Kartet stemmer ikke med livet

Mellom 2003 og 2007 satset jeg virkelig på tekstene mine. I den tiden håpet jeg det skulle bli noe med dem. Det var viktig for meg. Det var noe jeg brukte svært mye av tiden og tankene og kreftene mine på. Jeg skulle skrive 52 skikkelige korttekster i året, en for hver uke, og ved å gjøre det i 5 år, skulle det vel være mulig å plukke ut noen etterpå det var noe med. Jeg mente det var noe med dem, det fantes andre også som mente det, men ikke mange nok og viktige nok til at det kom noe videre. Det ble litt, helt litt. Så hva skulle jeg gjøre etterpå? Fortsette å skrive? Nå hadde jeg satset hardt i fem år, og oppnådd det resultat at det gikk – litt.

Tekstene etter 2007 er mer halvhjertede. De er mer forsonede. Slik som denne.

Merk at innledningen kunne vært skrevet på en helt annen måte, mens teksten må være som den er.

Kartet stemmer ikke med livet

Ja, jeg vet det finnes et uttrykk som heter ”kartet stemmer ikke med terrenget”, og det humoristisk kan følges opp med at man da må gjøre noe med terrenget, for å få kartet til å stemme. Det er terrenget det er noe galt med. Akkurat dette forholdet finner jeg mellom livet mitt og hvordan jeg tenker det skal være, altså livet og planen min med det. Jeg skriver dette i håp om at noen skal finne interesse for det, at noen skal finne interesse i at jeg, forfatteren av denne teksten, lever et liv, som ikke er helt i samsvar med hvilken plan jeg hadde for det. Og for å si det rett ut, så tror jeg at interessen for dette er liten. Jeg skriver teksten likevel, det er det jo åpenbart at jeg gjør, og det er en av de få protester jeg er i stand til å opparbeide meg for tiden. Ja, jeg skriver denne teksten som en slags protest, som en slags resignert protest, over at jeg ikke klarer å leve det livet jeg ønsker, og at hvordan jeg lever, ikke spiller så stor rolle lenger. Om mitt liv var i tråd med planen, skulle verden, eller om man kanskje ikke skulle ta så hardt i, så i alle fall en god del folk, bekymre seg litt over hvordan det gikk med meg, og fulgt litt med på det. Da ville en god del folk med interesse lest en tekst sånn som dette her, for å finne ut mer om meg, og hva det er med meg, og jeg ville med den ha gitt en gåtefull forklaring, som bare gav interessen ny næring. Og interessen i seg selv skulle ikke være det viktige, nei, den skulle være en biting, den skulle være noe som fulgte med av at jeg var slik en interessant person, med så mye viktig på hjertet. Og gudene eller de som holder rede på slike ting, må vite, at jeg har prøvd. Jeg har prøvd å tenke ut en rekke med viktige ting, jeg har prøvd å gjøre noe med dem, jeg har prøvd å skrive dem, bearbeide dem, jeg har virkelige prøvd. Jeg har fulgt det kart jeg liksom hadde tegnet opp for livets vei. Men veien jeg har gått, har ikke hatt noe med denne tegningen å gjøre. Det har vært noe feil med kartet eller terrenget, og jeg skulle så gjerne følt meg mindre dum, når jeg sa jeg gjerne skulle sett, det var terrenget som var problemet.

ES2009

Et lite eventyr

Et lite eventyr

Dette er et lite eventyr som ikke er så veldig lite, så hva er det da. Det var første setningen. Resten begynner sånn som dette her, ja, da jeg fikk sjansen til å kysse henne, så kysset jeg henne. Jeg tenkte ikke mer over det, jeg så at her hadde jeg sjansen, og så kysset jeg. Hun sa ikke noe på det, hun kysset tilbake, så at jeg forstod det slik at jeg hadde sjansen, var helt rett. Jeg hadde sjansen, og ikke bare det, jeg grep den. Jeg kysset den, kan man si. Igjen og igjen, og vedvarende. Det var grådige kyss fra min side, og jeg holdt bare igjen fordi jeg tenkte det ikke var lurt å vise meg så grådig som jeg var allerede da. Eller det er vel heller i ettertid jeg tenkte det, at jeg tenkte at jeg tenkte det, den gang tenkte jeg ikke så meget, jeg kysset. Og ble kysset tilbake. Vi var på fest, og vi kysset bare så lenge vi var alene i rommet, når noen kom inn i det, sluttet vi å kysse. Og vi fremviste en forbausende liten utålmodighet for at de skulle gå igjen, vi oppførte oss som ingenting, vil jeg si, det er slik jeg vil si det. Men straks de gikk ut begynte vi å kysse igjen. Og skal jeg bedømme armføringen hennes vil jeg si at hun var akkurat så grådig som jeg mente det var viktig for meg å vise at jeg ikke var. Da festen var slutt og alle skulle gå, deriblant vi, ble det selvsagt underforstått spørsmål hvor vi skulle gå hen. Skulle vi gå hjem til henne, hjem til meg, eller hver til seg. Hvor skulle vi gå, det var det underforståtte spørsmålet som vi ikke hadde snakket om, vi hadde jo knapt snakket om noen ting, vi hadde kysset. Det var et lite eventyr. Jeg sa til henne at hun kunne få telefonnummeret mitt, og hun sa til meg at jeg kunne bli med henne hjem. Jeg slo til, jeg gjorde det, slo til. Den natten elsket hun og jeg. Vi tok taxi hjem til henne, da var det akkurat som om vi allerede var kjærester, vi satt så fjonge i taxien og jeg betalte raust regningen. Vi somlet ikke noe særlig med tiden, vi elsket med en gang der inne på soverommet hennes, og hun var så deilig at jeg aldri kunne holde opp å stryke henne. Og hendene hennes var fortsatt like grådige som jeg tenkte jeg ikke måtte være. Neste morgen elsket vi ikke, men vi spiste frokost før jeg gikk. Hun har telefonnummeret mitt, jeg har ikke hennes. Sender hun en melding skal det ikke stå på meg, jeg har tenkt på dette lille eventyret hver dag siden. Og jeg har kommet til at det ikke er så lite, slik jeg skrev i første setningen, men hva mer det er har jeg ennå ikke funnet ut.

