Sammen med Hamlet, King Lear og Othello utgjør MacBeth de store tragediene til Shakespeare, høydepunktet av hans dramatikk. Alle bærer tittel etter navnet på hovedpersonen. Hamlet mest berettiget, det er han handlingen kretser rundt, han som må foreta valgene. Dette stykket er kjent for sin dype filosofi, og for sin nærmest ekstremt komplekse hovedperson og den briljante konflikt. King Lear er også en rolle som kan bære et stykke alene, men i denne tragedien er det flere som gjennomgår utvikling, katastrofer og valg, vanligvis forbeholdt hovedpersonen. Dette stykket er kjent for en meget tung handling, et ekstremt komplekst persongalleri, og et imponerende løft av en forholdsvis enkel konflikt. I Othello er det ikke hovedpersonen som sørger for fremdriften, selv om det også her er han som hardest rammer av tragedien. Dette stykket skiller seg fra de andre med at konflikten fullt ut er iscenesatt, det er bare ordene til Iago som driver Othello til vanvidd, hele tragedien baserer seg på en løgn. Her har vi den enkleste, men også den mest menneskelige konflikten av de tre. MacBeth er den grusomste.
Akt I
Scene 1: Åpent sted
Den berømte heksescenen, med liten annen funksjon enn å tjene som varsel eller frempek for hva som skal komme. Et urovekkende varsel. «When shall we three meet again?» er første replikk, i en syngende heksedans blir de enige om å møtes «when the battle’s lost and won», før dagry, et øde sted, med MacBeth, «Fair is foul and foul is fair/ Hover through the fog and filthy air.»
Scene 2: Leir ved slagmarken
Første egentlige scene begynner også temmelig dramatisk, kong Duncan og hans sønn, Malcom, finner en skadet kaptein på slagmarken, kapteinen beretter om en blodig kamp mellom modige MacBeth og nådeløse MacDonald, MacBeth vant. Alle roser MacBeth, men det varsles på nytt om storm, uro og harde slag. Etterpå kommer lord (thane) Ross, og raporterer om enda en stor handling fra MacBeth. Han har nedkjempet norskekongen Sweno, og fortjener å bli utnevnt til lord av Cawdor.
Scene 3: Åpent sted
Heksene kommer tilbake, på ny ledsaget av lyn og torden og uvær, og på ny hyler og skriker de om alt de har gjort, og skal gjøre. En tromme lyder, og MacBeth gjør sin entre sammen med Banquo, «So foul and fair a day I have not seen,» er hans treffende første replikk. Heksene kommer med sin spådom, og hilser ham hver en lord av Glamis, lord av Cawdor og til slutt konge av Skottland. «Good sir, why do you start and seem to fear/ Things hat do sound so fair?» spør Banquo MacBeth som er lamslått. Heksene kommer også med tre spådommer til Banquo, han vil bli «Lesser than MacBeth and greater», «Not so happy, yet much happier» og «Thou shal get kings, though thou be none», før de hilser på ny og forsvinner, til MacBeth’ og Banquos forbløffelse. Forbløffelsen blir ikke mindre da Ross og Angus straks etter kommer, og annonserer MacBeth Lord av Cawdor, akkurat som heksene nettopp har sagt. MacBeth får umiddelbart ideen om å drepe kongen, skildringen av hvordan den frister ham og samtidig skremmer ham, er mesterlig. «Glamis and Thane of Gawdor/ The greatest is behind.» Han antyder det bare i en sidemonolog, nærmest eufemistisk, man får inntrykk av at det er noe annet i MacBeth som kontrollerer ham, et menneske som ikke har kontroll over seg selv, og vet det. Han avtaler med Banquo at de to må tale mer siden, Banquo har jo også fått spådom om kongemakt, ikke til seg selv, men til etterkommerne.
