Hva skal man kalle den burtkomne Faderen? Verket kom ut i 1899, det er dypt personlig, sånn at det nesten kan kalles et skriftemål eller en bekjennelse, men til det er distansen mellom eg-personen i verket og Garborg selv etter min mening for stor. Det er ikke som Tolstoj, som i sitt skriftemål skriver om seg selv, og legger ut sine tanker og innerste tvil blott for alle å lese. Garborg legger et lite kunstnerisk lag i mellom, han vll lage Bibel-analogi, men alle vet at fritenkeren Garborg ikke er kristen. Det er et skriftemål som ikke er helt ærlig, selv om det er sin egen og sin største personlige krise Garborg utleverer.
Arne Garborg ble født i 1851, på Jæren i Rogaland. Jeg kjøpte hans samlede verk i 12 bind da de kom ut i 2001, til 150-års jubileet, og jeg leste dem det neste året, ett bind i måneden. Flere av verkene har jeg naturligvis lest flere ganger, og på mellomfaget i litteraturvitenskap leste jeg Garborg i sammenligning med Tolstoj. Det var religiøse tema og motiv som var emnet, og Den burtkomne Faderen går rett inn i dette materialet.
Den litterære karrieren til Garborg forløp seg over få år, og storhetstiden der alle de viktige verkene kom ut forløp seg over en drøy tiårsperiode fra 1883 (med Bondestudentar) til 1895 (med Haugtussa). Den burtkomne Faderen kom ut i 1899. Etter min mening skal man være litt spesielt interessert for å få noe utbytte av den. Den er fin til å få innblikk i Garborgs tanker, liv og syn på religion, men så stor litteratur er det vel kanskje ikke, i alle fall ikke sammenlignet med Bondestudentar, Fred, Haugtussa og de andre verkene der Garborg er med på å definere tiden han lever i. Den burtkomne Faderen er indre grublerier.
Boken er skrevet veldig alvorstungt, med korte setninger, visdomsord og allegorier, som om det var en ny Bibel eller Garborgs egen Bibel, Garborg hadde satt seg fore å skrive. Formuleringene er i alle fall bibelske, som:
Og ein av dei eldste sagde til meg: «»Er du og ein av deim, som leitar etter Faderen? Eg skal segja deg ein Ting. Den som leitar finn, men ikkje det han leitar etter.
fra den første siden, og
Eg hev vandra gjenom Live. Eg hev vorte gamall men ikkje vis; eg var rik men hev vorte arm, og no er eg heimkomen men ikke heime. Men endaa vinn eg heim. Det er berre den siste Kneiken att; og dette tronge Rome skal vera min Inngang til Kvila.
fra den andre. Sånn fortsetter det gjennom hele verket, kanskje sitatvennlig, men kanskje også litt løst, og ikke helt enkelt å få helt tak på.
Alt i alt består verket av 53 sånne små kapitler på omtrent én side, i tillegg til et etterskrift.
I den dagboki som det meste av dette er plukka ut or eller tilstelt etter, kjem det til slutt ei etterskrift med ei fremand hand; ho lyder so:
Etter denne kommer opplysningen om hvordan Gunnar døde, og sangen som ble sunget ved hans begravelse.
Helt grei litteratur 