Stikkordarkiv: Korttekst

En viktig sak

Nå som bloggen er våknet litt til liv igjen, skal jeg også forsøke å legge ut korttekster lørdagene. De vil foreløpig være nyskrevne. Noen av de så ferske, at de kanskje ikke vil bli lagt ut i sin endelige versjon, men vil bli redigert litt i ettertid også. Dagens tekst er unnfanget i går, skrevet ut i dag, men fikk en litt annen slutt enn det som først var tenkt skulle være poenget.

En viktig sak

I mange år hadde jeg gått og ventet på muligheten og fiklet på argumentene hvordan jeg skulle legge frem saken min. Ja, jeg skal ikke påberope meg at dette gjaldt en rettssak eller noe sånt, eller noe som hadde offentlig interesse. Det hadde min interesse, gjaldt mitt liv. Og for meg er mitt liv viktig, som jeg har sagt utallige ganger, og tenkt enda mange flere. Mitt liv er viktig. Og jeg kan ikke finne meg i at det er ubetydelig i den store sammenhengen. I den store sammenhengen er hele menneskeheten en detalj. En ganske viktig detalj, riktignok, som det liv i stand til å sanse og gjøre seg tanker om det som er.  Og sånn vil jeg si også jeg er en viktig detalj. Mitt univers er det eneste i sitt slag. Det har en egenverdi, og krav på litt respekt, om enn både jeg og livet mitt relativt ubetydelig. I den store sammenhengen. Sånne ting. Det er dette veldige ønsket om å rettferdiggjøre meg, forklare verden det er riktig jeg eksisterer, et behov jeg har om å rettferdiggjøre eksistensen. Og det holder ikke gjøre det bare overfor meg selv. Det er som om den mistenkte før rettssaken setter kreftene inn på å overbevise seg selv om at han er uskyldig. Det er ikke der slaget skal stå. Slaget står i selve rettssaken. Nå har riktignok jeg sagt dette ikke er noen rettssak. Men sett nå at det var det, i overført betydning, selvsagt, en rettssak der jeg skulle legge frem min sak om at det er riktig jeg eksisterer, og der mistanken mot meg er at jeg er meningsløs. Det er forbrytelsen jeg skal forsvare meg mot, og det er det jeg har gått i mange år og ventet på muligheten for, mens jeg stadig har fiklet på argumentene, og sånt som jeg skrev i starten. Så starter liksom den fiktive rettssaken. Det var mye større enn jeg hadde sett for meg, med dommer, jury og advokater, og så fullt av publikum at det ikke var sitteplasser til alle. Min sak har interesse. Det skulle være tydelig nok. Aktor har sin prosedyre. Den er overbevisende nok, med bedre argumenter enn jeg egentlig har tenkt ut selv, om hvorfor livet mitt er så meningsløst, og hvor absurd det er å  prøve å rettferddigjøre en eksistens som uansett ender i døden, og så skulle døden være urettferdig, da, liksom? Aktor blir litt spydig, her, det var en sånn type advokat. Så var det min tur til å snakke. Langsomt går jeg frem. Argumentene er helt på plass i hodet. Jeg har forberedt meg og forberedt meg. Jeg vet at om disse argumentene ikke holder, så holder ingen, for jeg har brukt mye tid og ikke funnet noen bedre. Så jeg snakker. Jeg lar det stå til, og forteller denne fiktige rettssalen hvorfor det er riktig at jeg er her, et en urettferdig død ikke er noe jeg kan la mitt liv bli hengt opp i. Jeg kan ikke si mer enn dette.

ES2016

 

Sko på besøk

Etter en lang, lang tids pause, flere år, gjør jeg nå et forsøk på å skrive en ny korttekst.

