En edderkopp (i Kalahari-ørkenen)

Det er ikke helt riktig, det som står i denne teksten. Det er ikke i Kalahri-ørkenen denne edderkoppen, det er i Namibia-ørkenen, en av de mest vannfattige i verden. Men teksten kan jo like godt være den samme.

Edderkopp (i Kalahari-ørkenen)

I Kalahari-ørkenen finnes en edderkopp som spinner sanden sammen og legger seg under den. Den spinner en tråd fra sandkorn til sandkorn og lager på denne måten et fint teppe som beskytter mot solen, og som også er et fint skjulested der den kan ligge på lur og fange småkryp som prøver å gå over den. Av og til skulle jeg ønske at jeg var en slik edderkopp. Jeg sier ikke at jeg ofte ønsker det, jeg sier at jeg ønsker det av og til. Og jeg ønsker det omtrent alltid i overført betydning, i virkeligheten vil jeg jo ikke være en edderkopp, og i hvert fall ikke i Kalahari-ørkenen. Det er kraftig å overdrive. Det er greit nok å være den jeg er, noen små forandringer ville gjort seg, men ikke så dramatisk store som å bli til en edderkopp i Kalahari-ørkenen. Det ønsker jeg slett ikke å bli. Jeg ønsker det i overført betydning. Jeg ønsker i overført betydning at jeg kunne spinne meg et nett av sandkorn som jeg kunne gjemme meg under, og fange meg et småkryp også jeg.

28. mai  2007

A midsummer night’s dream, av William Shakespeare

Dateringen av stykkene til Shakespeare er vanskelig. Generelt har man en quarto (Q1) fra 1600, stykkene i denne må nødvendigvis være skrevet før dette året, og man har en ny quarto (Q2) i 1619. I 1623 har man den første folioutgaven (F), der stykkene skal være samlet. Det har imidlertid vist seg at Shakespeare skrev flere stykker enn de som finnes i denne folioen. Utover dette har man noen spilledatoer, og noen få henvisninger, men sjelden mer presis enn at noen har sett et bestemt stykke av Shakespeare på en bestemt dato. Det betyr ikke at dette var premieren, og man kan heller ikke her slutte noe mer bestemt at stykket må ha blitt skrevet en eller annen gang før denne datoen. For å bestemme nærmere må man se etter stilistiske trekk, man må se etter referanser i teksten, man må spekulere. Det har forskerne gjort i århundrer.

Stykket A midsummer night’s dream, eller «En midtsommernatts drøm» som det heter på norsk, blir da plassert på midten av 1590-tallet, enten i 1594 eller 1595 (første gang stykket blir nevnt er imidlertid 1598). Det vil da markere overgangen fra Shakespeares mindre gode tekster til hans storhet. Det blir svært synlig når man ser på komediene. Jeg har skrevet litt om det her på bloggen også, av komediene før A midsummer night’s dream er det bare The taming of the shrew som holder. De andre komediene, Two gentlemen of Verona, A comedy of errors og Love labors lost, er alle på sin måte klønete skrevet. De virker oppkonstruerte, overskuddet er anstrengt, og det vakre språket som også disse tidvis er skrevet i, virker litt påtatt og nesten litt løsrevet fra handlingen. Handlingen har heller ikke noe dypere i seg. Disse stykkene er skrevet for å få publikum til å le, og alle virkemidler er brukt for å oppnå dette.

Så kommer altså A midsummer nights dream, og plutselig er det der alt i hop. Karakterene er helt distinkte, lette å spille og lette å like, handlingen er et overskudd av ideer og innfall, men alle deler har sin naturlige plass i helheten, og alt fungerer på flere plan. Videre er språket helt tilpasset handlingen, de vakre setningene er helt på sin plass, fungerer på flere plan de også, og passer også til hver karakter i hver situasjon karakteren ytrer dem i. Det er et mangfold og en rikdom man bare må la seg forbause av, og det er perfekt legitimert av stykkets tittel og tema. Dette er midtsommernattsdrømmen, der alver og magiske midler overtar, og ingenting er styrt av det som vanligvis styrer livene våre. Og så har man at dette foregår i teateret, som også kan være magisk og styrt av andre krefter, noe som igjen får oss til å reflektere over om det er så stor forskjell på dette og livene våre, i hvert fall i noen deler av det. Det er vanskelig å forestille seg at en forfatter kan skrive noe som dette først, og så gå over til å skrive noe flatt som Love labors lost etterpå. I tiårsperioden fra 1595 til 1605 er det Shakespeare skriver flesteparten av mesterverkene sine.

Plottet, eller plottene i dette stykket er sammen med handlingsreferatet nærmere beskrevet i en egen post. Her skal jeg skrive mer om hva stykket handler om på flere nivå, og hvilke virkemidler som blir brukt til å få frem det stykket vil ha sagt.

Et hovedpoeng med stykket er at det skal være lekent. Med en gang man tar det for seriøst og begynner å diskutere det for alvorlig, vil man feile i å få fatt i hovedpoenget. Det handler som en god komedie skal om livet og kjærligheten, om den delen av livet som går ut på å finne den rette å gifte seg med. Her er man utsatt for skiftende hell og skiftende stemninger, og man har vel ikke alltid selv helt kontroll på hva som skjer med en.

Shakespeare tar den manglende kontrollen helt ut med å introdusere den hellige eliksiren til alvene. Den som får denne smurt på øynene faller pladask og motstandsløst for den første han ser, eller hun ser, om det er en jente som får smurt det på. I hendene på Puck blir det enda mer illustrerende, siden den ser ut til å ramme helt tilfeldig, ettersom Puck roter en del i hvem han skal smøre urten på.

Når man godtar dette som stykkets premiss, blir det en rekke svært komiske og også smått ettertenksomme opptrinn. Først når Demetrius og Lysander får smurt urten på foran Helena, og begge etter tur erklærer betingelsesløs kjærlighet til henne. Shakespeare utstyrer dem begge med noen virkelig vakre replikker, han er jo en mester i å skrive kjærlighetsvers, så hvorfor skal han ikke utnytte sitt mesterskap også når han legger dem i en falsk munn? Eller er det egentlig falske erklæring Demetrius og Lysander kommer med? De mener det begge dypt og inderlig, om enn de er fremsatt i det man trygt kan kalle påvirket tilstand.

Om man kanskje kan godta at Demetrius og Lysander kan bli forelsket i Helena av å se på henne, er det komplett umulig å gå med på at alvedronningen Titania kan bli forelsket i den stakkarslige veveren, Bottom. Kjærlighet gjør blind får her sitt helt spesielle uttrykk. Bottom er utstyrt med et eselhode, og han synger en helt håpløs sang med den mest prosaiske og tøysete tekst, men i Titanias sanseverden er han en engel med en engels røst. Det er en rekke kontraster som får frem poengene. En så enkel ting som at Titania snakker i vers, mens Bottom svarer i plump prosa, det er ustyrtelig komisk når Titania for eksempel utbryter Thou art as wise as thou art beautiful, i akt 3, scene 1, linje 131.

Kontraster og motsetninger

Kontrasten mellom Titania og Bottom er iøyenfallende komisk. Det er nesten som en spøkefull kommentar til alle kontrastene ellers i stykket, som teaterstykket håndverkerne setter opp til slutt står i kontrast til hele teatrerstykket A midsummer night’s dream er. Det er ellers en del andre motsetninger som ikke bare har en komisk effekt, men som inneholder en del mening. For eksempel står motsetningen mellom byen – det vil si sivilisasjonen – og landet – det vil si naturen –  i dette som i flere andre Shakespeare-komedier for en motsetning mellom konflikt og vanskeligheter, og frihet og glede. Det er i Shakespeares komedier alltid i byen intrigene er, her ligger løgnene og falskheten, i skogen får man hvile fra problemene og kan samle krefter.

I A midsummer night’s dream blir kontrasten mellom byen og skogen forsterket med at i byen bor menneskene, i skogen bor alvene. De er vesensforskjellige. Man kan som en skoleøving sette opp en hel liste med motsetninger mellom alvenes liv i skogen, og menneskets liv i byen. Alvene er udødelige, mennesket dødelig, alvene leker, for menneskene er alt alvor, alvene er fri, menneskene er bundet, og slik kan man fortsette. Alvenes frihet er fundamental, de er fri som tanken og kan fly fort som den. Mennesket er bundet av jorden de går på. Det er også slik den første alven presenterer seg, når Puck i andre akts første scene spør hvem han er. Her er det akkurat som stykket skyter fart, fra det trege og trauste livet menneskene lever i byen. Kontrasten er direkte med avslutningen av første akt, der håndverkerne i prosa strever med å få ordene til å uttrykke hva de mener. Jeg har tatt med hele den første alvereplikken i noen utvalgte sitater.

Drømmen i midtsommernatten

Blant de mange kontrastene og motsetningene må vi også nevne natt og dag, drøm og virkelighet. Alvene lever om natten, i skogen, det er deres domene. Det er da de vidunderlige tingene skjer. Det er akkurat nesten som en drøm, fritt og ubundet av virkelighetens strenge regler og problemer. Merk også at det kun er når noen sover, og kun om natten og ute i skogen, at urten fungerer som magisk eliksir.

