Det ringer
Du er på konsert og du har nettopp kjøpt en øl du står med i hånden og bandet på scenen skal akkurat i gang med å spille en velkjent og svært støyende låt, da telefonen ringer. Du har den i skjortelommen, og du har lyden på diskret og kjenner bare vibrasjonene mot brystet, så det er ikke slik at alle snur seg mot deg og legger merke til deg og irriterer seg over deg, men det er likevel slik at du må ta den. Den ringer jo. Du setter fra deg ølen på et tilfeldig bord eller noe, og så får du telefonen opp av lommen, slik at du kan få trykket på ok-knappen, hvis det ikke hadde vært så bråkete i konsertlokalet at du ikke kan høre noen ting. Så du må komme deg ut for å ta telefonen, finner du ut, og du presser deg bakover gjennom mengden og skyver folk hit og dit til du finner utgangen, som uansett ikke leder deg ordentlig ut. For dette er et større lokale, der det foregår mye kulturell aktivitet, og konsertlokalet er bare et av mange lokaler, og mellom lokalene går fullt av fulle mennesker som bråker og støyer, spesielt nå som konserten har begynt og mange vil inn eller ut eller rundt omkring, så i det du på ny skal trykke på ok-knappen, ombestemmer du deg på ny, og brøyter deg vei videre mot et sted hvor du kan ta telefonen og høre hva den som ringer deg sier. Og du skjønner det begynner å haste, det er grenser for hvor lenge noen orker å ringe på denne måten her, når du ikke tar telefonen slik du ennå ikke har gjort, og ennå ikke kan gjøre, for du har ennå ikke kommet deg ordentlig ut. – Unnskyld, sier du, til alle du presser deg forbi på vei mot den egentlige ugangen, hele tiden med telefonen i hånden og tommelen på ok-knappen, hele tiden med lyden på diskret, så det bare er du som vet at noen ringer til deg, og at det er derfor du må ut, og endelig er du ute, bare for å oppdage at det er kø utenfor også av folk som vil inn, og noen av dem snakker til deg og stiller deg spørsmål om hvorfor du går ut uten jakke og hvor du skal og om det var en bra konsert og om du har stempel og alle mulige spørsmål, du vifter dem bare unna, du må komme deg videre vekk for å få tatt telefonen og sagt hallo til den som ringer til deg. Det er akkurat som om telefonen vibrerer hissigere nå, som om den sier til deg at ”nå må du snart ta meg”, som om den forteller deg at den som ringer til deg er i ferd med å legge på, og du forestiller deg personen i andre enden, hvordan denne holder sin telefon i hånden og en nådeløs finger på legg-på-knappen, eller kanskje bare har ringt i forbifarten og nå sitter fraværende med en telefon i hånden samtidig som han eller kanskje hun, tenk hvis det er en hun, egentlig gjør andre ting og nesten har glemt de har ringt deg. Veien du valgte førte rett inn i en trafikkert gate, det begynner å bli parodisk dette her, tenker du, som om alt var tilrettelagt for at telefonen skulle ringe nettopp nå og du ikke skulle få tatt den, du bestemmer deg for å gjøre opprør mot det og tar den likevel, uten hensyn til alle bilene som tuter og bråker og durer og kjører og alle trafikklydene som nå vokser seg opp til et støyende crescendo. – Hallo, gauler du inn i det stille røret i det teksten setter sitt punktum.
ES 17 februar 2004