Stikkordarkiv: Dostojevskij

Se questo é un uomo (Hvis dette er et menneske), av Primo Levi

Det er skrevet mange bøker om Holocaust. Vi som er født på 70-tallet vokste opp med Det angår også deg, av Herman Sachnowitz, på 80-tallet. Jeg leste beretningene om redslene fra barndommen av. Sachnowitz fortalte sin historie til Arnold Jacoby, som skrev den ned. Virkningsfullt. Det trengs ikke stor litterær kunst for å overvelde én med dette grusomme industrielle massemordet. På 90-tallet og 00-tallet kom det dokumentarfilmer og populærvitenskaplige lærebæker, jeg har sett og lest mange av dem. Jeg har studert historie opp til hovedfag, og jeg har besøkt Auschwitz. Så jeg er ikke ukjent med faktaopplysningene og statistikken.

Men det går an å fortelle mer om disse historiene enn bare rett frem. Og jeg har hatt dragningen, jeg har lest veldig mange bøker om opphold i konsentrasjonsleire og dødsleire, oppdiktede, delvis oppdiktede og selvbiografiske. Jeg har selvsagt lest En dag i Ivan Denisotivsj’ liv, av Soltsjenitsyn, og jeg har lest Opptegnelser fra det døde hus, av Fjodor Dostojevskij. Begge disse to tar opphold i konsentrasjonsleire opp et nivå, og starter der de andre slutter. De antar det kjent at dette er et umenneskelig Helvete, og legger vekt på detaljene ut over det. Genistreken til Soltsjenitsyn er å konsentrere romanen til en enkelt dag, og en hvilken som helst dag, så man får tankene som farer gjennom hodet til en fange, mismotet og optimismen, de små hverdagslige tingene, og det generelle i omtale og tanker. Den er heller ikke så følelsesladd og beisk, som Soltsjenitsyn ellers er. For Dostojevskij er det mer et studium i forfatteren som senere skrev Forbrytelse og straff, Idioten og Brødrene Karamasov. Det er ikke stor kunst, Opptegnelser fra det døde hus, men det er skarpe observasjoner, og det er nøkternt forklart.

Det er to bøker jeg kjenner som tar det enda et hakk opp. Den ene er Uten skjebne, av Imre Kertez, nobelprisvinneren, og den andre boken jeg skal skrive om i dag: Hvis dette er et menneske, av Primo Levi.

Hvis dette er et menneske.

På italiensk: Se questo è un uomo. Det er tittelen på boken. Det er begynnelsen på en betingelsessetning, hvis dette er et menneske, så…, men betingelsen er ikke fylt ut. Det er ikke mer å si. Hvis dette er et menneske, denne skapningen som går rundt i de tyske konsentrasjonsleire, i Auschwitz, hvis dette er et menneske, hvis vi har kommet dit hen, hva da?

Det er skrevet med en kraft som ikke finnes i noen av de andre bøkene jeg har lest om Auschwitz. Her er ingen selvfølgeligheter om urettferdigheten, grusomheten og umenneskeligheten, her blir det bare nøkternt forklart, hva som skjedde, fra bokens hovedperson blir arrestert, til han som syk på sykestua blir frigitt av sovjetiske styrker den 27. januar 1945. Det er kalde fakta. Av de første som ble sendt til Auschwitz overlevde ingenting. Da de var tørste etter togturen, og ville rive av en istapp å sutte på, brølte vaktene til dem, det var ikke lov. – Warum? – Hier ist kein warum.

Warum? Hier ist kein warum.

Dette er bokens fornuft, dødsleirens logikk, her er ikke noe hvorfor, ikke noen forklaring. Alt er forbudt. Alt er bygget opp for å gjøre det vanskelig og umulig. For å ta bort det menneskelige i menneskene, fjerne enhver følelse av fornuft og mening, fjerne lysten til å leve, utslette følelsen av menneskelighet.

Primo Levi satt selv i Auschwitz, og jeg-personen i boken følger samme historie som ham selv. Han er kjemiker, og forfatter, og siden han har utdannelse og kan kjemi, får han etter hvert tjeneste andre steder enn i arbeidskommandoen. Det redder ham. Slik norske Herman Sachnowitz blir reddet av at han spiller trompet, og kan være med i leirens orkester. Alle som overlever og skriver bøker, har sånne spesielle historier. De gjør ikke tjeneste som det store flertallet, det er ikke fysisk, hardt arbeid. Disse som har det, overlevde gjennomsnitlig tre uker. Det er en dødsleir.

Levi gjør et stort poeng av hvordan han ankommer leiren som helt uvitende, og raskt lærer seg hvordan tingene der fungrer. Dehumaniseringen går raskt. Det er også noe av det som skiller boken til Kertez ut fra de fleste. De skriver begge som en selvfølge at i Auschwitz gjelder en annen moral, at grensene mellom rett og galt viskes ut, at alt kan stjeles og alt blir stjålet, og at også du må stjele for å overleve. For å unngå at dine ting blir stjålet, må du passe på dem. Leiren er et system for å fremprovosere dette, for å stimulere det. Uvennskap og konflikter mellom de innsatte, er i dødsleirens formål.

Hvis dette er et menneske — er et spørsmål som ikke bare kan rettes mot de innsatte, dødsdømte, men også kan gjelde fangevoktere og andre som har satt i gang dette systemet. Gjennom romanen er mange små eksempler, på fangevoktere og medfanger med vokteransvar, og andre de kommer i kontakt med, som gjør groteske ting, og som hovedpersonen aldri vil tilgi. For eksempel er det en medarbeider som tørker av noe tjære på fangedrakten til jeg-personen, helt meningsløst, han kunne tørket den av hvor som helst, men velger altså drakten til den han jobber tett med og samarbeider med, hver dag. Fangedrakter blir ikke vasket, tjæren vil bli sittende på for alltid. Hvorfor gjorde han det? Hva slags menneske er dette? Hva slags system er det som her ble organisert? Midt i verden vi alle er en del av?

Det er svært sterke saker. Og det er for viderekomne, for de som har lest skildringene med «iskald vind», «meningsløs brutalitet» og «bestialsk terror». Her er det veldig lite adjektiv og beskrivende ord, her er det nøkternt, ingenting forsterkende. – Ho fame, står det, – jeg er sulten, den konstante tilstanden for mennesker i konsentrasjonsleir.

Ma come si potrebbe pensare di non aver fame? il Lager è la fame: no stessi siamo la fame, fame vivente.

Hvordan kunne man tenke å ikke være sulten? Leiren er sult: vi er sulten, levende sult.

Sulten blir ikke forsøkt beskrevet, ikke med adjektiv og livlige beskrivelser, og når den først blir det, så er det ved å holde igjen, for eksempel da et par nyankomne franskmenn dukker opp i slutten av boka, non avevano quasi ancora fame, de var nesten ikke sultne ennå. De hadde bare vært der en måned.

Det er også en detalj, verdt å merke, tidlig i boken, der en innsatt vasker seg selv med stor iver, selv om det han har å vaske seg med ikke akkurat hjelper. Hovedpersonen, Primo Levi, synes det er meningsløst, og spør ham hvorfor han gjør det, om han ikke heller vil spare på kreftene. Den innsatte sier det har med verdigheten å gjøre, tyskerne skal ikke ta den fra ham. De prøver med alle midler, han skal ikke la dem få lov. Dette er et menneske.

Jeg tror jeg avslutter med en detalj, helt i starten, som også viser det uhyrlige holocaust var, og hvor ufattelig det er at dette systemet ble satt ut i live av mennesker. Det er mens jødene venter på avreisen til dødsleiren, de er internert og skal forflyttes, kvinner, barn, menn, ungdom, gamle, syke, alle.

Non fareste anche voi altrettanto? Se dovessero uccidervi domani col vostro bambino voi non gli dareste oggi da mangiare?

Ville ikke dere gjort det samme? Hvis dere visste barna deres skulle drepes i morgen, ville dere ikke gitt dem mat i dag?

Det er veldig sterkt skrevet. Dette er ikke tanker som skulle vært i menneskers hode. Det er ikke bestått til menneskeheten at Holocaust ble tillatt, at den har vært, er et faktum. Se questo è un uomo, er en protest. Og en protest som gjør at man bør skamme seg over å være menneske. Aldri igjen, bare aldri igjen. Boken slutter ikke med det, boken slutter med frigjøringen, helt kort. Tankene overlates til oss.

