Stikkordarkiv: Kunsteventyr

Den uartige dreng, av H. C. Andersen

Den uartige dreng er et ganske kort eventyr av den danske eventyrforfatteren, H. C. Andersen. Det er utgitt i 1835, i godt selskap. Det året debuterer Andersen med samlingen Eventyr fortalte for små Børn, der det finnes blinkskudd som Prinsessen på Ærten og Den lille Idas Blomster. Avhengig av smak fortetrekker kanskje noen Fyrtøiet eller Lille Klaus og Store Klaus. Straks etter fortsetter han med det berømte evnetyret Tommelise, og nå altså Den uartige dreng.

Den uartige dreng er Amor. Han går rundt og skyter piler i hjertet på folk. En gang skyter han en pil inn i hjertet på en gammel dikter. Eventyret begynner med det: Der var engang en gammel Digter, saadan en rigtig god gammel Digter. Det er liksom folkeeventyr og ikke folkeeventyr på en gang. Startformelen «Det var en gang», straks fulgt av en formulering som blir gjentatt med en gang. Andersen skriver fritt, suverent fritt. Det er lett når man kan det.

Dikteren kan være Andersen selv. Enten den gang han skrev eventyret, 30 år gammel, eller i en tenkt senere versjon. Motivet med ulykkelig og vond kjærlighet går igjen i mange, mange av eventyrene hans, og i livet hans. Det er ikke en glede å bli skutt av Amors piler, er ikke godt å bli forelsket. Det gjør vondt. Amor er en uskikkelig gutt. Det skal dikteren gå rundt og fortelle alle. Eller det skal Andersen selv gå rundt og fortelle alle, noe han også kommer til å gjøre.

Rent teknisk skjer det i eventyret slik at dikteren slipper Amor inn når han kommer en uværsdag. Dikteren tilbyr ham epler og god vin, tar riktig godt i mot ham. Til takk skyter altså Amor ham i hjertet med armbørsten sin.

fy! hvor den Amor er en uartig Dreng! det skal jeg fortælle til alle gode Børn, at de kunne tage sig iagt, og aldrig lege med ham, for han gjør dem Fortræd!»

Og så blir det fortalt hvordan dikteren sier det til barn, piker og gutter, uten at det hjelper noe særlig, for Amor er så utspekulert. Han narrer dem, får skutt dem, og gjør dem forelskede. Han har skutt din far og din mor, til og med din bestemor, står det i eventyret kjekt, men for bestemoren har det gått over, så lenge er det siden, men hun har ikke glemt det. Slik kommuniserer eventyret litt på flere plan, uten at det er så veldig avansert, og uten at det hører til Andersens beste.

Reklamer

Den lille Idas blomster, av H. C. Andersen

Den lille Idas Blomster er det siste av eventyrene som kom med i det lille heftet Eventyr fortalte for børn, utgitt i 1835. De andre eventyrene i denne lille samlingen er de andre jeg så langt har skrevet om, Fyrtøiet, Lille Claus og Store Claus og Prinsessen på Ærten. Det er eventyr som står seg. Alle av dem er kjente, noen av dem er verdensberømte.

H. C. Andersen var 30 år da denne samlingen kom ut. Han er født i 1805, han døde i 1875. Han hadde en vanskelig oppvekst, i stor fattigdom, og med en far som døde tidlig og en mor som ble dranker, delvis på grunn av det. Han hadde vanskelig for å komme noen vei i livet. Han hadde prøvd forskjellige baner, deriblant som sanger og som skuespiller, og han hadde gjort flere litterære forsøk også. Eventyr fortalte for barn var det første i eventyrsjangeren. Det var her han skulle finne sitt mesterskap.

Eventyret om lille Ida og blomstene begynner med at blomstene hennes en dag er visne, og hun vil av en fantasifull student som kunde de allerdejligste Historier og klippede saadanne morsomme Billeder. Det er noe eget å lese H. C. Andersen med dansk aksent, i det danske sprog, setningene klinger! Uansett, den fantasifulle studenten sier blomstene er slitne fordi de har vært på ball i natt. Og han forteller videre hvor de forskjellige ballene er, hvordan det er hos kongen, og hvor blomstene og bladene er nå om vinteren, det var så mange av dem i sommer. Lille Ida lurer på alt dette, og på om barn kan være med å se.

Så kommer en kanseliråd, og drar barnet ut av fantasiverdenen. Det er et viktig moment i teksten. Den kjedelige, formelle kanseliråden, og den fantasifulle studenten. Kanseliråden mener studenten ikke skal lure barnet slik. Kanseliråden er en høyere embetsmann, statstjenestemann i kanseliet, et sentralt og viktig statlig forvaltningsorgan. Her blir han det praktiske som møter det fantasifulle. Han blir også et element av virkeligheten i eventyrverdenen, et snev av realisme og av det virkelige liv, helt ulikt det man finner i de tre andre eventyrene i denne første samlingen hos H. C. Andersen, og ganske ulikt det man finner ellers i eventyrene.

H. C. Andersen bruker også drøm som et virkemiddel, slik at man får prøvd seg mot grensene mellom fantasi, drøm og virkelighet. Særlig i litteraturen går det an å spørre hva som er hva. Lille Ida drømmer dobbelt, først at hun drømte om kanseliråden, så at hun deltar på ballet. Det siste drømmer hun imidlertid ikke som en drøm, det står skrevet som noe som skjer, men leseren kan skjønne at nå sover hun, og drømmer dette.

Slutten, der Ida sammen med de to guttene med lekegevær, begraver blomstene så de skal få gro igjen neste år, er også betydningsfull. Her gjør hun noe nyttig, som hun har fått beskjed om. Hun planter blomstene på ny. Men det det betyr for henne, er noe ganske annet enn det det egentlig er. For henne er det fantasi og magi, blomstene er slitne fordi de har vært på ball, og må nå begraves. Så skal de stå opp fra de døde når sommeren kommer. Kanseliråden vil si at hun bare planter frøene. Det er riktignok sant, men man kan nok si det er fantasien som vinner her. Det er atskillig vakrere når Ida og barna gjør det, og fyrer av en salutt med lekegeværet, fordi de ikke har noe ekte. Hva hadde det vært å tjene om barna visste hva de egentlig gjorde? Ville det vært noe bedre?

Helt skikkelig fikk jeg ikke skrevet dette, men nå må jeg gå. Kanskje får jeg endret det senere, kanskje blir det stående.

Den lille Idas blomster er skrevet etter stilen og metoden til tyskeren E. T. A. Hoffmann (1776 – 1822), en forfatter jeg ikke kjenner godt til, men som det står om hadde «stor innflytelse», og var en av pionerene innen det som kan kalles «fantastisk litteratur». Han har blant annet skrevet Nøtteknekkeren og musekongen, som Tsjaikovskijs berømte ballett er bygget på.

Jeg skal ikke si så mye om likheter med Hoffmann. Dog er det ikke så vanskelig å se at Andersen i Den Lille Idas blomster tar et skritt ut av den enkleste eventyrverdenen, og viser at sjangeren kan brukes til å formidle noe mer enn enkel underholdning for barn. Det er også godt mulig å se at dette eventyret skiller seg litt ut fra de andre i Andersens første samling. Fyrtøiet og Lille Klaus og Store Klaus er litt uten konsekvenser, som jeg skrev i omtalen av dem også, de følger fantasiens logikk, og sier ikke så mye om verden. De inneholder heller ikke sånn folkelig visdom, som folkeeventyrene gjør, litt om hvordan man skal oppføre seg her i verden, og hvordan det går når man handler på forskjellige måter.

Den lille Idas blomster kunne også blitt omtalt som Den lille Idas verden. Denne verdenen er det studenten som forstår. Han forstår hva lille Ida trenger å gjøre, hva som skal til for å gjøre livet spennende og underlig og morsomt. Det er ikke så farlig om det er sant, det er ikke det som er poenget med historiene han forteller og heller ikke det som er viktigst i Idas verden. Barneverdenen er uansett ikke sann, i den forstand, de oppfatter tingene på en annen måte enn de voksne. Hverdagene og pliktene kommer tidsnok. Barnets virkelighetsflukt er ikke nødvendigvis usunn.

Her tolker jeg mer enn det er dekning for i teksten. Teksten tar bare opp spørsmålet, og stiller den byråkratiske og ordentlige kanseliråden opp mot den fantasifulle og morsomme studenten. Det er lett å ta parti med studenten og barnet, for verden de tegner opp er virkelig fargerik og morsom, og det er lett å se at lille Ida blir veldig glad over å høre det hun gjør, og lever seg veldig inn i historiene som blir fortalt. Det er også et poeng at nettopp i det kanseliråden bryter inn, så ler hun. Det blir den strenge mot den morsomme barneoppdragelsen.

