Henry VI – Part I, av William Shakespeare

Selv om det er mye mulig at Shakespeare skrev denne første delen av Henrik VI etter at han hadde skrevet de to neste, så begynner jeg likevel med denne. De aller fleste stykkene til Shakespeare har usikre datoer når de ble skrevet, og for de tidligste stykkene gjelder dette uten unntak. Jeg følger kronologien satt opp på Shakespearewords, den beste Shakespearesiden nå om dagen, men gjør en liten omrokkering her for Henrik VI, for å få de tre delene i rekkefølge.

Trilogien, som satt sammen med mer berømte og mer vellykkede Richard III blir en kvadrologi, handler om urolighetene som blir utløst når den store kongen, Henrik V, dør, og etterlater seg spebarnet Henrik VI som arving. England er på denne tiden i en langvarig konflikt med Frankrike, en konflikt der de nettopp under Henrik V har vunnet noen store seire. Det skal en sterk konge til for å opprettholde disse seirene. Henrik VI ble en av de svakeste kongene England har hatt. Dette utløste rivalisering om tronen, det som etter hvert utviklet seg til de såkalte rosekrigene. I dem stod huset Lancaster, med den røde rosen, mot huset York, med den hvite. Begge tilhørte huset Plantagenet, og begge kunne hevde rettmessig krav på kongetittelen. Lancaster hadde den sittende kongen, det var denne linjen som var fulgt, Henrik VIs far og bestefar hadde begge sittet på tronen som arvinger etter Edvard III. Men hertugen av York hadde en kortere arvelinje, siden han var etterkommer av Edvard IIIs tredje og femte sønn, mens Henrik VI var etterkommer etter den fjerde. Det hadde alt sammen sin opprinnelse i at Henrik IV i 1399 avsatte kong Richard II, og året etter henrettet ham. Dette er tema i noen av Shakespeares øvrige historiske drama, som vi skal behandle i løpet av året.

Den historiske kong Henrik VI

I trilogien til Shakespeare opptrer kong Henrik VI som en udugelig konge. Det har sine grunner til at kong Henrik VI ble som han ble. Han er født i 1421, hans far var berømte Henrik V, krigerkongen som beseiret de forhatte franskmennene i slag etter slag, og la stadig nytt land inn under den engelske kronen. I 1420 giftet han seg med Katarina av Valois, datter til kong Karl VI av Frankrike. Slik skulle de franske besittelsene forsegles. Henrik VI skulle bli arving både i Frankrike og i England. Dessverre døde Henrik V allerede i 1422, før Henrik VI var ett år gammel. Og som eneste rettmessige arving, ble det lille spebarnet konge av England, den yngste kongen England har hatt. Samme år ble han også konge av Frankrike, etter at Karl VI døde.

Spebarnet var i en umulig situasjon. Riktignok var det inngått fred mellom engelskmennene og franskmennene i Troyes i 1420, det var dette som førte til bryllupet mellom Henrik V og Katarina av Valois, i håp om å gjøre slutt på hundreårskrigen, men det er klart, det var fortsatt mye bittert blod mellom britene og franskmennene. Engelskmennene så med dyp skepsis på Katarina av Valois, særlig nå som den store Henrik V var død. De stolte ikke et øyeblikk på at hun ville oppdra Henrik VI til å bli en god brite. Og franskmennene så selvsagt med enda større skepsis på at dette britiske kongebarnet også skulle være konge hos dem. De godtok det ikke, kort og godt, og anerkjente ikke Henrik VI som konge av Frankrike. I stedet lot de den franske arverekkefølgen gjelde, på tross av avtalen inngått i Troyes, den franske tronen skulle tilhøre en fransk konge. Så de valgte Charles VII, sønn av Charles VI.

Nå kunne britene selvfølgelig hevde sin del av avtalen, men de måtte også ha makt å sette bak kravet. Henrik VI ville ikke være i stand til å beslutte noe på en stund, han var bare barnet. Så i stedet ble det rådgiverne hans som måtte stå for beslutningene. Og hvordan skulle de te seg? Skulle de hevde britenes herredømme over den franske trone? Eller skulle de heller søke fred med franskmennene, og i hvert fall beholde de landområdene som var erobret og lagt direkte under den engelske kronen? Her var det nok av plass å manøvrere for den engelske adelen. De var forenet i grenseløs beundring for Henriks far, Henrik V, og dyp mistro til alt som smakte av fransk. Slik var det ingen som egentlig utfordret barnekongen, han satt trygt ved makten. Men det var heller ingen som lærte ham opp til å ta avgjørelser selv. Og med en far som var død og en mor han ikke skulle ha kontakt med, hun var nå en gang fransk, så har vi en barneoppdragelse som ikke vil produsere en konge oppgaven voksen. Historien har også svært få eksempler på at store konger og herskere får en stor arving.

