Stikkordarkiv: Korte tekster

Det ringer

Det ringer

Du er på konsert og du har nettopp kjøpt en øl du står med i hånden og bandet på scenen skal akkurat i gang med å spille en velkjent og svært støyende låt, da telefonen ringer. Du har den i skjortelommen, og du har lyden på diskret og kjenner bare vibrasjonene mot brystet, så det er ikke slik at alle snur seg mot deg og legger merke til deg og irriterer seg over deg, men det er likevel slik at du må ta den. Den ringer jo. Du setter fra deg ølen på et tilfeldig bord eller noe, og så får du telefonen opp av lommen, slik at du kan få trykket på ok-knappen, hvis det ikke hadde vært så bråkete i konsertlokalet at du ikke kan høre noen ting. Så du må komme deg ut for å ta telefonen, finner du ut, og du presser deg bakover gjennom mengden og skyver folk hit og dit til du finner utgangen, som uansett ikke leder deg ordentlig ut. For dette er et større lokale, der det foregår mye kulturell aktivitet, og konsertlokalet er bare et av mange lokaler, og mellom lokalene går fullt av fulle mennesker som bråker og støyer, spesielt nå som konserten har begynt og mange vil inn eller ut eller rundt omkring, så i det du på ny skal trykke på ok-knappen, ombestemmer du deg på ny, og brøyter deg vei videre mot et sted hvor du kan ta telefonen og høre hva den som ringer deg sier. Og du skjønner det begynner å haste, det er grenser for hvor lenge noen orker å ringe på denne måten her, når du ikke tar telefonen slik du ennå ikke har gjort, og ennå ikke kan gjøre, for du har ennå ikke kommet deg ordentlig ut. – Unnskyld, sier du, til alle du presser deg forbi på vei mot den egentlige ugangen, hele tiden med telefonen i hånden og tommelen på ok-knappen, hele tiden med lyden på diskret, så det bare er du som vet at noen ringer til deg, og at det er derfor du må ut, og endelig er du ute, bare for å oppdage at det er kø utenfor også av folk som vil inn, og noen av dem snakker til deg og stiller deg spørsmål om hvorfor du går ut uten jakke og hvor du skal og om det var en bra konsert og om du har stempel og alle mulige spørsmål, du vifter dem bare unna, du må komme deg videre vekk for å få tatt telefonen og sagt hallo til den som ringer til deg. Det er akkurat som om telefonen vibrerer hissigere nå, som om den sier til deg at ”nå må du snart ta meg”, som om den forteller deg at den som ringer til deg er i ferd med å legge på, og du forestiller deg personen i andre enden, hvordan denne holder sin telefon i hånden og en nådeløs finger på legg-på-knappen, eller kanskje bare har ringt i forbifarten og nå sitter fraværende med en telefon i hånden samtidig som han eller kanskje hun, tenk hvis det er en hun, egentlig gjør andre ting og nesten har glemt de har ringt deg. Veien du valgte førte rett inn i en trafikkert gate, det begynner å bli parodisk dette her, tenker du, som om alt var tilrettelagt for at telefonen skulle ringe nettopp nå og du ikke skulle få tatt den, du bestemmer deg for å gjøre opprør mot det og tar den likevel, uten hensyn til alle bilene som tuter og bråker og durer og kjører og alle trafikklydene som nå vokser seg opp til et støyende crescendo. – Hallo, gauler du inn i det stille røret i det teksten setter sitt punktum.

ES 17 februar 2004

Reklamer

Det er en annen som lever livet mitt

Denne teksten er skrevet i 2010. Det er syv år siden. Jeg var fortsatt nokså nygift, hadde giftet meg året før, og følte meg kanskje litt underlig i livet jeg selv levde. Eller så tuller jeg bare når jeg sier disse tingene.

