As you like it, av William Shakespeare

I rekken av Shakespeare-komedier har vi nå kommet frem til As you like it. Det er antatt at Shakespeare skrev dette stykket i 1599 eller 1600. Den hører sammen med Much ado about nothing som kom før, og Twelfth night som kom etter, med til festivitaskomediene. Her er Shakespeare på høyden som forfatter av morsomme og uproblematiske komedier. Her er alle ingridienser fra det som har slått an tidligere, sang og musikk, jenter som kler seg ut som menn, handling i skogen, og en fredelig og lykkelig slutt der alle gifter seg og alle har det bra.

Tittelen As you like it er på norsk tidliger oversatt med «Som dere liker det». Jeg foretrekker «Som dere vil ha det». Det får enda sterkere frem at dette er et stykke til allmenn forlystelse. Her er det ingen vanskeligheter, ingen vanskelig stemning som vedvarer til slutten, ingen vonde utfordringer. Her er alle med i den lykkelige og forente stemningen som gjelder til slutt. De som har skiftet side har gjort det fordi de har blitt overtalt, her har ikke vært noen vold og kamper.

Som jeg skriver i Tema og motiv er dette den pastorale av Shakespeares komedier. Dette går lenger enn til at handlingen bare finner sted i skogen. Det er også kanskje det langsomste og minst begivenhetsrike av Shakespeares stykker. Fra andre til fjerde akt er det ikke mye dramatisk som skjer, det er mest snakk, man utveksler synspunkter om livet og kjærligheten. Spenningen som ligger der er når forkledningene som blir brukt skal bli avslørt, hvordan det vil gå med landsforsvisningen og hvordan de som skal ha hverandre får hverandre. Det er ikke mye utvikling fra den ene scenen til den neste frem mot dette målet.

Det er også problemer med den pastorale idyllen. Jaques og Touchstone trives ikke umiddelbart der, og hele hoffet forlater skogen og den såkalte idyllen så fort de får sjansen. Touchstones første replikk i det han kommer frem er:

TOUCHSTONE
Ay, now am I in Arden, the more fool I.
When I was at home I was in a better place, but travellers
must be content. (2,4,13-15)

Legg også merke til at det er den yngre hertugen som har overtatt for den eldre. Samtidig er det den eldre broren, Oliver, som behandler sin yngre bror dårlig. Han gjør det i kraft av at han er eldst. Shakespeare demonstrerer denne kontrasten allerede helt i begynnelsen av stykket, der innledningsreplikken til Orlando er at han blir dårlig behandlet av de som skulle være hans like. Da Oliver senere i samme scene kommer inn, setter han Orlando på plass, og han gjør det for eksempel ved å spørre om han vet hvem han har foran seg.

At kvinner spiller menn både i forkledning og i oppførsel, slik Rosalind gjør utkledd som Ganymede og som den aktive i forholdet til Orlando, det er noe som passer veldig godt inn i vår tid. Rosalind er kanskje den mest ressurssterke av alle Shakespeares kvinner, og i alle fall den som gjør mest av seg. Over en fjerdedel av teksten er lagt til henne. Hun er også styrende for mye av handlingen, setter opp premissene, og instruerer de andre hva de skal gjøre. Det er også hun som sørger for at alle får giftet seg med sin rette partner til slutt, riktignok med Hymen til hjelp for å gjennomføre selve vielsen.

Det er fine greier at en kvinne som Rosalind ikke sitter passiv når Orlando begynner å gjøre kur til henne, men at hun selv tar kommandoen over situasjonen. I leken som Ganymede og Orlando har, der Orlando skal oppføre seg som om Ganymede var Rosalind, er det Orlando som lar seg forme. Normalt er det i tradisjonen mannen som former kvinnen. Nå skal man alltid være litt forsiktig med å legge så mye i at forskjellige ting vakte mer eller mindre oppsikt i tiden det er skrevet i, mange ganger vil man da kunne overdrive forskjellen mellom den ene tiden og den andre. Det er ikke sikkert Rosalind var så sensasjonell i renessansen, som man da vil få henne til å ha vært. Det er imidlertid klart at hun er et stort unntak fra hvordan kvinner ble fremstilt i tidlige tekster, her er det som hun er skrevet for å behage vår tids feministiske lesere. Også for dem er stykket As you like it.

Og nettopp dette er hele meningen med stykket. Det skal være til behag. Her er ingenting ment å være brysomt eller vanskelig. Her er et lite stykke å glede seg over, som dere vil ha det.

Om As you like it (lenken fører til stykket som det er lagt ut på ShakespeareWords) har jeg også laget

Tema og motiv, Karakterene, Synopsis, Sitater.

W. Shakespeare: As you like it – Sitater

Jeg strever litt med å finne formatet jeg skal presentere sitatene i, og beklager at postene av den grunn fremstår litt midlertidige. Jeg vil gjerne ha det slik at jeg får originalen på ene siden, og min oversettelse på andre. Så foreløpig eksperimenterer jeg meg litt frem, og ber mine lesere bære over med det.

Det er ikke bare min feil alt som ser rart ut. WordPress lever litt sitt eget liv på veien fra skrevet post til posten offentliggjort. De setter margen litt mindre enn jeg har den, tar bort noen linjeskift og roter ellers også til lite grann. Med tiden håper jeg å få litt bedre kontroll over hva som skjer her. Teksten skulle imidlertid være grei, om utseendet på den er rar.

Akt 1

Jeg begynner med et kanskje ganske ukvinnelig sitat fra Rosalind. Replikken faller rett etter at hun har sett Orlando første gang, det er når han vinner brytekampen mot Charles. Etter er Rosalind litt opprørt, og Celia lurer på hva som er i veien.

CELIA	CELIA
But is all this for your father?	Er alt dette på grunn av din far?
ROSALIND	ROSALIND
No, some of it is for my child’s father. – O,	Nei, noe av det er på grunn av mitt barns far.
how full of briars is this working-day world!	Å, hvor full av torner er hverdagens verden!

Hun har her bare sett Orlando, som hun snakker om, en eneste gang. Og hun tenker ham allerede som far til sine barn. Dette er et av mange eksempler på at dette stykket er ganske erotisk, og at Rosalind ikke er den som holder igjen.

Akt 2

Fra denne akten foregår mesteparten av handlingen i skogen. Den gamle hertugen har innledningssitatet

Now my co-mates and brothers in exile,	Nå mine venner og brødre i eksil
Hath not old custom made this life more sweet	Har ikke gamle vaner gjort dette livet søtere
Than that of painted pomp? Are not these woods	Enn det av malt pomp? Er ikke disse skogene
More free from peril than the envious court?	Friere fra farer enn det misunnelige hoffet?
Here feel we not the penalty of Adam,	Her føler vi ikke straffen fra Adam
The seasons’ difference, as the icy fang	Årstiden skiften,den isende hoggtann
And churlish chiding of the winter’s wind,	Og barske romling fra vintervinden

Which when it bites and blows upon my body	Som når den biter og blåser over kroppen min
Even till I shrink with cold, I smile and say	Helt til jeg dirrer av kulde, så smiler jeg og sier
‘This is no flattery; these are counsellors	Dette er ikke smiger; dette er rådgivere
That feelingly persuade me what I am’?	Som følelig overbeviser meg om hva jeg er.
Sweet are the uses of adversity,	Deilig er bruken av rådgiveri
Which, like the toad, ugly and venomous,	Som, lik padden, stygg og giftig,
Wears yet a precious jewel in his head;	Likevel bærer en kostbar juvel i hodet sitt.
And this our life, exempt from public haunt,	Og dette livet vårt, avkuttet hyppige besøk
Finds tongues in trees, books in the running brooks,	Finner tunger i trærne, og bøker i de rennende bekkene.
Sermons in stones, and good in everything.	Preken i steiner, og godt i alt.

(AYLI 2,1,1.7)

Det er en del å gripe fatt i her i sitatet, som vanlig er med Shakespeare. Han streifer over en del ting, som overlater ganske mye for dem som skal tolke. Hva mener han for eksempel med at de der i skogen ikke føler straffen fra Adam? Det er klart det må henvise til syndefallet, om enn det var Eva som forårsaket det. Betyr det at de der ute er fri for synder? At de lever et liv i paradis, som Adam før syndefallet? Det er mye å spekulere i, og verken stykket eller replikken gir noen gode svar, de går begge deler videre. Mest av alt fungerer replikken som en fin innledning til hva som skal komme, og som en godt uttrykt hyllest til livet på landet.