Scene 4: Leir ved slagmarken
MacBeth og de andre kommer til Kong Duncan, for å ta i mot utmerkelsene. Kongen og MacBeth samtaler høyaktet og ærefullt, MacBeth gjentar sine mørkere tanker i sidereplikker, kong Duncan får utelukkende et godt inntrykk av ham. Samtidig blir Malcom utnevnt til arveprins.
Scene 5:
Introduksjonen av Lady MacBeth, en karakter hvis besettende ondskap overgår selv Iago fra Othello, hun er av Dostojevskijsk størrelse og får karakteren satt fra første stund. Hun leser brevet om hendelser vi allerede har sett, Shakespeare skriver hele brevet fra MacBeth, så hun kan lese det, og reagere på det. Deretter har hun en uhyre slu monolog, hvor hun fordømmer MacBeth’ godhet, og plasserer seg i rollen som den som skal få de grusomme handlingene til å skje, hun er klar til å påkalle alle onde makter, og går så langt som å be om å bli fylt av «the direst cruelty». Det er bemerkelsesverdig at hun har med vendingen, «unsex me here», og at hun ikke et øyeblikk vurderer å få spådommen oppfylt, uten gjennom den frykteligste ondskap. Da MacBeth kommer mot slutten av den 70 linjer lange scenen, tar hun fullstendig kontrollen og er sikker som heksene hva som skal skje, «Only look up clear./ Too alter favour, ever is to fear./ Leave all the rest to me.» Det er ingenting som tyder på at MacBeth ikke vil la dette skje.
Karakteren Lady MacBeth setter enda en pigg inn i en allerede uhyggelig hanldling.
Scene 6: Utenfor slottet til MacBeth
Kongen ankommer, Lady MacBeth tar i mot, bare hilsninger og lykkeønskninger, fin kontrast til ondskapen som ligger under. «The love that follow us sometime is our trouble,/ Which still we thank as love,» sier kong Duncan, her blir det megetsigende, ironisk.
Scene 7: Rom i slottet
MacBeth uttrykker på ny sin tvil om det han skal gjøre, både når det gjelder hans egne evner, om han er i stand til å bære kongeverdigheten og utfordringene som venter etterpå, men også i forhold til at han setter oppriktig pris på Duncan, og holder ham som en god konge han dessuten skal tjene. Lady MacBeth finner ham i hans tvil, og spør om han er blitt feig, «Art thou afeard/ To be the same in thine own act and valour/ As thou art in desire?» og MacBeth kan ikke annet enn å svare på utfordringen, det ligger i det å være mann. Det er Lady MacBeth enig i, og kommer som kvinne med et meget sterkt uttrykk for hva dette innebærer, «How tender ’tis to love the babe that milks me:/ I would, while it was smiling in my face,/ Have pluck’d my nipple from his boneless gums,/ And dash’d the brains out, had I so sworn as you/ Have done to this.» Hun er altså som kvinne, mer mann enn MacBeth, det er hun som har føringen, og han må følge etter, og det gjør han. Planen er at hun skal skjenke kongens vakter fulle, og så skal MacBeth drepe kongen. Vaktene vil få skylden. MacBeth grøsser nesten over den grusomme planen, og ber om at lady MacBeth bare må få mannlige barn.
Dette er den sterkeste førsteakten av Shakespeare-stykkene jeg kjenner. Ingen steder blir konflikten satt så bredt, og uhyggen så fremtredende, så tidlig.
Akt II
Scene 1: Slottsgården
Banquo og hans sønn, Fleance, er ute i slottsgården nattestid. MacBeth kommer også, og de har en samtale, Banquo har uhyggelige drømmer, de handler om heksene og spådommen, MacBeth sier han ikke har tenkt på dem. Men da Banquo og Fleance har gått, får MacBeth en vision om en blodig dolk, som peker mot kongens rom, han vil gripe den, men kan ikke. Han tolker dette som tegn på uroen og kvalet rundt gjerningen han skal utføre, men da en bjelle ringer som tegn på at Lady MacBeth har utført sin del av oppdraget, skrider han likevel til gjerning.
I go, and it is done; the bell invites me.