 

Sko på besøk

Det kom et par sko til meg på besøk, her om dagen. Jeg hadde ikke ventet dem, eller noen andre sko. Det er slutt på den tiden da jeg gikk og håpet på at sko eller mennesker skulle besøke meg. Jeg lukket opp døren, og der stod de. – Kom inn, sa jeg. Jeg stod sånn jeg vet man skal stå når man vil la folk – og sko – slippe inn, armen litt sånn dinglende ut, denne vei. Skoene kom inn, men ikke uten å tørke seg på matten. Til sko sier man ikke «ta av deg på beina», akkurat som man ikke sier til visse typer mennesker at ja, dere skjønner, dere skjønner. Man vokter sine ord. Jeg drikker kaffe hele tiden, men det er ikke poenget her. Vi satte oss rundt borde vi har stående, jeg satte meg, jeg satte meg i sofaen. Skoene satt som om de hadde beina i kryss, helt merkelig, – hvordan er det mulig? tenkte jeg, og skjønner ennå godt hvorfor jeg tenkte det. Så var det dette med samtalen, den man alltid skal innlede og prøve å holde når man har besøk, den som helst skal gå enkelt og uanstrengt, den som voldet meg så store problemer den gang jeg gikk og håpet på at sko eller mennesker skulle komme, og så videre. Jeg husker jeg gikk og tenkte dagen lang på hva jeg skulle bli, og hvor fælt det ville bli når jeg likevel ikke ville få meg til å si det, og også skjønte at det ikke var riktig, alt bare i fantasien, selvsagt. – Kaffe er godt, sa jeg, – jeg drikker enorme mengder kaffe, du må bare si om du vil ha kaffe. Jeg hørte meg selv tenke det var galt å si disse tingene til sko, men det er ikke så farlig lenger. Jeg har liksom klart det nå. Min kone og mitt barn ligger i sengen og sover, ofte i samme seng som jeg. Hva har vel det å si om jeg byr sko på kaffe, og det ikke passer seg å gjøre det, av ulike grunner. Jeg har et godt liv, lever godt. Det har jeg lyst også skoene skal gjøre, at alle skal gjøre. Derfor prøver jeg så godt jeg kan å få dem til å føle seg velkomne, slik jeg prøver å få alle til å føle seg i mitt selskap, om jeg ikke alltid lykkes, om jeg gjør mange feil, det er ikke meningen.

ES2016,19. november

Godt nytt år (til hele verden!)

Det er korttekster jeg har mest å ta av. Mellom 2003 og 2007 skrev jeg tilsvarende en korttekst i uken, etter hvert også slik at det helst skulle være skrevet en tekst nettopp i den uken det ble plassert i. Så fant jeg ut at jeg da omtrent hadde en tekst for hver dag i året, og bestemte meg for å ha skrevet en tekst for hver dag i året. For noen dager ble det da flere tekster på samme dag, og da lot jeg bare de beste bli stående, mens de andre ble tatt ut «i reserve». Noen av disse reservetekstene er helt fine, og vil bli postet her på bloggen søndager gjennom året, en søndag i måneden. Den første starter veldig flott, med en tekst skrevet 1. januar 2007, med det flotte og godt uttrykte ønsket «Godt nytt år!»

Godt nytt år

I dag våknet jeg med et ganske sterkt ønske om å formidle gode nyheter til hele verden. Det var første nyttårsdag, som også er min bursdag (det er sant, alt som står her i teksten trenger ikke være det), og jeg var i pussig godt humør, sikker på grunn av at jeg hadde vært på en kjekk nyttårsfest dagen før. Jeg lå i sengen og tenkte på denne festen, og kom til det samme en gang til, jo da, det var en kjekk fest. I underbuksen stod jeg opp, gikk rundt i den kalde leiligheten min, fant frem det jeg kunne spise til frokost, det var noen rundstykker fra fryseren og noe julepålegg jeg hadde fått med hjemmefra, jeg laget te og tente stearinlys, humøret forlot meg ikke. Det hadde passet svært godt å formidle gode nyheter til hele verden i dag, hvis jeg bare hadde hatt noen gode nyheter å komme med og hvis jeg bare kunne komme i kontakt med verden. Og nå vil jeg ikke høre snakk om at verden er bare to tastetrykk unna på internett, den er for simpel, jeg er ikke interessert i den virtuelle verden hvor alle deltar med pseudonym, jeg var interessert i den virkelige verden hvor folk lever og puster og kan se hverandre og snakke med hverandre uten å sende lyden ut i verdensrommet først. Jeg merket at jeg slo i bordet med flat hånd da jeg tenkte dette, ”merkelig”, tenkte jeg. Så tok jeg mobiltelefonen og sendte noen tekstmeldinger til dem jeg kjente og hadde på adresselisten, men det ble jo altfor lite. Jeg ville nå ut til hele verden. Så da var det ikke annet å gjøre, enn å begynne å forberede denne teksten her. Jeg visste den måtte bli så god at hele verden ville lese den, i hvert fall så mange som mulig, og jeg skjønte raskt mens jeg skrev at jeg aldri ville lykkes. Det måtte ikke ødelegge mitt gode humør, tenkte jeg. Det får være mål nummer to, mitt gode humør må ikke forlate meg i forsøket på å formidle det. Det var godt tenkt, tenkte jeg, og godt formulert. Men om det er godt nok til å få hele interessert i å lese teksten min, se det er en ganske annen sak. Og om jeg ikke engang med mine beste formuleringer er i stand til å få teksten ut i verden, så får jeg heller snu på det og trekke verden inn hit. Det er jeg ganske i stand til, det er bare å skrive det, jeg inviterte hele verden inn til meg, og hele verden kom. Velkommen. Slik gikk det til at det var verden som med et varmt smil sa til meg ”godt nytt år, Eivind Salen”, og jeg som sa ”takk i like måte”.

