Stikkordarkiv: Tekst 2000 – 2010

En tekst som sier noe annet om kjærlighet og elskov

En tekst som sier noe annet om kjærlighet og elskov

Jeg har behov for å skrive denne teksten, selv om jeg tviler på det er noen som har behov for å lese den. Det er en tekst som er dypt personlig, dypt virkelig og samtidig veldig fantasifull. Jeg har tenkt den ut, for noe jeg må si, og dette må jeg altså si, selv om det kanskje ikke finnes noen som vil høre det. Jeg har også tenkt nøye gjennom hvordan jeg må skrive historien, for å få frem det jeg vil si, og ikke få frem noe annet i stedet. Jeg har tenkt at jeg må ha med en dame, og hun må være min. Jeg elsker henne, og hun elsker meg, følelsene er gjengjeldt, og vi har bestemt oss for all verden for å være sammen. Det er store saker bare det, det er sant å si det eneste som opptar meg, jeg går rundt omkring svimmel av lykke, men samtidig med en stor frykt, og det er at alt i dette forholdet ikke er som jeg forestiller meg det. Jeg forestiller meg nemlig at hun er løsningen på mange av de problemer jeg har hatt opp gjennom livet, problemer som gjerne har kokt ned til at jeg har manglet en kvinne, jeg har manglet en kvinne som virkelig elsket meg, og jeg henne. Tidligere har det vært litt sånn på liksom, og litt overflatisk, eller jeg kan jo ikke skrive det, hvem kan vel vite hvordan det har vært tidligere, hvem har vel sånn kontroll på sine følelser? Jeg har det ikke. Jeg går stort sett omkring i litt frykt. Jeg er redd for at om mitt fulle følelsesliv blir avslørt, så vil damen min aldri elske meg lenger. Jeg frykter at hun allerede ikke elsker meg litt, jeg frykter at hun bare sier hun elsker meg, og så er det egentlig noe annet hun ønsker. Jeg frykter til og med at jeg bare sier jeg elsker henne, og så ønsker også jeg egentlig noe annet, noe jeg ikke vet hva er. Det er med disse tankene jeg hver dag går til henne, for i denne teksten går jeg til henne hver dag. Jeg sier at jeg elsker henne, og jeg forsøker inderlig å vise henne at det er sant, hun sier det samme til meg, og jeg forsøker å ikke tenke mer på det. Jeg forsøker å bare være i dette forholdet. Det var denne teksten jeg hadde behov for å skrive. Og nå som jeg har skrevet den, ser jeg at det har blitt bare enda en av de mange, som sier noe helt annet enn det den skulle si.

ES 18. mai 2009

Reklamer

En edderkopp (i Kalahari-ørkenen)

Det er ikke helt riktig, det som står i denne teksten. Det er ikke i Kalahri-ørkenen denne edderkoppen, det er i Namibia-ørkenen, en av de mest vannfattige i verden. Men teksten kan jo like godt være den samme.

Edderkopp (i Kalahari-ørkenen)

I Kalahari-ørkenen finnes en edderkopp som spinner sanden sammen og legger seg under den. Den spinner en tråd fra sandkorn til sandkorn og lager på denne måten et fint teppe som beskytter mot solen, og som også er et fint skjulested der den kan ligge på lur og fange småkryp som prøver å gå over den. Av og til skulle jeg ønske at jeg var en slik edderkopp. Jeg sier ikke at jeg ofte ønsker det, jeg sier at jeg ønsker det av og til. Og jeg ønsker det omtrent alltid i overført betydning, i virkeligheten vil jeg jo ikke være en edderkopp, og i hvert fall ikke i Kalahari-ørkenen. Det er kraftig å overdrive. Det er greit nok å være den jeg er, noen små forandringer ville gjort seg, men ikke så dramatisk store som å bli til en edderkopp i Kalahari-ørkenen. Det ønsker jeg slett ikke å bli. Jeg ønsker det i overført betydning. Jeg ønsker i overført betydning at jeg kunne spinne meg et nett av sandkorn som jeg kunne gjemme meg under, og fange meg et småkryp også jeg.

