The murders in the Rue Morgue, av Edgar Allan Poe

Denne novellen av Edgar Allan Poe (1809-1849) er regnet som historiens første dektektiv-novelle, litteraturhistoriens første ordentlige krim. Du gjør best i å lese den omtrent 36 sider lange teksten før du vet hvem morderen er!

Amerikaneren Poe ble født i Boston den 19. januar, 1809, av foreldre som døde tidlig. Han ble satt til fosterforeldre, ekteparet Allan, i Virginia, og levde et litt omflakkende liv i barndommen og ungdommen. I 1831 begynte han ved West Point, for å bli militær, men derfra ble han kastet ut, og så satset han på å livnære seg av skriving. Det var han blant de første amerikanere som gjorde.

Livet hans var fylt av fattigdom og uhygge. Han giftet seg i 1836, med sin 13 år gamle kusine, Virginia Clem. Hun døde av tuberkolose i 1847, etter å ha lidd med sykdommen i fem år. Poe døde to år senere, alkoholisert og nedbrutt.

Alt dette henter jeg først og fremst fra SNL.

Det er mye som er fascinerende med Edgar Allan Poe. Selv navnet har en slags magisk schwung i seg, det er poesi i det. John Lennon bruker navnet i sangen The Walrus, og Bob Dylan bruker Rue Morgue Avenue som referanse i Just like Tom Thumb’s blues. Så det er noe med ham.

Han er den første som skrev skrekknoveller, den første horror, og den første goter. Det er som om det er han som har satt i gang alt som er av populærkultur, mange av de aller mest populære sjangrene, fører sine røtter tilbake til ham. Han er originalen. Og The Murders in the Rue Morgue er modellen for hvordan man skal skrive detektivfortellinger. Leseren skal ha sjanse til å gjette hvem morderen er, alle nødvendige spor skal finnes i teksten, men det er den briljante detektiven i historien som skal nøste opp saken, til leserens begeistrede – aha! Selvsagt!

Fortelleren i teksten er navnløs, et ganske velkjent grep i datidens litteratur. Det var svært ofte en eller annen bifigur, som kunne fortelle historien, uten å ta aktivt del i den. Man kan si det var et skritt på veien, fra de fullstendige tredjepersonsfortellingene fra klassisk tid, og i sagaene i middelalderen, til det aktive og tenkende jeg-et i modernistiske romaner. Denne fortelleren er helt til å stole på, og har også en funksjon i teksten av å være den som får detektiv C. Auguste Dupin til å skinne. Dette er også et velkjent grep i krimsjangeren. Den kloke detektiv trenger en hjelper til å stille de dumme spørsmålene, og la detektiven skinne i sin logiske briljans. Forholdet mellom Auguste Dupin og hjelperen hans, er kopiert i tusenvis av senere detektivfortellinger. De er det man kaller arketyper.

Jeg skal ikke skrive for mye om handlingen og fortellergrepene i teksten. Ingen skal få vite hvem morderen er, ved å lese denne bloggposten. En god detektivhistorie må alltid ha et mord. Og det skal helst være bestialsk. Man kan trygt si dette premisset er oppfylt hos Poe. Så står politiet maktesløse, som de alltid gjør i slike fortellinger. Leseren får også lagt alle spor foran seg, og så gjelder det å skjerpe hjernen, for å gjette mordren selv. Eller så kan man kose seg med C. Auguste Dupins intellekt, der han skritt for skritt, nøster saken opp.

Som en glødende sjakkspiller setter jeg også pris på at novellen har en ganske lang innledning, der de analytiske og kalkulerende egenskapene for sjakk og dam blir beskrevet. Her kommer dam best ut, siden her er reglene enklere, og spillet lar seg gjøre å beregne. Sjakk er for komplekst, hvilket i følge teksten gjør at det ikke er den som viser best analytiske evner som vinner, men den som unngår å gjøre feil. Denne innledningen er selvfølgelig en forberedelse på analysen som skal komme, da C. Auguste Dupin bruker sitt intellekt, til å nøste opp i hva som skjedde, da de to damene i Rue Morgue ble drept.

Teksten er tilgjengelig gratis, og kan leses online her. Jeg lastet Poes samlinger ned på iPad, og leste dem der.

Luren, av Maurits Hansen

Jeg kunde have Lyst til, kjære Ven, at datere dette Brev fra det egentlige Norge; thi saa egte nordisk har ingen anden Egn forekommet mig at være, – saa stolt og dog saa mild.

Sånn begynner Luren, av Maurits Hansen, av mange betraktet som den første novellen skrevet på norsk. Det er alltid vanskelig å tidfeste nøyaktig når en ny sjanger begynner, som regel går tingene i en glidende utvikling, men det er vanskelig å peke på noen norske tekster som er som Luren, før Luren. Det er en kort, oppdiktet historie, skrevet i prosa, og med få personer og over et kort tidsrom.

Maurits Hansen er født 5. juli 1794, på Komperud i Modum. De samme biografiske notatene om ham står i de forskjellige forordene og innledningene til alle samlingene med tekster av Hansen utgitt opp gjennom årene. Faren var av dansk ætt, var først kapellan, men ble sokneprest i Porsgrunn året etter Maurits ble født. Da Maurits var 12 år gammel flyttet familien videre til Skedsmo. Unge Maurits tok sin skolegang ved katedralskolen i Kristiania, og i det begivenhetsrike året 1814 tok han artium ved det nyåpnede universitetet der. Så han er der virkelig i det det skjer, han er med fra begynnelsen av.

Fra han var helt ung skrev Maurits Hansen flittig, flere typer tekster. Og han fikk dem publisert alle mulige veier, i aviser, tidsskrifter og etter hvert også litt bøker. Det var ikke godt betalt, så hovedinntekten fikk han ved å være lærer og å undervise. Først hadde han sammen med konen, Hedvig Leschy, en privat pikeskole i Kristiania, så var han lærer og siden adjunkt ved realskolen i Trondheim. Han endte opp som skolelærer og overbestyrer på Kongsberg. I tillegg til de andre bøkene og tekstene han skrev, skrev han rikelig med lærebøker, i språk og historie, enkelt tilgjengelig i dag på nasjonalbibliotekets nettsider.

Han engasjerte seg i språkdebatten, eller målsaken, og brukte tidlig begrepet Modersmaalet om det norsk-danske skriftspråket som gjaldt den gang. Hans tanker om språket fikk nok imidlertid liten innflytelse, han er i denne sammenheng lite kjent og blir sjelden nevnt.

Så skal det også her på bloggen handle om den skjønnlitterære forfatteren, Maurits Hansen. Siden han er så tidlig, er han vanskelig å komme utenom. Det er med han den norske litteraturen fødes, kan man si. Før det har jo alle norske forfattere vært norsk-danske, og de må regnes som forløpere, heller enn som del av den nasjonale litteraturen. Sånt er alltid diskutabelt. Men man er på trygg grunn når man sier Maurits Hansen står i mellom opplysningstidens dansk-norske eller norsk-danske forfattere, Ludvig Holberg og gjengen i Det Norske Selskab, og de senere udiskutable og store forfatterne vi fikk med Wergeland og Welhaven, og de andre fra sånn litt ut på 1820- og 1830-tallet, og fremover. Maurits Hansen var da allerede hyperaktiv.

Novellen Luren fikk han trykket i Morgenbladet, i 1819, der han selv var redaktør for det såkalt estetiske søndagsnummeret. Det ble ikke kalt en Novelle, den betegnelsen og den sjangeren er mye senere, teksten var i stedet del av en syklus kalt «nasjonale fortellinger». Tekstene var undertegnet Carl Møllemann, og handlet om dennes reiser rundt om i Norge, og hva han opplevde der. De er skrevet som reiseskildringer, eller skisser. Trykket i bok blir teksten først i 1825, i samlingen Digtninger.

Fra 1819 til i dag er det nesten 200 år med utvikling for fortelleren i episke tekster. De første forsøkene ser nokså ubehjelpelige ut. Maurits Hansen kan ikke bare skrive sin historie rett frem, som hvem som helst ville gjort hundre år etter ham, han er nødt til å dikte opp en karakter, Carl Møllemann, og legge ordene i ham, som om han skrev en personlig og sann beretning. Når han først har gjort det, så er det rikelig med litterær teori også utviklet, som gjør en sånn oppdiktet karakter spennende. Kan vi stole på ham? Er det Maurits Hansen selv? Kan denne Carl Møllemann være så nøytral og eiegod, som han gir inntrykk av?

I novellen bruker Maurits Hansen mange element som peker både fremover og bakover. Det er en mann på reise, en mann fra et miljø, som blir plassert i et annet, her bymannen som blir plassert på landet, i Gudbrandsdalen. At det er nettopp den kulturelle og dannede bymannen som observerer den vakre norske landsbygda, peker veldig frem mot nasjonalromantikken, der det også var de dannede byfolk som elsket landet og folket mer enn dette folket elsket seg selv, og som de kanskje heller ikke helt kunne kjenne seg igjen i.

Eller hva skal man si til utlegninger som dette:

Neppe stod jeg i Dalen, før en midaldrende Døl i sin Nationaldragt kom mig imøde og rakte mig sin Haand. «Velkommen til os, Landsmand! Tag tiltakke med det, jeg kan skaffe Dig!» sagde han i sin fyndige, trofaste Dialekt, og vi gik fremad imod Gaarden , der laa midt i den smilende Dal.

Og videre

Da vi kom ind, blev Højsædet anvist mig, og imedens hans vakre Kone fremsatte en nydelig Aftensmad af Melk, Tyndbrød og Æg, fik jeg Tid til at betragte den renlige Simpelhed og tækkelige Velstand, der forenede sig i den rummelige Nystue.

Mannen er ikke dårligere enn konen.

Thord, det var min Verts Navn, var en høj, bredskuldret Mand med et mærkeligt Ansigt, der, jeg ved ikke hvorledes, forekom mig at ligne de antike Træsnit af vore norske Konger.

Siden får vi forklaringen hvorfor det ligner kongene. Mannen hevder seg å være i ubrudt slekt fra Harald Hårfagre. Det blir overlagt til leseren å tro på om dette skal være sant eller ikke, vår trofaste forteller Carl Møllemann hjelper oss ikke i det.

Før han treffer mannen og kona i huset, har Møllemann i lignende ordelag beskrevet dalen, og han har også introdusert Luren. Luren er et av våre aller, aller eldste musikkinstrument, og den kraftige lyden kunne brukes til å holde kontakten over store avstander. Det er nettopp noe av poenget i novellen, også, eller i Carl Møllemanns reiseberetning. Og for å hjelpe leseren, eller gi et veldig sterkt hint hva dette er for noe, så kommuniserer disse lurene ikke bare med lyd, men også med ord: – Hosdan lever Litan? – Litan lever bra.

Den reisende, Carl Møllemann, lurer litt på hva dette er for noe, men tier straks stille da han skjønner av datteren i huset, Ragnhild, at dette ikke er noe å snakke om, virkelig ikke. Faren, Thord, sier at han intet har hørt, absolutt intet, og at det i så fall er gjetere, om det er noe. Der etterlates denne første delen av novellen, det første besøket.

Vi har fått et frempek, her er det noe, men i narrativen i novellen, så er det ikke gitt at vi skal få vite hva det er.  Carl Møllemann er på reise, forlater gården, og det er egentlig ingen grunn til at han skal innom akkurat dit en gang til. Riktignok tenker og tenker han på hva dette var, og han skulle gitt mye for en enesamtale med Ragnhild, datteren i huset, og det er ikke egentlig overraskende at han bestemmer seg for å dra innom dalen en gang til, på hjemturen, åtte dager senere. Så det er en reiseberetning, men det er en oppdiktet reiseberetning, og i oppdiktede reiseberetninger, skal løse tråder nøstes opp. Det er ikke som i virkeligheten, der man overnatter et sted, og farer videre.

Novellen som sjanger blir utviklet på 1800-tallet, og særlig mot slutten av det århundret, med russeren Tsjekhov og franskmannen Maupassant som mestre, kanskje også med Edgar Allen Poe verdt å nevne. Det er disse som får til de korte, effektive historiene på magisk vis. De andre som forsøker seg, har en tendens til å bli lange og omstendelige, eller bare til unntaksvis å få det til. Det skal være få sider, man skal introduseres til få personer, raskt bli kjent med dem og raskt interessert i dem, og det skal skje noe med dem vi finner interessant og underholdende. Etter regelen skal det gjerne skje en uventet vending, noe skal ikke være som man hadde tenkt, det skal være en uventet slutt.

I Luren er disse tingene til stede. Det er virkelig rikelig med litterære virkemidler i den, så det er ikke rart litteraturkritikerne og akademikerne er begeistret. Det blir et nytt, lite frempek, når Carl Møllemann på ny rir inn i dalen, nå med en Skysskarl (kusk) som virker motvillig og nedslått. Han sier han har vært skolemester, men nå er han gårdskutt. Ytterligere frempek kommer når kusken blåser en tone mellom hendene, den samme tonen luren hadde blåst, og det nå kommer svar, fra luren. I det samme kommer månen opp, vi får lys over tingene, og dette lyset viser en hytte den reisende Møllemann gjerne vil se nærmere på, men som skyssaren ytterst, ytterst motvillig vil nærme seg.