1. januar, 2007

Togtur

Tja, hva skal man si til denne teksten her? Annet enn at det er en fin tekst? Slå ut med hånden.

Togtur

Den som så meg utenfra ville bare se at jeg slo ut med hånden. De som har lest denne teksten vet mer, men ikke så veldig mye mer. ”Det er ikke måte på filosofiske betraktninger man kan foreta, når man er på togtur,” tenkte jeg. Jeg var så absolutt i det filosofiske hjørnet, klar til å fine ut av noe, hva som helst, gjerne et av livets aller vanskeligste spørsmål. ”For er det egentlig så særlig vanskelig?” tenkte jeg. ”Så lenge toget holder seg på skinnene, er det greit.” – Hva tenker du på? spurte mitt reisefølge, et kvinnemenneske, jeg innrømmer glatt at jeg godt kunne tenke meg å være kjæreste med henne. – Jeg tenker på toget, svarte jeg, – eller for å si det rett ut tenker jeg ikke på noen ting, prøvde jeg å rette opp mitt litt dumme svar. Hun brydde seg bare om den dumme delen av svaret. – På toget!? spurte hun, hva i all verden er det for noe å tenke på? Jeg tenkte at her kom jeg ingen vei med å forklare henne at så lenge det holdt seg på skinnene, så gikk det greit. Og at dette egentlig var ment å være mitt lille bidrag til livets aller vanskeligste spørsmål. Jeg mistet med andre ord motet. – La det bare være, sa jeg, og slo ut med hånden, – jeg hadde bare en tankerekke på gang. Nå er den vekk. Jeg ville nå helst bli sittende og se ut av vinduet, men det var hun som hadde vindusplassen. Jeg måtte derfor se rett forbi henne. Det var ubehagelig. Jeg reiste meg derfor opp for å spasere litt frem og tilbake, finne meg et annet sted. – Hvor skal du? spurte hun. Jeg kunne ikke svare på det heller. ”Vekk herfra,” ville jeg si. Ingenting sa jeg. Og den som så meg utenfra ville bare se at jeg slo ut med hånden.

ES 2005

Helt grei litteratur – Tale for det nye året

Sykdom ødela den helt store lanseringen av min nye blogg. Siden midten av romjulen har jeg hatt delvis høy feber, og har ikke fått forberedt ferdig bloggpostene som skal komme. I dag som bloggen skal opprettes, er jeg sykere enn noensinne.

Jeg oppretter den allikevel, og så får vi se hvordan det går.

Planen var å lage en side med «Om bloggen» i dag, og «Om litteraturen» i morgen, og så la det brake løs med litteraturposter fra neste uke. En litt skadeskutt versjon av denne planen vil bli gjennomført.

Slik begynte min første introduksjon til denne bloggen. Det var julen 2010/11. Jeg hadde planlagt å starte det nye året med brask og bram, en ambisjonsrik litteraturblogg, med poster om litteratur på forskjellige språk, og med skikkelig lesning og kommentarer. I stedet slo naturen til, satte meg ut av spill med sykdom, og lot meg være ute av stand til verken å lansere eller gjennomføre noe som helst. Det var egentlig en god innledning på bloggen sånn den skulle bli.