Litt om humoren

Bottoms tale ved slutten av første scene fjerde akt er ubetalelig, der han gjør rede for de vanvittige opplevelsene han har hatt med alvedronningen Titania, overbevist om at det er en drøm, og ute av stand til å gjøre rede for det på noen som helst måte. Så runder han det av at han vil be Peter Quince skrive en ballade om det, en helt vanlig snekker med et helt vanlig navn, som om Peter Quince bedre enn Bottom skulle kunne klare det. Bottom har imidlertid et navn, Bottoms dream, fordi den hadde ingen bottom, ingen bunn. Det er herlig morsomt, lille, fattige Bottom som har opplevd noe større enn han kan tro på, og Shakespeare som sparker litt til seg selv, om at Peter Quince skal skrive balladen om dette.

For stykket finnes også en oversikt over karakterene, et handlingsreferat og noen utvalgte sitater. Hvis dere vil lese i stykket i original er det en utmerket nettside med nødvendige ordforklaringer på Shakespearewords.

W. Shakespeare: A midsummer night’s dream – Sitater

Her er noen utvalgte sitater fra stykket. Store deler av teksten er skrevet på vers, noe som gjør den riktig sitatvennlig, og det er også et lekent språk som passer handlingen i teksten godt. Også det gjør seg godt å sitere.

Jeg har imidlertid ikke helt funnet ut hvordan jeg best skal organisere sidene for å gjøre dem oversiktlige å finne frem i og nyttige å bruke. Sitater fra klassiske stykker finner man veldig lett på nettet i våre dager, og det er ikke sikkert jeg har så mye å bidra med ved å klippe ut noen og sette dem opp en gang til. Dessuten er det meste i Shakespeares store stykker sitatverdig. De fleste av dem kan brukes til å illustrere et eller annet, om det ikke er generell livsvisdom, så kan det være egenskaper hos personen som sier dem eller karakteristisk for stykket de er skrevet i. Etter som jeg blir eldre, er de ikke alltid det er den generelle livsvisdommen som står seg best. De kan være vel så spenstige, replikkene som ikke gir seg ut for å uttrykke noe allment.

Som det ser ut nå, vil jeg ha en sitatside for de fire midterste komediene av Shakespeare slik jeg setter dem opp. Det er ved siden av Midsummer night’s dream, The merchant of Venice, The merry wives of Windsor og Much ado about nothing. Så får vi se hvordan det fungerer.

BOTTOM

Let me play the lion too: I will roar, that I will     La meg spille løven også: Jeg vil brøle, så jeg vil
do any man’s heart good to hear me; I will roar,  gjøre enhver manns hjerte godt å høre; jeg vil brøle
that I will make the duke say ‘Let him roar again, så hertugen sier «La ham brøle igjen,
let him roar again.’                                                             la ham brøle igjen.»

(I,ii,66-69)

Jeg legger også inn et lite stilistisk sitat. Det er introduksjonen til alvene, første scene i akt 2. Puck spør «How now, spirit, wither wander you?», og ånden svarer i raske vers:

Fairy Over hill, over dale,                                 Over fjell, over dal
Thorough bush, thorough brier,                           Gjennom busk, gjennom kratt
Over park, over pale,                                                 Over park, over gjerde,
Thorough flood, thorough fire,                              Gjennom vann, gjennom ild
I do wander everywhere,                                        Jeg flyr og vandrer hvor som helst
Swifter than the moon’s sphere;                            Raskere enn månens sfære
And I serve the fairy queen,                                   Og jeg tjener alvedronningen…
To dew her orbs upon the green.
The cowslips tall her pensioners be:
In their gold coats spots you see;
Those be rubies, fairy favours,
In those freckles live their savours:
I must go seek some dewdrops here
And hang a pearl in every cowslip’s ear.
Farewell, thou lob of spirits; I’ll be gone:
Our queen and all our elves come here anon.

(II,i,2-17)

Det koster mer enn det smaker å oversette versene, for formen i dem er vel så viktig som innholdet. Scenen like foran er scene 2 i akt I, der de ubehjelpelige mekanikerne i stivbeint prosa diskuterer stykket de skal sette opp. De har alle sammen problemer med å ordlegge seg. Her hos alvene går det som en vind. Legg bare merke til hvordan selve rytmen i ordene blir raskere, disse ordene må man anstrenge seg for å uttale langsomt. De flyr av gårde som alvene selv. Her er alt lett og magisk. Legg også merke til hvordan vi får et rytmebrudd i linje 6, akkurat ved ordet månen. Det skulle være en stavelse til etter den, prøv med «moon’s fine» eller «moon’s fast», og linjen blir lettere å si, det er i tråd med rytmen. Shakespeare kan selvfølgelig legge til en stavelse til om han trenger en, at han ikke gjør det betyr at han vil si noe akkurat her. Det er ordet moon, «månen», det er noe magisk ved den i dette stykket. Hver eneste gang ordet nevnes i dette stykket, brytes rytmen på en eller annen måte. Månen er oppe om natten, akkurat som alvene.

Akt III

PUCK

I go, I go; look how I go,                                       Jeg drar, jeg drar; se som jeg drar
Swifter than arrow from the Tartar’s bow.    Kjappere enn pilen fra en tartar.

(III,ii,100-101)

Også her kommer ikke oversettelsen til sin rett. I originalen er til og med ordene kjappe, og med en artig og mystisk henvisning til tartarene, som det ikke skulle være for mange av i England.

PUCK

Lord, what fools these mortals be!                                  Herre, for noen tullinger disse dødelige er!

(III,ii,115)

Dette er kanskje det mest berømte sitatet fra stykket. Det er enden på en replikk som starter fra linje 110, rett etter at Oberon har smurt elskovsurten over øynene til den sovende Demetrius. Puck kommer til (etter at han raskt som tartarens pil har vært etter Helena og hentet henne), og kan fortelle at Helena er på vei sammen med ungdommen som elsker henne og vil ha henne. Dette er Lysander, som Puck ved en feiltakelse har smurt elskovsurten på og med det fått forelsket i Helena han også. Puck værer at det kan komme noen artige scener, og spør ivrig Oberon om de to sammen skal se denne tøysete forestillingen (fond pageant) til alle disse dødlige som tar alle ting så alvorlig og som elsker hverandre så fælt. Det er mye som kan sies om dette, ingen trenger meg til å fortelle hva. En nøkkel er for eksempel den klassiske at den egentlige narren er den som tar alt for alvorlig, mens det er dem som er i stand til å leke og tøyse som har forstått noe. Alvene som har evig liv er nødt til å ha det litt gøy i det, mens for de dødlige står så mye på spill at det kan bli komisk alvorlig noen ganger. Så er det selvfølgelig alltid komisk når den morsomme kaller de seriøse for tullinger.

HELENA

And sleep, that sometimes shuts up sorrows eye,  Og søvn, som det hender stiller sorgens øye.

Steal me a while from my own company.                   Stjel meg en stund fra mitt eget selskap.

    (III,ii,23-24)

Akt IV

OBERON

And think no more of this nights accidents

But as the fierce vexation of a dream.

   (IV,I,65-68)

TITANIA

Come, my lord, and in our flight       Kom, min herre, og i vår flukt

Tell me how it came this night            Si meg hvordan det kom til i natt

That I sleeping here was found          At jeg var funnet her i søvn

With these mortals on the ground.  Med de dødelige på markens grunn.

  (IV,i96-98)

Sitatene som avslutter alvenes replikker, før en siste gjesteopptreden helt til slutt, sier noe om alvenes forhold til menneskene. De er alltid velartikulerte, ordene flyr ut av munnen på dem, og de flyr selv like lett som ordene sine. Den korte replikken inneholder også noen av nøkkelelementene for alver og mennesker, det var this night, om natten, hun var sleeping, i søvn, og hun var med theses mortals on the ground, de dødelige på bakken.

DEMETRIUS

                         Are you sure                                                                                       Er du sikker

That we are awake? It seems to me                                 At vi er våkne? Det ser ut for meg

That yet we sleep, we dream. Do not you think         At vi fortsatt sover, vi drømmer. Tror du ikke

The Duke was here, and bid us follow him?                 At hertugen var her og bad oss følge ham?

   (MND IV.i.191-194 (Nortonutgaven har 189-191))

For A midsummer night’s dream finnes også en oversikt over karakterene og et handlingsreferat.

W. Shakespeare: A midsummer night’s dream – Synopsis

Det er flere plott i dette stykket. Hver av dem utvikler seg for seg selv, og danser liksom over i hverandre og med hverandre.

Hovedplottet er hvordan herskeren av Athen, Theseus, når det nærmer seg midtsommer kaller inn til bryllup. Han skal selv gifte seg med sin Hyppolyta, amazonenes dronning som han har berøvet under en erobring. På bryllupsfesten skal også et annet ekteskap festes. Det er på faren Egeus ønske, Hermia som skal giftes bort til Demetrius. Her ligger stykkets viktigste konflikt, siden Hermia ikke ønsker å gifte seg med Demetrius, men med den hun elsker, som er Lysander. Lysander elsker også Hermia, men mot farens ønske kan ikke dette ekteskapet oppfylles. Løsningen er for teaterpublikummeren åpenbar, siden det i stykket er en kvinne til, Helene, og hun er forelsket i Demetrius. Demetrius vil imidlertid ikke ha henne, han vil ha Hermia, selv om denne kjærligheten ikke er gjengjeldt.

På bryllupsfesten skal det tradisjonen tro også være et lite teaterstykke. Dette skal stelles i stand av byens håndverkere. Disse har ikke noen selvstendig rolle i stykket, med et mulig unntak for veveren Nick Bottom som er med på begivenheter han ikke er herre over, og som strengt tatt ikke har noe med ham å gjøre. Disse håndverkerne spiller i femte akt et lite stykke skrevet av snekkeren Peter Quince, basert på historien om Pyromus og Thebe. Dette stykket-i-stykket står som en kommentar til resten av stykket, men denne kommentaren er ikke påtrengende direkte, og står nesten helst som en artig epilog.