Hear it not, Duncan; for it is a knell
That summons thee to heaven or to hell.
Scene 2: Slottsgård fortsatt
Lady MacBeth trer inn, og forteller hvordan hun har fått vaktene fulle, og plassert dolken der den skal være, hun lovpriser motet sitt, som en hunndjevel ville gjort det, men da MacBeth gyr lyd fra seg, frykter hun at gjerningen ikke blir begått.
Alack, I am afraid they have awaked,
And ’tis not done. The attempt and not the deed
Confounds us. Hark! I laid their daggers ready;
He could not miss ’em. Had he not resembled
My father as he slept, I had done’t.
Det er bemerkelsesverdig at hun vurderte å gjøre mordet selv, men ikke kunne, fordi kongen lignet på faren henes. Hvorfor skulle det ha betydning, for en ond kvinne som henne? Hvorfor har Shakespeare det med? Hun har imidlertid ingenting å frykte, MacBeth har drept, men nå er han så skjelven at han ikke orker å ordne med blodet slik at vaktene får skylden. Lady MacBeth håner ham, og går for å gjøre det selv. MacBeth fortalte at han så syner og hørte stemmer, også mens han utførte handlingen, og da han hørte en bønn, fikk han seg ikke til å rope «Amen», enda han følte en uhyre trang til å gjøre det. De gode krefter har forlatt ham.
«My hands are of your colour, but I shame to wear a heart so white.»
«To know my deed, ’twere best not know myself.»
Scenen har også det berømte spørsmålet der MacBeth lurer på om alt vann i Neptuns hav er nok til å vaske fingrene hans rene, og Lady MacBeths senere svar, selv om hun ikke har hørt spørsmålet, der hun tar ham med tilbake til kammerset for å vaske bort blodet, «A little water clear us of this deed./ How easy it is then.»
Vi har altså en MacBeth som tynges fryktelig av samvittighet for det han har gjort, og en Lady MacBeth som behandler det kynisk og overflatisk, og kun som et middel for å nå sine mål.
«Wake Duncan with your knocking. I would you couldst.»
Scene 3: Slottsgården fortsetter
Scenen innledes med et komisk mellomspill, en portner hører banking, «Here’s a knocking indeed!» den samme bankingen som avslutte forrige scene, da under MacBeth grusomme forutanelser, portneren har også forutanelser, men hans frykt skyldes nok først og fremst at han er godt full, og gir seg utslag i en veldig snakksomhet, alltid innledet med «knock, knock», portneren tror også det er djevelen fra Helvete, men altså i en helt annen stemning, «I pray you remember the porter», sier han i det han åpner. Det er MacDuff og Lennox. Etter at portneren har gitt dem en utlegging om problemene drikking fører med seg, forsvinner han, og MacBeth kommer. Det er MacDuff som finner den døde kongen, «Confusion now hath made his masterpiece!» Lady MacBeth kommer også, alle kommer, alle er rystet over nattens hendelser, «The murder in a woman’s ear,/ Would murder as it fell», sier MacDuff til Lady MacBeth. MacBeth sier livet nå er uten mening, men også at han har drept vaktene til kongen i raseri, litt merkelig, siden han fremtrer rolig da han viser de to lordene til kongen, han må altså da ha visst det, selv under bløffen han og lady MacBeth kjører, og som de foreløpig slipper unna med. Scenen avsluttes med at kongesønnene, Malcom og Dobalbein, bestemmer seg for å dra til Irland og England til tingene har roet seg, de innser at de er i fare.
Scene 4: I nærheten av MacBeth’ slott
En gammel mann og Lord Ross snakker sammen, den gamle mannen har sett en ugle drepe en falk, og det mens falken var pæ høyden av sin flukt, en klar analogi til drapet på kongen, også fordi det om natten var varslet med ugleskrik. Samtalen byggre opp under uhyggen. MacDuff kommer også, på vei hjem til Fife, og kan fortelle at mistanken går til kongesønnene som nå er flyktet, vaktene kan ikke ha stått bak drapet alene, MacBeth er i ferd med å bli kronet til konge. Ross bestemmer seg for å reise dit, til Scone, for å bivåne.