H. C. Andersen legger inn et sterkt argument for hva han mener er rett. Han har jo også selv hatt en ulykkelig barndom å høste lærdom fra, og å ville flykte fra. Debatten har flyttet seg, men gjelder ennå. Skal barnet leke, eller skal barnet lære? Er det fantasien eller sannheten som skal ha fortrinnsretten? Skal de høre julenissen ikke finnes, at bestemor ikke er en stjerne, at når man dør, så dør man?

Prinsessen på erten, av H. C. Andersen

Prinsessen på erten var det første av de virkelig kjente eventyrene sine H. C. Andersen skrev. Det er ganske kort, knappe to sider, og poenget er veldig enkelt. Der ligger kanskje også eventyrets kraft. Prinsessen på erten er gått  inn i dagligspråket, om en som klager på noe som ikke er å bry seg om, eller som ikke merkes.

Handlingen begynner med at en prins har reist rundt i verden på jakt etter en prinsesse, men det må være en ordentlig prinsesse. Det har han ikke funnet, derfor reiser han hjem igjen. Så er det en dag det er fryktelig uvær, hvorfor det uværet må være der er ikke godt å forstå. Det er en detalj som ikke er vesentlig for historien, og som derfor gjerne blir utelatt i folkeeventyrene. I kunsteventyrene, derimot, særlig de til H. C. Andersen, trenger det ikke være en mening med alt.

I dette uværet banker en prinsesse på døren. Det er fortelleren som sier det er en prinsesse, så leseren får opplysningen med en gang. Men kongen som lukker opp og dronningen hans, har vondt for å tro det. Hun ser jo ganske vått og ustelt ut i pøsregnet. Kanskje var det derfor det måtte være uvær? Uansett så sier hun til kongen at hun er en prinsesse, noe fortelleren altså allerede har meddelt leseren at hun er, men kongen og dronningen har vondt for å tro det. De bestemmer seg for å finne det ut.

Derfor er det altså dronningen legger en ert på bunnen av sengen, og tyve madrasser oppå den, og tyve edderdunsdyner oppå der igjen. I eventyrets logikk er det bare en ekte prinsesse som vil kjenne en liten ert gjennom alt dette. Og sannelig, sannelig, da dronningen neste morgen spør hvordan hun har sovet, svarer hun at hun har sovet helt fryktelig, for hun har ligget på noe hardt, og nå må være gul og blå over hele kroppen.

Slik snakker bare en ordentlig prinsesse. De kan altså trygt gifte bort prinsen til henne. Sånn går det også. Og erten havner på kunstutstilling, der den fortsatt er, om ingen ennå har tatt den.

Slutten setter eventyret litt inn i den virkelige verden, og går liksom litt ut av eventyrets grenser. Man kan nesten foreslå for barna som hører eventyret å oppsøke kunstutstillingen, for å se om erten er der. Det er også nødvendig for å ha en litt skikkeilg slutt, for at det ikke bare skal slutte med de gifter seg, sånn som i alle andre eventyr. Det var noe eget med den erten, den må fremheves den også. Man må høre hvordan det gikk med den!

Det er fullstendig urealistisk at noen skal kjenne en ert gjennom alle de madrassene og edderdunsdynene. Det er nettopp også poenget. Det er et illustrerende eksempel på hvor fintfølende en prinsesse kan være. Enhver kan se det for seg, og selv vurdere om de ville vært i stand til å føle en ert gjennom noe slikt. Hvis du ikke er det, kan man fortelle barna, så er det fordi du ikke er noen prinsesse.

I vår tid er det ikke knyttet den magien til prinser og prinsesser som det var tidligere. Eventyret lever likevel videre i beste velgående. Det samme gjør uttrykket. Og erten eksisterer kanskje også et eller annet sted, om altså ingen har tatt den. Det ville vært en slem forbrytelse: stjele en ert som en ordentlig prinsesse har ligget på.

Se, det var en rigtig Historie, slutter eventyret på dansk. Ja, det var det riktig.

*

Jeg poster det korte eventyret i original, fra H. C. Andersens hjemmeside:

H.C. Andersen – Hans Christian Andersen eventyr “Prindsessen paa Ærten” 1835

Der var engang en Prinds; han vilde have sig en Prindsesse, men det skulde være en rigtig Prindsesse. Saa reiste han hele Verden rundt, for at finde saadan en, men allevegne var der noget i Veien, Prindsesser vare der nok af, men om det vare rigtige Prindsesser, kunde han ikke ganske komme efter, altid var der noget, som ikke var saa rigtigt. Saa kom han da hjem igjen og var saa bedrøvet, for han vilde saa gjerne have en virkelig Prindsesse.
En Aften blev det da et frygteligt Veir; det lynede og tordnede, Regnen skyllede ned, det var ganske forskrækkeligt! Saa bankede det paa Byens Port, og den gamle Konge gik hen at lukke op.
Det var en Prindsesse, som stod udenfor. Men Gud hvor hun saae ud af Regnen og det onde Veir! Vandet løb ned af hendes Haar og hendes Klæder, og det løb ind af Næsen paa Skoen og ud af Hælen, og saa sagde hun, at hun var en virkelig Prindsesse.
“Ja, det skal vi nok faae at vide!” tænkte den gamle Dronning, men hun sagde ikke noget, gik ind i Sovekammeret, tog alle Sengklæderne af og lagde en Ært paa Bunden af Sengen, derpaa tog hun tyve Matrasser, lagde dem ovenpaa Ærten, og saa endnu tyve Ædderduuns-Dyner oven paa Matrasserne.
Der skulde nu Prindsessen ligge om Natten
Om Morgenen spurgte de hende, hvorledes hun havde sovet.
“O forskrækkeligt slet!” sagde Prindsessen, “Jeg har næsten ikke lukket mine Øine den hele Nat! Gud veed, hvad der har været i Sengen? Jeg har ligget paa noget haardt, saa jeg er ganske bruun og blaa over min hele Krop! Det er ganske forskrækkeligt!”
Saa kunde de see, at det var en rigtig Prindsesse, da hun gjennem de tyve Matrasser og de tyve Ædderduuns Dyner havde mærket Ærten. Saa ømskindet kunde der ingen være, uden en virkelig Prindsesse.
Prindsen tog hende da til Kone, for nu vidste han, at han havde en rigtig Prindsesse, og Ærten kom paa Kunstkammeret, hvor den endnu er at see, dersom ingen har taget den.
See, det var en rigtig Historie!

Lille Klaus og Store Klaus, av H. C. Andersen

Det er noe eget med moralen i mange av eventyrene til H. C. Andersen (1805 – 1875). De følger ikke eventyrenes regler, om at den gode og riktige oppførselen skal bli belønnet, det dumme og slemme skal bli straffet. De er ikke oppdragende for barn og folk. Kanskje kan man si de stiller spørsmål ved gjengs moral, og tvinger tilhørerne til å tenke (eventyr er ment å leses opp!), men det er kanskje også å lese for mye inn i dem. Eventyrene er som de er. Det er akkurt som H. C. Andersen ikke bryr seg om moral. At han følger sin egen fantasis regler.

I Lille Klaus og Store Klaus, som han skrev og gav ut i 1935, så er det to menn som begge heter Klaus. Stor Klaus heter store Klaus fordi han har fire hester, mens lille Klaus bare har én. Lille Klaus måtte i tillegg pløye for store Klaus gjennom hele uken, og han måtte da i tillegg låne ham hesten sin. Til gjengjeld fikk Lille Klaus låne Store Klaus fire hester om søndagene, men Lille Klaus måtte pløye selv.

Her har vi den lille mot den store, i et urettferdig forhold, der den store har alle godene, og den lille må streve. I eventyrets gjengse moral skulle da den store få sin straff, den lille sin belønning, og rollene bli skiftet om. Det er bare det at belønningen går altfor langt, straffen er veldig hard. Og lille Klaus får sin belønning av å lure og bedra, slik at også uskyldige må lide. For Askeldden, for eksempel, så er det alltid trollet som må unngjelde for Askeladdens snårrådighet og list. Trollet fortjener det.

Det er kjent driv og fart i eventyret. Hvert element får gjort seg ferdig, og så er det videre til det neste. Først er det det med at Lille Klaus ikke kan la være å si Hypp alle mine hester, når han har de fire hestene til Store Klaus i tillegg til sin egen, om søndagene. Det liker ikke Store Klaus, for det er jo ikke Lille Klaus’ hester, selv om han får låne dem. Store Klaus gir beskjed om at Lille Klaus ikke får lov til å kalle hestene sine. Og det er tretalls magi med at forbudet blir gjentatt tre ganger, før Store Klaus etterkommer trusselen sin om å slå i hjel Lille Klaus’ hest.

Dette er litt uvanlig. Straffen til Store Klaus er urimelig streng, han dreper Lille Klaus’ eneste hest, og det uten at Lille Klaus har gjort noe altfor galt. Det bekrefter det dominerende og urettferdige forholdet Store Klaus har til Lille Klaus, han kan gjøre som han vil. På den annen side trengte ikke Lille Klaus kalle hestene sine, de var jo ikke det.

