Uten språk

Uten språk

Det føltes som et mareritt og som slike ting som bare foregår i drømme, men i drømme har man alltid den fordelen at man våkner, noe man dessverre aldri kan gjøre i virkeligheten. Man våkner ikke til en ny og bedre virkelighet, enn den man er i. Det gjelder selv når situasjonen er så håpløs, at det burde være en vond drøm. Selve opptakten til denne situasjonen var hverdagslig nok. Jeg skulle en tur i banken, og ordne med et mindre pengebeløp som jeg hadde overført til feil konto. Det var ikke noen stor sak, verken var pengeløpet stort nok til å bekymre seg ordentlig over, og dessuten hadde både kontoen beløpet gikk ut fra, og den det gikk inn til, vært min egen, eller stått i mitt navn. Det var bare det at den ene kontoen var i bruk, og jeg tenkte jeg like godt kunne sperre den, med det samme jeg var i banken. På kontoret til DNB i Bergen var det som vanlig lang kø, og jeg gikk med et innvendig sukk frem og trakk en kølapp. Det var dumt at denne lille småfeilen min skulle koste meg så mye tid. Jeg satte meg ned i sofaene de har stående der i lokalene sine, og ventet. Jeg hadde nummer 261, på tavlen lyste 239. Og det var i tillegg egne køer for to andre typer spørsmål enn det jeg hadde, og jeg hadde bare vanlige banktjenester. Så lyste omsider mitt tall opp, og jeg gikk frem til skranken og la nummerlappen min ned foran hun som satt der. Det var en dame i slutten av 40-årene, krøllete hår, farget, og med briller. – Ja, sa hun. Og jeg skulle til å begynne å legge frem saken min, som ikke skulle være så altfor komplisert, det gjaldt altså dette beløpet som var overført til feil konto. Men ikke et ord kom ut av min munn. – Hva er det? spurte hun. – Hva ønsker du? Jeg tenkte jeg skulle svare dette med pengebeløpet, at det var utbetalt til feil konto, men jeg kunne bare ikke finne ordene til å forklare det skikkelig. Og når jeg tenkte litt nærmere på det, så skjønte jeg at jeg ikke kunne finne ord til å forklare det i det hele tatt. – Er du? har du noen problemer? spurte hun, og det kunne jeg i alle fall svare ja til, om jeg bare kjente ordet for ”ja”, som jeg hadde glemt i likhet med alle andre ordene i språket vårt. Jeg kunne imidlertid få til noen menneskelige reaksjoner, så jeg smilte og ristet på hodet. Men jeg kunne jo ikke bli stående der i skranken, når jeg ikke hadde språk. Så jeg tok lappen min – også det uten å ha noen egentlig grunn for det – og forlot banklokalet. Jeg var ordentlig redd, for når dette hadde skjedd en gang, så kunne det også skje igjen, og det i hvilken som helst situasjon. Det hadde vært greit nok om det bare hadde vært en drøm, men det var jo ikke det. Det var virkeligheten. Og det var derfor det var så spesielt ille.

ES 25. jan, 2009

Mitt jubileum (Мой юбилей), av A. P. Tsjekhov

Denne teksten fikk Tsjekhov trykket i tidsskriftet Øyenstikkeren (Strekoza), nummer 27, 6. juli, 1880. Den er ganske spesiell. Jeg skal være litt forsiktig med å si hva det går, for jeg ser at nå som jeg ser gjennom den på ny, så ser det ut til å være en del ord og meninger jeg ikke er helt sikker på.

Teksten er undertegnet Prosaisk poet. Her er et lite utdrag

*

Mitt jubileum

Unge og jenter!

For tre år siden følte jeg tilstedeværelsen av en forbundet flamme, som… (…) Og så tre år jeg med raus hånd sender til alle kanter av mitt vidstrakte land mine utgivelser, gjennomgått gjennom skjærsilden ? (упомянутого) flammer. Jeg skrev prosa, skrev vers, skrev på alle måter, manerer og størrelser, som gave og for penger, skrev i alle tidskrifter, men… O ve!!! mine misunnelige fant det ikke nødvendig å trykke mine utgivelser, og hvis de trykket dem, da selvfølgelig i «postkasser». Et halvt hundre frimerker sendte jeg til «Nive», hundre sløvet seg til «Neve», rundt ti til «Ogonke», og fem hundre til «Strekoza». Kort sagt: Alle svarene fra alle redaksjonene fikk jeg fra begynnelsen min litterære realisering til denne dag omtrent to tusen! I går fikk jeg den siste av dem, passende til å holde alle de andre. Ikke i et eneste svar har det vært en antydning til «ja». Unge og jenter!