ES 23. apr 2007

Mannen i futteralet, av A. P. Tsjekhov

Det er mange av novellene til Tsjekhov jeg kan si har betydd mye for meg. Dette er en av dem. Det handler om en professor i gresk, som ikke helt klarer seg i den virkelige verden. Gresken er en virkelighetsflukt. Han lever som i et futteral. I novellen er det noen som vil tøyse litt med ham. Da er det som om han kommer ut av futteralet sitt, og det klarer han bare ikke, han dør av det. Historien er satt i en ramme, der to jegere snakke sammen og forteller, liksom i forbifarten.

Kysset, av A. P. Tsjekhov

Dette er en litt lengre novelle av Tsjekhov. Den handler om stabskaptein Rjabovitsj, et navn som ligger veldig nær opp til det russiske ordet for slave – rab (раб). Han er i et reserveartelleriregiment som en kveld i mai stanser for overnatting. De blir bedt inn til en gammel general, som føler at han ikke kan la et batteri overnatte i nærheten, uten å invitere offiserene inn til seg. Det går et par sider med til å sette denne situasjonen. Det er langt til å være Tsjekhov.

Først nå blir hovedpersonen presentert:

Больше всех чувствовал себя неловко штабс-капитан Рябович, маленький сутуловатый офицер, в очках и с бакенами, как у рыси. В то время как одни из его товарищей делали серьезные лица, а другие натянуто улыбались, его лицо, рысьи бакены и очки как бы говорили: «Я самый робкий, самый скромный и самый бесцветный офицер во всей бригаде!»

Mer enn alle følte stabskaptein Rjabovitsj seg forlegen, en krumbøyd offiser, med briller og bakkenbarter, som hos en gaupe. Der en av hans kamerater gjorde seriøse ansikt, og andre trakk på seg et smil, var hans ansikt med gaupebartene som om det sa: «Jeg er den mest sky, mest sjenerte og mest farveløse i hele brigaden».

I novellen blir Rjabovitsj kysset. Det skjer ved en feiltagelse, hun tror han er en annen, men det har likevel stor betydning for ham, som om han har vært med på noe fantastisk. Etterpå sitter han og hører på når de andre forteller om hvordan det var hos generalen, hemmelighetsfull og spent, som om han også har vært med på noe. Han gjør seg også forhåpninger om denne kvinnen, at det skal skje noe mer, men han blir naturligvis skuffet. Novellen slutter med at elven renner akkurat som før, naturen er som den er, og Rjabovitsj lar til overmål være å gå til generalen en gang til, enda han i likhet med de andre er invitert.

Novellen heter på russisk Поцелуй, og finnes på russisk her på www.lib.ru.

Vanka, av A. P. Tsjekhov

Dette er den berømte novellen om den 9 år gamle Vanka, eller Vanjka (det er et mykt tegn i navnet, en russisk ь, som vi utlendinger verken hører eller uttaler, og som derfor av og til blir utelatt i transkripsjoner), som ikke har det så bra, og skriver brev til bestefar i landsbyen. Det er julekvelden, som i novellen og generelt i Russland blir kalt kvelden før jul, siden det er på det vi kaller første juledag de feirer mest, og gavene kommer. Høytiden står i sterk kontrast til Vankas liv. Slik får Tsjekhov med bare noen få setninger i starten satt stemningen, slik han er en mester til.

Den første setningen i brevet gutten skriver er denne:

«Милый дедушка, Константин Макарыч! — писал он. — И пишу тебе письмо. Поздравляю вас с Рождеством и желаю тебе всего от господа бога. Нету у меня ни отца, ни маменьки, только ты у меня один остался».

