Drømmen om Russland

Drømmen om Russland

Når man skriver setninger som det der, nettopp slik jeg skrev den i overskriften, så danner det seg et visst inntrykk over hva innhold den rommer. Det viser hvor upresis en setning kan være. Min setning, min overskrift, min tekst, skal ikke romme noen drøm om Russland. Ikke i den forstand. Uansett hva den forstand måtte være, min tekst skal være noe annet. Det skal være Russland. Det ekte, virkelige og helt konkrete Russland. Med byer og landskaper, forfallent og slående vakkert, grelle farger og mesterverk, hver mann med en flaske øl eller vodka, overfylte tog og andre transportmidler, landet som går og går, kjører, troika, endeløse vidder man kommer alltid et sted, problemer så dype at man gir opp og gråter og starter på ny, en ufattelig historie, en arv å bære så altfor tung, altfor tung i rett forstand, man bærer den rett og slett ikke, men synker sammen, landet går videre, i denne tilstanden, folkene, fra tsartid til Stalin, det er ikke mulig det som skjer, har skjedd, noen spøker med oss, hver by sine kommunistblokker, hver mann sin flaske vodka, hver fattig stakkar sine skjendige, synlige sår, det er drømmen, virkeligheten, Russland.

ES 28. juli 2004

Henry IV Part 1, av William Shakespeare

Teksten til stykket med ordforklaringer finner dere her.

Garman og Worse, av Aleksander Kielland

Denne skrev jeg oppgave til i grunnfag nordisk, en oppgave som er forsvunnet sammen med den viten som førte til den. Dette er sammen med Gift Kiellands mest kjente roman, erkerealistisk i stilen, og med det typisk Kiellandske tematikk og persongalleri. Sammenlign åpningen med Garborgs i Fred, så vil man finne en fin forskjelll på naturskildring i realismen og naturalismen. Kielland går også straks fra Havet, og inn i byen. Der skal det handle om det store firma, Garman & Worse. Konsul C.F. Garman er styreren, den gale kandidat Richard Garman er imidlertid fyrvokter ute ved et fyr, sammen med sin datter Madeline. Hun er glad i gårdsgutten Per, som ble kalt vente-Per fordi han aldri gjorde krav på gårdsarven og fikk stadig nye halvsøsken.
Handlingen kretser ellers om et stort skip, som skal bygges av Tom Robson, en mann som har vært i Amerika. Dette skal være familiens stolthet.  Gabriel Garman er sønn av familien. Han er med på å bygge dette skip.
Det er også historien om Marianne, som har hatt barn med husets sønn. Det ble skandale, men fortiet, hun måtte gifte seg med en kusk som reiste til USA, barnet ble kalt opp etter ham og døde. Hun igjen med skammen og alt.

Det er også den gamle og nye tid. Thomas Mann – Bruddenbrook. Huset Garman & Worse er bygget opp på god forretningsmoral og langsiktig tenkning, den unge, grossereren, kommer med nye, kjappe tanker og renner det hele over styr. Han presenteres i kapitel 3, han har kontroll over alt, det finnes ingen feil, alle på kontoret er redd ham. Men han har sin egen konto som ingen får se, og brevføringen med legasjonssekretæren er hemmelig og blir ikke kopiert.

Kirken og sannhet. Skolebestyrer Johnsens tale. Retrospektiv teknikk, kap 13. Sparre får frem at han er forelsket i Rachel, som han på sett og vis, og på grunn av sitt ønske om sannhet bare må innrømme. Slik får også prosten vendt hele prekenen, til bare å bli utslag av elskovslyst. Han vil imponere Rachel.

