Stikkordarkiv: Canto I

Canto VIII, Inferno, Dantes Divina Commedia

Canto VIII

Canto VII sluttet med at Dante og Vergil ankom foten av et tårn i femte ring av Inferno. I femte ring blir de vrede straffet i elven Styx som her er en sump, der de all evighet skal ligge og slå på og rive i hverandre. Dante og Vergil har gått langs denne elven til de ankom tårnet. Canto VII fortsetter direkte der Canto VII slapp.

Tårnet er et fyrtårn der to små flammer (due fiammette) stikker opp, og langt borte er det enda to flammer. Dante spør “havet for all visdom” (mar di tutto ‘l senno; Inf VIII,7), en artig betegnelse for Vergil. Vergil ber Dante se ut på elven, så skal han snart få svar på spørsmålet sitt. Der ser Dante en båt som beveger seg raskt som pilen fra buen, i den er Flegyas, ferjemannen på Styx. – Nå er dere fanget, sjeler! («Or se’ giunta, anima fella!», Inf VII,18) roper han. For fordømte syndere må dette øyeblikket være forferdelig, men Vergil og Dante er sendt fra Himmelen, og da kan Vergil enkelt sette Flegias på plass.

«Flegïàs, Flegïàs, tu gridi a vòto»,
disse lo mio segnore, «a questa volta:
più non ci avrai che sol passando il loto».

“Flegyas, Flegyas, du skriker forgjeves”,
sa min guide, “denne gangen
har du oss ikke mer enn det tar å krysse sumpen”.
Inf VII,19-21

Den rasende Flegyas må tøyle sitt sinne, og Dante og Vergil stiger ombord i båten hans. Det er på sin plass å nevne at Flegyas i følge gresk mytologi satte fyr på Apollotempelet i Delfi, etter at Apollon har kidnappet Flegyas’ datter, Coronis, som også hadde vært Apollons elsker. Tempelet ble tent fyr på i vrede. I gresk mytologi blir Flegyas så drept av Apollon, og i Aeneiden – verket til veiviseren Vergil, og en av foratteren Dantes hovedinspirasjonskilder – finner Aeneas Flegyas i underverdenen, der han må tåle sin straff for å ha satt seg opp mot gudene.

I det Dante og Vergil går ombord i båten har vi en liten detalj at båten går litt dypere i vannet, siden den ikke er vant til å frakte skapninger med vekt. Alle som kommer hit er skygger av det de var i livet, og veier ingenting. Dante er ennå levende, og for første gang i Inferno blir det påpekt i linjene 25-30 at det betyr at han i motsetning til de andre her, veier noe.

På vei over mot andre siden støter de på en synder dekket av søle (un pien di fango). Hvem er du som kommer før timen, (Chi se’ tu che vieni anzi ora? Inf VIII,33) spør denne Dante. Dante kan forsikre at han ikke er kommet for å bli, og spør hvem denne andre er. Vedi che son un che piango (“du ser jeg er en som gråter”), svarer han (36). For første gang har ikke Dante medynk for synderne i Inferno, men svarer at han kommer til å bli lenge i gråten, for han er dekket av skitt, og Dante kjenner ham (E io a lui: «Con piangere e con lutto,/ spirito maladetto, ti rimani;/ ch’i’ ti conosco, ancor sie lordo tutto». Inf VIII,37-39). Det er her godt mulig Dante også snakker i overørt betydning. Dette er Filippo Argenti, en svart guelfer, og altså en som stod på motsatt parti av Dante i konflikten i Firenze rundt 1300-tallet. Han skal være nevnt i Dekameronen, som min italienske utgave av komedien oppgir å være den rikeste kilden til informasjon om denne synderen. Magnus Ulleland oppgir i noteverket til sin norske oversettelse at “han måtte være en riktig kranglefant”. http://www.worldofdante.org/comedy/dante/inferno.xml/1.8 oppgir at han en gang skal ha slått Dante i ansiktet, trykk på “persons” i margen, og gå til Filippo Argenti for kommentaren.

Behandlingen Filippo Argenti får og oppførselen hans er litt forskjellig fra de andre synderne i Inferno. Etter å ha fått høre av Dante at han kommer til å forbli gråtende, forsøker han å klatre opp i båten han også, men blir byskt vist tilbake av Vergil: “Kom deg tilbake til de andre hundene, («Via costà con li altri cani!» (42)). Han griper så Dante om halsen, kysser ham, og velsigner henne som bar ham i sin livmor (Alma sdegnosa,/ benedetta colei che ‘n te s’incinse! Inv VIII,44,-45). Dette står også i Lukas 11,27, og det tar seg vel ikke helt ut at denne synderen sier akkurat dette her i Helvete. Han fortsetter med å fortelle om hvordan han var rik på jorden, og spør retorisk hvor mange som regnet som store konger, men som vil bli her som griser i sølen. Dante synes ingenting om det som blir sagt, og sier til Verdi at han håper denne ånden blir dekket av sølen før de når over til den andre bredden. Vergil sier at ønsket vil bli oppfylt.

E io: «Maestro, molto sarei vago
di vederlo attuffare in questa broda
prima che noi uscissimo del lago».

Ed elli a me: «Avante che la proda
ti si lasci veder, tu sarai sazio:
di tal disïo convien che tu goda».

Og jeg: “Mester, jeg ville blitt meget glad
for å se ham dekket av denne suppen
før vi forlater sjøen”.

Og han til meg: “Før bredden
lar seg se, vil du bli tilfredsstilt
det ønsket skal du få nyte.”
Inf VIII,55-57

Like etter kommer de andre vrede til, og trekker denne synderen ned i sølen så kraftig at Dante “til og med nå takker Gud for det,” (far di costui a le fangose genti,/ che Dio ancor ne lodo e ne ringrazio. Inf VIII,59-60). De roper at dette er Filippo Argenti, og slik får vi vite at det er ham. Det siste vi får høre om ham, er at han skriker så fælt at Dante vil snu seg for å se (per ch’io avante l’occhio intento sbarro Inv VII,66)) .

Deretter gjør Vergil Dante oppmerksom på at de nå ankommer byen Dis. Dette er byen som omkranser den nedre del av Helvete, fra ring 6 og nedover til 9. Her nede forandrer også synden karakter. De synderne Dante har sett hittil har vært vellystige, grådige, havesyke og vrede. Det er syndere som har hatt vanskelig for å styre sine lyster, enn som bevisst har syndet. De har ikke så mye valgt synden, som de ikke har klart å stå i mot den. Fra ring 7 til 9 finner vi voldsmenn (violenti), bedragere (fraudolenti) og svikere (traditori), der det også finnes en fininndeling vi skal komme tilbake til når vi kommer så langt. Her ved inngangen til Dis holder det å vite at innenfor murene er aktive syndere, mens Dante så langt har truffet passive. Det er flammer fra byen Dante har sett fra andre siden av elvebredden i begynnelsen av denne sangen.

