I dag er det å poste et av de aller mest berømte poem skrevet i moderne tid, og det utvilsomt mest berømte episke dikt skrevet på russisk. Det er Jevgenij Onegin, eller Евгеный Онегин, som det heter i original, den mest kjente og vellykede roman på vers.
Dikteren Aleksander Sergejevitsj Pusjkin (1799-1837) skrev verket mellom 1823 og 1830. Det er bygget opp av 8 deler, eller kapitler, eller sanger, alt etter hva man velger å kalle det. Hver av dem som består av et antall strofer delt opp etter nummer. Strofene er konsekvent delt opp i 14 linjer, de tre første kvartettene er kryssrim, parrim og omsluttende rim, og det avslutter med parrim. Eller ababccddeffe gg. Nesten litt sonett-aktig, men Onegin-strofen har fire takter i linjene, og det følger en jambisk versefott med lett-tung, lett-tung, lett-tung, nedover.
Det russiske språk går ikke godt inn i strenge verseføtter etter gresk mønster, så det blir tatt noen friheter her, med ekstra trykklette takter mellom de trykktunge.
«Мой дядя самых честных правил,
A. S. Pusjkin: Jevgenij Onegin, første strofe i første kapittel, trykkfordeling
Когда не в шутку занемог,
Он уважать себя заставил
И лучше выдумать не мог.
Его пример другим наука;
Но, боже мой, какая скука
С больным сидеть и день и ночь,
Не отходя ни шагу прочь!
Какое низкое коварство
Полуживого забавлять,
Ему подушки поправлять,
Печально подносить лекарство,
Вздыхать и думать про себя:
Когда же черт возьмет тебя!»
Den er veldig effektfull, denne første strofen, og slår an tonen, både levende og lettlest. Det er et tappert forsøk Olav Rytter har gjort på å oversette dette til norsk, virkelig all ære til ham, men de som sier dette er en «god oversettelse», har nok verken lest originalen eller oversettelsen særlig nøye. Dette er ikke ment til forkleinelse til Rytter, bare at oppgaven er umulig. Den lette, elegante stilen, lar seg ikke oversette, samtidig som rytmen og rimene beholdes.
De fire siste linjene oversettes slik: Rette opp puten hans, sorgfullt bære bort medisin, sukke og tenke for seg selv: Når skal vel fanden ta deg?
Det er den syke, døende onkelen det er snakk om. Russere med god skolegang kan denne strofen utenatt, og samtlige med utdannelse vil kjenne den igjen ved å høre den.
Jeg har gjort forsøk flere ganger. I min første periode med lesing av russisk litteratur leste jeg alltid i oversettelse, naturligvis, og da var det prosatekstene som var interessant. Poesien nyttet ikke. Jeg registrerte at russere selv holdt Pusjkin høyest, og det var lett å forstå og forklare at for utlendinger var det annerledes, da var det om det var Tolstoj eller Dostojevskij.
Ennå er det sånn at lesingen blir veldig bremset av alle ordene jeg må slå opp, men det er en sann glede, også for en utlending, å se det språklige mesterskapet Russlands nasjonalpoet legger for dagen.
Helt grei litteratur 