Det mest kjente sitatet er fra syvende scene i akt 2. Rett før har også hertugen et minneverdig sitat. Innledningen er at Orlando nettopp har brust inn på hertugen og hans menn som er samlet i Arden-skogen, og med våpen i hånd krevd å få mat av dem. Den truende fremferden gjør ikke noe skremmende inntrykk på hertugen og folket hans, men deres vennlige fremferd overrasker Orlando veldig. Orlando takker dem veldig, og løper av gårde for å finne Adam som han har forlatt døende sav sult. Hertugen har så følgende kommentar.

DUKE
Thou seest we are not all alone unhappy.
This wide and universal theatre
Presents more woeful pageants than the scene
Wherein we play in.

Det er etter dette Jaques svarer med sin berømte

All the world’s a stage,	Hele verden er en scene
And all the men and women merely players	Og alle men og kvinner skuespillere

(AYLI 2,7,141-142)

All the world’s a stage, and all the men and women merely players. Det blir sagt av stykkets store og eneste melankoliker, den eneste av alle som nekter å være fornøyd med tingenes tilstand, som ikke ønsker å kjempe mot det meningsløse og løgnene i tilværelsen. For ham er verden bare en scene der menneskene spiller sine roller frem mot stykkets slutt, døden. Det kan aldri komme noe ut av det, verken godt eller dårlig, og de aller fleste spiller akkurat samme rollen som tusenvis av andre. De går gjennom de samme stadiene, de samme valgene og kvalene, de samme gleder og sorger. Det nytter ikke å kjempe i mot, man fødes, eldes og dør.

Hva som er vel så artig som at menneskelivet blir sammenlignet med et skuespill, er at karakteren som sier det selv er deltaker i et teaterstykke. For ham og hans medspillere i rollene er hele verden virkelig en scene, og alle roller fastsatt på forhånd. Denne leken mellom teateret og virkeligheten er noe Shakespeare benytter seg av i flere stykker, og som han også andre steder utnytter meget elegant.

Resten av replikken holder ikke så godt for teaterrollen, da er det tydelig replikken gjelder menneskene i den virkelige verden. Resten av replikken går slik

They have their exits and their entrances;
And one man in his time plays many parts,
His acts being seven ages. At first the infant,
Mewling and puking in the nurse’s arms.
And then the whining school-boy, with his satchel
And shining morning face, creeping like snail
Unwillingly to school. And then the lover,
Sighing like furnace, with a woeful ballad
Made to his mistress’ eyebrow. Then a soldier,
Full of strange oaths and bearded like the pard,
Jealous in honour, sudden and quick in quarrel,
Seeking the bubble reputation
Even in the cannon’s mouth. And then the justice,
In fair round belly with good capon lined,
With eyes severe and beard of formal cut,
Full of wise saws and modern instances;
And so he plays his part. The sixth age shifts
Into the lean and slipper’d pantaloon,
With spectacles on nose and pouch on side,
His youthful hose, well saved, a world too wide
For his shrunk shank; and his big manly voice,
Turning again toward childish treble, pipes
And whistles in his sound. Last scene of all,
That ends this strange eventful history,
Is second childishness and mere oblivion,
Sans teeth, sans eyes, sans taste, sans everything.

Akt 3

Jeg tar med en replikkveksling som får frem Rosalinds syn på Orlandos vers til henne, og litt om humoren og ordleken i stykket.

CELIA
Didst thou hear these verses?

ROSALIND
O, yes, I heard them all, and more too, for
some of them had in them more feet than the verses
would bear.

CELIA
That’s no matter: the feet might bear the verses.

ROSALIND
Ay, but the feet were lame, and could not bear
themselves without the verse, and therefore stood lamely
in the verse.

(AYLI 3,2,159-166)

Litt senere sier Rosalind til Orlando.

ROSALIND
Love is merely a madness and, I tell you,	Kjærlighet er total galskap, sier jeg deg, og
deserves as well a dark house and a whip as madmen do;	Fortjener så mye et mørkt hus og en pisk som galninger gjør;
and the reason why they are not so punished and cured	Og grunnen til at de ikke blir straffet og kurert på denne måten
is that the lunacy is so ordinary that the whippers are	er at galskapen er så vanlig at de som skal piske også
in love too. Yet I profess curing it by counsel.	er forelsket. Likevel kan jeg kurere den ved veiledning.

Sammenligningen mellom forelskelse og galskap blir mye brukt. Her fremstår den imidlertid riktig frisk, siden Rosalind som sier den også er rammet av den eventuelle galskapen. Hun opptrer i rollen som Ganymede, og forklarer Orlando at det er galskap slik han er forelsket i Rosalind. Samtidig må hun være overlykkelig over at den hun elsker også elsker henne, og hun er også veldig klar over sine egne merkelige reaksjoner siden hun altså også er forelsket i Orlando. Det er virkelig ingen som slipper unna.

Samtalen mellom Audrey og Touchstone om kjærlighet og poesi hører også med til dette temaet. Den er foreløpig ikke oversatt.

AUDREY
I do not know what ‘ poetical ’ is. Is it honest in
deed and word? Is it a true thing?

TOUCHSTONE
No, truly: for the truest poetry is the most
feigning; and lovers are given to poetry; and what they
swear in poetry may be said as lovers they do feign.

AUDREY
Do you wish then that the gods had made me
poetical?

TOUCHSTONE
I do, truly: for thou swearest to me thou art
honest; now, if thou wert a poet, I might have some hope
thou didst feign.

AUDREY
Would you not have me honest?

TOUCHSTONE
No, truly, unless thou wert hard-favoured:
for honesty coupled to beauty is to have honey a sauce
to sugar.

JAQUES
(aside)
A material fool!

Oversatt har jeg derimot gjort med mitt neste sitat, fra scene 3. Det er Phebe som snakker til Silvius, etter at Rosalind utkledd som Ganymede har satt henne på plass.

PHEBE

Dead Shepherd, now I find thy saw of might,	Kjære gjeter, nå ser jeg kraften i ditt jeg fikk
‘Who ever loved that loved not at first sight?’	Hvem har vel elsket om ikke ved første blikk?

Siste linje av sitatet er hentet fra Christopher Marlows poen, Hero og Leander. Silvius har gått og gnålet kjærlighetsviser til henne, og hun har ikke trodd noe på dem. Nå har hun selv følt kjærligheten, den følte hun straks når Ganymede, og det er han hun er forelsket i. Det er et premiss i dette og mange av Shakespeares stykker at kjærligheten kan oppstå momentant. Om det ikke er nødvendig i virkeligheten, kanskje, er det noen ganger nødvendig i teateret da man ikke har tid til å la et forhold utvikle seg så lenge det trenger for å bli helt troverdig.

Akt 4

Det første sitatet herfra er et berømt sitat fra Rosalind. Jeg setter det frem først, og kommenterer det etterpå.

ROSALIND
No, faith, die by attorney. The poor world is	Nei, tro dør ved en stedfortreder. Denne stakkars verden er
almost six thousand years old, and in all this time there	nesten seks tusen år gammel, og i løpet av all denne tiden
was not any man died in his own person, videlicit, in a	har ikke en eneste mann død av sin egen person, nemlig, i
love-cause. Troilus had his brains dashed out with a	kjærlighetssamenheng. Troilus fikk hjernen slått ut av en
Grecian club, yet he did what he could to die before,	gresk klubbe, likevel gjorde han hva han kunne for å dø tidligere,
and he is one of the patterns of love. Leander, he would	og han er en av modellene for kjærlighet. Leander, han ville
have lived many a fair year though Hero had turned	ha levd mange gode år tøft Hero hadde blitt
nun, if it had not been for a hot midsummer night: for,	none, hvis det ikke hadde vært for en varm midtsommernatt: for,
good youth, he went but forth to wash him in the	gode ungdom, han gikk visst for å vaske seg i
Hellespont and being taken with the cramp was drowned,	Hellespont, og i det han fikk krampe druknet han,
and the foolish chroniclers of that age found it was ‘Hero	og de idiotiske krønikeskriverne fra den tiden fikk det til å være ’Hero
of Sestos’. But these are all lies; men have died from	av Sestos’. Men alle disse er bare løgner; men har dødd fra
time to time and worms have eaten them, but not for	tid til annen og mark har spist av dem, men ikke for
love.	kjærlighet

Hun forklarer Orlando som har sagt at han vil dø om ikke Rosalind vil gifte seg med ham, at ingen mann i løpet av de seks tusen år verden har eksitert, har dødd av kjærlighet. Det har alltid vært andre årsaker som ligger bak. Troilus ble drept av Achilles i slaget om Troja, Leander døde da han forsøkte å svømme over Hellespont, stredet mellom Italia og Sicilia. Vi finner disse navnene igjen også i Shakespeares egne stykker, Hero er i Much ado about nothing, Leander i A midsummer night’s dream og så finnes et eget stykke med tittelen Troilus og Cassandra. Her er det imidlertid de klassiske figurene Rosalind refererer til, og bare som en morsomhet, eventuelt, til karakterene fra Shakespeare selv. Generelt unngår Shakespeare å hente referanser fra sine egne stykker.