Uansett, Lille Klaus flår hesten sin, og går for å selge skinnet. Som alltid i eventyrene er det helt følelsesløst, tredjepersonsfortelleren er så til de grader refererende, her er det bare hva som skjer. Underveis går Lille Klaus seg vill i skogen, og må overnatte i en bondehytte, der det bor en bonde som ikke tålte å se klokkere. Ganske pussig. Men det ligger nok kanskje noe i det, at konen har seg med klokkeren, og at mannen derfor er sjalu. I hvert fall dekker konen veldig vakkert opp for klokkeren når han er der, og hun vil ikke ha besøk. Lille Klaus må sove ute, og se inn. Det kan være med på å bygge opp under at det ikke er så altfor galt det som senere skjer med klokkeren, mannen og bondekonen, selv om man ikke skal lese så altfor mye inn i det. Eventyrene til H. C. Andersen er som de er, å tolke og spekulere i dem i det vide og brede, er ikke å forstå og bruke dem korrekt. Synes jeg.

I alle fall, da bonden kommer hjem, må klokkeren må gjemme seg i kisten. Det er jo et tegn på at han ikke hadde helt edle hensikter, der hos konen. Det er et velkjent motiv, velkjent bilde, mannen hjem, elskeren i skapet eller kisten, eller under sengen, gjemme seg. Men det blir ikke sagt noe mer, eventyrets forteller sier det bare er en sykdom mannen har, han tåler ikke å se klokkere. Derfor må klokkeren gjemme seg. Lille Klaus stikker frem, og bruker det han har sett til å få bonden til å tro at sekken med hestekinnet er en magisk gjenstand. Den blir i eventyret en falsk magisk gjenstand, en trollmann som kan trylle frem ting som allerede er der. For eksempel maten i bakerovnen, der Lille Klaus har sett konen gjemme unna all maten hun og klokkeren skulle ha, og klokkeren i kisten. Bonden ønsker å se Fanden, og Lille Klaus sier Fanden lignger på klokkere. Og at han ligger i kisten.

Etter det vil bonden kjøpe trollmannen i sekken. Lille Klaus selger motvillig, for en hel skjeppe med mynt, en skjeppe er en slags bøtte eller tønne, brukt til å måle korn, så en skjeppe med mynt er mye. Lille Klaus får også kisten med klokkeren med seg, og lurer en skjeppe mynt fra ham også. Det gjør han ved å snakke om at han skal kaste kisten på elven, for den er så tung. Klokkeren betaler seg ut.

Så lille Klaus har lurt til seg to skjepper med mynt. Kanskje var det til pass åt de han fikk pengene fra, den rike og velstående bonden, og den kanskje litt vel elskovssyke klokkeren. Store Klaus blir nysgjerrig på dette, hvor lille Klaus har fått pengene fra. Lille Klaus lurer ham, og sier det er for hesteskinnet, noe det jo også strengt tatt er, nesten, men Store Klaus går mer enn fem på, og slakter alle sine fire hester for å få solgt skinnet av dem. I byen blir han holdt for narr, som vil selge hestehud for skjepper med pynt. Pryl får han også, som vil holde på med sånt tøys. Det er typisk eventyrets straff for den dumme og slemme. Men moralen er ikke så klar her, som i folkeeventyrene.

Eventyret kunne sluttet her, men det fortsetter. Store Klaus vil hevne seg. Det gjør han ved å skulle banke Lille Klaus opp. Bestemoren blir straks introdusert, som det alltid er hos Andersen, gjenstandene og personene dukker opp når man trenger dem, ingen varsler eller frempek. Ingen person som er med litt først, for så å komme tilbake. De kommer når de trengs, gjør det de skal, og så er de ute av historien. Bestemoren trengs, for at Store Klaus skal slå i hjel feil person. Han vil slå til Lille Klaus. Men når han skal gjøre det, er det den døde bestemoren som sover i sengen der Lille Klaus pleier å ligge. Derfor gjør ikke slaget noe skade.

Igjen er det å merke seg at det ikke er noen sterke følelser i Lille Klaus’ reaksjon, over Store Klaus som vitterlig prøvde å drepe ham. Han konstaterer bare at han er en slem og stygg mann, og at det var bra bestemoren allerede var død. Ellers ville han tatt livet av henne. Kontrasten mellom det som har hendt og reaksjonen er nærmest humoristisk.

Lille Klaus tar med seg den døde bestemoren, uten at det kommer klart frem hvor de skal. Han har sine søndagsklær på, så det antydes kanskje at hun skal i kirken, for å begraves. Underveis kommer de til et vertshus, der Lille Klaus ber verten stikke ut med et glass til bestemoren også, hun sitter i vognen. Verten hisser seg opp da den døde bestemoren ikke svarer, og kastet er glass mjød på henne, så den døde kroppen ramler bakover. Lille Klaus kommer ut, og sier han har drept henne. Verten blir fortvilet, og betaler seg ut av knipen. På ny en skjeppe med penger.

Og på ny blir Store Klaus lurt. Nå dreper også han bestemoren sin, og stikker til byen med henne for å selge henne til apotekeren. Han får en alvorsprat til svar, for dette skulle han hatt stor straff. Rasende reiser han hjem igjen, for å hevne seg på Lille Klaus.

Nå legges det opp til det siste peket Lille Klaus gjør Store Klaus. Store Klaus legger Lille Klaus i en sekk, for å kaste ham i elven og drukne ham. På veien stopper han i kirken, for å høre en salme. Mens Store Klaus er i kirken, får Lille Klaus lurt en bonde med en stor bøling kyr inn i sekken. Trikset er veldig enkelt. Lille Klaus jamrer seg over at han er så ung, og allerede skal til himmelen. Bonden, eller driftskaren, over at han er så gammel, og ennå ikke får slippe inn. Ved å ta Lille Klaus sin plass i sekken, skal det bli ordent. Som motytelse får Lille Klaus hele bølingen med kyr.

Så det er denne bonden, eller driftskaren, Store Klaus dreper da han kaster sekken i elven. Det er den tredje som dør, to bestemødre, nå bonden. I tillegg kommer alle som er blitt lurt av Lille Klaus, og blitt loppet for penger og for fe. Det er bare på moro, får man nesten legge til, her. Det er en overskuddsfortelling, som det meste hos Andersen. Fantasirikt, og ikke så all verden i å være konsekvent i samfunnskritikken, eller i moralen eller i ideene. Historiene følger sine egne regler, handlingsgangen slår sine egne veier, uten å ha noe sånn spesielt mål om hva de vil oppnå, alltid. Her er det Lille Klaus som skal vinne over Store Klaus, den lille over den store, og det er jo ganske gøy, når det skjer.

Store Klaus, som nå begynner å minne om å være dum som et troll, slik man finner dem i Askeladden, treffer på Lille Klaus som kommer med den bølingen sin. Han lurer på hvor i all verden han har fått dem fra, han er jo nettopp drept, og skulle være død på bunnen av elven. Lille Klaus forteller en fantasifull historie, den mest forseggjorte av narringene han gjør, om hvordan  det finnes et rike der på bunnen av elven, og hvordan han får en hel bøling der. Nå er han på vei for å hente en til, sier han.

Store Klaus vil også ha en slik bøling, og får beskjed om at han da må hive seg i elven, sånn som han. Lille Klaus forteller ham at han er for tung til at han kan bære ham, han må gå selv, men når de er kommet til elven og han er krypet opp, kan han – Lille Klaus – godt hive ham uti. Så gjør de. Og dermed dør selvfølgelig Store Klaus, slik trollet som ramlet i elven, eller skar opp sin egen mage, lurt.

Fyrtøiet, av H. C. Andersen

I år tenkte jeg å poste eventyrene til H. C. Andersen. Jeg følger Eventyr og historier, som de ble utgitt i 1862 og 1863, og i utgavene som de foreligger på nasjonalbibliotekets bokhyller. De er litt vanskelige å lese, så da bruker jeg også andre utgaver. Så altfor nøye vil jeg ikke lese dem, og så altfor nøye vil jeg ikke skrive om alle av dem.

Fyrtøiet er skrevet i 1835, og er et eventyr som blander klassiske eventyrelement som tretallsmagi, snakkende dyr og den vanlige mann – her en soldat – som får lykken og prinsessen. Men den bryter reglene med at dette er en soldat som ikke handler særlig moralsk. Han dreper heksen som hjelper ham, og han er veldig, veldig opptatt av penger og materielle verdier. I folkeeventyrenes moral skal han da bli straffet. Det blir han ikke, han blir belønnet.

Eventyret begynner rett på sak, med soldaten som marsjerer på landeveien, og straks møter en heks. Slik er det alltid hos Andersen, handlingen går raskt fremover. Heksen blir beskrevet som stygg og motbydelig, ekkel, men ikke som slem, og hun oppfører seg heller ikke slemt. Hun sier med en gang at han skal få så mange penger han vil. Uten grunn, og uten betingelser.