Henry VI

Vi har nå satt noenlunde den historiske bakgrunnen, og kan gå løs på det første teaterstykket i trilogien. Det første er også det svakeste, derfor ville det vært behagelig om Shakespeare skrev dette før de to andre, slik at vi kan spore en utvikling. Men historien gir oss ikke et slikt behag, den gir oss ikke svar, men det er rimelig å anta at dette er stykket som er skrevet sist. Det må andre forklaringer til for å forklare årsaken til at dette stykket er svakere, og disse forklaringene blir spekulasjoner. Kanskje samarbeidet Shakespeare med andre om dette stykket, kanskje gjorde han flere revisjoner av del 2 og 3, kanskje fikk han det rett og slett bedre til, vi vet ikke.

Posten er under arbeid. Andre del av sagaen vil bli behandlet først.

Lykken i en eske

Lykken i en eske

Det var noen som sa at lykken fantes, og noen hadde lagt den i en eske. Mange spurte hvor de hadde det fra, og mange hvor esken var. På dette var det ingen som hadde svar. I gamle antikvitetshandler kan man finne mange forskjellige ting. De selger bøker av alle slag, møbler av alle slag, og esker der de rareste ting kan ligge oppi. Det jobbet en gammel mann i en av disse antikvitetshandlerne. Han hadde overtatt forretningen etter sin far, som igjen hadde fått den av sin far, og så videre slik bakover i flere generasjoner. Men han her var barnløs, han hadde ikke funnet noen kvinne, og nå var det selvfølgelig mye for sent til å tenke på sånt. For denne gamle mannen var det meste for sent, nå. Alt han hadde å gjøre var å passe forretningen sin, og ekspedere kunder når han en sjelden gang fikk noen. Jeg hørte om denne mannen, og gikk en dag til butikken hans. Det kunne jo være han hadde noe jeg ville ha, dessuten var jeg interessert i historien hans, og ville gjerne høre hvis han hadde noe å fortelle. Slike gamle forretningsfolk har gjerne det. Og som dere skal få høre slo det denne gang ikke feil. Han hadde nemlig en gang hatt en kunde, det var for flere år siden, og denne kunden mente bestemt at det fantes en eske hvor lykken lå oppi. Han lurte på om denne forretningen kunne ha fått inn noe sånt? – Ikke som jeg har merket, hadde antikvitetshandleren svart, men han hadde likevel hjulpet til og funnet frem de eskene han hadde. Kunden hadde tatt seg meget god tid med å se gjennom dem, han åpnet hver eneste en og studerte dem nøye, de aller fleste lot han også bli stående åpne. Da han hadde åpnet alle sammen, lukket han dem igjen og ble stående og tenke. – Fant du den, spurte antikvitetshandleren. Kunden hadde ikke svart, men i stedet for å svare, hentet frem penger fra lommen, og spurt antikvitetshandleren hvor mye han skulle ha for en av eskene han hadde funnet, og antikvitetshandleren hadde tatt en ubetydelig sum, og kunden hadde kjøpt den. – Var dette esken med lykken oppi? hadde antikvitetshandleren spurt med et smil. Kunden hadde ikke svart noe på det, bare sett raskt opp, nikket farvel, og forsvunnet.

ES 14. jan 2007

Den lykkelige familie, av Hans Christian Andersen

Dette er et fornøyelig eventyr, selv om det langt fra er blant Andersens mest kjente, og heller ikke holder den kvaliteten de beste historiene hans gjør. I Den lille havfrue, Den standhaftige tindsoldat, Den grimme ælling og Den lille pigen med svovelstikkerne ringer det ut mange forskjellige tolkningsmuligheter, de åpner for diskusjoner og sier noe vesentlig om tilværelsen, ved siden av at de alle sammen er herlige eventyr. Den lykkelige familie er bare herlig.

Det handler om noe så ubetydelig som en sneglefamilie som har tatt bolig i det som på dansk heter skræppeblader, og på norsk kanskje kan oversettes med ugress. I en have i en Herregård vokser det mange slike skræpper, og i dem har et par snegler tatt bolig.

De vidste ikke selv hvor gamle de vare, men de kunde godt huske at de havde været mange flere, at de var af en Familie fra fremmede Lande og at for dem og deres var hele Skoven plantet.