Vi tar også med det artige når Rosalind spør hvor lenge Orlando vil ha henne, etter at de har gått gjennom lekegiftemålet.

ROSALIND
Now tell me how long you would have her
after you have possessed her.

ORLANDO
For ever and a day.

ROSALIND
Say ‘ a day ’ without the ‘ ever.’ No, no, Orlando,
men are April when they woo, December when they
wed; maids are May when they are maids, but the sky
changes when they are wives. I will be more jealous
of thee than a Barbary cock-pigeon over his hen, more
clamorous than a parrot against rain, more new-fangled
than an ape, more giddy in my desires than a monkey;
I will weep for nothing, like Diana in the fountain, and I
will do that when you are disposed to be merry; I will
laugh like a hyen, and that when thou art inclined to
sleep.

Akt 5

Det er kanskje kjekt å få med seg et lite sitat fra Orlando i femte akt. Det som står inni der i min uthevning blir jo gjengitt noen ganger.

ORLANDO
They shall be married tomorrow; and I will
bid the Duke to the nuptial. But, O, how bitter a thing
it is to look into happiness through another man’s eyes!
By so much the more shall I tomorrow be at the height
of heart-heaviness, by how much I shall think my
brother happy in having what he wishes for (5,2,40-45)

Jeg må også få med epilogen til Rosalind. Den er i prosa.

ROSALIND

It is not the fashion to see the lady the epilogue;
but it is no more unhandsome than to see the lord
the prologue. If it be true that good wine needs
no bush, ’tis true that a good play needs no
epilogue; yet to good wine they do use good bushes,
and good plays prove the better by the help of good
epilogues. What a case am I in then, that am
neither a good epilogue nor cannot insinuate with
you in the behalf of a good play! I am not
furnished like a beggar, therefore to beg will not
become me: my way is to conjure you; and I’ll begin
with the women. I charge you, O women, for the love
you bear to men, to like as much of this play as
please you: and I charge you, O men, for the love
you bear to women–as I perceive by your simpering,
none of you hates them–that between you and the
women the play may please. If I were a woman I
would kiss as many of you as had beards that pleased
me, complexions that liked me and breaths that I
defied not: and, I am sure, as many as have good
beards or good faces or sweet breaths will, for my
kind offer, when I make curtsy, bid me farewell.

(AYLI 5,4,196-216)

Denne epilogen problematiserer ytterligere hvordan vi spiller roller i livene våre. Rosalind har jo gjennom mesteparten av stykket spilt en mann, Ganymede, og denne mannen har igjen spilt en kvinne, Rosalind. På toppen ble altså alle roller på Shakespeares tid spilt av menn. Så når da skuespilleren som spilte Rosalind går frem og sier at om han var en kvinne, så ville han kysse alle menn med skjegg som behaget ham, og det er jo akkurat kvinne han skal være når han sier denne replikken. Samtidig er replikken passe uhøytidelig, og tar ikke seg selv for alvorlig, slik man heller ikke skal gjøre med komedier. Det er As you like it.

Om As you like it finnes også Tema og motiv, Karakterene og Synopsis med utfyllende handlingsreferat.

W. Shakespeare: As you like it – Plott og synopsis

Det som ligger til grunn for plottet i As you like it er at et nytt hoff med en yngre bror av hertugen har overtatt for den gamle på slotet. Den gamle og hans hoff er forvist til Arden-skogen. Mesteparten av handlingen foregår der ute, hvor også flere forviste etter hvert kommer til. De to viktigste som reiser dit ut er Rosalind, datter av den yngre hertugen, og Orlando, beileren hennes. Orlando er også del av et annet hovedplott. Han er yngste barn av den avdøde ridderen Rowland de Bois, og har som den yngste ingen rett på farsarven. Den gikk med det meste av verdier til Orlandos eldste bror, Oliver, som hater ham og behandler ham dårlig.  Etter en brytekamp mot hertugens profesjonelle bryter, der Orlando overraskende vinner, blir han tvunget til å rømme ut i Arden-skogen han også. Siden blir Oliver sendt ut av en rasende yngre hertug, for å finne Orlando. Dette er et av stykkets få spenningsmoment, hvordan konfrontasjonen mellom de to vil gå.

Ellers følger hvert kjærlighetspar sitt lille plott. Her er det viktigste det mellom Rosalind og Orlando. Mellom de to er det ingen virkelig hindring, siden de begge elsker hverandre og vil ha hverandre. Hindringen er bare at Rosalind inntil videre må opptre forkledd. Leseren eller tilskueren av stykket må godta at Rosalind ikke kan avsløre sin egentlige identitet for Orlando, før forholdene på slottet er bedre avklart. Det er imidlerid ikke noe egentlig i veien for at hun kunne avslørt sin egentlige identitet med en gang, og ikke utsette herligheten som venter dem.

Det er et kjennetegn ved dette stykket at Shakespeare bruker svært kort tid både på å etablere og løse konfliktene. Konfrontasjonene noen kanskje venter på kommer aldri. Den eneste akten der to viljer står direkte mot hverandre er den første, der vi også har noen dramatiske opptrinn, og utspillelse av konflikter. Resten av konfliktene blir alle løst utenfor scenen.

Akt 1

Vi ser her i akt 1 en ny demonstrasjon av hvor mesterlig Shakespeare bygger plottene sine. Det er mange karakterer og mange relasjoner, men vi får med en gang i første scene de viktigste av dem presentert. Vi får dem fra flere hold, fra Orlando som beretter om dem, fra tjeneren Adam som bekrefter dem, og så fra Orlandos eldre bror, Oliver, som kommer inn og demonstrerer dem. Deretter blir de satt på spissen av brytekampen som blir stelt i stand mellom Orlando og Charles. Oliver hater sin bror så fælt, at han vil at han skal dø eller bli krøpling i denne kampen.

Scene 1

Orlando har første replikk, der han kort gjør rede for plottet i stykket. Den unge hertug Frederick har overtatt tronen og sendt den gamle hertugen i eksil. Orlando hører til det gamle hoffet.

Scene 2

Scenen begynner med en samtale mellom jentene. Klovnen Touchstone kommer, og deltar så smått. Han har også melding om at det venter en slåsskamp mellom Orlando og bryteren Charles. Slåsskampen følger rett etter, for øvrig den eneste brytekampen som blir vist på scenen i Shakespeares stykker. Den har som uventet resultat at Orlando vinner.

Scene 3

I denne scenen er det de to jentene, Celia og Rosalind, får vite at de er bannlyst fra hoffet. De bestemmer seg for å kle seg ut som henholdsvis fattigkvinnen Aliena og den unge mannen Ganymede, og flykte ut til Arden-skogen

Akt 2

Denne akten begynner med en scene i skogen. Den står i kontrast til de intrigefylte scenene i hoffet. Her i skogen er det fred og harmoni.

Scene 1

Scenen og akten begynner med den gamle hertugens hyllest til livet i skogen. Tjeneren Amiens setter det så straks noe mer på plass, med å rose hertugen – kanskje smått satirisk – for at han klarer å omsette skjebnens stivhet i slike fine ord (AYLI 2,1,18-20). Deretter blir den andre tjeneren, melankolske Jaques, introdusert, ved at to av pasjeene forteller om hvordan han har stått ved en bekk og sørget over et felt rådyr. Hertugen vil straks til dette stedet.

Scene 2

Vi er tilbake i hoffet til den yngre hertug Frederick, der to lorder og hertugen har oppdaget at de to unge kvinnene, Rosalind og Celia, er borte, og at de har tatt med seg klovnen Touchstone.

Scene 3

Vakker scene der Orlando og Adam også bestemmer seg for å forlate hoffet, og dra til skogen.

Scene 4

Rosalind er herfra og langt ut i femte akt utkledd som Ganymede, Celia er Aliena, og sammen med Touchstone går de ut i Arden-skogen. Der ser de gamle Corin og unge Silvius sammen, Silvius travelt opptatt av å fortelle Corin hvor enormt han elsker Phoebe, og hvor lite Corin kan forstå av det. Dette setter i gang en diskusjon også hos de tre karakterene på flukt. Rosalind mener hun kan kjenne igjen følelsen Silvius beskriver, hun er i en lignende tilstand selv. Touchstone reagerer mer som en narr, tørrvittig kynisk.  Celia mener de heller skulle spørre gjeterne om de har noe mat til dem. Corin blir etter en liten diskusjon enig med dem om å hjelpe dem, mot betaling i litt gull.