Det er en annen som lever livet mitt

Det var en på alle måter fin dag. Min kone hadde satt i gang med å stelle til frokosten, mens jeg var på vei til butikken for å kjøpe de siste varene vi trengte til den. Det hadde så langt vært en alle tiders ferie. Og jeg kunne som de fleste menn ikke la være å tenke på hva min kone hadde gjort med meg den natten. Jeg måtte nesten riste på hodet for å konsentrere meg om de matvarene jeg skulle kjøpe da jeg endelig kom til butikken, og jeg måtte smile for meg selv da jeg faktisk gjorde det. Jeg stod jammen der i butikken og ristet på hodet. Og jeg smilte mens jeg gjorde det – Det er litt av et liv, tenkte jeg for meg selv. Hvem skulle trodd for en tid tilbake, at jeg skulle få et slikt liv, tenkte jeg? Det hadde jeg i alle fall ikke tenkt selv. Og så måtte jeg mens jeg stod der i butikken og skulle kjøpe de matvarene min kone trengte til frokosten hun skulle lage til meg, gjøre som jeg ofte gjør, gå ut av meg selv, og se meg selv utenfra. Det jeg da så, virket forferdelig fremmed. Der stod det en mann, i en helt vanlig butikk en helt vanlig sommerdag, og skulle kjøpe varer til frokosten hans kone skulle lage, og han skulle gjøre det som ingenting. Han skulle gjøre det, som om dette var like dagligdags som butikken han kjøpte varene i. Og dette var jo ingenting i mot det som hadde skjedd med ham den natten. Det var noe som hadde gitt noen aldeles sterke inntrykk, langt sterkere enn de virkelige inntrykkene han fikk av de virkelige varene i den virkelige butikken han virkelig stod i. Han måtte tvinge seg til å legge merke til dem, altså varene. Og når han gjorde det, så lyktes han, han fortrengte de kraftige inntrykkene fra natten som hadde vært, og klarte å konsentrere seg om varene han skulle kjøpe. Se der kjøper han dem. Brød og juice og litt ost, resten finnes allerede hjemme, hans kone er en kløpper med maten, og har det meste parat. Han kjøper det siste som trengs som ingenting. Deretter går han hjem til sin kone som har alt klart, og spiser en frokost som er likeså god som alle de foregående, og alle som skal komme. Jeg skulle gjerne gått inn i denne personen igjen, inn i den virkeligheten han lever i. Men som dere forstår, det kan jeg ikke. Det er en annen som lever den.

ES2010

En viktig sak

Nå som bloggen er våknet litt til liv igjen, skal jeg også forsøke å legge ut korttekster lørdagene. De vil foreløpig være nyskrevne. Noen av de så ferske, at de kanskje ikke vil bli lagt ut i sin endelige versjon, men vil bli redigert litt i ettertid også. Dagens tekst er unnfanget i går, skrevet ut i dag, men fikk en litt annen slutt enn det som først var tenkt skulle være poenget.