Det er et fornøyelig eventyr, og det sier selvfølgelig litt om oss mennesker også. Her ser vi hvordan sneglene, som lever der i ugresset, tror at det hele er laget til for dem, slik vi mennesker tror jorden er laget for oss. De har også en paradisforestilling, om å bli kokt og ligge på sølvfat, som for dem skal være noe deilig og opphøyet. Akkurat som mennesket vil tro på et paradis for dem etter døden.

De gamle hvide Snegle vare de fornemste i Verden, vidste de, Skoven var til for deres Skyld, og Herregaarden var til for at de kunde blive kogte og lagte paa Sølvfad.

Dette gamle snegleparet har adoptert en liten sønn, og som alle gamle foreldre har de sine bekymringer for avkommet. Det vil ikke riktig vokse, og vil ikke gjøre tingene som de har gjort det. Den omsorgsfulle moren kan imidlertid se at barnet vokser litt allikevel, akkurat som en gammel bestemor alltid kan se det som er godt, og med litt overtalelse kan den gamle faren også se det.

Det er ikke så mye handling i dette eventyret, det er mest et artig bilde over tilværelsen, og jeg tror neppe Andersen har gjort seg store anstrengelser med det. Det skjer imidlertid en dag, at det begynner å regne, og sønnen kryper bortover et blad. Faren er oppgitt over all denne aktiviteten, og får vondt i hodet av det. Samtalen opprinner i det paret enda en gang prater om tilværelsen, ugresskogen og herregården, det er i det hele tatt typisk Andersen selv i korte eventyr å gjenta de få tingene som blir sagt. Den gamle konen er glad de er snegler, har huset på ryggen og skræppeskogen til beskyttelse, og når den tid kommer skal de til Herregården og ligge på sølvfat. Gamlefar er ikke så sikker på alt dette her, muligens har herregården falt sammen, muligens har ugresset overtatt den, muligens det ene og det andre.

Det har da heller ingen Hast, men du iler altid saa forfærdelig og det begynder den Lille ogsaa med; har han nu ikke i tre Dage krøbet op ad den Stilk, jeg faaer ondt i Hovedet naar jeg seer op paa ham!»

Så er det gamlemor som ikke vil høre på bekymringer om sønnen, de skal nok få fornøyelse av ham. Hun lurer også på hvordan han skal få seg en kone. Dermed blir det hovedsaken i eventyret. Først er det maurene som forsøker å finne noen, så er det myggene. Begge er skapninger som farer rundt, og sikkert har god kontroll på det som foregår i verden rundt. Maurene foreslår at sønnen skal gifte seg med dronningen, og flytte inn i maurtuen. Myggene, derimot, har funnet et godt koneemne under en stikkelsbærbusk «hundre menneskeskritt unna».

Det blir kalt på henne, og i løpet av åtte dager er hun der. Det er mye morsomt her også. I de to gamle sneglenes verden er det klart at en enslig stikkelsbærbusk ikke kan måle seg mot en skog av ugress, det er hun som må komme til dem. De er null interessert i verden utenfor, som vi mennesker jo også godt kan være det. Vi er ganske sikre på at det er hjemme hos oss vi har det best, og det er måten vi gjør tingene på, som er den riktige. At det tar så lang tid som åtte dager å krype de åtte menneskeskrittene er et godt tegn, hun er av rette sort. Hun gjør tingene som dem.

Dermed blir det holdt bryllup, på sneglers vis, slik vi mennesker holder bryllup på vårt vis. Mor holder tale, og faren er dypt rørt, så han klarer ikke å si noe. Det er den samme faren som fikk vondt i hodet når sønnen beveget seg sånn oppover stilken. Han hadde nok kanskje sterkre følelser for sin sønn, enn han selv har villet innrømme. Moren har alltid latt sine følelser for barnet få utløp, og klarer det også nå, i en liten tale. Så skal de to overta ugresskogen, som menneskebarn i alle år har overtatt huset og gården, og langt på vei verdensbildet til generasjonen over dem.

Og saa holdt de Bryllup. Sex Sanct-Hans Orme lyste saa godt de kunde; ellers gik det Hele stille af, for de gamle Snegle-Folk kunde ikke taale Sviir og Lystighed; men en deilig Tale blev der holdt af Sneglemoer, Fatter kunde ikke, han var saa bevæget, og saa gav de dem i Arv den hele Skræppeskov og sagde, hvad de altid havde sagt, at det var det Bedste i Verden, og naar de levede redelig og skikkelig og formerede sig, vilde de engang og deres Børn komme paa Herregaarden, blive kogte sorte og lagte paa Sølvfad

