Månedlige arkiver: september 2011

Cognac

Denne teksten har jeg i en litt omskrevet versjon hatt en del suksess med i Stand up. Den er blant annet lagt ut på Youtube. Men det er i denne tekstversjonen historien er best, den er lest opp slik også, men ikke lagt ut på YouTube, og bare for de få som var til stede den ene gangen, på Prøverommet i Bergen, da jeg leste den.

Cognac

Noen dager krever Cognac. Jeg skal ikke si at dette er en slik dag, men jeg skal si jeg har Cognac i glasset. Og glasset til munnen ved den minste lille antydning til at jeg skulle ønske en slurk. Jeg ønsker det hele tiden. Det har i sannhet vært en god dag, akkurat nå er jeg ute av stand til å si hvorfor, men noe hvorfor har jeg heller ikke behov for å si. Jeg har behov for en slurk Cognac. Ved siden av meg ligger mobiltelefonen. Når som helst kan jeg ta den i hånden, venstre hånd, og sende en melding til en av de mange jeg har på adresselisten. Svaret vil komme i løpet av minutter, i hvert fall i løpet av kvelden. Og så kan jeg feire det med en slurk Cognac. Bare tanken er verd å feire med en slurk Cognac, så jeg feirer først tanken, siden at jeg har sendt meldingen, og så tanken på at jeg vil få et svar. I stedet for svar med en melding, får jeg svar med at telefonen ringer. Den ringer som besatt, jeg blir skremt av den, men jeg må likevel ta den, den ringer jo. – Hallo, sier jeg, og dropper ”det er Eivind,” – hei, det er, —, her, og så sier hun jentenavnet sitt, et navn jeg her vil holde skjult, da det kan være andre som vil komme til å lese denne teksten, og jeg vil ikke avsløre for dem hvem jeg sender tekstmelding til sånn i hytt og vær, – du sendte melding til meg, sier hun. – Ja, sier jeg. Det var enklere hvis hun hadde holdt seg til meldinger. – Ja, jeg ville bare si at jeg gjør ingenting, sa hun. – Nei, ikke jeg heller, sa jeg, løy litt, jeg satt jo der og drakk Cognac. – Jeg tenkte jeg heller kunne ringe, enn at vi sendte sånn meldinger frem og tilbake, det blir like dyrt, hahaha, sa hun. – Helt enig, sa jeg, reiste meg, og begynte å gå, da snakker jeg ofte bedre. Og nå snakket jeg tydeligvis virkelig godt, for samtalen endte med at hun skulle sette seg på sykkelen og sykle bort til meg. Det var litt av en utvikling, jeg var ikke klar for henne, hadde ikke forberedt noen ting, og på toppen fryktet jeg at jeg kanskje var litt beruset av Cognac. Det ville ikke ta seg ut, skjønte jeg. Jeg måtte ikke bli en sånn som bare våget å ta initiativ når jeg var litt småfull, det er ikke bra. Det er heller ikke bra å drikke alene, selv om det bare er små mengder, alle begynner med små mengder. Og jeg hadde uttrykkelig tenkt at jeg skulle ikke begrense meg, jeg skulle ta en slurk når jeg følte for det, og jeg følte for det hele tiden. Det ringte på døren, jeg pustet dypt, lukket øynene, lukket opp, det var henne. Aldri har noen sett noen så vakker. Jeg vet ikke hvor setningen kom fra, men her var den. Jeg smilte til henne, hun smilte og snakket til meg. Det var noe om at det var kjekt jeg sendte melding, her var hun, eller jeg er sant å si ikke helt sikker på hva det egentlig var om. Jeg skjønte hun ikke var kommet for å snakke, hun ville bli elsket, og var kommet til meg for å bli elsket av meg. – Sett deg i sofaen, sa jeg, satte meg ved siden av henne og stirret bare inn i øynene hennes som er det beste trikset jeg kjenner for å uttrykke at det eneste jeg vil, er å begynne å kline, og hun trengte ikke la seg be lenge, det var jo akkurat derfor hun var kommet. Du verden så godt det var å kline med henne, jeg uttrykte det ikke med ord, men ved å kline så ømt jeg bare kunne og stønne hjelpeløst. Også hun stønnet, det ante meg at hun gjorde det enda mer hjelpeløst enn jeg, dessuten hadde hun alltid øynene igjen når jeg åpnet øynene for å sjekke. Hun levde seg helt inn i det, gav seg helt hen, og det gjorde jeg også, i det jeg tok meg en ny stor slurk Cognac.