Det tredje plottet er den mellom alvene, særlig forholdet mellom alvekongen Oberon og alvedronningen Titania. Dette er også nokså løsrevet fra hovedkonflikten, som er hvordan henholdsvis Lysander og Hermia og Demetrius og Helene skal få hverandre.

Akt I

Scene 1 foregår i Theseus palass, og handler om hvordan han setter i gang for å forberede til bryllupsfest. Konflikten settes i gang i linje 22, der Egeus starter sin lille utlegning om hvordan han ønsker Demetrius og ikke Lysander som ektemann til sin datter. Helene er også til stede, og bekrefter at hun heller ønsker Lysander, om det så betyr at hun må trosse sin far. Theseus forsøker å megle, først med det gode, at Demetrius også er en verdig mann, så med trusler, at om hun nekter, vil hun måtte bøte med livet eller ende i kloster. Theseus gir henne en dags frist på å bestemme seg hva hun skal gjøre. Legg merke til åpningen, der Theseus med en gang slår an tonen med å henvise til månen.

Now, fair Hippolyta, our nuptial hour                  Nå, skjønne Hippolyta, vår bryllupstime
Draws on apace; four happy days bring in          Nærmer seg hurtig; fire glade dager bringer inn
Another moon: but, O, methinks, how slow       En annen måne: men, O, det synes meg, hvor sakte
This old moon wanes! she lingers my desires,   Denne gamle månen svinner! Hun utsetter mine lyster
Like to a step-dame or a dowager                           Lik som en stemor eller rik enke
Long withering out a young man revenue.         Lenge tærer ut en ung manns inntekter.

Scene 2 introduserer sideplottet om håndverkerne som planlegger et teaterstykke til bryllupsfesten. Der Scene 1 har en alvorlig undertone, er Scene 2 bare kostelig. Teaterstykket de skal sette opp har fått den fengende tittelen The Most Lamentable Comendy and Most Cruel Death of Pyamus and Thisbe, eller «Den mest sørgelige komedie og mest grusomme død til Pyamus og Thisbe». Snekkeren Peter Quince fører ordet i forsamlingen, men veveren Peter Bottom er også ivrig deltager.

Akt II

Scene 1 foregår hos alvene i skogen. Først introduserers Puck, eller Robin Goodfellow som han også heter, i samtale med en alv. Han får introdusere seg selv. Så kommer alvekongen Oberon og alvedronningen Titania med hvert sitt tog av alver inn på scenen. Scenen avsluttes med en kort replikkveksling mellom Demetrius og Helene.

Scene 2

Elskovsplanten som man smører på øynene til en som sover blir også introdusert. Når den sovende våkner, blir han eller hun forelsket i den første vedkommende ser. Puck blir instruert i hvordan å bruke den, og smører den på øynene til Lysander ved en feil. Den første han ser når han våkner er Helene, og slik blir han forelsket i henne, i stedet for Hermia.

Akt III

Scene 1 foregår på ny i skogen, i nærheten av der Titania har sovnet. Det er de driftige mekanikerne som har stukket ut dit for å øve på teaterstykket de håper å få satt opp. De får imidlertid ikke øvet så mye. Det meste går ut på å forsikre seg om at særlig damene blant publikum skjønner at det er skuespill, så de ikke blir redde når folk dør og løven kommer. Det er en herlig, morsom scene, og den får nye høydepunkt når Puck kommer til og overværer mekanikernes anstrengelser. Det meste av komikken som ligger i ubehjelpelige teaterproduksjoner står fritt å benytte seg av. I dette spillet ender vevere Bottom opp med et eselhode, han har fått dette utenfor scenen, antagelig er det Puck som har hjulpet ham. Det blir en del oppstyr, der Puck – som er usynlig for dødelige – nok er med på å spille det opp, og det ender med at alle mekanikerne forlater Bottom, som blir gående og synge med eselhodet sitt. Nettopp da er det Titania våkner. Hun har trylleurten smurt over øynene, dermed blir hun forelsket i den første hun ser. Det er Bottom i eselhodet. Scenen er kostelig.

Scene 2

Scenen begynner med at Puck gjør rede for hva som har skjedd til Oberon som følger nysgjerrig med. Han er godt fornøyd med at konen Titania er forelsket i Bottom med eselhodet, noe sånt var til og med bedre enn hva han hadde tenkt seg (This falls out better than I could devise! (III,ii,35)), men han er ikke like fornøyd med at Puck har smurt urten over øynene på Lysander i stedet for Demetrius. Puck og Oberon ser nå Hermia og Demetrius ha en scene, der Hermia er svært skremt over at Lysander er vekk, og frykter at Demetrius har drept ham. Det har han selvfølgelig ikke, men Hermia sverger likevel at hun ikke vil se ham mer. Oberon kommanderer Puck å finne den rette atheneren, og smøre urten på ham for å gjøre galt godt igjen.

Scene 3

I denne scenen er Lysander, Puck, Demetrius, Helena og Hermia sammen. De skal alle sove, og Puck benytter anledningen til å smøre urten på Lysanders øyne denne gangen.

Akv IV

Scene 1

Titania tar med sin nyvunnede kjærlighet, veveren Bottom med eselhodet, til sitt rike i skogen. Det må kanskje bemerkes at folion av 1623 ikke har aktskifte her, slik at det nærmeste man kommer originalteksten er at de to parene sover på scenen mens handlingen fortsetter. Kontrasten mellom Titania og alvene hennes i all deres skjønnhet, og riktig så folkelige Bottom, ruller videre. Titania er full av vakre kjærlighetserklæringer, mens Bottom bruker altfor mange ord på å få sagt veldig lite. De to faller i søvn, etter et hengivent lite kjærlighetsvers fra Titania, før Puck og Oberon kommer for å ordne opp. De smører elskovsurten på øynene hennes, så hun blir forelsket i ham, alvekongen Oberon igjen. Så kan de fly av gårde og langt på vei være ute av handlingen igjen.

Scenen har så en ganske brå overgang til at Theseus og hans hoff kommer ut i skogen for å finne de fire elskerne der. Egeus er også med, de skal nå høre hva valg Hermia har gjort med tanke på ektemann. Tilbake i akt 1 ville hun som vi husker ha Lysander, mens faren Egeus krevde at hun skulle velge Demetrius. Problemene er løst med noen enkle replikker. Kong Theseus er overrasket at de to rivalene sover sammen, How comes this gentle concord in the world/That hatred is so far from jealousy/To sleep by hate, and fear no enmity? (IV,I,140-142), men har ingen innvendinger til Lysanders svar. Egeus krever i sin replikk at Demetrius skal gifte seg med Hermia, men svarer ingenting når Demetrius forsikrer ham om at han har skiftet kjærlighet, og elsker Helena nå. Theseus skjærer også raskt igjen, og sier nå blir det bryllup.

Scene 2

Dette er en kort forberedelse blant håndverkerne, før teaterstykket de skal spille. Her har også Bottom sin herlige replikk, om eventyret han hadde i skogen med alvedronningen Titania.

Akt V

Når denne akten begynner er egentlig alle konfliktene i stykket forløst. Det gjenstår bare teaterstykket til Peter Quinces mekanikere. Hele akten fungerer dermed nærmest som en artig epilog.

For A midsummer night’s dream finnes også en oversikt over karakterene og noen utvalgte sitater.

W. Shakespeare: A midsummer night’s dream – Karakterene

Karakterene i A midsummer night’s dream er alle tydelig tegnet og lette å holde fra hverandre. De er imidlertid ikke særlig dype som mennesker, skuespilleren som skal fremstille dem trenger ingen inngående kjennskap til deres psykologi. Stykket er ikke drevet av karakterenes personlige egenskaper, men av trolldommen og påfunnene som finnes hos alvene. Under disse er menneskene bare hjelpeløse offer. Deres tanker og følelser er helt styrt av hva alvene finner på for dem, eller hva driftene krever. De er redskap under krefter de selv ikke har kontroll over.

THESEUS er hertugen av Athen. Han er med i starten og slutten av stykket, der han fremstår som en nokså gretten, gammel gubbe. I begynnelsen er han helt på rene med at loven i Athen må gjelde, slik at Hermia må gifte seg med Demetrius, slik faren krever. Da Demetrius siden skifter mening legger ikke Theseus mye i det. Han vil i stedet straks til banketten og bryllupsfesten. Der er han straks utålmodig, det er vel her mer enn antydninger til hint om at han vil til sengs med Hippolyta, så det er derfor han vil slå i hjel tiden med å se teaterstykket til Peter Quince og mekanikerne hans.

HIPPOLYTA er dronningen av amazonene, og nå berøvet av Theseus. Hun er ikke utstyrt med mange replikker.

PHILOSTRATE spiller en minimal rolle i stykket.

EGEUS er faren til Hermia. Han spiller en viktig rolle i konflikten, da han insisterer på at han Hermia skal gifte seg med Demtrius som hun ikke vil ha. Det ligger egentlig ingen motivasjon bak hvorfor han vil ha det slik, det er bare sånn det skal være. Man kan gå langt i å si at det er nødvendig for at stykket skal ha sin konflikt. Da Demetrius siden vil ha Helena i steder, skjer det uten protester fra Egeus.