*

Boken kom ut i 1947. Den kom ut i norsk oversettelse, i 1990, oversatt av Tommy Watz. Denne oversettelsen har en markant feil, det er falt ut et «ikke», der hovedpersonen ligger på sykestuen, og de andre fagene legger ut på dødsmarsjen til andre konsentrasjonsleire inne i riket, lenger unna de sovjetiske styrkene som kommer. Da har hovedpersonen lyst til å være med, men han kan ikke, fordi han er for syk. Hos Watz står det:

Mest sannsynlig ville også jeg, dersom jeg hadde følt meg så svak, fulgt flokkens instinkter, fremfor noe er angsten smittsom, og et engstelig menneske vil alltid velge flukten (s. 152)

Mens det i originalen står:

è propabile che anche io, se non mi fossi sentito così debole, avrei seguito l’istinto del gregge: il terrore è eminentemente contagioso, e l’individuo atterrito cerca in primo luogo la fuga.

Jeg har streket under det non den norske oversettelsen ikke fikk med. Det er altså sånn at om han ikke hadde følt seg så svak, så ville han fulgt instinktene, og blitt med flokken på flukt; altså blitt med på dødsmarsjen, i stedet for å ligge igjen i sykesengen.

Merk også at versjonen som ligger til grunn for den norske oversettelsen og også den som blir brukt i italienske opptrykk har et tillegg i begynnelsen som ikke fantes i den første utgaven i 1947, nemlig hvordan han ble arrestert som 24 åring, i de italienske fjellene, og uerfaren han var. Den første setningen i den første boken er:

Al momento del mio arrivo, e cioè alla fine del gennaio 1944, gli ebrei italiani del campo erano centocinquanta circa, ma entro poche settimane il loro numero giunse a oltre seicento.

Dette har jeg imidlertid ikke mulighet for å sjekke opp, for jeg har ikke tilgang til originalutgaven. Tillegget er i alle fall fra 1958, og av Primo Levi selv.

Reklamer

Opptegnelser fra et kjellerdyp, av F. M. Dostojevskij

Dette er kanskje det første virkelige mesterverk av Dostojevskijs romaner. Den er skrevet i 1864. Her poster jeg noen sitater fra den norske oversettelsen jeg leste:

Jeg er et sykt menneske… Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg.

Kan kanskje et erkjennende menneske ha noen som helst aktelse for seg selv?

Jeg tenkte ut de forskjelligste begivenheter, og diktet opp mitt eget liv for i hvert fall å oppleve noe.

En annen gang ble jeg grepet av et heftig ønske om å forelske meg, det hendte til og med to ganger. Og jeg forsikrer dere, mine herrer: jeg led. Innerst inne tror men ikke at man lider, der ligger spotten på lur, men jeg led allikevel, jeg måtte utholde virkelig ekte lidelser, skinnsyke, jeg var helt ute av meg… Og alt sammen av kjedsomhet, mine herrer, alt kom av kjedsomhet.

Jeg kjente en herre som hele livet var stolt over at han forsto seg på rødvin.

Mennesket har nemlig alltid og overalt, hva slags liv det enn har levet, foretrukket å handle slik det selv ville og slett ikke slik som fornuften og hensynet til egen nytte har befalt det; man kan jo også ønske seg noe som går stikk i mot ens egen fordel, og noen ganger er man til og med forpliktet til det (det er nå min mening).

Kort sagt, om verdenshistorien kan man si alt mulig, alt hva den mest løpske fantasi kan forestille seg. Bare en ting kan man ikke si om den, – at den er fornuftig.

I ethvert menneskes erindringer finnes det ting som det ikke tilstår for alle, men bare for sine venne. Det finnes også ting som det ikke engang betror sine venner, men bare seg selv og selv det i dypeste hemmelighet. Endelig finnes det slike ting som mennesket frykter å tilstå for seg selv, og av slike ting finnes det en anselig mengde hos ethvert skikkelig menneske.

Nå, når jeg ikke bare minnes dem, men til og med har bestemt meg for å skrive dem ned, vil jeg undersøke om det er mulig, om så bare ovenfor seg selv, å være fullstendig oppriktig og se hele sannheten i øynene.

Jeg ønsket tvertimot å vise dette pakket at jeg ikke var den kujon som jeg selv innbilte meg.

– En kiste?
– Ja, på Høytorget; de kom ut av kjelleren med den.
– Kjelleren?
– Ikke ut av kjelleren, men ut av kjelleretasjen… du vet… der nedenunder… et av disse elendige stedene… Det var skitt overalt… Avfall, møkk… for en stank… det var helt motbydelig.
Taushet.

Er det virkelig umulig å bevare kjærligheten? Det er bare i sjeldne tilfeller det er umulig. (…) Bryllupstidens kjærlighet forgår riktignok, men den blir erstattet av en dypere og mye bedre kjærlighet. Da vil de bli sjelelig forenet, de vil drøfte alle spørsmål i fellesskap, de vil ikke ha hemmeligheter for hverandre. De får barn, og da vil enhver stund, selv den tyngste og vanskeligste, være en lykkelig stund; det gjelder bare å elske og beholde sitt mot.

Jeg forsto heller ikke at hun bare maskerte seg med sin hån, og at dette vanligvis var skamfulle og blyge menneskers siste forsvar mot grove og frekke forsøk på å trenge inn i deres sjel; slike mennesker holder stolt og hårdnakket ut til siste stund og frykter først av alt for at de skal røpe sine følelser.

Jeg hadde alltid erkjent denne min svakhet for overdrivelser og var stundom svært redd for den: «alltid skal jeg overdrive, derfor kommer jeg også til kort», – gjentok jeg for meg selv hver time.

Jeg hadde i den grad vennet meg til å tenke meg og forvente alt mulig slik som det står i bøkene, å forestille meg all verdens ting slik som jeg tidligere hadde fantasert sammen i mine drømmer, at jeg med det samme ikke engang forsto denne merkelige hendelsen. Men følgende skjedde: Liza, krenket og hundset, forsto atskillig mer enn jeg tenkte meg. Hun forsto av alt dette det som enhver kvinne ville forstå hvis hun elsket oppriktig, nemlig at jeg selv var ulykkelig.

For det første: jeg kunne jo faktisk ikke elske noen, fordi, jeg gjentar, å elske – det betød for meg å tyrannisere og være moralsk overlegen.

Men til syvende og sist – her stiller jeg et fullstendig ørkesløst spørsmål – : Hva er best, – billig lykke, eller opphøyde lidelser? Nå, hva er best?

La oss være alene, ta fra oss bøkene, og vi vil straks forståes i den ubeskriveligste forvirring, – vi vil ikke ha anelse om hva vi skal holde oss til, hva vi skal støtte oss på, hva vi skal hate og hva vi skal elske, hva vi skal støtte oss på og hva vi skal forakte. Vi føler oss til og med tynget over å være mennesker, – mennesker med virkelig, eget kjøtt og blod; vi skammer oss over det, anser det for en skjensel og i stedet legger vi an på å bli en slags allmenn-mennesker som aldri har eksistert i virkeligheten. Vi er dødfødte, det er lenge siden vi ble satt til verden av levende fedre, og det behager oss stadig mer. Vi har fått smaken om det. Snart finner vi ut at vi skal fødes av en eller annen ide. Men nå er det nok; nå vil jeg ikke skrive mer «fra kjellerdypet»…

Opptegnelser fra det døde hus, av F. M. Dostojevskij

Jeg poster korte notater fra et godt verk, bare et utdrag fra den gang jeg leste det.

Det vanlige ved historiske skildringer er at terroren blir overdimensjonert, det er om å gjøre å få det så fryktelig som mulig. De litterære skildringer kan nedtone terroren, og på en måte danne en motvekt til de historiske, – og da særlig de historiske selvopplevde. Solschenitsyn valgte å la Ivan Denisovitsj gjennomleve en dag. Dostojevskij lar sin Aleksander Petrovitsj Gorjantsjikov skrive ned alle sine opplevelser i en helhet. Gorjantsjikov har et distansert forhold til opplevelsene sine, selv om han i skildringen står midt oppe i dem. Dostojevskij blir på den måten enda mer distansert, og kan skildre fryktelige og oppmuntrende hendelser med stor ro. Det blir rom for å gå i dybden i det psykologiske. Det er menneskene i straffeleiren som skal skildres. Hva slags mennesker er det der? Hvordan er russlands verste forbrytere? Hvordan er vokterene? Gorjantsjikov har åpenbart en fascinasjon over hvordan mennesket fungerer, og søker bestandig å forklare handlingene og hendelsene som forekommer. Handlingen er dermed ikke det sentrale, det er årsakene som søkes. Således trenger ikke komposisjonen følge noe bestemt mønster, så lenge fremstillingen er oversiktelig. Dostojevskji benytter seg av dette, ved å plassere informasjonen litt her og litt der. Momentene følger naturlig på hverandre, men det er ikke noe vitenskapelig over det, heller ikke noe historieteknisk, eller litterært, det er mer eller mindre som det faller Gorjantsjikov inn. Riktignok hender det at han skriver «dette skal vi komme tilbake til,» men i det store og hele er det ikke noen helhetlig plan over rekkefølgen av punkter, ikke noen komposisjons messige triks for å fremme et synspunkt. Noe av informasjonen kommer sågar dobbelt, som om Gorjantsjikov ikke fikk tid til å redigere ferdig før han døde.