*

Oversettelsen skal være sånn cirka, men jeg klarer ikke å trenge inn i hva som er meningen. Hva som er poenget.

Niva er et ukentlig tidsskrift om litteratur, politikk og samtidens liv. Den er gitt ut av A. F. Marks, siden 1870. Neva er en avis for alle og om alle. Den ble utgitt mellom 1879  og 1887. Ogonek – eller Ilden – var et illustrert tiddskrift for litteratur, vitenskap og kunst. Den kom ut mellom 1879 og 1883. Den hadde bidrag fra ganske kjente litterater.

Nå må jeg gå.

Pappa (Папаша), av A. P. Tsjekhov

Pappa, eller Pappasja på russisk, med en dimminutiv, er en 8 sider lang tekst Tsjekhov fikk trykket i Strekoza (Øyenstikkeren) nummer 26., 29. juni 1880, på sidene 6 og 7. Han skrev under med An. Tsj., eller med kyrilliske bokstaver Ан. Ч. Teksten kom med i samlingen Sjalost, «Skøyerstreker», i 1882.

I forbindelse med teksten er det bevart et brev fra Hippolit Fedorovtisj Vasilevskij, redaktøren av tidsskriftet. Det går omtrent slik:

*

Milde borger Anton Pavlovitsj!

Sendelsen Deres denne gangen vil bli trykket i Øyenstikkeren. I det hele tatt så forholder redaksjonen seg med medfølelse til Dem, til ikke overflødig suksess, med arbeidet.

Regningen for folk som bor i en annen by blir fraktet 2 ganger i året – 1. januar og 1. juli. Etter at første halvår er avsluttet vil det glede oss å sende en sjekk, med oppgjør for deres artikler og flere nummer i tidsskriftet, der de er lagt til. Honoraret er normalt på 5 kopek per side.

*

Jeg har et annet sted sett at 1 rubel den gang omtrent tilsvarer hundre kroner av i dag, antagelig noe mer. Så om det er 100 kopek i en rubel, vil 5 kopek per side tilsvare 5 kroner. Jeg er ikke sikker på om jeg her har fått det riktig. Tsjekhov brukte pengene til å spe på inntekten mens han var legestudent. Han skrev disse korte tekstene, mot fast betaling, gjennom hele studietiden. Det vekslet bare mellom hvor han publiserte dem hen.

Veldig mye av teksten er lagt opp som dialog, og replikkvekslinger. Så unge Tsjekhov har ikke helt lært håndverket ennå, og klarer ikke helt å gjøre alt levende, og får heller ikke til å plukke ut de viktige delene av en replikkveksling, og heller la de bli stående, mens resten får være. Men han er på vei mot sine karakteristiske starter, der en scene eller et miljø blir skrevet, og han i sitt senere mesterskap i ett avsnitt klarte å sette stemningen for hele resten av teksten. Pappasja begynner:

Tynn, som hollandsk sild, gikk mammaen ut i kabinettet til den tykke og runde, som en bille, pappaen. Hun kremtet. I det hun kom inn, flakset stuepiken opp fra pappas fang, og gjemte seg bak forhenget. Mamma lot ikke dette få den minste oppmerksomhet, hun hadde allerede lyktes i å se på pappas lille svakhet med en klok kvinnes syn, med forståelse for sin siviliserte mann.

Det følger nå en lang replikkveksling frem og tilbake mellom mammaen og pappaen, bare isatt forfatterkommentarer som «sa han og tørket leppene med ermet». Historien dreier seg for øvrig om en sønn som ikke gjør det så godt på skolen.

Sluttavsnittet går slik:

Om kvelden samme dag satt igjen mamma på pappas fang (etter at stuepiken hadde sittet der først). Pappa forsikret henne om at «sønnen vår» kommer igjennom og at du ikke overtaler lærde folk med penger, som med fin behandling og høflig angrep mot ganen.

Avslutningsvis vil jeg komme med et slags omvendt hjertesukk, eller hjertesukk med motsatt mening, om hvor deilig det er å bare oversette, uten å la originalen stå ved siden av og la leseren få vite om alle problemene som ligger der. Bare skrive en oversettelse som ligner originalen, og som fungerer på norsk. Det er det jeg har gjort her, og i de tidligere postene om Tsjekhovs første tekster.