Kap 14 er innskuddskapitel om været. Enkelt å gjøre om til bilde på situasjonen som helhet.
s. 140 blir Martens gitt kurven. Av Madeline.
Kap 15 har sentral samtale mellom Jacob Worse og Rachel. Han vil ikke gå med på at man er feig, selv om man ikke står i opposisjon til det man er uenig med. Det finnes andre grunner, og han får av Kielland gode argumenter. Deretter vil han ha henne til å skrive, og så tenker han etterpå at han med det gir slipp på sin høyeste lykke – gifte seg med henne.
Kap 16 er slosskamp og Martin springer for å tenne fyr på skipet.
Kap 17. Brann. Det er gamle-konsulen som brenner. Morten W. Garman heter skipet.
Kap 18. Skipet reddes. Går på sjøen. Det er Gabriel som sjøsetter det.
Kap 19. Besøk hos konsulen. Rørende med Richard. Gabriel gir skipet navnet Phønix.
Kap 20. Unge konsulen dør. Rolig og greit som han har levet.
Kap 21. Presten Martens taler til syke Marianne om synd. Hun dør underveis.
Kap 22. Forferdelig scene med Martens og Madeline. Han utnytter hennes sorg. Går inn som fortrolig og forlover seg liksom med henne. Deretter går presten i tomsete lykke og glemmer liktale og alt som er. Delphin blir sjokkert, og tenker gjennom livet sitt, finner ut at også han var forelsket i Madeline. Slutten er som en novelleavslutning, sammen med ryktet om forlovelsen gikk også ryktet om at presten bar parykk.
Kap 23. Begravelsen. Berømt kontrast mellom konsulen og Marianne. Gnikket inn av Kielland, der presten foretter om hvordan rikdommen ikke følger konsulen i graven, nå er den ingenting verd, og så videre. «Seks fot jord – det er alt – det er likt for alle.» Deretter må han rekke over et par fattiglik, før han kan gå hjem.
Kap 24. Samtale Worse og Rachel. Han vil ha henne til å reise, virke. Planen klar. Så litt om hvordan det går alle de andre, en slags oppsummering, begynnende epilog.
Kap 25. «Således forløp seks år.» Brev fra Rachel, Worse til Paris. Forloves der. Giftes.
Kap 26.  Forferdelig kapitel igjen, Madeline kommer til fyret på Bratvold, gift med Martens. Besøk hos vente-Per. Dette skulle være Madelines liv. Grusom avslutning. Presten spiser de små hummer, som han når som helst med iver kan forsvare er det beste.

Legg merke til detaljen s. 120, Delphin rir på en liksomhest og viser hvor flott han skal bli for Madeline.

Også kontrast mellom det kunstige livet i huset, og det trivelige på arbeidsplassen rundt båten.

Bare kort om karakterene. Karakterene er et mylder. Kielleand kan fremsette en hendelse, og så vise reaksjonen fra hver enkelt på denne hendelsen.

GABRIEL GARMAN
Ønsker ikke å være på skolen, ønsker å bygge skip.

GEORG DELPHIN
«Alvorlige tanker fikk ikke ofte tak i Georg Delphin, dertil var han dem for behendig og snar i vendingen.» s. 170.

PASTOR MARTENS
Et prakteksempel av en Kiellandsk prest. Bærer parykk. Hykler og snakker, bløt og dum.

PROSTEN SPARRE
Ordner og trekker i trådene. Bløtt smil. Erkefalsk.

SKOLEBESTYRER JOHNSEN
«Jeg er en folkets mann! – i folket har jeg min plass!-» s. 102. Sagt av Delphin. Selv utmerker Johnsen seg i kapitel 8, der han forteller Rachel at han heller gir avkall på sin karrierre enn å lyve. Bestemmer seg i kapitel 9 for å holde en preken om sannhet, troen på Gud ligger ikke i formene. Prekenen er i kapitel 11. Den blir enda mer flammende enn han hadde tenkt, taler fra hjertet. Martens tror nå han får førsteretten igjen, mens Sparre er mer forsonlig.

MADELINE
Sentral. Hennes overgang fra det frie liv ute ved fyret, til det bundne liv i byen hos familien på Sandsgaard. Koselig hvordan hun s. 98 straks er klar, selv ved den minste hentydning, å innrømme sin interesse for vente Per. Men ingen hentydning kom. Sympatisk fremstilt gjennom hele boken, fremstår som ekte. Eks. s. 113, Delphin snakker om at han liker å leve bak nedrullede gardiner, hun sier ja og tenker på sine egne, selv om hun er langt mer ekte enn de andre.
Blir på en måte bokens hovedperson.
Naiv med Delphin og Fanny, s. 130. I dette kapitelet (12) får hun også vite litt hva som foregår.

MORTEN GARMAN
Representant for det nye.

FANNY GARMAN
Mor til Rachel. Gift med Morten. Kokette.

RACHEL
Niese av Richard. Kommer ikke helt overens med Madeline, vil hele tiden være i bevegelse. Levd i byen, erfaren.

