En spasertur langs landeveien

En spasertur langs landeveien

Det er mye man kan tenke når man spaserer langs landeveien, tenkte jeg, mens jeg spaserte langs landeveien. Hvis det for eksempel ikke er en virkelig landevei, men heller en øde vei i en stor by, en vei der det kjører biler forbi, men folk er det ikke der. Jeg er den eneste, jeg har fått det for meg at jeg skal gå denne veistrekningen i stedet for å kjøre buss gjennom dem. Kanskje nettopp for å la tankene komme, nettopp de tankene jeg nå skal skrive ned. Vinter er det, kuldegrader, men snøen er likevel våt og skitten, som jeg også blir det når jeg går gjennom den. Slik er det også å gå gjennom livet, tenker jeg, filosofisk. Men om jeg møtte noen langs denne veien, ville jeg aldri våge å si det til dem. Livet krever ikke alle disse tankene jeg gjør meg om det, det er mer som bilene som kjører tanketomt forbi. Hvor mye skulle jeg vel gitt for å ha noen å gå denne veien sammen med, tenker jeg, litt tradisjonelt. Snarere skulle jeg vel hatt en helt annen vei å gå, en lysere tid, et vennligere sted. Ja, man tenker så mye, når man går langs slike veier, eller lever slike liv. Jeg skulle nok like at betingelsene mine var noe annerledes. Men til hvem skal man si noe slikt? Hvem kan man stoppe veier som dette, og si at jeg, akkurat jeg, gjerne skulle vært et annet sted, at jeg helst ikke skulle gått denne veien.

25. feb, 2011

 

 

Og så faller hun ut av sengen

Søndager dette året skal jeg poste korttekster som ikke kom seg inn i hovedsamlingen. Det er ikke fordi de er så dårlige, nødvendigvis, det er fordi jeg nå en gang bestemte meg for at det skulle være en tekst for hver dag, og teksten skulle være skrevet første gang den dagen den hører til. Så er det noen dager som har en god hovedtekst, og jeg skriver en tekst til denne datoen. Hva da? Da blir det reserve, som denne, der hun faller ut av sengen.

Og så faller hun ut av sengen

Jeg hører bare et rop, i det hun faller, det er et kjælenavn hun bruker av og til, ”kattepus”, jeg tror det er fordi hun liker katter hun bruker det. – Kattepus, roper hun, og faller, og det er dette ropet som vekker meg. Jeg snur meg instinktivt, for å se hva det er, og i det jeg snur meg, faller hun. Det lyder et smell i det hun treffer gulvet. Slik kan denne historien forstås. En kone faller fra sin mann, en kvinne faller fra den mannen hun elsker. Jeg blir liggende igjen i sengen alene. Jeg husker det var en tid der jeg alltid lå i sengen alene, da det aldri var noen kvinne der som kunne falle fra meg. Den gangen var en av mine betydeligste drømmer at jeg skulle finne en slik kvinne, en attraktiv kvinne som ville legge seg i sengen med meg, en kvinne jeg likte, og som likte meg. Med denne kvinnen som nå hadde falt ut av sengen hadde jeg funnet en slik kvinne. Det var ikke en del av drømmen at hun skulle falle ut av sengen jeg drømte henne inn i. Historien kan også tolkes på et følelsesmessig plan, at jeg føler denne kvinnen jeg har funnet bare faller fra meg. Hun roper på meg – kattepus! – og så faller hun, bort. Jeg kan bare snu meg i tide til å se henne forsvinne. Jeg hører dumpet i det det er gjort. Det kan også være at det er dette som er drømmen, at det er dette jeg drømmer. Jeg kan skrive dette før og etter det er skjedd, eller dikte det alt sammen opp. Hvis jeg diktet det opp, vil jeg med en gang dikte videre at hun leende smøg seg tilbake i sengen igjen, helt inntil meg, og mens hun kysset meg i øret beklaget at hun hadde vekket meg.

ES2010

Henry VI – part II, av William Shakespeare

Det er kanskje spesielt at Shakespeare skrev andre del om Henry VI, før han skrev første del av den, men slik er det altså forskningen vil ha det. Det er ikke sikkert stykkene er ment å høre sammen, men de omhandler samme konge i forskjellige konflikter, og er i ettertid nummerert i rekkefølge. Det er også ettertiden som har gitt dette stykket sitt navn. I folioutgaven het det The first part of the contention, eller med full tittel The first part of the contention of the Two famous houses of York and Lancaster. Det kan tyde på at det nå som nå er del 2 og del 3, egentlig hørte sammen som del 2, og det som nå er del 1, er kommet til senere. Stykket om Richard III kan også trekkes inn for å gjøre det til en kvartett. De handler alle sammen om rosekrigene.

Henry VI er det stykket av Shakespeare som har flest karakterer. De deles inn i 9 grupper, hvor det i tillegg er en «others», altså 10 i alt. Hver av gruppene har fra to til elleve personer, til sammen teller jeg 54 karakterer, men det kan være litt forskjellig etter hvordan man teller. I tillegg kommer en rekke følgere, opprørere, vakter, tjenere og andre som skal være til stede, uten å gjøre noe spesielt. Det er helt uvanlig mange karakterer til å være et teaterstykke, og smått utrolig at Shakespeare gjør bruk av og kontrollerer så mange så tidlig i karrieren. Til sammenligning kan man trekke frem Krig og fred, som er berømt for sitt fyldige persongalleri. Der er det vanlig å regne at det opptrer rundt hundre distinkte karakterer.