«Kjære bestefar, Konstantin Makritsj! (- skrev han -) Jeg skriver brev til deg. Jeg gratulerer deg med julen og ønsker deg alt godt fra herren vår Gud. Jeg har verken far eller mor, du er den eneste jeg har igjen».

Dette er også karakteristisk russisk, og ingen steder så ofte og så vakkert gjort som hos Tsjekhov. Den lille gutten har det helt forferdelig, det vil vi se av resten av brevet. Men tonen er likevel langt fra klagende, og stilen er rørende enkel og koselig. Det første han gjør er å fortelle at han skriver brev, slik barn alltid er fullstendig oppslukt av det de holder på med. Deretter husker lille Vanka på å ønske bestefar god jul og  ønske ham alt godt. Først deretter får han sagt at han ikke har noen mor og far lenger, og at bestefaren derfor er den eneste han har igjen.

Noe av poenget i denne novellen er at lille Vanka ikke har adressen til bestefaren. Dette tar han ikke særlig tungt, han skriver bare «Til bestefar i landsbyen» eller på russisk: На деревню дедушке, direkte oversatt «til landsbyen til bestefar», landsbyen i akkusativ og bestefar i dativ. Enkleste måte. Etter å ha tenkt seg om, skriver han også «Konstantin Makaritsj», slik at de som får brevet også skal vite hva bestefaren heter.

Selvsagt finnes det tusenvis av landsbyer i Russland, tjukt av dem har noen som heter Konstantin Makaritsj, brevet vil aldri komme frem.

Men i en scene som trekker tankene til Den lille piken med fyrstikkene, av H. C. Andersen, er her drømmen nok. Han sover denne natten den dypeste søvn, trygt overbevist om at brevet vil komme frem til bestefar og at alt vil ordne seg. Han drømmer at bestefaren sitter på en ovn og leser brevet for kjøkkenpikene, og at hunden Vjun går omkring ved siden av og logrer med halen. Ovnen er selvsagt et symbol på varme, og på ny ser vi parallellen til Andersens også berømte eventyr, der det er små fyrstikker som varmer den ellers iskalde historien opp. Hundens logrende hale viser gleden.

Novellen er skrevet i 1886. Den ble først publisert i Petersburgs avis 25. desember, i en del med «julefortellinger». En kortversjon av novellen finnes på russisk her. her, mens den glimrende siden Russkaja literatura i folklor har hele.

Ved møllen, av A. P. Tsjekhov

Jeg kjøpte på slutten av 90-tallet ved et antikvariat i Bergen en samling noveller av Anton Pavlovitsj Tsjekhov. De kostet 250 kroner, men det var slik at jeg i det jeg betalte følte for å spørre forhandleren om han virkelig ville kvitte seg med en slik skatt for en så lav pris. Det var en utgivelse fra Gyldendal forlag, fra 1951, og oversatt av Nicolai Geelmuyden. Det er en slik blå, tykk bok, karakteristisk og lett å kjenne igjen. Disse novellene har betydd svært mye for meg.

Novellen som på norsk har fått tittelen Ved møllen er den første novellen i samlingen. Den handler om mølleren Aleksei Birukov, en ufordragelig fyr. Han kjefter og smeller på alt, på munker som vil fiske i elven hans, og på alt de gjør. Den fæle Birukov kommer imidlertid i et annet lys, når han er sammen med moren sin. Moren elsker ham jo, og ser rett gjennom den fiendtlige fasaden han setter opp, hun gir ham ingen respons på den. Hun gir ham en kake, og han gir henne til slutt penger for den, sprutrød.

Den velmenende venn, av Eivind Salen

Jeg fortsetter denne søndagen i april å poste tidlige forsøk på dramatikk fra meg selv. Denne gangen er det en monolog, som var tenkt i et prosjekt i regi av Teaterskapet, den ene av teatergruppene jeg var med i fra slutten av 90-tallet og utover. Vi hadde nettopp med stort suksess gjort monologer av Dario Fo, produsert av Studentteateret Immaturus, nå tenkte vi at vi like godt kunne greie det samme selv, med monologer av meg. Jeg skulle skrive fire stykker, men det visste seg veldig vanskelig. Jeg strevde veldig, og fikk ferdig to. Dette er den ene.

Teksten ble lest opp på Skrivegruppens aften, i regi av Studentteateret Immaturus, så det opprinnelige prosjektet ble ikke noe av. Men teksten er fremført.

* * *

Den Gode venn

En monolog av Eivind Salen

 

Det er tanken som teller.

Gammelt ordtak

 

Ærede forsamling! den er ikke sann denne historien, og takk Gud og hver mann for det. For hvis denne historien hadde vært sann, så hadde det blitt meget vanskelig å skille rett fra galt her i livet. Og det er det jo allerede. Det hadde vært alldeles for galt, hvis jeg her i kveld, i en sann historie hadde tilbakevist noe vi alle vet om rett og galt. Vi vet at venner er bra, og jo bedre venner man er, jo bedre er det. Slik er det i virkeligheten, der er det alltid bra å ha venner, og ekstra bra å ha meget gode venner. I diktningen trenger det ikke å være slik, der kan det være akkurat som man ønsker det. Det skal jeg nå bevise, med følgende lille historie. Følg med, ærede forsamling, her er historien.