God’s benison go with you; and with those
That would make good of bad, and friends of foes!
(Old man)
Akt III
Scene 1: Kongeslottet i Forres
MacBeth er nå konge, og fremstår med pomp og prakt, en scene typisk for begynnelsen av Shakespeares strykker. Men her er uroen allerede opprettet. Dundelain og Malcom er utenlands, og kan tenkes å gjøre krav på tronen, som skulle vært deres. Banquo og hans sønn, Fleance, er i hoffet. Med dem har MacBeth spådommen å tenke på, så det er dem han frykter mest. Det viser seg at han allerede har kontaktet to mordere, som skal ta seg av Banquo og Fleance. På ny dukker temaet om de er «manly enough» opp, og de to garanterer at det er de. Svarene de gir tegner dem som hensynsløse mordere, hvilket bygger opp om MacBeth som det mest voldelige av Shakespeares store stykker.
It is concluded. Banquo, thy soul’s flight,
If it find heaven, must find it out to-night.
MacBeth
Scene 2: Palasset
Lady MacBeth og MacBeth diskuterer frykten og uroen de begge føler etter hva som har hendt, Lady MacBeth mest for seg selv, MacBeth direkte til henne. Han mener Duncan kanskje er den lykkeligste, som kan ligge fredelig i graven. Dette spiller også tilbake oå mordernes ord, fra forrige scene:
So weary with disasters, tugg’d with fortune,
That I would set my lie on any chance,
To mend it, or be rid on’t
De er begge enige om å late som ingenting overfor Banquo, slik at han ikke skal merke hva de har fore.
Scene 3: I nærheten av palasset
De to morderne blir ledsaget av en tredje, men får bare drept Banquo, Fleance slipper unna. Det skjer om natten, Banquo har en fakkel som blir slått ut i mørket, slik at det er uklart hva som egentlig skjer. Scenen er kort, 24 linjer.
Scene 4: Palasset
Det skal være bankett, og adelen er samlet på slottet. Under selskapelighetene får MacBeth høre at Fleance er unsluppet, han tar nyheten meget tungt, og holder alle sorger som løst, hadde bare Fleance vært ryddet av veien:
Then comes my fit again: I had else been perfect,
Whole as the marble, founded as the rock,
As broad and general as the casing air:
But now I am cabin’d, cribb’d, confined, bound in
To saucy doubts and fears. But Banquo’s safe?
Dette spiller på motivet som driver stykket, at MacBeth hele tiden må foreta nye mord, for hva han selv har satt i gang. Dette ligger også i en av de første talene hans, om tvilen med å drepe kongen, hvis bare handlingen alene var nok, det er det altså ikke. Straks etter ser MacBeth spøkelset til Banquo sitte på plassen hans, hvilket meget sterkt understreker påkjenningen han er utsatt for. Foran alle gjestene snakker han til det, og tør ikke sette seg på stolen. MacBeth er den eneste som ser spøkelset, som altså kan være et utslag av hans fantasi. Lady MacBeth prøver å ta kontrollen over situasjonen, ved på ny å spille på hans mandighet: «Are you a man?» spør hun. Hver gang spøkelset forsvinner, er MacBeth mann igjen. Det er spørsmål om mot. «What man dare, I dare,» og da spøkelset til slutt forsvinner for godt: «I am a man again.» Opptrinnet er så alvorlig, at Lady MacBeth har måttet jage gjestene ut under henvisning til kongens helse. Scenen slutter med at MacBeth undrer seg over hvorfor MacDuff ikke er til stede. Meget stramt komponert, et varsel, et hint, om hvem som skal blir MacBeth’ nemesis. MacBeth sier at han er så dypt inne i tingene, at han må gå linjen helt ut, det er ingen vei tilbake. «We are yet but young in deed.»