De fornedrede og krenkede, av F. M. Dostojevskij

I 1999 leste jeg flesteparten av Dostojevskijs romaner og øvrige utgivelser for første gang. Jeg leste en bok i måneden, fra samleutgaven til Solum. Jeg gjorde meg noen notater i Access, ment for meg selv, men jeg poster dem her, i påvente av at jeg får lest bøkene om igjen på russisk, og postet nye notater.

Dette er det jeg den gang skrev om De fornedrede og krenkede.

Jeg har nå lest del I. Det er på en måte ikke troverdig. Natashas kjærlighet virker litt kunstig, likeså Alosjas oppriktighet, dermed faller en god del av historien. Man står igjen med en hypotetisk tanke om at slik kjærlighet og et slikt forhold kan være mulig, noe som vil lede til spørsmålet om gjennomføringen i så fall er ønskelig, når det går så sterkt utover så mange andre. Natasha føler seg opporfrende, og finner – i følge fortelleren – tilfredsstillelse i denne oppofrelsen, men saken er at hun i bunn og grunn vel er egoistisk, ved at hun setter sine egne ønsker om hvordan kjærligheten skal være foran kravet til medmenneskelighet i forhold til sine øvrige nærmeste. Hun vil ofre seg også for Alosja, til og med er hun villig til å slippe han fri, men det er ikke noe annet enn misforstått edelhet. Selvsagt må hun slippe han fri. Det eventyrlivet hun ønsker seg har ikke noe for seg i en virkelig verden. Hun må slippe ham fri –  ikke av høysinn, men av skam.
Til sist ligger spørsmålet: Sett at denne kjærligheten virkelig er ekte og oppriktig, skal kjærligheten settes foran alt annet?
——
Tja, det ovenfor er skrevet etter å ha lest del I. Inntrykket opprettholdes gjennom resten av delene, og jeg har klar i hodet en lang fremstilling av hvordan jeg ser på boken. Men det står allerede i etterordet til Erik Egeberg. Karakterene blir for tynne og puslete. Dermed blir det vanskelig å ta noe alvorlig. Fortelleren blir bare en løpegutt for handlingen, slett ikke et menneske. Natasja er for enkel i sin påståtte kjærlighet,  likeså er Katja og Alosja enkle. De er enkle alle sammen – utenom fyrst Valkovskij, i følge Egeberg (skjønt han også nevner at fyrsten mangler den nødvendige mangetydighet til å gi ham kraft). Jeg synes fyrsten er for overdrevet motbydelig. Det er et ugjendrivelig kjennetegn ved Dostojevskijs tidlige diktning, figurene er overdrevne, og dermed lite troverdige. Romanene kan derfor ikke bli noe av verdi.

Landsbyen Stepansjikovo

Her er det igjen for mye fokus på handling, det bygges opp spennende personligheter for å kunne gjennomføre en oppsiktsvekkende hendelse, en romanhandling. Men personlighetene er blitt altfor karikert, for å kunne gjøre den spesielle handlingen troverdig. Oberst Jegor Rostanjev er for snill, Foma Fomisj for slem. Det er også brukt for mange virkemidler for å gjøre handlingen interessant, hvordan tråder legges ut og insinueres, forfatterkommentarene er også tidvis sjenerende. Det var også lite her å ta med seg, bortsett fra at selve klimaks var spennende, og at det etter klimakset forekom noen morsomheter (romanen var visst i det hele ment morsom, i hvert fall er det bevisste komiske effekter). Spennende var også oppbynginen mot hvordan to personer som ikke må møtes, likevel møtes og hva som dermed skjer. Den overordentlige snille møter, den som mer enn alt vil fremheve seg selv og utnytte. Jeg vil heller lese om mennesker jeg kan tro på, siden jeg ikke kan tro på ham, fortjener derfor ikke Rostanjev heller min fulle sympati, der han blir ydmyket. Jeg vil kunne tenke ut alternative muligheter, leve meg inn, oppleve en litterær virkelighet, ikke adsprede meg i underholdende handling.
Heldigvis skriver Erik Egeberg i etterordet at denne romanen som oftest blir lest med for store forventninger, man sammneligner med Dostojevskijs senere forfatterskap, og skriver at Dostojevskij var lite og ingenting den gang i 1859. Godt å vite, jeg har hele hans senere forfatterskap foran meg, hele hans tidligere bak meg. Fortsatt har jeg ikke i min kronlogiske lesning støtt på et verk jeg virkelig liker, bortsett fra Netotsjkas barndom og kanske noen av fortellingene.

Onkels drøm

Jeg poster dette året Dostojevskijs 12 romaner, minus Brødrene Karamasov og Forbrytelse og straff, som jeg allerede har skrevet om, og postet.

Den dårligste Dostojevskij hittil. Det står i omtalen at det er satire og komisk, i forordet at Dostojevski har evner og talent også her. Jeg er ikke enig, komikken blir halvhjertet og omstendelig, forfatterkommentarene virker bare overflødige. Dette kunne vært greit nok, om bare handlingen og persongalleriet holdt mål. Det er her det skranter mest (jeg merket knapt at det var satire, og brød meg derfor heller ikke over mangelen på komikk). Bedrageriet blir for åpenlyst, også blant dem som utfører det. Dette står for meg i mot forordet der det står at «Onkels drøm» viser at Dostojeskij etter tiden i fangenskap var overbevist om at det fantes noe godt i ethvert menneske. En person holdt mål, Sina, men å hevde – som det blir gjort på baksiden av boken – at «hun er et av de finest tegnede heroiske kvinner i hele hans forfatterskap» er å gå for langt.

Dobbeltgjengeren, av F. M. Dostojevskij

Jeg skal nå få lest ut alle Dostojevskijs bøker på russisk. Jeg poster dem etter hvert.

Foreløpig må jeg holde meg til gamle notater, fra den gang jeg leste bøkene på norsk.

Jeg likte boken nokså godt i begynnelsen, siden følte jeg at jeg ramlet av handlingen, og etterhvert ble det en del surr for meg. Jeg har kanskje ikke ytt boken rettferdighet i min konsentrasjon.
*
Nylesning mai’04

I likhet med fattige folk, leste jeg denne om igjen etter å ha lest Bakhtin. For dobbeltgjengeren er imidlertid ikke Bakhtin så fersk. Dobbeltgjengeren er utgitt 1846, samme år som fattige folk. Dostojevskij var da 25 år.