ES2006

Reklamer

Fjelltur på Hardangervidda

Dette er en tekst om en fjelltur på Hardangervidda, basert på en tur jeg selv hadde i 2001. Merk at deler av beretningen er diktet til lite grann, her var det viktigere å få teksten god, enn sann.

* * *

Fjelltur på Hardangervidda

 

– Neste stasjon Finse, avstigning høyre side, kort opphold.

– Haha! kort opphold, vi skal være her i dagevis, sa jeg. Martin og jeg hadde en eiendommelig sans for humor, vi kunne si sånt som dette. Jeg smilte underfundig av min egen vits (smilte underfundig?), og tok ryggsekken og matposene ned fra hyllen. Som vanlig hadde vi fått uventet hastverk når vi skulle på toget. Det var helst min feil, det var bestandig så mye å ordne i tiden like før det hastet. For det første var det klærne, for det andre var det maten, og dermed har man to ting og det er nok til å komme i tvil. Mens man står der og surrer, går tiden, og den går bestandig litt fortere enn planlagt, og så har man hastverk og må løpe. Plutselig har man for lite rødsprit også, og må innom en farvehandel, men hvor i all verden ligger nærmeste farvehandel? og så er det den ekstra maten som må kjøpes, og det er kø i butikken, rivende hast og så rekker vi toget akkurat. Slik pleier det å være. Nå er vi fremme.

– La oss først av alt gå inn i varmestuen og fordele vekt, sa Martin.

 

Vi hadde aldeles for mye med oss, slett ikke plass til all maten og vinen, men nå hadde vi heldigvis kjøpt den og måtte bare få den med oss. Mens Martin rotet og omorganiserte sekken sin, rotet og omorganiserte jeg litt i en søppelbøtte, og fant meg en gammel avis jeg kunne bla i. Martin styrte og stelte og sorterte mat, tørrmat her, pålegg der, middag, ditt og datt, ikke stort for meg å bry meg med.

– Sjekk heller værmeldingen du, sa Martin. Og jeg sjekket værmeldingen, nå som vi var kommet frem og turen skulle begynne, sjekket jeg værmeldingen. Fra i går. Den så veldig bra ut, litt sol, litt skyer, kjempebra.

– Er du klar, spør Martin?

– Så godt som, svarte jeg, plukket opp den maten jeg skulle bære, og stappet den ned i sekken. Det gikk seg til, så lenge jeg slakket litt på reimene. Sekken ble godt full og temmelig tung, men ikke på langt nær så tung som Martins, den egoisten. I ettertid er det vanskelig å skjønne prinsippet bak vektfordelingen hans. Han bar teltet, kokeapparatet og i tillegg halvdelen av maten. Jeg bar ingenting ekstra, bare mitt eget og det var det stort sett og forresten engangsgrillen. Sekken var helst lett, og jeg enda mye lettere enn sekken. Nå var det å komme seg ut, nå var det friluft, riktignok kaldt, men pytt, vi skulle nå uansett gå, bortsett fra at Martin måtte ordne et og annet inne på toalettet først, det var voldsomt til forsinkelser. Hva i all verden skulle være å ordne nå? Jeg forsøkte alt jeg kunne å bli irritert, hadde ikke nubbesjans. Jeg benyttet tiden mens Martin var på toalettet, til å spankulere rundt på Finse stasjon, den røde, ennå ikke nedlagte. Alle som har tatt Bergensbanen, vet hvor nøye NSB er med å informere om at dette er Bergensbanens høyeste stasjon: ”Neste stasjon, Finse. Vi vil for øvrig minne om at dette er Bergensbanens høyeste stasjon. 1222 meter over havet.” Martin og jeg har produsert mange vittige vitser rundt denne tørre informasjonen, det lille selvskryt fra NSB, ” ja, dere hørte riktig 1222 meter, det er ikke så lite imponerende om vi i NSB selv skal få sagt det. I utstillingen ’Kampen mot snøen’, som finnes i rallarmuseet like ved stasjonen, har vi forsøkt å gi et innblikk i hvilke hindringer våre menn har måttet overvinne for å gi dere passasjerer en behageligere måte å reise på. Plattform høyre side, kort opphold.” Jeg lo av vitsene våre og av mine egne tanker, jeg var så lett til sinns at jeg ikke kunne la være å ha noe å le av. Jeg lo fortsatt da Martin kom ut fra toalettene, og jeg sa helt ut av sammenhengen: der borte ligger det ved.

