Månedlige arkiver: februar 2019

Canti (Sanger), av Giacomo Leopardi

Den italienske poeten Giacomo Leopardi (1798-1837) er regnet som den betydeligste av de italienske romantikerne. Jeg kjenner ham ikke godt, av de italienske forfatterne har jeg satt inn støtet mot Dante, fulgt av Boccaccio og Petrarca, og så noen hundreår frem til Pirandello, Svevo og Levi. Ellers er det nokså sparsomt. I den romantiske litteraturen kjenner jeg naturligvis den norske, etter hvert også litt den danske og svenske, og nå i ny tid ganske grundig den tyske. Russisk litteratur kjenner jeg godt i alle perioder, også denne, og den engelskspråklige er lett tilgjengelig for oss nordmenn?

Men den italienske? Selv for en pasjonert italiener som meg, så slutter liksom Italia med barokken, og det er kunsten og arkitekturen som er noe. Det vakre språket har naturligvis resultert i stor diktning, men ikke etter middelalderen, egentlig. Det er det gamle som er interessant, når det gjelder Italia.

Dog skulle det ikke overraske noen at et stort kulturland som Italia i enhver periode skal ha nok til å hamle opp med hele Norden, om ikke annet, så fordi det bor minst dobbelt så mange mennesker der. Om man ikke kjenner forfatterne, og verkene, er det nok fordi man ikke har satt seg inn i det.

Her snakker jeg for meg selv. Litt begynnende dypdykk leder meg raskt frem til Giacomo Leopardi, et vidunderbarn av Mozartske dimensjoner, bråmoden så det savner sidestykke, og dyp pessimist frem til sin altfor tidlige død i 39-årsalderen. Underveis skrev han noen av italiensk litteraturs vakreste dikt, senere samlet i det som kalles Canti, der det finnes dikt fra hele karrieren. Fra det ungdommelige All’Italia, til de senere pessimistiske tidlig alderdomsdiktene.

Reklamer

Ett drömspel, av August Strindberg

Det er lenge siden jeg har postet om noen av teaterstykkene til August Strindberg. Strindberg var og er en meget spesiell forfatter, en slags villmannsgoethe, som skrev i alle sjangre, også vitenskaplige artikler, og som kjørte løpet gjennom svært skiftende litterære tider. Som dramatiker kommer han i skyggen av Ibsen, også fordi Ibsen så raskt ble omfavnet av det samme borgerskapet han kritiserte, mens Strindberg forble ufordragelig gjennom hele sitt liv og virke.

Et drømspill stod på pensum da vi studerte nordisk i Bergen på 90-tallet, og det ble også satt opp av studentteateret den gangen. Selv fant jeg stykket forferdelig, jeg kunne ikke fordra slike kunstneriske, svevende teaterstykker, der det ikke var noen handling, og alt var bare drømmer og drømmebilder. Siden har jeg blitt mindre avvisende. Sånne stykker taler ikke til meg, men jeg har satt meg mer inn i hva Strindberg, og vil ikke lenger avvise det uten først å ha forstått det.

Stykket blir ikke spilt så alt for ofte lenger, etter hva jeg vet. Strindberg har sine personlige problemer, som ikke kan godtas i en moralsk tid som vår. Hans holdninger og kvinnesyn finnes det ingen unnskyldninger, og det er ikke lenger mange som vil stå opp for Strindbergs karakteristiske og kategoriske avvisning av den gode moral. Strindberg ville ikke bli akseptert. Ingen skulle fortelle ham hva han skulle si, mene og gjøre. Ofte tar han i i motsatt retning, liksom det er om å gjøre å være uspiselig.

Her på bloggen liker vi å skille mannen og verkene. Det er noe både fascinerende og tiltrekkende med Strindberg, noe som gjør at han den dag i dag er den suverent mest oppsøkte, leste og nedlastede forfatteren på svenske nettsider. Hans overveldende produksjon er selvsagt også en faktor, som det er det at mange av verkene er representative for tiden de er skrevet i, og svært tidlig ute for nye retninger.

Et drömspel er et stjerneeksempel. 20 år før dette blir vanlig, skriver Strindberg et teaterstykke som følger drømmenes logikk, der assosiasjonene og bildene er viktig, nesten så tankene går til surrealismen. Det er ikke lett å si hva stykket egentlig handler om, ikke lett å peke på noen historie fra A til B. De klassiske reglene for hvordan Å skrive teaterstykker blir brutt ned for fote. Det er det som er modernisme. Her var Strindberg mye tidligere ute, og mye mer radikal, enn Ibsen.

Ulysses, av James Joyce

En av verdenshistoriens vanskeligste romaner, dette, og også en av de enkleste. Legg merke til at jeg ikke skriver mest kompliserte romaner, for denne romanen er ikke komplisert i det hele tatt. Den er veldig enkel, om en vanlig dag i en vanlig manns liv. Men den er vanskelig å komme gjennom, og det er lass på lass med referanser og allusjoner, og en veldig rik bruk av virkemidler.