«Usciteci,» gridò: «qui è l’intrata.» (“Kom dere ut, skriker han, “her er inngangen””) (81). Det er Frygias som skriker, i en linje som sedvanlig elegant avslutter passasjen der det er beskrevet hvordan Dante og Vergil seiler rundt bymurene, og kommenterer det de ser. Her skal de altså av, og inn. Utenfor portene står imidlertid tusenvis av djevler som hyler at Dante ikke har noe å gjøre der, («Chi è costui che sanza morte va per lo regno de la morta gente?» “Hvem er han som uten å være død går til riket for det døde folk?” Inf VIII,84-85). Djevlene er i Dantes verden falne engler som støttet Lucifier i opprøret mot Gud. Det skal vise seg at det er ikke så lett å komme rundt dem, som de mer eller mindre straffedømte uhyrene Dante og Vergil har passert hittil, og som Frygias her i sang 8 er et eksempel på. Vergil må gi dem et hemmelig tegn, for å få snakke med dem alene. Djevlene kan gå med på å slippe Vergil inn, men mener Dante må gå tilbake alene. Utsiktene til dette gir Dante motivasjonen til en sjelden henvendelse direkte til leseren.

Pensa, lettor, se io mi sconfortai
nel suon de le parole maladette,
ché non credetti ritornarci mai.

Tenk Dem, leser, mitt ubehag
i lyden fra de fordømte ordene
å tro jeg aldri skulle vende tilbake.
Inf VIII,94-96

Det er også lett å forstille seg frykten, etterlatt der. Det er vakker poesi i bønnen til Vergil om ikke å forlate ham.

«O caro duca mio, che più di sette
volte m’hai sicurtà renduta e tratto
d’alto periglio che ‘ncontra mi stette,

non mi lasciar», diss’ io, «così disfatto;
e se ‘l passar più oltre ci è negato,
ritroviam l’orme nostre insieme ratto».

Å, kjære min ledestjerne, som mer enn syv
ganger har gitt meg trygghete og trukket
fra stor fare som har stått foran meg,

forlat meg ikke, sa jeg, “så fortapt;
og hvis veien videre blir oss nektet,
gjenfinner vi sammen våre fotspor raskt”.

Inf VIII,97-102

Dante er redd som et barn. Men Vergil beroliger ham enda en gang, og forsikrer ham at ingen kan forhindre deres vei videre, siden en så sterk makt har ønsket ham den. At Dante er redd og ikke ennå er rede til å stole på Gud, viser at han ennå ikke har kommet særlig langt på pilgrimsreisen sin.

Dette er imidlertid de falne englene som allerede en gang har forsøkt å gjøre opprør mot Gud. De vil ikke slippe Dante og Vergil inn, selv om Vergil sier at de skal gjøre det, men smeller porten igjen foran øynene på dem. Vi får nå et av Vergils sjeldne, nedstemte øyeblikk. Som regel er han den trygge veiviseren, som vet alt om hvilke krefter og regler som gjelder i dødsrikene han har tilgang til, og derfor ikke har noen ting å frykte. Det har han ikke her heller, men han slår likevel øynene ned og sukker “hvem er det som har nektet meg inngang til smertens hus?” («Chi m’ha negate le dolenti case!» (120)). Det kan vel så gjerne skyldes at han er skuffet over disse djevlene som aldri vil lære, som alltid vil sette seg opp mot Gud, enda de vet at det aldri vil føre frem.

Canto 8 avsluttes med at Vergil forteller Dante at han ikke må forskrekkes, om han selv nå er blitt litt provosert (io m’adiri). Han forsikrer enda en gang at de skal komme seg inn, samme hva djevlene skulle forsøke å hindre dem med. Han forteller også at denne oppførselen deres ikke er noe nytt, og referer tilbake til det første opprøret med de falne englene som støttet Lucifer i opprøret mot Gud. Avslutningssetningen er at han er på vei, han som skal sørge for at portene blir åpnet. I neste sang får vi vite hvem det er.

Neste sang:Canto IX Forrige sang: Canto VII

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Reklamer

Canto VII, Inferno, Dantes Divina Comedia

CANTO VII

Vi kommer nå ned i fjerde ring, der vi skal finne gjerrige (avari) og ødslere (prodighi). Dante har ferske inntrykk fra tredje ring, de grådige (golosi), hvor han nettopp har truffet og snakket med sin medborger Ciacco fra Firenze. Etter dette har Vergil og Dante en kort liten prat om forholdene i Inferno, før forrige sang slutter med at de på vei ned til fjerde ring møter Plutos. Dette er den greske guden for rikdom, som hos Dante er blitt et ulvelignende monster, og en passende vokter for passasjen ned til de gjerrige og ødslerne. Han møter dem med en av de mest usikre passasjene i hele komedien.

«Pape Satàn, pape Satàn aleppe!»,
cominciò Pluto con la voce chioccia;
e quel savio gentil, che tutto seppe,

disse per confortarmi: «Non ti noccia
la tua paura; ché, poder ch’elli abbia,
non ci torrà lo scender questa roccia».

Pape Satan, Pape Satan aleppe!
begynner Pluto med sin kaklende stemme
og den kloke mann, som vet alt

sa for å roe meg: “Ikke la deg harme
av frykten din; for hva gods han enn måtte ha
kan han ikke hindre deg å klatre ned denne skråningen.

Det er nettopp starten som er underlig. Hvorfor møter Pluto Dante med denne hilsenen? På italiensk er ordet papa både “pave” og “far”, og pape blir da flertall. Aleph er første bokstaven i det hebraiske alfabetet. Den norske overseteren Magnus Ulleland skriver i noteverket at “Dante har vel meint at det skal vere uskjønleg”, og i min italienske utgave blir det foreslått at paven skal være Satan, uten at noen av forslagene kan sies å være helt tilfredsstillende. Jeg skal ikke våge meg inn på diskusjonen, annet enn å si at Pluto er et monster man ikke skal forvente seg for mye av.

Vergil benytter seg av samme teknikk som han har brukt for å komme seg forbi alle andre udyr og voktere på vei nedover Helvete, han sier det er villet fra himmelen at Dante skal gå denne veien, og da blir det slik. Her faller monsteret straks til jorden av Vergils ord (tal cadde a terra la fiera crudele. Inf VII,15). Dante og Vergil kan fritt passere ned til fjerde ring.

Ahi giustizia di Dio! tante chi stipa
nove travaglie e pene quant’ io viddi?
e perché nostra colpa sì ne scipa?

O’ Guds rettferdighet! Som hvem har stuet sammen
så mange nye lidelser og straffer som jeg har sett
Og hvorfor lar vi skylden vår skade oss?