Soldaten er fornøyd med det, og går gladelig med på oppgaven heksen har til ham. Det er ganske enkelt, klatre ned i et hult tre. Der får han beskjed om at han vil møte noen hunder. Størrelsen på hundene blir beskrevet ved å sammenligne størrelsen på øynene, med henholdsvis tekopper, møllehjul og rundetårn. Hunder med så store øyne må selv være veldig store. Men soldaten får beskjed om ikke å være redd. Han får et forkle å sette dem på, en magisk gjenstand. Den første hunden har kobber, den andre sølv og den tredje gull, får han beskjed om. Ingen av dem er altså farlige. Oppgaven er ikke vanskelig. Og soldaten har ikke gjort noe som skal gjøre ham fortjent til den. Alt som er sagt om ham, før han møter heksen, er at han er på vei hjem fra krigen.

Det er ikke så ulikt Andersen å ha slike moralløse eventyr, eller eventyr der det ikke går som man kanskje skulle trodd. Eventyrene til Andersen følger ikke den ideale verdens regler om at enhver får sin straff eller belønning som fortjent, alt ender lykkelig til slutt, for den som er snill og god. De følger ikke alltid noen regler, med hvordan det går. Man kan få straff uten å ha gjort noe galt, belønning uten å ha gjort noe godt. Fyrtøiet er eksempel på det siste.

Soldaten lurer på om heksa ikke skal ha noe tilbake for alt gullet og verdiene han kan få. Det vil hun ikke, hun vil bare ha fyrtøyet som ligger der nede. Det er også en gjenstand med magiske egenskaper. Og det er et velkjent eventyrmotiv, personen eller figuren som har tilgang til de magiske gjenstandene, er ikke selv i stand til å hente dem. Her, i Fyrtøiet, er det imidlertid ingenting som tyder på at heksen ikke kunne hentet Fyrtøiet selv. Hun sier bare hun vil ha det. Kanskje er det slik at hun ikke ville kommet opp igjen, om hun hadde hentet det selv. Soldaten må nemlig ha hjelp for å komme opp og ned, heksa må heise ham.

Nede hos hundene går det akkurat som heksa har sagt. Ingen av hundene er farlige, og det er virkelig ubegrensede mengder kobber, sølv og gull der nede. Soldaten fyller lommene og lua og skoene med det som er mest verdifullt, og går opp. Han tar med seg fyrtøyet også, som han har fått beskjed om å gjøre. Først glemmer han det, men heksa vil ikke heise ham opp, før han tar det med seg. Kanskje er det et grep fra Andersen, så leseren ikke skal glemme Fyrtøyet, og at det er noe med det, og at heksa må heise ham opp og ned.

Oppe blir soldaten litt nysgjerrig på heksa som er så ivrig på å få Fyrtøyet, og ikke vil si hva hun skal med det. Det går ikke lang tid før soldaten rett og slett dreper henne. Det er å drepe sin velgjører. Riktignok er hun stygg og ekkel, men dette er å drepe sin velgjører. Dette er slemt. Soldaten får imidlertid beholde både gullet og fyrtøiet.

Han går nå inn til byen, og bruker opp pengene sine. Han har mye av dem, og får mange venner, men en gang tar de slutt. Da slår han på fyrtøyet, og hundene dukker opp på nytt. Slår han en gang, kommer den første hunden, to ganger gir den andre, og tre ganger den siste, og største. Alle hundene oppfyller ønsker. Og de kommer med mer penger og gull, slik at han blir ubegrenset rik på ny. Fyrtøiet han slår på minner om den magiske lampen til Aladdin, fra Tusen og én natt. Andersen kan ha vært inspirert herfra, men motivet er mye brukt.

Det bor en prinsesse i byen, eller landet, en vakker prinsesse. Kongen er redd for henne, for det går en historie om at hun skal gifte seg med en soldat. I eventyret og sagnets verden er silke varsel alltid pålitelige. En kan ikke unngå sin skjebne. Kongen gjør så godt han kan, men soldaten kan bruke fyrtøiet og hundene til å skaffe prinsessen til seg. Han gjør det, om natten, og kysser henne.

Så følger flere klassiske eventyrmotiv. Alt mens handlingen går sin gang, raskt og improvisert, slik det kan bli når man dikter underveis. Det er ikke så komplisert. Hjelperne til kongen følger etter prinsessen, når hun rir på hunden (hun sier hun har drømt, at hun ble kysset, og kongen setter vakt på henne når hun sover, for å finne ut av det), og setter kryss på porten der hunden gikk inn. Neste morgen har imidlertid prinsessen satt kryss på alle portene, så porten det gjelder blir umulig å finne. Deretter er det trikset med pose med erter, og hull i posen, slik at ertene triller ut og etterlater seg et spor. Det er det som fører kongen frem til soldaten.

Soldaten blir arrestert, og satt i fangehullet. Nå skal han bli hengt. Han klarer imidlertid å bestikke en guttunge til å hente fyrtøiet, og dermed er han i stand til å benytte magien i det. Før han blir hengt, får han et siste ønske. Det er å røke pipe. Han får lov, og får rakt til seg fyrtøyet sitt. Det bruker han til å tilkalle hundene, og ønskte at han ikke skulle bli hengt. Hundene kaster alle dommerne og rådet og kongen og dronningen høyt opp i luften, så høyt at de slår seg fordervet, og er ute av historien.

I stedet er det soldaten som blir konge, og prinsessen blir hans dronning. Bryllupet varte i åtte dager, og hundene var til stede og gjorde store øyne. Den siste setningen er mangetydig. Hundene har jo allerede ganske store øyne, som tekopper, møllehjul og rundetårn. Men de kan jo også gjøre store øyne av den utrolige historien.

 

Den lykkelige familie, av Hans Christian Andersen

Dette er et fornøyelig eventyr, selv om det langt fra er blant Andersens mest kjente, og heller ikke holder den kvaliteten de beste historiene hans gjør. I Den lille havfrue, Den standhaftige tindsoldat, Den grimme ælling og Den lille pigen med svovelstikkerne ringer det ut mange forskjellige tolkningsmuligheter, de åpner for diskusjoner og sier noe vesentlig om tilværelsen, ved siden av at de alle sammen er herlige eventyr. Den lykkelige familie er bare herlig.

Det handler om noe så ubetydelig som en sneglefamilie som har tatt bolig i det som på dansk heter skræppeblader, og på norsk kanskje kan oversettes med ugress. I en have i en Herregård vokser det mange slike skræpper, og i dem har et par snegler tatt bolig.

De vidste ikke selv hvor gamle de vare, men de kunde godt huske at de havde været mange flere, at de var af en Familie fra fremmede Lande og at for dem og deres var hele Skoven plantet.

Det er et fornøyelig eventyr, og det sier selvfølgelig litt om oss mennesker også. Her ser vi hvordan sneglene, som lever der i ugresset, tror at det hele er laget til for dem, slik vi mennesker tror jorden er laget for oss. De har også en paradisforestilling, om å bli kokt og ligge på sølvfat, som for dem skal være noe deilig og opphøyet. Akkurat som mennesket vil tro på et paradis for dem etter døden.

De gamle hvide Snegle vare de fornemste i Verden, vidste de, Skoven var til for deres Skyld, og Herregaarden var til for at de kunde blive kogte og lagte paa Sølvfad.

Dette gamle snegleparet har adoptert en liten sønn, og som alle gamle foreldre har de sine bekymringer for avkommet. Det vil ikke riktig vokse, og vil ikke gjøre tingene som de har gjort det. Den omsorgsfulle moren kan imidlertid se at barnet vokser litt allikevel, akkurat som en gammel bestemor alltid kan se det som er godt, og med litt overtalelse kan den gamle faren også se det.

Det er ikke så mye handling i dette eventyret, det er mest et artig bilde over tilværelsen, og jeg tror neppe Andersen har gjort seg store anstrengelser med det. Det skjer imidlertid en dag, at det begynner å regne, og sønnen kryper bortover et blad. Faren er oppgitt over all denne aktiviteten, og får vondt i hodet av det. Samtalen opprinner i det paret enda en gang prater om tilværelsen, ugresskogen og herregården, det er i det hele tatt typisk Andersen selv i korte eventyr å gjenta de få tingene som blir sagt. Den gamle konen er glad de er snegler, har huset på ryggen og skræppeskogen til beskyttelse, og når den tid kommer skal de til Herregården og ligge på sølvfat. Gamlefar er ikke så sikker på alt dette her, muligens har herregården falt sammen, muligens har ugresset overtatt den, muligens det ene og det andre.

Det har da heller ingen Hast, men du iler altid saa forfærdelig og det begynder den Lille ogsaa med; har han nu ikke i tre Dage krøbet op ad den Stilk, jeg faaer ondt i Hovedet naar jeg seer op paa ham!»