– God idé, sa Martin, selv om jeg ikke hadde kommet med noen idé. Martin gikk likevel for å hente veden, som slett ikke var ved, men rusk og rask etterlatt på stasjonen.

– Skitt, den er våt, sa han, da han kjente på den. – Det hadde vært flott med et bål i kveld, hva?

– Jo, sa jeg.

– Kanskje det finnes tørr ved inne i muesumsbygningen? spurte han, og uten å vente på mitt svar som heller ikke var noe å vente etter, gikk han dit. Jeg også.

– Denne er tørr, sa han.

– Ja, sa jeg, – men er den vår?

 

Vi bandt veden hvor den kunne få plass. Enhver snor på sekken fikk nå sin funksjon, der det var mulig, var det ved. Sekken var stapp full på forhånd, nå fikk den i tillegg betydelige mengder ved festet til seg. Tyngden tenkte vi ikke på. Vi tenkte bare på hvordan det ville bli om kvelden, lystige og glade, med et sprakende bål, og ikke mer ved igjen. Den situasjonen ville vi ganske enkelt utsette, så det var egentlig ikke noe mer å snakke om. Vi la så mye ved mellom reimene som vi overhodet kunne få plass til. Da det ikke var mulig å tøye reimene lenger, gikk vi. Vi så ut som to vandrende st. hans-bål. Jeg hadde en del ved løselig festet til reimer på toppen av sekken, den dinglet frem og tilbake på selve lokket, og når jeg gjorde noe uforsiktig, for eksempel hoppet lite grann eller endret tempo med et rykk, fikk jeg veden i hodet. Bang. Greit nok, litt ved i hodet fra tid til annen har ingen vondt av. Martins sekk var nå så tung, at han hadde problemer med å løfte den opp på ryggen. Han måtte skjære en grimase i det han gjorde det. Men da det var gjort, var alt i orden, da kunne vi gå og vi gikk. Vi stod der og gynget litt, så gikk vi. Krysset jernbaneskinnene, ned den lille skråningen til grusveien på sørsiden, jeg fikk veden i hodet, bang. Martin måtte ta en forsiktig vei, han måtte gå sikksakk. Det var noen tunge st. hans bål som var ute på tur. Og veden var vel strengt tatt ikke vår.

– Jeg vet ikke, sa Martin, som hadde veden sin bak og på siden av sekken, – jeg har nå veden litt diskret festet, i hvert fall. Den vedstabelen du har på toppen ser påfallende ut, prøv å ikke være så synlig.

Det der var så spøkefullt sagt at jeg bare måtte le, jeg lo med åpen munn og med lyd, skikkelig magelatter, det dinglet både av meg og veden. Folkene, sikkert stasjonsfolk, vi gikk forbi, så uforstående på oss. To vandrende st. hans bål, hvorav det ene holdt på å knekke sammen av latter. Det var nok et syn.

– Vi later som ingenting, sa jeg, lo jeg, – vi går bare som om denne veden har vi hatt med oss helt hjemmefra.

– Det har jeg gjort hele tiden, svarte Martin.