«Klokken var nesten åtte om morgenen da titulærråd Jakov Petrovitsj Goljakin våknet efter en dyp søvn; han gjespet, strakte seg, og til slutt åpnet han øynene helt.» er åpningssetningen. Det fortsetter med at sansene hans våkner deretter, litt forsinket, det er karakteren og romanen som våkner til liv. Og spørsmålet stilles med en gang om det han ser er virkelig, eller bare en fortsettelse av nattens drømmesyner. Det blir snart klart at her er ikke noe muffens, dette er St. Petersburg, alt er normalt, som før, nesten overdrevet realistisk skildret. Bokens tema er å snu om på dette, selv i det virkelige er ikke alt virkelig.
Vi ser snart i fortsettelsen at det ikke er en fullmoden Dostojevskij vi har med å gjøre: «Og selv om den søvndrukne, nærsynte og temmelig skallede skikkelsen som møtte ham i speilet, uten tvil var en av disse ubetydelige og fullstendig intetsigende personer som aldri noen legger merke til, så var efter alt å dømme dens eier godt fornøyd med det han fikk seg.» Denne distansen å se en av de dårligere stilte samfunnsborgere fra, hører mer hjemme hos Gogol enn hos Dostojevskij. Enda mer da Goljakin reflekterer over seg selv, fornøyd som han er, og tenker hvor galt det ville vært hvis for eksempel en kvise dukket opp på nesen. Det er direkte Gogol, og derfor mer sjelløst her. Det er anstrengt litteratur, virkemidlene kommer ikke av seg selv, de hales ut og puttes på plass, i et språk som ikke til fulle er forfatterens eget. Hele romanen er skjemmet av dette, og har følgelig størst verdi som varsel for hva Dostojevskij siden skal skrive.
Tematikken anslås på ny, sterkere, i scenen hvor Goljakin kjører forbi noen kollegaer i en ekvipasje han har leid. Han føler det temmelig flaut, men ikke deltakende og sympatisk som i fattige folk, heller ment som en komisk effekt, og tenker han kan late som han ikke er seg selv, at han ikke setter der. Den komiske effekten forsterkes ved at han også sier dette til kollegaene sine: «Jeg, jeg er ikke her, (…) jeg er slett ikke her, det er ikke meg, Andrej Filipovitsj, dette er rett og slett ikke meg.»
Et ekte Dostojevskijsk trekk kommer først på side 19, hvor Goljakin ankommer legen, frem til da har progresjonen vært som hos Gogol, alt har skjedd under forfatters kontroll, og krydret med så mange forfatterinnfall at spørsmålet hva karakterene skal ikke blir for påtrengende. Goljakin skal altså til legen, og begynner nå å lure på «hvordan ville dette gå? Vil det falle heldig ut eller hva?» Det er altså allerede en historie på plass i hovedpersonens hode. Leseren får beskjed om at den vil bli fortalt, men hvor og når vites ikke, dertil er så mye at fortelleren rett og slett ikke har oversikt over rekkefølgen det må legges frem i. I Dobbeltgjengeren er effekten mindre, fordi fortellerstemmen og karakteren er så atskilt, nettopp på grunn av den distanserende tonen. Legg også merke til omstendeligheten trekkingen i klokkesnoren, er skildret i.
Hos doktoren understreker Goljakin stadig vekk sin manglende veltalenhet, og har ellers problemet med hvordan man skal forholde seg til sine fiender. Doktoren skjønner ikke, og vil gi medisin. Fortsatt holdes leseren i spenning hva dette vil bli for slags bok, det er noe med denne Goljakin, antydes det. Også i neste kapitel vises en spenning mellom hvordan han oppfatter seg selv, og hvordan han oppfattes av andre. Fortellerstilen fanger imidlertid ikke den spenningen fullt ut, Goljakin er ikke sprellevende nok og resten av karakterene er for fjerne. Modellen er «En gal manns dagbok», men originalen er på alle måter milevis bedre.
Standardreplikk: «For øvrig visste han knapt hva han gjorde, for i dette øyeblikk var han virkelig mer død enn levende.» s. 37. Årsaken er at Goljakin skal til middag, og det viser seg senere at han ikke får slippe inn der, noe han nok visste. Andrej Filippovitsj får uten videre slippe inn, mens Goljakin ser det. Det er mange anslag og tett med insinuasjoner og informasjon, her i starten av romanen. Tredje kapitel avsluttes ved at Goljakin med hodet i hendene, vil tenke gjennom «alle enkelltheter som angikk hans nåværende situasjon…» s. 41.
Fjerde kapitel skifter fortellerstemme, plutselig forlater vi Goljakin og er til stede ved middagsselskapet han ble utelatt fra. Og fortelleren akker seg over å mangle det talent som kreves for å skildre en slik middag: «O, var jeg blott poet! – Og da, selvfølgelig, en Homer eller en Pusjkin – et mindre talent ville aldri makte denne oppgaven». (s. 42). I en lang pasasje, over flere sider, henvender fortelleren seg direkte til leseren, og beskriver middagen samtidig som han gjentar hvordan han ikke makter å beskrive den. Den er ordrik og udostojevskijsk. Underveis får han imidlertid sagt at han er Goljakins forteller, og at dennes historie er «uallminnelig interessant». Det er dostojevskijsk, Å vende tilbake til Goljakin, «den eneste virkelige helt i vår absolutt sannferdige beretning» (s. 46), er ikke dostojevskijsk, men qujotesk. Fortellerstilen er karakteristisk for boken.
Motiv for Latterlig menneske: «i løpet av denne natt skulle han se å få skutt seg, uansett» s. 50. Også her blir motivet brukt for å fremme at alt er likegyldig, men slappere og mindre integrert i helheten. Kapitelet blir avsluttet med en ytterst pinlig episode for Goljakin, han blir drevet mot bunnen.
Femte kapitel har drivende god Dostojevskij-stemme i begynnelsen, der Goljakin fullstendig tilintetgjort raver rundt i St. Petersburgs uvær. I denne tilstanden er det Goljakin ser dobbeltgjengeren for første gang. Reaksjonen er redsel, fulgt av rasjonelle forsøk på å holde hodet kaldt, han går hjem og kjemper for ikke å tenke noe som helst. Leseren som ikke kjenner historien på forhånd, vil bare ha mistanke på bakgrunn av tittelen. Dostojevskij holder på hemmeligheten ut kapitelet.
Komposisjonen er satt, og fremdriften tar en pause der Goljakin ligger i sengen og reflekterer over hva som har hendt. Dette er Dostojevskijs. men teorien om at det er fiendene som plager ham, finner vi også hos Gogol. Fortelleren tar så en tur inn i Goljakins hode, synvsinkelen blir fullstendig hans. Hensikten er å få til den sjokkerende virkning, der dobbeltgjengeren dukker opp og tar Goljakins plass på kontoret. Vi føler hvordan han mister kontrollen over virkeligheten. Og vi får en klassisk effekt, der den sinnsforvirrede snakker med friske, og vi står i den forvirrede, men skjønner den friske. Og kanskje gjette oss til at Anton Antonvitsj spøker lite grann, og jatter med. Kapitelet avsluttes med at dobbeltgjengeren blir med Goljakin hjem, mot Goljakins vilje, men med hans samtykke.
Besøket i kapitel 7 fører til at Goljakin og dobbeltgjengeren for alvor introduseres med hverandre og snakker med hverandre, de er begge åpenhjertige. Originalen finner dobbeltgjengeren svært tiltalende. Fortellerstilen er imidlertid langt fra gripende, men liketil og komisk. Når Goljakin i fylla blir grenseløst lykkelig på grunn av sin gjest, er det meningen vi skal le av det. Sympatien fra fattige folk, er ikke her.
Kapitel har første insinuasjon om at dobbeltgjengeren vil overta. Det er tjeneren Petrusjka som sier til Goljadkin at «Herren er ikke hjemme», da Goljadkin våkner og gjesten er vekk. Også på kontoret blir Goljadkin redusert, denne gangen av dobbeltgjengeren selv, som behandler ham offesielt. Det er også dobbeltgjengeren som leverer papirene det blir spurt om. Goljadkin forsvinner. Side 98 finnes refleksjoner av Goljadkin, han vil ha det hele til å være fri fantasi, noe sludder. Men det er refleksjoner i engstelse. Side 100 klyper dobbeltgjengeren Goljadkin i kinnet – en Dostojevskijsk uhørtehet.

«Forøvrig, vi skal ikke benekte, vi tør slett ikke nekte for at dersom noen, hvis nå en eller annen vikelig hadde ønsket å forvandle herr Goljadkin til en skureklut, ja saå hadde han kanskje kunneet gjøre det ganske uten motstand og uten fare for å bli straffet. (Dette hadde Goljadkin selv på følelsen av og til.) I så fall hadde det ikke lenger eksistert noen Goljadkin, men bare en klut, en skitten ekkel skureklut. Men det hadde ikke vært noen helt vanlig skureklut, det hadde vært en klut med verdighet, en klut med inspirasjon og følelser. Og selv om verdigheten hadde vært stum og følelsene uten uttrykk, hadde de allikevel ligget skjult langt nede i skureklutens skitne folder…»
(s. 102-103) Vi ser stil og innhold lager en komisk effekt. Distansen blir for stor, Goljadkin blir ikke helt menneskelig. Det er et alvorlig tema som ikke gjør seg i den satiriske stil. Dostojevskij har heller ikke full kontroll over morsomheter.

