går: Der arbeider sig frem her inat/ hos en forpint mand,/ i en jaget sjæl,/ ord. Ordet «ord» blir gjentatt, i en egen linje, og så kommer en kort strofe om ord. Neste nøkkelord er hjerteslag, som får en ny, egen linje, og sånn fortsetter det. Jeg brukte også mye av min ungdom på å skrive og lese, og var sen med å gifte meg, så i en alder av 27 år kunne også jeg si at mitt liv var ord, og at det var skade. Kafka har uttrykt litt av det samme, men det er hos Obstfelder det står skrevet sånn rett ut, og det er også et tema i dagbøkene hans.
Diktet omtaler også Gud, noe som alltid er interessant i litteraturen, og kanskje spesielt i den modernistiske litteraturen, der Gud ikke lenger finnes, eller der det blir opp til mennesket å definere Gud. Det kan ikke-religiøse mennesker innvende at det alltid har vært, men det er en forskjell i at i tidligere tider var Gud etablert som en gitt størrelse, men etter modernismen og Nietzsche er Gud blitt et spørsmål. Hos obstfelder er Gud!/ Du som er jeget i livsfylden!
Videre blir Gud litt av hvert annet også. Og det er kanskje litt uklart om det er han eller en annen som er du, i de videre strofene, eller om dikteren henvender seg til flere du, det blir ganske innadvendt utover, dette diktet. Når mørke aander og dødsdronningen etterhvert kommer, har diktet nesten glidd over i drøm, også det et yndet tema i tiden. Men det fjerner oss fra det egentlige temaet i diktet, som er nattlige tanker hos en plaget sjel, den samme som i de fleste av de andre diktene i samlingen er plaget.
Julaften
Julaften har jeg også skrevet om på poesibloggen. Det må være noe av det minst julete julediktet som er skrevet. Som i så mange av de uhyggelige tekstene skrevet om julaften, blir de positive assosiasjonene til dagen brukt som kontrast mot ensomheten og smerten til subjektet i diktet. Det står ikke mye akkurat i dette diktet hva smerten og de vonde følelsene skyldes, det må man eventuelt hente fra de andre diktene i samlingen, men det ender med at han folder sine hender over Bibelen, og gråter. Slik det er bygget opp og stemningen er satt, er det en gråt i stor smerte, dette. Litt av det som får frem denne smerten, er at det er så tydelig at dikter-jeget ikke deltar i julefeiringen, han er helt fremmed for det. Han tenker på sin døde mor når han hører barnesanger, og han ser ikke lys, men skygger som glir hen over skygger, og det av dødningarmede trær. Til slutt er det gjentakelser av hele setninger som får frem av at knelingen over Bibelen, og blåsingen av støvet av den, tar veldig lang tid. Det er ikke med letthet dette blir gjort. Det er tung gråt.
Al skabningen sukker
Dette diktet brukte vi da vi studerte nordisk språk og litteratur på midten av 1990-tallet, men det skulle ikke forundre meg om det er tatt bort nå, slik som så mye av det som er litt krevende og vanskelig blir fjernet fra pensumslistene, i stedet for at man gjør det ekstra arbeidet som skal til for å sette seg inn i det. Den gang fikk jeg fint lite ut av dette diktet, men jeg tok på ingen måte skade av det, og jeg har i ettertid alltid hatt det som referanse, og kjent diktet igjen og husket at vi arbeidet med det.
Dette er et dikt som kan brukes av dem som argumenterer for at perioden skal kalles nyromantikken, ikke tidlig modernisme. Det var akkurat på 1990-tallet dette stod på, mellom de nå avdøde professorene Asbjørn Aarseth og Atle Kittang. Det er et mystisk fellesskap i naturen, det sukker, spørger (spør) og hvisker, det er store spørsmål, enkelt formulert: Bækker og elve/ iler – hvorhen? og Kvinder føder/ og dør.
Diktet må i denne samlingen kalles ganske optimistisk. Det er så vidt jeg vet skrevet litt tidligere enn de første diktene i samlingen, i 1890, men jeg er ikke sikker på når de andre diktene i samlingen er skrevet. Her er heller ikke poenget noen biografisk lesing. Diktet har motiv med en vismann, med hvitt skjegg, og en linjedeling som gjør det bevisst uklart om det er han eller andre som sier at kjærlighet kjenner ingen, lengsel kjenner alle. Dette er i midtdelen av diktet, det er delt i tre deler, markert med stjerne (eller asterisk: *).