Med dette utropet begynner Dante beskrivelsen straffen til de gjerrige og ødslerne. Som for de andre synderne i Inferno er straffen å bli plaget av den samme synden som de har begått i livet. Her er de som ikke har hatt et riktig forhold til tingene i livet. De har enten villet samle seg for mange av dem, og vært gjerrige, eller sløst dem bort, og vært ødslere. Her blir de straffet ved å måtte samle seg ting i all evighet, eller forsøke å kvitte seg med dem. Fra vers 22 til 34 blir det beskrevet hvordan synderne dytter steiner til og fra hverandre, mens de kjefter på hverandre og skjeller hverandre ut. Bevegelsen blir sammenlignet med sjøstrømmene i Cariddi, der det i følge gresk mytologi er en strømhvirvel. Virvelen ligger i det smale stredet ved Messina, Sicilia. Også skyggene her i fjerde ring går rundt i ring, som en strømvirvel, men skyver altså på disse store steinene mens de gjør det. Steinene blir skjøvet med brystet, slik at hele kroppen blir straffet. Synderne er delt i to grupper som går rundt i ringen hver sin vei, og når de møtes, skifter de retning og skjeller på hverandre. Alt foregår i mørket, og er det rene kaos av plage og lidelse. Det er også en moral her at de havesyke kjemper om unyttige ting med hverandre.

Dante blir også her forferdet, og føler det som om hjertet nesten blir spiddet (lo cor quasi compunto, Inf VII,36). Han ber veiviseren Vergil forklare hva som skjer, og Vergil forklarer hva det er det som Dante bare har observert. Han forteller hva slags syndere det er, og hva straffen går ut på. Han har en tilleggsinformasjon om at blant her er mange “klerker, paver og kardinaler”, (piloso al capo, e papi e cardinali, Inf VII,47). Noe av bakgrunnen for at Dante har så i mot forvalterne av den katolske kirken, er at han i det han skriver verket er landsforvist på grunn av dem. Dante er en hvit guelfer, mens pave Bonofatius VII i striden mot slutten av 1200-tallet støttet de svarte guelferne. Se ellers mer i Canto VI, Canto IX og mange andre. Her er det bare et lite spark, Veril sier at mange klerker, paver og kardinaler er havesyke, og for dette vil få sin straff i Helvete.

Dante har friskt i minnet samtaler med noen av de andre sjelene i Inferno, og vil snakke med noen her også. Men Vergil sier dette er et tomt ønske, siden det uforstandige livet de levde på jorden, har skitnet dem til for enhver gjengjennelse (Ed elli a me: «Vano pensiero aduni:/ la sconoscente vita che i fé sozzi,/ ad ogne conoscenza or li fa bruni. Inf VII,52-54). Denne cantoen går uten samtale med noen av de fordømte. Vergil ser at Dante ennå moralsk sett befinner seg i den mørke skogen han skal reddes ut av, han trenger å få i klartekst hva dette her er for noe. En del av prosessen med å komme seg ut av villveien, er å få det klart hva som betyr noe i livet og hva som ikke gjør det.

Or puoi, figliuol, veder la corta buffa
d’i ben che son commessi a la fortuna,
per che l’umana gente si rabuffa;

ché tutto l’oro ch’è sotto la luna
e che già fu, di quest’ anime stanche
non poterebbe farne posare una».

Og nå, sønn, ser du den korte moro
fra alt det fine som er bestilt hos fru Fortuna
for hva menneskene kjemper for;

at alt gullet som er under månen
og har vært her allerede, for disse slitne sjeler
ikke kan gi en eneste av dem hvile.
Inf VII,61-66

Jeg leser Dantes svar slik at Vergils budskap ikke helt går inn. Dante spør hvem denne Fortuna er, som Vergil nevner, og som er så involvert i det som foregår i verden (questa fortuna di che tu mi tocche,/ che è, che i ben del mondo ha sì tra branche? Inf VII,68-69). Det er vanskelig å lese Vergils svar annet enn ergerlig, når han innleder med: “Åh dumme skapning, hvor stor er ignoransen som skader dere (E quelli a me: «Oh creature sciocche,/ quanta ignoranza è quella che v’offende! Inf VII,70-71). Dante har ikke skjønt noen ting. Og så kommer Vergil med en utlegning om forholdet mellom Gud og Fortuna, som nok kan være litt vanskelig å trenge inn i for en moderne leser. Jeg gjengir innholdet i utlegningen, men går ikke inn i verdensbildet og teologien det målbærer. Talen om Fortuna går fra vers 73 til 96, jeg går gjennom dem fortrinnsvis på norsk. Spesielt interesserte kan sjekke selv i en av de mange originalutgavene på nettet for Dantes originaltekst der jeg selv ikke legger dette inn.

Vergil forteller om Fortuna at ingenting står over Guds vilje, han skapte Fortuna som en slags minister og guide som kan veksle rikdommer og hell fra folk til folk, og fra blod til blod (i meningen familie til familie, eller klan til klan). Menneskets kunnskap kan ikke fatte kraften hennes, for hun forvalter sitt regime (suo regno) som andre guder forvalter sine. Hennes forandringer har ingen ro (triegue), det er nødvendig de er raske, og det er derfor lykken skifter så ofte for et menneske. Hun blir ofte forbannet, også av dem som skulle prise henne. Men hun er velsignet og hører ikke noe av dette, hun snur rundt på sin sfære og gleder seg salig (volve sua spera e beata si gode). Dette gir i min lesning en god beskrivelse av hell og lykke, og lykkens omskiftligheter, selv om man ikke tror at det finnes noen makt som styrer disse omskiftelighetene.

Deretter går Dante og Vergil ned til neste ring, den femte, der de finner de vrede. De ligger i elven Styx, som navnet på elven i den greske mytologiske underverdenen, men som hos Dante her er en mørk sump i femte ring. I den ligger alle de vrede, og hamrer løs på hverandre med hele kroppene sine. På ny ser vi at synderne blir straffet med synden. Om man var så vred i livet at man ville slåss hele tiden, skal man jammen få gjøre det i all evighet i Helvete. De ligger nedi sumpen og gjør det, som de i hele sitt liv har befunnet seg i den moralske sumpen vreden utgjør.

Vergil kan fortelle at det ligger sjeler også under vannet, og at det er sukkene deres som får vannet til å boble. De kan ikke snakke helt, men de klarer å på en måte gurgle frem denne klagen:

Fitti nel limo dicon: «Tristi fummo
ne l’aere dolce che dal sol s’allegra,
portando dentro accidïoso fummo:

or ci attristiam ne la belletta negra».

Fulle av slim sier de: “Vi var triste
i den søte luft som får sin glede fra solen,
vi hadde bærende i oss det leie:

nå beklager vi oss i den svarte sump”.
Inf VII,7.121-124

Dante og Vergil går rundt sumpen, langs kanten av den, til de kommer til et tårn. Der slutter denne sangen.

Neste sang:Canto VIII Forrige sang: Canto VI

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Canto VI, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO VI

Vi husker fra Canto V at Dante besvimte etter historien som Francesca fortalte om hvordan hun og Paolo hadde blitt drept av hennes mann (og Paolos bror), Gianciotto, som tok dem på fersk gjerning i utroskapsakten. Dante våkner i Canto VI i tredje sirkel i Helvete, den som er reservert for de grådige (i golosi). Vi får i denne sangen møte flere av skapningene i Helvete, deriblant vakthunden Cerbero, fiorientineren Ciacco, og flere fordømte. Vi får også noen spådommer om den politiske fremtiden til Firenze.