Mer kraft: «Å erte seg selv og på den måten slikke sine sår, ga herr Goljadkin en dyp tilfredsstillelse, ja i dette øyeblikk var det nesten som en sanselig nytelse.» s. 106 (kap 9). Goljadkin reflekterer om han skal ta kampen opp. Det ender med at han forbanner Gud og den onde, som har røret sammen denne nydelige historien. Ellers rommer kapitelet scenen der Goljadkin må betale for 11 piroger på restaurant, på grunn av dobbeltgjengeren som stadig blir mer truende. Og Goljadkin skriver et brev Pretusjka ikke får levert, han drikker seg full. Dostojevskij har fin kontroll på hva Pretusjka egentlig får med seg, det går helt opp at dobbeltgjengeren er et fantasiprodukt.
I kapitel 10 sover Goljadkin meget urolig, og forsover seg til ett. Han forsøker å finne ut hva som foregår, men mister stadig mer av kontrollen. Han tropper opp på departementskontoret, kvier seg for å gå inn, blir skandale når han gjør det, Dobbeltgjengeren dominerer fullstendig og vanærer ham med et håndtrykk. Etterpå må dobbeltgjengeren – i alles påsyn – tørke fingrene. Goljadkin går så og beklager seg til Andrej Filippovitsj, i tolkningenn dobbeltgjengeren som fantasiprodukt, blir scenen svært komisk. Deretter en lignende scene hos Anton Antonovitsj. Goljadkin bestemmer seg for et oppgjør med Dobbeltgjengeren.
I kapitel 11 fosøkes dette oppgjøret, på en café. Men Goljadkin får ikke tak på Dobbeltgjengeren, som er skamløs og hele tiden snor seg unna. Kapitel 12 begynner med Petrusjkas avskjed. Han skal til sine «snille mennesker», som han gjennom hele boken har snakket om. På ny oppsøker Goljadkin hans eksellense, i det håp om at denne kan avskaffe dobbeltgjengeren. Men får ikke sagt noe som helst, stotrer og stammer og besvimer, og våkner til å finne Dobbeltgjengeren også her. Side 175 er tydelig henvisning til Gogols kappe: «Kappen, kappen, kappen, min venns kappe! Kappen til min beste venn!» det er Dobbeltgjengeren som snakker. Deretter kaster han en tilfeldig kappe over hodet på ham. Og en moderne: «Enda en gang var det et eller annet som lå og lurte bak i herr Goljadkins bevissthet, men det var umulig å få det bfrem. Det var noe så skrekkelig at det ikke engang kunne bli ikledd ord.» s. 176. Det hadde vært gripende, om ikke Goljadkin hadde vært slik en narr, og boken ikke så hjelpeløst satirisk.
Neste kapitel – det siste – er det Don qujoutesk igjen, insistering på beretningens sannhet. Deretter får vi Goljadkins refleksjoner over sin situasjon, refleksjoner som ville virket sterkere om han hadde vært et helt menneske. Samtalene med kusken er imidlertid fine, Goljadkin har leiet kusken for en hel kveld, og kusken lurer på om de ikke vil kjøre videre. Goljadkin vil heller stå ved vedstabelen, i regnet. Så blir han oppdaget fra vinduet, han er ved vedstabelen, ute, i regnet, til syne for alle og er bare så ganske fortvilet. Boken slutter med at gjestene tar ham inn, det kommer en doktor, og han blir kjørt til et sted for statens regning, illevarslende, antagelig samme sted som i En gal manns dagbok.

Det er Nesen Dostojevskij forsøker å skrive. Fattige Folk var Kappen, her er Nesen.
«Efter å ha stått en stund ute på gårdsplassen, følte vår helt trang til å fatte en eller annen beslutning. Men ingen beslutning så ut til å dukke opp.» s. 116. Det er også slik boken har verdi. Å lese den som å lese en forfatter på jakt etter sin stil. Fortsatt er Dotsojevskij mest en kopist. Dette er også – etter min mening – en av hans dårligste bøker.

Fattige folk, av F. M. Dostojevskij

I et forsøk på å få organisert bloggen lite grann og få litt fart på den legger jeg ut en post om denne romanen som jeg ennå ikke har fått lest i original. Jeg legger ut de gamle notatene jeg tok for meg selv, den gang jeg leste boken i 1999. Disse vil forhåpentligvis bli brukt som utgangspunkt for en post om originalutgaven en gang i fremtiden. Fortsatt er det for mye å rydde opp i til at dette kan prioriteres.

Utgaven jeg leste var fra Solum forlag, samleutgaven fra 1993. Nå er det sommer, og i løpet av den skal jeg få lest romanen på russisk.

*

Dette er en roman Dostojevski arbeidet med, og omarbeidet mye. Det synes jeg den bærer spor av, Dostovjeskij må ha hatt en meget sterk fornemmelse av historien i hodet, all forflytningen, – jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere. Budskapet kom ikke klokkerent frem, det ble litt rotete. Men det Dostovjeski har hatt i hodet er imponerende, så var det spennende med en Akakij Akakijvitsj fra virkeligheten. Hvordan Akakij tenker, Fattige Folk var bra.
*
Nyanalyse – mar’04

Etter å ha lest Bakhtin «Dostojevskijs poetikk» går jeg gjennom denne boken en gang til. Jeg har også nettopp lest Tolstojs debutroman. Tolstoj begynner: «Klokken 7 om morgenen den 12. august 18…, akkurat tre dager etter min 10 års fødselsdag, da jeg hadde fått så mange fine presanger, ble jeg vekket av Karl Ivanitsj som slo en flue rett over hodet mitt.» Dostojevskijs første setning er derimot: «I går var jeg lykkelig, grenseløst, ubeskrivelig, lykkelig!» Forskjellen sier både noe om debutboken, og om forfatterskapet som helhet. Tolstoj er kontrollert, allvitende og meget presis. Alt hos ham foregår behersket. Dostojevskij er slik sett den rake motsetning. Hos ham er det ingen beherskelse overhodet, det er karakterer som uten kontroll hengir seg til alle slags sinnsstemninger, og i disse stemningene gir de uttrykk for de forskjellige situasjonene. Det kan ikke bli presis, og enda mindre allvitende, det er subjektivt.  Dostojevskij er de tusen stemmers forfatter.

Går vi nærmere inn på denne grenseløse, ubeskrivelige lykken, som antihelten Makar Aleksejevitsj har opplevd, så ser vi at årsaken er at hans brevvenninne Varvara Aleksejevna hadde trukket gardinene litt til side. Det tolket Makar som at hun tenkte på ham, og det var nok. Dostojevskij går allerede i sin debutroman helt ned i tematikken, med fornedrede mennesker som fornekter seg enhver rett til både lykke og ulykke. Makar har ingen som helst forestilling om han kommer til å få et eller annet slags liv med sin Varvara, det vil for alltid strekke seg til brevskrivningen, og han lar dette være mer enn nok. Her finner han sin eneste kilde til lykke og store følelser, og den griper han med begge hender.
Varvara på sin side virker til å være ung, oppriktig og uerfaren. Hun har opplevd sine krenkelser hun også, men hun vil ikke finne seg i Makars overdrivelser og setter ham på plass for dem. Likevel er det en slags gjensidig avhengihet, for hun skriver også at han må fortsette å skrive og gjerne må komme på besøk. Også hun går fra å være lett til sinns, til å se alt i det ytterste mørke. Det virker imidlertid enklere for henne å være oppriktig og direkte. Makar må liksom alltid ta hensyn til sine skjulte motiver og innrømme dem også, og han går seg selvfølgelig vill i dem. Varvara forvirres bare av dette, men behandler dem likevel i fullt alvor og med største oppriktighet, her også.

Noen ytre handling er det ikke så meget av i denne romanen. Det er stort sett disse brevene som går frem og tilbake. Innskutt er imidlertid en 17 siders beretning, der Varvara forteller om sin fortid og hvilke krenkelser hun har gått gjennom. Denne er skrevet rett frem, i jeg-form (i den grad Dostojevskij kan skrive rett frem, se f.eks s. 38: «Nå vil jeg si noen ord om (…) Grunnen til at jeg ikke har gjort det tidligere (…) Men nå begynte plutselig (…) på det mest levende!»). Første vanskelighet var da familien måtte flytte fra landet og inn til St.Petersburg, det ville hun ikke. Hun var da 12 år gammel. På landet hadde hun lekt i skogen og overalt, i byen var det ikke noe å finne på og hun måtte høre på farens forretningskrangler. Hun ble sendt på privatskole, der hun mistrivdes, og slik fortsetter det. Familien går til grunne, faren dør av sykdom og i bunnløs gjeld, resten må selge alt de eier, Varvara er 14 år og står uten fremtid. De flytter inn hos et udyr ved navn Anna Fjodorovna, som driver en merkelig geskjeft og ofte er i forretningsmøter. Der ble Varvara undervist av studenten Prokorskij, og Dostojevskij presenterer oss nok et motiv som siden i forfatterskapet skal bli fullutviklet. Sammen med en annen pike som bor hos Anna, plager Varvara studenten og får dårlig samvittighet av det. Denne samvittigheten reflekterer hun over, «man sier at anger letter sinnet – det er ikke sant, tvert om!», og hun skriver også at angeren var iblandet egenkjærlighet, fordi hun som 15-åring ville bli sett på som voksen. Forholdet mellom Projorskij og faren er også svært Dostojevskijsk, og kan sees som et bilde på eller variasjon over forholdet mellom Varvara og Makar. De fornedrede og krenkede unner seg ingenting, og finner seg i alt. Et lite øyeblikks lykke, er mer enn nok for dem. Se også hvordan Varvara og far Prokorskij går sammen om å kjøpe bursdagspresang til Petanka (Prokorskij – studenten), Varvara bruker absolutt alle sparepengene sine, 30 rubler, for å kjøpe Puskjins samlede, innbundet. Prokorskij hjelper til med alt sitt, 2 og en halv rubel. Det strekker seg til og med så langt, at gamle Prokorskij gjerne vil gi en bok på egen hånd, for å vise at han har forbedret seg, hvorpå Varvara vil la ham gi samtlige for å glede ham og sønnen. Det er oppofrelse til det ytterste, og fødselsdagen ble den lykkeligse for Varvara, siden hun flyttet til St. Petersburg.
To måneder senere dør Prokorskij.