Det er to stykker som deltar, vi dikter dem opp, og vi lar dem bo i nærheten av elven

Tigris. Dette er en virkelig elv, den finnes, og den fantes særlig for lenge siden. Vi lar disse to vennene ha levd for lenge siden, i en ganske annen tid enn i dag. Den ene heter Jonathan, den andre Tobias, rare navn, men det var det de het, alle lo av dem. Jonathan var smed, Tobias var baker, det var yrkene deres. Slik så de ut. Jonathan og Tobias var gode venner, de hjalp hverandre, hvis det falt seg så galt for den ene at det trengtes hjelp fra den andre. Hvis den ene for eksempel hadde noe vin til overs, var den andre særdeles behjelpelig med å drikke den opp. Hvis den ene hadde tre sekker med korn å bære, tok den andre den ene og så trasket de avgårde mens de hjalp hverandre å holde humøret oppe, med muntre historier, latter og sang. Det var nemlig glade venner, som møtte verden med et smil enten verden smilte tilbake eller bare stelte i stand trøbbel. Og det var en tid med en del trøbbel dette her. Nå skal dere høre.

En dag hendte det så uheldig at den ene havnet i en situasjon som innebar at han skulle korsfestes. Det var nemlig en slik tid de to gode vennene levde i, en tid hvor man kunne bli korsfestet uten å ha gjort noe altfor galt. Til tross for at de var gode venner, befant de seg ikke alltid på samme sted. Da Tobias for eksempel ble festet til korset, var Jonathan på torget for å kjøpe frukt. Det var mange sorter å velge mellom, det var et vanskelig valg for Jonathan. Hva hadde han aller mest lyst på? Ferskenene så fristende ut, men han likte også godt epler, epler er skikkelig godt, hva skulle han velge? I mens Jonathan tenkte og grubliserte, fikk Tobias spikret nagler gjennom håndleddene og gjennom fotbladene. Det ble gjort på en slik måte at han ble festet fast til korset i en alldeles ubekvem stilling. Det var forferdelig. Han hadde sterkt pustebesvær fordi han – som sedvanlig for korsfestede –  ble hengende skjevt og sammenkrøket. Knærne gikk mot høyre, og hoften mot venstre, han så ut som en Z der han hang. Tenk hvis han kunne sett ut som en I, det hadde vært noe, en T i det minste, å så godt det hadde vært. Jonathan hadde sin fulle hyre med å velge, skulle han ha ferskner eller skulle han ha epler? Oioioi, så vanskelig det var, de så lekre ut ferskenene, han hadde lyst til å sette dem i munnen, mm, men epler hadde han også lyst på, det var helt umulig å komme til en avgjørelse.

– Kan jeg få prøvesmake? spurte han torghandleren.

– Prøvesmake! Prøvesmake!! Jeg selger frukt! Jeg driver ikke veldedighet for fattige og trengende, hva var det du het igjen? Jonathan? Haha – morsomt! Vi ler av det alle sammen, haha. Nåvel, om du ikke vet det, Jonathan (fnis) så kommer min frukt fra Jonas’ frukthage, den beste i distriktet, frukten er førsteklasses, det kan jeg garantere… se her… deilig! Slafs, slafs.

Han prøvesmakte selv en fersken, det så lekkert ut. Det gikk mot fersken, han ville nok velge fersken, frisk fersken er uten sidestykke en varm sommerdag. Og dette var en overmåte varm sommerdag, her var det virkelig varmt, det var hett, som i en trykkoker, vi befinner oss tross alt i nærheten av elven Tigris, det er uhyre varmt! Luftfuktigheten er også formidabel. Alt man vil er å søke skygge. Det kunne ikke Tobias, han hang i solen. Han svettet, og svetten rant ned i øynene på ham. Det var utrolig irriterende, han ville tørke det bort, men dere vet, hendene… Han hang så krøkkete, knærne til ene siden, hoften til andre, og hendene, helt unaturlig… Ikke kunne han tørke svetten, ikke kunne han puste ordentlig, og ikke kunne han sette seg i skyggen og svale seg litt. Han måtte bare henge, det var det eneste han kunne. Det var særdeles ubehagelig. Og nå begynte han å bli svært tørst, enormt tørst, helt uten sammenligning tørstere enn han noensinne før hadde vært…

– Nam, nam, nam… Disse ferskenene var uvanlig saftige… De ville nok Tobias hatt lyst på. Slurp, slafs… Mm… <Plystre, plystre>

– Åh… Tobias var en mann av få ord, men nå stønnet han. Det gurglet i halsen når han pustet, han savnet tiden han og Jonathan gikk og bar korn. Det var en fin tid, de sang og hadde det moro, var livets glade gutter… Å, kunne den komme tilbake,.. men-men, livet er forgjengelig, nå hang han der. Det var så tungt og vondt alt sammen, tørsten, svetten, pusten og alt, nagler gjennom håndleddene, nagler gjennom fotbladene, og som om ikke det var nok så skulle disse såre, gjennomnaglede områder bære hele kroppstyngden… Fysj om fei, situasjonen var klar, her trengtes hjelp. Det hadde falt seg så galt for den ene at det trengtes hjelp fra den andre. Det var det ingen tvil om, Jonathan måtte hjelpe Tobias.