Her i denne sirkelen er det ikke en fryktelig form som plager synderne. Det er heller ikke Helvetes flammer, som er en vanlig forestilling om Helvete. Det er derimot fryktelig kalt, og med et forferdelig regnvær, som aldri opphører eller forandrer seg. Store haglkorn, regndråper og snø lander på marken og gjør den til en stinkende, råtten sumpmark. For ytterligere å plage de dømte er her plassert djevelhunden Kerberos. Dette er et uhyre fra gresk mytologi, satt til å vokte den greske underverdenen, Hades. Hos Dante som i mytologien er dette en trehodet hund, hos Dante blir han malerisk skildret med blodrøde øyne og svart skjegg, svulmende mage og klør på hendene, og han uler fryktelig med alle tre hodene sine. Man kan forestille seg velkomsten for dem som møter Helvete med å bli slengt ned hit av Minos fra Canto V. Den ulende hunden, stanken, regnet, det er klart det er et sted man ikke vil bli værende. Og som man er dømt til å være evig. Husk varselskiltet fra Canto III: Etterlat dere ethvert håp, dere som går inn (LASCIATE OGNE SPERANZA, VOI CH’INTRATE. Inf III,9).

Merk at vi også her har oppfylt straffens logikk, med at synderne blir straffet med sine egne synder. Her i tredje ring har vi de grådige, fråtserne, de som vil tilfredsstille alle sine sanser, og aldri får nok av det. I Infernos tredje ring får de alt til mål. Smak og lukt får de fra den råtne sumpen de befinner seg i, hørselen blir plaget av Kerberos’ ul, synet – kanskje litt anstrengt – blir plaget av mørket der ingenting kan skjelnes skikkelig, og til slutt følelsen som blir plaget av det konstante regnet som hamrer på dem. Husk at alle disse straffene er tenkt ut av Dante selv. Det er bare selve inndelingen av de tre dødsrikene, personene han plasserer der og filosofien i verket han henter fra og lar seg inspirere av andre kilder.

Vi får til å begynne med et dramatisk opptrinn da Vergil griper en neve gjørme og slynger det i kjeften på Kerebros, så han skal tie stille for en stund. Kerebros spiser gjørmen som om det var mat, og samme terzin blir brukt til å få med at hylene til Kerebros plager åndene (anime) slik at de skulle ønske de var døve. Med Kerebros blir det ingen samtale.

Blant alle skyggene (de døde i Inferno blir av og til kalt skygger, ombre) som ligger i gjørmen og plages av stanken, av regnet og haglet og snøen, og av ulene til Kerebros, er det en som. Det viser seg at dette er Ciacco, en felles Fiorentiner som har gjenkjent Dante da han kommer. Han spør om Dante kjenner ham igjen, og da Dante ikke gjør det, presenterer han seg, og forklarer hvorfor han er her. Det skyldes grådighet (gola). Og han får med at han er en trist sjel, som ikke er alene her, de er alle her av samme grunn. Jeg setter frem versene for å vise hvor lett og elegant Dante får det til. Se for eksempel rimene av gola (grådighet), sola (alene) og parola (ord). Det er som alt bare smeller sammen, og sitter som støpt. Sånn er hele komedien.

Voi cittadini mi chiamaste Ciacco:
per la dannosa colpa de la gola,
come tu vedi, a la pioggia mi fiacco.

E io anima trista non son sola,
ché tutte queste a simil pena stanno
per simil colpa». E più non fé parola.

Dine innbyggere kalte meg Ciacco;
dømt for synden av grådighet,
som du ser, til regnet knekker meg.

Og jeg triste sjel er ikke alene,
Alle disse er for lignende straff satt her
for lignende synd.” Og så sa han ikke mer.
Inf VI,52-57

Dante er fortsatt en novise i Helvete, og lar seg på ny gripe til tårer av den fordømtes historie. Deretter innledes en samtale som skal fortelle mye om Dantes verdensbilde og samfunnssyn, og som har et tema som skal gå igjen og igjen gjennom hele verket. Det er Firenzes skjebne. Alle vi som har vært i byen lar oss lett imponere av hvor vakkert det er, og hvor fantastisk mange store kunstnere som har bodd og hatt sitt virke i byen. Ingen by kan vise til noe lignende. Og kan man litt middelalderhistorie, vet man at Firenze var en av de rikeste og mest blomstrende handelsbyene den gang, bare litt under Venezia og Genova. Dante, som er født i 1265 og setter hendelsene i den guddommelige komedie til år 1300, han skammer seg. Det er på sin plass med litt bakgrunnshistorie.

Italia var på 1200-tallet delt i tre. I sør – fra Sicilia og opp til omtrent Napoli – var et kongerike som vekslet mellom å tilhøre forskjellige makter. I midten – rundt Roma – var et område paven kontrollerte. Paven kontrollerte naturligvis hele den katolske kirke, det vil den gang si hele vestkirken. Men han hadde også politisk makt, som en verdslig styrer, over et område i Italia som ligger rundt midten av landet, rundt Roma. I nord – rundt Po-sletta og et stykke nedover, var et område som besto av mer eller mindre frie bystater. Firenze var en av dem.

Disse bystatene var republikker, styrt av mektige familier som vekslet på å ha makten. I Firenze var det fra 1215 to leire som kjempet om makten. Den ene var ghibbelinerne, som støttet keisermakteni det hellige romerske riket. Den andre var guelferne, som støttet paven. På midten av 1200-tallet ble denne konflikten tilspisset, da det hellige romerske riket fikk makten også i sør. Det betydde at keiseren hadde makten både sørfra og nordfra, og naturligvis ønsket å få mer kontroll over området i mellom. I 1260 – fem år før Dante blir født – var det en stor krig ved Monteferi, som ghibbelinerne vant med støtte fra nabobyen Siena som var ghibbelindominert. Firenze var tradisjonelt en guelfisk by, men nå ble de jaget ut. De kommer imidlertid tilbake, og tar makten. Men når de først får makten, begynner indre splittelse og rivalisering å vise seg, og også guelfene blir delt i svarte og hvite. De svarte tar makten i 1301, Dante var hvit. Det er nå han blir landsforvist. Alt dette vet forfatteren Dante, som skriver verket komedien 1308 til 1321, men pilgrimen Dante i verket vet det ikke, for han foretar sin reise gjennom dødsrikene i år 1300. Derfor er det meget spennende når Dante i verket spør sin medfiorentiner Ciacco, om hva han mener om Firenzes skjebne.

Vi som lesere vet det ikke ennå, men vil i likhet med Dante i verket snart få å vite at de dømte i Helvete har informasjon om både fortiden og fremtiden, men vet ikke noe om nåtiden. Ciacco forteller derfor Dante hva som kommer til å skje fra nå, altså 1300, til verket blir skrevet, altså fra 1308 og utover. Forfatteren Dante vet dette, og har derfor sann profetisk makt. Flere tekster er skrevet slik med spådommer forfatteren vet vil inntreffe, for det vil skje mellom tiden historien i verket er satt til, og tiden verket er skrevet i. Bibelen med gamletestamentet er et strålende eksempel. Linjene 64 til 73 blir brukt til Ciaccos svar. Det er ganske gåtefullt, så man er avhengig av kommentarer for å få noe ut av det, men det omhandler hva jeg ovenfor har skrevet. Spesielt å merke seg er at Ciacco prediker de svartes overakelse av makten i 1302, og utvisningen av de hvite med Dantes eksil.