Alt understerker at det ikke er MacBeths egne krefter som driver ham, det er egentlig ikke konen hans, heller. De har satt i gang noe de ikke kan kontrollere, som de ikke skjønner rekkevidden av, og det skremmer dem begge. At MacBeth på ny vil det overnaturlige for å få svar, er også med på dette.
Scene 5: Åpent sted
Hovedheksen, Hecate, kjefter på de tre heksene som har satt i gang denne farlige leken med MacBeth. Nå må de ordne opp, og det skal de gjøre ved elven Acheron, elven i Helvete. Scenen er egentlig ganske vanvittig, med sang og dans, og en svevende katt, og hekseaktig villskap. Dette er scene for uhygge og trollkrefter.
Scene 6: Skottland
Lord Lennox og en annen lord diskuterer begivenhetene. Shakespeare bruker dette til å få frem at MacDuff samler en hær, for å kjempe på vegne av Malcom. I tillegg går ryktet at MacBeth forbereder krig. Der heksene altså er et mellomspill mest for å øke uhyggen, er dette mellomspillet handlingsdrivende, eller handlingforklarende. Løsningen er raskere, enn å vise hvordan MacDuff gjør det på scenen. Dette er heller ikke det viktige.
Akt IV
Scene 1: En hule med en stor kjele
De tre heksene rører rundt i en stor kjele, mens de sier besvergelser. Heksesjefen Hecate kommer også. alle er med i kokeriet. «All ill come running in, all good keep out.» MacBeth kommer, det høres banking, det er MacBeth. Han vil høre spådommer, og heksene etterkommer hans ønske gjennom tre anskuelser (apparition): 1. Armert hode som advarer mot MacDuff. 2. Blodig barn som besverger at ingen «of woman born» skal «harm MacBeth». 3. Kronet barn med tre i hånden, som spår at MacBeth skal bestå til «Great Birnam wood to high Dunsinane hill/ Shall come against him.» Spådommene gjør MacBeth beroliget, men han vil vite en siste ting, om Banquos etterkommere skal regjere i dette riket, dette blir en variant av om bare dette går i orden, så er alt i orden, men heksene mener MacBeth spør for mye. Kjelen synker nå i jorden, og et grusomt syn for MacBeth viser seg, 8 utgaver av Banquo og etterkommere viser seg, en med et speil i hånden, blodig, kan ikke tolkes annerledes enn at etterkommerne skal myldre. Da Lennox kommer retter etterpå, har han ikke merket noen ting, ikke engang heksene. Det kan altså alt sammen være MacBeths innbilning. Lennox har nyheten om at MacDuff har dratt til England, hvorpå MacBeth bestemmer seg for å dra til Fife (MacDuffs herrskap) og slakte familien hans. Alt for å slippe unna spådommene.
Scene 2: MacDuffs slott i Fife
Lady MacDuff og Lord Ross diskuterer MacDuffs forsvunnen, konen mener det er av feighet, og blir dermed en slags parallell til Lady MacBeth, men Ross kjenner bedre grunnen, han tror ikke det er av feighet, men det er vanskelige tider, ingen vet hva. Frykten er at MacDuff er forræder, og at det er derfor han flykter. Etter at de to har hatt sin diskusjon, kommer sønnen i huset, og har lignende samtale med moren. Han svarer meget klokt og tillitsfullt, og ikke på blankvers, på morens forsikring om at forrædere skal drepes av ærlige folk, svarer sønnen: «Then the liars and swearers are fools, for there are liars and swearers enow to beat the honest men and hang up them.» Det kommer så en budbringer, og advarer familien om å flykte. moren nøler i en briljant liten monolog, hvor hun går fra å spørre hvorfor hun skal flykte som ikke har gjort noe galt, til å huske at i denne verden er det ikke slik at den som ikke har gjort noe galt, ikke har noe å frykte, og ender opp med å spørre hvorfor hun velger dette kvinnelige forsvar å hevde at hun ikke har gjort noe galt, altså en meget elegant henspilling på et av stykkets viktige motiv, det mannlige og kvinnelige. Morderen kommer umiddelbart etter, og dreper sønnen, den mest uskyldige av alle. Moren klarer å flykte.