Scene 5

Introduserer Jaques som tidligere bare har vært omtalt. Det er en scene hvor mennene i det gamle hoffet sitter i skogen og synger, det er tjeneren Amiens som fører ordet. Jaques står og hører, og ber dem om å synge mer. Amiens mener det bare vil øke Jaques’ melankoli, og det er Jaques helt enig i. Nettopp derfor skal de synge. Han vil selv bidra med et vers, og kommer opp med et som spotter både de andre og sangen deres.

Scene 6

Kort scene med Orlando og den gamle tjeneren Adam, som nå har kommet ut i skogen. Adam er imidlertid utsultet, og orker ikke å gå videre. Han legger seg ned for å dø, men Orlando ber ham vente og gjør det spøkefullt til en kommando fra herre til tjener. Her spiller Orlando på trofastheten Adam viste i scene 3 fra denne akten.

Scene 7

Den gamle hertugen vil ta et oppgjør med Jaques som ødelegger den gode stemningen som råder i skogen. Amiens har mellom scenene fortalt om opptrinnet under sangen i scene 5. Jaques kommer selv inn i scenen mens hertugen og Amiens leter etter ham, og hertugen starter nå straks en diskusjon med ham. Mens denne diskusjonen er i gang kommer også Orlando, han vil finne mat til Adam og er forberedt på å sloss for dem. Hertugen vil imidlertid ikke ha noe av trusler, men ønsker Orlando hjertelig velkommen til å spise. Opptrinnet går som så mange andre i dette stykket. Det blir sjelden ordentlig dramatisk, det ordner seg med vennlighet og noen gode ord. Det er for øvrig etter dette Jaques har sin berømte, lille monolog, som innledes med All the world’s a stage, and all men and women merely players. I stykkets handlingsgang er dette replikken som sies mens Orlando er ute og henter Adam, når replikken er ferdig, kommer Orlando tilbake. Hertugen gjenkjenner ham så som Rowland de Bois’ sønn.

Akt 3

Første scene er en kort scene i slottet til den nye hertugen. Resten av scenene foregår i Ardenskogen.

Scene 1

Kort scene der Hertug Frederick truer Oliver med at også han vil bli forvist, om han ikke finner broren Orlando innen 12 måneder. Fredercik er rasende over at Orlando beseiret bryteren hans. Oliver forsikrer hertugen at heller ikke han er noe glad i broren sin, men det demper ikke Fredericks raseri. Oliver blir sendt av gårde.

Scene 2

Scenen begynner med at Orlando løper rundt i skogen og henger lapper med kjærlighetsdikt på trærne. På dette tidspunktet i stykket er han ikke klar over at Rosalind også befinner seg i skogen, så verken at han skriver diktene eller at han henger dem opp har noe å gjøre ed at han vil kommunisere med henne. Han tar trærne og barken til vitne på hans kjærlighet til Rosalind.  Dette er en abstrakt form for kjærlighet, som kanskje parodierer ridderromaner og sonetteskriving som var vanlig i tiden. Man skulle erklære sin kjærlighet, heller enn å utøve den. I stykket er dette et tema, og Orlando har her sin versjon.

Rett etter dette kommer narren Touchstone og den gamle gjeteren Corin, to av dem som kanskje mest er i stand til å se gjennom slike ungdommelige kjærlighetserklæringer. Corin har den gamle gjeters livsvisdom, jordnær og enkel, mens Touchstone er en narr som kan vri og trikse med ord. Touchstone vinner dermed diskusjonen, trenet som han er i retorikk, men Corin står likevel igjen som den som har det best med seg selv og livet han lever. Han trenger ikke vinne diskusjoner.

Mens Touchstone og Corin står og snakker, kommer også Rosalind, forkledd som Ganymede. Hun leser en av kjærlighetserklæringene Orlando har skrevet på trærne. Touchstone spotter dem straks. Celia kommer også, utkledd som Aliene. Også hun har funnet kjærlighetserklæringer til Rosalind. Hun vet imidlertid hvem som har skrevet dem, og Rosalind sprekker etter å få vite. I en samtale dem i mellom, etter at Touchstone og Corin har forlatt scenen, forteller Celia at det er Orlando som er den forelskede poeten. Rosalind blir helt i hundre, og vil høre alt mulig om hvordan dette har gått til og hvordan Orlando ser ut og har det, men hun lar ikke Celia fortelle for hun avbryter hele tiden.

Midt mens de er i denne samtalen, kommer Orlando inn sammen med Jaques. De to kvinnene trekker seg tilbake for å overhøre samtalen. Orlando liker ikke Jaques’ melankoli, og Jaques spotter ham for kjærlighetsdiktene og for at han tar ting så høytidelig. Etter det går Jaques bort, og jentene trer frem for deres første møte med Orlando i forkledningene sine. Spørsmålet Rosalind utkledd som Ganymede stiller, er hvor mye klokken er. Orlando svarer at det finnes ingen klokke i skogen, det er bare tid på dagen. Så sier Rosalind at da er det heller ingen sann kjærlighet,  siden å sukke hvert minutt og stønne hver time vil avsløre tidens late fot lik som klokken (There is no true love in fhe forest, else sighing every minute og groaning every hour would detect the lazy foot of time as well as the clock (3,2,277-78)). Hun går altså rett inn på tema, Orlando har skrevet kjærlighetsdikt, men han velger i stedet å forfølge det Rosalind sa om tiden. Det følger en smått berømt diskusjon om tidens natur, om i hvilken fart den går, og om hvordan den oppfattes forskjellig for forskjellige folk i forskjellige situasjoner. Orlando reagerer på aksenten hennes, den er for skolert til å tilhøre som har tilbrakt hele sitt liv i skogen. Rosalind svarer at hun har den fra sin onkel som opplærte henne. Han visste også et og annet om kjærlighet, han var selv forelsket. Slik er vi på ny inne i temaet. Og denne gangen biter Orlando på. Rosalind får sagt at det er en som driver og henger lapper med kjærlighetsdikt opp på trærne, og Orlando sier straks at han er denne mannen. Det blir noen riktig morsomme replikkvekslinger, når Rosalind forklarer naive Orlando hvordan han ikke kan være forelsket, fordi han mangler en del kjennetrekk på slike. Orlando vil gjerne overbevise Ganymede om at han virkelig er forelsket, og Rosalind svarer morsomt at han like gjerne kunne forsøke å overbevise den han er forelsket i om at han er det. Slentrende slenger hun også med at det vil hun nok lettere gjøre, enn å innrømme det. Og så slutter scenen med det elegante forslaget, at Rosalind utkledd som Ganymede for å kurere Orlandos elskovssyke, skal bli objektet for Orlandos kjærlighet. Han skal altså kalle henne Rosalind, og gjøre kur til henne og tilbe henne som han ville gjort det om hun virkelig var Rosalind. Som hun altså er.

Scene 3

Denne scenen introduserer et nyt par, Touchstone og Audrey. Audrey er bare plutselig med i denne scenen, uten ytterligere introduksjon, mens Touchstone kjenner vi godt fra før. Det er tydelig de to har møtt hverandre utenfor handlingen. Touchstone er tydeligvis forelsket, og Audrey virker som hun er parat til å gjengjelde følelsene hans. Men det kan se ut som barrieren mellom Touchstones bakgrunn fra hoffet og Audreys bakgrunn fra skogen er verre for forståelsen mellom dem, enn barrieren mellom stillingen som narr og som gjeterjente. Touchstone skulle ønske Audrey var mer poetisk, den naturlige Audrey har vanskelig for å skjønne hva det skal bety, når poesien i sin natur er kunstlet. I skogen er tingene hva de ser ut for å være, så for Audrey er det en selvfølge å være sann. Toucstone menner at å være sann og skjønn på en gang er som å ha sukker på honning, det blir for mye av det gode, som jeg skriver mer om under sitater, der jeg har tatt med denne samtalen mellom dem.

Det ender imidlertid opp med at de skal gifte seg med hverandre. Og de kaster ikke bort tiden. Presten Oliver Martext dukker straks opp, og er klar til å gifte seg så snart Audrey kan finne en forlover. Jaques som har overhørt samtalen, trer straks frem og er villig, til Touchstones store glede. Ellers måtte de leve i synden.