Til slutt er det i alle fall en forløsning. Skapningen sukker ikke lenger, den jubler, thi jorden er svanger! som det står. Og diktet slutter
— Al skabningen jubler!
Thi jorden er svanger!
og kjærligheden, den kommer,
kommer
med sommer,
med straaleglød,
kommer med smerte,
med verdensfryd!
Brudens blege ansigt
Dette diktet er også skrevet i 1890. Det er også langt og vanskelig skrevet, litt sånn som Al skabningen sukker, men innholdet i diktet er ikke så vanskelig. Dette er en brud i et ulykkelig ekteskap, eller en brud som er blek av angst, uten at vi får vite så mye mer om hva angsten består i, annet enn at det dreier seg om ekteskapet hun har inngått. Litt sånn som i diktet julaften er gledesbegivenheten en kontrast til stemningen, men her er det gjort på en annen måte. Her står dikter-jeget utenfor, og obsereverer den ulykkelige, og vil liksom trøste henne med ordene, enda de ikke er sagt direkte til henne.
Vaar
Vaar er også et av diktene fra 1890. Diktet er mest kjent for slutten:
Faen i huller paa hoserne!
Faen i huller paa hoserne!
Jeg har sol, jeg har skygge!
— hele verden!
Skulde bare havt . . en liden rødklædt
. . blond kjærest. . .
Elskovshvisken
Dette diktet er litt spesielt for meg, for dette diktet har jeg opptrådt med, lenge før jeg egentlig ble opptatt av dikt. Det er skrevet i mars 1890, da Obstfelder var 24 år, omtrent på den alderen jeg var da jeg opptrådte med det, sammen med en flott ung kvinne som tok kvinnereplikkene. Det var store saker den gang, og det er store saker nå.
En del av de skandinaviske kunstnerne i denne perioden hadde et litt spesielt kvinnesyn. At kvinnen var en demonisk kraft, klar til å suge ut alt blod og alt liv og all kraft av mannen, det var ganske utbredt, og mannen hadde aldri noen særlig sjanse til å stå i mot. Obstfelder hadde aldri noe lett forhold til kvinner, og i alle fall ikke i dette diktet. Så selv om det er en dialog mellom en mann og en kvinne, så er det kvinnen som har hele kontrollen, og som kjenner sin kraft, mens mannen blir revet i stykker.
Diktet har også elementer at det er redsel for synden, altså en religiøs synd i seksualakten. Men denne redselen er det bare mannen som føler, i dette diktet. Kvinnen er rene fristeren, slangen, og hun sier det i de reneste ord:
___________________ „Saa synd!
___________________ Saa ta mig!
Min hvide ynde den skjænker jeg dig
Mit runde legem jeg lænker til dig!
Mit sorte øie skal vinde dig!
Mit bløde haar skal binde dig!
Kyssene ilder dig op!
Barmene tænder din krop!
_______ Men gaa ei fra mig!“
Her er det veldig kroppslig og direkte med hvide ynde, runde legem og sorte øie, og kyssene som ilder opp og barmene som tenner hans kropp, det er ganske sterkt. Det er elskovshvisken, og det er kvinnen som hvisker.
Fantasi
Dette diktet er skrevet i desember 1890, i Milwauke, og er et av de vanskeligste i samlingen. Det er et navn der, Tzjiolitzka, det navnet virker veldig østeuropeisk, men hvem eller hva det er, vet ikke jeg. Hun er en kvinne, med bryster som kan skjelve og hår som kan falle ned, og hun kan kysse en ham, også det forbundet med synd, som i elskovshvisken, men det kommer heller ikke frem hvem «han» i diktet er. Diktet heter Fantasi, så kanskje er hele Tzjiolitzka en fantasi.
Drikkevise
Dette er et annet av 1890-talls diktene, også dette handler om kvinne og mann, eller kvinner og menn. Til å begynne med er det veldig kåtskap, drikking, og det som kanskje er fantasier, eller prostituerte, nakne kvinner, og støyende menn. Så er det en som ren, og som sover, og som han derfor ikke tør vekke. Diktet slutter med at han har ber om brennevin igjen, drikker det bort.
