Månedlige arkiver: mai 2017

Se questo é un uomo (Hvis dette er et menneske), av Primo Levi

Det er skrevet mange bøker om Holocaust. Vi som er født på 70-tallet vokste opp med Det angår også deg, av Herman Sachnowitz, på 80-tallet. Jeg leste beretningene om redslene fra barndommen av. Sachnowitz fortalte sin historie til Arnold Jacoby, som skrev den ned. Virkningsfullt. Det trengs ikke stor litterær kunst for å overvelde én med dette grusomme industrielle massemordet. På 90-tallet og 00-tallet kom det dokumentarfilmer og populærvitenskaplige lærebæker, jeg har sett og lest mange av dem. Jeg har studert historie opp til hovedfag, og jeg har besøkt Auschwitz. Så jeg er ikke ukjent med faktaopplysningene og statistikken.

Men det går an å fortelle mer om disse historiene enn bare rett frem. Og jeg har hatt dragningen, jeg har lest veldig mange bøker om opphold i konsentrasjonsleire og dødsleire, oppdiktede, delvis oppdiktede og selvbiografiske. Jeg har selvsagt lest En dag i Ivan Denisotivsj’ liv, av Soltsjenitsyn, og jeg har lest Opptegnelser fra det døde hus, av Fjodor Dostojevskij. Begge disse to tar opphold i konsentrasjonsleire opp et nivå, og starter der de andre slutter. De antar det kjent at dette er et umenneskelig Helvete, og legger vekt på detaljene ut over det. Genistreken til Soltsjenitsyn er å konsentrere romanen til en enkelt dag, og en hvilken som helst dag, så man får tankene som farer gjennom hodet til en fange, mismotet og optimismen, de små hverdagslige tingene, og det generelle i omtale og tanker. Den er heller ikke så følelsesladd og beisk, som Soltsjenitsyn ellers er. For Dostojevskij er det mer et studium i forfatteren som senere skrev Forbrytelse og straff, Idioten og Brødrene Karamasov. Det er ikke stor kunst, Opptegnelser fra det døde hus, men det er skarpe observasjoner, og det er nøkternt forklart.

Det er to bøker jeg kjenner som tar det enda et hakk opp. Den ene er Uten skjebne, av Imre Kertez, nobelprisvinneren, og den andre boken jeg skal skrive om i dag: Hvis dette er et menneske, av Primo Levi.

Hvis dette er et menneske.

På italiensk: Se questo è un uomo. Det er tittelen på boken. Det er begynnelsen på en betingelsessetning, hvis dette er et menneske, så…, men betingelsen er ikke fylt ut. Det er ikke mer å si. Hvis dette er et menneske, denne skapningen som går rundt i de tyske konsentrasjonsleire, i Auschwitz, hvis dette er et menneske, hvis vi har kommet dit hen, hva da?

Det er skrevet med en kraft som ikke finnes i noen av de andre bøkene jeg har lest om Auschwitz. Her er ingen selvfølgeligheter om urettferdigheten, grusomheten og umenneskeligheten, her blir det bare nøkternt forklart, hva som skjedde, fra bokens hovedperson blir arrestert, til han som syk på sykestua blir frigitt av sovjetiske styrker den 27. januar 1945. Det er kalde fakta. Av de første som ble sendt til Auschwitz overlevde ingenting. Da de var tørste etter togturen, og ville rive av en istapp å sutte på, brølte vaktene til dem, det var ikke lov. – Warum? – Hier ist kein warum.

Warum? Hier ist kein warum.

Dette er bokens fornuft, dødsleirens logikk, her er ikke noe hvorfor, ikke noen forklaring. Alt er forbudt. Alt er bygget opp for å gjøre det vanskelig og umulig. For å ta bort det menneskelige i menneskene, fjerne enhver følelse av fornuft og mening, fjerne lysten til å leve, utslette følelsen av menneskelighet.

Primo Levi satt selv i Auschwitz, og jeg-personen i boken følger samme historie som ham selv. Han er kjemiker, og forfatter, og siden han har utdannelse og kan kjemi, får han etter hvert tjeneste andre steder enn i arbeidskommandoen. Det redder ham. Slik norske Herman Sachnowitz blir reddet av at han spiller trompet, og kan være med i leirens orkester. Alle som overlever og skriver bøker, har sånne spesielle historier. De gjør ikke tjeneste som det store flertallet, det er ikke fysisk, hardt arbeid. Disse som har det, overlevde gjennomsnitlig tre uker. Det er en dødsleir.