Scene 4

I denne scenen er Rosalind sammen med Celia helt fortvilet over at Orlando ikke kommer som han har lovet å gjøre. Etter en stund kommer den gamle gjeteren Corin, og ber dem følge ham hvis de vil se et show (pageant) mellom sann kjærlighet og spottende forakt, noe de to jentene vil og gjør. Han tar dem til Silvius og Phebe, i neste scene.

Scene 5

I denne scenen ser vi for første gang Phebe, kvinnen til hvem Silvius gir sin aller mest hengivne kjærlighet etter mønster fra dikt og ridderromaner. Hun er imidlertid lite imponert av hans overdrevne erklæringer, og setter ham ganske på plass nede på jorden. Rosalind, Celia og Corin kommer til og observerer dem først, før Rosalind utkledd som Ganymede griper inn i situasjonen. Hun mener at Phebe har blitt aldeles bortskjemt av Silvius’ panegyriske utlegninger, slik at hun nå avviser ham, i stedet for å glede seg over at han vil ha henne og si ja til ham, som hun burde. De passer åpenbart for hverandre, og det er dumt av Silvius å gi inntrykk av at hun står over ham, og like dumt av Phebe å tro på det. Phebe er ikke udelt uenig i irrettesettelsen hun får, og foretrekker den fremfor tilbedelsen fra Silvius. Og så går det ikke likere enn at hun blir forelsket, ikke i Silvius som hun skal, men i Ganymede – Rosalind i forkledning. Det er blitt en ny liten floke av ting som skal løses i stykket.

Scenen avsluttes med at Silvius og Phebe kort snakker litt seg i mellom om hva som egentlig skjedde her. Nå er det Phebe som fører ordet, og hun forklarer sånn noenlunde hvorfor hun falt for Ganymede, men at hun nå vil se med mildere øyne også på Silvius. Tidligere mente hun at han plaget henne, når skal hun bære over med ham. I løpet av samtalen finner hun også ut at Ganymede vitterlig fornærmet henne, og for det vil hun skrive et brev til ham. Med Silvius’ hjelp.

Akt 4

Denne akten foregår i sin helhet i Ardenskogen.

Scene 1

Scenen begynner med en samtale mellom Jaques og Rosalind, utkledd som Ganymede. De diskuterer melankolien til Jaques, de ser ut til å akseptere hverandres sinnstilstand. Jaques gjør ingenting for å trekke Ganymede ned i sin melankoli, Rosalind ingenting for å trekke Jaques ut av den. Etter at de har snakket en stund, kommer Orlando, og Jaques går. Det første Rosalind gjør er å skjelle Orlando ut fordi han kommer for sent til møtet de hadde avtalt. Her treker hun sinnet sitt komisk langt, siden Rosalind for ham her i skogen er Ganymede, og slett ikke den han egentlig elsker. Det er her hun sier at en elsker som kommer et tusendels minutt for sent til en avtale med sin elskede, han er nok truffet i skulderen av Cupids piler, men hjertet er nok ikke berørt. Siden kommer en ganske berømt sammenligning med sneglen, som har horn og bærer huset på ryggen, og så er det den herlige scenen der Rosalind som Ganymede spør Orlando, hva ville du gjort nå, om jeg nå var din selveste Rosalind som stod foran deg, hva ville du si til henne, hva ville du gjøre? Det utvikler seg dit hen at de spiller sitt eget giftemål, med Celia i rollen som Aliena i rollen som prest. Underveis får Rosalind sagt mye om sitt syn på kjærlighet og ekteskap, et syn som nok ikke helt passer med den tradisjonelle kvinnerollen.

Da de på ny forlater hverandre, gir Rosalind Orlando streng beskjed om at han må komme tilbake innen to timer om han vil beholde Rosalinds kjærlighet. Men hun sitter ikke sterkere i det, enn at hun må forfølge ham og se hvordan han har det også i de to timene. Hun kan ikke unnvære ham.

Scene 2

Kort scene der Jaques og noen lorder kommer enten kledd som eller sammen med skogsfolk snakker over et nedlagt rådyr. Jaques kommanderer dem til å synge om rådyret, det er ikke så viktig med melodien, så lenge det blir bråk så de blir hørt. Scenen avsluttes med sangen.

Scene 3

Scenen begynner med at det enda en gang ser ut til at Orlando kommer for sent til en avtale med Rosalind utkledd som Ganymede, men i rollen som seg selv. Celia tar hans forsvar, før scenen tar en annen retning ved at gjeterguten Silvius kommer med brevet Phebe har skrevet til Ganymede. Rosalind leser dette brevet, og blir rasende både på Phebe og Silvius, som hun mistenker har ført brevet i pennen. Hun mener ingen kvinne kan ha skrevet som Phebe her har gjort. Det er også viktig for Rosalind å få Phebe til å la være å elske Ganymede, siden det kan avsløre at det er hun som er spiller denne mannsrollen, og denne kjærligheten kan uansett ikke føre til noe. Hun vil få Phebe forelsket i Silvius i stedet, og sier ganske strengt at at Silvius skal gå til henne, og kommandere henne til å elske ham – Silvius – hvis hun virkelig elsker Ganymede. Det sier vel kanskje litt av hvert om Silvius at han går for å oppfylle denne kommandoen.

På dette tidspunktet kommer også Oliver – bror til Orlando – inn i scenen. Han har ikke gjort noe aktivt siden første akt, og har siden han ble sendt ut av den yngre hertugen vært på let etter Orlando. Siden sist har han tydligvis funnet ham, og utenfor hva som vises i stykket har noe av det mest dramatiske som skjer foregått. Det blir bare fortalt i en beretning av Oliver. Dette er årsaken til hvorfor Orlando ikke holdt avtalen sin om å møte Rosalind i rollen som Ganymede. Oliver har også skiftet side, og er nå venn med Orlando og de andre.

Selve scenen som har foregått og som Oliver beretter om, og som har foregått utenfor det som blir vist, er en meget spesiell episode som ser ut til å være tung av symbolikk. Måten tingene skjer på er beslektet med drømmer, men blir fortalt som det er virkelig, og må vel også være virkelig siden Oliver nå har skiftet side og at han har med seg Orlandos blodige bandasje. Hva som har hendt, er at i det Orlando kommer løpende gjennom skogen på vei til møtet med Rosalind ser han en sovende mann, og en slange på vei til å krype inn i munnen hans. Treet er en svær og gammel eik, overgrodd med mose, og slangen er grønn og gyllen. Da den ser Orlando, snur den og glir unna inn i en busk. Derfra kommer det så en hunnløve ut, og Orlando tar kampen opp mot den. Den sovende mannen er Oliver selv, og han våkner av lyden av kampen mellom løven og Orlando. Orlando beseirer løven, men skader seg så smått. Og etter dette er Oliver og Orlando vel forlikte.

Det gjenstår i akt 5 bare å få alle parene giftet sammen.

Akt 5

Handlingen går for seg i Arden-skogen.

Scene 1

Touchstone er på jakt etter en prest eller noen som kan vie ham og Audrey. Sir Oliver Martext dugde åpenbart ikke. De finner William, en kar fra skogen, og Touchstone stiller ham noen kontrollspørsmål om han er kvalifisert.

Scene 2

Forholdene mellom brødrene Oliver og Orlando er tydeligvis forandret nå. Oliver er gått hen og blitt forelsket i Aliena, fattigkvinnen Celia er utkledd som, og han er nå villig til å gi fra seg farsarven til Orlando. Selv ønsker han nå å leve livet som gjeter. Det blir med det mange kjærestepar som skal ha hverandre. Rosalind kommer også inn på scenen, fortsatt utkledd som Ganymede. Silvius og Phebe kommer også, Silvius fortsatt hjelpeløst forelsket, og Phebe fortsatt helt avvisende. Hun vil ha Ganymede. Det følger en fra stykket godt kjent replikkveksling, der Ganymede spør hva det vil si å elske, og Silvius svarer i det vendingene han bruker, og Phebe sier at slik har hun det for Ganymede og Orlando sier slik har han det for Rosalind, og Rosalind avslutter i rollen som Ganymede hver gang med «And I for no woman». Det er et ganske sterkt hint for de som er til stede om at hun kanskje ikke er den hun gir seg ut for, og morsomt for publikum siden de ikke forstår det. Rosalind avslutter scenen med å forsikre om at hun vil løse floken i morgen. Alle skal da møte opp og bli gift.

Scene 3

Dette er en mellomscene der også Touchstone og Audrey gleder seg til å bli gift dagen etter. Det er også noen i hertugfølget der, og de synger på Touchstones oppfordring en sang. Dette er en skikkelig sang med fart i, om hvordan unge elskere elsker våren. Ellers handler de mange sangene i stykket stort sett om jakt.