HERMIA er datteren til Egeus, forelsket i Lysander, og bortlovet til Demtrius. Hun skal være lyshåret, og med det regnet som vakrere enn brunetten Helene, slik idealene var på Shakespeares tid. Ellers er det kanskje ikke så mye å finne i selve i teksten som skal gjøre den ene av de to bedre enn den andre. Tilfellet vil at Hermia skal få oppmerksomheten fra begge de unge mennene i stykket, mens Helene får ingen av dem.

LYSANDER er elsket av Hermia, og kjærligheten er gjengjeldt. Men Hermias far, Egeus, nekter ham å gifte seg med henne, fordi han foretrekker Demtrius som dermed blir Lysanders rival.

DEMETRIUS er elsket av Helene, men denne kjærligheten er ikke gjengjeldt. Demtrius vil heller ha Hermia, som han også skal få, på Hermias far, Egeus’, vilje.

HELENE er forelsket i Demetrius, og i begynnelsen er ikke kjærligheten gjengjeldt. Demetrius ønsker Hermia, og dette er Helenes ulykke.

OBERON er alvenes konge og gift med Titania. Han har på en måte kommandoen over hva som foregår i skogen blant alvene, men det går ikke alltid akkurat som han har tenkt, siden alvene og særlig Puck er uberegnelige. Hans forhold til Titania blir bedre av den lille episoden mellom Titania og veveren Bottom.

TITANIA er alvenes dronning, gift med Oberon. I løpet av stykket skal hun ha en morsom kjærlighetshistorie med veveren Nick Bottom, som følge av Pucks magiske drikk.

ROBIN GOODFELLOW er stykkets PUCK, en liten smådjevel (imp) hentet fra engelsk folklore. Selv om sceneintroduksjonen og den opprinnelige rollelisten har Robin Goodfellow som navn på figuren, er det gjerne bare Puck han blir kalt i dag. Det er to navn for samme karakter, og samme figur i engelske legender. Nå er denne artige figuren antagelig mest kjent for sin rolle i Shakespeares stykke. Her er han den som skaper alle forviklingene, riktignok på oppdrag fra Oberon, men det er Pucks vesen og bommerter som fører til at handlingen tar de uventede retninger den gjør. Det er han som har den magiske væsken som han smører på sovende øyelokk, og som gjør at den som får dem påsmurt blir forelsket i den første han eller hun ser når han eller hun våkner.

PEASEBLOSSOM, COBWEB, MOTE og MUSTARDSEED er alver som opptrer i følget til Titania. Det er ikke så stor forskjell mellom dem.

Peter QUINCE er snekkeren som skriver ballader, og som også har skrevet stykket håndverkerne spiller i femte akt. I dette stykket har Quince prologen, pluss rollen som Thisbes far.

Nick BOTTOM er veveren som utstyrt med et eselhode blir gjenstand for alvedronningen Titanias kjærlighet. Bottom er også den som tar håndverkernes teaterstykke mest alvorlig. I denne har han rollen som Pyrameus. Den viktigste rollen i stykket spiller Bottom imidlertid da han utstyrt med eselhode kommer i syne for alvedronningen, Titania, etter at hun har fått smurt elskovsurten på øynene. Hun blir derfor viljeløst forelsket i ham, i noen ustyrtelig komiske scener der kontrasten mellom alvenes dronning og veveren Bottom – for sikkerhets skyld med eselhode – utnyttes for alt det er verdt. Refleksjonene han har etterpå er også viktige, der han får replikker han ikke selv aner rekkevidden av, men som fungerer som en artig og innsiktsfull kommentar til spørsmål hva er egentlig sant og virkelig, hva er drøm og fantasi, hva er teater?

Francis FLUTE er det som på engelsk kalles en bellows-mender, på norsk vil dette bli noe sånt som «belg-blåser». Rollen til denne håndverkeren går ut på å styre blåsebelgen som puster luft til ilden som skal smelte jern. Navnet Francis Fløyte er dermed morsomt passende. I håndverkernes stykke smiller han – til hans store skuffelse kvinnerollen Thisbe, han er nå en gang i ferd med å anlegge skjegg (Akt I, scene 2, linje 39-40).

Tom SNOUT er det som på engelsk kalles en tinker, på norsk vil det kanskje bli kramkar. Han heter kanskje Tom Snute (Snout), siden en kramkar stikker snuten sin i alt. I håndverkernes stykke spiller han veggen, i tillegg til Pyramus’ far.

SNUG er joiner, det vil si en snekker som mest har å gjøre med interiør. Det forklarer også navnet hans, Snug betyr «lun» eller «koselig». I teaterstykket håndverkerne spiller er Snug løven, en rolle han er fornøyd med, siden det ikke er så mye tekst å lære. Den består helst av knurring.

Robert STARVELLING er skredderen, som i den folkelige oppfatningen gjerne er nokså tynn og mager. Derav navnet «å sulte», Starve-lling. I teaterstykket håndverkerne spiller har han den ikke uviktige rollen som måneskinn, den består av å holde en lanterne.

I tillegg kommer de forskjellige stormenns følge, og flere alver. De siste er kjennetegnet ved å være raske og lekne.

Om A midsummer night’s dream finnes også et handlingsreferat.

Kvinnen fra Tarsus, av Eivind Salen

Vi har kommet til den andre av monologene som aldri ble oppført som de var tenkt. Denne gangen er det Kvinnen fra Tarsus, et annet med tema fra antikken. Mange av mine veldig tidlige teaterforsøk hadde det, og det skyldtes nok at jeg arbeidet med antikken i hovedfaget mitt. Utover det er det ingen kobling. Og tekstene står ikke noe sterkere faglig, enn de står kunstnerisk. Akkurat i denne teksten, Kvinnen fra Tarsus, hadde jeg kanskje ikke så dårlig idé. Jeg kunne bare ikke få den til. Og jeg strevde i månedsvis, år.

* * *

Kvinnen fra Tarsus

En monolog av Eivind Salen

Hallo. Hvor er jeg kommet? Er dette… Kjenner dere meg ikke?.. Nei, det gjør dere vel ikke. Dere vet ikke hvem jeg er. Så da vet dere vel heller ikke hvor… det gjør dere vel ikke. Det samme kan det være. Nå er det i hvert fall overstått, nå skal det i hvert fall være overstått. Er det ikke det? Er det enda mer? Det vet ikke dere. Nåvel, ikke jeg heller. Vi vet vel ikke noe noen av oss. Aller minst jeg. Jeg vet bare at… jeg vet ikke. Samme kan det være. Jeg har en historie å fortelle, den kan dere høre den som vil, jeg forteller den. Det er en forferdelig historie som starter med fødselen og slutter med døden, slik livshistorier pleier å gjøre. Innimellom der skjedde et par ting. Nå skal dere høre, nå skal dere høre hvorfor jeg måtte dø… eller hvorfor jeg valgte å dø… det er alt etter som man ser det. Nå skal dere høre hva som skjedde.

Jeg ble født i Galatia. Det var en hard begynnelse. Jeg ble født rimelig greit, jeg vet selvfølgelig ikke noe om det, men la oss si at jeg ble født rimelig greit. Mor hadde født før og kunne dette. Jeg kom ut, ble vasket og ordnet, og hadde meg noen deilige minutter ved min mors bryst før min far kom inn.

– Åh! Et barn! For en lykke! En sønn! En sønn! Åh, for et vidunder! La meg få ta min sønn i mine armer! La meg få holde ham! Han er ikke lenger sulten, han har fått nok, han er stapp mett ser jeg. Kom hit min sønn! Kom til din kjære pappa! Å! for en nydelig… hva for noe?.. Kone! Hva er dette?

Så lenge varte gleden. Når jeg ikke var en sønn, kunne det være det samme. Det fant jeg meg ikke i, jeg var et sta lite jentebarn, jeg skulle vise at jeg også kunne. Jeg skulle for eksempel gifte meg, å som jeg skulle gifte meg! Det skulle ikke være måte på, vet dere, jeg skulle redde hele slekten, så og si hele menneskeheten, med giftemålet mitt. Jeg skulle gifte meg med en utrolig rik og utrolig mektig mann, med det ville alle økonomiske sorger være ute av verden, ferdig med dem. Vi skulle aldri mer sulte, ingen skulle sulte mer, fordi jeg skulle redde alle. Det var planen.

Helt fra jeg var ganske liten, fulgte jeg med mor til markedsplassen i Tarsus. Jeg tenkte at fantes det en mann som var mektig nok, så fantes han der. Til å begynne med var det helst gamle koner og skrukkete kjerringer som fantes der, men jeg var sta, jeg ble med mor hver gang, jeg gav meg ikke. Jeg bar tunge kurver med alle slags varer, jeg kjøpte og forhandlet, forsøkte etter beste evne å få de få pengene våre til å strekke til. Det var et slit, det var mange skuffelser, jeg måtte gjennom mange fornedrelser før jeg fant ham, men jeg fant ham. Han kom ridende til hest, han satt på toppen av hesten. Han red sammen med et stort følge av ualminnelig vakre menn, de så ned fra hestene sine, de var høyt over vi som stod nede på bakken og så på dem. Jeg så på ham, bare på ham. Han utmerket seg over alle de andre, han var en helt egen verden av kraft, skjønnhet og all verdens vakre ord som for gjennom hodet mitt den gang. Se det for dere, ser det ikke latterlig ut? Han, høyt der oppe, høyt til hest, staut, verdig, med blikket rett frem, rir forbi, ingenting av det som foregikk her nede blant oss angikk ham det minste. Jeg stod nede på bakken, så opp, helt fortapt.

– Au! Det var noen som kløp meg i armen.

– Hold opp å drømme, sa mor.

– Jeg drømmer ikke, sa jeg bare.