Så er det gamlemor som ikke vil høre på bekymringer om sønnen, de skal nok få fornøyelse av ham. Hun lurer også på hvordan han skal få seg en kone. Dermed blir det hovedsaken i eventyret. Først er det maurene som forsøker å finne noen, så er det myggene. Begge er skapninger som farer rundt, og sikkert har god kontroll på det som foregår i verden rundt. Maurene foreslår at sønnen skal gifte seg med dronningen, og flytte inn i maurtuen. Myggene, derimot, har funnet et godt koneemne under en stikkelsbærbusk «hundre menneskeskritt unna».

Det blir kalt på henne, og i løpet av åtte dager er hun der. Det er mye morsomt her også. I de to gamle sneglenes verden er det klart at en enslig stikkelsbærbusk ikke kan måle seg mot en skog av ugress, det er hun som må komme til dem. De er null interessert i verden utenfor, som vi mennesker jo også godt kan være det. Vi er ganske sikre på at det er hjemme hos oss vi har det best, og det er måten vi gjør tingene på, som er den riktige. At det tar så lang tid som åtte dager å krype de åtte menneskeskrittene er et godt tegn, hun er av rette sort. Hun gjør tingene som dem.

Dermed blir det holdt bryllup, på sneglers vis, slik vi mennesker holder bryllup på vårt vis. Mor holder tale, og faren er dypt rørt, så han klarer ikke å si noe. Det er den samme faren som fikk vondt i hodet når sønnen beveget seg sånn oppover stilken. Han hadde nok kanskje sterkre følelser for sin sønn, enn han selv har villet innrømme. Moren har alltid latt sine følelser for barnet få utløp, og klarer det også nå, i en liten tale. Så skal de to overta ugresskogen, som menneskebarn i alle år har overtatt huset og gården, og langt på vei verdensbildet til generasjonen over dem.

Og saa holdt de Bryllup. Sex Sanct-Hans Orme lyste saa godt de kunde; ellers gik det Hele stille af, for de gamle Snegle-Folk kunde ikke taale Sviir og Lystighed; men en deilig Tale blev der holdt af Sneglemoer, Fatter kunde ikke, han var saa bevæget, og saa gav de dem i Arv den hele Skræppeskov og sagde, hvad de altid havde sagt, at det var det Bedste i Verden, og naar de levede redelig og skikkelig og formerede sig, vilde de engang og deres Børn komme paa Herregaarden, blive kogte sorte og lagte paa Sølvfad

Og så er eventyret slutt. Det gamle paret kan gå inn og sove, de unge overtar. De ser aldri noe til herregården og blir aldri kokt, så de antar den med sikkerhet har falt sammen. Her er det en veldig nærliggende parallell til religionen, der troen på Gud midt på 1800-tallet var under press, og man ikke lenger kunne være så fast på at det var noe paradis som ville komme etter døden. Siden sneglene ikke blir motsagt, som mennesker heller ikke blir motsagt av andre enn oss selv, så blir det slik som de – og vi – konkluderer. De holder på sitt, regnet er til for dem, solen skinner for at ugresset skal få farge, og de er meget lykkelige. Den siste påstanden gjentas, noe som ikke virker som en forsterkning, men som en svekkelse. Hvorfor skal man gjenta noe som er sikkert, og som man ikke er i tvil om? Gjentakelsen er som for å overbevise seg selv, for å dekke over sin egen tvil. Sneglefamilien, og vi mennesker, holder oss innen vår tro på vår egen lykke, og på vår insistering at vi har det bra som vi har det.

Jeg har også skrevet en tekst om det mørkere eventyret, Skyggen, som med sitt dobbeltgjengermotiv kanskje ligner mer på en kunstnerisk novelle enn et kunstnerisk eventyr.

Eventyret i originalutgave finner dere her.

Den lille pigen med svovelstikkerne, av Hans Christian Andersen

Dette er et ev de vakreste eventyr som er skrevet.

Det er et meget kort eventyr. Det består bare av 8 avsnitt. Hvert av dem kan leses som et lite dikt. Ordene er omhyggelig valgt, selv om dette er en svært kort historie der mye magien ligger i stemningen som manes frem, så blir ikke mange ord brukt for å beskrive denne stemningen. Historien er kort, alt går fort. I første setning blir omgivelsene skildret, tid på året og tid på døgnet, det eneste ekstra ordet blir brukt til å si det er kaldt. Det er komma og semikolon som får setningen til å fyke av gårde, her blir ikke dvelet ved noe. De to stemningsordene fra første setning blir gjentatt i neste, kulde og mørke. Og nå blir piken introdusert. Det blir spandert en kort, liten historie om bakgrunnen hennes, hvorfor hun ikke har tøfler på. De var altfor store, hun mistet dem da hun sprang over gaten. Den ene hadde en gutt tatt, og sagt han kunne bruke til vogge. Dette er hele første avsnitt.

Neste avsnitt er beste eksempelet på formelen som blir fulgt. Det er voldsomme skifter mellom positive og negative ord, nesten som en sonett av Shakespeare, et fortettet språk man nesten ikke skulle tro var mulig. Se for eksempel det andre avsnittet, som jeg deler opp i to. I den første halvdelen er alle adjektivene negative, det er ord for å være liten og kald, adverbene er nektende, til og med substantive er tynne og hjelpeløse, sånn som svovelstikker og skillinger.

Der gik nu den lille Pige paa de nøgne smaa Fødder, der vare røde og blaa af Kulde; i et gammelt Forklæde holdt hun en Mængde Svovlstikker og eet Bundt gik hun med i Haanden; Ingen havde den hele Dag kjøbt af hende; Ingen havde givet hende en Skilling; sulten og forfrossen gik hun og saae saa forkuet ud, den lille Stakkel!

I andre avsnittet skifter det imidlertid brått, nå skildrer adjektivene noe som er vakkert. Fargen gul blir brukt for å betegne hårfargen hennes, der gult går for å være en fin farge, spesielt for barn. I første halvdel er fargene rød og blå brukt for å beskrive kulden hun føler, det er et sykdomstegn om et barn er rødt og blått i kulden. Det blir også hentet hjelp utenfra for å få mer varme og positivitet inn i teksten. Her blir det da som en kontrast til den lille piken, hvordan det skinner lys fra alle vinduer og lukter gåsestek. En slik stek utstråler ikke bare en god duft, men også varme.

Sneefnokkene faldt i hendes lange gule Haar, der krøllede saa smukt om Nakken, men den Stads tænkte hun rigtignok ikke paa. Ud fra alle Vinduer skinnede Lysene og saa lugtede der i Gaden saa deiligt af Gaasesteg; det var jo Nytaarsaften, ja det tænkte hun paa.

Det er brukt to avsnitt, det er seks igjen. Det er helt etablert at det er en fattig, lita jente som fryser på nyttårsaften. Hun selger fyrstikker enkeltvis, men har ikke fått solgt noen denne dagen. Tvert i mot har hun mistet den ene og blitt frastjålet den andre tøffelen sin. Det er ordvalget som gjør at hun står så levende for oss. Og når hun står der levende, er det helt umulig ikke å få sympati for henne, og ønske henne det aller beste.

I det neste avsnittet, som er det lengste, setter hun seg mellom to hus. Legg merke til at også her setter Andersen inn en treffsikker detalj for å gjøre det levende for oss, det ene huset står litt lenger enn det andre ut i gaten. Hun trekker de små bena opp under seg, slik man gjør når man er kald og vil holde varmen, på ny er det veldig levende. Vi får også vite at hun ikke tør gå hjem, for hun vil bli slått om hun ikke har solgt fyrstikker, og det er like kaldt hjemme som ute. Alt dette går også i en lang setning med semikolon og komma, det korte eventyret dveler ikke med noen ting. Slik fremstår det nesten litt usentimentalt, enda så sentimental handlingen og slutten i det er.

Hennes smaa Hænder vare næsten døde af kulde.

Etter den lange innledningssetningen i avsnitt 3 kommer denne. Det er en av de ytterst få som stanser handlingen, som bremser fremdriften, og som blir brukt til å beskrive noe som også kan beskrives i forbifarten, eller som kan være underforstått. Det er for å bygge opp motivasjon til den fatale handlingen hun skal gjøre, hun skal selv tenne en fyrstikk.

Det er klart, hver fyrstikk hun tenner er tapt inntekt, og det gir bare varme et kort øyeblikk. Hun vil bli slått av sin far opp han oppdager det, som han selvfølgelig vil gjøre om hun kommer hjem med færre fyrstikker enn hun har penger for. Hun tenner likevel en fyrstikk, og vi får den samme kontrasten som vi hadde i avsnitt to, med den døde og kalde første halvdel, den varme og levende andre.

 Hun trak een ud, «ritsch!» hvor spruddede den, hvor brændte den! det var en varm, klar Lue, ligesom et lille Lys, da hun holdt Haanden om den; det var et underligt Lys! Den lille Pige syntes hun sad foran en stor Jernkakkelovn med blanke Messingkugler og Messingtromle; Ilden brændte saa velsignet, varmede saa godt! nei, hvad var det! – Den Lille strakte allerede Fødderne ud for ogsaa at varme disse,

Vi ser til forskjell fra lyset og varmen og gåsesteken i avsnitt to at dette er liv og lys og varme som også involverer den lille jenta. Her er alt lite, som henne, og det er også gjennom hennes sanser vi ser alle tingene. Vi ser også hvordan hun strever med å forfølge drømmen, strekker føttene ut etter den, før den forsvinner i siste delen av dette avsnittet, som jeg ikke har sitert fra.