Dante blir begeistret over Ciaccos historie, og spør om han kan treffe flere Fiorentinere her? Han nevner en håndfull, men får beskjed om at de har begått større synder og befinner seg lenger nede. Jeg har ennå ikke nevnt at Helvete er formet som en trakt boret ned i jorden, og de ni sirklene går nedover og nedover, smalere og smalere. Formuleringen går slik:

E quelli: «Ei son tra l’anime più nere;
diverse colpe giù li grava al fondo:
se tanto scendi, là i potrai vedere.

Og denne: “De hører til de svartere sjelene
en annen synd tyngder dem lenger ned:
hvis du går lenger ned; vil du se dem der.”
Inf  VI,85-87

Det går ikke akkurat inn i det kristne idealet om å angre sine synder. Ciaco sier at de andre er mye verre enn meg, du må mye lenger ned for å treffe dem. Gode kristne sier: “jeg er mye verre enn andre, og er selv en stor synder.” Se bjelken i eget øye, før du snakker om flisen i andres.

Ciacco legger seg ned i sølen igjen, og vil ikke snakke mer med Dante, sier han, eller med noen, sier Vergil, til dommens dag. Canto VI avslutter med en liten samtale med en forferdet Dante som lurer på om straffene blir verre etter dommens dag, eller om de vil være de samme. Vergil svarer at når tingene blir mer fullkomne, vil velværet (il bene) og smerten (doglienza) være større. Disse synderne vil aldri få noe fullkomment, men det vil bli mer fullkomment da, enn nå. Ganske gåtefullt, dette også, synes jeg.

En kort Canto med bare 115 linjer slutter med at Dante og Vergil går nedover mot neste ring, og møter Pluto.

Neste sang:Canto VII Forrige sang: Canto V

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Canto V, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO V

I Canto V går vi ned i den første sirkelen hvor forbryterne mot lysten befinner seg. Her er det ikke lenger er noe lys overhodet (venni in luogo d’ogne lusso muto (kom til stedet hvor hvert lys er stumt) Inf V,28) . Her er det også vi møter på Minos, den greske mytologiens konge på Kreta og hersker i uderverdenen. Hos Dante er han fremstilt som en slags demon som har til oppgave å slynge synderne ned til sitt redde sted i Helveteshierarkriet. Vi får også Dantes første virkelige samtale med noen av synderne i Helvete. Det er Paulo og Francesca, som har syndet i elskov når Francesca var gift med Paulos bror.

Vi blir også nærmere introdusert for logikken i straffesystemet Dante setter opp for synderne. De blir alle straffet på en måte som henger sammen med måten de har syndet på. Her har han kanskje funnet inspirasjon i den greske mytologien, der de også var mestere til å få straffen til å stå i stil med forbrytelsen. Her i første sirkel er det dem som ikke klarer å styre lystene som befinner seg. Og stedet er arrangert slik at de ikke klarer å styre noen ting. En kraftig vind blåser dem hit og dit som om de var hjelpeløse støvkorn, akkurat som lystene blåste dem hit og dit på jorden. De er lystens forbrytere mot kjødet, og det er kjødet som blir slengt rundt omkring.

Vaktmannen her i sirkelen er kong Minos. Han er utstyrt med en kraftig hale, som han møter alle nye beboere i Helvete med. De står foran ham i en lang kø, kommer frem og bekjenner sine synder, hvorpå Minos griper dem fast med halen, og snurrer dem så rundt kroppen så mange ganger som de skal slynges nedover Helvete, en gang for hver sirkel. Minos blir rasende da Dante kommer ned, og han ikke får snurre ham noe sted, men Verdi holder roen, og spør ham hvorfor han skriker slik (Perché pur gride? Inf V,20). Minos er en skremmende figur, men det er tydelig at Vergil vet hvem som har kontrollen og møter Minos som han møtte ferjemannen Kharon i sang 3 (vers 94-96).

Non impedir lo suo fatale andare:
vuolsi così colà dove si puote
ciò che si vuole, e più non dimandare.

Forhindre ikke hans skjebnesfulle gange:
de vil det slik der de kan gjøre det
slik som de vil, og spør ikke mer.”
Inf V,22-24

Dante hører nå smerteropene til de straffedømte synderne i denne sirkelen i Helvete. Den kraftige helvetesvinden som aldri hviler (la bufera infernal, che mai non resta, Inf V,31) blir beskrevet, også hvordan synderne hjelpeløst blir hvirvlet med i den.

di qua, di là, di giù, di sù li mena;
nulla speranza li conforta mai,
non che di posa, ma di minor pena.

hit og dit og ned og opp blir de ført;
ingen håp om komfort noensinne,
ikke ngen hvile, aldri mindre straff
(Inf V,43-45)

Dante spør hvem de er alle disse sjelene som blir blåst rundt med stormen, og Vergil svarer med å liste opp noen navn. Blant dem er Semiramis (Simaride på italiensk), assyrernes dronning som i sin tid legaliserte incest. Her får hun sin straff i Helvete. Den neste som nevnes er Dido, som spiller en svært viktig rolle i Vergils verk Aeneiden, hvor historien hennes er med i bok 4. Hun er opprinnelig en gresk og romersk sagnskikkelse, datter av kongen i Tyros. Hun giftet seg med sin morbror, Sykhaios, som så ble drept av Pygmalion. Deretter flyktet Dido til Afrika, hvor hun i følge sagnet grunnla byen Khartago. I Aeneiden treffer Aeneas Dido da han reiser innom Nord-Afrika på vei hjem fra den trojanske krig. Aeneas reiser imidlertid videre til Italia (for å grunnlegge byen Roma), og følger altså en annen skjebne enn kjærligheten eller elskovens, han velger plikten fremfor kjærligheten. Dido tar dette fryktelig tungt, og forlater livet for egen hånd. Det er for øvrig en overmåte vakker Arie skrevet av Purcell som handler om Didos sorg, Didos Lament, i hans Dido og Aeneas fra 1689. Dette er naturligvis lenge etter Dante. Lenge før Dante skriver en av Dantes viktigste inspirasjonskilder, Augustin, i sine konfesjoner om hvordan han ble grepet av denne kjærlighetshistorien mellom Dido og Aeneas, men spør seg hvorfor han ikke blir like sterkt grepet av sine egne synder? Kanskje er dette noe av grunnen til at Dante plasserer Dido i Inferno, vanligvis blir hun sett på som en heltinneskikkelse som får mye sympati for ikke å oppnå kjærligheten sin, og ikke klare å leve etterpå. Dante kaller det at hun ikke klarte å styre lystene sine, og fortjener en plass blant de vellystige.