Scene 4

Dette er den siste scenen hvor alle blir gift. Den begynner med at Rosalind i rollen som Ganymede gjør rede for betingelsene, og alle til stede går med på dem. Så går Rosalind og Celia bort for å ordne sakene. Mens resten venter kommer Touchstone, og har en liten prat med Jaques. Etter en stund kommer Rosalind og Celia uten forkledning, og er sammen med Hymen, selveste bryllupsguden. Da det nå straks er klart at Rosalind skal gifte seg med Orlando, og ikke Phebe, blir Phebe ledig for Silvius og er villig til å ta ham, som hun har sagt. Hymen sløser ikke med tiden, og gifter dem alle straks i raske vers, inkludert Celia og Oliver, som også har rukket å finne hverandre.

Det er imidlertid ikke alt som kan forløses forløst. Den gamle hertugen og hans følge er fortsatt forvist til skogen, og den yngre sitter urettmessig ved tronen. Denne saken blir også nå løst, enkelt og greit, ved at den tredje sønnen til Rowland de Bois, Jaques de Bois, kommer med beskjed om de siste hendelsene ved hoffet. I løpet av 15 linjer fra 148 får han sagt at Hertug Frederick har møtt en gammel, religiøs mann, som har fått ham til å forstå sin feil, og nå er han villig til å gi tronen tilbake og la den gamle hertugen få alt som rettmessig tilhører ham. As you like it.

Dermed er alt i orden. Hertugen vil vende tilbake til hoffet med en gang bryllupsfesten er over. Han får med seg hele følget sitt, utenom Jaques, som heller vil reise til den religiøse mannen og høre hva han har å fortelle. Det får han lov til. Og så gjenstår det bare for Rosalind å avslutte med sin berømte epilog, den eneste epilogen holdt av en kvinne i et stykke fra Dronning Elisabeths tid.

Om As you like it finnes også Tema og motiv, Karakterene og et utvalg Sitater.

W. Shakespeare: As you like it – Karakterene

Det er mange som deltar i denne komedien og mange som skal giftes sammen, men størrelsen på rollen varierer og det er ikke alle som gjør like mye av seg. Jeg velger å sortere dem i de som høre til det gamle hoffet, de som hører til det nye og de som har sitt opphold i Arden-skogen.

Rømlingene fra hoffet til skogen

Orlando er yngste sønn av den avdøde ridder Rowland de Bois. Konflikten med hans eldste bror, Oliver, som har fått farsarven, er det som setter i gang handlingen i stykket. Det er den som gjør at han må ta brytekampen mot den profesjonelle bryteren Charles, en kamp som introduserer ham for Rosalind og lar de to bli gjensidig forelsket i hverandre. At han seirer i denne kampen er med på å gjøre forholdene for farlige for ham ved hoffet, slik at også han må flykte ut i Arden-skogen. Der kommer han raskt sammen med den forviste, eldre hertugen og hoffet hans, og bruker så tiden sin til å skrive kjærlighetsdikt for sin Rosalind.

Akkurat dette med å skrive kjærlighetsdikt er noe som er forbundet med den landlige idyll. Det er mange poeter som har sittet på landsstedet sitt og skrevet mer eller mindre vakre verselinjer, i stedet for å oppsøke sin opphøyde utkårede og forsøke å leve med henne. Dette blir parodiert i forholdet mellom Silvius og Phebe, to av de andre karakterene i stykket. Orlando er imidlertid ingen parodi, selv om han i enkelte tilfeller nærmer seg. Han skriver riktignok godt i overkant brennende kjærlighetslinjer og henger dem opp på trærne, men han er straks villig til å gi opp dette da han får sjansen til å være med Rosalind fysisk. Han er også en handlingens mann når det trengs. Han beseirer digre Charles, hertugens profesjonelle bryter, og han er villig til å ta kampen opp mot hele den gamle hertugens hoff for å skaffe mat til sin tjener, Adam. Han tar også kampen opp mot en løve for å redde sin bror, Oliver, selv på et tidspunkt i stykket der de to hater hverandre. Akkurat den episoden der er imidlertid litt spesiell, og blir bare gjenfortalt av Oliver.

Siden dette stykket har som viktig tema hvordan kvinner og menn oppfører seg med hverandre, er det interessant å se hvordan forholdet mellom Orlando og Rosalind utspiller seg. Det er ganske opplagt at Rosalind gjennom store deler av stykket oppfører seg som mannen i forholdet, ikke bare med at hun er den aktive og direkte, og at hun er den som viser frem det største begjæret, så er mannsrollen til Rosalind ytterligere forsterket med at hun mesteparten av tiden forholdet utvikler seg spiller en mann, Ganymede. Det blir imidlertid å trekke det for langt at Orlando med det oppfører seg som kvinnen i forholdet. Han gjør ikke særlig mye kvinnelig i stykket. Han forsøker så godt han kan å være en mann. Det er nok heller det at han er ung og uerfaren, og gjør sine feil her og der.

Rosalind – Datteren til den eldre hertugen, og en av de viktigste karakterene i stykket. Til å begynne med er hun i hoffet til den nye hertugen, sammen med Celia. Hun treffer Orlando og ser ham vinne brytekampen mot Charles i første akts andre scene. De to blir straks gjensidig forelsket, men forelskelsen hos de to har litt forskjellig karakter. Orlando er egentlig ganske passiv, og hengir seg til ideen om kjærlighet med dikt og vakre vendinger. Det er Rosalind som er den aktive, den praktiske og den konkrete. Hun vil ha Orlando, og hun vil ha ham seksuelt. Mye av holdningen som Rosalind her viser til kjærlighet er tradisjonelt forbundet med mannsrollen. Når Rosalind gjennom store deler av stykket også er utkledd som mann, dertil med navnet Ganymede, den skjønne mann som blir hentet av en ørn opp til gudene for å bli elsket av dem, så er det klart at Shakespeare har kommet opp med en kvinnerolle som passer for vår tid. På den tiden var det selvsagt ikke noe eksplisitt mål for kvinner å bryte ut av det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Rosalind gjør det bare, uten å lage noen politisk sak av det. Hun opptrer som vi må lese det av stykket etter sin egen natur. Hun er en seksuell kvinne og har funnet en mann hun begjærer. Da vil hun gjerne ha ham, og hun vil gjerne gi uttrykk for det.  Jeg skriver mer om kjønnsroller og Rosalinds forkledning som Ganymede i posten om Tema og motiv.

Hennes reaksjon på Orlandos kjærlighetsdikt kommer godt til uttrykk i tredje akts scene to, der Celia nettopp har lest et langt og omstendelig dikt Orlando har skrevet til henne, og Rosalind fra linje 151 utbryter:

ROSALIND
O most gentle Jupiter, what tedious homily of
love have you wearied your parishioners withal, and
never cried ‘ Have patience, good people!’

Vi ser flere eksempler på hvordan Rosalind er meget klar over og meget lysten på å utføre den seksuelle delen av kjærligheten. Da Orlando spør Rosalind i rollen som Ganymede, om Rosalind vil ha henne, svarer hun at hun ikke bare vil ha ham, men 20 slike (4,1,108). Det er vanskelig å tolke det annerledes enn at det er spørsmålet om hun vil ha ham seksuelt hun svarer på, og svaret at hun begjærer ham så sterkt at hun vil ha mange av ham.

Celia er datteren til den nye hertugen, den yngre og urettmessige. Hun har imidlertid ikke arvet hans dårlige egenskaper, og blir med Rosalind i forkledning ut i Arden-skogen. Celia kler seg imidlertid ut som kvinne, og tar navnet Aliena. Navnebetydningen er åpenbar, den fremmede, den som ikke er helt med. Celia spiller en helt underordnet rolle i forhold til Rosalind. Hun gifter seg til slutt med Oliver, men det er nesten litt komisk, som om Shakespeare vil tulle med hvor lett det er å gifte folk sammen i slutten av komedier. I de senere komediene skal han bruke dette også litt problematisk. Kanskje er han da inspirert av sine egne massebrylluper?

Touchstone er klovnen, eller narren i stykket. Han er imidlertid temmelig intelligent til klovn å være, og er også med blant dem som giftes bort.

Han er full av replikker og svar av typen (sagt i begynnelsen av akt 2s scene 4, der Rosalind utkledd som Ganymede, Celina som Aliena og Touchstone er på vei ut i Arden-skogen hvor de skal flykte):

ROSALIND
O Jupiter, how weary are my spirits!

TOUCHSTONE
I care not for my spirits, if my legs were
not weary.

Det er en studie verd å se på klovnen Touchstones forhold til gjeterkvinnen Audrey.