En viktig sak

I mange år hadde jeg gått og ventet på muligheten og fiklet på argumentene hvordan jeg skulle legge frem saken min. Ja, jeg skal ikke påberope meg at dette gjaldt en rettssak eller noe sånt, eller noe som hadde offentlig interesse. Det hadde min interesse, gjaldt mitt liv. Og for meg er mitt liv viktig, som jeg har sagt utallige ganger, og tenkt enda mange flere. Mitt liv er viktig. Og jeg kan ikke finne meg i at det er ubetydelig i den store sammenhengen. I den store sammenhengen er hele menneskeheten en detalj. En ganske viktig detalj, riktignok, som det liv i stand til å sanse og gjøre seg tanker om det som er.  Og sånn vil jeg si også jeg er en viktig detalj. Mitt univers er det eneste i sitt slag. Det har en egenverdi, og krav på litt respekt, om enn både jeg og livet mitt relativt ubetydelig. I den store sammenhengen. Sånne ting. Det er dette veldige ønsket om å rettferdiggjøre meg, forklare verden det er riktig jeg eksisterer, et behov jeg har om å rettferdiggjøre eksistensen. Og det holder ikke gjøre det bare overfor meg selv. Det er som om den mistenkte før rettssaken setter kreftene inn på å overbevise seg selv om at han er uskyldig. Det er ikke der slaget skal stå. Slaget står i selve rettssaken. Nå har riktignok jeg sagt dette ikke er noen rettssak. Men sett nå at det var det, i overført betydning, selvsagt, en rettssak der jeg skulle legge frem min sak om at det er riktig jeg eksisterer, og der mistanken mot meg er at jeg er meningsløs. Det er forbrytelsen jeg skal forsvare meg mot, og det er det jeg har gått i mange år og ventet på muligheten for, mens jeg stadig har fiklet på argumentene, og sånt som jeg skrev i starten. Så starter liksom den fiktive rettssaken. Det var mye større enn jeg hadde sett for meg, med dommer, jury og advokater, og så fullt av publikum at det ikke var sitteplasser til alle. Min sak har interesse. Det skulle være tydelig nok. Aktor har sin prosedyre. Den er overbevisende nok, med bedre argumenter enn jeg egentlig har tenkt ut selv, om hvorfor livet mitt er så meningsløst, og hvor absurd det er å  prøve å rettferddigjøre en eksistens som uansett ender i døden, og så skulle døden være urettferdig, da, liksom? Aktor blir litt spydig, her, det var en sånn type advokat. Så var det min tur til å snakke. Langsomt går jeg frem. Argumentene er helt på plass i hodet. Jeg har forberedt meg og forberedt meg. Jeg vet at om disse argumentene ikke holder, så holder ingen, for jeg har brukt mye tid og ikke funnet noen bedre. Så jeg snakker. Jeg lar det stå til, og forteller denne fiktige rettssalen hvorfor det er riktig at jeg er her, et en urettferdig død ikke er noe jeg kan la mitt liv bli hengt opp i. Jeg kan ikke si mer enn dette.

ES2016

 

Sakte fart

Sakte fart

Det skal gå sakte fart nå fremover. Jeg la plutselig merke til at jeg satt i en bil, og at det gikk litt for fort. Jeg hadde behov for å bremse litt ned. Jeg har aldri hatt behov for denne farten. Hva jeg har likt godt, er stille og ro. Og at tingene går langsomt.. Akkurat dette sa jeg til henne, som en innledning til vårt forhold. Eller, det er mye riktigere å si, at det var det jeg håpet skulle bli en innledning, til det jeg håpet skulle bli et forhold. Hun var åpenbart parat til mye større fart enn jeg var, hun var klar til fart i det hele tatt. Jeg var egentlig ikke det. Dermed ble det verken fart, eller forhold eller innledning ut av hva vi holdt på med. Og jeg skal ikke være den som klager på det. Nei, det sal jeg ikke det. Jeg skal være den som skriver ned denne teksten. Og det har jeg allerede gjort. I sakte fart fremover.