En ny blir straks tent, og vi skal se hvor fort det går før hun er helt inne i drømmene igjen:

En ny blev strøget, den brændte, den lyste, og hvor Skinnet faldt paa Muren, blev denne gjennemsigtig, som et Flor; hun saae lige ind i Stuen, hvor Bordet stod dækket med en skinnende hvid Dug, med fiint Porcellain, og deiligt dampede den stegte Gaas, fyldt med Svedsker og Æbler!

Setningen er ikke bygget opp med subjektet først, «hun strøk en ny», her er det som om teksten følger tanken hennes, «en ny!» det er hva hun tenker når den forrige er slukket ut, og når hun har den i hånden, stryker hun den med en gang, og den brenner og lyser, to verb på en gang, ingen sammenbindingsord, det er hastverk. Og vi ser hvilken magisk kraft denne fyrstikken har, eller denne fantasien, selve muren på huset, noe av det kaldeste og hardeste og ugjennomtrengligste som finnes, blir mykt og gjennomsiktlig, som flor. Muren er mer gjennomsiktig enn vinduene var, nå er det ikke lysene som skinner ut fra stuene, nå er det hun som ser inn. Der er en hvit duk, og porselen, og gåsesteken er fylt med både svisker og epler! Utropstegn. Alt har gått meget fort, fra tanken om en ny fyrstikk, til den er tent, og hun har tilgang til en dampende gåsestek som også er fylt med svisker og epler.

Selv ikke utropstegnet er nok til å hindre setningen og fantasien og springe videre. Her fortsetter det ikke med stor bokstov, her kommer sammenbindingsordet «og», og alt fortsetter:

og hvad der endnu var prægtigere, Gaasen sprang fra Fadet, vraltede hen af Gulvet med Gaffel og Kniv i Ryggen; lige hen til den fattige Pige kom den; da slukkedes Svovlstikken og der var kun den tykke, kolde Muur at see

Fantasien tar helt overhånd. Gåsen som kommer vraltende har allerede gaffel og kniv i ryggen, så klar er den til å spises, så sterkt legger alt seg til rette for den lille jenta her i drømmene hennes hun får fra de tynne fyrstikkene. Hun må selvfølgelig tenne en ny. Her skifter skildringen litt karakter, det er ikke det hastverket, det er mer refererende, og det blir tatt tid til sammenligninger, sanseinntrykkene er ikke så voldsomme. Fantasien går også litt over i virkeligheten, for når fyrstikken slukker, slukker ikke alle lysene i fantasien av den grunn. De stiger opp i himmelen og blir stjerner.

Dette er også en grenseovergang mellom livet og døden. Den lille jenta er svak av kulden og av sulten. Hun hallusinerer kanskje litt, men slike spekulasjoner hører ikke hjemme i vakre eventyr som dette. Vi kan imidlertid kjenne oss igjen, når vi er svært trøtte, nær ved å sovne, eller nettopp har sovnet, og så våkner vi igjen. Det tar alltid litt tid før virkeligheten får overtatt for drømmeverdenen. Hun har sett lyset på juletreet i drømmen sin, nå ser hun stjernene, og den ene faller i et stjerneskudd.

Nå skjer igjen vekslingen mellom godt og svært dårlig, selv i den håpløse tilværelsen til jenta er det mye varme i skildringen Andersen gir den. Nå er det mormoren, den eneste som har vært snill mot denne jenta. Hun har lært henne, at når det faller en stjerne, er det en sjel som går fra en død menneskekropp opp til Gud. – Nu døer der een, sier til og med den lille.

Og så tenner hun enda en fyrstikk. I den lyser mormoren. Nå er det mormoren som representerer den varme kakkelovnen, gåsesteken, juletreet, alt det varme og gode hun har sett i fantasiene sine fra de andre fyrstikkene. Nå strekker hun seg mot mormoren, med hele seg, slik bena har strukket seg mot varmen fra kakkelovnen i den første drømmen. Hun vet imidlertid at mormoren vil forsvinne når lyset fra fyrstikken dør ut, og i et fortvilet og ytterst rørende forsøk på å holde på henne, stryker hun av alle fyrstikkene på en gang.

Aldri har mormoren været så vakker. Hun blir løftet opp på mormors arm, og løftebevegelsen fortsetter videre opp og opp og ut av hele eventyret. Hun forsvinner ut av den vonde tilværelsen hun hadde, dit det er ingen kulde, hunger eller angst, de går opp til Gud.

Så kommer på ny kontrasten, som nå er helt ufarlig. Alt dette var selvfølgelig fantasi, eller det er ikke godt å si hva det var. Det blir i hvert fall funnet en liten jente, og hun har tent på de fleste av fyrstikkene sine, sikkert for å holde varmen, blir de enige om.

 Ingen vidste, hvad smukt hun havde seet, i hvilken Glands hun med gamle Mormoer var gaaet ind til Nytaars Glæde!

Det er nok mulig å komme med videre tolkninger om hva som skjer underveis, og hva slutten skal bety. Det er også mulig å lese en god del symboler inn i de ulike fantasiene den unge jenta har. Det er kanskje også mulig å lese den som en kritikk av forholdet mellom fattig og rik, som en sosialkritikk. Jeg mener at en slik lesning roter det vakre eventyret til. Hele eventyret er en magisk virkelighetsflukt, det er en varm omfavnelse av drømmene og fantasiene, og kanskje så sterkt kan det sies at ingen virkelighet er så vond at ikke en vakker drøm kan få tak. Eller kanskje burde man like gjerne heller la være å forsøke å fylle eventyret ut med flere ord, og heller la seg selv fylle av den enestående stemningen det får frem.

Eventyret om piken med svovelstikkerne finner dere her.

Skyggen, av H. C. Andersen

I de hede Lande, der kan rigtignok Solen brænde! Folk blive ganske mahognibrune; ja i de allerhedeste Lande brændes de til Negre, men det var nu kun til de hede Lande, en lærd Mand var kommen fra de kolde; der troede han nu at han kunde løbe om, ligesom der hjemme, jo det blev han snart vant fra. Han og alle fornuftige Folk maatte blive inde, Vindues-Skodder og Døre bleve lukkede den hele Dag; det saae ud som hele Huset sov eller der var ingen hjemme. Den smalle Gade med de høie Huse, hvor han boede, var nu ogsaa bygget saaledes at Solskinnet fra Morgen til Aften maatte ligge der, det var virkeligt ikke til at holde ud! – Den lærde Mand fra de kolde Lande, det var en ung Mand, en klog Mand, han syntes, han sad i en gloende Ovn; det tog paa ham, han blev ganske mager, selv hans Skygge krøb ind, den blev meget mindre end hjemme, Solen tog ogsaa paa den. – De levede først op om Aftenen, naar Solen var nede.

Slik begynner utgaven man kan finne på Det kongelige danske bibliotek av H. C. Andersens merkelige eventyr: Skyggen. Jeg skal bruke dette eventyret til å få skrevet litt om denne min danske favorittforfatter, og hvordan han skrev sine kunsteventyr.

H. C. Andersen (1805 – 1875) er kjent over hele verden for sine eventyr. Den grimme Ælling (1844), Den standhaftige tinsoldat (1838), Den lille Pigen med Svovelstikkerne (1848), Prindsessen på Ærten (1835) og Tommelise (1835) er allemannseie, og det er mulig å liste opp langt flere, også veldig kjente eventyr, som alle kommer fra HC Andersens hånd. Keiserens nye klæder (1837), Den lille Havfrue (1837) og Ole Lukøie (1842) er det nok mange som kjenner eller har hørt om, men det er kanskje ikke alle som vet at de kommer fra Andersens hånd.

På midten av 1800-tallet var folkeventyrene populære. Romantikken fant sammen med nasjonalismen til nasjonalromantikken, det skulle være nasjonalt og det skulle være romantisk. Det romantiske fant man i det inspirerte uttrykk, det kraftfulle og følelsesladde, det nasjonale fant man på landet.  Man ville finne tilbake til det opprinnelige, det ekte, alt det som ikke hadde blitt ødelagt av alle de strenge, fornuftens regler fra opplysningstid og klassisisme, det som ikke var blitt polert i stykker. Det fant man i folkeeventyrene. De var oppstått på landet, hos folket, upåvirket av by og utland, bonden var nasjonalromantikkens helt, og folkeeventyret var hans historie. Dette var ukunstlet kunst, helt nasjonalt, akkurat som det skulle være.