 

Og så var vi i gang. Fjellturen var begynt. Det er så godt å tenke på, det er Finse, høyfjellet. Der går man ut og hører hjemme. Her er store områder fjell og vidde, og man er overbevist om at slik skal det se ut. Her kan man gå ut av toget, trekke luft inn og puste. Her kan man gå hvor man vil, her er utsyn for øyet, frisk luft for nesen, stillhet for ørene, her hører man til, her kan man være kald og ha det godt, fryse og trives, her kjenner man at man er levende og vil være det. Fjellet skuffer aldri, det ligger der og det er bare å reise dit. Stein, regn og sol, de uimotståelige elver, fosser og stryk, topper og tinder, bratte skrenter og loddrette stup, gress og jord, dammer, pytter og hele små innsjøer, det ligger der og venter, det er bare å dra. Det hadde vi gjort. Og vi kunne ikke vente. Vi gikk så fort vi kunne få det til under vekten av femten kilo proviant og trettifem kilo tømmerstokker, bort fra sivilisasjonen, bort fra stasjonsområdet, bort fra alle gruslagte veier rundt Finse stasjon, forbi Finsehytten, til høyre ved Finsevannet, til høyre ved første anledning, det er bare å komme seg vekk, komme seg strake veien til herlige snaufjellet. Det ligger en demning der, mellom Finsevannet og elvene og vannene på østsiden, bygget for å holde Finsevannet under kontroll, det er laget mur og passasje til å gå i, men der kan ikke vi gå, for det er helt umulig.. Vi må gå på selve muren, balansere på muren, kappløpe der. Muren er helst for bred, vi risikerer overhodet ikke å ramle, trass vår tunge vekt og vinglete sekker. Når muren var slutt, måtte vi hoppe ned. Jeg fikk veden i bakhodet, Bang! men jeg tenkte at det var som ventet og fortsatte som var ingenting hendt.

– Det er merkelig, jeg har ikke så lyst til å hoppe og sprette i dag, sa Martin. Han merket nok også tyngden.

– Jeg har lyst, men klarer det ikke, sa jeg, og hoppet.

 

Det var ikke noe å gjøre med det. Vi var på Hardangervidda igjen. Området rundt Finse, høyfjellet. Vi hadde vært der før, vi visste hva gikk til og hva vi hadde å oppleve. Vi snakket om dette, snakket om tidligere turer. Der var stedet vi hadde teltet, det samme lille vannet, bekkene som rant fra det, det var like ved jernbanen, vi hadde tatt et senere tog den gangen, og det var også tidligere blitt mørkt. Det regnet og vi bar ved. Vi snakket om hvordan det hadde vært, at det hadde vært kaldt og surt, men at vi mirakuløst hadde klart å tenne et bål i regnværet. Engangsgrillen hadde vi glemt, tenk hvilken katastrofe, vi skulle til fjells og grille koteletter, og glemte grillen. Det kunne blitt en stakkarslig middag, men det ble det så langt ifra, tvert imot, kotelettene ble meget smakfulle grillet over bålet og de bakte potetene vi la inn i glørne, ble myke, varme og smeltende på tungen. Det var et mirakel av et bål og et måltid for livet, jeg glemmer det aldri. Rødvin i regnet. Det var så deilig å snakke om dette og være her igjen. Det var som å gjenoppleve det dobbelt, både ved å snakke om det og ved å være her igjen. Jeg tenkte jeg ganske snart skulle begynne å snakke om en jente jeg har blitt kjent med, en aldeles nydelig jente. Håret er lyst, og ansiktet er også lyst. Der er det fregner og der smiler det alltid. Enten skulle jeg begynne å snakke om henne med det samme, eller så skulle jeg vente til vi hadde drukket litt vin og jeg kunne snakke mer åpenhjertig.