28. mai  2007

Kartet stemmer ikke med livet

Mellom 2003 og 2007 satset jeg virkelig på tekstene mine. I den tiden håpet jeg det skulle bli noe med dem. Det var viktig for meg. Det var noe jeg brukte svært mye av tiden og tankene og kreftene mine på. Jeg skulle skrive 52 skikkelige korttekster i året, en for hver uke, og ved å gjøre det i 5 år, skulle det vel være mulig å plukke ut noen etterpå det var noe med. Jeg mente det var noe med dem, det fantes andre også som mente det, men ikke mange nok og viktige nok til at det kom noe videre. Det ble litt, helt litt. Så hva skulle jeg gjøre etterpå? Fortsette å skrive? Nå hadde jeg satset hardt i fem år, og oppnådd det resultat at det gikk – litt.

Tekstene etter 2007 er mer halvhjertede. De er mer forsonede. Slik som denne.

Merk at innledningen kunne vært skrevet på en helt annen måte, mens teksten må være som den er.

Kartet stemmer ikke med livet

Ja, jeg vet det finnes et uttrykk som heter ”kartet stemmer ikke med terrenget”, og det humoristisk kan følges opp med at man da må gjøre noe med terrenget, for å få kartet til å stemme. Det er terrenget det er noe galt med. Akkurat dette forholdet finner jeg mellom livet mitt og hvordan jeg tenker det skal være, altså livet og planen min med det. Jeg skriver dette i håp om at noen skal finne interesse for det, at noen skal finne interesse i at jeg, forfatteren av denne teksten, lever et liv, som ikke er helt i samsvar med hvilken plan jeg hadde for det. Og for å si det rett ut, så tror jeg at interessen for dette er liten. Jeg skriver teksten likevel, det er det jo åpenbart at jeg gjør, og det er en av de få protester jeg er i stand til å opparbeide meg for tiden. Ja, jeg skriver denne teksten som en slags protest, som en slags resignert protest, over at jeg ikke klarer å leve det livet jeg ønsker, og at hvordan jeg lever, ikke spiller så stor rolle lenger. Om mitt liv var i tråd med planen, skulle verden, eller om man kanskje ikke skulle ta så hardt i, så i alle fall en god del folk, bekymre seg litt over hvordan det gikk med meg, og fulgt litt med på det. Da ville en god del folk med interesse lest en tekst sånn som dette her, for å finne ut mer om meg, og hva det er med meg, og jeg ville med den ha gitt en gåtefull forklaring, som bare gav interessen ny næring. Og interessen i seg selv skulle ikke være det viktige, nei, den skulle være en biting, den skulle være noe som fulgte med av at jeg var slik en interessant person, med så mye viktig på hjertet. Og gudene eller de som holder rede på slike ting, må vite, at jeg har prøvd. Jeg har prøvd å tenke ut en rekke med viktige ting, jeg har prøvd å gjøre noe med dem, jeg har prøvd å skrive dem, bearbeide dem, jeg har virkelige prøvd. Jeg har fulgt det kart jeg liksom hadde tegnet opp for livets vei. Men veien jeg har gått, har ikke hatt noe med denne tegningen å gjøre. Det har vært noe feil med kartet eller terrenget, og jeg skulle så gjerne følt meg mindre dum, når jeg sa jeg gjerne skulle sett, det var terrenget som var problemet.