Fra da av stod bare den tanke i hodet på meg at jeg måtte treffe ham igjen. Kan dere tenke dere? den hovmodige slasken? Jeg var så uheldig at jeg klarte det. Jeg fant ut hvem han var, det var sønnen til prokonsulen i byen. Han var ofte ute og red, og han var visst interessert i unge piker, ble det sagt. Det passet meg bra, jeg var interessert i ham også. Jeg vil ikke si så mye om dette, det var et meget pinlig øyeblikk for meg. Jeg kan si det sånn at da jeg ble gravid var han ikke interessert lenger. Men jeg måtte nå likevel… jeg måtte si det til mor og far.

Jeg gikk ganske sakte og stille inn dørene.

– Hvorfor går du så stille? Har du gjort noe galt? tordnet far. Til min store skrekk og ulykke var det bare han som var hjemme.

– Nei da, sa jeg, – jeg har… men mens jeg snakket følte jeg mer og mer at det var forferdelig galt det jeg hadde gjort, og jeg ble veldig i tvil om det gikk an å snakke med sin far om slike ting

– Hva har du gjort! brølte han, og jeg kom til at det gikk slett ikke an å snakke med sin far om slike ting.

– Ingenting, sa jeg, men nå var fars mistanker vekket for godt. Han kom bort til meg, trampet og tordnet, grep meg i skuldrene og ropte til meg:

– Hva har du gjort? Hva har du gjort? Svar usikkelige jentunge! Svar!

– Jeg… jeg er forelsket…

– Åh, du din… hva har du gjort? Svar!

– Au…

Det var forferdelig, han kløp, strammet til med fingrene, jeg var vettskremt, jeg kunne si hva som helst for å få ham til å løsne på grepet.

– D-d-det er ikke i hvem som helst, stammet jeg, – det er i selveste prokonsulens sønn!

– Å! Å! for en ulykke!.. Arme oss! Hva skal det bli til med oss!? Å! Å! …

Jeg tenkte jeg skulle vente med å si det andre som hadde foregått. Men kort etter hadde jeg visst sagt det likevel, alt sammen.

– Å! Å! Det er slutt! Alt er forbi…. å ulykke!.. Det er du, det er deg! Det er du som er skyld i det! Du din… din… Kom deg ut! Jeg vil ikke se deg mer!

Det sa han. Det sa han til meg. Cirka. Jeg gikk selvfølgelig, jeg løp ned til markene, hvor jeg kunne være for meg selv og samle tankene lite grann. Jeg ble der den natten. Morgenen etter gikk jeg tilbake til det som var hjemmet mitt, og banket på. Mor lukket opp. Hun stod i døren. Jeg stod utenfor. Det var det hele, det var ikke mer enn det. Så lukket hun igjen døren.

*

Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde ingen familie, kjente ingen, jeg var gravid, og kunne ikke gjøre meg noen forhåpninger. Likevel sultet jeg mange dager før jeg begynte å tigge. Å, det var en fornedrelse, jeg skammet meg… Verre var det at jeg så så godt ut, jeg så ikke ut som noen tigger. Det blir ikke penger av sånt. Dere skjønner det, at jeg var meget vakker i min ungdom. Ja, det var jeg! Folk lo av meg der jeg satt. – Du kan ikke være mye syk du! sa de, og i stedet for å gi meg penger, kom de med usømmelige forslag. … Kan dere tenke dere? Jeg hadde det så vondt, jeg… nåvel… jeg ble snart seende verre ut. Barnet kom også, og med Benjamin på armen ble det mer penger, folk syntes så synd i oss at. Benjamin og jeg, jeg kalte ham Benjamin med en gang jeg så ham. Å, Benjamin…

– Vi skal vise dem, vi, Benjamin… vi skal… vi skal vise dem! …Å, Benjamin, jeg er så glad i deg!

Det gikk likevel kjapt nedover med oss. Benjamin var så liten og tynn at man kunne knekke ham som en kvist, knekk! Selv om jeg praktisk talt sluttet å spise, ble det langt i fra nok mat. Jeg måtte gjøre noe. Jeg kunne ikke holde ut å se på ham, han visnet jo helt bort, sultet i hjel. Jeg kunne ikke la det skje, jeg måtte skaffe mer penger, mer mat… et eller annet, jeg løp av gårde. Løp og løp, helt forvirret, helt galning… hva ville jeg egentlig finne?

Plutselig hørte jeg en slags klirrende lyd! Det kom fra en gammel kone. Jeg så at hun tømte penger fra en mindre skål til en større, og satte den mindre foran seg igjen. I den var det nå bare noen småslanter. Men jeg kunne ikke spørre henne om penger, hun var jo tigger selv. Jeg tenkte ikke mer på henne, jeg løp videre, løp og gikk. Jeg løp rundt i hele Tarsus, jeg lette overalt, men alt jeg fant var den gamle konen en gang til. Klirr, klirr! Hun tømte skålen på ny allerede, det var voldsomt! Jeg bestemte meg for å holde øye med henne. Og det jeg fikk se, forbauset meg. Hun satt jo bare der! Alt hum gjorde, var å løfte bort sløret fra ansiktet når det kom noen forbi. Slik, hun så opp på dem… og de snudde seg foraktelig bort, – æsj! sa de, – fy!.. Men de gav henne penger. De slengte til henne en håndfull mynter, mens de mumlet noen bønner og forbannelser jeg ikke fikk med meg. Jeg måtte finne ut hva dette her var for noe. Jeg gikk forbi jeg også, hun så meg, løftet sløret, jeg så ansiktet hennes… og ble så fortvilet at jeg uten å tenke meg om grep i lommen etter penger, men lommen min var selvfølgelig tom.

– Unnskyld, sa jeg.

– Takk likevel, sa hun, og så bort igjen.

Jeg ble livredd for å forstyrre henne. Ansiktet hennes var fryktelig, det var fryktelig, det gjorde vondt å se på henne… det var forferdelig! Jeg husker, jeg kan huske jeg tenkte hvor grusomt det måtte være å bære på det ansiktet… fy…

Nå skulle jeg ønske at jeg kunne gå tilbake til et lykkelig liv, uten å måtte forstyrre henne, men det kunne jeg jo ikke. Jeg måtte finne ut… jeg kunne ikke… jeg ble stående.

– Hva vil du? spurte hun.

– Ingenting, svarte jeg.

– Ja, så gå da! Gå! Hører du dårlig? Eller holder du deg for god for å ta i mot beskjed fra en spedalsk, hva? Ja, jeg er uren, ser du det ikke? Hva er det med deg? Gå, og ta det motbydelig pene ansiktet ditt med deg!

Jeg ville bli som henne. Jeg bestemte meg der og da. Ja, det gjorde jeg! Klandre meg den som vil. Jeg måtte ha penger, og for å få penger, måtte jeg se dårligere ut. Det var sånn jeg tenkte, og den som tror hun kan tenke annerledes, værsågod! Forsøk deg i min situasjon. Jeg ville bli smittet. Jeg gikk tilbake til den gamle konen for å høre… Det var bare det at nå var hun ikke der. På plassen der hun hadde sittet, var det tomt. Det var forferdelig, jeg fikk helt panikk, jeg lette helt ute av meg, akkurat som om hun hadde gjemt seg av en eller annen grunn. Jeg ropte sikkert etter henne også, – hallo! hallo! Det må ha sett bra dumt ut, haha… I hvert fall, det kom til slutt en ærverdig herremann bort til meg. Han hadde kullsort skjegg over hele fjeset, på kroppen var det flere lag med praktfullt tøy, han var en bortskjemt dritt. På hver eneste én av sine fem fete fingre hadde han dyre ringer, yæk! En slik ekling kom bort til meg.

– Hvem leter du etter?

– Etter den gamle konen som satt her.

– Etter?… Leter du etter henne? Er du ikke riktig klok? Vet du ikke at hun er spedalsk? Nei, nå er hun gudskjelov jaget bort til de andre spedalske. Og godt er det! Det er en skam for byen at den slags avskum plager skikkelige folk med ulykken sin. Er du ikke enig? Så vakker du er, du har vel ikke lyst til å…

– Hvor er de spedalske?

– Hva?

Jeg bare løp av gårde i den retningen jeg trodde han pekte. Jeg løp av gårde i en eller annen retning. Jeg spurte mange om veien, mange ble forskrekket, noen svarte uten videre, noen skjelte meg ut, det var mange forskjellige reaksjoner, men det var en som ikke svarte i det hele tatt, bare snudde seg beskjemmet bort. Her kunne det være noe. Da han oppdaget at jeg la merke til ham, begynte han å småløpe. Her måtte det være noe, jeg løp etter ham.

– Vent, ropte jeg, han løp fortere, vent! ropte jeg igjen. Han ventet ikke. Her måtte det være noe. Jeg sprang og tok ham igjen, – vent! sa jeg bestemt. Jeg grep fatt i ham, jeg holdt ham. Han forsøkte å rive seg løs, men jeg var den sterkeste, jeg holdt ham fast. Da begynte han å gråte,  – å, ærverdige frue… vær nådig… send meg ikke tilbake… jeg må inn til byen, jeg må ha penger for å leve… jeg skal ikke plage noen, vær så snill, kjære, kjære deg…

Jeg vil ikke snakke om det. Det var fint. Det var fint, sier jeg! Vi fant hverandre han og jeg, vi hadde det fint. Vi gråt begge to, og det var svært rørende. Nok om det. Jeg ble syk etterpå. Alt gikk som det skulle. Bortsett fra at jeg smittet Benjamin. Og han døde. Ved alle forbannede, djevelske, ondsinnede ånder og guder i verden – Benjamin døde, og jeg levde. Det var så åpenbart og meningsløst alt sammen. Jeg gråt og gråt til krampen tok meg, hikstet opp alt som var av gørr og grums og graps og hulket til jeg ristet, jeg forbannet hele verden og ba bare om å få dø jeg også. Men jeg fikk ikke lov til å dø, jeg ble i stedet frisk. Jeg ble frisk og Benjamin døde. Slik var historien om meg og mitt barn. Nå var jeg igjen, alene.

