En gal manns dagbok, av N. Gogol

De fem St. Petersburgnovellene til Gogol er alle utrolige. Denne «En gal manns dagbok» har alltid grepet meg spesielt. Jeg synes den er ustyrtelig morsom, noe av det morsomste jeg har lest. Samtidig har den en sårhet over seg, som gir atskillig dybde til humoren. Det handler om en gal mann som skriver dagbok. Mens han skriver, blir han gradvis mer og mer gal.

Portrettet, av N. Gogol

Denne novellen skrev jeg grunnfagsoppgave om på universitetet. Jeg ville vise at den ikke var noe svakere enn de andre St. Petersburgnovellene. Det vil si, den er opplagt svakere, og skiller seg litt ut, men jeg ville vise at den likevel er en sterk novelle med mange av de samme elementene som de øvrige.

Nesen, av N. Gogol

Dette er en St. Petersburgnovelle.

Nevskij Prospekt, av N. Gogol

Planen er å disse fem dagene poste Gogols St. Petersburgnoveller.

Kappen, av N. Gogol

Den russiske forfatteren Nikolaj Gogol trefffer mitt temperement. Han skriver morsomt, og han skriver gripende. Han har en absurd humor, men humoren som utspiller seg står alltid i kontrast med karakterene som alltid tar det som skjer dødsens alvorlig. Slik er han en forløper for vår tids humorister, det er de samme virkemidlene Monty Python bruker, for eksempel.

Kappen er Gogols mest kjente novelle. I den er det Arkadij Arkaiditsj som lever et nitrist liv som kopist. Hans jobb er å skrive om igjen det andre har skrevet, han er den tidens kopimaskin. Det er en dørgende kjedelig jobb, men en jobb Arkaditsj tar veldig alvorlig. Den er alt han har.

Lønnen sin sparer han opp så han kan kjøpe en flott kappe. I den føler han litt verdighet.

En dag blir kappen stjålet, om det er med vilje eller et uhell er ikke helt klart. Etter dette er Arkaditsj helt ødelagt, og visner hen.

 

Skyggen, av H. C. Andersen

I de hede Lande, der kan rigtignok Solen brænde! Folk blive ganske mahognibrune; ja i de allerhedeste Lande brændes de til Negre, men det var nu kun til de hede Lande, en lærd Mand var kommen fra de kolde; der troede han nu at han kunde løbe om, ligesom der hjemme, jo det blev han snart vant fra. Han og alle fornuftige Folk maatte blive inde, Vindues-Skodder og Døre bleve lukkede den hele Dag; det saae ud som hele Huset sov eller der var ingen hjemme. Den smalle Gade med de høie Huse, hvor han boede, var nu ogsaa bygget saaledes at Solskinnet fra Morgen til Aften maatte ligge der, det var virkeligt ikke til at holde ud! – Den lærde Mand fra de kolde Lande, det var en ung Mand, en klog Mand, han syntes, han sad i en gloende Ovn; det tog paa ham, han blev ganske mager, selv hans Skygge krøb ind, den blev meget mindre end hjemme, Solen tog ogsaa paa den. – De levede først op om Aftenen, naar Solen var nede.

Slik begynner utgaven man kan finne på Det kongelige danske bibliotek av H. C. Andersens merkelige eventyr: Skyggen. Jeg skal bruke dette eventyret til å få skrevet litt om denne min danske favorittforfatter, og hvordan han skrev sine kunsteventyr.

H. C. Andersen (1805 – 1875) er kjent over hele verden for sine eventyr. Den grimme Ælling (1844), Den standhaftige tinsoldat (1838), Den lille Pigen med Svovelstikkerne (1848), Prindsessen på Ærten (1835) og Tommelise (1835) er allemannseie, og det er mulig å liste opp langt flere, også veldig kjente eventyr, som alle kommer fra HC Andersens hånd. Keiserens nye klæder (1837), Den lille Havfrue (1837) og Ole Lukøie (1842) er det nok mange som kjenner eller har hørt om, men det er kanskje ikke alle som vet at de kommer fra Andersens hånd.

På midten av 1800-tallet var folkeventyrene populære. Romantikken fant sammen med nasjonalismen til nasjonalromantikken, det skulle være nasjonalt og det skulle være romantisk. Det romantiske fant man i det inspirerte uttrykk, det kraftfulle og følelsesladde, det nasjonale fant man på landet.  Man ville finne tilbake til det opprinnelige, det ekte, alt det som ikke hadde blitt ødelagt av alle de strenge, fornuftens regler fra opplysningstid og klassisisme, det som ikke var blitt polert i stykker. Det fant man i folkeeventyrene. De var oppstått på landet, hos folket, upåvirket av by og utland, bonden var nasjonalromantikkens helt, og folkeeventyret var hans historie. Dette var ukunstlet kunst, helt nasjonalt, akkurat som det skulle være.

