Månedlige arkiver: januar 2017

Løven som brøler

Jeg er ikke engang sikker på når jeg skrev denne korte teksten, og hva som var hensikten med den. Det må ha vært rundt år 2000 en gang, litt før, eller litt etter. Det er første tekst i en samling med tittelen Prosaminiatyrer, «en samling studier», kaller jeg det, og det er jo ganske riktig. Dette er en studie, en stiløvelse, teknikk.

Løven som brøler

Det brøler en løve. Men det er ingen løve. Det er bare en steinfigur, det er ikke engang en figur, det er bare en helt vanlig stein, og selv til stein å være, uvanlig stille.

ES2000

Reklamer

Vita nuova, av Dante Alighieri

Jeg skal ikke gi meg ut for å ha lest dette spesielle verket til Dante Alighieri. Det består av 42 kapitler, der det er satt sammen reiseskildringer og beskrivelser, med 31 lyriske tekster. Blant de lyriske tekstene er 25 sonetter, 1 ballade og 5 canonzer. I anstendighetens navn har jeg lest de fleste av sonettene, og noen av dem nøye. På helt grei poesi er nr. 17 og nr. 22 gjennomgått og oversatt.

Det var så langt jeg kom i denne omgang.

Holzfällen. Eine Erregung, av Thomas Bernhard

Denne strålende romanen har jeg lest på norsk, og nå også omsider på tysk. Med det skal posten omarbeides og skrives ferdig, men det vil ennå ta litt tid, for jeg vil være opptatt med noen andre prosjekter. Deriblant eksamen i tysk. Jeg håper posten også vil være til nytte som den nå står.

Romanen blir på norsk omtalt som «Trær som faller – en ergrelse». Holzfällen betyr imidlertid ikke trær som faller, det betyr tømmerhogst, noe enhver som slår opp i en ordbok vil finne ut. Eine Erregung er en  opphisselse, sinnsbevegelse, mer enn en ergrelse, men ergrelse er et ord som ligner på dent tyske originalen. Det handler om en jeg-person, veldig identisk med romanforfatteren, som er invitert til et middagsselskap hos ekteparet Auersberger. Der sitter han i en ørelappstol, og ergrer seg over ekteparet, middagsselskapet, og at han i det hele tatt er der. Hele romanen foregår inne i hodet på jeg-personen, mens han sitter der i ørelappstolen, og tenker gjennom hvordan han har havnet der han er, og observerer alt det som foregår under selskapet.

Jeg vil si romanen ikke fungerer om man ikke klarer å lese de beiske karakteristikkene med humor. Det er i hvert fall for meg en svært humoristisk effekt i kontrasten mellom den pussede fasaden til ekteparet Ausberger og de andre, og de helt nådeløse betraktningene til jeg-personen i ørelappstolen. Den er helt utenfor den gode smak, slik også jeg-personen er det, her er ingenting av de sosiale konvensjonene om hvordan man skal oppføre seg i dannede selskap, hva man skal kalle hyggelig, og hva man skal kalle trist. Jeg-personen synes det er fælt at en felles bekjent, en Joanna, har hengt seg, men han legger ikke følelsene sine om dette heller i de vante folder, om man kan bruke uttrykket i overført betydning. Han reagerer ikke som man venter, sier ikke det man skal, men bruker selvmordet til Joanna som årsak for at han i det hele tatt befinner seg i middagsselskapet. Han ville ikke mottatt invitasjonen, om det ikke var for at han var i følelsesmessig ubalanse på grunn av dette selvmordet.

Waiting for Godot, av Samuel Beckett

Mens vi venter på Godot er et av de teaterstykkene som har betydd mest for meg opp gjennom årene. Jeg så det i en versjon fra et fransk teaterensemble, under festspillene i Bergen på 90-tallet en gang, og jeg leste det i norsk oversettelse i 1999, må det ha vært. Jeg har lest om det, og snakket om det. Vi hadde en teatergruppe på begynnelsen av 2000-tallet, jeg skrev teaterstykker selv, for denne gruppen, og disse teaterstykkene var tett opp til de ideene Beckett lanserte. Samuel Beckett var en dramatist som appellerte til meg annerledes enn Anton Tsjekhov gjorde det, en annen jeg følte skrev teaterstykker nesten spesielt for meg, men med Tsjekhov skjønte jeg ikke helt hva det var som utgjorde magien. Becketts stykker sa noe om livet jeg følte det var nødvendig å si, og han sa det på en måte jeg følte var den riktige å få sagt det.