Så her er det noe. Har man gitt seg selv den gave å lese novellen oppmerksomt første gang, er det reneste detektivhistorien. Det er ikke for ingenting at Maurits Hansen også er regnet for den første krimforfatteren i historien, tidlig også i europeisk sammenheng. Den ettertenksomme leser skal ha alle brikkene han eller hun trenger, de ulike karakterene er introdusert, det må være en grunn til at denne skysskaren er så motvillig, og at Ragnhild er så hemmelighetsfull, og hva det nå er med denne luren, og denne litan.

Svaret kommer raskt, og det hele åpenbarer seg. Det er bare noen få sider igjen, og hemmeligheten skal både bli kjent, og problemet skal få sin løsning. Inne i hytta sitter Ragnhild med barnet, et lite spebarn. Skysskaren er barnefaren. Han kan imidlertid ikke bli akseptert i den fine bondefamilien, siden han bare er en gårdsgutt. Hadde han vært skolemester, som han en gang var, kunne det vært noe annet. Derfor må de unge foreldrene oppbevare og oppdra barnet i hemmelighet, i en bondehytte, mellom de to gårdene de bor på. Uten at deres foreldre og spebarnets besteforeldre får vite noe. Gårdene er en halv mil fra hytta, så det er et stykke å gå. Derfor også Luren. De brukre den til å kommunisere med hverandre, og forsikre seg om at alt står bra til med barnet, at det går greit.

Nå går det imidlertid mot vinter, og da vil det nok ikke lenger gå så greit. Den reisende, Carl Møllemann, fra Christiania, viser nå frem en annen side av seg selv, og bestemmer seg for å løse situasjonen. Han skal snakke med bonden, Thord, far i huset der han var gjest. Og argumentet han bruker, er vel kanskje litt uventet, i denne sammenhengen. Jeg har ikke nevnt det, men det står klart og tydelig i novelleteksten, Thord har Snorre stående i bokhylla, såpass kan man nok forvente av en bonde i Gudbrandsdalen. Nå går Carl Møllemann like til ham, og viser frem Snorre, og viser også frem en annen viktig bok, Bibelen.

Dermed får den korte novellen også elementer av en kristen, religiøs mirakel-tekst, som en av legendene, der Guds eller englenes kraft plutselig viser seg i stand til å løse ethvert problem. Sånn er det også her, men med den forskjell at det ikke er noen ting i teksten til Hansen ellers, som peker frem mot en sånn avslutning. Den er overraskende noe så til de grader, om man da ikke kjenner den på forhånd. For oss dannede litteraturvitere er den også helt herlig, med det at den blander norsk nasjonalromantikk, norske kongesagaer og norske tradisjoner, med Bibelen, og kristentroen, sånn at det blir alt på en gang. Og det er Bibelen og gudstroen som spiller hovedrollen, det er den som avgjør saken, til slutt.

Argumentet Carl Møllemann bruker overfor den strenge faren Thord, som altså har nektet sitt barn å gifte seg med gårdsgutten Guttorm, og sett henne gråte i månedsvis og vel så det, argumentet som blir brukt overbeviser ham straks.

Da tog jeg Snorre og Bibelen ned af Hylden, lagde dem paa Bordet og sagde: «Der Thord, er Bogen som lærer om din Kongeslægt; men her ligger Herrens Ord, som lærer, at vi ere Alle lige for Gud. Den lærer Ydmyghed og Forsonlighed, Barmhjertighed og Kjærlighed, – og der (jeg løb ud og var som en Pil tilbage med Barnet), der ligger din Datters Barn paa en Fremmeds Arme – og beder ved mig, at Du ej vil forstøde Dit Blod».

Rett nok har Carl Møllemann før denne kraftsalven myket Thord litt opp med å fortelle ham andre historier, som ligner på den om Ragnhild og Guttorm, og på en slik måte at Thord og konen hans får sympati, men uten å lukte lunten.

Tilgivelsen kommer straks. Og uforbeholdent. Det er sterke følelser og gråt og tårer som blir skildret, men essensen er at Thord helt og holdent innser sin feil, helt og holdent ser at Ragnhild og Guttorm er de rette for hverandre, og at både de og barnet skal veslignes, og alt fra før skal være glemt. Alt skal nå være godt.

Og sånn blir det. Den reisende Carl Møllemann skal jo videre, men han kan ikke godt reise før bryllupet har stått. Det skjedde i går, står det i teksten, i siste avsnitt, der det også står at barnet er døpt, Caroline, oppkalt etter den reisende, og etter Thords vilje. Så nå er alle glade, eller som den reisende Carl Møllemann selv skriver det i sin lille reiseskisse, som altså først stod i en søndagsutgave av Morgenbladet en gang i 1819:

Alle ere glade, og jeg – jeg syndige Menneske – staar her som en Engel mellem dem. Farvel, min Ven! I morgen reiser jeg fra dette Fredens Tempel. Gud velsigne disse gode Mennesker!

Oblomov, av Ivan Gontsjarov

Det var en venn som først anbefalte meg denne romanen, og etter jeg hadde begynt på den, spurte han hvordan jeg likte den, og hvor langt jeg var kommet. Jeg svarte at starten var veldig fint, den likte jeg godt, men jeg hadde ikke kommet så veldig langt. Hovedpersonen, Oblomov, hadde ikke kommet seg opp av sengen ennå. – Det er ikke sikkert han gjør det i hele romanen, sa min venn.

Sånn er denne romanen. Hovedpersonen, Ilja Iljitsj Oblomov, er notorisk tiltaksløs. Lat er ikke det riktige ordet, for det er ikke det at han bare har lyst til å ligge og late seg, en lat person er fornøyd med sin sløvhet, Ilja Iljitsj er det ikke. Han har stadig prosjekter han ser for seg, men han kommer liksom bare aldri i gang med dem. Årsakene kan være så mange. Som da han vil skrive et brev, og sette et eller annet i gang, få ordnet opp i noe, men så er det det at han mangler papir, og så ser han på blekkhuset, der det heller ikke er blekk. Det er bare å legge seg over på andre siden i sengen igjen, sånn motgang kan rent ta motet fra én.

Forfatteren, Ivan Aleksandrovitsj Gontsjarov, levde mellom 1812 og 1891, midt i storhetstiden for den russiske roman, og for russisk litteratur. Han skriver på verket i årene 1847 til 1859, årene Dostojevskij er i forvisning, Pusjkin, Lermontov og Gogol er borte, og verken Tolstoj eller Turgenjev hadde fått gitt ut sine viktigste verk ennå. Det var en mellomperiode, men en mellomperiode der det sydet og kokte, og fra 1859 og fremover kommer storverkene tett. Romanen til Gontsjarov tar en fin plass inni der, fri som den er for Tolstojs ambisjoner og klarsyn, Turgenjevs glatte, appellerende og smått belærende stil, og for Dostojevskijs veldige ambisjoner og intensitet.  Alle disse tre hadde noe de ville si med litteraturen, de ville kommentere og forandre både mennesket og samfunnet, de unnvik ikke de store spørsmål verken i tiden eller i menneskelivet. Det er ikke uten grunn at adjektivet «store» ofte blir satt til den russiske roman fra denne tiden, det er den store russiske roman, som tar mål av seg å finne svaret på alt, som ikke viker unna for noe.

Romanen til Gontsjarov skiller seg således herlig ut. Den skal liksom si noe om tidsånden, kanskje, om enn den på ingen måte er påtrengende. Det er bare fristende å lese hovedpersonen Oblomov som representant for noe erkerussisk, og særlig sånn det ble oppfattet i tiden. Det er russeren som ikke gidder arbeide, som det ikke blir noe med, som bare ligger hjemme på sengen eller i sofaen hele dagen, som bare lar det alt sammen gå sin skjeve gang. Det har endog fått et navn, Oblomoveri, på norsk, eller oblomovsjtsjina, på russisk.

Så kan man diskutere om beskrivelsen er rett, og hva den i så fall skyldes. Den traff i hvert fall en nerve i den russiske samtiden. Professor Erik Egeberg skriver i sin Russiske punktlys (Oslo, Solum, 1981) at kritikeren Nikolaj Dobroljubov skrev en artikkel på 40 sider (!) om emnet i tidsskriftet Samtiden (Sovremennik). Sånn gjorde de det den gang. Artikkelen er fritt tilgjengelig i dag, for den som kan lese russisk. Og forslagene fra Gogol viser at den er populær, har man først skrevet inn navnet med kyrilliske bokstaver, så er det denne artikkelen som blir foreslått.

Jeg kommer neppe til å lese den artikkelen, det er nok av andre ting å få lest, og tiden strekker ikke til. Men det er noe som ligger dypt i russeren, dette med at de som folk er annerledes enn tyskeren, for eksempel (motsetningen til Oblomov i romanen, heter jo også Stoltz, et tysk navn), der tyskerne er driftige, fornuftige, ordentlige og pliktoppfyllende, så er russeren litt giddeløs og følelsesstyrt, russerne kaotiske og unnasluntrende, tyskeren og russeren er litt motsetninger. Det er også vanskelig å forestille seg romanen Oblomov skrevet i noe annet land, det er kun der en roman som det kan ha sjanse til å treffe folkesjelen.

Men det er en roman mer ment for å nytes, enn for å diskuteres og teoretiseres. Det er skikkelig gøy lesning, med en fengslende hovedkarakter og bærer av romanen. Det er godt gjort at det går an å fylle en roman på flere hundre sider med en person som ikke gjør noen verdens ting, og som dertil er egnet til å interessere leseren, over hundre år etter den ble skrevet, og i et helt annet land og kultur.

Jeg leste boken for første gang på norsk, i 2005, og så på ny på russisk en sommerferie tidlig i årene 2010 – 2019, tiåret det er så vanskelig å sette navn på. Da satt jeg nede i Kiev, på balkongen, og skrev samvittighetsfullt opp glosene i en kladdebok til 3-4 kroner, kjøpt der nede. Sommervarmt var det, kvas hadde jeg å drikke. Boken har en kvinneepisode, Olga Iljinskaja, hun vil ha Oblomov, og godtar ikke Oblomoveriet hans. Møtet mellom de to er reell spenning, vi får den teoretiske mot den praktiske kjærligheten, Oblomov vil bare snakke om alt han kan tenke seg, og hvor mye hun betyr, mens hun vil ikke ha alt dette snakket, bare praktisk handling. I mitt liv er det også en kvinne som heter Olga, og vår historie minner litt om den til Oblomov og hans Olga. Jeg ville snakke, diskutere og tenke, hun ville gifte seg. Så sånn kan man i gamle russiske romaner, også finne paralleller i ens eget liv. I hvert fall kunne jeg det, her.

Tommelise, av H. C. Andersen

Etter å ha gitt ut sitt første hefte med fire eventyr i 1835, Eventyre fortalte for Børn, fulgte samme år et nytt hefte med tre nye. De er Tommelise, Den uartige dreng og Rejsekammeraten. De varierer veldig i stil. Tommelise, som vi skal se på i dag, er et rent barneeventyr. Den uartige dreng er et kort eventyr voksne vil se mye mer i, enn barn vil gjøre. Den uartige dreng er amor, og eventyret handler om hvordan skyter sine piler i hjertet på alle han møter. Rejsekammeraten er spesiell, med det at den har en forløper fra H. C. Andersens tidligere år, nemlig Dødningen. Det er også flere ting som er spesielt med det, som vi skal se, når vi tar for oss det eventyret.

Nå er det imidlertid Tommelise. Det følger mange klassiske evntyrmotiver og motiver fra den klassiske litteraturen. Her er den eventyrlige og farlige reisen, her er snakkende insekter, fugler og dyr, og her er det vonde og det gode bryllup, det vonde til å unngå, det gode til å ende eventyret. Tommelise starter fra unnselige kår, og ender som eventyrprinsesse med sin eventyrprins. Det har også motivet med det lille mennesket, i tommestørrelse. Det utspiller seg i en eventyrlig fantasiverden. Og det er et av de aller mest barnevennlige, av H. C. Andersens eventyr.

Handlingsgangen følger dels fantasiens lover, der den ene episoden avløser den andre, og det ikke trenger være noen forbindelse mellom dem. De forskjellige dyrene, instektene og figurene blir introdusert når de trer inn i fortellingen, utfører sin oppgave, og forsvinner igjen. Det er å tenke ut en ny ting, så en ny ting, og så en ny ting, nesten som om eventyret virker improvisert. Slik er det ofte hos H. C. Andersen. I de tidlige og met barnevennlige eventyrene er det et karakteristisk trekk hos ham.

Men i Tommelise er det også et mål handlingen drives frem mot, ulikt de fire eventyrene i den første samlingen, der det hele er ganske fritt, og der det aldri er riktig spennende hvordan det går. I Tommelise er det spennende om hun kommer til å gifte seg med muldvarpen, slik det er planlagt. I Tommelise er det også en figur som kommer tilbake, etter først å ha blitt introdusert og forsvunnet, nemlig svalen. Flere setninger og ordsammensetninger går også igjen, slik at dette eventyret blir litt mer avansert komponert enn de aller første, selv om det er langt igjen til de mest kompliserte eventyrene han senere skal skrive.

Eventyret begynner med at en gammel kone som ikke kan få barn, går til en heks for å få det. Hun får et magisk byggkorn (betaler 12 skilling), planter det, og det vokser opp en tullipan med en liten pike inni. Den åpnet seg når hun kysset den. Kysset skal komme tilbake senere, når Tommelise kysser svalen, mens både konen og heksen etterpå er ute.