ES 20. des 2008

På teateret

På teateret

Det var en forestilling som gikk på en av de større teaterscenene i byen, det var et nokså kjent stykke, og jeg gikk dit for å se på det. Jeg var alene, og i den grad jeg tenkte på det, tenkte jeg det var like bra, så kunne jeg konsentrere meg mer om stykket i stedet for å tenke på hvordan jeg så ut og oppførte meg i forhold til hun jeg hadde med. Jeg var fri til å se i fred, og mene hva jeg vil, jeg leverte billetten til vaktdamen og gikk i salen for å finne plassen min. Den var rett bak en nokså høy mann, men siden jeg var alene og plassen ved siden av var ledig, så kunne jeg bare sette meg på den. Der var det ingen som satt foran, jeg hadde fri sikt frem til scenen. Som vanlig brukte jeg også litt tid til å se på publikum mens stykket foregikk, for meg foregår ikke nok på scenen til at jeg kan ha oppmerksomheten der hele tiden, tenker jeg, men jeg passer også på å ikke overdrive publikumskikkingen for ikke å skille meg ut og se rar ut. Nå som jeg sitter og ser frem på scenen, ser jeg ikke rar ut. Men fra siden, på raden foran meg, kommer en kvinne innover benkeradene, det ser ut som en av skuespillerinnene, men det er vanskelig å se i mørket, og dessuten vil ikke jeg se for mye på publikum, som sagt. Hun kommer frem til setet foran meg, stopper der, det ser ut som hun leter etter noe, og noe er meg. Hun legger kneet på stolen foran, bøyer seg over og kommer mot meg med hodet og ansiktet sitt. Jeg har på meg noe etterbarberingsvann, det er kanskje det hun snuser, hva vet jeg, det viser seg i alle fall at hun er her for å kysse meg, og det har jeg ingenting i mot, jeg tar gjerne imot kysset hennes og gir så mye jeg kan tilbake. Det er svært opphissende, hun støtter seg til stolen min med hendene, den eneste kontakten jeg har med henne er gjennom munnen, etter hvert må jeg også støtte henne opp rundt livet med hendene mine, ettersom hun kommer nærmere, og kysser mer inderlig, nærmest velter over meg, og tar på meg i ansiktet med hendene sine, jeg mister fullstendig oppmerksomheten mot teaterstykket, og bryr meg heller ikke lenger om jeg ser rar ut. Hun er så deilig, jeg har lyst til å dra henne over, og hun klatrer over så godt hun kan, kommer så vidt borti den høye mannen foran, vi har ikke tid til å si unnskyld, så inderlig kysser vi, hun er så deilig, i en pause der hun trekker seg litt vekk og smiler ømt, ser jeg rett på munnen og de svulmende leppene hennes, dit inn vil jeg, tenker jeg, og stikker hele hodet rett inn, det er god plass der, så øm og god er hun, jeg vil ned i halsen hennes, men skjønner at jeg ikke kan gå ned dit med hodet først, så jeg stikker inn hendene og kryper inn på denne måten, passer på å gli inn på tungen, du verden så deilig det er, kunne jeg bare gli litt frem og tilbake, men hun sluker meg for raskt, plutselig er jeg inne med alt jeg har og i neste øyeblikk er jeg svelget. Det så sikkert rart ut, men det var helt klart verdt det, ikke et øyeblikk vil jeg angre på dette, folk kan si og tenke hva de vil, jeg gav meg hen og det gjorde jeg rett i. Når hun nå går tilbake, opp på scenen, eller hvor hun går, så er jeg inni henne, alle som ser henne vet det ikke, men jeg vet det, og hun vet det, og mer er ikke nødvendig for meg.

ES 8. nov 2005

Et tog innover mot ingenting

Et tog innover mot ingenting

Den 34 år gamle forfatteren og lektoren Eivind Salen sitter i et tog han kanskje tror er på vei noe sted, men som vi tror er på vei ingen steder. Vi tror ikke på ham, vi tror ikke på det livet han lever. Vi tror han har brutt en grense med det, at han nå ikke lenger kan leve det livet han insisterer på å leve. Det ser bare rart ut, og det må gjøre ham meget ulykkelig. Han har kanskje lyst til å leve et annet liv, der han sitter i toget og ser ut i mørket, det skal ikke vi uttale oss om, det vet ikke vi. Men vi vet at noe annet liv vil han aldri noensinne komme til å leve, det er vi temmelig sikre på. Det er for sent for ham. Det toget han sitter i, er på vei mot ingenting. Og derfor skulle vi så gjerne sett tankene hans akkurat nå. Jeg har fått forståelsen av at det akkurat nå er håp i dem, at han har tro på forandringen. Men ut i fra ansiktsuttrykket hans går det ikke an å lese noen ting. Det ser bare tomt ut av vinduet.