Feriearbeid ved N. Nadenki institutt (Каникулярные работы институтки Наденки Н.), av A. P. Tsjekhov

Dette er den fjerde teksten Tsjekhov får publisert. Eller den fjerde «teksten», for denne er litt spesiell, selv til tidlig Tsjekhov å være. Som så mange av sine tidlige ungdomsarbeider får Tsjekhov trykket denne i tidsskriftet Стрекоза, «Øyenstikkeren», og det skjer i nummer 24, den 15. juni, 1880.

Teksten er en parodi på oppgaver elever får i gymnaset. Tsjekhov har nok fått noen av disse selv. Sjangeren med å parodiere slike oppgaver var en del brukt.

Her er det Tsjekhov skrev om russisk språk «по русскому языком». Jeg er ikke sikker på om jeg får oversettelsen alldeles korrekt, raskt som det går, men man får en smakebit.

*

a) Fem eksempler på «Setningskombinasjoner».

1. «For ikke lenge siden kriget Russland utenlands, der det ble drept veldig mange tyrkere»
2. Jernbanen hveser, frakter folk og er laget av jern og materialer.
3. Oksekjøtt lages av okser og kuer, lammekjøtt av sauer og værer.
4. Pappa gikk rundt i tjenesten, og de gav ham ingen orden, og han ble sint og gikk ut i permisjon som følge av hjemlige forhold.
5. «Jeg lover min venn Duna Pesjemoreperekhodjasjenskaja at hun er lagt ned, og oppmerksomt under forelesninger og kan forestille husaren Nikolaj Spiridonytsja».

*

Det er også tilsvarende eksempler på samsvarsbøyning. Så følger en «stil», med oppgave «Hvordan tilbrakte du ferien»? Tsjekhov skriver en drøy halvside. Til slutt er det litt aritmetikk, der svaret er gitt i oppgaven og løsningsforslaget forvansker ut over all fornuft og logikk, og ender opp med et svar som ikke ligner noen ting.

Jeg tar med slutten på oppgaven, og slutten på svaret for å illustrere:

*

Oppgave: (…) Man spør: Hvor mye fikk hver av dem, når den første tok med seg 35 000, den andre 50 000 og den tredje 70 000?

Løsning: (…) Det kommer da ut at vi får 2666 2/3, noe som er det som skulle vises i oppgaven, det vil si hver av kjøperne fikk 2666 2/3 rubler, men den tredje, skal det være, noe mer.

*

Den fete (uthevede) skriften er hans, ikke min. Teksten er på til sammen to og en halv side.

Hvis man jager to harer, fanger man ingen av dem (За двумя зайцами погонишься, ни одного не поймаешь), av A. P. Tsjekhov

Det tidlige Tsjekhov visste ikke å begrense titlene sine. Den tredje teksten han fikk publisert het på russisk: За двумя зайцами погонишься, ни одного не поймаешь, direkte oversatt: Etter to harer jager man, ikke en eneste av dem fanger man. For å få meningen frem på norsk, må tittelen omskrives. På russisk er det stående uttrykk. Det betyr at prøver du på to ting på en gang, så klarer du ingen av dem. Teksten til Tsjekhov er på 6 sider, og ble publisert i tidsskriftet Øyenstikkeren (Стрекоза), den 11. mai, 1880.

Det er som i så mange av Tsjekhovs  tidlige tekster rene ordgyteriet. For hver person og gjenstand som blir beskrevet, blir det pøst på med adjektiv. Da den først ble utgitt i tidsskriftet hadde den undertittelen: Roman i én del, uten prolog og epilog. For en seks siders tekst, hurramegrundt, er jo det ganske morsomt. Teksten kom med i samlingen Sjalost (Шалость) (1882), på norsk «skøyerstreker» eller «spillopper».

Det er Tsjekhovs første fortelling, første slags novelle. De andre tekstene han publiserte denne første tiden var rene humoresker, rene morsomheter. Her er det i det minste en historie, med forskjellige figurer Tsjekhov har diktet opp, og som deltar i en handling. Det er en rekke replikkvekslinger, så man har kanskje et forvarsel til den senere dramatikeren også, selv om det kanskje er å ta i.