En dansk skruptudse – eller norsk padde (ingen tvil hvilket som er det mest poetiske av ordene) – hopper inn vinduet. Han stjeler Tommelise, som en deilig kone til sin sønn. Dette er et motiv som går igjen, hvem Tommelise skal gifte seg med. Med padden skulle hun leve nede i mudderet, altså nede i mørket og den kalde, skitne fuktigheten. Tommelise gråter over dette, innestengt som hun er, med vann på alle sider (hun bli satt på et aakander-blad, en slags nøkkerose eller vannlilje), og den stygge, heslige padden til å bli hennes mann.

Nå, første gang hun skal gifte seg og er lei seg, så blir spenningen raskt utløst. Fiskene vil redde henne fra det, og gnager over stilken på bladet hun sitter på, slik at det flyter nedoverd den lille elven (åen). Fuglene som ser henne synger «Hvilken nydelig liten jomfru!» Så det er en flott fantasiverden, der alt har liv og sjel. Og Tommelise er midtpunktet. Til slutt seiler hun det de kaller «utenlands».

Solen skinnede paa Vandet, det var ligesom det skinnende Guld!

En sommerfugl og en oldenborre (en slags bille) spiller en viktig rolle. Sommerfuglen flyr henne raskere, bundet med et bånd til bladet, oldenborren (billen) slår kloen om henne, og flyr opp i treet med henne. Det er vakkert og fantasifullt hos oldenborrene i treet. Oldenborrene synes ikke hun ligner dem, og at hun derfor er stygg.  Hun har bare to ben, hun mangler følehorn. Tommelise gråter over dette, at hun er så stygg, og at hun ikke blir akseptert. Sommerfuglen blir på en måte hentet opp i den senere svalen, som skal fly vekk med henne, mens oldenborren, eller billen, representerer det heslige og stygge.

Så kommer vinteren. Det er kaldt, og Tommelise er alene i skogen. Hvert snøfnugg som treffer henne, er som om man kaster en hel skuff på oss vanlige mennesker, for hun er jo så liten. Det er malerisk og treffende, så selv et barn kan forstå det, og leve seg inn i det. Hun svøper seg inn i et vissent blad, og rister av kulde.

Det er en markmus som blir redningen. Den byr henne et byggkorn, et byggkorn er det hun selv ble plantet fra. Hun får overvintre hos markmusen, mot at hun forteller henne historier. Markmusen blir begeistret, og foreslår naboen – en muldvarp – som mann.

Tommelise maatte synge og hun sang baade «Oldenborre flyv, flyv!» og «Munken gaaer i Enge,» saa blev Muldvarpen forliebt i hende, for den smukke Stemmes Skyld, men han sagde ikke noget, han var saadan en sindig Mand. –

Her blir det introdusert en død fugl, en svale, som er frosset i hjel i vinteren, og nå har havnet i en av moldvarpens ganger. Tommelise liker den og føler med den, fuglene har jo sunget for henne hele sommeren. Men moldvarpen synes ingenting om dem, og er glad hans barn ikke blir fugler. Igjen motivet om at man liker sine egne, lignende som hos oldeborrene. Markmusen er for øvrig nokså enig med moldvarpen i at det ikke kan være noe særlig å være fugl.

Tommelise kysser fuglen på øynene, i et bilde som kanskje kan minne om da hennes mor kysser tullipanen hun i begynnelsen ligger i. Også fuglen våkner til liv av kysset, og av at Tommelise ligger inntil henne. Den var ikke død, den lå i dvale. Varmen fra Tommelise får liv i den igjen. Tommelise pleier fuglen med bomull og blader gjennom vinteren, og svalen blir svært takknemlig. Svalen kan fortelle at den har stukket den ene vingen på en tornebusk, og derfor er falt til jorden. Det klinger kanskje litt bibelsk over dette.

«Farvel Du smukke lille Fugl!» sagde hun, «Farvel og Tak for din deilige Sang i Sommer, da alle Træerne vare grønne og Solen skinnede saa varmt paa os!» Saa lagde hun sit Hoved op til Fuglens Bryst, men blev i det samme ganske forskrækket, thi det var ligesom noget bankede der indenfor. Det var Fuglens Hjerte. Fuglen var ikke død, den laae i Dvale, og var nu bleven opvarmet og fik Liv igjen.

Da svalen flyr for sommeren, og spør om Tommelise vil sitte på på ryggen, så sier Tommelise nei, for da vil markmusen bli lei seg. Tommelise er slik et godt menneske, men hun har ikke noe videre lyst å gifte seg med muldvarpen. Det er et av spenningsmomentene i teksten, og et skritt videre fra de aller første eventyrene i den aller første samlingen. Da er det ikke noe slikt mål eller en slik avgjørelse historien beveger seg frem mot, der er det helt og holdent fra den ene episoden til den neste, aller mest karakteristisk i Fyrtøiet og Store Klaus og Lille Klaus.

Bryllupet har også noe symbolsk over seg. Livet med muldvarpen vil bli nede i den mørke jorden, Tommelise vil ut i den lyse himmelen. Hun står ofte i åpningen og drømmer. Og tenker på svalen, som hun kunne vært med. Bryllupet har også en tidsbestemmelse historien beveger seg frem mot. Når sommeren er over, skal bryllupet stå. Tommelise driver også og syr på sitt utstyr og kledning, hun skal ha til bryllupet.

   «Farvel, Du klare Sol!» sagde hun og rakte Armene høit op i Veiret, gik ogsaa en lille Smule udenfor Markmusens Huus; thi nu var Kornet høstet, og her stod kun de tørre Stubbe. «Farvel, farvel!» sagde hun og slog sine smaa Arme om en lille rød Blomst, der stod. «Hils den lille Svale fra mig, dersom Du faaer den at see!»

Dette henger sammen med sånn hun tidligere sa Farvel til svalen. Den levde likevel. Og nå også, akkurat i det avgjørende øyeblikk kommer svalen og redder henne. Med fuglen flyr hun av sted, til de varmere land. Det blir eventyrlandet, for Tommelise.

Der, i evntyrlandet, finner hun også sin prins, eller rettere sagt, sin konge. Det er en liten mann, som henne, og han sitter i en blomst kronblad, som også hun selv har gjort. «Blomstenes engel», blir han kalt. Blant bryllupsgavene hun får er et par vinger fra en flue, slik at hun blir i stand til å fly fra blomst til blomst. Veldig bra.

Svalen er glad på Tommelises vegne, men lei seg på sine egne, for hun var nå blitt glad i Tommelise, og måtte skille seg fra henne. Blomsterenglene gir Tommelise navnet Maja, de mener det er et finere navn. Svalen flyr hjem , og forteller historien til sin mann, som igjen forteller den videre til oss, «kvivit, kvivit!», synger han, og sånn har vi den.

Alle ideene i eventyret er ikke originale. Ideen om et lite menneske som møter dyr og andre mennesker i vanlig størrelse er gammel og velbrukt. Danskene har sin Tommeliden eller Svend Tomling, fra folkeeventyrene. Denne figuren er også brukt hos Oenschläger, i lystspillet Ludlams hule fra 1813. Engelskmannen Jonathan Swift brukte ideen i Gullivers reiser, franskmannen Voltaire i Micromegas. Også Andersen selv hadde brukt ideen, i den lange og sjangermessige litt vanskelige Fodreise fra Holmens Canal til Østpynten av Amager i aarene 1828 og 1829, der det kommer en innbygger fra planeten Sirius, hvor de alle er veldig, veldig store. Mange av de andre motivene i eventyret er også mye brukt, selvfølelig, som konen som ikke kan få barn, og på magisk vis likevel får det, til like med det lille barnet som sover i en blomst. Slik Tommelise gjør i det hun blir født.

Prinsessen på erten, av H. C. Andersen

Prinsessen på erten var det første av de virkelig kjente eventyrene sine H. C. Andersen skrev. Det er ganske kort, knappe to sider, og poenget er veldig enkelt. Der ligger kanskje også eventyrets kraft. Prinsessen på erten er gått  inn i dagligspråket, om en som klager på noe som ikke er å bry seg om, eller som ikke merkes.

Handlingen begynner med at en prins har reist rundt i verden på jakt etter en prinsesse, men det må være en ordentlig prinsesse. Det har han ikke funnet, derfor reiser han hjem igjen. Så er det en dag det er fryktelig uvær, hvorfor det uværet må være der er ikke godt å forstå. Det er en detalj som ikke er vesentlig for historien, og som derfor gjerne blir utelatt i folkeeventyrene. I kunsteventyrene, derimot, særlig de til H. C. Andersen, trenger det ikke være en mening med alt.

I dette uværet banker en prinsesse på døren. Det er fortelleren som sier det er en prinsesse, så leseren får opplysningen med en gang. Men kongen som lukker opp og dronningen hans, har vondt for å tro det. Hun ser jo ganske vått og ustelt ut i pøsregnet. Kanskje var det derfor det måtte være uvær? Uansett så sier hun til kongen at hun er en prinsesse, noe fortelleren altså allerede har meddelt leseren at hun er, men kongen og dronningen har vondt for å tro det. De bestemmer seg for å finne det ut.

Derfor er det altså dronningen legger en ert på bunnen av sengen, og tyve madrasser oppå den, og tyve edderdunsdyner oppå der igjen. I eventyrets logikk er det bare en ekte prinsesse som vil kjenne en liten ert gjennom alt dette. Og sannelig, sannelig, da dronningen neste morgen spør hvordan hun har sovet, svarer hun at hun har sovet helt fryktelig, for hun har ligget på noe hardt, og nå må være gul og blå over hele kroppen.

Slik snakker bare en ordentlig prinsesse. De kan altså trygt gifte bort prinsen til henne. Sånn går det også. Og erten havner på kunstutstilling, der den fortsatt er, om ingen ennå har tatt den.

Slutten setter eventyret litt inn i den virkelige verden, og går liksom litt ut av eventyrets grenser. Man kan nesten foreslå for barna som hører eventyret å oppsøke kunstutstillingen, for å se om erten er der. Det er også nødvendig for å ha en litt skikkeilg slutt, for at det ikke bare skal slutte med de gifter seg, sånn som i alle andre eventyr. Det var noe eget med den erten, den må fremheves den også. Man må høre hvordan det gikk med den!

Det er fullstendig urealistisk at noen skal kjenne en ert gjennom alle de madrassene og edderdunsdynene. Det er nettopp også poenget. Det er et illustrerende eksempel på hvor fintfølende en prinsesse kan være. Enhver kan se det for seg, og selv vurdere om de ville vært i stand til å føle en ert gjennom noe slikt. Hvis du ikke er det, kan man fortelle barna, så er det fordi du ikke er noen prinsesse.

I vår tid er det ikke knyttet den magien til prinser og prinsesser som det var tidligere. Eventyret lever likevel videre i beste velgående. Det samme gjør uttrykket. Og erten eksisterer kanskje også et eller annet sted, om altså ingen har tatt den. Det ville vært en slem forbrytelse: stjele en ert som en ordentlig prinsesse har ligget på.

Se, det var en rigtig Historie, slutter eventyret på dansk. Ja, det var det riktig.

*

Jeg poster det korte eventyret i original, fra H. C. Andersens hjemmeside:

H.C. Andersen – Hans Christian Andersen eventyr “Prindsessen paa Ærten” 1835

Der var engang en Prinds; han vilde have sig en Prindsesse, men det skulde være en rigtig Prindsesse. Saa reiste han hele Verden rundt, for at finde saadan en, men allevegne var der noget i Veien, Prindsesser vare der nok af, men om det vare rigtige Prindsesser, kunde han ikke ganske komme efter, altid var der noget, som ikke var saa rigtigt. Saa kom han da hjem igjen og var saa bedrøvet, for han vilde saa gjerne have en virkelig Prindsesse.
En Aften blev det da et frygteligt Veir; det lynede og tordnede, Regnen skyllede ned, det var ganske forskrækkeligt! Saa bankede det paa Byens Port, og den gamle Konge gik hen at lukke op.
Det var en Prindsesse, som stod udenfor. Men Gud hvor hun saae ud af Regnen og det onde Veir! Vandet løb ned af hendes Haar og hendes Klæder, og det løb ind af Næsen paa Skoen og ud af Hælen, og saa sagde hun, at hun var en virkelig Prindsesse.
“Ja, det skal vi nok faae at vide!” tænkte den gamle Dronning, men hun sagde ikke noget, gik ind i Sovekammeret, tog alle Sengklæderne af og lagde en Ært paa Bunden af Sengen, derpaa tog hun tyve Matrasser, lagde dem ovenpaa Ærten, og saa endnu tyve Ædderduuns-Dyner oven paa Matrasserne.
Der skulde nu Prindsessen ligge om Natten
Om Morgenen spurgte de hende, hvorledes hun havde sovet.
“O forskrækkeligt slet!” sagde Prindsessen, “Jeg har næsten ikke lukket mine Øine den hele Nat! Gud veed, hvad der har været i Sengen? Jeg har ligget paa noget haardt, saa jeg er ganske bruun og blaa over min hele Krop! Det er ganske forskrækkeligt!”
Saa kunde de see, at det var en rigtig Prindsesse, da hun gjennem de tyve Matrasser og de tyve Ædderduuns Dyner havde mærket Ærten. Saa ømskindet kunde der ingen være, uden en virkelig Prindsesse.
Prindsen tog hende da til Kone, for nu vidste han, at han havde en rigtig Prindsesse, og Ærten kom paa Kunstkammeret, hvor den endnu er at see, dersom ingen har taget den.
See, det var en rigtig Historie!