Makars fortid er tretti år som kopist på kontoret. Han legger vekt på at han har utført sitt arbeid samvittighetsfullt og godt, han har ikke vært noen til last, allikevel har han blitt meget slett behandlet. Det er ikke mange lyspunkt i livet hans, men han skriver karakteristisk at han har det bra – for ikke å sette ytterligere bekymringer i Varvara. I brev etter brev tolker han seg selv, og sin egen tolkning, slik Bakhtin skriver. Dostojevskijs helter har tilgang på akkurat samme informasjon og selvinnsikt, som leseren. De er ydt full rettferdighet, i fremstillingen av seg selv.
Se brevet 26. juni, der Makar skriver side opp og side ned, utdrag fra en bok av en Razaev han har kommet med. Det er mulig han her gir uttrykk for sine egne kjærlighetsdrømmer, vilt overdrevet, men han får likevel vist seg, for skrive av – det er noe han kan. Og han går straks etterpå i forsvar, det er kanskje vel dristig, skrevet mest for spøk, kretsen lo voldsomt av det.
Se overdrivelsene, i tillegg til Prokorskij-historien, særlig hvordan Makar blir forelsket i en skuespillerinne, og bruker alle pengene sine til å kjøpe parfyme og leie drosje, og kjøre frem og tilbake utenfor vinduet hennes. Unge Dostojevskij bruker kraftige virkemidler for å få frem den manglende selvfølelsen, og lengselen etter å være noe mer enn man er. Se også brev fra Varvara 27. juli, der hun beklager seg for samvittighetsløst å ha tatt i mot alle gaver – til tross for at hun i brev etter brev har insistert at Makar må slutte å gi dem. Og Makar har tatt forskudd på lønn, og solgt klærne sine, for å gi disse gavene, rene luksusgaver som konfekt og teaterbilletter. Se også hvordan Makar gir 20 kopek til Gorsjikov, langt mer overdrevet enn Anders Tangen i sult. Brev 5. september.

8 juli-brevet, s. 80-82 er det berømte der Makar Aleksejevitsj går gjennom kappen. Han kan ikke fordra den, fordi han kjenner seg igjen og føler seg forulempet og tråkket på. Han forsvarer rørende hakkeloven, hvordan alt er inndelt i rang, og de har sin riktige tone seg i mellom, alt for at noen skal gjøre noe (ellers ville ingen gjøre det grann, jeg gjør tjeneste der og der, men selve arbeidet er en bisak»), og han foreslår en alternativ avslutning, der Akakij dør begrått, eller aller helst overlever og får igjen kappen sin, og i tillegg blir kalt inn på generalens kontor der han får sin påskjønnelse. Hvor fornærmelig dette er, kan ytterligere sees i brev 1. august. «En fattig mann er fordringsfull; han har også et annet syn på denne Guds verden og ser skjevt til hver som går forbi, ser omkring seg med forvirret blikk og lytter til hvert ord, – det er vel ikke om han de snakkerr, tenker han. De sier kanskje at han ser ille ut? (..) Og de betrakter ham fra alle kanter.» (s. 90) «Og om noen begynner å snakke til Dem om en eller annen Shakespeare, at det finnes en Shakespeare i litteraturen, – så er også Shakespeare noe sludder, det rene vrøvl alt sammen, bare laget for å spotte folk!» (s. 92)

Mellom brevene foregår den egentlige handlingen. Brevene er kommentarene til den. Vi får bare refleksjonene. Det er også imponerende hvordan Dostojevskij får fremstilt all den elendigheten, uten at det bare blir natt og gråt og gjørme ut av det. Det er rørende hele tiden, og sympatisk i stedet for utleverende. Brevene begynner ille, og blir bare verre og verre. Makar Akakajevitsj Dusjkin får en liten oppreisning, med hundre rubler av en excellense. Varvara ender med å måtte gifte seg med Bykov, en rik kjøpmann, bare litt bedre enn døden i Lübeck. Dostojevskij fremstiller det ikke fryktelig, hun tar forholdsvis rolig og sindig valget i brev 23. sep, hun velger det hun ikke kan velge annet enn. Noen god skjebne er det naturligvis ikke, og Bykovs hastverk med bryllupet og å reise vekk, lover ikke godt. Dessuten viser han straks etter sitt sinne og sin heftighet, det lover ikke godt. Men det er ikke fremstilt med den nytelsen Garborg lar lille kari få døden i Lübeck, Dostojevskij er liksom like fortvilet som Varvara. Og den som er aller mest fortvilet, er Makar.

Kuriositet: Første «Mer død enn levende,» s. 103, i forbindelse med at Makar skal Markovs hus for å låne penger, og etter lange nedbrytende tanker og småhendelser, møter noen hunder som gneldrer på ham. Denne gjentas igjen og igjen i brev 9. september, der Makar har hoppet over en linje i avskriften av et brev. Se også «Nå skal De høre hva som er hendt! Jeg vil fortelle det uten å bry meg om stilen, jeg skriver som Gud inngir meg det.» s. 123. Denne teknikken utvikler Dostojevskjj til mesterskap. Se også hvordan Gursjov dør, han tåler ikke lykken, tåler ikke oppreisningen i brev 18. september. Et motiv Dostojevskij prøver igjen i hvite netter.

Se scene s. 125, der Makar står skolerett foran adminstrasjonen og mister en knapp. Parallell til en gal manns dagbok. Stemningen er den samme.

Siste setning: «Å, men hva har vel stilen å si, min kjæreste venn! Se, jeg vet jo ikke engang hva jeg selv skriver, har ikke anelse om det, vet ingenting, og jeg vil heller ikke lese det igjennom og ikke forberede stilen, jeg skriver bare for å skrive, for å skrive mest mulig til Dem… Min lille due, elskede vennen min!

En enkel, men vrien sak – fra en forfatters dagbok, av F. M. Dostojevskij

Den russiske tittelen er Простое, но мудреное дело, der midtordet mudrenoje er det som er vanskelig å oversette. Geir Kjetsaa har i utgaven fra Solum 1993 valgt tittelen «En enkel, men vanskelig sak», men primærbetydningen til mudrenoje er «vrien, floket, intrikat; sinnrik», altså en sak som er svært sammensatt, men ikke nødvendigvis vanskelig. Den er utgitt som første historie i oktoberutgaven årgang 1876 av En forfatters dagbok, der Dostojevskij samlet fortellinger, betraktninger, kommentarer og hva han ellers fant for godt å skrive. Det var ikke en dagbok fra Dostojevskijs eget liv, men Dostojevskijs syn på saker aktuelle i tiden, og tekster han bare ønsket å dele med andre.

I denne enkle, men vriene saken, som Dostojevskij skriver om er det en bondekone som kaster sin stedatter ut vinduet etter krangler med sin mann som også er barnets far. Bondekonen blir dømt til straffarbeid og forvisning til Sibir for ugjerningen, men Dostojevskij ønsker benådning. Som så mange andre ganger hos Dostojevskij er det i hjertene forbrytelsen ligger, og i dette tilfellet finner menneskekjenneren Dostojevskij ingen forbrytelse i bondekonens hjerte. Hun skal derfor heller ikke dømmes.

Dostojevskij er berømt som en forfatter som interesserte seg mer enn vanlig for forbrytelse og straff, og for rettsvesenet. Verket Forbrytelse og straff er en stor roman der hovedtemaet er nettopp dette, i hva ligger forbrytelsen, og hvordan foregår – ikke straffen, – men renselsen. For Dostojevskij er forbrytelsen en feil, og straffen er forbryterens egen erkjennelse av feilen, og samvittigheten som av dette plager ham. Den ytre straffen, om det er aldri så hardt tvangsarbeid, er bare velkomment for forbryteren som har innsett sin forbrytelse, det hjelper ham bare i renselsen han må igjennom. Renselsen skjer gjennom lidelse. I Brødrene Karamasov er det både en forbrytelse – fadermordet – og en rettssak som er tema. Rettssaken er selvsagt mest av alt en karikatur, siden det der er en uskyldig som blir dømt. Men den uskyldige i fadermordet, Dmitrij, er skyldig i andre forbrytelser, noe han selv innser, og derfor går til straffen sin i glede. Han vil få sin renselse og bli et helt menneske.