ES2009

På TV

På TV

Da jeg skrudde på TV i dag så jeg ei dame jeg har ligget med. Eller det var ikke akkurat i det jeg skrudde det på, jeg satt og så på TV, og så kom hun. Jeg kjente henne igjen omtrent med en gang, jeg hadde ligget med henne, men jeg måtte sjekke på internett for sikkerhets skyld at det virkelig var henne. Og det var det, det var virkelig henne. Jeg tenkte det var merkelig, ja, akkurat det tenkte jeg, det var merkelig. Den gang hadde naturligvis ingen av oss noen tanker om at noen av oss skulle komme på TV, i alle fall hadde ikke jeg det, og skulle jeg hatt det, ville jeg aldri ha tenkt at det var hun som skulle komme dit. Sant å si – og nå er jeg nådeløst ærlig – tenkte jeg at det lengste hun ville komme var til min seng. Jeg har det for vane å tenke store tanker om meg selv etter å ha ligget med noen, til dels svært store. Jeg tenker at få menn kan måle seg med meg, og at alle kvinner ikke bare tenker denne tanken, men er svært tiltrukket av den. Også hun her, jeg husker det svært godt at jeg tenkte det, etter at hun hadde gått hjem etter at vi hadde spist frokost, og hun bare måtte hjem, jeg tenkte helt som om jeg her hadde funnet frem til en viktig innsikt, at hun helt sikkert var mer fornøyd med meg, enn jeg selv var. Jeg tenkte også at jeg senere en gang kanskje kunne overraske henne, med å si ting som for eksempel at også jeg er kritisk til meg selv, at jeg har feil, at jeg ofte kan komme i tvil, at selv jeg kan komme i tvil, at jeg ikke er så fornøyd med meg selv som alle tror. Eller som alle tar som en selvfølge, skulle jeg rette det til, det var bedre, alle tar det som en selvfølge at en som meg er fornøyd med seg selv, men så skulle jeg komme med den uventede opplysningen at jeg ikke alltid var det. Og jeg så for meg hvor imponert hun ville bli, hvor tiltrukket, hvor fascinert, og jeg fant ut med meg selv der jeg satt denne lørdagen, for det var en lørdag, jeg fant ut at jeg måtte ta et oppgjør med meg selv for å finne ut hva jeg skulle bruke denne fascinasjonen til, som jeg hadde opparbeidet meg. I dag så jeg henne altså på TV, det var ganske utrolig, jeg hadde aldri trodd hun skulle komme dit.

9. apr 2007

Jeg er soppen

Denne teksten skrev jeg 26. mars 2008. Det er tre år før jeg postet den her på bloggen. Jeg vet meget godt hvilken sopp jeg snakker om, mener jeg å huske, nå som jeg poster innlegget, en helt annen tid og i en helt annen stemning, 5. august 2013, etter å ha endret litt (enn si endret helt, skiftet den ut) den helt siste setningen. På tur til bymarka og over Lifjell i Sandnes, en typisk, heldags påsketur for oss, 23. mars 2008, ser jeg en sopp henge på et tre, og fotograferer den med mitt kamera, SonyP200. Det er en usedvanlig tidlig påske, dette året, og derfor også litt snøvær akkurat denne dagen. Det var soppen til å se enda et hakk mer usannsynlig ut. Min far skulle senere dø dette året. Det var den siste, av disse tradisjonsrike påsketurene han var på. Det visste jeg ikke da, vet nå.

Jeg er soppen

Jeg tok en gang et bilde av en sopp som satt og sugde seg fast på et tre. Jeg var ute og gikk i skogen, dere vet hvordan det er, man tenker på andre ting, og så fikk jeg altså øye på denne soppen. Det vil si, jeg fikk først øye på treet, så soppen. Treet var ikke noe ordentlig tre, det var bare en liten stubbe. Og om det ikke allerede var dødt, så var det helt sikkert fortapt. Det var da jeg fikk øye på soppen. Eller, jeg kan jo ikke si det var da jeg fikk øye på soppen, som om jeg gikk der i skogen og tenkte akkurat disse tankene, og akkurat i det jeg tenkte treet helt sikker var fortapt, så fikk jeg øye på soppen, neida, jeg fikk øye på soppen først etter at jeg hadde fått øye på treet. Og det var først da jeg gikk bort til det, og det er sant, akkurat sånn var rekkefølgen, jeg fikk øye på soppen og gikk bort til treet. Det fascinerte meg slik, at jeg tok bilde av det, soppen som hang på treet og sugde ut livskraften av det, om ikke treet allerede var dødt, altså. Jeg vet ikke hvor nøye dere har sett på slike sopper, eller hvor viktig det egentlig er å se nøye på dem, men de henger altså på en måte som ikke tar særlig hensyn til tyngdekraften. Om soppen var en tallerken, som soppehodet jo egentlig minner om, så var tallerkenen festet til treet bare i den ytterste kanten. Resten hang rett ut. Det er bare iveren sugekraften bryter ned treet med, og den luft som soppen stort sett består av, som gjør at soppen ikke ramler rett ned. Det var da jeg tenkte ”jeg er soppen”. ”Jeg er soppen”, tenkte jeg. Også mitt liv er organisert på denne måten. Og det var merkelig, tenkte jeg, ikke akkurat da, men litt siden, hvordan jeg først tenkte at jeg var denne soppen, og først etterpå begynte å tenke ut på hvilke måter mitt liv sammenfalt med soppens. Suger jeg livskraften ut av noen, for eksempel, noen som kanskje allerede er døde og i hvert fall kommer til å dø snart? Består jeg bare av luft, kanskje, eller er det det at jeg trosser tyngdekraften som utgjør likheten? Neida, jeg fikk det ikke til å stemme med noe av dette, men det var likevel noe med denne soppen som hang der. Hvilke fremtidsutsikter har den, tenkte jeg? Når treet er brutt ned og soppen ikke lenger har noe å suge på, så dør også soppen. Det vil si at den vil bli hengende akkurat der den henger, og i beste fall bare suge seg større og større, før også den dør. Det var dette jeg likte, tenkte jeg, det var akkurat dette jeg likte med denne soppen. At jeg skulle være den, likte jeg ikke.