Lille Klaus og Store Klaus, av H. C. Andersen

Det er noe eget med moralen i mange av eventyrene til H. C. Andersen (1805 – 1875). De følger ikke eventyrenes regler, om at den gode og riktige oppførselen skal bli belønnet, det dumme og slemme skal bli straffet. De er ikke oppdragende for barn og folk. Kanskje kan man si de stiller spørsmål ved gjengs moral, og tvinger tilhørerne til å tenke (eventyr er ment å leses opp!), men det er kanskje også å lese for mye inn i dem. Eventyrene er som de er. Det er akkurt som H. C. Andersen ikke bryr seg om moral. At han følger sin egen fantasis regler.

I Lille Klaus og Store Klaus, som han skrev og gav ut i 1935, så er det to menn som begge heter Klaus. Stor Klaus heter store Klaus fordi han har fire hester, mens lille Klaus bare har én. Lille Klaus måtte i tillegg pløye for store Klaus gjennom hele uken, og han måtte da i tillegg låne ham hesten sin. Til gjengjeld fikk Lille Klaus låne Store Klaus fire hester om søndagene, men Lille Klaus måtte pløye selv.

Her har vi den lille mot den store, i et urettferdig forhold, der den store har alle godene, og den lille må streve. I eventyrets gjengse moral skulle da den store få sin straff, den lille sin belønning, og rollene bli skiftet om. Det er bare det at belønningen går altfor langt, straffen er veldig hard. Og lille Klaus får sin belønning av å lure og bedra, slik at også uskyldige må lide. For Askeldden, for eksempel, så er det alltid trollet som må unngjelde for Askeladdens snårrådighet og list. Trollet fortjener det.

Det er kjent driv og fart i eventyret. Hvert element får gjort seg ferdig, og så er det videre til det neste. Først er det det med at Lille Klaus ikke kan la være å si Hypp alle mine hester, når han har de fire hestene til Store Klaus i tillegg til sin egen, om søndagene. Det liker ikke Store Klaus, for det er jo ikke Lille Klaus’ hester, selv om han får låne dem. Store Klaus gir beskjed om at Lille Klaus ikke får lov til å kalle hestene sine. Og det er tretalls magi med at forbudet blir gjentatt tre ganger, før Store Klaus etterkommer trusselen sin om å slå i hjel Lille Klaus’ hest.

Dette er litt uvanlig. Straffen til Store Klaus er urimelig streng, han dreper Lille Klaus’ eneste hest, og det uten at Lille Klaus har gjort noe altfor galt. Det bekrefter det dominerende og urettferdige forholdet Store Klaus har til Lille Klaus, han kan gjøre som han vil. På den annen side trengte ikke Lille Klaus kalle hestene sine, de var jo ikke det.

Uansett, Lille Klaus flår hesten sin, og går for å selge skinnet. Som alltid i eventyrene er det helt følelsesløst, tredjepersonsfortelleren er så til de grader refererende, her er det bare hva som skjer. Underveis går Lille Klaus seg vill i skogen, og må overnatte i en bondehytte, der det bor en bonde som ikke tålte å se klokkere. Ganske pussig. Men det ligger nok kanskje noe i det, at konen har seg med klokkeren, og at mannen derfor er sjalu. I hvert fall dekker konen veldig vakkert opp for klokkeren når han er der, og hun vil ikke ha besøk. Lille Klaus må sove ute, og se inn. Det kan være med på å bygge opp under at det ikke er så altfor galt det som senere skjer med klokkeren, mannen og bondekonen, selv om man ikke skal lese så altfor mye inn i det. Eventyrene til H. C. Andersen er som de er, å tolke og spekulere i dem i det vide og brede, er ikke å forstå og bruke dem korrekt. Synes jeg.

I alle fall, da bonden kommer hjem, må klokkeren må gjemme seg i kisten. Det er jo et tegn på at han ikke hadde helt edle hensikter, der hos konen. Det er et velkjent motiv, velkjent bilde, mannen hjem, elskeren i skapet eller kisten, eller under sengen, gjemme seg. Men det blir ikke sagt noe mer, eventyrets forteller sier det bare er en sykdom mannen har, han tåler ikke å se klokkere. Derfor må klokkeren gjemme seg. Lille Klaus stikker frem, og bruker det han har sett til å få bonden til å tro at sekken med hestekinnet er en magisk gjenstand. Den blir i eventyret en falsk magisk gjenstand, en trollmann som kan trylle frem ting som allerede er der. For eksempel maten i bakerovnen, der Lille Klaus har sett konen gjemme unna all maten hun og klokkeren skulle ha, og klokkeren i kisten. Bonden ønsker å se Fanden, og Lille Klaus sier Fanden lignger på klokkere. Og at han ligger i kisten.

Etter det vil bonden kjøpe trollmannen i sekken. Lille Klaus selger motvillig, for en hel skjeppe med mynt, en skjeppe er en slags bøtte eller tønne, brukt til å måle korn, så en skjeppe med mynt er mye. Lille Klaus får også kisten med klokkeren med seg, og lurer en skjeppe mynt fra ham også. Det gjør han ved å snakke om at han skal kaste kisten på elven, for den er så tung. Klokkeren betaler seg ut.

Så lille Klaus har lurt til seg to skjepper med mynt. Kanskje var det til pass åt de han fikk pengene fra, den rike og velstående bonden, og den kanskje litt vel elskovssyke klokkeren. Store Klaus blir nysgjerrig på dette, hvor lille Klaus har fått pengene fra. Lille Klaus lurer ham, og sier det er for hesteskinnet, noe det jo også strengt tatt er, nesten, men Store Klaus går mer enn fem på, og slakter alle sine fire hester for å få solgt skinnet av dem. I byen blir han holdt for narr, som vil selge hestehud for skjepper med pynt. Pryl får han også, som vil holde på med sånt tøys. Det er typisk eventyrets straff for den dumme og slemme. Men moralen er ikke så klar her, som i folkeeventyrene.

Eventyret kunne sluttet her, men det fortsetter. Store Klaus vil hevne seg. Det gjør han ved å skulle banke Lille Klaus opp. Bestemoren blir straks introdusert, som det alltid er hos Andersen, gjenstandene og personene dukker opp når man trenger dem, ingen varsler eller frempek. Ingen person som er med litt først, for så å komme tilbake. De kommer når de trengs, gjør det de skal, og så er de ute av historien. Bestemoren trengs, for at Store Klaus skal slå i hjel feil person. Han vil slå til Lille Klaus. Men når han skal gjøre det, er det den døde bestemoren som sover i sengen der Lille Klaus pleier å ligge. Derfor gjør ikke slaget noe skade.

Igjen er det å merke seg at det ikke er noen sterke følelser i Lille Klaus’ reaksjon, over Store Klaus som vitterlig prøvde å drepe ham. Han konstaterer bare at han er en slem og stygg mann, og at det var bra bestemoren allerede var død. Ellers ville han tatt livet av henne. Kontrasten mellom det som har hendt og reaksjonen er nærmest humoristisk.

Lille Klaus tar med seg den døde bestemoren, uten at det kommer klart frem hvor de skal. Han har sine søndagsklær på, så det antydes kanskje at hun skal i kirken, for å begraves. Underveis kommer de til et vertshus, der Lille Klaus ber verten stikke ut med et glass til bestemoren også, hun sitter i vognen. Verten hisser seg opp da den døde bestemoren ikke svarer, og kastet er glass mjød på henne, så den døde kroppen ramler bakover. Lille Klaus kommer ut, og sier han har drept henne. Verten blir fortvilet, og betaler seg ut av knipen. På ny en skjeppe med penger.

Og på ny blir Store Klaus lurt. Nå dreper også han bestemoren sin, og stikker til byen med henne for å selge henne til apotekeren. Han får en alvorsprat til svar, for dette skulle han hatt stor straff. Rasende reiser han hjem igjen, for å hevne seg på Lille Klaus.

Nå legges det opp til det siste peket Lille Klaus gjør Store Klaus. Store Klaus legger Lille Klaus i en sekk, for å kaste ham i elven og drukne ham. På veien stopper han i kirken, for å høre en salme. Mens Store Klaus er i kirken, får Lille Klaus lurt en bonde med en stor bøling kyr inn i sekken. Trikset er veldig enkelt. Lille Klaus jamrer seg over at han er så ung, og allerede skal til himmelen. Bonden, eller driftskaren, over at han er så gammel, og ennå ikke får slippe inn. Ved å ta Lille Klaus sin plass i sekken, skal det bli ordent. Som motytelse får Lille Klaus hele bølingen med kyr.

Så det er denne bonden, eller driftskaren, Store Klaus dreper da han kaster sekken i elven. Det er den tredje som dør, to bestemødre, nå bonden. I tillegg kommer alle som er blitt lurt av Lille Klaus, og blitt loppet for penger og for fe. Det er bare på moro, får man nesten legge til, her. Det er en overskuddsfortelling, som det meste hos Andersen. Fantasirikt, og ikke så all verden i å være konsekvent i samfunnskritikken, eller i moralen eller i ideene. Historiene følger sine egne regler, handlingsgangen slår sine egne veier, uten å ha noe sånn spesielt mål om hva de vil oppnå, alltid. Her er det Lille Klaus som skal vinne over Store Klaus, den lille over den store, og det er jo ganske gøy, når det skjer.

Store Klaus, som nå begynner å minne om å være dum som et troll, slik man finner dem i Askeladden, treffer på Lille Klaus som kommer med den bølingen sin. Han lurer på hvor i all verden han har fått dem fra, han er jo nettopp drept, og skulle være død på bunnen av elven. Lille Klaus forteller en fantasifull historie, den mest forseggjorte av narringene han gjør, om hvordan  det finnes et rike der på bunnen av elven, og hvordan han får en hel bøling der. Nå er han på vei for å hente en til, sier han.

Store Klaus vil også ha en slik bøling, og får beskjed om at han da må hive seg i elven, sånn som han. Lille Klaus forteller ham at han er for tung til at han kan bære ham, han må gå selv, men når de er kommet til elven og han er krypet opp, kan han – Lille Klaus – godt hive ham uti. Så gjør de. Og dermed dør selvfølgelig Store Klaus, slik trollet som ramlet i elven, eller skar opp sin egen mage, lurt.

Garman og Worse, av Aleksander Kielland

Denne skrev jeg oppgave til i grunnfag nordisk, en oppgave som er forsvunnet sammen med den viten som førte til den. Dette er sammen med Gift Kiellands mest kjente roman, erkerealistisk i stilen, og med det typisk Kiellandske tematikk og persongalleri. Sammenlign åpningen med Garborgs i Fred, så vil man finne en fin forskjelll på naturskildring i realismen og naturalismen. Kielland går også straks fra Havet, og inn i byen. Der skal det handle om det store firma, Garman & Worse. Konsul C.F. Garman er styreren, den gale kandidat Richard Garman er imidlertid fyrvokter ute ved et fyr, sammen med sin datter Madeline. Hun er glad i gårdsgutten Per, som ble kalt vente-Per fordi han aldri gjorde krav på gårdsarven og fikk stadig nye halvsøsken.
Handlingen kretser ellers om et stort skip, som skal bygges av Tom Robson, en mann som har vært i Amerika. Dette skal være familiens stolthet.  Gabriel Garman er sønn av familien. Han er med på å bygge dette skip.
Det er også historien om Marianne, som har hatt barn med husets sønn. Det ble skandale, men fortiet, hun måtte gifte seg med en kusk som reiste til USA, barnet ble kalt opp etter ham og døde. Hun igjen med skammen og alt.

Det er også den gamle og nye tid. Thomas Mann – Bruddenbrook. Huset Garman & Worse er bygget opp på god forretningsmoral og langsiktig tenkning, den unge, grossereren, kommer med nye, kjappe tanker og renner det hele over styr. Han presenteres i kapitel 3, han har kontroll over alt, det finnes ingen feil, alle på kontoret er redd ham. Men han har sin egen konto som ingen får se, og brevføringen med legasjonssekretæren er hemmelig og blir ikke kopiert.

Kirken og sannhet. Skolebestyrer Johnsens tale. Retrospektiv teknikk, kap 13. Sparre får frem at han er forelsket i Rachel, som han på sett og vis, og på grunn av sitt ønske om sannhet bare må innrømme. Slik får også prosten vendt hele prekenen, til bare å bli utslag av elskovslyst. Han vil imponere Rachel.