Levi gjør et stort poeng av hvordan han ankommer leiren som helt uvitende, og raskt lærer seg hvordan tingene der fungrer. Dehumaniseringen går raskt. Det er også noe av det som skiller boken til Kertez ut fra de fleste. De skriver begge som en selvfølge at i Auschwitz gjelder en annen moral, at grensene mellom rett og galt viskes ut, at alt kan stjeles og alt blir stjålet, og at også du må stjele for å overleve. For å unngå at dine ting blir stjålet, må du passe på dem. Leiren er et system for å fremprovosere dette, for å stimulere det. Uvennskap og konflikter mellom de innsatte, er i dødsleirens formål.

Hvis dette er et menneske — er et spørsmål som ikke bare kan rettes mot de innsatte, dødsdømte, men også kan gjelde fangevoktere og andre som har satt i gang dette systemet. Gjennom romanen er mange små eksempler, på fangevoktere og medfanger med vokteransvar, og andre de kommer i kontakt med, som gjør groteske ting, og som hovedpersonen aldri vil tilgi. For eksempel er det en medarbeider som tørker av noe tjære på fangedrakten til jeg-personen, helt meningsløst, han kunne tørket den av hvor som helst, men velger altså drakten til den han jobber tett med og samarbeider med, hver dag. Fangedrakter blir ikke vasket, tjæren vil bli sittende på for alltid. Hvorfor gjorde han det? Hva slags menneske er dette? Hva slags system er det som her ble organisert? Midt i verden vi alle er en del av?

Det er svært sterke saker. Og det er for viderekomne, for de som har lest skildringene med «iskald vind», «meningsløs brutalitet» og «bestialsk terror». Her er det veldig lite adjektiv og beskrivende ord, her er det nøkternt, ingenting forsterkende. – Ho fame, står det, – jeg er sulten, den konstante tilstanden for mennesker i konsentrasjonsleir.

Ma come si potrebbe pensare di non aver fame? il Lager è la fame: no stessi siamo la fame, fame vivente.

Hvordan kunne man tenke å ikke være sulten? Leiren er sult: vi er sulten, levende sult.

Sulten blir ikke forsøkt beskrevet, ikke med adjektiv og livlige beskrivelser, og når den først blir det, så er det ved å holde igjen, for eksempel da et par nyankomne franskmenn dukker opp i slutten av boka, non avevano quasi ancora fame, de var nesten ikke sultne ennå. De hadde bare vært der en måned.

Det er også en detalj, verdt å merke, tidlig i boken, der en innsatt vasker seg selv med stor iver, selv om det han har å vaske seg med ikke akkurat hjelper. Hovedpersonen, Primo Levi, synes det er meningsløst, og spør ham hvorfor han gjør det, om han ikke heller vil spare på kreftene. Den innsatte sier det har med verdigheten å gjøre, tyskerne skal ikke ta den fra ham. De prøver med alle midler, han skal ikke la dem få lov. Dette er et menneske.

Jeg tror jeg avslutter med en detalj, helt i starten, som også viser det uhyrlige holocaust var, og hvor ufattelig det er at dette systemet ble satt ut i live av mennesker. Det er mens jødene venter på avreisen til dødsleiren, de er internert og skal forflyttes, kvinner, barn, menn, ungdom, gamle, syke, alle.

Non fareste anche voi altrettanto? Se dovessero uccidervi domani col vostro bambino voi non gli dareste oggi da mangiare?

Ville ikke dere gjort det samme? Hvis dere visste barna deres skulle drepes i morgen, ville dere ikke gitt dem mat i dag?

Det er veldig sterkt skrevet. Dette er ikke tanker som skulle vært i menneskers hode. Det er ikke bestått til menneskeheten at Holocaust ble tillatt, at den har vært, er et faktum. Se questo è un uomo, er en protest. Og en protest som gjør at man bør skamme seg over å være menneske. Aldri igjen, bare aldri igjen. Boken slutter ikke med det, boken slutter med frigjøringen, helt kort. Tankene overlates til oss.

*

Boken kom ut i 1947. Den kom ut i norsk oversettelse, i 1990, oversatt av Tommy Watz. Denne oversettelsen har en markant feil, det er falt ut et «ikke», der hovedpersonen ligger på sykestuen, og de andre fagene legger ut på dødsmarsjen til andre konsentrasjonsleire inne i riket, lenger unna de sovjetiske styrkene som kommer. Da har hovedpersonen lyst til å være med, men han kan ikke, fordi han er for syk. Hos Watz står det:

Mest sannsynlig ville også jeg, dersom jeg hadde følt meg så svak, fulgt flokkens instinkter, fremfor noe er angsten smittsom, og et engstelig menneske vil alltid velge flukten (s. 152)

Mens det i originalen står:

è propabile che anche io, se non mi fossi sentito così debole, avrei seguito l’istinto del gregge: il terrore è eminentemente contagioso, e l’individuo atterrito cerca in primo luogo la fuga.

Jeg har streket under det non den norske oversettelsen ikke fikk med. Det er altså sånn at om han ikke hadde følt seg så svak, så ville han fulgt instinktene, og blitt med flokken på flukt; altså blitt med på dødsmarsjen, i stedet for å ligge igjen i sykesengen.