Nærmere studier viser riktignok at folkeeventyrene har mer til felles enn at man kan si de har oppstått uavhengig av hverandre. Det er noen grunnregler som pleier å bli oppfylt, enten de er norske, tyske, russiske eller fra enda fjernere kulturer, og det er litt mer enn at man bare kan si god fortellerteknikk er universelt.

Det er vel kjent at folkeeventyrene gikk på folkemunne, og at de i Norge ble samlet sammen av Asbjørnsen og Moe, og i Tyskland av brødrene Grimm. De er laget slik at de skal være lette å huske og gjenfortelle, de lever som de ble husket gjennom generasjonene. Og den nedskrevne versjonen skulle ikke være den endelige. Eventyrene skulle fortelles, ikke leses opp.

Med kunsteventyrene, eller de nedskrevne eventyrene, er det annerledes. De er laget av en forfatter med en fantasi, og den nedskrevne versjonen er den endelige.De trenger derfor ikke være så renskårne i språket, man kan briljere litt og pynte litt, og legge til en del detaljer som ville blitt glemt i en gjenfortelling. De kan også være litt mer utfordrende i budskap og moral, de kan åpne for tolkninger i flere retninger, og trenger ikke nødvendigvis bli forstått av den som gjenforteller dem. De trenger ikke engang gjenfortelles for å overleve, de finnes jo nedskrevet. Og de lever ved å bli hentet frem, og lest på ny.

Eventyrene til HC Andersen er mer iderike enn de norske folkeeventyrene. De spiller på et større språklig og følelsesmessig register, og spenner videre. Eventyret vi tar for oss i dag faller godt inn under dette. Skyggen har mer til felles med novellen enn med eventyret, i sin bruk av motiver, sin fortellerstil og bruk av virkemidler, spenningskurve og sluttpoeng. Folkeeventyrene er alltid bekreftende av moralen, verden blir alltid ordnet til slutt. I kunsteventyrene trenger man ikke følge denne regelen, og i novellen er det kanskje best å ikke følge den.

Vi ser det av starten også. Innledningen er som i eventyrene, uten nærmere presisering av tid og sted, som folkeeventyrenes standard: «Det var en gang…» Men vi ser også at innledningen har anslag om eventyrets innhold som vi aldri ville finne i et vanlig eventyr, der går handlingen jevnt og trutt sin gang, mens her blir det introdusert stemninger og motiver som vil komme igjen og bli forklart videre i teksten. Vi ser enkle ting som «solen brenner til negre», skyggenes farge, en mann fra det kalde nord som alltid måtte holde seg inne i denne varmen, kanskje en introduksjon til det innestengte i historien, og han selv og skyggen som kryper inn når kvelden kommer. Det er virkemidler fra novellen.

Ideen i dette eventyret er at Skyggen etter hvert får seg sitt eget liv. Andersen hinter selv til inspirasjonskilden han har, tyskeren Adalbert von Chamissos, og hans Peter Schemihls wundersame Geschicte. Det er en tekst jeg ikke kjenner. Derimot kjenner jeg godt den russiske forfatteren Nikolaj Gogols fortelling, Nesen, og Andersens eventyr minner en god del om den. Andersens skygge har mange av egenskapene til Gogols nese. Jeg tror ikke Andersens kjente til Gogols fortelling, men dette er tanker som fantes i tiden, og begge foratterne er kjennetegnet av en veldig fantasirikdom og eleganse i fortellerstilen. Det skulle bare være å vente at de av og til krysser hverandre.

Og det ærgrede ham, men ikke saa meget fordi at Skyggen var borte, men fordi han vidste, at der var en Historie til om en Mand uden Skygge, den kjendte jo alle Folk hjemme i de kolde Lande, og kom nu den lærde Mand der og fortalte sin, saa vilde de sige, at han gik og lignede efter, og det behøvede han ikke. Han vilde derfor slet ikke tale derom, og det var fornuftigt tænkt.