Teksten Dostojevskij skriver om bondekonen som forsøkte å drepe sin stedatter er kanskje den der han skriver mest direkte om sitt syn på rettsvesenet, og hva en person bør dømmes for og ikke. Generelt mener Dostojevskij at retten dømmer altfor mildt, særlig etter at den nye juryordningen blir innført. Åpenbare – etter Dostojevskijs mening – forbrytere får gå fri, eller får redusert straff, fordi det finnes «formildende omstendigheter» eller det praktiseres andre former for misforstått barmhjertighet. Dostojevskij mener det er avgjørende viktig at det blir skillet mellom godt og ondt, og at man ikke later som om det som er ondt er godt, eller motsatt. Det er slett ingen barmhjertighet å la en skyldig forbryter gå fri. Det gjør at han aldri vil få gjennomført sin renselse, noe som vil gjøre ham til et ulykkelig menneske. Det vil også ta fra ham sjansen for frelse.

Dostojevskij kan altså på ingen måte kalles bløthjertet. Han nøler ikke med å kalle pakket for pakk, og ønsker harde straffer på dem, så de får tenkt seg om og kanskje lært forskjellen på rett og galt. Det er altså unntak når han for bondekonen Jekaterina Kornilova, som hun heter, ønsker frikjennelse. Han bruker hele denne teksten som teller 1388 russiske ord (i oversettelsen utgitt på Solum forlag blir det 14 sider) på å forklare hvorfor. I det ser vi mye av menneskekjenneren Dostojevskij, den store psykologen som ser ut til å kunne se rett inn i hjertene til folk.

Her trekker han først fremst at hendelsen er så usedvanlig. Det ene er det sjeldne i at en kvinne kaster et lite barn ut av vinduet, det er oppsiktsvekkende i seg selv, det andre er at hun straks etter gikk og meldte seg til politiet. Dette vekker mistanken om at det er noe som ikke stemmer. I tillegg kommer opplysningen om at hun var gravid med sitt første barn da hun begikk ugjerningen. Det øker sjansene for at hun handlet i affekt, at hun var ute av seg da forbrytelsen ble begått. Da skal hun heller ikke straffes.

I det følgende gir Dostojevskij et skarpt skille mellom det å handle bevisst (сознательно – det nynorske «medviten» gir en mer direkte oversettelse av det russiske ordet) og det å handle i affekt (аффект – ordet er det samme på russisk). En doktor Nikitin som undersøkte kvinnen i forbindelse med forbrytelsen, konkluderte med at hun handlet bevisst (ingen steder i Dostojevskijs tekst står det «ved full bevissthet», og det er heller ikke brukt kursiv, som Kjetsaas gjør i sin oversettelse). Dostojevskij peker ganske riktig på at det er ytterst få handlinger i våre liv som ikke er utført bevisst, det måtte i så fall være i søvngjengeri. En sinnssyk handler også bevisst. Dostojevskij mener det her må være lover legevitenskapen ennå ikke kjenner, at også ellers normale mennesker kan bli utsatt for innskytelser de ikke kan motstå, og som de ikke kan kontrollere, enn om de har et bevisst forhold til dem.

Dostojevskij antyder at i denne affekten eller denne spesielle tilstanden, ligger forskjellen mellom å tenke seg ugjerningen og å utføre den. Mange kvinner kunne kanskje tenke seg å kvitte seg med barnet til en forhatt ektemann etter å ha kranglet med ham, men de aller, aller færreste ville fnne på å gjøre det. Forskjellen med denne gravide bondekonen, var at hun også gjorde det.

Нет, из двух ошибок уж лучше бы выбрать ошибку милосердия. Спать было бы лучше потом… Nei, av to feil er det vel bedre å velge den av barmhjertighet. Man sover bedre etterpå…

Den Dostojevskijske formulering er etter min mening mye bedre enn de evinnelige standardformuleringene «tvilen skal komme tiltalte til gode» og «det er bedre at 10 skyldige går fri, enn at en uskyldig må lide», og lignende. De blir sagt uten å tenke. Det er bedre å ta feil i barmhjertighet. Den formuleringen ligger det tanke bak. Her blir det for Dostojevskij slik, at siden det er en mulighet for hun handlet i affekt, så må hun også frifinnes. Ikke fordi tvilen skal komme henne til gode, men fordi det eventuelt vil være en feil av barmhjertighet.

Dostojevskij går så i gang med å beskrive hvordan retten ved å straffe kvinnen også straffer det ufødte barnet. Han har også romanforfatterens skildringer av hvordan hun og mannen må skilles i fengselet før avreisen. I Dostojevskijs fantasi er krangelen mellom dem så alvorlig at den ikke kan leges. Mannen er fortvilet over å miste sin kone, både stedatteren og det ufødte barnet er fortvilet over å miste sin mama, og det er i det hele tatt hjerteskjærende. Det er som om Dostojevskij selv blir revet med av sine egne skriverier, og avslutter med:

А неужели нельзя теперь смягчить как-нибудь этот приговор Корниловой? Неужели никак нельзя? Право, тут могла быть ошибка… Ну так вот и мерещится, что ошибка! Ja, men er det virkelig ikke på noen måte mulig å mildne denne dommen over Korilova? Er det virkelig slett ikke mulig? Her kan det sant nok ha skjedd en feil… Nå, sånn er det det synes, det er en feil.

Slik slutter første del. Russerne som fulgte tidsskriftet måtte vente i to måneder på fortsettelsen. I utgaven til Solum kommer del II like under. Der har frifinnelsen allerede skjedd. Dostojevskij hadde altså rett, og hans tekst gjorde at dommen ble omgjort. Det viser at ord har betydning, og at det nytter å engasjere seg.

Dostojevskij besøker så Jekaterina Korilova i fengselet, og får langt på vei bekreftet det han har gjettet sitt. Det er bare små modifikasjoner, skal vi tro Dostojevskij selv, som er kilden vi har. Han har til og med rett i at ekteparet er vel forsonet, og ønsker at ekteskapet skal fortsette. Også fra møtet i fengselet har Dostojevskij treffsikre observasjoner, som gjør at vi lesere også over 100 år etterpå tror rettferdigheten skjedde fyllest, når denne kvinnen ble frikjent.

Teksten på russisk finnes her.

Skyggen, av H. C. Andersen

I de hede Lande, der kan rigtignok Solen brænde! Folk blive ganske mahognibrune; ja i de allerhedeste Lande brændes de til Negre, men det var nu kun til de hede Lande, en lærd Mand var kommen fra de kolde; der troede han nu at han kunde løbe om, ligesom der hjemme, jo det blev han snart vant fra. Han og alle fornuftige Folk maatte blive inde, Vindues-Skodder og Døre bleve lukkede den hele Dag; det saae ud som hele Huset sov eller der var ingen hjemme. Den smalle Gade med de høie Huse, hvor han boede, var nu ogsaa bygget saaledes at Solskinnet fra Morgen til Aften maatte ligge der, det var virkeligt ikke til at holde ud! – Den lærde Mand fra de kolde Lande, det var en ung Mand, en klog Mand, han syntes, han sad i en gloende Ovn; det tog paa ham, han blev ganske mager, selv hans Skygge krøb ind, den blev meget mindre end hjemme, Solen tog ogsaa paa den. – De levede først op om Aftenen, naar Solen var nede.

Slik begynner utgaven man kan finne på Det kongelige danske bibliotek av H. C. Andersens merkelige eventyr: Skyggen. Jeg skal bruke dette eventyret til å få skrevet litt om denne min danske favorittforfatter, og hvordan han skrev sine kunsteventyr.

H. C. Andersen (1805 – 1875) er kjent over hele verden for sine eventyr. Den grimme Ælling (1844), Den standhaftige tinsoldat (1838), Den lille Pigen med Svovelstikkerne (1848), Prindsessen på Ærten (1835) og Tommelise (1835) er allemannseie, og det er mulig å liste opp langt flere, også veldig kjente eventyr, som alle kommer fra HC Andersens hånd. Keiserens nye klæder (1837), Den lille Havfrue (1837) og Ole Lukøie (1842) er det nok mange som kjenner eller har hørt om, men det er kanskje ikke alle som vet at de kommer fra Andersens hånd.

På midten av 1800-tallet var folkeventyrene populære. Romantikken fant sammen med nasjonalismen til nasjonalromantikken, det skulle være nasjonalt og det skulle være romantisk. Det romantiske fant man i det inspirerte uttrykk, det kraftfulle og følelsesladde, det nasjonale fant man på landet.  Man ville finne tilbake til det opprinnelige, det ekte, alt det som ikke hadde blitt ødelagt av alle de strenge, fornuftens regler fra opplysningstid og klassisisme, det som ikke var blitt polert i stykker. Det fant man i folkeeventyrene. De var oppstått på landet, hos folket, upåvirket av by og utland, bonden var nasjonalromantikkens helt, og folkeeventyret var hans historie. Dette var ukunstlet kunst, helt nasjonalt, akkurat som det skulle være.