– Nam, nam, slafs… <Plystre, plystre> …. Har vi ikke fått nok av å se Jonathan gnaske fersken nå? Han har en venn som trenger hjelp, la fersken være fersken og la ham høre om sin venn så det kan skje noe her!

– Shit…

Det var en vanskelig situasjon. Jonathan måtte hjelpe Tobias, det skjønte han. Men hvordan? Det skjønte han ikke. Han tenkte, og mens han tenkte gikk tiden, han hadde ikke tid til å tenke, han måtte gjøre noe. Men hva?

– Shit, shit…

Det som var klart, var at Tobias måtte ned fra korset. Det var soleklart, han kunne ikke bli hengende der. Slik Jonathan så det, kunne dette problemet løses på to måter. Enten kunne han få den korsfestede benådet, eller så kunne han lirke ham ned igjen i et ubevoktet øyeblikk. Han viste en til ham å være uvanlig handlekraft, og gikk for å få den korsfestede benådet. Det var helt umulig, det er ikke engang mulig å komme seg frem til et forsøk, men denne historien er oppdiktet så vi trenger ikke ta hensyn til det. Jonathan stod foran befalingsmannen.

– Goddag, mitt navn er Jonathan…

– Haha, morsomt navn!

– eh… jeg har en venn.

– Jaså? Det kommer ikke på tale, det er ikke mulig, det er ikke på noen måte mulig og i alle fall ikke for deg og Tobias. Det eneste du Jonathan (fnis) kan oppnå her hos meg er å bli korsfestet selv, jeg korsfester i hytt og vær, det koster meg lite, litt nagler og treverk, kanskje et navneskilt… Jeg tror jeg korsfester deg snart, for ordens skyld. For øvrig mener jeg benådning er noe tull, straffen er velfortjent uansett hva den skyldige har gjort, og forresten sier det seg selv at når man først er hengt opp blir man hengende til man dør. Hvis ikke blir alt bare rot. Farvel.

Jonathan ble nedbrutt. Det verste var at tiden gikk, eller det verste var at Tobias var korsfestet. Han måtte hjelpe sin venn, snarest. Det hastet, det hastet virkelig. Nå hastet det, oioi, som det hastet. Enorm hast.

– Mm… han trøstespiste en fersken, kroppen trenger næring også i vanskelige stunder. – Slafs, slafs… Spytt…

De hadde ikke genteknologi på den tiden, alle ferskner hadde kjerne. Nåvel, hva skulle Jonathan gjøre? Det er saken, det er spørsmålet i denne omgang. Hva skulle Jonathan gjøre? Han hadde forsøkt den ene utveien, å få sin venn benådet, det gikk ikke. Tobias hang der fortsatt. Den andre utveien var å lirke ham ned i et ubevoktet øyeblikk. Det er i hvert fall umulig, det er enda mer umulig enn å få ham benådet. Hva skulle han gjøre? Han måtte for enhver pris ikke bli korsfestet selv, det løser ingen problemer… Nei, dette var vanskelig, dette var ingen lett situasjon. Og tiden gikk, tiden gikk hele tiden.

Jonathan ble av disse labre utsiktene og den destruktive tankegangen enda mer nedbrutt enn han på forhånd hadde vært. Han fikk det for seg at han skulle stikke innom korsfestelsesalleen, kanskje kunne han der bli inspirert av et eller annet? Han hadde ikke noe å tape på det, han gikk. Han reiste seg opp fra tenkingen og gikk. Korsfestelsesalleen lå ikke langt unna, det var en kort og grei spasertur, hvis det ikke hadde vært for den trykkende heten. Puh, så varmt det var. – Hadde jeg bare hatt en fersken… Nei, fysj! Tenke på slikt i denne stund! Fysj, fysj… fy!… Der fikk han øye på Tobias. Han hang der i korsfestelsesalleen sammen med de andre korsfestede. Han så ikke godt ut, Jonathan kunne se det også på avstand. Tobias virket forpint. Han var rød i ansiktet, og man kunne tydelig høre det var ugreie med pusten. Han hadde nå hengt i seks timer, så han hadde et stykke igjen før han var halvveis. I dette øyeblikk spente Tobias musklene, Jonathan så det hele, Tobias trakk armene sammen, lenet seg fremover og opp slik at ryggen ble noenlunde strak, og trakk for en gangs skyld pusten fritt og ubesværet. For en stakket stund så han ut som en I, eller en T… rettere sagt en T… Deretter ramlet han sammen på ny, og havnet i den ubekvemme sammenkrøkete stillingen det er vanlig å henge i. Z. Hvilken smerte og påkjenning disse gymnastiske øvelsene utgjord for den korsfestedes gjennomnaglede håndledd var lett for Jonathan å tenke seg til. Som smed hadde han erfaring med nagler, og visste hvor lange, tykke og rustne de kunne være. I fotbladene var det også nagler, nei…