ES 27. sep 2008

En historie om en kråke

Basert på en sann historie.

En morsom historie om ei kråke

Hahaha. Joda, morsomt for oss, ikke for kråka. Men hvem bryr seg vel om, om det er morsomt for kråka, haha? La oss ta det fra begynnelsen, dette er basert på en sann historie, det vil si, at den oppfyller alt vi forlanger av sannheten. Først og fremst så skjedde det her ute i virkeligheten. Jeg satt ute på et nes, en slags kunstig odde i virkeligheten, noe fylling i sjøen, i byen, der satt jeg, og skulle grille. Og mens min kompis hentet grillen, som vi selvfølgelig – selvfølgelig for at det skal bli noe av denne historien – hadde glemt, satt jeg og glodde. Mot høyre var det en vegg, stor gul vegg, tilhørende et falleferdig hus. Der fløy en fugl, skulle lande på veggen, det gikk jo ikke, plask. – Du verden, tenkte jeg, det så ikke ut som en vadefugl. – Nei, skriver forfatteren av denne tekst, – det har du helt rett i. Jeg reiste meg opp, for å se nærmere, og joda, forfatteren av denne tekst har helt rett i sin forfatterkommentar, det kunne umulig være en vadefugl, den kunne jo ikke svømme. Og hvordan går det med fugler som ikke kan svømme, når de likevel havner i sjøen? Ja, hvordan går det med slike fugler, når de likevel havner i sjøen? Det får dere vite i løpet av denne teksten. Og det fikk jeg vite der borte i virkeligheten, for det var altså der det skjedde, og fuglen det skjedde med, var en kråke, haha. Nå lå den der, i vannet, i virkeligheten, den skulle nok likt at det var en tenkt historie det skjedde i, men neida, det var det jo ikke. Den fikk vær så god finne en løsning i situasjonen som den var, i det virkelige saltvann kunne den ikke bli. Det var soleklart, den så bra klønete ut der nede, dessuten var den i livsfare. Kråker kan nemlig ikke svømme, i virkeligheten er svømming forbeholdt vadefugler, og hvor mange ganger skal jeg måtte gjenta at det var i virkeligheten vi var, kråka og jeg? Den måtte finne på noe der,

med de ressurser virkelighetens kråker har til rådighet, det vil si ganske begrensede ressurser. Kråker kan fly og så kan de hoppe. Ingenting av dette kommer godt med, når man ligger der og dupper i bølgene slik denne kråken gjorde. – Joda, sier forfatteren av denne tekst, og sannelig ser jeg at forfatteren har helt rett enda en gang. Kråka prøvde virkelig å fly. I sjøen, over og under vann, bakset med vingene, opp og ned, plasket med bølgene, skuvlpet innover mot land. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Og øynene er jo vanligvis å regne som et pålitelig instrument for å formidle virkelighet, i hvert fall så lenge man ikke er sterkt kritisk eller sterkt beruset eller sterkt utsatt for et synsbedrag, eller noe sånt, men det var ikke jeg, jeg var ingenting av det der, og derfor tvunget til å tro på hva jeg ikke trodde på, nemlig at kråka prøvde å fly i bølgene. Rett og slett. Heldigvis for kråken var det bare noen få meter inn til land (for den oppmerksomme leser skulle det si seg selv, den hadde krasjet mot en husvegg). Heldigvis for meg, var det et svaberg som skrådde ut i sjøen der. Man kommer ikke opp på slike svaberg sånn helt uten videre, verken mennesker eller dyr, og i hvert fall ikke fugler som ikke kan svømme, slik kråker ikke kan. – Den kom seg opp likevel, sier forfatteren som sin avsluttende kommentar, og jeg må enda en gang gi ham rett. Den ble slått opp og ned med bølgene, forsøkte liksom å fly på plass, og til slutt gikk det, den var oppe på land og med det fikk den selv bestemt avslutningen på den morsomme historien den ble behandlet i.