ES. 26. mars, 2008

DSC06860

Avvisning

19. mars 2003 skrev jeg i en smell tre tekster i en midlertidig, stygg og illeluktende leilighet et sted i utkanten av Bergen sentrum, på Nordnes. Disse tre tekstene innleder kjøret med å skrive en slik tekst i uken, hver uke, hele året, i fem år. Dette er en av dem.

Avvisning

Når man bare har en bitteliten plass til rådighet for å uttrykke seg, stiller det store krav til den første setningen. Den skal bringe den lesende leser rett inn på tema, noe jeg allerede har mislykkes i, fordi denne teksten skal handle om avvisning. Fortsettelsen følger uansett: to stykker, den ene skal bli avvist, står en helt vanlig dag i en helt vanlig gate i en helt vanlig by, og har nettopp vært et helt vanlig sted, sammen. Lite aner den ene at dette var siste gang, godt aner den andre dette, og snart skal rollene bli byttet om. Så får vi se da. – Ha det bra sier den ene, den som snart skal bli avvist, den som skal avvise smiler, pussig det der smilet, det er ikke fordi man ikke er medfølende man smiler, det er kanskje nettopp fordi man er så medfølende man gjør det, eller så smiler man av andre grunner, eller uten grunn, men smilet er der, i hvert fall her: – Det er noe jeg må si, sier den som fra og med dette øyeblikk er i ferd med å avvise den som skal bli avvist. Denne står og ser på, ser hva som står på, ser smilet forsvinne hos den avvisende, ser alvoret komme, ser og ser fra feil klode, joda, man vet hva som foregår, det er omtrent ikke nødvendig å si det, det er i hvert fall ikke nødvendig å utsette det, pausen er å svømme under vann og vite at man aldri kommer opp, ingen blivende situasjon, si det da, du som avviser, det er din oppgave å si det, dere vet begge hva det er, du vet det best, du må si det, den andre sier det ikke. Det går litt tid med her, ikke mye, maksimalt et par sekunder, hvis man måler på klokken. Der er den overstått, her kommer ordene: – Jeg liker deg godt, og vi kan godt fortsette med å treffes, men… Hva som helst kan komme etter dette ‘men’, setningen må fullføres, det tar seg ikke ut at den blir hengende slik i luften, det tar seg slett ikke ut, men der henger den. Det er sikkert ikke så lett for den avvisende heller, man vil vel være litt skånsom, samtidig som man først og fremst vil gjøre helt klart at noen skånsel kommer ikke på tale: Det er slutt. Den som holder på å bli avvist må svare, finne på et eller annet å si til det hengende ‘men’, fullføre setningen på en måte, si noe sånt som – «det er greit» eller – «jeg forstår» eller hva som helst egentlig, hva som helst gjør samme nytten, bare prøv å være litt artikulert, – «mm», går ikke. Når man tenker etter, er det ikke særlig mye som går, det meste går ikke, bare prøv, se hvor dumt det virker samme hva man sier. Det beste er å komme seg vekk, dette er ingenting å dvele ved. I hvert fall ikke for oss, som bare er observatører. Kanskje er ikke avvisningen endelig, er det fort gjort å tenke. O’ hvilke stormende hav man da gir seg ut på. Nei, du avviste, du har det ikke lett, ingen vil dømme deg for din pinlige oppførsel i avvisningsøyeblikket, ingen vil bry seg, si hva du vil, du, få det overstått, kom deg hjem, dette er ingenting å dvele ved, det er bare vi observatører som likevel har gjort det.

ES 19 mars 2003