JOMFRU  CORDSEN
En av Madelines fortrolige. I kapitel 6 antyder hun en stygg historie om sypiken (s. 90).

SYPIKE MARIANNE
Offer. «Det var som om disse mennesker levet innenfor en sterk mur, og som om hennes lille skjebne var knust mot den som et skjørt glass.» (s. 91)

ANDERS BEVCKMAN
Far til Marianne og Martin. Stammer. For det måtte han synge, når han ble sint eller følelsesladd. Og til sang hadde han kun en munter melodi.

MARTIN
Skoleflink. Hisser seg opp. Skjeller mot Garman og kapitalen.

VEGGLUSEN
Introdusert s. 93. Hans egentlige navn nesten godt til glemme på grunn av økenavnet. Kjenner hvert papir på kontoret. Derfor uunnværlig. Høy gasje. Døv.

Om skole
«Tvi fan for luft»
«Gudsbitterød – for et spøkelse» Tom Robson. s. 74

Veps i min juice

Litt science fiction må man gi seg lov til, når man administrerer en blogg som blir til mens man går, og noen ganger etter man har gått. Jeg har bestemt meg for søndager 2012 å poste korttekster fra Reservene, tekster som ikke kom med i hovedsamlingen. 7. juli hadde jeg ingen tekst, det er vanlig at juli måned er mindre produktiv, jeg er på ferie. Men når jeg en gang satte meg i hode den tanke, at jeg skulle ha en tekst for hver dag, så anstrengte jeg meg ekstra for å skrive disse tekstene også i juil. Det har jeg holdt på med siden 2008, men alltid litt halvhjertet, siden jeg også siden 2008 alltid har vært på ferie.

I 2013 var jeg sant å si veldig lite opptatt av disse tekstene, jeg var gjennom året og i ferien  opptatt av andre ting. Men 7. juli hadde jeg med min iPad-mini på kafé, og skrev på rappen to tekster. Den ene, Paret, kom med blant hovedtekstene. Den andre, Veps i min juice, har dere her.

Veps i min juice

Min kone sier hun vil forlate meg, og jeg sier det får hun ikke lov til. Vi får se på det, sier hun. Eller hun sier kanskje ikke det, hun sier kanskje ingenting. Men det er dette det betyr, hele situasjonen. Vi får se. På det. Ikke akkurat rasende, men gretten, oppergret, om dette er et ord som finnes, forlater jeg huset. Jeg må roe hodet litt. Hva er det nå med denne konen jeg har, som vil forlate meg? Det er en filleting, bagateller, vi er idioter som krangler, for vi har det så bra når vi ikke gjør det. Tenker jeg. Og tenker det er bra tenkt. Vi finner nok ut av det. Hun skjønner nok at hun har tatt feil, her, og om hun ikke gjør det, vil ikke jeg bry meg så nøye om det, så lenge det blir forsoning, tenker jeg. Forsoning er viktigst, skyld og feil er sånn det alltid vil være uenighet om. Tenker jeg, og går inn døren til en fortauskafé. Jeg er i utlandet, det er billig, og varmt. Jeg kjøper et stykke bakverk, jeg kjøper te og juice. Det er viktig å finne harmoni med seg selv, når man er i konflikt med andre. Tenker jeg. Og setter meg ned ved et rundt bord der ute på fortauet. Bilene bråker ved siden av. Lettjazz strømmer fra høyttalerne. En veps summer omkring. Jeg spiser av bakverket. Pussig, jeg vet ikke engang hva det heter, enda jeg nettopp har kjøpt det. Vepsen setter seg på kanten av juiceglasset, kryper rundt på den tynne randen på toppen. Det var en gang min kone var så lykkelig, at hun sa om en bie som fløy rundt i hagen vår, at den måtte gjerne stikke henne, la den stikke! om den vil, sa hun smilende og lo. Vepsen kryper nedover på innsiden av glasset. Suger sikkert til seg noen usynlige dråper eplejuice. Blir besatt av det, og faller ned i den for den tykke juicen, der den blir liggende og flyte. Den strever med å komme seg opp og ut, eller strever med å drikke av den deilige juicen den nå vil risikere å drukne i. Hva gjør jeg? Tenker jeg. Hva gjør jeg?

ES2013