ES 16 aug 2003

 

Luringen

Denne teksten er skrevet i Tobolsk.

Luringen

Dere kan alle sammen se meg. Jeg sitter på en restaurant, i utlandet, i et land der jeg ikke kan språket så godt. Jeg sitter der og observerer, som dere også kan se på meg, se meg bare, se hvordan jeg gjør det. De andre snakker flytende og rasende raskt på språket sitt, jeg snapper opp et og annet ord, og lener meg tilbake og forstår det. Kanskje skal jeg prøve meg i baren etterpå? Det er en pub også, nesten like mye som en restaurant, det ser dere vel? Jeg fullfører måltidet mitt, det smaker meg utmerket, selv om jeg bestilte det så å si i blinde, av alt som stod om retten jeg bestilte, skjønte jeg omtrent bare halvannet ord, og det ene var kjøtt. Nåvel, en fin restaurant som den dere ser jeg sitter i, eller pub er det kanskje, serverer ikke dårlig mat, det er bare å bestille noe, det er like godt alt. Nåvel, jeg fullfører altså denne maten som er like god som alt annet på menyen, og jeg går bort i baren, jeg tar for gitt at dette er et sånt sted, der man samler opp regningen og betaler til slutt, – en øl, klarer jeg godt å si på dette språket her, – hvor mye koster det, også, men jeg går ikke i den fellen, jeg skal jo betale alt sammen til slutt, og jeg vil ikke vise meg som en av dem som ser for mye på kostnadene. Derimot vil jeg gjerne vise meg som en av dem som kan språket, men hva mer kan jeg i til bartenderen, når ølet allerede er bestilt? – En halv liter, sier jeg, – lyst øl, – gjerne fra distriktet, skulle jeg gjerne sagt, – helst ikke importert, også, men dette ”helst” er ikke så lett, og ”importert” ikke heller, og ”fra distriktet” kan jeg ikke si, bare ”herfra”, og i stedet for ”gjerne”, måtte jeg sagt, ”det skal være” eller ”jeg ønsker det fra”, og da går jeg jo ikke vist at jeg behersker språket særlig godt. Han kommer med ølen. Og han sier prisen. At priser skal være så vanskelig å oppfatte på fremmede språk, – ”hva?” spurte jeg, ”en gang til”, med den hensikt at han skulle si det han sa, en gang til, og det gjorde han. Men hva det var, oppfattet jeg ikke. Så jeg gir ham en stor seddel, – kan du gi igjen på denne? skulle jeg sagt, men det klarer jeg ikke, så jeg blir bare sittende og smile. Ved siden av meg sitter en dame. Hun snakker med en venninne, og de sitter hele tiden med hendene i håret og retter på frisyren, som om den aldri blir god nok, tenker jeg. Om det bare var kutyme å begynne å snakke med silke damer. Og jeg bare visste hva jeg skulle si, og bare hadde ordene. Dere ser jeg blir sittende, jeg sitter i baren og drikker på ølet, ved siden av meg sitter damene og snakker lynfort, og har hele tiden hendene i håret. Selv om det var kutyme og jeg visste hva jeg skulle si og hadde ordene, ville det ikke være lett å bryte inn her. – Er dere herfra? kunne jeg forresten sagt, til det har jeg ordene. Og i en pause skyter jeg det inn, – er dere herfra? – ja, sier de, eller hun ene, og særlig den andre ser på meg, som dere ser. Det eneste jeg finner på å si og har ord for, er ”interessant”, men det sier jeg ikke. Det blir for dumt. Jeg nikker i stedet, og tar en slurk av ølet, kanskje jeg skulle skåle? De fortsetter samtalen. Jeg har ofte tenkt at de som sitter stille ser smarte ut, at observatørene alltid er de smarteste. Nå ser dere, hva synes dere?