Adam – Den gamle tjeneren til Rowland de Bois, den avdøde faren til Oliver og Orlando. Han er når stykket begynner sammen med Orlando hos Oliver, som har arvet rikdommen. Det er tydelig at han ble mye behandlet av faren enn av sønnen, blant annet kaller Oliver ham en «gammel hund» i første scene. Han fremstår i stykket som en svært god og trofast tjener, som oppfyller sin plikt og biter i seg fornærmelsene. I stykkets første replikk klager Orlando til Adam over hvor dårlig han har det hos Oliver, første setning er at arven er på 1 000 Crowns. Senere, i akt 2, scene 3, gir Adam Orlando alle pengene han har spart opp gjennom livet. Det er 500 Crowns, altså halvparten av det Orlando hadde. Kanskje er det å lese med moderne øyne å reagere på dette, men det er også mulig at Shakespeare har satt seg mer inn i tjeneres tanker og følelser enn det som var vanlig på hans tid.

Samme scene i samme akt viser også at Orlando setter stor pris på sin trofaste tjener, om enn han kanskje ikke forstår ham fullstendig. Det kommer også frem at Adam er i 70-årene, eller 4 x 17 (fourscore seventeen), som han sier det (AYLI 2,3,73-74)

Det gamle hoffet i skogen

Duke senior er den gamle hertugen som lever forvist i skogen Arden. Han er bror av den yngre hertug Frederick, som har overtatt makten og sendt det gamle styret i eksil. Dette danner en parallell til forholdet mellom brødrene Oliver og Orlando, der det er den eldre som har makten, og den yngre som må rømme. Den gamle hertugen begynner sin rolle i stykkets andre akt, med en vakker oppsummering av det pastorale livet på landet i motsetning til det intrigefylte livet i hoffet. Denne replikken er gjengitt, oversatt og kommentert i posten med sitater.

Gjennom hele stykket ser den gamle hertugen ut til å være i god harmoni med seg selv og sine omgivelser. Han virker ikke på noen måter bitter, han er aldri oppfarende eller stresset, men reagerer i stedet overbærende og smilende når det skjer noe rundt ham som bryter den rådende, gode stemningen. Karakteren som gjør dette permanent, er Jaques, melankolikeren, og hertugens pasje. Hertugen er imidlertid helst nysgjerrig på Jaques, og vil høre hva han har å si. Det er ikke antydning av at hertugen klager på ham.

Et annet karakteristisk opptrinn er når Orlando stormer inn på hertugen og hans hoff når de sitter samlet i skogen. Orlando truer dem, og vil stjele maten fra dem. Det kunne virkelig være grunn til å reagere på det, hertugen kunne lett avvise ham, de er i klart flertall og trengte slett ikke føle seg truet. Det gjør de ikke heller, men i stedet for å jage ham bort, ønsker de ham velkommen og lar ham spise som gjest. I dette er det hertugen som fører ordet.

Amiens er den ene av to høyerestående tjenere ute hos den gamle hertugen i skogen. Han har en mindre rolle, og gjør seg ikke bemerket, annet enn kanskje som en kontrast til Jaques.

Jaques er den andre av de høyerestående tjenerne hos den gamle hertugen. Han gjør seg  bemerket gjennom stykket, med sin melankoli og livslede. Det er også han som har stykkets mest berømte replikk, all the world’s a stage, and all men and women merely players, det er herfra det er hentet og det er Jaques som sier det. Melankolien til Jaques gjør han til den eneste problematiske karakteren i stykket. Han er den eneste som ikke vil være med i gleden til slutt, og den eneste som ødelegger den gode stemningen som råder i Ardenskogen. Den moderne, medisinske definisjonen på melankoli er at det er en form for depresjon. Det blir med det en sykdom som kan behandles, med medisiner eller med samtale. Melankolikeren i den eldre litteraturen er mer å regne som en person med en bestemt oppfattelse av verden. Det er ikke en sykdom, ikke noe som kan behandles, det er en sinnstilstand. Den går gjerne ut på at man tar avstand til verden og tingene rundt seg, det er ingenting som betyr noe. Man vil derfor ikke føle glede, og heller ikke noen egentlig sorg. Sorgen som kommer fra en bestemt hendelse, vil ikke gjøre så mye fra eller til for tristessen ved å være i live i et meningsløst liv. Siden det er lite i tilværelsen som kan endre melankolikerens humør, vil melankolikeren gjerne forholde seg passiv til det som skjer rundt ham. Det vil ikke utgjøre noen forskjell hva han gjør uansett. Den mest kjente av Shakespeares melankolikere er naturligvis Hamlet, det stykket har som en helt sentral del av plottet at Hamle må overvinne sin melankoli for å handle. En annen variant av melankolikeren vi finner av melankolikeren i komediene, er Don John i Much ado about nothing. Don John er imidlertid ond, der fører livsleden til at han tar en meningsløs hevn på Hero og Claudio. Jaques er ikke ond, han forsøker på ingen måte å ødelegge for de andre karakterene, annet enn at han spotter gledene deres og tingene de finner verdifulle i livet. Han har heller ikke noe prosjekt han skal ha gjennomført, slik som Hamlet. Det er heller ingenting som tyder på at han prøver å oppnå fordeler eller gjøre seg interessant med melankolien sin. Han virker genuint nedfor, og genuint lite villig til å gjøre noe med. Han ender stykket utenfor festen, og vil heller oppsøke den gamle, religiøse mannen som har omvendt den yngre hertugen, og høre hva han har å si.

Det nye hoffet

Duke Frederick er den unge hertugen som har overtatt hoffet og forvist gamlehertugen. Slik sett er han å regne som en skurk. Men her i As you like it kommer ikke skurkene mye til orde, og hertug Frederick får ikke gjort mye av seg. Han får ikke engang være på scenen når han omvender seg, og blir snill igjen.

Le Beau er ved den nye hertugens hoff. Han gjør lite av seg.

Oliver er eldste sønn av av Sir Rowland de Bois. Han hater sin bror, Orlando. Dette kunne vært et skikkelig brødredrama, men det blir bare utspilt slik i første akt. Der er de to åpenbart fiendtlig innstilt til hverandre. Oliver behandler sin bror opplagt dårlig, og han innrømmer også i en sidereplikk at han hater ham, uten at han helt kan forklare hvorfor. Hatet stikker imidlertid ikke dypere enn at det blir oppveid av en eneste hendelse ute i skogen. Det skjer endatil utenfor scenen, stykket viser ikke hvordan det går til. Oliver forteller det bare selv. Orlando har reddet ham fra en løve. Etter dette blir Oliver forelsket i Celia, og gifter seg til slutt med henne.

Det er vanskelig å ta denne karakteren helt alvorlig utover i aktene. Det kan godt være at Shakespeare leker seg med sjangeren. I en komedie er alt lov for å få til en lykkelig slutt. Man skal ikke kreve for mye av en karakteres psykologi, i hvert fall ikke av alle karakterenes psykologi. Det bygger opp under dette at Oliver til slutt gir fra seg hele farsarven til Orlando. Skal det være lykkelig slutt, så er det slik det skal være.

Denis er Olivers tjener. Det er ikke en karakter vi ser mye til.

Charles Profesjonell bryter i hoffet til den nye hertugen. Det betyr at han er stor og sterk, og lett skal kunne banke opp Orlando som han skal bryte med. Charles taper imidlertid kampen. Før dette fungerer han litt som en budbringer med beskjed om hvem som er bortvist fra hoffet, og hvor forskjellige av karakterene. Etter brytekampen forsvinner han ut av stykket.

Beobere i Arden-skogen

Sir Oliver Martext er presten som skal vie Touchstone og Audrey. Han gjør lite av seg.

Corin er en gammel gjeter. Han fungerer i stykket som en jordnær kommentator med folkelig visdom, til all retorikken og de høytidelige kjærilghetserklæringer de andre strør om seg med. Han presenterer seg selv kanskje best i tredje akts andre scene, 69 – 73,

CORIN
Sir, I am a true labourer: I earn that I eat, get
that I wear, owe no man hate, envy no man’s happiness,
glad of other men’s good, content with my harm; and
the greatest of my pride is to see my ewes graze and my
lambs suck.

Sammen med den eldre hertugen er nok Corin den mest jordnært fornuftige av alle karakterene i stykket.

Silvius er en ung gjeter som er forelsket i Phoebe. Han spiller imidlertid ut sine følelser på en merkelig måte. I stedet for å egentlig gjøre noe forsøk på å få henne, legger han alt inn på å tilbe henne slik man gjør det i diktningen. Det er som det gjaldt om å lide kjærligheten mer enn å oppnå den. Silvius blir med dette en smått komisk karakter. Så er da også dette en komedie.