Kap 14 er innskuddskapitel om været. Enkelt å gjøre om til bilde på situasjonen som helhet.
s. 140 blir Martens gitt kurven. Av Madeline.
Kap 15 har sentral samtale mellom Jacob Worse og Rachel. Han vil ikke gå med på at man er feig, selv om man ikke står i opposisjon til det man er uenig med. Det finnes andre grunner, og han får av Kielland gode argumenter. Deretter vil han ha henne til å skrive, og så tenker han etterpå at han med det gir slipp på sin høyeste lykke – gifte seg med henne.
Kap 16 er slosskamp og Martin springer for å tenne fyr på skipet.
Kap 17. Brann. Det er gamle-konsulen som brenner. Morten W. Garman heter skipet.
Kap 18. Skipet reddes. Går på sjøen. Det er Gabriel som sjøsetter det.
Kap 19. Besøk hos konsulen. Rørende med Richard. Gabriel gir skipet navnet Phønix.
Kap 20. Unge konsulen dør. Rolig og greit som han har levet.
Kap 21. Presten Martens taler til syke Marianne om synd. Hun dør underveis.
Kap 22. Forferdelig scene med Martens og Madeline. Han utnytter hennes sorg. Går inn som fortrolig og forlover seg liksom med henne. Deretter går presten i tomsete lykke og glemmer liktale og alt som er. Delphin blir sjokkert, og tenker gjennom livet sitt, finner ut at også han var forelsket i Madeline. Slutten er som en novelleavslutning, sammen med ryktet om forlovelsen gikk også ryktet om at presten bar parykk.
Kap 23. Begravelsen. Berømt kontrast mellom konsulen og Marianne. Gnikket inn av Kielland, der presten foretter om hvordan rikdommen ikke følger konsulen i graven, nå er den ingenting verd, og så videre. «Seks fot jord – det er alt – det er likt for alle.» Deretter må han rekke over et par fattiglik, før han kan gå hjem.
Kap 24. Samtale Worse og Rachel. Han vil ha henne til å reise, virke. Planen klar. Så litt om hvordan det går alle de andre, en slags oppsummering, begynnende epilog.
Kap 25. «Således forløp seks år.» Brev fra Rachel, Worse til Paris. Forloves der. Giftes.
Kap 26.  Forferdelig kapitel igjen, Madeline kommer til fyret på Bratvold, gift med Martens. Besøk hos vente-Per. Dette skulle være Madelines liv. Grusom avslutning. Presten spiser de små hummer, som han når som helst med iver kan forsvare er det beste.

Legg merke til detaljen s. 120, Delphin rir på en liksomhest og viser hvor flott han skal bli for Madeline.

Også kontrast mellom det kunstige livet i huset, og det trivelige på arbeidsplassen rundt båten.

Bare kort om karakterene. Karakterene er et mylder. Kielleand kan fremsette en hendelse, og så vise reaksjonen fra hver enkelt på denne hendelsen.

GABRIEL GARMAN
Ønsker ikke å være på skolen, ønsker å bygge skip.

GEORG DELPHIN
«Alvorlige tanker fikk ikke ofte tak i Georg Delphin, dertil var han dem for behendig og snar i vendingen.» s. 170.

PASTOR MARTENS
Et prakteksempel av en Kiellandsk prest. Bærer parykk. Hykler og snakker, bløt og dum.

PROSTEN SPARRE
Ordner og trekker i trådene. Bløtt smil. Erkefalsk.

SKOLEBESTYRER JOHNSEN
«Jeg er en folkets mann! – i folket har jeg min plass!-» s. 102. Sagt av Delphin. Selv utmerker Johnsen seg i kapitel 8, der han forteller Rachel at han heller gir avkall på sin karrierre enn å lyve. Bestemmer seg i kapitel 9 for å holde en preken om sannhet, troen på Gud ligger ikke i formene. Prekenen er i kapitel 11. Den blir enda mer flammende enn han hadde tenkt, taler fra hjertet. Martens tror nå han får førsteretten igjen, mens Sparre er mer forsonlig.

MADELINE
Sentral. Hennes overgang fra det frie liv ute ved fyret, til det bundne liv i byen hos familien på Sandsgaard. Koselig hvordan hun s. 98 straks er klar, selv ved den minste hentydning, å innrømme sin interesse for vente Per. Men ingen hentydning kom. Sympatisk fremstilt gjennom hele boken, fremstår som ekte. Eks. s. 113, Delphin snakker om at han liker å leve bak nedrullede gardiner, hun sier ja og tenker på sine egne, selv om hun er langt mer ekte enn de andre.
Blir på en måte bokens hovedperson.
Naiv med Delphin og Fanny, s. 130. I dette kapitelet (12) får hun også vite litt hva som foregår.

MORTEN GARMAN
Representant for det nye.

FANNY GARMAN
Mor til Rachel. Gift med Morten. Kokette.

RACHEL
Niese av Richard. Kommer ikke helt overens med Madeline, vil hele tiden være i bevegelse. Levd i byen, erfaren.

JOMFRU  CORDSEN
En av Madelines fortrolige. I kapitel 6 antyder hun en stygg historie om sypiken (s. 90).

SYPIKE MARIANNE
Offer. «Det var som om disse mennesker levet innenfor en sterk mur, og som om hennes lille skjebne var knust mot den som et skjørt glass.» (s. 91)

ANDERS BEVCKMAN
Far til Marianne og Martin. Stammer. For det måtte han synge, når han ble sint eller følelsesladd. Og til sang hadde han kun en munter melodi.

MARTIN
Skoleflink. Hisser seg opp. Skjeller mot Garman og kapitalen.

VEGGLUSEN
Introdusert s. 93. Hans egentlige navn nesten godt til glemme på grunn av økenavnet. Kjenner hvert papir på kontoret. Derfor uunnværlig. Høy gasje. Døv.

Om skole
«Tvi fan for luft»
«Gudsbitterød – for et spøkelse» Tom Robson. s. 74

En embetsmanns død, av A. P. Tsjekhov

Her mot slutten av året serverer jeg noen fulle oversettelser av noen av Tsjekhovs korte noveller. I dag er det en novelle fra året 1883, trykket i magasinet «Oskolki», som betyr «sprengstykker». Det er fra Tsjekhovs tidlige, humoristiske periode, der han underskrev sine småstykker med Tsjekhonte.

Den lille novellen handler om en laverestående embetsmann som kommer i skade for å nyse på en høyerestående general. Av historien kommer det frem at det er ikke helt sikkert nyset treffer generalen, det er bare kanskje, men dette kanskje er nok. Den stakkars embetsmannen, en av Russlands mange kontorister, får et voldsomt behov for å unnskylde seg, og da han føler at generalen ikke i tilstrekkelig grad tar til seg unnskyldningen, så går det helt galt for ham. Han maser og maser til generalen til slutt mister besinnelsen og skriker til ham at han skal holde opp. Det er slutten på den stakkars kontorist, det er dette som er en embetsmanns død.

Den lille embetsmannen i novellen heter Tsjervjakov. Det ordet kommer av Tsjerv, eller Tsjervjak, som betyr mark. Det er ikke bare at den lille embetsmann føler seg som en mark og blir verdsatt som en mark, det er mye om hvordan han vrir og vrenger seg, som en mark på asfalten i regnvær. Selv om en mark gjør nytte for seg, kan den bli tråkket på og delt i to for moro skyld, det er ingen som sørger over en marks død.

Tematikken er typisk for Russland på 1800-tallet. Det blir introdusert av Nikolaj Gogol, den første som lanserer den lille mann – antihelten – i litteraturen, og blir fulgt opp av dem alle, med først Dostojevskij og senere Tsjekhov i spissen. Da Tsjekhov skriver det humoristiske stykket sitt, har antihelten spilt hovedrollen i litteraturen i flere tiår, og det er ikke lenger noe så voldsomt oppsiktsvekkende ved ham. Man kan behandle ham litt humoristisk, som Tsjekhov her gjør.

Tross det skal man huske at det også i novellen er alvorlige undertoner. Den sterke underlegenhetsfølelsen og den forferdelige frykten for å gjøre noe feil i sosiale sammenhenger er et vedvarende problem i Russland. Om enn man ikke tar sin bokstavlige død av å nyse litt på en overordnet, så kan det resultere i en symbolsk død. Dette problemet ligger der, under det humoristiske innholdet og humoristiske stilen i den lille novellen.

* * *

En vakker aften satt en ikke mindre vakker eksekutør, Ivan Dmitritsj Tsjervjakov, på andre stolrad i teateret og så gjennom en kikkert på “Cornevilles klokker”. Han fulgte med på operetten, og følte seg veldig takknemlig. Men plutselig… I fortellinger treffer man ofte på dette “men plutselig”. Forfatterne har rett: livet er fullt av plutselige hendelser! Men plutselig rynket ansiktet hans seg, øynene ble knepet sammen, bevegelsene holdt opp… Han tok av brillene, bøyde seg ned og… atsjo!!! Nøs, som dere ser. Å nyse er ingen steder forbudt for noen. Både bønder og politimestere, og av og til til og med rådgivere nyser. Alle nyser. Tsjervjakov lot seg slett ikke bli forlegen, han tørket seg med et lommetørkle, og som et høyerestående menneske så han seg omkring: han uroet vel ikke noen med denne nysingen? Men her ble han allerede forlegen. Han så at en eldre herre, sittende foran ham på første rad, strevde med å tørke seg på månen og nakken med et tørkle, og mumlet et eller annet. I den eldre herren kjente Tsjervjakov igjen statsgeneral Brizjalov, fra departementskontoret for kommunikasjoner.

“Jeg skvettet på ham!” tenkte Tsjervjakov, “- han er ikke min sjef, jeg kjenner ham ikke, men det er likevel ikke greit. Må unnskylde meg”.

Tsjervjakov kremtet, lente seg fremover og hvisket generalen i øret::

– Unnskyld, deres høyvenbårenhet, jeg sølte på Dem, det var ikke med vilje…

– Det er ingenting, det er ingenting

– For Guds skyld, unnskyld. Jeg, skjønner du… Jeg ville ikke!

– Åh, sett Dem ned, er du snill! La folk høre!

Tsjervjakov ble forlegen, smilte dumt, og gav seg til å følge med på scenen. Han fulgte med, men følte ikke lenger noen takknemlighet.Uroen begynte å plage ham. I pausen gikk han bort til Brizjalov, stilte seg ved ham, og etter å ha overvunnet frykten mumlet han:

– Jeg skvettet på Dem, Deres Høyvelbårenhet… Tilgi meg… Jeg ville ikke… det var ikke for å…

– Åh, det er fullstendig… jeg har alt glemt det, og du fortsetter med bare det samme! – og beveget utålmodig underleppen.

* * *

[Her er en del jeg ennå ikke har oversatt]

* * *

– Jeg kom i går i skade for å uroe Deres høyvelbårenhet, gav han seg til å mumle, da generalen satte i ham noen spørrende øyne, – ikke fordi jeg ville le, slik det behaget Dem å si. Jeg unnskyldte meg for det at jeg med nyset, skvettet litt… å flire tenkte jeg ikke på. Kunne jeg virkelig våge å flire? Hvis vi skulle flire, så slett ikke da, det vil si, av viktige peronser… det gjør man ikke…

– Ha deg vekk!! – skrek plutselig en blå og skjelvende general.

– Hva da? – spurte Tsjervjakov hviskende, nummen av skrekk.

– Ha deg vekk!! gjentok generalen, og trampet med føttene.

I magen til Tsjervjakov var det noe som rev seg. Han så ingenting, hørte ingenting, baklengs gikk han til døren, og ut på gaten, der han slepte seg av sted. Vel hjemme tok han ikke av seg munduren, han la seg på sofaen og… døde.

ES2013

(Oversettelsen er ennå ikke fullstendig, den er gjort etter Polnoje sobranije v tridsati tomakh, lastet ned fra nettet)

Jeg har glemt det!!, av A. P. Tsjekhov

28. februar 1882 stemplet den russiske sensuren under tsar Alexander III en kort tekst skrevet av den unge medisinstudenten, Anton Pavlovitsj Tsjekhov. Det var bare et halvt år siden Alexanders far, Alexander II, var blitt myrdet av den venstreorienterte aksjonistgruppen Narodnaja volja, eller Folkets vilje. Selv om aksjonistgruppen, som kanskje bedre kan kalles en terroristorganisasjon, lyktes i å drepe tsaren, var aksjonen verre, med det at etterfølgeren var langt verre. Sensuren ble strengere, undertrykkelsen hardere og regimets kontroll over det russiske folk mer omfattende.

Det var imidlertid liten grunn til å reagere på den harmløse teksten Anton Tsjekhov hadde sendt inn til tidsskriftet Moskva, for å tjene noen slanter til studieoppholdet. Teksten var en novelle, og den het Забыл!! (Zabyl), eller på norsk «Jeg har glemt det!!», som jeg oversetter det med. Se for øvrig kommentarer lenger nede, for alt det denne tittelen egentlig kan bety.

Jeg oversetter novellen her, under. Den er lest, jeg har slått opp alle ordene, og så har jeg oversatt alt fra start til mål. Jeg har ikke sett gjennom på ny, ikke lest korrektur, og ikke undersøkt skikkelig de vanskelige stedene. Men jeg har undesøkt såpass at det skal fungere på norsk, og det ikke skal være noen grove feil. Alt er også gjort skikkelig rede for i kommentarene jeg kaller «ordforklaringer». Noe har jeg forresten ikke helt fått tenkt gjennom, som om hovedpersonen på norsk skal hete «Hauptvaktov» eller «Gauptvakhtov», og om hvilke norske ord jeg skal velge for en del sentrale russiske ord som går igjen. Den er altså ikke helt stilren. Men innholdet er på plass, og det er ikke noe tull med den. Dette er ekte Tsjekhov, gratis på norsk.

Det er en enkelt novelle over en enkel idé, men det er skikkelig godt gjort. Det er hovedpersonen Hauptvaktov som skal inn i musikkforretningen for å kjøpe noter, og så glemmer han hvilke noter han skal ha. Hele novellen er hvordan han står der inne og tenker på det. Dette kan fort bli statisk, så Tsjekhov legger inn en katt som kan rulle seg på disken, og sånn kan representere stemningen og nesten være en kommentar til gamle Hauptvaktov, som nå er så lite av hva han var.

*

Jeg har glemt det!!