Dette synet avgjorde saken, for alvor. Jonathan ville virkelig gjøre alt for å lindre den korsfestedes uutholdelige smerter, Tobias kunne ikke bli hengende slik, ikke under noen omstendigheter. Det måtte unngås. Å lirke Tobias ned i et ubevoktet øyeblikk kom ikke på tale, ingen øyeblikk var ubevoktede, og hvordan lirker man ned en korsfestet? Det trengs verktøy,.. nei, denne tankegangen var en blindvei, her måtte mer drastiske virkemidler tas i bruk. Situasjonen krevde alvor. Jonathan var sitt ansvar bevisst, han skulle hjelpe. Nå skulle hjelpen snart komme til Tobias. Jonathan fant at det eneste han kunne gjøre for å lindre sin venns smerter, var å fremskynde dødens likevel uunngåelige inntreden. Aktiv dødshjelp. Det skulle han gjøre, han ville ønsket Tobias gjorde det samme om rollene var byttet om. Det smertet ham, det var en plikt og så videre, dette kan vi si mye om, men la oss heller se hvordan det går. Jonathan skaffer seg et spyd, et godt spyd, det er våpenet han skal bruke. Han øver seg litt, men har ikke all verdens tid så etter et par kast tar han spydet med seg til korsfestelsesalleen. Nå inntreffer snart den dramatiske situasjon, settingen er i hvert fall dramatisk. Det er vakter over alt, Tobias henger der, – åh… stønner, Jonathan er en smed, han er ingen spydkaster, men nå skal han gjøre sitt livs viktigste kast. Han sniker seg så nærme korset han kan komme…

– Stopp! Holdt! Forbudt med spyd! Kom deg unna, kom deg uhyre langt unna!

Vel, vel, han var kanskje for dristig, men la gå, han gjorde et forsøk, det var hva situasjonen krevde av ham. Han ble jaget tilbake, han måtte kaste spydet fra lenger avstand enn planlagt. Nåvel, han måtte kaste likevel, vennen hang der, svettet, pustet og var tørst, Jonathan måtte befri ham fra lidelsene. Han hadde et forsøk, han måtte kaste og så måtte han løpe alt han kunne i motsatt retning. Kanskje ville han bli tatt, men det var det verd. Han skulle gjerne ofre seg for sin gode venn, så edelt var vennskapet. Nå er vi klare, Jonathan er klar. 1 – 2 – 3, så kastet han spydet, vusj, det fløy gjennom luften, her flyr det, vi bremser tiden så vi får det med oss, her borte henger vennen, her kommer spydet, rett i låret, – Au, åh… dobbelt stønn, spydet ble hengende. Jonathan sprang, tenk ikke på ham, tenk på Tobias. Han henger der, som en Z, i låret et spyd, det henger der, utsatt for tyngdekraften. For en grusom situasjon! Kan dere tenke dere? Spydet henger der, trekker seg nedover, tyngdekraften gjør jobben sin, den svikter ikke, spydet presser seg nedover, river sundt muskelfiber, nervetråder og annet unødvendig lårkjøtt som holder spydet igjen. Haha, såret blir større, det er så ømfintlig, men det blir ikke så stort at spydet ramler ut, det blir hengende, det henger fast i et eller annet der inne. Jonathan løper, han blir snart tatt igjen, tenk ikke på ham. Tenk på Tobias. Han skal leve lenge ennå. Spydet gjorde ikke så mye fra eller til i denne forbindelse, han døde ikke særlig raskere enn han ellers ville ha gjort. Han levde tretti, førti timer til, han var sunn og sprek, vet dere, i god form, arbeidet hardt på bakeriet, flere dusin brød hver dag, man kommer i form av sånt, det er noe å tenke på for noen og enhver. Men la oss ikke tenke på det i denne omgang, la oss vende tilbake til Jonathan, som løper. Han blir tatt igjen, han er smed, ingen sprinter, han blir tatt igjen. Der blir han tatt igjen.

– Shit

Han blir arrestert og kastet i arresten. Ferdig med ham.

Ærede forsamling, det var det hele. Det var ikke mer enn dette. Takk for oppmerksomheten.

 

 

Eivind Salen

1. Utkast 9 april-12. April 1998.

2. Utkast 13. April 1998

3. Utkast Jan’99 etter notater tidlig høst’98.

En drøm (om et piano)

Denne teksten er ikke den beste jeg har skrevet. Heller ikke den verste. Det er en av de greie, om en grei drøm, i et helt greit liv.