(Andersens hentydning til Schemihls tekst. Det skjer rett etter at skyggen har forlatt ham, i fortellingens syvende avsnitt)

Gogols fortelling slutter imidlertid humoristisk og ufarlig, plutselig er alt som før igjen. Andersens eventyr har en slutt som er ubehagelig. Vi må åpne opp for en psykologisk tolkning. Det er dobbeltgjengermotivet, frykten for at en selv skal ta sin egen plass i livet. En annen russisk forfatter, selveste Fjodor Dostojevskij, har behandlet temaet i sin andre roman, som på norsk har tittelen nettopp Dobbeltgjengeren. Denne romanen er den ellers så store forfatteren ikke helt heldig med, og dobbeltgjengeren som opptrer blir aldri riktig verken morsom eller skremmende. Andersens skygge blir begge deler.

«Vær ganske rolig!» sagde den lærde Mand, «jeg skal ikke sige Nogen hvem Du egenlig er! her er min Haand! jeg lover det og en Mand et Ord!»
«Et Ord en Skygge!» sagde Skyggen, og saaledes maatte den jo tale.

Dette utdraget følger når den gamle skyggen, den som er etterlatt i de kalde landene i nord, kommer tilbake til den lærde mannen som har reist sydover, og mistet også sin nye skygge, der. Den gamle skyggen har gjort det riktig bra siden sist, og opptrer nå høflig og velkledd, penger er det ingen mangler på, og den er sågar villig til å betale den nye skyggen penger for at den har overtatt jobben dens. Den lærde mannen er overrasket over at skyggen opptrer som menneske, endog et fint menneske – merk her likheten til Nesen som blir embetsmann hos Gogol -, men vil selvsagt ikke ta i mot noen penger. Det er etter dette ordvekslingen sitert kommer, langt mindre spenstig oversatt, forresten, i den samled utgaven fra LiberArte, der utdraget finnes på side 623 i Eventyrbok 1 («Ord er ord, og mann er mann!» – «Ord er ord, og skygge er skygge», sa skyggen, for slik måtte jo den uttrykke det«, står det der). Med hva som kommer til å skje i minnet, ringer disse ordene uhyggelige.

Jeg skal ikke her gi nøkkelen til hva som videre skjer i fortellingen. Interesserte kan selv lese den. Andersen bruker virkemidler vi finner igjen også hos ettertidens fantasifulle modernister, som Franz Kafka og Mikhail Bulgakov, der de helt uforskammede tingene simpelthen bare skjer, uten at man reagerer så mye videre over det. Skyggen har riktignok sin nye menneskenatur, men beholder også sin skyggenatur, når den sier den kan smyge seg opp, langs etter veggene, og inn på soverommene til folk, der den kan se mye rart ingen andre gitt er å se. Denne delen er rent overskuddsinnhold, underholdende å lese, men det er ikke med å bære historien. Det er hva som videre skal skje, som er viktig.

Og det som videre skjer er at skyggen vokser seg forbi sin tidligere herre. Det er mye interessant i hva som skjer der, for eksempel også det at den lærde mannen insisterer på å holde på det gamle statusforholdet, men skyggen insisterer like uforskammet på det nye.

«De siger noget!» sagde Skyggen, som jo nu var den egentlige Herre. «Det er meget ligefremt og velmeent sagt, jeg vil være ligesaa velmenende og ligefrem. De, som en lærd Mand, veed vistnok hvor underlig Naturen er. Somme Mennesker kunne ikke taale at røre ved graat Papir, saa faae de ondt; Andre gaaer det gjennem alle Lemmer, naar man lader et Søm gnide mod en Glasrude; jeg har ligesaadan en Følelse ved at høre Dem sige Du til mig, jeg føler mig ligesom trykket til Jorden i min første Stilling hos Dem. De seer at det er en Følelse, det er ikke Stolthed; jeg kan ikke lade Dem sige Du til mig, men jeg skal gjerne sige Du til Dem, saa er det halve gjort!»
Og saa sagde Skyggen Du til sin forrige Herre.

(Eksempelet på statusforholdet mellom den lærde mannen og skyggen hans, etter at mannen har foreslått at skyggen og han skal være dus)

Til slutt insisterer skyggen på at byttet skal være fullstendig. At den lærde mannen skal finne seg i å være skyggens skygge. Da er skyggen allerede kommet til topps i eventyrets rangstige, er gift med prinsessen og har fått den makt og status som er mulig å oppnå i eventyrets regler. Den lærde mannen vet sammen med leseren at Skyggen er en løgner og bløffmaker, skamløst er det, som den lyver, og nå har den fått både makt og kjærlighet med løgnene sine. I eventyrets verden og moral skal den nå bli avslørt, og orden bli gjenopprettet i eventyrets univers. Men dette er et kunsteventyr som kanskje vil si mer om virkelighetens regler og moral, enn om eventyrets, og har derfor holdt på lur en ganske annen type avslutning.