Nærmere studier viser riktignok at folkeeventyrene har mer til felles enn at man kan si de har oppstått uavhengig av hverandre. Det er noen grunnregler som pleier å bli oppfylt, enten de er norske, tyske, russiske eller fra enda fjernere kulturer, og det er litt mer enn at man bare kan si god fortellerteknikk er universelt.

Det er vel kjent at folkeeventyrene gikk på folkemunne, og at de i Norge ble samlet sammen av Asbjørnsen og Moe, og i Tyskland av brødrene Grimm. De er laget slik at de skal være lette å huske og gjenfortelle, de lever som de ble husket gjennom generasjonene. Og den nedskrevne versjonen skulle ikke være den endelige. Eventyrene skulle fortelles, ikke leses opp.

Med kunsteventyrene, eller de nedskrevne eventyrene, er det annerledes. De er laget av en forfatter med en fantasi, og den nedskrevne versjonen er den endelige.De trenger derfor ikke være så renskårne i språket, man kan briljere litt og pynte litt, og legge til en del detaljer som ville blitt glemt i en gjenfortelling. De kan også være litt mer utfordrende i budskap og moral, de kan åpne for tolkninger i flere retninger, og trenger ikke nødvendigvis bli forstått av den som gjenforteller dem. De trenger ikke engang gjenfortelles for å overleve, de finnes jo nedskrevet. Og de lever ved å bli hentet frem, og lest på ny.

Eventyrene til HC Andersen er mer iderike enn de norske folkeeventyrene. De spiller på et større språklig og følelsesmessig register, og spenner videre. Eventyret vi tar for oss i dag faller godt inn under dette. Skyggen har mer til felles med novellen enn med eventyret, i sin bruk av motiver, sin fortellerstil og bruk av virkemidler, spenningskurve og sluttpoeng. Folkeeventyrene er alltid bekreftende av moralen, verden blir alltid ordnet til slutt. I kunsteventyrene trenger man ikke følge denne regelen, og i novellen er det kanskje best å ikke følge den.

Vi ser det av starten også. Innledningen er som i eventyrene, uten nærmere presisering av tid og sted, som folkeeventyrenes standard: «Det var en gang…» Men vi ser også at innledningen har anslag om eventyrets innhold som vi aldri ville finne i et vanlig eventyr, der går handlingen jevnt og trutt sin gang, mens her blir det introdusert stemninger og motiver som vil komme igjen og bli forklart videre i teksten. Vi ser enkle ting som «solen brenner til negre», skyggenes farge, en mann fra det kalde nord som alltid måtte holde seg inne i denne varmen, kanskje en introduksjon til det innestengte i historien, og han selv og skyggen som kryper inn når kvelden kommer. Det er virkemidler fra novellen.

Ideen i dette eventyret er at Skyggen etter hvert får seg sitt eget liv. Andersen hinter selv til inspirasjonskilden han har, tyskeren Adalbert von Chamissos, og hans Peter Schemihls wundersame Geschicte. Det er en tekst jeg ikke kjenner. Derimot kjenner jeg godt den russiske forfatteren Nikolaj Gogols fortelling, Nesen, og Andersens eventyr minner en god del om den. Andersens skygge har mange av egenskapene til Gogols nese. Jeg tror ikke Andersens kjente til Gogols fortelling, men dette er tanker som fantes i tiden, og begge foratterne er kjennetegnet av en veldig fantasirikdom og eleganse i fortellerstilen. Det skulle bare være å vente at de av og til krysser hverandre.

Og det ærgrede ham, men ikke saa meget fordi at Skyggen var borte, men fordi han vidste, at der var en Historie til om en Mand uden Skygge, den kjendte jo alle Folk hjemme i de kolde Lande, og kom nu den lærde Mand der og fortalte sin, saa vilde de sige, at han gik og lignede efter, og det behøvede han ikke. Han vilde derfor slet ikke tale derom, og det var fornuftigt tænkt.

(Andersens hentydning til Schemihls tekst. Det skjer rett etter at skyggen har forlatt ham, i fortellingens syvende avsnitt)

Gogols fortelling slutter imidlertid humoristisk og ufarlig, plutselig er alt som før igjen. Andersens eventyr har en slutt som er ubehagelig. Vi må åpne opp for en psykologisk tolkning. Det er dobbeltgjengermotivet, frykten for at en selv skal ta sin egen plass i livet. En annen russisk forfatter, selveste Fjodor Dostojevskij, har behandlet temaet i sin andre roman, som på norsk har tittelen nettopp Dobbeltgjengeren. Denne romanen er den ellers så store forfatteren ikke helt heldig med, og dobbeltgjengeren som opptrer blir aldri riktig verken morsom eller skremmende. Andersens skygge blir begge deler.

«Vær ganske rolig!» sagde den lærde Mand, «jeg skal ikke sige Nogen hvem Du egenlig er! her er min Haand! jeg lover det og en Mand et Ord!»
«Et Ord en Skygge!» sagde Skyggen, og saaledes maatte den jo tale.

Dette utdraget følger når den gamle skyggen, den som er etterlatt i de kalde landene i nord, kommer tilbake til den lærde mannen som har reist sydover, og mistet også sin nye skygge, der. Den gamle skyggen har gjort det riktig bra siden sist, og opptrer nå høflig og velkledd, penger er det ingen mangler på, og den er sågar villig til å betale den nye skyggen penger for at den har overtatt jobben dens. Den lærde mannen er overrasket over at skyggen opptrer som menneske, endog et fint menneske – merk her likheten til Nesen som blir embetsmann hos Gogol -, men vil selvsagt ikke ta i mot noen penger. Det er etter dette ordvekslingen sitert kommer, langt mindre spenstig oversatt, forresten, i den samled utgaven fra LiberArte, der utdraget finnes på side 623 i Eventyrbok 1 («Ord er ord, og mann er mann!» – «Ord er ord, og skygge er skygge», sa skyggen, for slik måtte jo den uttrykke det«, står det der). Med hva som kommer til å skje i minnet, ringer disse ordene uhyggelige.

Jeg skal ikke her gi nøkkelen til hva som videre skjer i fortellingen. Interesserte kan selv lese den. Andersen bruker virkemidler vi finner igjen også hos ettertidens fantasifulle modernister, som Franz Kafka og Mikhail Bulgakov, der de helt uforskammede tingene simpelthen bare skjer, uten at man reagerer så mye videre over det. Skyggen har riktignok sin nye menneskenatur, men beholder også sin skyggenatur, når den sier den kan smyge seg opp, langs etter veggene, og inn på soverommene til folk, der den kan se mye rart ingen andre gitt er å se. Denne delen er rent overskuddsinnhold, underholdende å lese, men det er ikke med å bære historien. Det er hva som videre skal skje, som er viktig.

Og det som videre skjer er at skyggen vokser seg forbi sin tidligere herre. Det er mye interessant i hva som skjer der, for eksempel også det at den lærde mannen insisterer på å holde på det gamle statusforholdet, men skyggen insisterer like uforskammet på det nye.

«De siger noget!» sagde Skyggen, som jo nu var den egentlige Herre. «Det er meget ligefremt og velmeent sagt, jeg vil være ligesaa velmenende og ligefrem. De, som en lærd Mand, veed vistnok hvor underlig Naturen er. Somme Mennesker kunne ikke taale at røre ved graat Papir, saa faae de ondt; Andre gaaer det gjennem alle Lemmer, naar man lader et Søm gnide mod en Glasrude; jeg har ligesaadan en Følelse ved at høre Dem sige Du til mig, jeg føler mig ligesom trykket til Jorden i min første Stilling hos Dem. De seer at det er en Følelse, det er ikke Stolthed; jeg kan ikke lade Dem sige Du til mig, men jeg skal gjerne sige Du til Dem, saa er det halve gjort!»
Og saa sagde Skyggen Du til sin forrige Herre.

(Eksempelet på statusforholdet mellom den lærde mannen og skyggen hans, etter at mannen har foreslått at skyggen og han skal være dus)

Til slutt insisterer skyggen på at byttet skal være fullstendig. At den lærde mannen skal finne seg i å være skyggens skygge. Da er skyggen allerede kommet til topps i eventyrets rangstige, er gift med prinsessen og har fått den makt og status som er mulig å oppnå i eventyrets regler. Den lærde mannen vet sammen med leseren at Skyggen er en løgner og bløffmaker, skamløst er det, som den lyver, og nå har den fått både makt og kjærlighet med løgnene sine. I eventyrets verden og moral skal den nå bli avslørt, og orden bli gjenopprettet i eventyrets univers. Men dette er et kunsteventyr som kanskje vil si mer om virkelighetens regler og moral, enn om eventyrets, og har derfor holdt på lur en ganske annen type avslutning.