Eivind Salen

I:         v’2000

II:        Høst’00 (Ferdig nov)

II Vår tids helt, av Mikhail Lermontov (Maksim Maksimitsj og En fatalist)

I dag følger fortsettelsen på Mikhail Lermontovs roman «Vår tids helt». Forrige torsdag hadde vi en lang post der romanen ble satt inn i en sammenheng, og der vi ganske grundig gikk gjennom romanens første fortelling Bela. Det er en ganske rystende fortelling, så leseren blir satt igjen med en ganske eiendommelig følelse da historien bare avsluttes og alle deltagerne i den forsvinner. Vi får riktignok et løfte om at den som har fortalt romanens forteller historien om Bela, som mer enn om henne handlet om mannen som tok henne, Petsjorin, om vi ikke skal møte Petsjorin eller Bela igjen, så skal vi i hvert fall møte Maksim Maksimitsj. Det er også tittelen på kapittelet som følger.

Men foreløpig er det bare romanens ganske uinteressante og ganske selvutslettende jeg-forteller vi har å følge. Han fortsetter øyensynlig sine reiseskildringer, der han nå kommer frem til Vladikavkaz, hvor han må oppholde seg et par dager mens han venter på skyss videre. Vi har også den ganske interessante starten, der jeg-fortelleren skriver at han ikke vil kjede leseren med landskapsbeskrivelser, nettopp det han har skrevet side opp og ned med i første kapittelet om Bela. Kanskje har vi å gjøre med en upålitelig foreller allikevel?

Избавляю вас от описания гор, от возгласов, которые ничего не выражают, от картин, которые ничего не изображают, особенно для тех, которые там не были, и от статистических замечаний, которых решительно никто читать не станет.

Jeg skal spare dere for å skildre fjellene, fra utrop, som ikke uttrykker noen ting, fra bildene, som ikke skildrer noe, særlig for dem som ikke har vært der, og fra statistiske bemerkninger, som bestemt ingen holder ut å lese.

Det er under dette oppholdet i Vladikavkaz jeg-fortelleren i følge seg selv finner tid til å skrive ned den lange fortellingen til Maksim Maksimitsj, den om Bela og Petsjorin. Jeg-fortelleren er imidlertid ikke særlig i stand til å holde på leserens oppmerksomhet alene, og snart bringes inn først Maksim Maksimitsj, så Petsjorin. Begge deler blir fremstilt som en stor overraskelse, og det ville det også vitterlig vært, om det hadde skjedd i virkeligheten, at nettopp disse tre på samme tid skulle befinne seg på samme gjestgiveri i Vladikavkaz. Særlig er det underlig at Petsjorin dukker opp der, men det gjør han altså. Og nå får vi ham skildret direkte gjennom romanens jeg-forteller, med nye interessante påpekninger om at beskrivelsene er subjektive. Denne gangen er de også fysiske. Det ytre blir skildret som det indre, tiltrekkende, ubestemmelig, tankene mine går til portrettene av Lermontov selv, vakker og gåtefull, et ytre kvinner faller for og menn kan misunne. Øynene blir beskrevet i særlig detalj.

Во первых, они не смеялись, когда он смеялся! Вам не случалось замечать такой странности у некоторых людей?.. Это признак – или злого нрава, или глубокой постоянной грусти. Из-за полуопущенных ресниц они сияли каким-то фозфорическим блеском, если можно так выразиться. То не было отражение жара душевного или играющего воображения: то был блеск, подобный блеску гладкой стали, ослепительный, но холодный; взгляд его – непродолжительный, но проницателный и тяжелый, оставлял по себе неприятное впечаление нескромного вопроса и мог бы казаться дерзким, если б не был столь равнодушно спокоен. Все эти замечения пришли мне на ум, может быть, только потому, что я знал некоторые подробности его жизнь, и, может быть, на другого вид его произвел бы совершенно различное впечаление; но так как бы об нем не услышите ни от кого, кроме меня, то поневоле должни довольствовааться этим изображением.

For det første så lo de ikke når han lo! Har det ikke hendt dere at dere har lagt merke til slike merkverdigheter hos noen mennesker? Det er et tegn på enten en ond karakter eller en dyp og varig sorg. Fra de halvt nedlukkede øyenvippene strålte de som med en fosforescerende glans, hvis man kan kalle det det. Det var ikke en refkleksjon av en sjelelig ild eller lekende fantasi, det var skinn, som av glatt stål, blendende, men kaldt; blikket hans, kortvarig, men gjennomtrengende og tungt, etterlot seg et ubehagelig inntrykkk av uforskammede spørsmål og kunne syne seg frekt, hvis det ikke var så likegyldig rolig. Alt dette falt meg i hodet, kanskje fordi jeg kjente noen enkeltheter fra livet hans, og kanskje, ville utseendet hans på en annen gitt et helt forskjellig inntrykk. Men nå er det slik at dere får høre noe her fra noen andre enn meg, så dere må slå dere til ro med disse beskrivelsene.

Det er ikke så mye det at dette er en ganske treffende beskrivelse av Petsjorins sjel, enn av øynene hans, som det at fortelleren selv gjør oppmerksom på at denne beskrivelsen er subjektiv og farget av det han allerede har hørt om ham. Det er igjen modernismens «det finnes ikke en sannhet», eller det finnes ikke engang en subjektiv sannhet. Alt er farget av øynene som ser, og hvilke forhåndsinntrykk disse øynene som ser har. Vi kan aldri i våre liv forestille oss at en forfatter som Tolstoj, for eksempel, skulle skrive noe lignende.

Petsjorin gjør imidlertid bare en gjesteopptreden i dette kapittelet til Maksim Maktimitsj, som mest av alt bare er et lite intermezzo uten at det skjer så mye mer. Vi får sett at Maksim Maksimitsj er aldeles begeistret over å se Petsjorin igjen, at han åpenlyst har tilgitt ham alt, at han gjerne vil være med ham, snakke om gamle dager og høre hvordan det har gått med ham. Dette er tydelig noe Maksim Maksimitsj har tenkt mye på. Men Petsjorin har like tydlig ikke tenkt noen ting, han er på vei til Persia, og har ikke engang tid til å spise en liten middag med den gamle stabskapteinen Maksim Maksimitsj er. Maksim Maksimitsj blir meget skuffet, oppriktig skuffet, men kan ingenting gjøre. Petsjorin er seg selv lik, gammelt vennskap betyr ingenting for ham, han har sitt eget.

Det viser seg imidlertid at Petsjorin har etterlatt seg noen papirer hos Maksim Maksimitsj. Dette er dagboksnotatene hans. Den ansiktsløse jeg-fortelleren ber om å få dem, og den gamle stabskapteinen leverer dem gladelig fra seg. Han forstår at han aldri mer vil få treffe Petsjorin igjen, og er ikke så rent lite irritert på ham. Om jeg-fortelleren vil ha glede av disse papirene, kan han bare få dem. Og slik blir dagboksnotatene til Petsjorin nokså finurlig overlagt romanens forteller, som kan legge dem ut i det som omtrent skal utgjøre resten av verket. I dagens post skal vi først og fremst ta for oss det som har fått tittelen Taman, og skal være hentet fra dagbøkene, men godt kan leses som en selvstendig novelle.

Taman

Også denne delen – altså delen med Petsjorins dagboksnotater – begynner med et lite forord. Det er romanens aldri sviktende jeg-forteller, som kan berette om at Petsjorin er meldt død på sin reise i Persia, og at fortelleren derfor finner det legitimt å trykke dagboksnotatene. I forordet er det verd å merke seg at fortelleren gjør et poeng at Petsjorin utleverer seg uten tanke for den virkning utleveringene har på leseren, dagboksnotatene er ment å være for ham selv, og det er fortelleren som føler de er verd å legge ut, siden slike intelligente og nøkterne observasjoner av et enkeltmenneske kan være vel så nyttig som historien til et helt folk. Lermontov har jo også skrevet i sitt forord til romanen at Petsjorin er representativ for det russiske folk i den nye tid, eller en del av det fra den høyere sosieteten. Jeg-fortelleren gjør også et poeng av at han har skiftet ut navn og steder, slik at de som opptrer ikke skal være gjenkjennelige. Dette er et virkemiddel for å gi fiksjonen et sterkere skinn av «virkelighet». Romanen er skrevet som var det ekte reiseskildringer, og historiene er lagt frem som var de historier denne reisende jeg-fortelleren hørte på sin vei. Historien som har fått tittelen Taman, blir slik bare et kapittel i Petsjorins dagbok. Aller sist må med at fortelleren oppgir at det bare er en liten del av dagboken han nå utgir, resten blir spart til eventuelt senere. Dette er også med på å legitimere det fragmentariske ved romanen, som jeg skrev mye om i forrige post.