Det er lettere å forstå hvorfor Kleopatra har fått en plass her. Hun skiftet jo elsker fra Cæsar til Marcus Antonius da Cæsar døde og historien forandret seg. Hun tok også livet sitt da Antonius døde. Dante var en varm tilhenger av Romerriket, som vi skal se i senere sanger, og han var i likhet med kristendommens lære motstander av dem som tok selvmord, så det er ikke urimelig at Kleopatra må finne seg en plass i Helvete blant de vellystige. Dante spanderer bare et adjektiv på henne: lussurïosa, som betyr “luksurisøs”. (Inf V,63).

En del helter og heltinner fra trojanerkrigene blir også nevnt. Skjønne Helena er her, til like med Akhillevs og Paris. Jeg kjenner ikke Homers verker inngående, dessverre, men vet såpass at Helena ble bortført av Paris, og det var dette som startet  trojanerkrigene. At hun her er å finne blant de vellystige, betyr at hun i Dantes tolkning ikke var uvillig til bortføringen. I selve verket står det bare at på grunn av henne måtte mye ond tid passeree (per cui tanto reo/ tempo si volse Inf V,64-65). Mytologiske Tristan er her også, i vår tid kanskje mest kjent fra operaen til Richard Wagner, men opprinnelig hovedpersonen i en sagnfortelling som oppstod i Bretagne på 1100-tallet. Den handler om hvordan Tristan og Isolde mer eller mindre av en feiltakelse drikker en magisk kjærlighetsdrikk, hvorpå de for livet blir lidenskaplig forelsket i hverandre. Kjærlighetsdrikken gjør lidenskapen enda mer troverdig som besettelse, noe som er hovedmotivet i Wagners opera. For Dante er det viktige at Tristan tar livet av seg, da han dødssyk ved en misforståelse (det er Tristans sjalu hustru som lyver til ham) tror at Isolde ikke vil komme og redde ham. Avslutningsslinjen i denne sekvensen i Canto V er (e dito) ch’amor di nostra vita dipartille. (og nevnte som av kjærlighet fra livet vårt ble skilt) Inf V,69.

Skjebnen til disse vellystige synderne har gjort dypt inntrykk på Dante. Han vil gjerne snakke med noen av dem, to som henger sammen. Vergil sier at det må han gjerne gjøre, han må bare spørre dem når de kommer nærmere, og appellere til den kjærligheten som leder dem («Vedrai quando saranno/ più presso a noi; e tu allor li priega/ per quello amor che i mena, ed ei verranno» Inf V,76-78). De to kommer med en gang Dante gjør som Vergil sier, de er mer enn villige til å snakke med ham. De er i det hele tatt snakkesalige, det vil si, Francesca er det. Det er hun som fører ordet. Og hun begynner straks på forklaringen – eller unnskyldningen – for hvorfor de er her.

I tre påfølgende terziner fra verselinje 100 er første ordet amor (= kjærlighet), og resten av terzinen forklaringen på hvordan amor – eller kjærligheten – har gjort det slik at de er der de er. Jeg setter frem den midterste som eksempel:

Amor, ch’a nullo amato amar perdona,
mi prese del costui piacer sì forte,
che, come vedi, ancor non m’abbandona.

Kjærligheten, som ingen elskende mister
tok meg til ham som jeg likte så godt
at, som du ser, han er ennå ikke tatt fra meg.
Inf V,103-105

Dante som ennå er helt uerfaren i inferno og som pilgrim blir dypt grepet av hva Francesca forteller. Han bøyer hodet, og holder det lavt til Vergil spør hva han tenker om det som er sagt (che pense, Inv V,111). Merk at Vergil er veiviser her gjennom Inferno, og bedre enn Dante skjønner hva som blir sagt og hvorfor Francesca må være der hun er. Dante okker seg, og sier at det var vakre ord for en dyp lengsel, og at det alt sammen har ledet disse to til dette smertefulle stedet (al doloroso passo, Inf V,114).

Det er på tide å fortelle hvem de to er, hvordan de døde og hvordan de ble straffet. Francesca og Paolo er kanskje blitt historiens mest kjente utroskapssak, eller sladderhistorie, i hvert fall når vi holder konger og berømtheter utenfor (De var av adelsslekt ). De to ville blitt helt glemt om Dante ikke hadde funnet plass til dem i komedien sin. Francesca var gift med Gianciotto Malatesta, og utro med broren hans, Paolo. Ved en anledning kommer Gianciotto inn og tar de to på fersk gjerning i det de utfører elskovsakten, og dreper dem på stedet. For dette er det de kommer til sirkelen for de vellystige i inferno. De andre som er her nede blir blåst rundt alene, mens Francesca og Paolo for alltid vil henge sammen. Det er en del av straffen, de ville ha hverandre alltid, og nå har de hverandre alltid. Og så blir de kastet hit og dit av stormkastene i Helvete, som de i live ble kastet hit og dit av stormene i følelseslivet sitt.

En historie som dette har alltid ulike perspektiver. Den vakte oppsikt i middelalderen, Dante kjente jo til den, selv om de to kom fra Rimini og Ravenna, mens Dante altså var fra Firenze. Det er lett å fordømme når noen er utro med sin manns bror, og de to blir jo i verket fordømt av selveste Gud, siden de befinner seg i Helvete. Likevel kan det fremstilles gripende og med økt sympati for de to elskende, når det ses fra Francescas perspektiv, og når kjærligheten og lidenskapen er årsaken. Pilgrimmen Dante blir i alle fall på dette tidspunktet grepet.

Francesca forteller videre at kjærligheten oppsto da hun og Paolo leste en roman av Lancelotto, om hvordan kjærligheten hadde overmannet ham. De to var alene, og mistenkte ingenting av hva som skulle skje. Så møtte deres øyne stadig oftere, huden ble blek, og på et tidspunkt kunne de ikke stå i mot lenger. De begynte å kysse hverandre, hans kropp skalv, og akkurat i det øyeblikk kom ektemannen Gianciotto inn og drepte begge to. Det er skrevet med en underdrivelse, siden leste vi ikke mer (quel giorno più non vi leggemmo avante. Inf V,138). Mens Francesca forteller dette, gråter Paolo ved siden av henne, og Dante blir så overveldet av følelser at han besvimer i siste linje i sangen.

Den uerfarne leser vil kanskje også besvime. Forfatteren Dante gir Francesca et svært vakkert uttrykk for sin kjærlighet til Paolo, og det er lett å la seg gripe av noen som blir straffet i all evighet for å ha elsket noen, og gitt etter for sin kjærlighet. Men det er altså dette andre perspektivet, og det er at hun er gift med Paolos bror, Gianciotto, og har sine forpliktelser til ham. Videre er måten Francesca ordlegger seg på representativt for alle de andre karakterene vi skal møte i Inferno. De skylder alltid på andre. De er ikke så mye som et øyeblikk villige til å innse at de selv kanskje kan ha gjort noe galt. Her vil vi for eksempel se en parallell i Purgatorio V, der en omtrent tilsvarende utroskapshistorie ender i skjærsilden, fordi hun som der er drept av sin ektemann – Pia de’ Tolomei – angrer sine synder. Jeg kommer tilbake til henne når jeg en gang kommer til Purgatorio V i min gjennomgang av verket.