Oversatt av Eivind Salen

En gang var Ivan Prokhorytsj Hauptvaktov en elegant premierløytnant, danser og kurtisør. Nå er en han en tykkfallen, kort godseier som allerede to ganger er ødelagt av lammelse. Utslitt og utpint etter alle damenes innkjøp, stakk han innom den store musikkforretningen for å kjøpe noter.

– Goood dag, sa han, i det han gikk inn.  – La meg få…

Den lille tyseren stod bak disken, strakte hals mot ham som en hilsen, og satte i ansiktet opp et smilende spørsmålstegn.

– Hva er det du vil ha?

– La meg få… det er varmt! Klimaet er slik at det ikke er mulig å gjøre noen ting. La meg få… Mmm… La meg få… Mm… Kunne jeg… Jeg har glemt det!!

– Så kom på det, da!

Hauptvakhtov la den øverste leppen på den nederste, rynket sin lille panne , løftet øynene til værs og falt i tanker.

– Jeg har glemt det!! Æsj, tilgi herrer, hukommelsen er djevelsk! Ja, vent nå… vent nå… Tillat meg… Mm… Jeg har glemt det!!

– Så kom på det, da!

– Jeg sa det til henne: skriv det ned! Men neida… Hvorfor skrev hun det ikke ned? Jeg kan ikke forstå det… Ja, kanskje, vet De det selv? Det er et utenlandsk stykke, det spiller høyt… hva?

– Vi har så mange stykker, De skjønner det, at…

– Nå, ja… Greit! Mm… Mm… La meg komme på det… Nå, hvordan kan det ha seg? Og uten dette stykket kan jeg ikke dra – Nadja vil plage livet av meg, det er datteren min; hun kan ikke spille stykket uten noter, De vet, det blir klønete… det vil aldri lykkes! Hun hadde noter, ja, jeg tilstår at jeg uforvarende tente på dem med parafin, og for å unngå skrik, så kastet jeg dem bak kommoden… Jeg liker ikke kjerringskrik! Så jeg gikk ut for å kjøpe… Nå, ja… Fff… Hva er det for en viktig katt! – Og Hauptvakhtov klappet en stor, svart katt, som rullet seg på disken… Katten malte, og strakte seg appetittelig.

– Utmerket… Sibirsk, det vil si en skurk!.. Født luring… Er det hannkatt eller hunnkatt?

– Hannkatt.

– Nå, hvorfor klappe den? Slyngel! Tosk! Tiger! Fanger den mus? Mjau, mjau? Jøss, for et anatem hukommelsen er!.. Feit, luring! Denne katten deres, er det mulig å ta den med seg?

– Nei… Hm…

–  I så fall vile jeg tatt den… Kona bare elsker broren dems – katter!.. Hvordan kan det nå ha seg? Jeg husket det hele veien, men nå har jeg glemt det… Jeg mistet hukommelsen, basta! Jeg har blitt gammel, min tid har vært… det er på tide å dø… Det er høylydt som de leker seg, med tryllekunster, høytidelig… Tillat meg…  Hm… Jeg kan kanskje synge…

– Syng… oder… oder… eller De kan plystre!

– Det er synd å plystre i et rom… Vi hadde Sedelnikov som plystret, han plystret og forplystret seg… Er De tysk eller fransk?

– Tysk.

– Akkurat, ja, jeg så det av legningen. Det er bra du ikke er fransk… Jeg liker ikke franskmenn… Nøff, nøff, nøff… svineri! I krigens dager spiste de mus. De plystret i brakkene sine fra morgen til kveld, og blåste til slutt hele kolonialforretningen opp pipen! Nå er de helt opp i gjeld… Og meg skylder de tohundre rubler. Jeg synger av og til i nesen… Hm… Tillat meg… Jeg skal synge… Vent. Nå… Kremt… Host… Det klør i halsen…

Hauptvaktov knipset tre ganger med fingrene, lukket øynene og satte i gang i fistel:

– Tå-tå-ti-tå-tåm… Hå-hå-hå… Jeg er tenor… Hjemme er jeg fremfor alt diskant… Tillater De… Tri-ra-ra… Krremt… Noe satte seg fast i tennene… Tju! Et frø… Å-tå-å-oå-pp… Krremt… Jeg blir visst forkjølet… Jeg drakk kald øl i ølstuen… Tro-ro-ro… Alt går slik oppover… Og etterpå, ved De, går ned igjen, nedover… Det stikker en tur til siden, og så griper det en høyere note, det er liksom strødd rundt omkring… Tå-tå-ti… rooo. Forstår De? Og på dette punktet kommer bassen: gho-gho-gho-gho-ghogho… Forstår De?

– Jeg forstår ikke…

Katten så med forundring på Hauptvaktov, smilte litt så det ut som, og hoppet dovent ned fra benken.

– Forstår de ikke? Det var synd… Forresten, jeg synger ikke så bra… Jeg har glemt det fullstendig, for en ergrelse!

– Spiller De piano… Spiller De?

– Nei, jeg spiller ikke… Jeg spilte en gang fiolin, på en streng, ja og det var jo… dumskap… De lærte meg det ikke… Broren min, Nazar, spiller… Han lærte om det… Frances Rokat, kan det ha vært, De vet, Benedikt Francis lærte… Slik en gøyal franskermann… Vi ertet ham med Bonaparte… Han ble sint… «Jeg er ikke Bonaparte, sier han… Jeg er den franske republikk»… Og så ble han rød, for å si som sant er ble han republikansk… Helt rød som en hund… Meg lærte mine avdøde foreldre ingenting… Bestefaren din, sa de, kalte de Ivan, og du er en Ivan, og derfor skal du være lik med bestefaren din i alle dine gjerninger: til krigen, din kjeltring! krutt!!  Ømheter, bror… bror… Jeg, bror… Jeg, bror, tillater deg ingen ømheter! Bestefar ernærte seg på et vis av hestekjøtt, ernær deg av det du også! Salen skal du ha under hodet, i stedet for puter!.. Nå skal jeg hjem! Så sett i gang og reis! Jeg er ikke bydd å komme hjem uten noter… Lev vel, får en si, i et slikt tilfelle! Unnskyld forstyrrelsen!.. Hvor mye koster det pianoet?

– Åttehundre rubler!

– Fy, fy, fy… du verden! Det betyr: kjøp deg piano og gå uten bukser! Ho-ho-ho! Åttehundre rub-… -ler!!! Leppen er ingen tosk! Lev vel, får en si! Schrpreckenzi! Gebenzi… Jeg spiste lunsj en gang hos en tysker… Etter lunsjen spurte jeg en herre, som også var tysk, om hvordan man skulle si «Jeg er Dem hjertelig takknemlig for brød og salt» på tysk. Og han sier til meg… han sier… Tillater De… Og han sier: «Ikh libe dikh fon gantsen gertsen!» Hva betyr nå det?

– Jeg… Jeg elsker deg, – oversetter tyskeren, ståened ved benken, – av hele mitt hjerte!

– Det får’n si! Jeg gikk bort til vertens datter, ja, like bort til henne og sa dette… Hun ble forvirret… Det ble nesten hysteriske tilstander… Kommisjoner! Tillater De! På grunn av et dumt hode har man vondt i beina… Sånn også for meg… Med tosker er hukommelsen stakkarslig: du går ned tjue ganger! God helse!

Gauptvakhtov åpnet forsiktig døren, gikk ut på gaten, og etter å ha gått fem skritt, tok han på seg hatten.

Han skjelte på hukommelsen sin, og falt i tanker…

Han tenkte på hvordan han skulle komme hjem, hvordan møte kona, datteren og barna… Kona ser på innkjøpene, skjenner på ham, kaller ham noe levende, geitebukk eller stut… Barna kaster seg over søtsakene og begynner med raseri å ødelegge sine allerede skadede mager… Så kommer Nadja for å møte ham i blå kjole med rosa slips, og spør: «Kjøpte du noter?» Etter å ha hørt ordet «nei», så skjeller hun ut sin gamle far, lukker seg inne på rommet sitt, hvor hun forgrått og utslått av sorg, setter seg ved pianoet… Der hun vil først spille noe trist, hun vil synge litt, svelgende tårer… Når kvelden kommer vil Nadja være glad igjen, og så endelig, dypt og for siste gang sukkende, vil hun spille denne favorittmelodien: tå-tå-ti-tå-tå….

Gauptvakthov smalt seg på pannen, og løp som en gal tilbake til forhandleren.

– Tå-tå-ti-tå-tå, oi! – svelget han, etter å ha løpt til forretningen. – Jeg husket på det! Det er denne! – Tå-tå-ti-tå-tå!

– Ah.. Jo, nå er det klart. Dette er rapsodien til Liszt, den andre… Den ungarske…

– Ja, ja, ja… Lizt, Lizt! Drep meg, Gud, Liszt! Den andre! Ja, ja, ja… Det er akkurat den! Den egne!

– Ja, Lizt er vanskelig å synge… Hvilken vil De ha, den originale eller en lettere?

– Hvilken som helst! At det skulle være nummer to, Liszt! Stakkars denne Liszt! Tå-tå-ti-tå… Ha-ha-ha! Jeg klarte å huske det! Bare sånn!

Tyskeren tok ned et hefte fra hyllen, pakket det inn med en masse kataloger og erklæringer, og gav pakken til den sittende Gauptvakhtov. Gauptvakhtov betalte 85 kopek, og gikk ut, plystrende.

*

Første gang utgitt i tidsskriftet Москва (Moskva) nr. 8, 1882. Her er det oversatt fra første bind i Полное собрание сочинений в тридцати томах (Samlede utgivelser i 30 bind), som har originalteksten fra sånn den stod i førstegangsutgivelsen.

Ordforklaringer og generelle kommentarer

Tittelen er Забыл!! (Zabyl!!) På norsk satte jeg det først til «Glemsel», og droppet utropstegnene. Det russiske ordet Забыл, er perfektiv fortid av å glemme. Det vil si at handlingen er fullført, «har glemt» eller «har glemt det» er det nærmeste vi kommer på norsk. Я забыл (Ja zabyl) blir «jeg har glemt». Men du kan droppe pronomenet, hvis det ut i fra sammenhengen er klart hvem som har glemt. For å gjøre akkurat det lettere, skiller russisk mellom hankjønn, hunkjønn og flertall i verbenes fortid, det er ingen ending, a-ending og i-ending, alt ettersom det er han, hun eller flere som glemte. Забыл blir dermed både «jeg har glemt» og «han har glemt», alt som noen av hannkjønn har glemt i fortid. Siden det russiske verbet ikke er transitivt, trengs heller ikke noe objekt. På norsk må vi ha «jeg/han har glemt det» for at det skal bli korrekt. Først syntes jeg det ville bli for langt og kronglete til å være en god tittel, men siden så jeg at Hauptvaktov sier dette ordet забыл (zabyl) så ofte, at det gjør seg som tittel også på norsk. Det er vitterlig «Jeg har glemt det!!» dette забыл!! (zabyl!!) med to utropstegn uttrykker i starten. Om dette har jeg også skrevet bittelitt på HeltGreiBlogg, den gang jeg satt på balkongen i Kiev og leste novellen. Der står det også om en artig, senere vanskelighet i oversettelsen.

I originalen er hele første avsnitt en eneste lang setning. Det blir unaturlig på norsk. Skulle man tvunget det inne, ville det blitt noe sånt som…

En gang elegant premierløytnant, danser og damevenn, nå tykkfallen, kortere og allerede to ganger ødelagt av lammelse, godseier Ivan Prokhorytsj Hauptvaktov, sliten og plaget med damenes innkjøp stakk han innom den store musikkhandelen for å kjøpe noter.

Jeg har for moro skyld oversatt også noen av ordene litt annerledes, for på kjøpet å vise litt av alternativene å velge mellom når man oversetter.

Ordet Hauptvaktov på ny og på ny bruker er på russisk позвольте (Pozvoljte). Det er i ordboken oversatt med «unnskyld meg, men kjære deg {Dem} da», men det er i en litt annen betydning av ordet. Her i denne teksten henger nok ordet mer sammen med позволить, som betyr «tillate, gi lov til» eller «tillate, gjøre mulig». Det er imperativ av dette ordet. Men mest av alt er det en høflighetsform, noe man sier etter å ha sagt god dag, og skal ha noe i en butikk. Etter Pozvoljte sier Hauptvaktov мне (mnje), det er dativformen av meg, «til meg», er fint å tenke som oversettelse på norsk. Så han sier noe slikt som «Unnskyld, til meg…» eller «tillater De til meg…» og så kommer han ikke videre. Hvordan skal man oversette dette til norsk? Mitt første forsøk var det litt mindre høflige «la meg få», og etter å ha prøvd litt annet, vendte jeg tilbake til dette igjen. Utover i teksten oversetter jeg flere ganger позвольте med «tillater De».

I denne – og mange andre russiske tekster, særlig litt eldre, akkurat i den litterære storhetsperioden – er det mange av karakterene som legger inn en liten -s etter mange av ordene, særlig de som ender en setning. Det er altså enda en vanskelig til позвольте, som jeg diskuterte i avsnittet ovenfor. Hauptvaktov sier ikke позвольте мне (Pozvoljte mnje), men позвольте мне-с (Pozvoljte mnje-s). Vi har ikke noe tilsvarende på norsk. Men det går kanskje an å tenke seg hva det betyr, en litt slepende -s etter ordene, litt overdrevent høflig, litt ekkelt, litt i overkant avslappet, verdensvant, søvnig. Langtrukkent. Min «Goood dag» i starten er et forsøk på å få med denne s-en, i originalens здравствуйте-с (stravstvujte-s). Ellers blir denne s-en i min oversettelse, og i de fleste andres, bare ignorert. Det er så godt som umulig å få med denne nyansen i russisk. De gangene det bli forsøkt, er det gjerne med småord, som «nei, så gjør det, da!»