Det er også et av hans lengste stykker. Det er 5 akter, 24 scener, 3125 linjer, og mildt sagt svært mye som skjer mellom linjene. Her er det flere slag og kamper, flere henrettelser som kan trekkes ut i tid, stykket klokker gjerne inn til over tre timer om det skal fremføres på en scene. Det er massivt. Og det er altså bare den midterste delen av en trilogi som omhandler en av Englands svakeste konger, Henrik den sjette.

Shakespeare går like inn i dette materialet her. Og han gjør det aller sterkest her i del to, som er likefrem ubehagelig å se på. Her er skildret en konge helt ute av stand til å ta noen avgjørelser. Selv som voksen mann er han bare barnet. Han er naiv i sin tiltro til alt og alle rundt ham, han spør alltid om råd og hjelp når han skal beslutte noe, og han klarer ikke å ta innover seg og ta konsekvensen av ulykkene som skjer. Vi ser en konge som er svak og menneskelig, som avskyr vanskeligheter, og som ber om at han ikke skal være konge.

KING HENRY VI
Was ever king that joy’d an earthly throne,
And could command no more content than I?
No sooner was I crept out of my cradle
But I was made a king, at nine months old.
Was never subject long’d to be a king
As I do long and wish to be a subject. (2H6,4,9,1-6)

Stykket begynner da hans blivende hustru, Margarete av Anjou, ankommer hoffet. Det er så man er fristet til å trekke frem det gamle uttrykket in medias res, midt i handlingen. Det varsler allerede ulykke. Bryllupet er arrangert for kongen, han har gått med på det i like naiv tiltro til rådene han får, som han alltid er. Margrete av Anjou var i slekt med Charles VII kone, Marie av Anjou, og var av fyrsteslekt med aner og makt i kongeriket Napoli og forskjellige områder i Frankrike. Charles ville ikke gifte henne bort gratis, og forlangte tilbake noen av områdene Henrik V hadde erobre. Det er stikk i strid med tradisjonen, vanligvis er det jo dem som gifter bort jenta som betaler medgift. Kong Henrik VI gikk med på gavene – og økte sin upopularitet i England.

I forbifarten kan vi ta med kongens første replikk, som tydelig viser at han ikke i det hele tatt er på høyde med situasjonen, verken i å uttrykke sin kjærlighet til en voksen dame, eller i å forholde seg til motviljen fyrstene rundt ham har til det forestående bryllupet.

KING HENRY VI
Suffolk, arise. Welcome, Queen Margaret:
I can express no kinder sign of love
Than this kind kiss. O Lord, that lends me life,
Lend me a heart replete with thankfulness!
For thou hast given me in this beauteous face
A world of earthly blessings to my soul,
If sympathy of love unite our thoughts.(2H6,1,1,17-23)

Dette er ordene han møter sin kone med. Hun gjengir imidlertid ikke kjærligheten han eventuelt føler for henne, det er ikke helt riktig å bruke ordet kjærlighet om en mann som Henrik VI, som han opptrer i Shakespeares stykke. Han er et menneske som er innskrenket i sine følelser, som er blitt skjult for verden, i våre dager er kanskje isolerte mennesker som Michael Jackson mest nærliggende å sammenligne med.

Den blivende dronning Margrete har egne ambisjoner. De involverer riktignok også hennes mann, kongen, men bare som et middel til å nå sine egne mål. Det gjelder også i kjærligheten, der den barnlige, trygge verden Henrik VI ønsker ikke er noenting for henne. Hun vil ha den lidenskaplige og ambisiøse hertugen av Suffolk. Sammen legger de sine renker for kongen. Det er det mange som gjør, og han ser ingen av dem.

Det er et ubehagelig stykke å se på og lese, for det er ingen av de drivende kreftene som representerer noe oppbyggelig. De er alle sammen destruktive, de ønsker makt til seg selv, og er villig til å gå over lik og bryte hellige løfter for å oppnå den. Det er godt illustrert med dronning Margrete og Suffolk. Shakespeare var selv engelskmann og brukte engelske kilder, det er ikke til å undres over at franske Margrete av Anjou fremstår som en helt avskyelig kvinne i begge de to stykkene om Henrik VI som hun deltar i. Her er hun en av hovedarkitektene bak planen om å bli kvitt lord Glorchester.

KING HENRY VI

Was ever king that joy’d an earthly throne,
And could command no more content than I?
No sooner was I crept out of my cradle
But I was made a king, at nine months old.
Was never subject long’d to be a king
As I do long and wish to be a subject.

Fröken Julie, av August Strindberg

I fjor postet jeg fem av Strindbergs historiske dramaer skrevet rett rundt 1900-tallet. De er spennende nok, men representerer ikke det Strindberg er aller mest kjent for. I år skal vi gå inn i det som har gjort Strindberg omdiskutert, et stykke i hjertet av naturalismen. Det er skrevet i 1888, og heter Fröken Julie.

Posten er under arbeid…