Det er mye som gjør fortellingen Taman lite troverdig som dagboksnotat. Den bruker for mange virkemidler, begynner med en interessevekkende påstand og et frempek, ikke slik man ville skrive noe som har hendt en selv og som det ikke er meningen andre skal lese. Det er også altfor detaljert med replikkvekslinger og treffsikre beskrivelser av uviktige folk som kusken på vognen Petsjorin kjører med. Men man må godta romanens premiss, og det er i det minste klart at jeg-fortelleren i fortellingen Taman er Petsjorin. Så kan man også lese teksten som en vakker, liten novelle, med betydning ut over seg selv, siden den også er med på å gi en personkarakteristikk av Petsjorin. Ellers er ikke denne fortellingen nødvendig for verkets struktur. Det vil si, den kunne godt være tatt bort, uten at romanen ville falle sammen.

Novellen, hvis man kan kalle den det, handler altså om jeg-personen Petsjorin som ankommer Taman, en by han påstår er den usleste (скверный) av alle Russlands havnebyer. I andre setning skriver jeg-fortelleren at han i denne byen nesten sulter i hjel  (умер от голода) og nesten drukner (утопить). Han finner til slutt et hus helt nede ved vannkanten, etter å ha prøvd mange andre å overnatte i. Vi får et klassisk oversettelsesproblem, der den blinde fattiggutten i huset svarer på ukrainsk når Petsjorin spør om verten er inne. Нема, svarer fattiggutten, нету, skal det være på russisk, og oversetteren må gjøre oppmerksom på dette siden det får betydning senere. «Er ingen, lød det med lillerussisk aksent» er varianten Erik Egeberg velger (s. 74, utgave Solum 2004), fullgode løsninger finnes ikke. Petsjorin som jeg-forteller får i alle tilfeller gitt til kjenne sin forakt for alle blinde og andre som har fysiske mangler, han mener det er en sammenheng mellom det ytre og sjelen, så når det ytre mangler noe, gjør sjelen det samme. Slik snakker en som snakker ærlig, og ikke er ute etter å virke snill og god. Petsjorin ytrer også mistanken om at den blinde bare spiller blind, at han ikke virkelig er det. Vi får ikke noe egentlig svar i hele novellen, det er sterke argument for begge, og i måten det er gjort på minner Lermontov meget om Hamsun. Egeberg skriver i etterordet at romanen gir en «realistisk beskrivelse av en romantisk type» (om Petsjorin), med det at Petsjorin med sine egenskaper er en typisk, romantisk helt (eller antihelt), men beskrivelsen av ham er gjort på avstand, med realismens virkemidler. Helt enig er ikke jeg i dette, siden det i store deler av verket er Petsjorin som fører pennen, men Egeberg har ikke mye plass i det korte etterordet, han kommer nok ikke med påstander og argumenter som ikke holder. Jeg leser i alle fall romanen mer slik at den peker fremover mot modernismen, nettopp det at så mye er uklart er et trekk vi finner i mange modernistiske romaner, og altså særlig hos Hamsun. Sterke akademiske krefter i Norge har argumentert for å kalle modernismen eller vår form for den for ny-romantikken, sammenhengen mellom Lermontov og Hamsun vil da være helt klar.

Samme kveld får Petsjorin styrket sin mistanke om at det er noe spesielt med denne blinde gutten. Det er noe spesielt med hele stedet. Den blinde gutten smetter ut av huset, og løper ned til vannkanten der han lett og ledig hopper fra stein til stein, uten å snuble, og som om han har gjort det mange ganger før. Petsjorin følger nysgjerrig med for å se. Det er en kvinne der også, og de to snakker sammen. Den blinde snakker nå rent russisk, mens han altså når Petsjorin kom snakket ukrainsk. Kvinnen kaller ham «blindegutt», så det blir ikke der noen klar avslutning om han ser eller ikke. De venter tydeligvis på noen, og denne kommer etter en stund. Lenge før han kommer klarer den blinde gutten å høre åretakene, ganske utrolig, mellom de andre bølgeskvulpene. Det går ti minutter fra den blinde hører ham, til roeren kommer. Det kan bety mye, enten at han som blind har godt utviklet hørsel, at han bare hører godt uten å være blind, eller at han bare gjettet at han snart ville dukke opp. Som så ofte ellers i romanen og særlig i denne novellen får vi ikke noe klart svar. Petsjorin undrer seg også hvorfor denne roeren tok den store risikoen å ro over så stort et sund så sent, og i slikt vær.

Taman, med sundet over til Krim som roeren må ro over for å frakte smuglervarer til den blinde gutten og den unge kvinnen.

Det blir skulet og mumlet noe mer fremover de neste par sider. Det er opplysninger fra andre i landsbyen, det er noe skummelt med dette huset, hva er det med denne blinde gutten, og det viser seg at moren først er døv, men så hører hun likevel. Petsjorin griper den lille gutten i øret, og vil ha et klart svar fra ham hvem han er for en, og hva han gjorde på stranden dagen i forveien. Nå hyler han, og snakker ukrainsk igjen. Og det er nå moren hører plutselig.

Samme dag får Petsjorin øye på kvinnen fra i går. Hun står nå og synger på taket på skuret hans. og oppfører seg i det hele tatt ganske merkelig. Petsjorin har et ganske spesielt forhold til kvinner, som vi har sett i kapittelet om Bela, og skal se i det følgende kapitelet om Fyrst Mary. Han blir tiltrukket av det mystiske og uforklarlige med henne. Han forsøker først å spørre henne til rette, hva gjorde hun på taket, hvorfor synger hun, hvem er hun, men hun svarer bare uforklarlig og unnvikende. Han forteller at han har sett henne om kvelden nede ved sjøen, og hva som skjedde der da båten kom, men dette ler hun bare av, og snakker bort det også. Deretter truer han med å fortelle hva han har sett, det skal få en virkning, om enn ikke øyeblikkelig, som jeg-fortelleren Petsjorin også selv skriver.

Den natten får den unge kvinnen lokket Petsjorin ned til stranden. Det skjer lidenskapelig, og med kyss, men det som skjer der nede er ikke bare lidenskapelig, eller er lidenskapelig på en helt annen måte. Petsjorin aner uro, og tar med pistolen, han gir til og med kosakken som følger ham om å komme etter om han hører skudd. Petsjorin følger den unge kvinnen i måten, hører plutselig et plask, det er pistolen som faller i vannet, og Petsjorin aner de aller verste. I kampen som oppstår er det som om kvinnen ikke er helt menneskelig, som en slags trollkvinne eller heksekvinne med overmenneskelig styrke, til tross for at Petsjorin er mann og voksen er utfallet av kampen ikke opplagt. Til slutt får han kastet henne på sjøen. Det er som om det er en demon som forsvinner.

Med en halvbrukket åre han finner på bunnen av båten ror Petsjorin inn igjen. Der finner han kvinnen, som allerede har svømt i land og sitter og vrir håret sitt tørt. Den blinde gutten kommer også, og roeren som de kaller Janko. Og med ett blir hele gåten avslørt. Petsjorin skriver det hele direkte inn i teksten, som om han før ikke har skjønt noen ting, men nå skjønner alt. De er smuglere, og nå er de avslørt og må innstille virksomheten. Slik slutter den lille novellen, det er ikke mer enn dette. Som en slags oppsummering skriver Petsjorin at de fikk rappet med seg verdisakene hans også før han dro, og at han ingenting kan gjøre med det. Skammelig er det å melde til myndighetene at han er bestjålet av en blind guttunge og nesten druknet av en 18-årig jente. Neste morgen får han anledningen til å reise bort fra Taman, og gjør det. Mer er det ikke.

Om man presenterte teksten for en litteraturkyndig som ikke kjente den fra før (om det skulle være mulig), og ba denne plassere den i tid, tror jeg det ville være vel så lett å plassere den på 1890-tallet som på rundt 1840-tallet. Den har en slags uhyggelig mystisme, den har en jeg-forteller som ikke vet alt i historien, og den gjør ikke noe forsøk på å ha noe klart og tydelig budskap. Plassert inn i romanen blir den enda mer moderne eller ny-romantisk, med sine lag på lag med fortellinger og fortellerstemmer, og denne jeg-fortelleren som velger ut akkurat denne historien blant alle papirene til Petsjorin, for å trykke den. Tolkningsmulighetene er legio.

Historien har også en funksjon å vise en ny side av Petsjorin, eller vise en kjent side på en ny måte. Han er eventyrlysten, og fryktløs i å følge eventyret når det byr seg. Han har heller ingen moralske skrupler, selv om det ikke kommer så tydelig frem i akkurat denne historien, som i de andre. Vi kan se på reaksjonen hans da han finner ut at de er smuglere og at de har tatt tingene hans, det er verken forbannelse eller irritasjon, han gir i alle fall ikke noe uttrykk for noe slikt. Han konstanterer bare fakta.

Til tross for det at vi får et visst utfyllende bilde av Petsjorin i denne lille fortellingen, mener jeg den står seg vel så godt på egne ben, denne lille novellen, som del av romanen Vår tids helt. Vi er ikke avhengig av at fortelleren skal være Petsjorin, for at fortellingen skal fungere. Det ser også ut til ut i fra nettsidene til FEB (Fundamentalnaja elektronitsjekaja biblioteka) har levd sitt eget liv også, og bare etter hvert ble plassert inn i Vår tids helt. At det virkelig er Petsjorin som er fortelleren i historien, står heller ikke eksplisitt noe sted, annet enn i forordet der det står at romanens egentlige forteller i det følgende skal utgi Petsjorins dagbok. Så følger denne novellen. Igjen ser det ut til at vi må konkludere med at vår forteller i romanen og formidler av historiene kanskje ikke er så pålitelig allikevel, og at det som i virkeligheten her i romanverket er vanskelig å uttale seg om hva som er og ikke er.