Etter å ha oppdaget katten på disken kaller Hauptvaktov den for рожа (rozja). Det betyr «tryne», men blir ofte brukt nedlatende (slik tryne også gjør på norsk!). Så det kunne være fristende å oversette som om problemet ikke var der, med «slyngel» eller noe, som jeg har gjort.

Экая память анафемская! (Ekaja pamjat anafemskaja!) sier Hauptvaktov. Экий er i ordboken oversatt med «(Jøss) for en», så det må bli noe sånt som «jøss, for en anatem hukommelsen er». Anatem, eller bannstråle, er norske ord for анафемская, det vil si, ordet er opprinnelig gresk, og ble brukt som oversettelse av det hebraiske kherem, opplyser Store norske leksikon. Der står det også at ordet senere ble brukt om det kirkelige bann, og for en «høytidelig utslynget bann». Selv om dette sikkert ikke er så godt kjent nå om dagen, oversetter jeg med anatem, siden det er dette ordet Hautvaktov bruker.

«Kona bare elsker brødrene dems», skriver jeg. Det er dårlig norsk. Det er også oversatt fra dårlig russisk: Жена страсть так любит ихнего брата (Zjena strast tak liubit ikhnevo brata). Ordet ихнего eksisterer ikke, det er satt sammen av их, som er akkusativ- og genitivsform av 3. person flertall pronomen. Endelsen -его er en eiendomsform, også i genitiv, som blir mye brukt, men aldri for их. Bokstaven – eller lyden – Н er satt inn i mellom, så ikke to vokaler skal møtes. Det er folkelig og udannet å snakke sånn, omtrent som vårt «dems», som jeg har oversatt med.

Der jeg skriver «oder» står det også «oder» i originalen, med latinske bokstaver. Musikkforhandleren er tysk.

Hva som skjedde med Selikov som forplystret seg er ikke godt å si. På russisk står det просвистелся (prosvistelsja). Свистеть (svistitj) er «å plystre» (eller å blåse i fløyte), med л er det satt i fortid, -ся angir refleksiv (selv om dette verbet ikke har noen refleksiv), og da står vi igjen med forstavelsen про. I ordboken står det at denne forstavelsen blir brukt om en handling som er utført skikkelig grundig. Så da blir det vel ikke så galt å si han forplystret seg. Også på russisk er det opp til leseren å finne ut hva det betyr.

Russiske griser sier ikke «nøff, nøff, nøff». Her i denne novellen sier de хрю, хрю, хрю, (khrio, khrio, khrio). Det er i hvert fall det Haupvaktov sier, når han skal herme lyden franskmenn sier, svinegrisene de er.

I krigens dager i denne novellen er Napoleonskrigene. Frankrike invaderte Russland i 1812, men ble nødt til å trekke seg tilbake med store tap.

Etter «meg skylder de to hundre rubler» er det en russisk setning jeg er usikker på. Я ингода певал себе под нос (Ja inogda peval sebje pod nos). Direkte oversatt skulle det bli, slik jeg forstår det: Jeg av og til synger meg under nesen… Det gir ikke mening. Så jeg satser på min variant om å synge i nesen, til jeg har fått en kyndig til å forklare meg.

Det Hauptvaktov setter i tennene når han skal synge er семечко (semetsjko), et frø eller stein, som vi finner i for eksempel frukt. Det kan også være solsikkefrø. Ordet er dimminutiv av Семя (semja) – «frø».

Den kalde ølen Hauptvaktov drakk før han ble forkjølet drakk han в Биргалке (v birgalke), der v er i, og birgalke er stedet han drakk. Det er ikke et russisk ord, men noe ment å være et eller annet tysk (slik tyskerne uttaler øl, bir). Ølstuen skulle være greit nok, ølteltet eller ølhallen er alternativ, eventuelt med ordet «tysk» foran.

Når det gjelder sangen han nynner, så har jeg transkribert lydene han sier. Normalt setter vi у – u og о – o, men her har jeg russisk у til norsk o, og russisk о til norsk å, siden det er dette som er lydene han kommer med. Russisk har også to varianter for vår h, enten х (oftest transkribert kh) eller г (vår g). I begynnelsen bruker Hauptvaktov den russiske х, til slutt russisk г. Det er en nyanseforskjell, så jeg setter til slutt «gho» for hans гу, selv om gho er noe vi aldri ville finne på å nynne, og den formelt riktige transkripsjonen ville være hu. Men hu er langt fra det han sier. Han sier ‘go’, med norsk tradisjonell uttale av ‘o’.

Jeg omskriver setningen om at bestefaren levde på hestekjøtt, og at Hauptvaktov skulle det samme. Originalen er: Дед, в некотором роде, конином питался, и ты оной питайся (Djed, v nekotorom ode, koninom pitalsja, i ty onoj pitaisja). Direkte oversatt blir det noe sånt som: «Bestefar, på noen måte, ernærte seg på hestekjøtt, og du det ernær deg». Ordet оной – eller оный – er sjelden, det er gammelt for тот (tot), vårt ord «det». I versjonen som nå står, er setningen ikke så veldig omskrevet, men jeg lar denne kommentaren stå likevel.

Etter at Hauptvaktov har fått vite hvor mye pianoet koster, så sier han фу-фу-фу… батюшки! (fu-fu-fu… batiusjki!) Direkte oversatt er det «fy-fy-fy… fedre», батюшка er en gammel form for far. Russerne kan bruke dette i besvergelser, særlig i flertall. Ordboken foreslår da på norsk «du godeste!», «du verden» og «du store kineser!», som skal være tilsvarende.

Om den merkelige «Leppen er ingen tosk» (Губа не дура – guba ne dura), som jeg her vil ha stående, kan dere lese i posten på En helt grei blogg.

Schrpreckenzi! og Gebenzi… er tyske ord som står med russiske bokstaver i teksten, sprechen Sie og geben Sie er riktig stavemåte. Snakk! og Gi! er betydningen, imperativ i høflig form.

«Ikh libe dikh fon gantsen gertsen» er også norsk transkribering av tyske ord med russiske bokstaver (Их либе дих фон ганцен герцен). Ich liebe dich von ganzen herzen, er riktig stavemåte, «jeg elsker deg av hele mitt hjerte», betyr det (som den tyske musikkforhandleren også oversetter, etterpå).

Etter å ha løpt til musikkforhandleren for å kjøpe notene han nå husker, svelger Hauptvaktov etter å ha nynnet rhapsodien. Her er det et ord i originalen jeg ikke skjønner meg på, og skriver på norsk bare så et gir mening. Det er то-то-ти-то-то, огого! Det er dette огого som er vanskeligheten, -ого (bokstav for bokstav -ogo, men uttalt -ovo) er en vanlig gentivsendelse. Da kan det være begynnelsen på ordet ог- er noe jeg ikke finner. Men det kan også være bare en beskrivelse av lyder han lager. Jeg vet ikke, og oversetter inntil jeg er klokere i dette bare med «oi». Det må nemlig til en overgang, så han kan svelge og begynne å snakke med innehaveren. Det blir ikke bra bare å sløyfe ordet.

Der musikkhandler spør om Hauptvaktov vil ha original eller lettere utgave av verket, bruker han de latinske betegnelsene «original» og «facilite».

Navneforklaringer

Гауптвахтов heter han på russisk, «Gauptvakhtov» blir det, skrevet rett over til norsk. Det betyr «vaktarrest». Russerne har ingen h, så de setter typisk g inn der vi har h. Her mener jeg det blir riktig å transkribere over til h, siden ordet kommer opprinnelig først fra tysk, der det klart er h, og ikke g det skal være.

Retten, av A. P. Tsjekhov

September 1881 ble det i Moskva opprettet et nytt, humoristisk litteraturtidsskrift, kalt Зритель (Zritel – vitne). Det kom ut tre ganger i uken, slik at i utgave nummer 14 kunne det være en tekst som hadde fått sin tillatelse av sensuren 23. oktober. Denne teksten var skrevet av en ung medisinstudent ved universitetet i Moskva. Teksten var en novelle, og den hadde navnet Суд (Sud – retten).

Studenten var Anton Pavlovitsj Tsjekhov. I dag er han kjent som en av verdens aller største dramatikere og novelleforfattere. Den gang var han bare en hvilken som helst student, fra den smått anonyme småbyen Tagarog, helt oppe i det nordøstre hjørnet av Asovhavet, i forlengelsen av Svartehavet, cirka seks mil vest for oblasthovedstaden Rostov-na-don.

Her ser vi på Google Earth hvor Taganrog befinner seg.

Tsjekhov hadde rukket å gjøre seg bemerket med en del andre korte, humoristiske tekster, trykket i andre tidskrift. Jeg leser samleutgaven i 30 bind fra 1974 («Полное собрание сочинений в тридцати томах.» Наука, 1974). Der skal det være med alt Tsjekhov har fått utgitt, og der er Retten tekst nummer 16.

Det er imidlertid den første teksten med ordentlig Tsjekhov-signatur. Noen av de enda tidligere, som «I vognen» (В вагоне), trykket en måned tidligere, mener jeg å huske å ha lest også på norsk. Det er også gjenkjennelig Tsjekhov. Ellers er disse tidlige tekstene mye parodier og etterapinger, det er litt som man skriver i studentavisene også nå til dags. Det er til å le av, ikke seriøst ment.

Men i slutten av oktober 1881 kom det ut noe ekstra, skrevet av den ennå ikke 22 år gamle Anton Tsjekhov. Vi ser det allerede av begynnelsen. Det er mesterpennen som skriver, et par linjer, og stemningen er satt. I dette har Tsjekhov en magi ingen annen forfatter har gjort før ham, og ingen har tatt etter ham. Han kan skildre en helt hverdagslig scene et helt hverdagslig sted, men slik at man bare blir sugd inn i stemningen og vil lese om akkurat denne hverdagen akkurat dette stedet. Ingen kan som Tsjekhov få det som ser ut til å være en helt vanlig hendelse en helt vanlig dag til å bli stor litteratur.

Novellen åpner også for ettertanke, i motsetning til de andre av Tsjekhovs tidligere tekster. Hovedpoenget er antagelig ment morsomt, men det er Tsjekhovs moro, med humor i det som egentlig er en forferdelig vond og fæl historie. Tsjekhov mente jo selv at teaterstykkene hans var komiske, de var til å le av, noe som nok virker temmelig uforståelig ut i fra hva som skjer i dem. Tsjekhov spiller nok litt, når han sier det skal være morsomt. Men det er også en dyp sannhet i det. Det er virkelig morsomt hvor dumme vi kan være av og til. Særlig når vi lager det som vondest og fælest for oss selv.

Jeg har oversatt novellen her under. Oversettelsen er fullstendig, men det er et førsteutkast, så den er ikke perfekt. Jeg har lagt til noen ordforklaringer nederst, med noen problemer og noe å være oppmerksom på. Også denne delen er ikke helt fullført, det er flere problemer enn jeg har gjort rede for. Men innholdet skal være greit nok, meningen er hva jeg vet riktig, om det språklige kan halte litt på norsk.Så vil jeg se på problemene etterpå en gang, om jeg får tid.

God fornøyelse, skal det uansett være!

*

RETTEN

Anton Pavlovitsj Tsjekhov, oversatt av Eivind Salen

Stuen til Kuzma Jegerov, kjøpmannen. Det er innestengt og varmt. Forbannede mygg og fluer flokker seg rundt øyne og ører, plager… En tåke av tobakksrøyk , som ikke lukter tobakk,  men salt fisk. I luften, i ansiktene og i myggens synging er det sorg.

På et stort bord står en skål med nøtteskall, sakser, krukker med grønn salve, skyggeluer, stoff. Bak bordet troner Kusma Jegerov selv, tillitsmann i landsbyen, landsbylegen Ivanov, diakonen Feofan Manafyilov, bassen Mikhailo, gudfaren Partentij Ivanytsj, og, reisende fra byen på besøk til tante Anisa, gendarm Fortunatov. I ærbødig avstand fra bordet står sønnen til Kusma Jegerov, Serapinon, i tjeneste hos frisøren i byen, og som nå har reist til faren i festdagene. Han føler seg veldig utilpass og fikler med øret, skjelvende på hånden. Stuen til Kusma Jegerov er for tiden i bruk som medisinværelse, og nå i forstuen venter de hvile. Nettopp nå førte de fra et eller annet sted inn en kjerring med brukne ribbein… Hun ligger der og stønner, og venter, i det landsbylegen til slutt vender seg til henne og gir henne sin velsignede oppmerksomhet. Utenfor vinduene flokker folket seg, de er kommet for å se, hvordan Kuzma Jegorov  skal pryle opp sin sønn.

– De sier bare at jeg lyver, – sier Serapion, – så derfor er jeg ikke innstilt på å snakke lenge med Dem. Med ord får du ingenting i det nittende århundre, papa, fordi teori kan ikke eksistere uten praksis, som De vet.

– Ti stille! – sier Kuzma Jegorov strengt. – Nå skal ikke du lage forvirring i sakene her, men si oss klart og tydelig hvor du har gjort av pengene mine?