Og så er eventyret slutt. Det gamle paret kan gå inn og sove, de unge overtar. De ser aldri noe til herregården og blir aldri kokt, så de antar den med sikkerhet har falt sammen. Her er det en veldig nærliggende parallell til religionen, der troen på Gud midt på 1800-tallet var under press, og man ikke lenger kunne være så fast på at det var noe paradis som ville komme etter døden. Siden sneglene ikke blir motsagt, som mennesker heller ikke blir motsagt av andre enn oss selv, så blir det slik som de – og vi – konkluderer. De holder på sitt, regnet er til for dem, solen skinner for at ugresset skal få farge, og de er meget lykkelige. Den siste påstanden gjentas, noe som ikke virker som en forsterkning, men som en svekkelse. Hvorfor skal man gjenta noe som er sikkert, og som man ikke er i tvil om? Gjentakelsen er som for å overbevise seg selv, for å dekke over sin egen tvil. Sneglefamilien, og vi mennesker, holder oss innen vår tro på vår egen lykke, og på vår insistering at vi har det bra som vi har det.

Jeg har også skrevet en tekst om det mørkere eventyret, Skyggen, som med sitt dobbeltgjengermotiv kanskje ligner mer på en kunstnerisk novelle enn et kunstnerisk eventyr.

Eventyret i originalutgave finner dere her.

Godt nytt år (til hele verden!)

Det er korttekster jeg har mest å ta av. Mellom 2003 og 2007 skrev jeg tilsvarende en korttekst i uken, etter hvert også slik at det helst skulle være skrevet en tekst nettopp i den uken det ble plassert i. Så fant jeg ut at jeg da omtrent hadde en tekst for hver dag i året, og bestemte meg for å ha skrevet en tekst for hver dag i året. For noen dager ble det da flere tekster på samme dag, og da lot jeg bare de beste bli stående, mens de andre ble tatt ut «i reserve». Noen av disse reservetekstene er helt fine, og vil bli postet her på bloggen søndager gjennom året, en søndag i måneden. Den første starter veldig flott, med en tekst skrevet 1. januar 2007, med det flotte og godt uttrykte ønsket «Godt nytt år!»

Godt nytt år

I dag våknet jeg med et ganske sterkt ønske om å formidle gode nyheter til hele verden. Det var første nyttårsdag, som også er min bursdag (det er sant, alt som står her i teksten trenger ikke være det), og jeg var i pussig godt humør, sikker på grunn av at jeg hadde vært på en kjekk nyttårsfest dagen før. Jeg lå i sengen og tenkte på denne festen, og kom til det samme en gang til, jo da, det var en kjekk fest. I underbuksen stod jeg opp, gikk rundt i den kalde leiligheten min, fant frem det jeg kunne spise til frokost, det var noen rundstykker fra fryseren og noe julepålegg jeg hadde fått med hjemmefra, jeg laget te og tente stearinlys, humøret forlot meg ikke. Det hadde passet svært godt å formidle gode nyheter til hele verden i dag, hvis jeg bare hadde hatt noen gode nyheter å komme med og hvis jeg bare kunne komme i kontakt med verden. Og nå vil jeg ikke høre snakk om at verden er bare to tastetrykk unna på internett, den er for simpel, jeg er ikke interessert i den virtuelle verden hvor alle deltar med pseudonym, jeg var interessert i den virkelige verden hvor folk lever og puster og kan se hverandre og snakke med hverandre uten å sende lyden ut i verdensrommet først. Jeg merket at jeg slo i bordet med flat hånd da jeg tenkte dette, ”merkelig”, tenkte jeg. Så tok jeg mobiltelefonen og sendte noen tekstmeldinger til dem jeg kjente og hadde på adresselisten, men det ble jo altfor lite. Jeg ville nå ut til hele verden. Så da var det ikke annet å gjøre, enn å begynne å forberede denne teksten her. Jeg visste den måtte bli så god at hele verden ville lese den, i hvert fall så mange som mulig, og jeg skjønte raskt mens jeg skrev at jeg aldri ville lykkes. Det måtte ikke ødelegge mitt gode humør, tenkte jeg. Det får være mål nummer to, mitt gode humør må ikke forlate meg i forsøket på å formidle det. Det var godt tenkt, tenkte jeg, og godt formulert. Men om det er godt nok til å få hele interessert i å lese teksten min, se det er en ganske annen sak. Og om jeg ikke engang med mine beste formuleringer er i stand til å få teksten ut i verden, så får jeg heller snu på det og trekke verden inn hit. Det er jeg ganske i stand til, det er bare å skrive det, jeg inviterte hele verden inn til meg, og hele verden kom. Velkommen. Slik gikk det til at det var verden som med et varmt smil sa til meg ”godt nytt år, Eivind Salen”, og jeg som sa ”takk i like måte”.

1. januar, 2007