Nå skal ikke dette innlegget bli så personlig, selv om innledningen har blitt det. Samuel Beckett skrev sitt stykke på fransk fra oktober 1948, var ferdig 29. januar 1949, og fikk det oppført, på fransk, i 1953. På engelsk var premieren i 1955. Jeg har hørt historier om at det er vist for fanger i fengsel, og at det har gjort sånt inntrykk på dem, fordi det har sagt noe om deres situasjon, noe de kan kjenne seg igjen. Jeg har hørt en historie om at den store Adorno, kritikeren, har sagt at Godot, som de venter på, er et navn med slektskap til Gud, God -> Godot, og at Beckett, som satt i salen og hørte, sa at det har det ikke. Adorno etablerte forholdet mellom dramatikeren og hans kritiker ved neste forelesning, da han på ny sa at Godot kunne ha et slektskap med Gud, vente på Gud, siden navnet var Godot.

Resten kommer senere…

Mennesket, Skabelsen og Messias, av Henrik Wergeland

Ambisjonsnivået til Henrik Wergeland med dette verket kjenner ingen grenser. Han vil fortelle menneskehetens historie, på idéplanet, med forening av filosofi, religion og historie, følelser og fornuft, diktet skal romme alt, på alle nivå. I utgaven fra Cappelen forlag, 1968, er det 608 sider langt. Det er et dikt, skrevet på vers, men Wergeland lar seg ikke binde av verseformen, han varierer fritt lengden og formen på versene, og skriver ikke på rim. Det er en grensesprengende utgivelse på alle måter.

Ambisjonsnivået mitt er heller ikke så verst når jeg nå gir meg i kast med det. Det vil ta tid å lese det. Så jeg vil poste denne posten, og bearbeide den underveis. Wergelands måte å skrive på er fremmed for vår tid, det gjelder også for meg. Til å begynne med vil jeg lese omtaler, og gjøre noen dypdykk, så vil jeg etter hvert få lest hele.

Verket kom ut i 1830, rett etter at Wergeland var fylt 22 år. Gjennom hele livet var Wergeland særdeles produktiv, så det er ikke så enormt underlig at han klarer å skrive hundrevis av sider på vers, fra han er 20 til 22. Det er heller ikke så underlig at han har det ungdommelige pågangsmot som skal til for å ta fatt på et sånt verk som dette skal bli, og at han også har det som skal til for å fullføre det. Han kaller det selv sitt hovedverk, ganske uvanlig for en forfatter å liksom starte med det, de fleste utvikler sitt forfatterskap og skriver sine viktigste bøker senere i livet. Særlig når verket skal være så omfattende, og romme så mye.

Wergeland omarbeidet sitt ungdomsverk mens han lå på sykeleiet høsten 1844. Den nye versjonen fikk tittelen Mennesket, og de tre delene i verket fikk titlene Mennesket, fortabelsen og frelsen, altså ikke lenger Mennesket, Skabelsen og Messias. Denne versjonen skal være enklere enn den opprinnelige, noe av målet for Wergeland var å gjøre teksten mer lesbar.

Først starter jeg med prologen, så kommer resten.

PROLOGEN

Prologen er tilegnet H. Steffens, det som skal være en høyskolelærer i Schlesien, engelsk og latinsk Silesia, et ofte omstridt område, og nå stort sett beliggende i Polen. Det er ikke klart for meg hva verken denne H. Steffens eller N. Treschow, Dr. Statsraad, gjør i diktet. De blir nevnt mot slutten av prologen.

Det begynner ganske ordrikt, typisk Wergeland, som ikke pleier å holde igjen for sin boblende, sydende og nesten sprutende fantasi:

Ved Mjøsen, dit Fædrelands Hjerte, høitbankende under
Heidmarkens fulde Bryster, hvor Helgeøe hænger,
sød som Moderbarmens Rubinkrone, Drengens
Ydunsæble . .