En drøm om et piano

Jeg har en drøm om å få meg et piano, og en gang fortalte jeg den til noen. Det var en gang jeg på konsert, og etterpå gikk jeg ut sammen med bandet og deler av publikum. Jeg hørte ikke hjemme der. For det første var det et band som hadde spilt, et band som hadde drevet det så langt at de kunne holde konserter og folk ville betale for å se på dem. For det andre var publikummerne svært vakre og attraktive damer, de hadde pyntet seg for konserten og var like tiltrekkende nå som konserten var slutt og vi satt rundt et bord og drakk øl. Jeg hørte ikke hjemme der. Jeg hadde likevel fått lov til å være med, og gjorde nå mitt beste for å få det til å virke som om dette var som det skulle være. Jeg kjøpte en øl sånn som de andre, og da noen av de andre også kjøpte chillinøtter, kjøpte jeg også chillinøtter etter at jeg hadde vært med på å spise dem opp. Damene snakket naturligvis mest med folkene i bandet, eller de satt og lyttet mens folkene i bandet snakket, og når bandmedlemmene hadde sagt noe morsomt, lo vi alle sammen. Jeg også. Så var det en dame som på en måte falt litt utenfor en stund, hun hadde vært med på en liten samtale med en av bandets grunnleggere, en av dem som hadde vært med lengst, men nå var denne samtalen slutt, og hun fant plutselig ut at hun ville gi sin oppmerksomhet til meg en stund. Det første spørsmålet hennes var ganske nådeløst, for det handlet om hva jeg drev med, og jeg syntes det ville ta seg dårlig ut i dette miljøet å si at jeg drev som lektor, og ellers skrev litt uten at det hadde blitt til noe. Jeg sa allikevel dette, for det var jo sannheten, og det vekket langt større oppmerksomhet enn jeg hadde trodd. Ikke bare hun som hadde stilt meg spørsmålet, men også han hun nettopp hadde snakket med, han grunnleggeren av bandet, han også, og enda noen til fulgte med på hva jeg sa og så nå rett på meg, hun ene fulgte til og med opp med et spørsmål om hva slags tekster jeg skrev, og hvilke forfattere som inspirerte meg. Jeg syntes at å svare på dette spørsmålet ville være å overvurdere virksomheten min, men jeg svarte likevel, for egentlig var det jo å la være å svare som ville være arrogant. – Det er kjempebra, sa han grunnleggeren av bandet, og flere andre nikket, de syntes alle det var kjempebra å arbeide som lektor, og ellers skrive litt på siden, selv om det ikke ble til noe. Og jeg sa videre at ambisjonene med tekstene var såpass høye at jeg ikke bare vurderte, men faktisk hadde søkt om å gå ned i stilling, slik at jeg skulle få bedre tid til å skrive. ”Kjempebra,” sa de rundt bordet, og jeg la merke at enkelte snakket sammen to og to om hvor bra det var, å gå ned fra sin faste stilling, og å arbeide mindre for heller å gjøre noe kreativt. Og jeg fulgte opp med å si at jeg har ikke så høyt forbruk, jeg klarer meg med lite, det er ikke noen risiko for meg, jeg har ikke noe å tape på det. ”Det burde flere gjøre,” var omkvedet, jeg tok en slurk øl, fra her og der kom det spørsmål, jeg svarte, jeg merket jeg la mindre og mindre vekt på å snakke så jeg oppfylte rollen jeg hadde sett for meg å spille i dette miljøet, men snakket mer og mer som om jeg skulle spille en større rolle. Og kanskje ikke bare her i dette lille miljøet, kanskje skulle jeg spille en større rolle i samfunnet og verden rent generelt. – Jeg krever ikke mye av livet, sa jeg, – har aldri gjort det, sa jeg, – men jeg håper jeg en gang skal få meg et piano. Jeg fortalte dem dette. – Nei, jeg spiller ikke mye, sa jeg til dem, – og jeg spiller svært dårlig. På rockesanger klarer jeg å spille akkordene, det blir litt monotont, men jeg klarer å hamre løs på dem, liksom, og kanskje ta en og annen enkel bassgang i mellom, ikke de store greiene, og ofte bommer jeg. Jeg forsøker å spille klassisk også, Mozart og Beethoven, jeg har øvd i timevis, hver ferie hjemme hos mine foreldre, jeg prøver meg på måneskinnssonaten, kanskje den enkleste av alle Beethovens sonater, jeg har spilt i sikkert femti timer, og klarte nettopp nå, for første gang, å spille gjennom hele første sats. Jeg sa ikke noe mer etterpå, for dette var drømmen min, det var en drøm om et piano og nå hadde jeg fortalt den. Og nå enda en gang.