Kval
Dette diktet er litt skikkelig igjen. Det har ingen markering for at det er skrevet i 1890, og kvalene ser på ny ut til å rive dikteren litt skikkelig. I Drikkevise, Fantasi og noen av de andre er det litt som en lek, her er det ingen tvil om at det er alvor.
Hvad er det, I vil mig, fordømte roser?
Fordømte maane, fordømte trær!
Kvindesmil paa alle kanter!
Kvindehvisken, kvindehænder!
Sånn begynner diktet. Det er motiv som går igjen, han går i naturen og irriterer seg over at de liksom ser på ham, at de holder på som de gjør. Stadig forbanner han dem, og spør hva de driver med, og hvorfor.
Hun smøg sine hænder om min hals —
Død og helvede, hvorfor staar I og dirrer?
Spørsmålet blir rettet til liljene, som skjelver i vinden, men det kan jo også være til ham selv, som også skjelver i det han blir utsatt for, som dirrer i kvalene.
Sistelinje er så vidt jeg vet ganske berømt, og ganske spesiell:
Daggry!
Gi’s der paa jorden blandt kvinder én
kysk?
Det er mye å si om den. Jeg lar det være.
Kan speilet tale
Kan speilet tale har jeg skrevet om på poesibloggen. Det er et nydelig, skremmende lite dikt.
Genre
Genre har jeg også skrevet om. Det er nok kanskje det vakreste diktet i samlingen. Her har poeten en kvinne, og et lite barn, han kaller dem den store deilige og den lille deilige. Det er nydelig gjort. Før jeg selv ble gift og fikk barn var dette en smertefull lengsel, etterpå er det å sette ord på deilige følelser.
De sover.
Begge sover.
Den lille deilige i vuggen.
Den store deilige i sengen.
Det er virkelig et vakkert dikt om å holde sammen. I mange av de andre diktene i samlingen er gjenstander til for å understreke dikterens ensomhetsfølelse og smerte, han er bare sammen med ting, det er bare livløse gjenstander rundt ham. Her fungerer det trygt og hjemmekoselig, med natlampen, rullgardinet, gaslygten utdenfor (selv at den flimrer vemodig gjør ikke noe vondt her!), han er den eneste som er våken, og som ser alt dette. Han er nok ensom, som dikter-jeget i de andre diktene også har vært, men her har han et menneske å være med. Det er redningen.
Jeg skal dække over dig, min sovende hustru!
Og jeg skal trække rullegardinet ned.
Gaslygten faar ikke se
det hvide, som jeg eier!
Det hvide blir sagt om flere av kvinnene i diktene, her er det fysisk med fargen på huden, men også et symbol på renhet. Det er viktig hva han vil kysse
Jeg vil trykke to kys paa dine smilehuller,
— som smiler i søvne, —
og paa dine fingre,
og paa trolovelsesringen,
og paa sølvkorset om halsen.
Smilehull, bare ordet smil , gir glede. Og han kysser trolovelsesringen, det at de to er sammen, og skal holde sammen. Slutten er en påminnelse til alle ektepar som krangler:
Jeg vil liste mig stilfærdig op til dig,
og bli varm hos dig.
Og glemme,
at vi sommetider ikke er, som vi burde være,
mod hinanden.
Piger
Idyllen i Genre varer ikke lenge. Dette diktet er delt opp i fire, og her er forholdet mellom kvinner og menn smertefullt igjen, etter hva jeg kan se.
Melodier
Diktene i denne delen av samlingen får jeg forhåpentligvis sett på senere en gang.
*
På poesibloggen har jeg skrevet mer om diktet Venner, samt om Jeg ser, Navnløs, og Andre kjente dikt å anbefale er Orkan, Ene, Al skabningen sukker, Elskovshvisken, Kval, kort sagt, alle diktene som utgjør selve samlingen. Diktene som står i det som har fått undertittelen «Melodier» er ikke så kraftfulle, her er det mer lek og ro, og arbeid med klang og rytme. Her er imidlertid klassikere som Nocturne og Regn, begge mye brukt i skoler og høyskoler rundt omkring i Norge, og til glede, trøst og oppmuntring i de tusen hjem. Allerede fra starten, der blygrått er havet, himmelen og Evas øyne.
Hele samlingen finnes på Wikisource. Ellers kan man svært billig få kjøpt både denne samlingen og alt Obstfelder har skrevet hos flere norske forlag, så vidt jeg vet.
Helt grei litteratur 