Opptegnelser fra et kjellerdyp, av F. M. Dostojevskij

Dette er kanskje det første virkelige mesterverk av Dostojevskijs romaner. Den er skrevet i 1864. Her poster jeg noen sitater fra den norske oversettelsen jeg leste:

Jeg er et sykt menneske… Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg.

Kan kanskje et erkjennende menneske ha noen som helst aktelse for seg selv?

Jeg tenkte ut de forskjelligste begivenheter, og diktet opp mitt eget liv for i hvert fall å oppleve noe.

En annen gang ble jeg grepet av et heftig ønske om å forelske meg, det hendte til og med to ganger. Og jeg forsikrer dere, mine herrer: jeg led. Innerst inne tror men ikke at man lider, der ligger spotten på lur, men jeg led allikevel, jeg måtte utholde virkelig ekte lidelser, skinnsyke, jeg var helt ute av meg… Og alt sammen av kjedsomhet, mine herrer, alt kom av kjedsomhet.

Jeg kjente en herre som hele livet var stolt over at han forsto seg på rødvin.

Mennesket har nemlig alltid og overalt, hva slags liv det enn har levet, foretrukket å handle slik det selv ville og slett ikke slik som fornuften og hensynet til egen nytte har befalt det; man kan jo også ønske seg noe som går stikk i mot ens egen fordel, og noen ganger er man til og med forpliktet til det (det er nå min mening).

Kort sagt, om verdenshistorien kan man si alt mulig, alt hva den mest løpske fantasi kan forestille seg. Bare en ting kan man ikke si om den, – at den er fornuftig.

I ethvert menneskes erindringer finnes det ting som det ikke tilstår for alle, men bare for sine venne. Det finnes også ting som det ikke engang betror sine venner, men bare seg selv og selv det i dypeste hemmelighet. Endelig finnes det slike ting som mennesket frykter å tilstå for seg selv, og av slike ting finnes det en anselig mengde hos ethvert skikkelig menneske.

Nå, når jeg ikke bare minnes dem, men til og med har bestemt meg for å skrive dem ned, vil jeg undersøke om det er mulig, om så bare ovenfor seg selv, å være fullstendig oppriktig og se hele sannheten i øynene.

Jeg ønsket tvertimot å vise dette pakket at jeg ikke var den kujon som jeg selv innbilte meg.

– En kiste?
– Ja, på Høytorget; de kom ut av kjelleren med den.
– Kjelleren?
– Ikke ut av kjelleren, men ut av kjelleretasjen… du vet… der nedenunder… et av disse elendige stedene… Det var skitt overalt… Avfall, møkk… for en stank… det var helt motbydelig.
Taushet.

Er det virkelig umulig å bevare kjærligheten? Det er bare i sjeldne tilfeller det er umulig. (…) Bryllupstidens kjærlighet forgår riktignok, men den blir erstattet av en dypere og mye bedre kjærlighet. Da vil de bli sjelelig forenet, de vil drøfte alle spørsmål i fellesskap, de vil ikke ha hemmeligheter for hverandre. De får barn, og da vil enhver stund, selv den tyngste og vanskeligste, være en lykkelig stund; det gjelder bare å elske og beholde sitt mot.

Jeg forsto heller ikke at hun bare maskerte seg med sin hån, og at dette vanligvis var skamfulle og blyge menneskers siste forsvar mot grove og frekke forsøk på å trenge inn i deres sjel; slike mennesker holder stolt og hårdnakket ut til siste stund og frykter først av alt for at de skal røpe sine følelser.

Jeg hadde alltid erkjent denne min svakhet for overdrivelser og var stundom svært redd for den: «alltid skal jeg overdrive, derfor kommer jeg også til kort», – gjentok jeg for meg selv hver time.

Jeg hadde i den grad vennet meg til å tenke meg og forvente alt mulig slik som det står i bøkene, å forestille meg all verdens ting slik som jeg tidligere hadde fantasert sammen i mine drømmer, at jeg med det samme ikke engang forsto denne merkelige hendelsen. Men følgende skjedde: Liza, krenket og hundset, forsto atskillig mer enn jeg tenkte meg. Hun forsto av alt dette det som enhver kvinne ville forstå hvis hun elsket oppriktig, nemlig at jeg selv var ulykkelig.