Vi kan bare snu litt på forståelsen vår av hva Francesca sier. I stedet for å stole blindt på henne og la oss gripe av historien hennes, kan vi lure på hvordan hun så blindt kunne gi etter for sine lyster, til og med med sin manns bror, i hans hus. Ingenting er lettere enn å skylde på kjærligheten og lidenskapen når man har vært utro, alle vil vel gjøre det. Det er en helt sentral del av verkets moral at det er her feilen ligger. Om man ikke en gang er i stand til å innse man har gjort noe galt, er man ikke en gang verdig til å begynne soningen. En evig plass i Helvete er det velfortjente resultatet.

I neste sang skal vi ned til tredje ring der vi møter de grådige.

Neste sang:Canto VI Forrige sang: Canto IV

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Canto IV, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO IV

Da Dante med et rykk våkner etter at han falt om i slutten av sang 3 befinner han seg ved inngangen til Limbo, den første av Helvetes ni sirkler. Her er de plassert som ikke egentlig har trosset Gud, men som ikke har fått sjansen til å møte ham. Blant disse er Vergil selv, så dette er et spesielt sted for Dantes veiviser gjennom Helvete, og det er ganske gripende når Vergil gjør Dante oppmerksom på dette. Det ser imidlertid ut til å gå mer inn på Dante, enn på Vergil, i tråd med at Dante ennå ikke har fått noen god forståelse over den guddommelige retterdigheten dødsrikene er arrangert etter. Vi er også på det eneste stedet i Helvete hvor det slippes en bitte liten stråle svakt lys. Her er det ingen fysiske lidelser (Ciò avvenia di duol sanza martiri (28)), men den psykiske lidelsen er der, og ligger i at de ikke har noe håp om endring i sin tilstand.

Sangen begynner med Dantes beskrivelse av stedet. Det er en avgrunn med bratte vegger hvor det er vanskelig å se noe på grunn av mørket. Vergil foreslår at de skal gå nedover. Han ser blek ut, men det er ikke fordi han er redd (som Dante tror, og selv blir redd), men fordi han har slik medfølelse for angsten de føler de som er der nede. På vei nedover skrenten får lyden av sukkene til sjelene nedenunder selve luften til å skjelve. Det er en uhyggelig stemning som blir malt frem av poeten Dante.

– Har du ikke lyst til å spørre hvilke sjeler det er disse som du ser, spør Vergil etter en stund («Tu non dimandi/ che spiriti son questi che tu vedi? Inf IV,31). Det er altså Vergil, og ikke Dante som tar initiativet om å informere hva dette er for slags sted, og hvem som er her. Vergil fortsetter selv med en gang å informere, og sier altså at dette er sjelene som ikke fikk sjansen til å møte Gud, hvor han selv også er en av dem. Formuleringen til Vergil fortjener et nærstudium, for vi står her i møte med en av kristendommens store problemer, hva med dem som aldri fikk sjansen til å ta i mot nåden? Vergil skjuler ingenting av dette, og sier bent frem at sjelene her ikke har syndet på annen måte enn at de ikke er døpt, og ikke har verdsatt Gud som Dante, fordi de levde før kristendommen. “For dette og ingenting annet er vi forapte, og vi er blir straffet bare med det at vi lever i lengsel uten håp.” (Per tai difetti, non per altro rio,/ semo perduti, e sol di tanto offesi/ che sanza speme vivemo in disio, Inf IV,40-42). Dante tar dette svært tungt siden han kjenner igjen mange mennesker han setter svært høyt, og i en ubetalelig og karakteristisk stilblanding får vi følgende utålmodige salve:

«Dimmi, maestro mio, dimmi, segnore»,
comincia’ io per volere esser certo
di quella fede che vince ogne errore:

«uscicci mai alcuno, o per suo merto
o per altrui, che poi fosse beato?».

Kom igjen, si meg, mester, si meg, min herre,
begynte jeg for å ville være sikker
på troen som overvinner enhver feil

“har aldri noen sluppet ut av egen fortjeneste
eller på annen måte, og etterpå vært salig?”

“Dimmi” er en opprinnelig muntlig sammensetning av Dire mi, som har gått til Dirmi og endt opp med Dimmi. Det er rett og slett et sjokk å se et slikt ord i høytidsstemt poesi, dertil to ganger på samme linje. Med en slik sammenblanding av høy og lav stil er Dante flere århundrer før sin tid, og i dette ser vi noe av Dantes mesterskap. Jeg har lagt inn “kom igjen” i oversettelsen for å få bedre frem det utålmodige i Dantes formulering. For virkelig å få den riktige effekten frem, kunne linjene over bli høytidsstemt oversatt: “Stor sorg meg tynget i hjertet av å høre hans ord/ for av meget høy verd er de folk/ jeg har kjent som er holdt fast i limbo.” (Gran duol mi prese al cor quando lo ‘ntesi,/ però che gente di molto valore/ conobbi che ‘n quel limbo eran sospesi. Inf IV,43-45) Og så dette “kom igjen, nå må du fortelle meg med en eneste gang…”

Og Vergil svarer som om dette spørsmålet og måten å spørre det på er det naturligste i verden i et verk som dette, og et sted som dette. Han forteller om en hendelse som ikke er referert til i Bibelen, men som finnes i noen av tekstene som konkurrerte om å komme med i dem. På et tidspunkt var de altså omtrent like mye verd som Bibeltekstene, og det er bare det at de ble valgt bort, som gjør at de nå er lite kjent. I en av disse tekstene fortelles det om en historie da Jesus etter sin død reiser ned til Helvete for å hente opp troende jøder som har trodd på hans komme. Dette forårsaket et stort jordskjelv som rystet hele Helvete. Jødene som ble hentet befant seg i Limbo, og Vergil kan berette at han var forholdsvis ny her (Io era nuovo in questo stato, Inf IV,52) da dette skjedde. De som blir hentet blir listet opp, og vi finner kjente navn som Adam (primo parente, Inf IV,55), Abel, Noah, Moses, Abraham, kong David og Rachel, og “mange andre” (e altri molti, Inf IV,61)

Dante og Vergil fortsetter å gå mens de prater sammen, og de kommer snart til en gruppe sjeler som består av gamle, ærverdige poeter fra antikken. Det er Homer, Horats, Ovid og Lucan, Vergil hører naturlig med, og det blir vennskaplig sagt at også Dante får være med som sjettemann i gruppen (sì ch’io fui sesto tra cotanto senno. “at jeg var sjettemann blant disse forstandige” Inf IV,102). Det er en selvbevisst poet som skriver den guddommelige komedien. Vi kan også tro det er en forfatter som gir et velrettet sprak til innbyggerne av Firenze som på den tiden han skriver komedien, har landsforvist ham fra byen på livstid.