ES 12. jul 2008

Det 333 forsøk på å fange en kvinne

Det 333’de forsøk på å kapre en kvinne

Først en setning i parentes. (Det er naturligvis ikke det 333’de forsøket, jeg trengte bare et tall og dette var faktisk det mest tilfeldige jeg kom på) Jeg liker å være åpen og ærlig i hva jeg driver med (eller ved denne anledning passer det seg at jeg liker det, og nå lover jeg å ikke bruke flere parenteser). Vi var ute, ute og gikk. På himmelen sol, planter, busker og trær, grønne. Det var vår. Fugelen sang, eller for å beholde ærligheten jeg har påberopt meg: Det var noen måker som fløy (Vi var ved sjøen). Det var flott å være ved sjøen en slik dag, det sier seg selv. Jeg kunne tenke meg å tilbringe denne dagen resten av livet. Jeg må nesten si det såpass stort. Sjøen slo inn, hun var der, og så videre. Det var helt strålende. Så begynte hun av en eller annen grunn å snakke om måker, sikkert fordi det var noen måker der også, i tillegg til oss. Hun syntes det var slik en fredelig fugl. Det faller på sin egen urimelighet. Det skjønte hun straks hun hadde sagt det, så hun gikk øyeblikkelig over i å snakke om de mer skurkeaktige sidene ved måker. Og derigjennom til skurkeaktige sider ved fugler generelt. Måker er ille, men det er nå ingenting som slår kråker, da, når det gjelder å være skikkelig skurkeaktig. Det er greit nok, det kunne jeg uten videre gå med på. Mer upassende var det at hun begynte å trekke inn pingviner. Pingviner? De er jo noen morsomme skøyere, finnes ikke noe skurkeaktig i dem (og skulle det gjøre det, tilgir vi dem). Og nå viste samtalen hva slags fabelaktig instrument den er til å fly fra det ene til det andre, og også gjøre seg noen imponerende sprang, som det ikke er mulig å finne noen forklaring på hvordan kunne foregå, når vi nøster tilbake og ser hva som egentlig ble sagt og i hvilken rekkefølge det gikk i, altså hvordan samtalen forløp, for å si det enkelt som er like greit. Vi begynte å snakke om hvordan seler leker med pingviner og er slemme med dem når de har fanget dem, jeg mente det var spekkhoggere, hun mente det var seler, jeg tenkte i mitt stille sinn at det er nok begge deler, eller kanskje er det seler spekkhoggere leker med, nok om det, selene kaster i hvert fall pingvinene opp og ned, river og sliter i dem, og tar dem med under vann altfor lenge, og er i det hele tatt alt annet enn skånsomme når det gjelder å avlive dem. Greit nok. – Og hunnen, sa hun (nå var plutselig den stakkars pingvinen som ble slengt rundt omkring av en sel eller spekkhogger, individisert), stod et sted på land og passet på eggene. Forferdelig, helt ut forferdelig. Alt spekket var fortært (selvfølgelig), det var ikke mer å tære på, ikke mer mat, hun var avhengig av hannen, og han ville ikke komme, fordi han ble kastet rundt omkring av en sel som etterpå skulle spise ham, sånn noenlunde. Der stod hun med eggene. Hva skulle hun gjøre? Enten måtte hun stå der og passe på eggene, eller så måtte hun forlate dem. – Hun måtte nok gå, sa jeg. – Ja, men hva skal hun gjøre da? sa hun. Jeg sa ikke stort mer, «hun måtte nok gå», tenkte jeg. Og slik stod vi, hun og jeg, snakket og tenkte, der ute, en vårdag, ved sjøen, som slo inn og ut på svaberget vi var på.

ES 7 juni 2003

En sann historie om et kart

Denne historien er delvis sann.