Den grimme ælling, av Hans Christian Andersen

Eventyret om den stygge andungen er et av H. C. Andersens aller mest kjente. Det er skrevet i 1844, siden den gang har de fleste barn og voksne i Skandinavia visst hvorfor akkurat den andungen er så stygg. Den er nemlig ingen and, det er en svane, og den ender opp som den vakreste av dem alle. Slik har eventyret en fin moral, med det at du skal ikke skue hunden på hårene, kanskje er det som ser stygt og annerledes ut, noe som har egenskapene i seg til å bli noe svært vakkert. Det inneholder også drømmen, for alle dem som går rundt og føler seg ikke som den vakreste, at også de en gang skal slå ut og vise seg som den vakre svanen. Dette er en variant av prinsessemotivet, der fattigjenta får oppfylt drømmen om å bli prinsesse. Det handler om å få bli noe annet og bedre enn det man er, det man ser ut som eller det man føler seg som.

I våre dagers moral kan eventyret kanskje kritiseres fordi det er ikke andens annerledeshet som blir godtatt. Det er skjønnheten. Det er først når annerledesheten blir vakker, at det å være annerledes blir positivt. Et virkelig eventyr ville det være om aksepten kom også når annerledesheten var uskjønn, at den stygge andungen som voksen ble en stygg and, og likevel ble beundret for å være den han er. Slik er det imidlertid ikke, verken i eventyrene eller i virkeligheten. Det er først når frosken blir en prins man kan elske den, først når den stygge andungen blir en svane man beundrer den.

Eventyret begynner med andemoren som sitter og ruger på eggene sine under noen skræppeblad, på norsk syreblad eller ugressblad. Det ene egget er litt større enn det andre, og klekkes også ut senere. Man har mistanke om at det ikke er en vanlig and inne i det, men en kalkun. Det er andre ender som har erfaringer med kalkununger, de er helt umulige å få ut i vannet. Disse mener andemor bare skal forlate dette egget. Men hun har nå sittet så lenge, at hun kan alltids sitte litt til, og så klekkes dette egget også.

Vi ser så en ganske varm skildring av morens omsorg for alle sine små andunger, også den som ikke er som de andre. Hun vil ikke ha noe tull med at han er kalkun eller hva han nå er, hun vil bare gi ham den korrekte oppdragelse. Og den korrekte oppdragelse er å gå i vannet og svømme. Det gjør hun en dag solen skinner på alle ugressbladene, merk den allegoriske betydningen: solen skinner på alt, også ugresset. Det er så elegant gjort at man vanskelig kan gjette om H. C. Andersen har gjort det bevisst, eller tilfeldig. Denne dagen svømmer den stygge andungen også, så det er nok ingen kalkun. Og moren blir riktig glad i ham allerede, » igrunden er den dog ganske kjøn, naar man rigtig seer paa den! rap! rap!»

Men om moren kan like sitt annerledes utseende barn, så kan ikke de andre endene det. De vil ta ham, og det blir ikke oppgitt annen grunn enn at han ikke er som dem. I eventyrets verden er det alltid kort vei fra tanke til handling, her går det herlig direkte, rett i angrep å bite den stygge andungen i nakken. Moren vil beskytte ham, han har jo ikke gjort dem noe, men det hjelper ikke når han er «for stor og aparte». Her er vel H. C. Andersen godt innenfor mobbingens psykologi. Det er også med på å gjøre dette eventyret populært.

I forbifarten må vi ta med morens skjønne forsvar av sitt stygge barn. Om han ikke er så pen som de andre, så har han i alle fall et godt gemytt. Morens kjærlighet til barnet er uovervinnelig. Hun har litt av hvert av forskjellig annet forsvar for ham også, at han har ligget for lenge i egget, at han vokser seg normal, han er en andrik (and av hannkjønn), og at han nok vil slå igjennom. Hun pusser fjærene hans og gjør ham så fin som hun kan, hun oppfyller morsrollen, uten spørsmål eller klage. Det er også et eksempel til etterfølgelse, og også noe som skulle gjøre eventyret populært (om hun bare hadde holdt på kjærligheten eventyret gjennom).

Morens kjærlighet til den stygge andungen står til å begynne med i kontrast til mobbingen den utsettes for av alle andre, både ender og andre fugler. Kalkunen – som altså tidligere var fuglen man fryktet lå inne i det store egget – er også blant dem som kan uttrykke sin forakt over denne fremmede fuglen.

«Han er for stor!» sagde de Allesammen, og den kalkunske Hane, der var født med Sporer og troede derfor, at han var en Keiser, pustede sig op som et Fartøi for fulde Seil, gik lige ind paa ham og saa pludrede den og blev ganske rød i Hovedet. Den stakkels Ælling vidste hverken, hvor den turde staae eller gaae, den var saa bedrøvet, fordi den saae saa styg ud og var til Spot for hele Andegaarden.

Siden blir det bare verre. Den stygge andungen blir utstøtt av alle, også søsknene, og til slutt moren. Det gjør noe med den stygge andungens selvbilde, helt i tråd med det som skjer med den som blir mobbet. Til slutt tror man selv at alle skjellsordene er sanne, man føler seg så stygg og dum og tjukk som alle sier at man er. Den stygge andungen tar mobbernes parti, og er enig i at den blir sparket og hakket på og jaget, «det er fordi jeg er så stygg».

Ut for seg selv

Den stygge andungen rømmer og gjemmer seg i sivet. Her møter han først villender, så villgjess. De synes alle han er stygg, og andungen protesterer ikke. Han vil være fornøyd med sitt liv om han får lov å ligge i sivet, og drikke mosevann. Større mål har han ikke. Mobbingen har tatt motet fra ham.

Med villgjessene følger en spesiell historie. De er unge og nyklekkede, og derfor raske på det, som det står, og de sier de liker ham fordi han er så stygg. De vil ha ham med å prøve seg på villgjesshunner borti sivet. Vi får ikke mer av denne historien, fordi de to gjessene blir straks skutt av jegere. Det følger flere skudd, og mange gjess flyr opp lenger borte. Det kommer også en jakthund, som finner den stygge andungen og puster på ham med sin varme hundepust. Men den spiser ham ikke. Andungen tror også det skyldes at han er så stygg.

Jeg tror denne delen av eventyret ikke skal overfortolkes. Den er et utslag av H. C. Andersens fantasi, han skrev i vei, fikk historien i hodet, og skrev den ned. Det er klart en jakthund ikke bryr seg om en liten fuglunge når det er storfugl like ved. Kanskje er det slik. Men i den stygge andungens ødelagte hjerne er alt som skjer den årsaket av at den er så stygg.

Det må også med at det er godt og levende skildret hvordan den vettskremt løper av sted, flere timer etter at skytingen har opphørt, helt alene i verden.

Bondehuset

Den stygge andungen kommer til et bondehus som i H. C. Andersens fine formulering er så falleferdig at det ikke vet hvilken side det skal falle til, og derfor blir stående. Her løper den inn, siden det er en veldig blåst ute. Og siden den gamle konen som bor der ser litt dårlig, så tar hun den stygge andungen til seg, for å se om den kanskje om en stund kan legge egg.

Dette er et mellomspill som må til skal andungen få tid til å vokse seg opp til en svane.

Den stygge andungen blir en svane

Det første møtet med andre svaner ser slik ut:

En Aften, Solen gik saa velsignet ned, kom der en heel Flok deilige store Fugle ud af Buskene, Ællingen havde aldrig seet nogen saa smukke, de vare ganske skinnende hvide, med lange, smidige Halse; det var Svaner, de udstødte en ganske forunderlig Lyd, bredte deres prægtige, lange Vinger ud og fløi bort fra de kolde Egne til varmere Lande, til aabne Søer! de stege saa høit, saa høit, og den lille grimme Ælling blev saa forunderlig tilmode, den dreiede sig rundt i Vandet ligesom et Hjul, rakte Halsen høit op i Luften efter dem, udstødte et Skrig saa høit og forunderligt, at den selv blev bange derved. O, den kunde ikke glemme de deilige Fugle, de lykkelige Fugle, og saasnart den ikke længer øinede dem, dukkede den lige ned til Bunden, og da den kom op igjen, var den ligesom ude af sig selv. Den vidste ikke, hvad Fuglene hed, ikke hvor de fløi hen, men dog holdt den af dem, som den aldrig havde holdt af nogen: den misundte dem slet ikke, hvor kunde det falde den ind at ønske sig en saadan Deilighed, den vilde være glad, naar bare dog Ænderne vilde have taalt den imellem sig! – det stakkels grimme Dyr!

Avslutningen er slik:

Da følte den sig ganske undseelig og stak Hovedet om bag Vingerne, den vidste ikke selv hvad! den var altfor lykkelig, men slet ikke stolt, thi et godt Hjerte bliver aldrig stolt! den tænkte paa, hvor den havde været forfulgt og forhaanet, og hørte nu Alle sige, at den var den deiligste af alle deilige Fugle; og Sirenerne bøiede sig med Grenene lige ned i Vandet til den, og Solen skinnede saa varmt og saa godt, da bruste dens Fjedre, den slanke Hals hævede sig, og af Hjertet jublede den: «saa megen Lykke drømte jeg ikke om, da jeg var den grimme Ælling!»

Eventyret om den stygge andungen finner dere her.