For det første: jeg kunne jo faktisk ikke elske noen, fordi, jeg gjentar, å elske – det betød for meg å tyrannisere og være moralsk overlegen.

Men til syvende og sist – her stiller jeg et fullstendig ørkesløst spørsmål – : Hva er best, – billig lykke, eller opphøyde lidelser? Nå, hva er best?

La oss være alene, ta fra oss bøkene, og vi vil straks forståes i den ubeskriveligste forvirring, – vi vil ikke ha anelse om hva vi skal holde oss til, hva vi skal støtte oss på, hva vi skal hate og hva vi skal elske, hva vi skal støtte oss på og hva vi skal forakte. Vi føler oss til og med tynget over å være mennesker, – mennesker med virkelig, eget kjøtt og blod; vi skammer oss over det, anser det for en skjensel og i stedet legger vi an på å bli en slags allmenn-mennesker som aldri har eksistert i virkeligheten. Vi er dødfødte, det er lenge siden vi ble satt til verden av levende fedre, og det behager oss stadig mer. Vi har fått smaken om det. Snart finner vi ut at vi skal fødes av en eller annen ide. Men nå er det nok; nå vil jeg ikke skrive mer «fra kjellerdypet»…

Timon of Athens, av William Shakespeare

Dette er en skjult skatt blant Shakespeares stykker, i hvert fall er det blant de mer interessante av hans mer ukjente stykker. Her har vi karakteren Apemantus, en churlish filosof, som de sier på engelsk (det kan kanskje oversettes med «grov, udannet, ubehøvlet», eller noe sånt). Han hater alt og fornærmer alle, alltid med en beisk humor. Det er også en flott scene der Alcibades diskuterer med senatet om en dømt soldat, for så selv å bli forvist. Det er også en flott scene med god tale rundt der Timon serverer en venn suppe av kokt vann og steiner. Deretter reiser Timon til villmarken, som en eremitt, og ønsker å avbryte alle relasjoner til menneskeheten. Ironisk finner han der ute i ødemarken en stor mengde gull, i det han leter mat. Når så folk kommer til Timon for å få ham tilbake, har han mye gull å betale for å få dem vekk igjen. Hvordan vil det så gå når tjeneren Flavious kommer? Han virker oppriktig i sitt ønske om å få Timon tilbake, og Timon ser ut til å tro på ham. Men også han får gull etter seg, og forsvinner.

Hvordan skal man så ende et sånt stykke? Shakespeare finner en vei man kanskje ikke skulle forventet. Timons skjebne setter Apemantus’ kyniske syn på tingene i et nytt lys. Apementus er hva Timon blir. I det de to treffer hverandre i villmarken, forsøker de å bevise for hverandre hvem som er den største menneskehateren av de to.

Det er diskutert hvorvidt dette stykket egentlig ble ferdig, og om det noen gang ble satt opp på en scene. Det er et underplott som bygger seg opp, men som aldri blir forløst, og dermed fremstår som nokså meningsløst. Stykket er imidlertid artig å lese, om enn det ikke er helt fullendt.

Skipper Worse

Handlingen foregår noen år før Garman & Worse. Det er her de to går i kompaniskap.

Det begynner med at det store skip «Familiens håb», med skipper Worse som kaptein, kommer sent, men godt inn til byen. «Lauritz! – din dævelunge! – opp og klar vimpelen.» begynner denne, ulikt Garman & W.

Dette er i Hans Nilsen Hauge-tiden. Huset på Torvestad er strengt gudfryktig. Der er Jomfru Sara. 26 år. Klok, kjenner Bibelen. Lauritz interessert, i Henriette. Henriette søster motsetning. Hun interessert i Lauritz. Hans Nilsen Fennfoss. Haugeinspirert. Tiltrukket av Sara. De to har problemer, fordi deres følelser er så tøylet av kristen skikk. Hans Nilsen bor der, flytter inn der.
Jacob Worse stikker innom der av og til, for de unge pikers skyld. Torvestad foretrekker ham. Hun legger ut en snare om vintreet, og Sara, som er vant til å følge moren, kommer her i konflikt. Kielland lar det ikke være så opplagt her, hvordan det skal være, som i noen av hans andre fortellinger. Torvestad ønsker selveste Worse, og hun har et ønske om å omvende ham. Dette ønsket kan være noenlunde oppriktig. Hans Nilsen er allerede omvendt. Men Kielland spiller på det vanlige, ung pike som må ta en gammel, ekkel mann. Gamle Worse er dog ikke av de verste.
Gamle Garman liker ikke historien, og sender Worse av gårde. Gamle fru Torvestad får imidlertid overtalt ham til å bli, og arrangerer et ekteskap som nok stikker litt. Det er ikke riktig. Og madam Torvestad blir også ustyrt med en liten tvil, forårsaket av et blikk fra Sarah og minner fra hennes eget liv.