Nå, over halvannet år senere, 26. oktober 2012, forsøker jeg en liten, slags relansering. Jeg er frisk og fin, har fått meg kaffe en tidlig vintermorgen, med solskinn og rim på bakken. Jeg vil poste tekster, og siden denne første dagen i året 2011 var en lørdag, er det en korttekst jeg vil poste. Den er postet før, på HeltgreiBlogg, men dette er litteraturbloggen. Her blir den postet på ny. Det er fortsatt Tale for det nye året, og det gjelder fortsatt. Uansett hvor dere måtte være i tiden og verden.

Tale for det nye året

På vei hjem fra nyttårsfesten 2005/2006 gikk jeg og tenkte på hvilket godt år vi hadde forlatt, og hvilket stort år vi hadde i vente. For jeg var ikke i tvil om at 2006 ville bli et stort år, for meg ville det bli det aller beste, det ville bli året hvor mine drømmer ikke akkurat gikk i oppfyllelse, men hvor jeg skulle komme til å klare en rekke ting jeg har prøvd på en stund. Og mer enn det bør man ikke kreve for et nytt år, tenkte jeg, og mer hadde jeg ikke krevd av 2005 heller. Man skal ikke kreve for mye av årene og av livet, tenkte jeg, der jeg gikk, i nattkulden første januar 2006. Det var også min bursdag, jeg ble 32 år denne dagen, også dette tenkte jeg på. ”Jeg burde virkelig holdt tale,” tenkte jeg, jeg har så mange ting å si, synd jeg ikke fikk sagt det mens jeg var på festen og noen kunne høre det. I stedet, tenkte jeg, kan jeg holde talen når jeg kommer hjem. La gå at det ikke vil være noen til stede, men jeg vil uansett kunne formulere meg, og om talen blir svært god, kan jeg skrive den ned. Jeg formelig skyndte meg hjemover, gikk og småsprang, liksom for å rekke talen jeg selv skulle holde. For å korte ned tiden, begynte jeg å planlegge den, jeg så for meg hvordan jeg skulle komme inn døren hjemme, rød i kinnene og hutrende av kulde, men varm innvendig over endelig å være hjemme, antagelig har jeg både vin og whisky stående. Jeg var veldig fristet av tanken på å bare åpne en flaske rødvin, dette året skal man sløse, tenkte jeg, jeg åpner flasken, tar meg et glass eller to, resten går i vasken. Det er forresten et utmerket bilde for året som skal komme, det kan jeg starte talen med, et glass eller to og resten i vasken, jeg ser for meg hvordan jeg skal stille meg rundt spisebordet, ja, jeg må si det på den måten, jeg stiller meg rundt spisebordet, det er ingen andre der til å gjøre det med meg, derfor må jeg gjøre det selv, rundt spisebordet står jeg. I hånden har jeg et glass nydelig rødvin jeg stadig vekk nipper til, ”kjære folk,” begynner jeg, eller helst vil jeg begynne enda mer uformelt, ”jaja, folkens,” eller ”okay, så er det min tur til å holde tale,” noe sånt som vil få latteren på glid. ”Allright,” kan jeg bare si, det pleier å slå an. Jeg ser for meg at jeg holder tale på festen jeg var i stedet, ”allright” sier jeg, og det slår så til de grader an, folk kringlevrir seg av latter, men så bestemmer jeg meg for å ikke dvele for mye ved fortiden, dette gjelder fremtiden, det nye året, så i stedet for å flytte meg selv tilbake dit, der alle sammen er, flytter jeg alle sammen hjem til meg i det jeg kommer hjem, og rød i kinnene står og hutrer og fryser i gangen. ”Der er Eivind!” roper alle. ”Hedersgjesten.” Og varm av lykke begynner ikke jeg å dvele ved det, jeg finner frem rødvin, ”alle som vil ha, kan få,” sier jeg, ja, det hadde vært noe, ingenting skal i vasken. Men slik er det ikke. Jeg kommer hjem alene og må selv tenke meg at jeg er hedersgjest. Det skjer nå, huset er kaldere enn jeg hadde forestilt meg det, jeg fortsetter egentlig å hutre og fryse selv om jeg går inn i stuen. Men jeg finner frem rødvin og åpner den, jeg plasserer de nødvendige antall folk rundt bordet, og jeg holder talen, jeg holder talen til stor suksess, slik året også kommer til å bli.

1. jan 2006