Det er kanskje den mest modernistiske roman som er skrevet. Langt på vei definerer den sjangeren. Det gjelder særlig i engelskspråklig litteratur, og engelskspråklig litteraturkritikk. Siden dette er et språk som blir lest og forstått også av mange utenfor språkområde, som hos oss i Skandinavia, er det klart betydningen blir helt enorm.

Selv om få klarer å lese den. Jeg tvang meg gjennom, for mange år siden, men hadde egentlig ikke noe utbytte, før jeg hadde lest og hørt mye mer om den og forfatteren, og forstått mer av hva James Joyce egentlig prøvde på.

Her skulle jeg skrevet mer, men som vanlig blir det stopp. Det som står, for stå som en begynnelse, og en fristelse til å fortsette.

Krig og språk (Война и язык), av V. V. Majakovskij

Vladimir Vladimirovitsj Majakovskij (1894-1933) er ikke den folk flest forbinder med artikler. Hans samlede verker består av 13 bind. Det første er dikt, tragedier (teater), poem og artikler han skrev i perioden 1912-1917. Det er denne jeg har satt meg litt inn i. Her finner man blant annet Sky i buksern (Облоко в станах), det som kanskje er hans mest kjente dikt, og i alle fall er det som har den mest kjente tittelen. Her finner man også en rekke kortere dikt, skrevet i det som må kunne kalles Majakovskijs pure ungdom, og atskillig kortere enn diktene han er mest kjent for. Og så er det noen artikler fra årene 1913-1915, en tid da Majakovskij var rundt 20 år. Disse artiklene ville ikke vært all verdens interessante, om det ikke var Majakovskij som hadde skrevet dem, og at det skjedde i en veldig dramatisk periode i Russland og i verdenshistorien.

Artikkelen Krig og språk er litt karakteristisk. Den er publisert i avisen Nytt (Новь), 27. november, 1914 (Nr. 126, s. 325). Det er et par måneder etter første verdenskrig brøt ut. Det er også en tid med pulserende liv i det indre av Russland. Om tre år venter to revolusjoner, først en som gjør tsarriket til en republikk, for en kort stund, så den mer berømte kommunistiske. Kunstnerisk og i det intellektuelle liv er Russland helt i front i utviklingen, sjelden til det landet å være, men karakteristisk for Russland på denne tiden.

Og Majakovskij var en del av det med hud og hår og sjel. Han var hypermodernist, det som har fått betegnelsen futurist. Alt det gamle skulle vekk, den nye tid krevde nye ting, fullstendig. Sånn virket Majakovskij skremmende, uhøvlet og truende på etsablisementet, men han levde i en revolusjonær tid, og datidens Russland var veldig klar for ham. Resten av verden ville også vært klar, om det bare lot seg oversette hans mildt sagt dristige språkbruk. Her er det ikke dristig av den typen som blir fanget av sensuren, usømmelig eller maktkritisk, det var sammensetninger og billedbruk og radbrekking av ord og grammatikk, som sjokkerte. Det hørte til den futuristiske retning. Alt skulle bort. Det inkluderte også gamle, ubrukelige språkregler. Særlig reglene for hvordan dikt og andre tekster skulle skrives, og fremføres.

Raskest mulig til fremtiden. Det er futuristene. Fortiden er død, nåtiden er et mellomstopp, det er fremtiden som gjelder. La oss komme oss raskest mulig dit!

Om selve artikkelen tenkte jeg ikke å skrive så mye mer om den, men heller oversette den, så langt som jeg kommer. Jeg er ganske sikker på at denne aldri er oversatt til norsk før. Den er fritt tilgjengelig på russisk, på Wikiteka, jeg bruker versjonen som den foreligger i de samlede verker, bind 1.

Majakovskij er 20 år når han skriver artikkelen. Det er skrevet med en tjueårings temperament og selvtillit. Jeg forsøker å beholde hans kjappe og frekke stil i oversettelsen, men glatter over problemene, og lager ikke noen gjennomarbeidet oversettelse med forklaringer over hvordan jeg har tenkt. Dette er en oversettelse som skal gi en pekepinn om hva det går i. Det er også for å få en ide over hvordan unge Majakovskij skriver og tenker.

Krig og språk

«Zjelezovut», «ltets», «Ltitsa». Ganske urussiske ord, ikke sant? Å møte dem i litterære utgivelser – og dere dumper dem nå, som futuristisk vrøvl. Hvorfor det?

For det, at de faktisk ikke er nødvendige og logisk tankeløse, eller, skal man tro protestene fra deres konservativt utviklede ører, ønsker dere å holde tilbake uunngåelig utvikling av talen.

(…)