En sann historie om et kart

Dette er en helt sann historie hentet fra mitt eget liv, kjære leser. Jeg skriver den ned for å glede deg, slik den i dag har gledet meg. Noen stor glede er det riktignok ikke snakk om, men en glede skal ikke holdes skjult bare fordi den er liten. Jeg ser at jeg nok engang har fortapt meg i innledningen, her kommer historien. Jeg skulle altså undervise. Eller jeg skulle undervise, jeg skjønner ikke hvordan dette ’altså’ har forvillet seg inn i setningen, der. Jeg skulle undervise, og i anledning undervisningen, skulle jeg tegne et kart. Over Russland. Jeg tok fatt der oppe i nordvest et sted, og tegnet buet og skrukkete og sikksakk Russlands nordlige polarkyst til jeg kom til Berringstredet, og så ned, med Kamtchaka, den lille tappen i øst, og opp igjen, og bort litt, og ned igjen, til Vladivostok, og så opp igjen, hele veien med hensyn til Russlands ujevne kystlinje, ingen rette streker her, og så stoppet jeg opp ved grensen til Mongolia. – Det ble et usedvanlig bra kart, sa jeg. Elevene stusset, de kunne jo ikke se at dette var et usedvanlig bra kart, de kjenner ikke Russlands kystlinje så nøye. – Se på det, sa jeg, – det er sjelden jeg får det så godt til. – Du må skrive ”La stå”, sa elevene. – Vi må ta bilde av det, sa de. De skjønte ikke hvor godt kartet var tegnet på tavlen, men de skjønte godt hva som foregikk. – Her er Sibir, sa jeg. Det var det som var hensikten med å tegne kartet, jeg skulle vise hvor Sibir var, noen hadde spurt hvor Sibir var, det sier sitt om hvordan de kjente Russland. Nå kunne de se det, jeg skrev det inni, med blokkbokstaver, eller små bokstaver, brukte jeg forresten. – Normalt blir jo kartene mine helt mislykkede, sa jeg, – nærmest misvisende, jeg kunne like godt la være å tegne dem, eller hva? Joda, elevene var enige i det, de var svært misvisende, så jeg kunne godt la være å tegne dem. – Men dette kartet, sa jeg, – viser Russland, sa jeg, – hvis dere hadde hatt et kart over Russland foran dere, eller bilde av dette kartet og så funnet et atlas hjemme, sa jeg, – så kunne dere se hvor godt det lignet. Elevene protesterte ikke mot det, det kunne godt være dette kartet lignet, det kunne de gå med på. – Det er ikke fordi jeg er dårlig med kart at det så ofte blir dårlig, sa jeg, – det er fordi jeg er så forferdelig dårlig til å tegne. Jeg bruker svært mye tid på å se på kart, uforholdsmessig mye tid, jeg tøyser ikke når jeg sier jeg kan bruke timevis på det, dag etter dag. Det interesserer meg rett og slett. Så jeg vet sånn noenlunde hvordan de skal være, jeg klarer bare ikke tegne det. Min utvikling i tegning stanset i 7-årsalderen, det er det stadiet jeg ligger på, det har dere sett, hva? Joda, det kom ingen protester her heller. – Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare å tegne et så flott kart som dette, sa jeg mens jeg stod og så på det og ikke klarte å ta øynene vekk fra det, og fortsette undervisningen. – Selvsagt er det feil på det, sa jeg. – Hvor er forresten Novalja Semja? Skal det ikke gå litt opp og ut, der med Murmansk? Og øyene utenfor Kamtchaka, de hører vel med de også? Joda, joda, selvsagt hører de med, men jeg våger rett og slett ikke tegne mer på dette kartet nå. Jeg kommer til å ødelegge det, det vet jeg. – Det har du helt rett i, sa elevene og lo, de var også i godt humør. Alle ble i godt humør over det fine kartet jeg hadde tegnet. Og nå er mitt oppriktige håp at også dere lesere, skal bli i godt humør over endelig å bli servert en sann historie med litt gledelig innhold.

ES 24. mai 2005