Nærmere studier viser riktignok at folkeeventyrene har mer til felles enn at man kan si de har oppstått uavhengig av hverandre. Det er noen grunnregler som pleier å bli oppfylt, enten de er norske, tyske, russiske eller fra enda fjernere kulturer, og det er litt mer enn at man bare kan si god fortellerteknikk er universelt.

Det er vel kjent at folkeeventyrene gikk på folkemunne, og at de i Norge ble samlet sammen av Asbjørnsen og Moe, og i Tyskland av brødrene Grimm. De er laget slik at de skal være lette å huske og gjenfortelle, de lever som de ble husket gjennom generasjonene. Og den nedskrevne versjonen skulle ikke være den endelige. Eventyrene skulle fortelles, ikke leses opp.

Med kunsteventyrene, eller de nedskrevne eventyrene, er det annerledes. De er laget av en forfatter med en fantasi, og den nedskrevne versjonen er den endelige.De trenger derfor ikke være så renskårne i språket, man kan briljere litt og pynte litt, og legge til en del detaljer som ville blitt glemt i en gjenfortelling. De kan også være litt mer utfordrende i budskap og moral, de kan åpne for tolkninger i flere retninger, og trenger ikke nødvendigvis bli forstått av den som gjenforteller dem. De trenger ikke engang gjenfortelles for å overleve, de finnes jo nedskrevet. Og de lever ved å bli hentet frem, og lest på ny.

Eventyrene til HC Andersen er mer iderike enn de norske folkeeventyrene. De spiller på et større språklig og følelsesmessig register, og spenner videre. Eventyret vi tar for oss i dag faller godt inn under dette. Skyggen har mer til felles med novellen enn med eventyret, i sin bruk av motiver, sin fortellerstil og bruk av virkemidler, spenningskurve og sluttpoeng. Folkeeventyrene er alltid bekreftende av moralen, verden blir alltid ordnet til slutt. I kunsteventyrene trenger man ikke følge denne regelen, og i novellen er det kanskje best å ikke følge den.

Vi ser det av starten også. Innledningen er som i eventyrene, uten nærmere presisering av tid og sted, som folkeeventyrenes standard: «Det var en gang…» Men vi ser også at innledningen har anslag om eventyrets innhold som vi aldri ville finne i et vanlig eventyr, der går handlingen jevnt og trutt sin gang, mens her blir det introdusert stemninger og motiver som vil komme igjen og bli forklart videre i teksten. Vi ser enkle ting som «solen brenner til negre», skyggenes farge, en mann fra det kalde nord som alltid måtte holde seg inne i denne varmen, kanskje en introduksjon til det innestengte i historien, og han selv og skyggen som kryper inn når kvelden kommer. Det er virkemidler fra novellen.

Ideen i dette eventyret er at Skyggen etter hvert får seg sitt eget liv. Andersen hinter selv til inspirasjonskilden han har, tyskeren Adalbert von Chamissos, og hans Peter Schemihls wundersame Geschicte. Det er en tekst jeg ikke kjenner. Derimot kjenner jeg godt den russiske forfatteren Nikolaj Gogols fortelling, Nesen, og Andersens eventyr minner en god del om den. Andersens skygge har mange av egenskapene til Gogols nese. Jeg tror ikke Andersens kjente til Gogols fortelling, men dette er tanker som fantes i tiden, og begge foratterne er kjennetegnet av en veldig fantasirikdom og eleganse i fortellerstilen. Det skulle bare være å vente at de av og til krysser hverandre.

Og det ærgrede ham, men ikke saa meget fordi at Skyggen var borte, men fordi han vidste, at der var en Historie til om en Mand uden Skygge, den kjendte jo alle Folk hjemme i de kolde Lande, og kom nu den lærde Mand der og fortalte sin, saa vilde de sige, at han gik og lignede efter, og det behøvede han ikke. Han vilde derfor slet ikke tale derom, og det var fornuftigt tænkt.

(Andersens hentydning til Schemihls tekst. Det skjer rett etter at skyggen har forlatt ham, i fortellingens syvende avsnitt)

Gogols fortelling slutter imidlertid humoristisk og ufarlig, plutselig er alt som før igjen. Andersens eventyr har en slutt som er ubehagelig. Vi må åpne opp for en psykologisk tolkning. Det er dobbeltgjengermotivet, frykten for at en selv skal ta sin egen plass i livet. En annen russisk forfatter, selveste Fjodor Dostojevskij, har behandlet temaet i sin andre roman, som på norsk har tittelen nettopp Dobbeltgjengeren. Denne romanen er den ellers så store forfatteren ikke helt heldig med, og dobbeltgjengeren som opptrer blir aldri riktig verken morsom eller skremmende. Andersens skygge blir begge deler.

«Vær ganske rolig!» sagde den lærde Mand, «jeg skal ikke sige Nogen hvem Du egenlig er! her er min Haand! jeg lover det og en Mand et Ord!»
«Et Ord en Skygge!» sagde Skyggen, og saaledes maatte den jo tale.

Dette utdraget følger når den gamle skyggen, den som er etterlatt i de kalde landene i nord, kommer tilbake til den lærde mannen som har reist sydover, og mistet også sin nye skygge, der. Den gamle skyggen har gjort det riktig bra siden sist, og opptrer nå høflig og velkledd, penger er det ingen mangler på, og den er sågar villig til å betale den nye skyggen penger for at den har overtatt jobben dens. Den lærde mannen er overrasket over at skyggen opptrer som menneske, endog et fint menneske – merk her likheten til Nesen som blir embetsmann hos Gogol -, men vil selvsagt ikke ta i mot noen penger. Det er etter dette ordvekslingen sitert kommer, langt mindre spenstig oversatt, forresten, i den samled utgaven fra LiberArte, der utdraget finnes på side 623 i Eventyrbok 1 («Ord er ord, og mann er mann!» – «Ord er ord, og skygge er skygge», sa skyggen, for slik måtte jo den uttrykke det«, står det der). Med hva som kommer til å skje i minnet, ringer disse ordene uhyggelige.

Jeg skal ikke her gi nøkkelen til hva som videre skjer i fortellingen. Interesserte kan selv lese den. Andersen bruker virkemidler vi finner igjen også hos ettertidens fantasifulle modernister, som Franz Kafka og Mikhail Bulgakov, der de helt uforskammede tingene simpelthen bare skjer, uten at man reagerer så mye videre over det. Skyggen har riktignok sin nye menneskenatur, men beholder også sin skyggenatur, når den sier den kan smyge seg opp, langs etter veggene, og inn på soverommene til folk, der den kan se mye rart ingen andre gitt er å se. Denne delen er rent overskuddsinnhold, underholdende å lese, men det er ikke med å bære historien. Det er hva som videre skal skje, som er viktig.

Og det som videre skjer er at skyggen vokser seg forbi sin tidligere herre. Det er mye interessant i hva som skjer der, for eksempel også det at den lærde mannen insisterer på å holde på det gamle statusforholdet, men skyggen insisterer like uforskammet på det nye.

«De siger noget!» sagde Skyggen, som jo nu var den egentlige Herre. «Det er meget ligefremt og velmeent sagt, jeg vil være ligesaa velmenende og ligefrem. De, som en lærd Mand, veed vistnok hvor underlig Naturen er. Somme Mennesker kunne ikke taale at røre ved graat Papir, saa faae de ondt; Andre gaaer det gjennem alle Lemmer, naar man lader et Søm gnide mod en Glasrude; jeg har ligesaadan en Følelse ved at høre Dem sige Du til mig, jeg føler mig ligesom trykket til Jorden i min første Stilling hos Dem. De seer at det er en Følelse, det er ikke Stolthed; jeg kan ikke lade Dem sige Du til mig, men jeg skal gjerne sige Du til Dem, saa er det halve gjort!»
Og saa sagde Skyggen Du til sin forrige Herre.

(Eksempelet på statusforholdet mellom den lærde mannen og skyggen hans, etter at mannen har foreslått at skyggen og han skal være dus)

Til slutt insisterer skyggen på at byttet skal være fullstendig. At den lærde mannen skal finne seg i å være skyggens skygge. Da er skyggen allerede kommet til topps i eventyrets rangstige, er gift med prinsessen og har fått den makt og status som er mulig å oppnå i eventyrets regler. Den lærde mannen vet sammen med leseren at Skyggen er en løgner og bløffmaker, skamløst er det, som den lyver, og nå har den fått både makt og kjærlighet med løgnene sine. I eventyrets verden og moral skal den nå bli avslørt, og orden bli gjenopprettet i eventyrets univers. Men dette er et kunsteventyr som kanskje vil si mer om virkelighetens regler og moral, enn om eventyrets, og har derfor holdt på lur en ganske annen type avslutning.