Scene 3: Foran kong Edwards slott i England
Den innledende samtalen mellom Malcom og MacDuff, kommer på ny inn i kjønnsspørsmålet:
MALCOM: Let us seek out some desolate shade, and there
Weep our sad bosoms empty.
MACDUFF: Let us rather
Hold fast the mortal sword, and like good men
Bestride our down-fall’n birthdom:
MacDuff har den mest mannlige karakteren i stykket, og bruker også vendingen, herlig tilfeldig, men sier hva som kreves med å være mann. I det følgende ser vi at det er MacDuff som har egenskapene til å gjenopprette riket. Malcom tviler på seg selv, og interessant nok er det at han føler seg for styrt av begjær, seksuell lyst, til å egne seg til å være konge. Han går så langt som å si at han foretrekker MacBeth. Det er på dette tidspunkt vanvittig mange motiv, tema, handlingsparalleller og usikre menneskeskjebner på gang i stykket, men Shakespeare nøler ikke med å introdusere ett til, helt i tråd og i sammenheng med de andre han har. Der MacBeth så snart han får sjansen bruker ambisjonene sine og maktbegjæret til å gripe kronen med alle midler, føler Malcom seg ikke berettiget selv når han har krav på den. MacDuff viser sin personlighet, ved å forsøke å overtale ham til likevel å ta tronen, han argumenterer at begjæret vil kunne bli oppfylt, og det vil likevel være mer enn nok goder til overs å fordele utover riket. Men Malcom holder på sitt, han vil «Pour the sweet milk of concord into hell», hvorpå MacDuff fordømmer ham i raseri, og sier han verken er skikket til å regjere eller leve, og at det å høre dette, «hath banished me from Scotland,» og «thy hopes ends hear!» Malcom slår så om, og sier at han har sagt alt dette uten erfaring, dette er hans første løgn, sagt for at MacDuff skal ta kommandoen. Altså en variant av kvinne-mann-tematikken, igjen. «Such welcome and unvelcome things at once/ It’s hard to reconcile.» svarer MacDuff, en setning fylt av innhold. Likeså «Well, more anon,» fra Malcom, da doktoren kommer straks etter. Han melder at kong Edvard av England er syk. Så kommer Ross, som Shakespearsk veltalende i en svært gripende scene, melder at barna og kona til MacDuff er drept. Det er tunge nyheter, for Malcom har anklaget MacDuff for å ha reist fra dem, samvittigheten må tynge ham., og det gjør det, hvilket han gir uttrykk for i en fryktelig monolog. «Not for their own demerits but for mine/ Fell slaughter on their souls. Heaven rest them now.» Før det har Malcom sagt at han må ta det som en mann (dispute-fight), og MacDuff svarer øyeblikkelig (og innleder monologen) I will do so, But I must also feel it as a man.» «O I could play woman with mine eyes And braggart with my tongue.» MacDuff frykter ikke, han vil ta hevn. Dette må sees i relasjon til Malcom og Dunbelain, som reiser av gårde når faren blir drept.
Akt V
Scene 1: MacBeths slott
En meget spesiell scene. En doktor og en nobel kvinne observerer Lady MacBeth, som nå balanserer på randen av galskap, alltid må ha lys i nærheten, og forsøker å vaske hendene rene for blod. Kvinnen sier hun kan gjøre det opp til et kvarter, hver gang. «All the perfume in Arabia will not sweethen this little hand.» Dette spiller tilbake på første akt, hvor lite grann vann var nok. Hun sier også «Whats done, cannot be undone», som også spiller tilbake på tidligere diskusjoner. Nå har hun fått alle kvalene MacBeth har hatt, og de har brutt henne ned. «I think, but dare not speak,» er siste replikk fra doktoren.