ES2006

Love labour’s lost, av William Shakespeare

Det er fordeler og ulemper med å lese tekster i original. Fordelen er at man slipper å få dem fortolket, man vet at det som står der er det som forfatteren ville si. Man får også med seg forfatterens språklige mesterskap, det er uredigert som det skal være. En oversetter står ikke så fritt til å velge akkurat den riktige formuleringen, han eller hun skal jo også få med seg originalens meningsinnhold, og ikke bare språkets lydlige skjønnhet og eventuelle ordspill. Ulempen er at når man leser en tekst på fremmed språk i original, så leser man et språk man har lært seg. Det sitter ikke i hjertet som morsmålet gjør det, nyanser og assosiasjoner vil nødvendigvis falle bort, og plutselig er det ikke alt man ikke skjønner helt heller. Det er greit nok når det er et ord man ikke forstår, det kan man slå opp. Problemet er når det er mer mening i språket enn man får med seg, ord kan ha en noe annen betydning enn den vanlige, man tror man forstår det, gjør det ikke. Man kan kanskje snakke og lese språket, man har ingen følelse for det.

Komedien Love labour’s lost er en av de mest krevende tekstene til Shakespeare å lese i original. Det skyldes at komedien er meget ordrik, selve leken med språket er nesten et av de bærende element i stykket. Her er svært mange og svært innfløkte ordspill, selv etter Shakespeares standard, her er meget poetisk språk, ingen av stykkene hans har så mange rim, og meningen av ordene er strukket og bøyd for å få ord med den nødvendige formen til å passe inn i setningenes strenge struktur. På toppen er det noen problemer i originalteksten, det er trykkfeil man vanskelig å vite kommer fra Shakespeare selv, fra noen av hans tidlige forleggere, eller om til og med er ment å være der for å få frem et eller annet poeng med karakterne som sier dem. Mange ganger tok jeg meg i å lure på om jeg ville hatt bedre utbytte av å lese teksten uten det fyldige noteverket. Jeg ville da selvsagt ha gått glipp av en del informasjon, men lesingen ville blitt mindre oppstykket, den ville definitivt gått raskere, og jeg ville nok kanskje uansett ha fått med meg det viktigste.

Plottet i stykket ser klart ut til å begynne med. Det er kongen av Navarre som skal opprette et akademi, og for å delta i dette er det tre lorder, Biron, Longeville og Dumaine som må avstå fra enhver kontakt med kvinner i tre år. Kongen gjør dette klart i sin første replikk, og de tre lordene må deretter sverge en ed og skrive under en kontrakt. Det er da lett å tenke seg hva som vil bli konflikten ut over stykket. I andre akt begynner denne konflikten å bli utspilt, det kommer kvinner til hoffet. Det er prinsessen av Frankrike, og hennes damer Rosaline, Catherine og Maria. Det skulle bli en kvinne til hver av lordene.

Stykket har en slags dypere mening med at boklig lærdom blir satt opp mot det naturlige ønsket om kontakt med kvinner. Slik blir kanskje også all poesien og all veltalenheten legitimert, de tre på akademiet blir stående og snakke vakkert om kvinnen, de dyrker på en måte hennes skjønnhet teoretisk, i stedet for å ta glede av den på den naturlige måten. De kommer med seksuelle ordspill, i stedet for å ha det.

Men ved å bruke disse ordene tror jeg kanskje at jeg teoritiserer stykket mer enn det egentlig åpner for. Det gir seg ikke ut for egentlig å sette motsetningen mellom kunsten og naturen som et problem, de vakre ordene er der bare, uanstrengt og i overflod. Ordspillene er der for komikkens skyld. Her er ikke ytterligere ambisjoner om noe høyverdig.

I sine beste stykker har Shakespeare gjerne mange tema og motiv som veves inn i hverandre, betydninger på flere plan, og karakterer med rik personlighet og tydelig funksjon. Her i Love labour’s lost er det i hovedsak bare disse tre lordene på akademiet som har sverget kyskhet, og disse kvinnene som kommer og gjør det vanskelig for dem. Dette plottet blir ikke forsterket, det blir ikke satt ytterligere ting på spill, og sideplottene og kommentarene, som latinundervisningen med skolelæreren og eleven virker på meg ganske halvhjertede. I dette stykket er de andre tingene liksom bare med for å forlenge teaterkvelden. Særlig her skulle det være unødvendig, ordrike som de fleste karakterene er.

Dette stykket er antagelig skrevet en gang i 1594 eller 1595, og må regnes som en av hans tidlige komedier. Jeg leser i omtalen av stykket i min samlede utgave fra Norton, at dette stykket er det eneste i første folioutgaven som ikke ble spilt mellom 1642 og 1839. Det er i det hele tatt sjelden spilt, og det er det en grunn til. Det kompliserte språket gjør det vanskelig å forstå det uten store forkunnskaper, mens den enkle handlingen gjør det lite interessant for de som har disse forkunnskapene.

Som er kurositet kan jeg nevne at slutten i dette stykket er meget original til komedie å være. Kjenner man genren, skal man bli overrasket av dette. Jeg sier ikke hva den er.

A lover’s complaint, av William Shakespeare

Dette er et ganske kort vedheng til den første publikasjonen av sonettene. Den kom i 1609, men det er usikkert når teksten er skrevet, og også om hvem som har skrevet den.