En glad gut, av Bjørnstjerne Bjørnson

På åttende plass over mine norske favorittforfattere finner vi Bjørnstjerne Bjørnson. Dikterhøvdingen. I tiden jeg var student ved universitetet i Bergen kom jeg over en hovedoppgave om Francis Bulls forhold til Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg tror Bull har skrevet en biografi om ham. Og Bull var selve giganten i norsk litteraturvitenskap, slik man bare kunne være en skikkelig gigant i tiden før andre verdenskrig, den gangen folk hadde respekt for giganter. Man kan knapt kalle Bulls forhold til Bjørnson analytisk, det var nesegrus beundring. Bjørnson var ikke bare høvding, men konge og keiser.

På meg har Bjørnson aldri hatt samme grep. Han var nok en stor personlighet, men Bjørnsons måte å være en stor personlighet på appellerer ikke til vår tid. Han engasjerte seg i absolutt alt, og han engasjerte seg med sin autoritet. Denne autoriteten virker ikke inn på samme måte på senere generasjoner. Vi gisper ikke av en tale av Bjørnson, som de gispet de som hørte ham fremføre den.

Jeg kjøpte for noen år siden Bjørnsons samlede verker av en gammel nabo som skulle rydde på loftet, men jeg er ikke kommet lenger enn første bind i samlingen. Ellers har jeg som de fleste andre litterært interesserte i Norge lest Bjørnsons klassikere. Det er vanskelig ikke å bli sjarmert av dem, som det også er vanskelig å bli overveldet. Det er nok stor litteratur i nasjonal målestokk, men den kommer til kort mot de aller største også her hjemme, og de skal være mer enn normalt interessert som i dag leser Bjørnson, og ikke er fra Norge.

Som eksempel på Bjørnsons diktning skal jeg her ta en av hans bondefortellinger. Disse er nasjonalskatter, og både fornøyelige og nødvendige å lese for alle som vil ta del i kulturarven vår. Det er en selvfølge at de skal være pensum i skolen, for eksempel. De sier noe om vår historie og om vår nasjonale identitet, og om litteraturens plass i den. Jeg velger meg da En glad gut, selv om jeg opp gjennom årene nok har hatt et nærere forhold til Synnøve Solbakken, kanskje er den til og med å foretrekke. Men «En glad gut» har omtrent samme navn som jeg, og også jeg vil være en glad gutt. Derfor den.

Før jeg skriver noe, vil jeg imidlertid lese den på ny (et trekk som dessverre gjelder flere av verkene langs den norske linjen, så jeg er nok litt på etterskudd). I den anledning lastet jeg ned en helt herlig utgave fra nasjonalbiblioteket, utgitt i 1868, ikke bare i omtrent sin samtidige språkdrakt (jeg er ikke en så stor kjenner av Bjørnson at jeg vet forskjellen mellom 1860 og 1868 utgavene, men ut i fra hva jeg vet om andre verker og forskjellige utgaver, skulle det være noen), men også i omtrent sin opprinnelige skrifttype. De har rett og slett skannet inn verket. Det er en virkelig fordel med å leve i den digitale tidsalder.

Bjørnsons bondefortellinger i en litteraturhistorisk sammenheng

Det er vel kjent at Bjørnsons bondefortellinger markerer en overgang fra den gamle romantiske diktningen og over til en ny, og mer realistisk måte å skrive på. Her er det ikke bonden som helt, og heller ikke den norske natur som noe enestående vakkert og inspirerende, her er det noe som nærmer seg bondens dagligliv som er målet å få skildret. Det er verk mer til opplysning, enn til inspirasjon.

Jeg vil si at Bjørnson trekker veksler også på eventyrene. Det ser vi for eksempel i den berømte starten, der bukken til Øyvind hopper ned fra taket og springer opp i berget der den aldri har vært før. En ting er at fortellingen som eventyrene er full av handling. Sånn må det også være, lange skildringer og beskrivelser av omgivelser og sjelsliv tretter bare lytteren, det må skje noe skal det være verd å følge med. Språket er også enkelt og ukunstlet, som i eventyrene. Det går treffsikkert rett til det sentrale, alt overflødig er skåret vekk, som hukommelsen vil gjøre det i eventyr som blir gjenfortalt og  gjenfortalt uten å ha noen fast tekst å forholde seg til som fasit. Da vil det etter hvert bli slik at bare det som må være med, blir med.

Vi ser også hvordan verket passer for opplesning, som eventyrene gjør det. Stemmeleiet kan utmerket tilpasses handlingen i fortellingen, det står ikke at Øyvind blir redd da han ikke finner bukken, men at han tenkte straks på reven! Så blir han hed over hele kroppen. Han kaller på bukken med kille-kille-kille-bukken, og bukken svarer med bæææ». Det er som om fortellingen er laget for å bli lest opp. Det er svært lett å se for seg handlingen, det er hele tiden noe spennende som skjer. Der sitter Marit, ei lita jente, hun snakker med en gang, og både barn og voksne kan forestille seg kriblingen som nå både har funnet bukken og ei jente.

Verket

Begynnelsen er velkjent, Øyvind hette han, og gråt da han ble født er en setning som sitter i hodet på mange av oss. Like så husker de interesserte av oss videre at han lo straks han ble satt opp på morens fang, og særlig da han fikk se lyset bortenfor. Men da han ikke fikk komme bort til det gråt han igjen, og da mente moren at det ville bli noe rart av ham. Det blir det også, det blir en hel liten romanfigur.

Bjørnson som poet

I dette verket legger Bjørnson også inn noen av sine vakreste lyriske stykker.

Kom, bukken til gutten,
kom, kalven til mor,
kom, mjauende katten
i snehvide skor,
kom, andunger gule,
kom frem ifra skjulet ,
kom, kyllinger små
som næppe kan gå,
kom, duerne mine
med fjærene fine!
Se græsset er vådt;
men solen gjør godt,
og tidlig er det på sommer’n,
men râb på høsten, så kommer’n!

Dette er det Marit som synger etter at hun har lurt fra Øyvind bukken hans for en kringle. Den er hørt så mange ganger med melodi til, at det nesten er litt vanskelig å se på teksten uten å høre melodien i hodet. Vi ser det er et svært enkelt, lite rim, nærmest en barneregle. Så er det også barnet Marit som sier den. Det er kun den siste linjen om høsten som skal komme, som er et lite varsel om vanskelighetene som skal komme også i fortellingen.

Språket

Forklaring av adskillige norske ord, som forekomme i «En glad gut»

Dette er overskrift og undertittel i et tillegg som følger etter verket i 1868-utgaven. Her er det gitt en del ordforklaringer til ord Bjørnson bruker i En glad gutt, men som kan være fremmede for datidens lesere. Slike ordforklaringer er en gave til ettertidens filologer og språkinteresserte, for vi får se hva slags ord som ble ansett nødvendige å forklare den gang, og hvilke ord som ble valgt i stedet for å gjøre det enklere.

For eksempel er Gjenta forklart med pige, i dag går veien motsatt, mens at Gut skal oversettes med Dreng eller Ungkarl er uforståelig i dag. Ordet Grei er forklart med «lett å komme til rette med». Datt og faldt er vel helt likeverdige i dag, i min dialekt i Rogaland er datt det vanligste og eneste brukte, mens på Østlandet og bokmål sier de falt. Rusle er et nytt ord, og blir forklart med «Gå sagte».

For å lese denne versjonen kan dere laste den ned her. For en nærmere innføring om verket har Vigdis Ystad skrevet en opplysende tekst her.

Når vanskelighetene tårner seg opp

Når vanskelighetene tårner seg opp

Jeg skulle gjerne gjort dette til en heltetekst. Jeg skulle gjerne skrevet det slik, at når vanskelighetene tårnet seg opp, da vokser jeg også, slik at jeg kan ta meg av dem og overvinne dem. Jeg skulle gjerne skrevet at jeg gjerne skulle sett dem vokse seg bare større, slik at jeg fikk noe å bryne meg på, og når vanskelighetene ble større, ble også jeg sterkere. Men jeg kan ikke skrive noe slikt. Jeg kan ikke skrive noe slikt, og selv ha hovedrollen i teksten. For jeg har bare lyst til å gi opp når vanskelighetene blir for store. Jeg orker det bare ikke. Jeg har bare lyst til å gjøre alle andre ting, enn å gjøre noe med dem. Jeg har lyst at de skal forsvinne av seg selv. Å, så gjerne jeg skulle sett at dette var en heltetekst. Det er nemlig noen helt konkrete vanskeligheter som har tårnet seg opp for meg nå. Ikke i teksten, men i virkeligheten. Jeg skulle kanskje skrive hva de var, men jeg lar det være, da vil de jo bli stående for evig og alltid sammen med teksten. Og det vil jeg ikke, jeg vil jo at de skal forsvinne. Og det vil jeg langt sterkere, enn å skrive en heltetekst.

ES 7. mai 2009

Canto XIII, Inferno, Dantes Divina Commedia

I denne sangen finner vi de som er voldelige mot seg selv. Vi er nå i den midtre ring i den syvende sirkel.

Sangen begynner med at Nessos, Kentauren, forlater Vergil og Dante, som nå må klare seg selv. De har nettopp krysset elven fra forrige sang. De befinner seg i en skog, en skog som er helt død. Her er ingen sti (sentiero) fra noen som har gått der, ikke noe grønt løv, her er mørkt og dystert (fosco),  ingen rette og glatte greiner, men bare forvridde og knudrete. Frukt finnes ikke, her er giftige pinner.

Denne posten er under arbeid…