Jeg gjengir deler av den første dialogen, mellom major Sjtsjelkolobov og hans tjener, Pantelej, som en liten smakebit på teksten:

– Hør nå, Pantelej,  – begynte majoren, – jeg ønsker å snakke med deg som med et menneske, åpent. La oss være på likefot! Slipp flua ut av knyttneven! Slik ja! Kommer du til å svare meg oppriktig, fra dypet av sjelen, eller ikke?

– Det gjør jeg.

– Ikke se på meg med sånn overraskelse. På en herre er det feil å se med overraskelse. Lukk munnen! Hvor du er vel en stut, min bror! Du vet ikke, hvordan det er nødvendig å te meg ved min tilstedeværelse. Svar meg like ut, rett frem! Plager du kona di, eller ikke?

Pantelej lukket munnen med hånden og gliste dumt.

Hva man oftere enn alt finner i romaner, fortellinger osv (Что чаше всего встречается в романов, повестях и.т.д), av A. P. Tsjekov

I år tenkte jeg å gjennomføre et monumentalt prosjekt: Å poste innlegg om alt som er av Tsjekhov. Jeg har hans samlede verk på russisk, og leser dem systematisk, fra tekst nummer 1, og fremover. Jeg har skrevet ned noen små kommentarer for meg selv, for hver av dem, og kommer til å poste disse for de jeg ikke har skrevet noe mer om. Slik får også norske lesere tilgang på alt det Tsjekhov har skrevet, også det som ikke er oversatt til norsk.

Allerede har jeg postet Brev til en lærd nabo, den aller første teksten Tsjekhov fikk publisert. Den er jeg godt i gang med å forsøke å oversette også. Det er ytterst tidkrevende, og det er et ungdomsverk, ikke noe stor litteratur, så jeg er ikke så sikker på om det er verdt tiden. Det er pausearbeid for meg. Og jeg har ikke så mange pauser.

Uansett, i dag er det altså tekst nummer 2, den som greit på russisk heter: Что чаше всего встречается в романов, повестях и.т.д, eller «Hva man oftere enn alt annet møtes med i romaner, fortellinger osv.» Det er direkte oversatt, også forkortelsen. Det er trykket i tidsskriftet Øyenstikkeren, Стрекоза, nummer 10, 9. mars, 1880. Den gang Tsjekhov er så vidt over 20 år. Teksten er på 2 enkle sider, og er bare en morotekst, en slik man finner i russeaviser og studentaviser. Her er hva jeg skrev i notat til meg selv:

Dette er en kort tekst der Tsjekhov ramser opp alt som skal være med i en roman eller fortelling, eller noe. Det er en oppramsing av datidens litterære klisjeer, som man finner dem i damebladene og annen populær litteratur. Tsjekhov hadde i ung alder lest en god del slike, og ser ut til å ha truffet ganske godt. Det er særlig de litterære stereotypene han tar med, de blonde og lyse venner, de rødmussede fiender, den gamle doktoren, skallet og forfinet, rik onkel, og så videre, og så videre. Det er ingen sammensatte karakterer, de gode er snille og pene, de onde slemme og stygge. Det er urettferdigheten og ser vanskelig ut, men så ender det godt.

Det er ikke særlig vanskelig å skrive på denne måten. Teksten til Tsjekhov er ingen ordkunst. Det er en parodi, som i et vitseprogram, og det er bare satt rett opp på enkleste måte. Den har en ungdommelig kompromissløshet, en veldig tro på egen lesning og egen oppfatning av poengene, her er ingen tvil, men heller ikke noe særlig som peker frem mot den vare og utrykksfulle senere Tsjekhov. Han lærer seg håndverket, og ser ut til å ha fått med seg mye tidlig.

Det er ikke noe å si på at denne teksten aldri er oversatt til norsk.

For moro skyld oversetter jeg starten, så får dere en smak på hvordan teksten er:

Greve, grevinne med spor av fordums skjønnhet, nabo-baron, litteratur-liberal, middagsspisende adelsmann, utenlandsk musikant, sløvsinnet lakei, barnepassere, guvernanter, tyske retthaverske, riddersvenn og følge fra Amerika. Ikke vakre  ansikt, men kjekke og tiltrekkende. Helten – reddende heltinnen fra løpske hester, sterk i ånden og egnet til ved enhver sjanse å vise styrken i sine knyttnever.

*