Vi gikk videre, inn over det vidunderlige området, hvor den brede elven som renner ned fra isbreen deler seg i mange mindre elver, dette er en elv så norsk som norsk kan være. Jeg kjenner den godt, den kommer ned i bratte fall og dundrer mot kampestein og berg, i den er alle steiner glatte, den har iskaldt vann fra breen og skal ned til lille Finsevann, den strømmer over stein og grus, med små gressøyer i midten, den støter mot stakkars steiner plassert i leiet, vannet skal rundt og frem, og blir rasende ved forstyrrelser, støter og spruter og plasker, det klukker og syder og renner, det er en liten norsk elv det finnes tusenvis av. Denne er som alle, en favoritt. Forrige gang var det ingen bro, så vi måtte gå oppover, langs etter den, på jakt etter et sted å krysse over. Til slutt hadde vi måttet ta av oss skoene, og vade over. Iskaldt, deilig vann, strømmende rundt føttene våre, runde, glatte steiner på bunn, de beveger seg når man trør på dem, de ligger og lurer, all bagasjen i hendene, det er dårlig med balansen, vannet strømmer på, det gir seg ikke. Og man må gjøre avveiningen, forsiktige skritt så man ikke ramler, eller komme seg bort og ut av det iskalde vannet som etterhvert blir direkte vondt å være i. Det er svært sjelden man ramler, og når man først gjør det, er det sjelden så vondt som man frykter. Vi kom oss over den gangen, og nå kunne vi gå over broen.

– De blir fjernet for vinteren, sier Martin. Det sier han alltid.

 

Og så hadde vi en vannpause. Man stopper ganske enkelt opp. Kanskje er det en rennende bekk akkurat der man står, kanskje må man nyte medbrakt, altså vann fra en rennende bekk noen hundre meter lenger tilbake. Kaldt og friskt uansett. Norsk fjellvann skal nytes i store slurker, og man skal sløse. Herlig utørst skal man være. Min mor har som kroneksempel på hvor tåpelig man kan være, historien om hvordan hun og far hadde kommet til en elv, og så først hadde drukket det gamle vannet i flaskene, før de hadde tatt til med det ferske. – Vi skulle selvfølgelig ha tømt ut det gamle, avslutter hun historien. Her vi stod nå, var det ingen rennende bekk. Men vi hadde vann fra jøkulelven lenger tilbake, og det gjorde godt å få lettet skuldrene for tunge sekker. Jeg benyttet også anledningen til å ta av meg unødig yttertøy. Til fjells skal man være behagelig kledd. T-skjorte og tynngenser fikk være nok, varme kunne jeg lage meg selv, den kommer fra kroppen og aktiviteten. Martin beholdt jakken. Langt der fremme gikk det et menneske. Vi satt der og drakk vann, og så en prikk flere hundre meter av gårde. Vi bestemte oss for å ta igjen denne prikken. Og vi bestemte at vi skulle ikke spise lunch, før dette var gjort. Da skulle vi imidlertid spise ordentlig. Så langet vi ut, og det er treffende sagt. Vi har noen lange, hengslete kropper, med bein som skapt for å langes ut. Skikkelige skritt, den ene foten sendes frem, farvel til den, og så den andre, langt av gårde, ikke noe knussel, her. Sekkene var så tyngende at skrittfrekvensen kunne ikke være all verden, men lengden hadde vi så å si innebygget. Vi langet ut. Slukte meter. Og snakket om denne damen, vi bestemte oss for at prikken der fremme måtte være en dame, en 43 år gammel dame. Fraskilt mente Martin, uføretrygdet mente jeg. Det var pussig så vi la ut og diskuterte denne røde prikken langt der fremme, fant ut litt av hvert, gav henne den ene livskrisen etter den andre, men berømmet henne for godt mot, hun hadde kommet seg igjennom dem, og hadde fortsatt planer for tilværelsen. Hun var jo her. Det er god trøst i mektige fjell, de ligger der og venter, skuffer aldri. Det var godt med vann i elvene, godt med kulde i luften. Det var vilt og godt å gå. Jeg tenkte jeg skulle snakke om hun jeg hadde møtt, hun der nye, jenta. Hun var så flott, hun hadde lyst hår og smilte stadig vekk. Jeg hadde sagt til henne: ”Vi møtes på Godt brød klokken fem.” Det hadde hun gjort, hun møtte opp. Det var ganske enkelt utrolig. Jeg sa jeg kunne hjelpe henne med noe norsk, hun studerte nordisk, jeg sa jeg kunne hjelpe henne med syntaksen, hvis hun var interessert. ”Møt opp på Godt brød, klokken fem.”