– Penger? Hm… De er en sånn smart fyr, at du selv bør forstå at jeg ikke har rørt pengene dine. Papirlappene mine samler du ikke sammen for meg… Ingenting å synde…

– De er altfor oppriktig, Serapion Kosmtisj, – sa diakonen. – Hvorfor spør vi deg om dette? Vi ønsker å overbevise Dem, lede Dem på den rette vei… Pappaen Deres vil Dem ingenting som ikke er til nytte… Og så spurte han oss… De er oppriktig… Hvem er ikke syndig? De tok hos papaen Deres tjuefem rubler, som lå på komoden deres, eller var det ikke Dem?

Serapon spyttet til siden og tidde.

– Si det da! – skriker Kuzma Jegerov og slår knyttneven i bordet. – Si det: Var det du, eller var det ikke du?

– Som De behager… Hold opp…

– Slutt opp, retter gendarmen.

– Slutt opp, var det jeg mente… Slutt opp! De skriker til meg forgjeves, papa. Å slå neven i bordet hjelper heller ikke. Ikke engang å slå så bordet går gjennom jorden. Pengene Deres tok jeg aldri, og hvis jeg tok dem en gang, så var det av nødvendighet… Jeg er et  menneske med sjel, et levende vesen, og jeg trenger penger. Ikke stein!..

– Gå og ta deg arbeid, hvis du trenger penger, og ta ingenting fra meg. Du er ikke alene hos meg, jeg har fem av dere!

– Det forstår jeg også uten at du forteller meg det, bare på svak helse, hvordan det får Dem selv er klart, å arbeide, følge kan jeg ikke. Og så minner du meg om at jeg spiser nådens brød hos deg, hvordan kan du svare for det overfor Herren vår Gud?

– Svak helse!.. Det er ingen stor sak hos deg, du kan klippe, ja, det kan du, og løper også fra denne saken.

– Hva slags sak har jeg? Er det virkelig en sak? Det er ingen sak, det er bare utnyttelse. Og utdannelsen min er ikke slik, at jeg med disse sakene kan delta.

– De dømmer ikke riktig, Serapion Kosmitsj, sier diakonen. – Deres sak er aktverdig, intelligent, fordi De tjener i en guvernantby, og klipper og barberer intellektuelle og adelige mennesker . Til og med generaler, og de er ikke fremmed for ditt håndverk.

– Om generalene kan jeg selv foklare dere, hvis det behager.

– Landsbylege Ivanov var lett bedrukken.

– Etter vår medisinske bedømmelse, – sa han, – så er du ikke noe annet enn Terpentin.

– Vi forstår medisinen Deres… Hvem, om vi kan spørre Dem, var det som i fjor i stedet for å åpne kroppen til et lik, nesten åpnet en full tjukkas? Han våknet ikke, så De kunne ha sprettet magen hans opp. Og hvem er det som blander sammen lakserolje og hampolje?

– I medisinen går det ikke uten dette.

– Og hvem sendte Malanija over til den hinsidige verden? De gav henne avslappende midler, så oppkvikkende, og så igjen avslappende, hun klarte det ikke. De leger ikke folk, men – unnskyld meg – hunder.

– Til Malanija er himmelrike, – sier Kuzma Jegerov. – Til henne er himmelriket. Hun stjal ikke penger, det er ikke henne samtalen er om… Og nå skal du si…. Tok du dem til Helene?

– Hm… til Helene!.. De skulle skamme dem i hvert fall foran presteskapet og herr gendarmen.

– Og så skal du si: tok du pengene eller ikke?

Landsbyens tillitsmann kryper opp av stolen, tenner en fyrstikk på kneet og bærer den ærbødig til gendarmens pipe.

– Fff… – hisser gendarmen seg opp. – Stappet hele nesen full av svovel!

Etter å ha røykt pipen, reiser gendarmen seg bak bordet, går bort til Serapionu, og mens han ser på ham med ondskap og trusler, så roper han med gjennomborende stemme:

– Hvem er du for en? Hva gjorde du dette for? Hvorfor på denne måten? Hæ? Hva betyr dette for noe? Hvorfor svarer du ikke? Ulydighet? Stjeler andres penger? Og tier! Svar! Snakk! Svar!

– Hvis…

– Ti!

– Hvis… De ble litt roligere, så! Hvis… Jeg er ikke redd! Kan du forstå Dem selv? De er en tosk, det er alt! Hvis papa ønsker å gi meg over til flenging, så er jeg klar… Riv i vei! Slå løs!

– Ti! Ikke si no-o-oenting! Jeg kjenner tankene dine! Du er en tyv? Hva er et slags folk? Ti! Foran hvem er det du står? Ikke diskuter!

– Å straffe er uunngåelig, – sier diakonen og sukker. – Hvis han ikke ønsker å lette skylden fra sin samvittighet er det uunngåelig, Kuzma Jegoritsj, sett i gang å rise ham. Det mener jeg: uunngåelig!

– Gi en ørefik, sier bassen Mikhail med en slik dyp stemme, at alle grøsser seg.

– For siste gang: var det du eller ikke? spør Kuzma Jegorov.

– Etter hva De behager… Slutt opp… Riv i vei! Jeg er klar…

– Pryle! avgjør Kuzma Jegerov, og stiger blodrød opp fra bordet.

Publikum henger i vinduet. De syke og svake flokker seg ved døren og hever hodene. Til og med kjerringa med brukket ribbein, også hun løfter hodet.

– Legg Dem! – sier Kuzma Jegorov. Serapion tar av seg ytterklærne, korser seg, og med resignasjon legger han seg på benken.

– Riv i vei, – sier han.

– Kuzma Jegorov tar av seg beltereima, ser en stund på publikum, liksom ventende, er det ikke noen som kan hjelpe, så begynner han…

– En! To! Tri! – teller Mikhailo med dyp bass. – Åtte! Ni!

Diakonen står i hjørnet, og med senkede øyne blar han i en bok…

– Tyve! Enogtyve!

– Det holder! – sier Kuzma Jegorov.

– Me-er!.. hvisker gendarm Fortunatov. – Mer! Mer! Sånn! Gi ham inn!

– Jeg tror det er uunngåelig med litt til! – sier diakonen, som har revet seg løs fra boken.

– Om han bare hadde pepet! undrer publikum seg.

De syke viker til side, og inn i rommet kommer med stivt skjørt konen til Kuzma Jegerov.

– Kuzma! – henvender hun seg til mannen sin.  – Hva er det for slags penger jeg fant i lommen? Er det ikke dem, som du lenge har lett etter?

– Det er akkurat dem det er… Reis deg opp, Serapion! Vi fant pengene. Jeg la dem i lommen i går, og glemte det av.

– Me-er! – brummet Fortunatov. – Slå! Sånn! Gi ham inn!

– Vi fant pengene! Reis deg opp!

Serapion reiste seg, tok på seg jakken og satte seg ved bordet. Det fulgte en stillhet. Diakonen ble forvirret og snøt seg i tørkleet.

– Du må unnskylde, – brummet Kuzma Jegerov, henvendt til sønnen. – Det var ikke du… Djevelen må vite, hvordan de fant seg! Unnskyld…

– Ikke tenk på det. Vi er ikke de første… Ikke uro dere. Jeg er alltid klar for en hver pinsel.

– Drikk opp, du… Brenn ut…

Serapion drikker opp, trekker opp sine blå sokker og går ut av stuen. Og gendarmen Fortunatov går lenge rundt i gårdsrommet, rød, med oppsperrede øyne, og sier:

– Mer! Mer! Sånn! Gi ham inn!

*

Første gang utgitt i Зритель (vitne) nr. 14, 1881. Her er det oversatt fra Полное собрание сочинений в тридцати томах (Samlede utgivelser i 30 bind), som igjen har originalteksten fra samlingen ГБЛ (GBL), som kom i 1899. Tsjekhov bearbeidet originalteksten noe for denne utgivelsen.

Ordforklaringer

Jeg bruker kunnskapsforlagets blå ordbok, og siterer ordrett derfra. Jeg har ikke satt inn noter eller stjerner i teksten, for å vise hva jeg har kommentert. Teksten skal kunne leses uten forstyrrelser. De som er spesielt interessert, kan enkelt bruke søkefunksjonen i nettleseren til å finne stedet i teksten som er kommentert.

I oppramsingen av hva som ligger på bordet er blant annet Пустые штофы (Pustye sjtofy). Штоф er stoff, men verken ordbok, nettet eller min russiske kone kan forklare hva пустые foran er for noe, så det tar jeg bort.

Староста (Starosta) er et begrep som historisk  ble brukt om en tillitsmann med administrative funksjoner i et landsbysamfunn. Jeg oversetter derfor med dette. I dag brukes begrepet om tillitsmann, eller formann.

Фельдшер (Feljdsjer) har jeg oversatt bare med «landsbylege«. I ordboken står det at det er en legeassistent uten høyskoleutdannelse, min russiskspråklige kone sier det er en posisjon mellom lege og sykesøster. Det er typisk en som ikke er blitt fullverdig lege, men som er hva man har å takke med i små landsbyer.

Feofan Manafuilov er дьячок, det er kirketjener, eller «diakon«, som jeg oversetter med. Det er ikke sikkert russisk дьячок og vår «diakon» er helt det samme, men det betegner i hvert fall begge en som er tjener i kirken.

Жандарм (Zjandarm) er gendarm, politimann i et militært organisert politi, gendarmeriet, som særlig gjør tjeneste i landdistriktene.

Tidlig i avhøret av gutten er det en uoversettelig rettelse gendarmen gjør. Пускай, sier gutten, пущай, retter gendarmen. Disse to ordene har oppslagsordet Пусть, som er beslektet med Пустить/Пускать (ordene til gutten og gendarmen er strengt tatt imperativ til disse verbene). Disse verbene har forskjellige betydninger av «slippe løs», ordboken har 9 forskjellige betydingner av dette, mens Пусть blant annet kan bety «vel; godt, all right». Det er passende at gutten bruker et uttrykk med mening i retning av «hold opp, slutt», men som har med «å slippe fri, la gå», å gjøre. Jeg har foreløpig valgt å lande på at gutten sier «hold opp«, mens gendarmen retter til «slutt opp«, selv om denne løsningen er anstrengt.

Jeg skriver «et levende vesen«, men i den russiske originalen står det одушевленное имя существительное (odusjevlennoje imja susjtsjestviteljnoje). Det er et substantiv som betegner et levende vesen, et grammatisk begrep på russisk, slike substantiv blir bøyd på en annen måte i akkusativ, enn substantiv som ikke er levende. Det er derfor greit Serapion sier dette på russisk, men på norsk blir det tungvint og fremmed.

Terpentin er på russisk Скипидар (skipidar). Jeg måtte til Store norske leksikon for å finne hva det egentlig var, og der fant jeg det er en gul, tyktflytende væske som finnes i såkalte terpentinganger under barken i nåletrær. Skulle jeg valgt et enkelt ord folk straks forstod, måtte jeg kanskje valgt kvae?

Lakserolje heter på norsk også Amerikansk olje eller ricinolje (fordi den er laget av frøet på ricinplanten), på russisk heter den касторка (kastorka). Store norske leksikon skriver at denne oljen virker avførende, ved å irritere tarmhinnen. Hampolje heter på russisk Конопляное масло (konopljanoje maslo), og brukes i følge Store norske leksikon som råstoff til maling og såper. For innforståtte er det derfor ganske morsomt at landsbylegen Ivanov blander dette. Legen Tsjekhov hadde nok god kontroll på lakserolje, som legeassistenten i landsbyen også bør ha det. Og hampolje var nok noe folk hadde et mer familiært forhold til, den gang folk bodde på gård, og brukte hampen og visste hva det var.

Jeg skriver: «Hvem sende Malanje over til den hinsidige verden«. I originalen står det: А кто Маланью на тот свет отправил?» (A kto Malanjio na tot svet otpravil?) Тот er «den», свет er «lys» eller «verden». Sammensetningen Тот свет er en fast eufemisme for døden, den andre siden, den hinsidige verden.

Der jeg skriver «Serapion tar av seg jakken», så har den russiske originalen: «Серапион сбрасывет с себя пиджачок» (Serapion sbrasyvajet s sebja pidzjatsjok). Nøkkelordet er пиджачок, det er et klesplagg, men det står ikke i ordboken, og den russiske forklaringen jeg finner på nettet er lang og kronglet. Det er den ytre delen av en drakt for menn, med det som ser ut til å være åpne ermer, en slags jakke, kanskje. Så jeg oversetter med det. Det viktige er at han tar av seg litt klær, før han rolig legger seg ned for å bli prylt.

Navneforklaringer

Russerne liker å gi betydningsfulle navn til sine karakterer. Måten navnene deres er organisert på, gir dem også rike muligheter til det. Endelsen -ov, som vi er så vant med i russiske navn, er egentlig bare endelsen for genitiv flertall. Det betyr altså noe sånt som «de som hører til»-og så hører de til det som står foran. Der står man nokså fritt til å sette hva ord man vil, Idiotov, blir altså «av idiotene». Sånn cirka.

Her er hovedpersonen Jegorov, av ordet Jeger, som er det samme på russisk og norsk (Det vanlige ordet for jeger på russisk er охотник (okhotnik). Legeassistente heter Ivanov, der ordet Ivan på russisk har noe av den samme funksjonen som vårt «Ola Nordmann». Ivanov er erkerusseren.