Det er kanskje litt vel mye av det gode, selv om man skal lese det med romantikkens briller og med ideen om det skapende geni. Her er det veldig mye som blir sammenlignet, slik Hedmarkens fulle bryster, i det lille utdraget (det følger snart Totn med haar som Guldax/ Kinden rød som kløver/ Munden fuld av Honning!, om en Dreng som har sluppet det, og nå er mæt som en Gud).

Snart blir det dog introdusert et jeg, i all denne beruselsen, et dikter-jeg, som da skal holde orden på Norge i området rundt Hedmark og Mjøs, denne Steffens, som prologen henvender seg til, og Stella, den ideale kvinnefiguren, med navn som betyr stjerne, og vanskelig å lese uten å la tankene gå til Dantes Beatrice. Så her heter det … saa jeg tidt i/ Mørke syntes Stella å skimte… o hvis jeg/ græd, ei hørte / jeg Stellas latter. Dette er linjene der Stella blir introdusert.

Siden blir det også introdusert en harpe, det er en dreng som spiller på den, og det ligger kanskje en idé her om at harpen er melodien til historien, at det er diktet som blir spilt. Harpen og strengene blir siden nevnt i flere sammenhenger, av og til klinger de, av og til er en streng røket, av og til er dikter-jeget på jakt etter den.

Det er i det hele tatt en idérikdom som nesten tar overhånd. Til og med den syriske byen Palmyra er nevnt.

Tænderne — o Palmyras Søiler briste! —
de skrangle som flygtende Vogne.
Møllene summe op: nu er det stille!

Jord, himmel og Helvete er tema, så å si i flukten

Hvad Sang? Jord, eier du Noget,
værd at fortælle til Himlen?

Thi her, hvor Skyerne knæle,
Jord, du er vorden et Dyb kun.

Thi her, hvor Himlen er aaben,
Jord, du er vorden et Helved.

O vee, vee Stella jo boer der!
Jord, du er vorden en Himmel.

Det er fine vendinger, men det viser jo kanskje også litt av problemet med å skrive ubegrenset, ved ikke å holde igjen, det blir litt vanskelig å få tak på. Her er det klart at jorden ikke har noe å fortelle himmelen, mennesket ikke noe å fortelle gudene. Så er det slik at sammenlignet med Himmelen, så er jorden et Helvete, men siden Stella bor her, så er jorden en Himmel likevel. Og alt dette er bare en liten detalj på veien, før diktet, progogen, stormer videre.

Det er en prolog, en innledning dette, så det skal være en forberedelse på verket som skal komme. Da må det roe ned i det verket skal begynne.

. . O store Alt, du bruser — skulde du ikke
være et stille Skjold om det rolige Hjerte,
Herkles Muskler liig om hans svævende Gudblik?
Hvi da . . Angst! o Angst!
jeg synes at drukne; thi Altet,
Jeg vilde skille mig fra,
bruser igjennem min Harpe, som gjennem Chaos’ glødende Port
og hvirvler mig bort, som et Fnug, til Fnug.

Herkles er Herkules, den greske muskelguden. Det store altet må være verdensaltet, naturen selv. Så her er det en angst, i det dikter-jeget forsøker å orientere seg i altet, og det bruser gjennom harpen – dikterharpen – som gjennom Kaos’ glødende bort, og blåser ham bort, som et fnugg, og han blir til et fnugg, også. Det er brusende, stormende skrevet, men det er – den gang, som nå – kanskje litt vanskelig å si hvem som skal være målgruppen for et slikt enormt verk, hvem han skriver til, hvem leseren skal være.

De aller siste linjene har prologens eneste rim:

O Steffens, du Norges bortblæste Laurblad,
o Treschow, der ophang herhjemme din Krands, i hvis Skygge
de gothiske, lyse Øine funkle,
svaler min Pande med signende Hænder:
de Laurbær hvorefter den brænder.

Det er pannen som brenner etter laurbær. Det er litt av et verk Wergeland legger opp til.