Komisk scene når Worse meddeler nyheten til Garman. Det er kap 8.
Kraftig, flott scene s. 225. Torvestad vil ha møte hos Sarah, men Sarah vil rådføre seg med «min mann». Disse ord «min mann». Dessuten ble Sarah egentlig mindre kuet av å være hos Worse, og hun var dessuten rik. Den første kulde går over i noe annet. Og madam Torvestad går over i å være mor til fru Worse.
Det blir også tematikk, med barnet Sarah som løsriver seg fra moren. Her er med, hvordan Jacob får fiske, trass han har lovet det for moren å la være.
Hans Nilsen reagerer med å straffe seg selv og andre for synden, fordi han følte ved det da Sarah hadde fått en annen, noe som betød at han var utsatt for verdslige følelser også han.

Gradvis blir også Worse mer religiøs, han begynner å tvile. De gamle skippervennene og kompanjongene blir bekymret.
Kontrast kap XI: Randulf og Worse og rom, Sara og Fennefoss på bønnemøte og hjem. De to har seg et lite kyss. Og da Worse kommer halvdrukken hjem, blir han møtt med djevelsnakk og helvete.
Deretter blir Hans Nilsen satt til å fri med Henriette. Men hun er fast og holder på sitt løfte til Lauritz, moren kan ikke tøyle henne. Så blir hun satt til en døden i Lübeck, Erik Pontoppidan Egeland. Fortsatt står hun ved sitt løfte, og hopper heller på sjøen. (Fortellerteknisk interessant – meget allvitende. Kielland går etterpå over i å sette frem folks spekulasjoner, vi lesere vet sannheten. Det er realismen). Det er samtidig storm, stor storm.
Og Sara får åpenbart den vold som er ytt mot henne, hun kjente det da hun var hos Hans. Hun lar sin vrede gå ut over Jacob, med Helvetestrusler. Lignende Hans hadde gjort, da han kjente det da Sara giftet seg.
Kap XIV er Mortens brev til Christian Fredrik, der han gjør sin sønn til arving og Garman i Garman & Worse.

Boken lukker seg om setningen den startet med, Lauritz din djevelunge, vi kommer sent, men vi kommer godt. Således blir det at Worse blir kvitt djevelfrykten, like før han skal dø.

Dette er en mer religiøs roman en Garman & W. Tar opp religiøs tematikk. Det er en meget lettere tematikk, enn hos Garborg. Kielland går ikke egentlig inn i stoffet. Dessuten er han alltid tendensiøs. Men her holder han altså kontrollen og kan si noe noenlunde allment, og ikke skriket og skrålet og leserbrevstemmen fra for eksempel Arbeidsfolk.

To rom

Denne teksten er skrevet i Minsk.

To rom

Jeg diktet opp en fortelling der det var to stykker som bodde i hvert sitt rom, i samme bygning. Det var hun og han, og jeg diktet det opp slik at hun ventet på ham, og han enda sterkere ønsket å gå ned til henne. Så hvorfor går han ikke, hvorfor går han ikke. Og hvorfor kan ingen gå bort til ham og banke på, og fortelle ham at han bare kan gå, hun venter ham jo. Hun venter, og tror ikke han kommer. Det har jeg ikke skrevet, men det er slik det er, hun tror ikke han kommer. Hun venter uten håp, kan jeg skrive. Hun tror ikke han liker henne godt nok til at han vil komme ned til henne, men i virkeligheten er det jo slik at han liker henne mer enn godt nok til at han vil komme ned til henne. Han vil gjøre hva som helst med henne. Eller jeg har diktet det opp slik, hvordan det er i virkeligheten kan ikke jeg si noe om. Der sitter han bare der, med frokosten sin, som er spist, men ikke ryddet bort. Brød og melk og smør og syltetøy. Nede sitter hun altfor vakker i sengen sin, mens hun forsøker å lese en bok forestiller jeg meg.

ES 6. juli 2007