Scene 2: På landet i nærheten av Dunsiane
Fire skotske nobelmenn diskuterer hvordan engelskmennene nærmer seg, ledet av Malcom, Duncans bror, Siward, og MacDuff. De ville alle slå seg sammen, og delta i den felles sak. Scenen fungerer både for å fortelle hva som foregår, bygge opp stemningen og også som et nødvendig mellomspill etter trykket og uhyggen i forrige scene. Publikum trenger en pause.
Scene 3: MacBeths slotti Dunsiane
Vi får se hvordan MacBeth forbereder slaget som venter. MacBeth tenker bare på spådommen, om Malcom ikke er født av kvinner, han er svært opphisset, og det er ikke klart om det er dette som leder til motet han fremviser, i det han kommanderer til kamp og befaler å bli iført rustning. Det kan også være at dette ikke er mot, men bare et ønske om å få det hele overstått. At han går til kampen uten at rustningen er ordentlig på ham, underbygger dette. Den vanvittige ordren om å henge alle som snakker om frykt, også, i likhet med den umulige ordreren til dokteren at han skal kurerere konen hennes galskap. Hvorom allting er, MacBeth er smått ute av kontroll.
Scene 4: På landet igjen
Motstanderne er samlet. De snakker sammen og oppildner til kamp,, Malcom, Meneith, Siward og MacDuff. Scenen avsluttes med at de marsjerer av gårde.
Scene 5: Slottet
MacBeth forbereder slaget, men det er fortvilelsens mot, galskapens mot, han reagerer knapt på at konen blir funnet død, dødskriket reagerer han på med «I have almost forgot the taste of fears,» årsaken er at han ikke kan unnfly sin skjebne, komme hva komme vil. Han reagerer med at alle skal dø en gang, livet er ingenting, og da en budbringer meddeler at brisbane skogen beveger seg, slik det ble sagt i spådommen til heksene, truer han først med å henge budbringeren til han dør av sult, før han avfinner seg med dette også.
I gin to be aweary of the sun,
And wish the estate o’ the world were now undone.
Ring the alarum-bell! Blow, wind! come, wrack!
At least we’ll die with harness on our back.
Scene 6: Samme
«Do we but find the tyrant’s power to-night,
Let us be beaten, if we cannot fight,» sier onkel Siward. Scenen er meget kort, og viser hvordan Malcom, Siward og MacDuff innvaderer slottet. Alt bærer preg av å være uunngåelig, samtidig som det er intenst drama, med vekslingen av scener og alt som står på spill.
Scene 7: Samme
Første kamp er mellom MacBeth og Siwards sønn, før kampen gjentar MacBeth igjen spådommen at han skal bare frykte den som ikke er født av noen mor. MacBeth vinner denne kampen. «Thou wast born of woman.»
Scene 8: Foran slottet
Så å si et nærbilde av MacDuff, som under kampene leter etter MacBeth, og beskriver hva han vil gjøre med ham, som hevn for hva han gjorde med familien hans.
Scene 9: Foran slottet fortsatt
Malcom og Siward beskriver situasjonene, kampene er i full gang, de går inn i slottet. 6 verselinjers scene.
Scene 10: Fortsetter
MacBeth vurderer selvmordet, og avstår fra det, i det MacDuff kommer inn. Det ligger an til et voldsomt oppgjør, og heksenes spådommer gjør utfallet uklart, men MacDuff avslører med en gang at han ikke er født av noen kvinne, men ble skåret ut av liket til sin mor, hvorpå utfallet er gitt. Scenen skifter med en gang karakter, alle spådommer stemmer, MacBeth avfinner seg med sin skjebne, og kjemper bare symbolsk. Sceneinstruksjonen sier de skal gå ut, og komme tilbake, før MacDuff stikker MacBeth ned.
Scene 11: Slottet
Malocm har fått kongemakten. Diskusjonen om å være mann, får sin lille avrunding i omtalen av Siwards sønn:
Helt grei litteratur 