Like etter kommer Dante og Vergil til et edelt slott (nobile castello, Inf IV,106) som i følge kommentarene i min italienske utgave av verket skal symbolisere Sapienza umana, eller “den menneskelige kunnskap”. Ut i fra teksten er det vanskelig å skjønne dette symbolet, så man får stole på kommentatorene, eller la slottet være slott uten å symbolisere noe. Dante og Vergil oppholder seg uansett ikke lenger der, og går i stedet videre til de kommer til en slags eng med friske planter (in prato di fresca verdura, Inf IV,111).

Her ser Dante en usalig blanding av greske og romerske sagnfigurer, oppdiktede og historiske personer, kjente og ikke fullt så kjente navn fra den greske og særlig den romerske antikke historien. Her blir nevnt Elektra og Hektor, Aeneas fra Vergils Aeneiden, Julius Cæsar er her, og flere andre moderne lesere må slå opp i oppslagsverkene for å finne ut hvem er. Den store Saladin, egyptisk Sultan, Saladin fra 1171 til 1193, kjent fra korstogshistorien som rivalen til Richard Løvehjerte, må selvsagt trekkes frem. Det er en fin gest av Dante å plassere også ham her, på samme nivå som den store Julius Cæsar som Dante overmåte må ha beundret. Saladin blir riktignok plassert litt for seg selv, (solo, in parte Inf IV,129). Videre får Dante øye på de store greske filosofene, alle sammen, de store og kjente, og også de øvrige greske vitenskapsmenn. Tilsvarende romere blir også listet opp.

Dante skriver at han gjerne skulle skrevet mer om dette, men leverer den middelalderske varianten av “Less is more” (che molte volte al fatto il dir vien meno “mange ganger er det som blir sagt mindre enn det som skjer” Inf IV,147). Dante og Vergil går nå videre til det sted hvor det ikke slipper gjennom noe lys (E vegno in parte ove non è che luca, Inf IV,151).

Nå begynner Inferno for alvor.

Neste sang:Canto V Forrige sang: Canto III

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Canto I, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO I

Nel mezzo del cammin di nostra vita
mi torovai per una selva oscura
ché la diritta via era smarrita.

Ahi quanto a dir qual era è cosa dura,
esta selva selvaggia e aspra e forte
che nel pensier rinova la paura.

I midten av veien som er våre liv
Fant jeg meg selv i en mørk skog
der den rette veien var skjult.

Akk, det er hardt å si hva det var
denne ville skogen, så ulendt og tett,
at i tankene ble frykten fornyet.

Slik begynner den guddomemelige komedien til Dante. Livsløpet blir sammenlignet med en vei der Dante nå er kommet halvveis, og føler seg som om han er i en mørk skog der han ikke kan finne den rette veien videre. Det at han har gått seg vill, fornyer eller forsterker den frykten han føler. Den Guddommelige komedie er historien om hvordan han finner frem til den rette vei, og kommer seg ut av de mørke problemene og opp til lyset hos Gud. Veien går gjennom de tre dødsrikene, Helvete, Skjærsilden og Paradiset, og verket kan også leses som Dantes pilgrimsferd gjennom rikene.

Her i første sang i Inferno får turen så vidt begynt. Dante er helt alene, og vil gjerne sette føttene på en liten høyde (un colle giunto, “den rettmessige høyde”, Inf I,10). Han blir imidlertid forhindret av tre dyr (fiera), en panter (lonza), en løve (leone) og en ulv (lupo), som i kommentarene i min utgave av verket blir oppgitt å være symboler for Firenze (republikken, bystaten), imperiet (det romerske) og pavedømmmet (den katolske kirke), politisk sett, og luksus, overlegenhet og havesyke moralsk sett. Det er vanskelig å lese dette direkte ut av teksten. Men panteren blir beskrevet som smidig og rask, og at den i sterk grad forhindrer veien for Dante (anzi’pediva molto il mio cammino, Inf I,35), løven som at den har høyt hode og stor sult (con la testa alta e con rabbiosa fame, Inf I,47) og ulven som om den med hele sin lengsel forsøker å jage for magerheten sin, og at den gjør at mange folk lever i usselhet (e molte genti fe viver grame, Inf I,51).

Derimot er den videre symbolikken enkel å forstå. Dante vil gjerne komme seg opp i høyden, og i lyset der oppe få oversikten over skogen han befinner seg i, men luksus, overlegenhet og havesyke hindrer ham å komme opp. Det er de samme tingene som hindrer ham i å komme opp til Gud. Vi får også et interessant og tydelig i Dantes politiske ståsted, der han mener både den florentiske bystaten og den katolske kirker hindrer mennesket i å nå opp til Gud.

Det er her Dante blir introdusert for Vergil som følgesvenn.

Mentre ch’i’ rovinava in basso loco,
dinanzi a li occhi mi si fu offerto
chi per lungo silenzio parea fioco.
Inf I,61-63

Mens jeg strevde meg ned til lavere steder
foran mine øyne ble det meg tilbudt
hvem som lenge for stillhet har syntes utydelig.

Dette er Vergil. Det er ikke tilfeldig det er nettopp Vergil støter på, og som skal være hans følgesvenn først gjennom Helvete, så gjennom skjærsilden. Vergil er på noen måter Dantes forbilde også i skrivingen i verket. Vergil er selv italiener, fra Lombardia, og hans Aeniden var enkelt tilgjengelig for Dante som selvsagt behersket latin. Jeg leste Aeneiden på norsk for lenge siden, og husker ikke mye, men har fått sjekket opp at den handler om hvordan Aeneas reiste fra byen Troja for å grunnlegge Roma, og på veien også reiste innom underverdenen. Dante skriver også direkte i teksten at han har studert tekstene til Vergil lenge og med stor kjærlighet (grande amore) Inf I,83, og at Vergil er hans mester (maestero) og lærer (autore) Inf I,85.

Vergil kan fortelle Dante at han aldri vil klare å passere disse tre ville dyrene, og at det for ham er planlagt en annen vei. På denne veien skal Vergil være hans veiviser. Den skal gå gjennom et evig sted (loco etterno, Inf I,114), der han skal få høre de desperate skrikene fra de gamle sjeler som går gjennom lidelsene ved den andre død (Inf I,115-117). Han vil også få se sjeler som er mer tilfredse i ilden, fordi de håper å komme til det sted hvor de velsigende er (Inf I,118-121). Det første stedet er Inferno (Helvete), det andre Purgatorio (Skjærsilden). Om Dante virkelig klarer å nå så langt, skal han få en annen veiviser, og Vergil vil overlate ham i hennes varetekt. Denne veiviseren er Beatrice, og stedet er Paradiso (Paradis). Vergil er forhindret fra å se paradiset siden – som han sier – han har vært ulydig mot Guds lov (‘ fu’ ribellante a la sua legge, (125)). Vergil døde i år 19 f.kr, var romer, og fikk dermed ingen mulighet til å blir kristen. Som vi skal se har han nå sin plass i Helvete, sammen med andre av lignende kategori.

Dante vil gjerne følge Vergil til dette stedet han snakker om, og trygler ham om å ta ham bort fra dette fæle og det som verre er (fugga questo male e peggio, (132)).

Slik slutter Canto I i Inferno av Dantes gudommelige komedie.

Neste sang: Canto II

Oversikt over sangene: Divina Commedia