Phebe er en gjeterjente som blir tilbedt av Silvius. Selv er hun forelsket i Ganymede, mannsfiguren Rosalind er utkledd som. Forholdet mellom Silvius og Phebe er lett å tolke litt parodisk. Det er noe rart med Silvius som tilber Phebe som man gjør det i romansediktningen, og Phebe som så kjølig avviser ham, for straks å legge sin elsk til Ganymede straks han dukker opp. Det smått parodiske forsterkes av at Phebe i sin kjærlighet til Ganymede gjør omtrent som Silvius i sin kjærlighet til henne, hun gir seg straks i kast med å skrive brev.

William har en liten og ubetydelig rolle. Han er blant dem som forsøker å gifte sammen Touchstone og Audrey.

Audrey er en kvinnelig geitehyrde som skal sammen med Touchstone. Hun representerer også det landlige, naturlige og ekte, som blir stilt i skarp kontrast til Touchstones tillærte ordkløveri. Det finnes ingen andre eksempler i Shakespeare på at narren er med på ekteskapsinngåelsene til slutt, så  Audrey er den eneste kvinnen som får seg en klovn. Her i As you like it passer det imidlertid godt, for landsens kvinner står ikke høyt i status, og Touchstone trenger således ikke være redd for henne. I dannelse står han høyere. Men han skulle gjerne sett at hun skjønte mer av den tilværelsen han kommer fra, og de vanene og skikkene som finnes der. For eksempel skulle han ønske at hun skjønte mer poesi, at hun som kvinne var mer poetisk. Audrey reagerer karakteristisk i akt 3, scene 3, linje 15-16.

AUDREY
I do not know what ‘ poetical ’ is. Is it honest in
deed and word? Is it a true thing?

I tillegg kommer tjenere og følgere av forskjellig slag, og  Jaques de Boys – Bror til Oliver – som gjør svært lite av seg i stykket. Han er sendt bort for å studere. Selveste Hymen – eller en som er maskert som ham – gjør også en liten rolle mot slutten.

Om As you like it finnes også Tema og motiv, Synopsis og et utvalg Sitater.

W. Shakespeare: As you like it – Tema og motiv

Som så mange av Shakespeares stykker er det flere tema og motiv som virker sammen i dette stykket. Jeg velger å ta opp fem forskjellige emner.

Pastoral

Eventyr

Arv og slekt

Forkledning – Kvinne, mann og seksualitet

Kjønnsroller

Pastoral

Dette er Shakespeares store pastorale komedie. Ikke i noen av stykkene hans foregår så mange av scenene i skogen, ikke i noen er den landlige stemningen man kan finne der så fremtredende. Opprinnelsen til denne dyrkingen av den landlige idyllen har vi fra greske og romerske diktere. Der ute på landet kunne man finne den roen og freden man ikke kunne finne i byen. Det var ikke bare fordi byen var så støyende. Det var også der intriger, falskhet og politikk utspilte seg. Renessansen vendte tilbake til denne dyrkingen av landlige omgivelser, og Shakespeare bruker det stadig i stykkene. Men han gjør det aldri i så utstrakt grad som her.

Det er også dette stykket som har klart mest sang og musikk av stykkene hans. Det passer til den landlige stemningen.

Eventyr

Shakespeare har i flere av stykkene sine hentet inspirasjon fra eventyrene. Her i As you like it er det den gode ridder, Orlando, som redder sin kvinne, Rosalind. Han gjør det til og med ved å bekjempe en drage, bryteren Charles. Vi har også de to brødre, kongene, der den ene er god og den andre er slem. Her er kongene riktignok hertuger, men ideen som blir brukt er likevel beslektet. Og vi har eventyrets at alt går godt til slutt.

Inn her passer det vel også å skrive litt om navnet Arden på skogen. Det er en anglifisering av det franske Ardennes, og det er også navnet på en skog i nærheten av der Shakespeare selv bodde i England. Men handlingen i stykket foregår verken i England eller Frankrike, det vil si, det foregår verken i noen bestemt tid eller noen bestemt tid eller noe bestemt sted. Ardenskogen er helt løsrevet fra den virkelige verden, som eventyrene også skal være det.

Arv og slekt

Særlig i begynnelsen av stykket er dette et viktig tema, om enn det forsvinner litt etter hvert, og aldri får noen forsøk på konklusjon. Det er imidlertid to brødrepar av betydning i dette stykket. Det ene paret er Oliver og Orlando, eldste og yngste sønn av Sir Rowland de Bois. Det andre er den eldre og yngre hertugen. For hertugparet er det den eldre som er den rettmessige herskeren, men den yngre har grepet makten, og den eldre er forvist til skogs med sitt hoff.

Forkledning – Kvinne, mann og seksualitet

Vi har også å gjøre med flere varianter av forkledningsmotivet. Rosalind kler seg ut, for å kunne leve i skjul i skogen. At en kvinne kler seg ut som mann skjer også i The taming of the shrew, The merchant of Venice og Twelfth night. Her i As you like it går Shakespeare imidlertid et skritt lenger, og lar kvinnen som kler seg ut som mann, så igjen å spille seg selv som kvinne. Navnet Rosalinde velger i mannerollen, Ganymede, poengterer denne nesten litt androgyne rollen.

ROSALIND
I’ll have no worse a name than Jove’s own page,
And therefore look you call me ‘ Ganymede.’
But what will you be called?

I klassisk mytologi var Ganymede den vakreste av dødlige, og så vakker at selveste Zevs sendte en ørn ned til jorden for å hente ham opp og gjøre ham til sin elsker. Ganymede er også brukt som et navn på den yngre elskeren i et homofilt forhold. I sitatet bruker Rosalind det latinske navnet på den greske guden. Det er passende på flere nivå. For det første spiller Rosalinde i rollen som Ganymede seg selv som kvinne. De spiller til og med bryllupsritualet. Hun er altså parat til å gi seg hen til Orlando, som litt komisk i forhold til hans karakter, i så fall blir å sammenligne med en gresk Gud, eller den eldre og erfarne elsker i et klassisk homofilt forhold. Orlando er imidlertid en ungsau, og fremstår nok som mer naiv og mindre erfaren enn Rosalind. Det blir også passende med at skuespilleren som spilte rollen som kvinnen Rosalind selv er mann. Vi får altså en mann som spiller en kvinne som kler seg ut som mann og spiller seg selv som kvinne. Det blir satt ganske godt på plass at det er bare roller og konvensjoner, er bare klærne vi velger å ha på oss. At det er en mannlig skuespiller som skal ha rollen til den som er så forelsket i Orlando, som selvsagt var en mannlig skuespiller, må også på den tiden ha fått noen homoerotiske undertoner. Og det passer svært godt til navnet Ganymede, som Rosalind tar. Til sist passer det for perioden stykket ble skrevet, renessansen, der man nettopp gikk tilbake til den klassiske antikken for idealer og inspirasjon. Det er helt på sin plass at friske og oppvakte Rosalind henter et navn derfra. Dette stykket er nok kanskje det mest seksuelle av alle til Shakespeare, om enn han ikke akkurat sensurerer seg andre steder heller. I As you like it, ute i skogen, er det imidlertid den fysiske kjærligheten som kommer til sin rett. Rosalind er nevnt, men også Touchstone ser giftemålet helst som en brysom hindring fra å komme i gang med syndfrie seksuelle handlinger med Audrey. 

Kjønnsroller

ROSALIND
Do you not know I am a woman? When I
think, I must speak. Sweet, say on. (3,2,243-244)

Enda hvor mannlig Rosalind i mange tilfeller oppfører seg, påberoper hun seg også sin kvinnelighet. Denne replikken kommer i akt 3, et godt stykke ut i scene 2, der Celia har avslørt for Rosalind at Orlando befinner seg i Ardenskogen og skriver kjærlighetsdikt til henne. Celia vil gjerne fortelle hvordan hun fant ham og hvordan hun vet dette, men Rosalind avbryter henne hele tiden med kommentarer. Til slutt mister Celia tålmodigheten, og sier til Rosalind at hun må tie stille så hun kan fortelle. Og Rosalind svarer med at hun er en kvinne, når hun tenker noe, må hun si det. Samtidig uttrykker hun i rollen som Ganymede takknemlighet for at hun ikke er en kvinne: I thank God I am not a woman, to be touched with so many giddy offences as he hath generally taxed their whole sex withal (3,2,325). Om As you like it finnes også en post om Karakterene, Synopsis og et utvalg oversatte og kommenterte  Sitater.