Ambisjonsnivået til Henrik Wergeland med dette verket kjenner ingen grenser. Han vil fortelle menneskehetens historie, på idéplanet, med forening av filosofi, religion og historie, følelser og fornuft, diktet skal romme alt, på alle nivå. I utgaven fra Cappelen forlag, 1968, er det 608 sider langt. Det er et dikt, skrevet på vers, men Wergeland lar seg ikke binde av verseformen, han varierer fritt lengden og formen på versene, og skriver ikke på rim. Det er en grensesprengende utgivelse på alle måter.
Ambisjonsnivået mitt er heller ikke så verst når jeg nå gir meg i kast med det. Det vil ta tid å lese det. Så jeg vil poste denne posten, og bearbeide den underveis. Wergelands måte å skrive på er fremmed for vår tid, det gjelder også for meg. Til å begynne med vil jeg lese omtaler, og gjøre noen dypdykk, så vil jeg etter hvert få lest hele.
Verket kom ut i 1830, rett etter at Wergeland var fylt 22 år. Gjennom hele livet var Wergeland særdeles produktiv, så det er ikke så enormt underlig at han klarer å skrive hundrevis av sider på vers, fra han er 20 til 22. Det er heller ikke så underlig at han har det ungdommelige pågangsmot som skal til for å ta fatt på et sånt verk som dette skal bli, og at han også har det som skal til for å fullføre det. Han kaller det selv sitt hovedverk, ganske uvanlig for en forfatter å liksom starte med det, de fleste utvikler sitt forfatterskap og skriver sine viktigste bøker senere i livet. Særlig når verket skal være så omfattende, og romme så mye.
Wergeland omarbeidet sitt ungdomsverk mens han lå på sykeleiet høsten 1844. Den nye versjonen fikk tittelen Mennesket, og de tre delene i verket fikk titlene Mennesket, fortabelsen og frelsen, altså ikke lenger Mennesket, Skabelsen og Messias. Denne versjonen skal være enklere enn den opprinnelige, noe av målet for Wergeland var å gjøre teksten mer lesbar.
Først starter jeg med prologen, så kommer resten.
PROLOGEN
Prologen er tilegnet H. Steffens, det som skal være en høyskolelærer i Schlesien, engelsk og latinsk Silesia, et ofte omstridt område, og nå stort sett beliggende i Polen. Det er ikke klart for meg hva verken denne H. Steffens eller N. Treschow, Dr. Statsraad, gjør i diktet. De blir nevnt mot slutten av prologen.
Det begynner ganske ordrikt, typisk Wergeland, som ikke pleier å holde igjen for sin boblende, sydende og nesten sprutende fantasi:
Ved Mjøsen, dit Fædrelands Hjerte, høitbankende under
Heidmarkens fulde Bryster, hvor Helgeøe hænger,
sød som Moderbarmens Rubinkrone, Drengens
Ydunsæble . .
Det er kanskje litt vel mye av det gode, selv om man skal lese det med romantikkens briller og med ideen om det skapende geni. Her er det veldig mye som blir sammenlignet, slik Hedmarkens fulle bryster, i det lille utdraget (det følger snart Totn med haar som Guldax/ Kinden rød som kløver/ Munden fuld av Honning!, om en Dreng som har sluppet det, og nå er mæt som en Gud).
Snart blir det dog introdusert et jeg, i all denne beruselsen, et dikter-jeg, som da skal holde orden på Norge i området rundt Hedmark og Mjøs, denne Steffens, som prologen henvender seg til, og Stella, den ideale kvinnefiguren, med navn som betyr stjerne, og vanskelig å lese uten å la tankene gå til Dantes Beatrice. Så her heter det … saa jeg tidt i/ Mørke syntes Stella å skimte… o hvis jeg/ græd, ei hørte / jeg Stellas latter. Dette er linjene der Stella blir introdusert.
Siden blir det også introdusert en harpe, det er en dreng som spiller på den, og det ligger kanskje en idé her om at harpen er melodien til historien, at det er diktet som blir spilt. Harpen og strengene blir siden nevnt i flere sammenhenger, av og til klinger de, av og til er en streng røket, av og til er dikter-jeget på jakt etter den.
Det er i det hele tatt en idérikdom som nesten tar overhånd. Til og med den syriske byen Palmyra er nevnt.
Tænderne — o Palmyras Søiler briste! —
de skrangle som flygtende Vogne.
Møllene summe op: nu er det stille!
Jord, himmel og Helvete er tema, så å si i flukten
Hvad Sang? Jord, eier du Noget,
værd at fortælle til Himlen?
Thi her, hvor Skyerne knæle,
Jord, du er vorden et Dyb kun.
Thi her, hvor Himlen er aaben,
Jord, du er vorden et Helved.
O vee, vee Stella jo boer der!
Jord, du er vorden en Himmel.
Det er fine vendinger, men det viser jo kanskje også litt av problemet med å skrive ubegrenset, ved ikke å holde igjen, det blir litt vanskelig å få tak på. Her er det klart at jorden ikke har noe å fortelle himmelen, mennesket ikke noe å fortelle gudene. Så er det slik at sammenlignet med Himmelen, så er jorden et Helvete, men siden Stella bor her, så er jorden en Himmel likevel. Og alt dette er bare en liten detalj på veien, før diktet, progogen, stormer videre.
Det er en prolog, en innledning dette, så det skal være en forberedelse på verket som skal komme. Da må det roe ned i det verket skal begynne.
. . O store Alt, du bruser — skulde du ikke
være et stille Skjold om det rolige Hjerte,
Herkles Muskler liig om hans svævende Gudblik?
Hvi da . . Angst! o Angst!
jeg synes at drukne; thi Altet,
Jeg vilde skille mig fra,
bruser igjennem min Harpe, som gjennem Chaos’ glødende Port
og hvirvler mig bort, som et Fnug, til Fnug.
Herkles er Herkules, den greske muskelguden. Det store altet må være verdensaltet, naturen selv. Så her er det en angst, i det dikter-jeget forsøker å orientere seg i altet, og det bruser gjennom harpen – dikterharpen – som gjennom Kaos’ glødende bort, og blåser ham bort, som et fnugg, og han blir til et fnugg, også. Det er brusende, stormende skrevet, men det er – den gang, som nå – kanskje litt vanskelig å si hvem som skal være målgruppen for et slikt enormt verk, hvem han skriver til, hvem leseren skal være.
De aller siste linjene har prologens eneste rim:
O Steffens, du Norges bortblæste Laurblad,
o Treschow, der ophang herhjemme din Krands, i hvis Skygge
de gothiske, lyse Øine funkle,
svaler min Pande med signende Hænder:
de Laurbær hvorefter den brænder.
Det er pannen som brenner etter laurbær. Det er litt av et verk Wergeland legger opp til.
Helt grei litteratur 