Merk også at versjonen som ligger til grunn for den norske oversettelsen og også den som blir brukt i italienske opptrykk har et tillegg i begynnelsen som ikke fantes i den første utgaven i 1947, nemlig hvordan han ble arrestert som 24 åring, i de italienske fjellene, og uerfaren han var. Den første setningen i den første boken er:

Al momento del mio arrivo, e cioè alla fine del gennaio 1944, gli ebrei italiani del campo erano centocinquanta circa, ma entro poche settimane il loro numero giunse a oltre seicento.

Dette har jeg imidlertid ikke mulighet for å sjekke opp, for jeg har ikke tilgang til originalutgaven. Tillegget er i alle fall fra 1958, og av Primo Levi selv.

Reklamer

Der arme Spielmann (Den arme spillemannen), av Franz Grillparzer

På slutten av 90-tallet lånte jeg novellesamlingen Tyskland forteller på Bergen bibliotek. Jeg var på vei inn i verdenslitteraturen, hadde lest tilsvarende samling for Russland, og skulle nå også få en første slags oversikt også over den tyske litteraturen. Jeg husker jeg bet meg merke i forfatterne Franz Grillparzer og Hugo von Hofmannsthal. Deres noveller likte jeg godt, så jeg sjekket opp litt av deres øvrige forfatterskap også, det som var å finne på biblioteket. Nå skal jeg gå rett på, og forsøke å lese Grillparzers novelle på ny, for denne bloggen.

Revisoren (Ревизор), av Nikolai Gogol

Det er en skam at jeg enda en gang må poste en rekke innlegg på rad om bøker jeg ikke får lest. Mai måned har imidlertid vist seg travlere enn jeg har tid til, og det er sjelden anledning verken til å lese eller blogge. Jeg håper å få kompensert litt i juni, der jeg nå har tenkt ikke å poste nye innlegg, men heller gjøre ferdig de jeg har hengende. Opprinnelig var planen å bruke sommermånedene juni og juli til å poste litt spesielle språk, nå i år svensk og norrøn, men det er ganske urealistisk jeg vil få tid til det. Så jeg lar det være, og lar de svenske tekstene heller gli inn med de norske.

Teksten i dag skulle være av den russiske satirikeren Nikolai Gogol. Det var en av mine aller første favoritter, jeg leste alt jeg kom over ham, inkludert obskure ungdomsfortellinger og utdrag fra merkelige prosatekster og artikler. Alt som var oversatt til norsk. Men av en eller grunn kom jeg aldri over Revisoren, enda det er en av hans mest kjente tekster, og et av Russlands aller mest kjente teaterstykker. I stedet leste jeg det langt mer obskure Giftemål, et teaterstykke som er godt kjent for de spesielt interesserte, fordi forfatteren av det er så kjent, men som sjelden blir spilt, av naturlige grunner.

Nå, med denne bloggen, skulle jeg lese Revisoren på russisk, og skrive om det. Det må altså vente.

Ferdaminni fraa sumaren 1860, av Aasmund Olavsson Vinje

Mai er en altfor travel måned til at jeg har tid til å opprettholde bloggen. Her tenkte jeg å ha Olavssons Vinjes berømte reiseskildring, men jeg har ikke engang rukket å lese den. Jeg har bare så vidt kommet i gang, med første kapittel, Fyrikvedet, det er ganske flott greier, men jeg har ikke tiden som skal til for å få det gjort. Forhåpentligvis blir det bedre før sommeren, slik at boken og posten kan fullføres.

Det har vist seg at månedene går uten at jeg får verken lest boken, eller skrevet posten. Jeg skal imidlertid forsøke å legge til litt innhold, sånn at den likevel blir litt lesverdig. Så får jeg kanskje renskrevet det og gjort det ferdig, en gang. Posten vil fungere nesten som en notatblokk for meg selv, nå en stund. Forhåpentligvis vil denne notatblokken være til glede også for andre.

Jeg vil ha med det han skriver om Wergeland, i første kapittel

Hjaa gode gamle strotingsmann Lars Tønsaker saag eg det sylvstaupet som Henrik Wergeland gav til Eidsvoll-gjeld som eit avminne etter seg til riksskipnaden som vart gjeven der. Det var vel gjort aa gjeva slikt til Eidsvoll, men paaskrifti og fylgjebrevet som til æveleg tid skulde fylgja med staupet, var liksom at det skulde vera noko stort og minneverdugt at just han gav dette. Eg maatte smila aat den gode diktaren si faafengd og store tanke um seg seg sjølv paa sottesengi.

 

På Helt grei poesi har jeg skrevet om diktet Ved Rondane, eller Ved Rundarne, som det heter i original.