– Hvordan går det med pedagogikken? spurte Martin.

– Godt, svarte jeg, – bare godt. Og jeg la ut hvor nyttig det kan være å få repetert litt norsk.

 

Vi hadde ikke gått langt, før vi måtte ta pause igjen. De lange skrittene hadde nok krympet noe etterhvert, og den labre skrittfrekvensen hadde bare forverret seg. Damen lunchen vår avhang av, lå fortsatt langt foran.

– Hva tror du hun heter? spurte Martin.

– Randi, svarte jeg. Og Martin var enig, enten het hun Randi eller Kari.

– Hun heter Randi, sa jeg.

– Hun må gå langt, hvis hun skal komme seg til Krækkja før kvelden, sa han.

Der hadde han et poeng. Sekken hennes var for liten til at det kunne være et telt i den, det var ikke engang noe vi gjettet, det hadde vi sett, så å si. Og noen turisthytte finnes ikke før Krækkja. Hun hadde en lang tur foran seg, hvis hun da ikke hadde fast tilholdssted på Finse, og bare skulle ta seg en liten runde. Jeg likte ikke tanken. Hva om hun snudde før vi tok henne igjen? Det kunne få ubehagelige følger for lunchen vår. Martin illustrerte sin holdning til problemet, med å ta seg en god slurk vann. Det kom også litt småyr i luften, litt kjælen fuktighet. Det var kjølig og godt. Veden ville bli våt, men hva gjorde nå det? Vi ville alltid klare å finne på noe. Og ble det ikke bål, var det ingen katastrofe. Vi hadde både kokeapparat og engangsgrill, denne gangen hadde vi ikke glemt den. Tøffe gutter sulter ikke. Martin sa ingenting, satt bare og så på den generøse naturen om oss. Skjønt, han ville vel ikke kalle den generøs. Jeg tror ikke han har et særlig poetisk forhold til den, han har ikke et særlig poetisk forhold til noe. Det er jeg som er poeten. Men dessverre en av den mislykkede sorten, som ikke klarer å si noe vakkert uten at det blir komisk. I samtaler med Martin blir jeg alltid avslørt.

– Det er fint her, sa jeg bare. Martin kikket bort på meg, som om det virkelig gikk an å si noe sånt, – det er bare bra det regner, sa jeg.

– Det er ikke regn, dette, sa Martin, og tok på sekken.

 

Vi kappgår alltid. Det er stilltiende kappgang hver eneste anledning. Han langet voldsomt ut, jeg etter. Det var ingen problem å holde følge, når sekken hans var så mye tyngre enn min. Noe slikt falt det ingen av oss inn å innrømme. Jeg ville gjerne demonstrere for ham, at jeg ikke hadde problemer med pusten eller noe, og startet en samtale. Jeg la merke til at han brukte flere enstavelsesord enn jeg, enten var han sliten eller samtalen uinteressant. Som svar på dette satte han opp farten, opp på en liten høyde.

– Der er hun! sa han, og gikk noe voldsomt. Jeg etter. Jeg fikk ikke se henne, jeg vet ikke hvor langt foran hun var. Det tok på å gå sånn som dette, rykk og napp, opp og ned små bergknabber og ujevnheter, særlig med de ved-lessede sekkene vi hadde. Vi ble slitne, jeg ble i hvert fall sliten, og tempoet dabbet seg av. Ingen kvikke rykk nå lenger, ikke engang godt tempo, nokså daft, hendene på stroppene for å minske presset mot skuldrene, blikket frem, munnen åpen, gå. Yren lurte seg til å bli litt regn, nå og da, og så kom Randi gående mot oss, forbi oss. Rød regnjakke.

– Det var henne, sa jeg.

– Vi spiser lunch, der borte, sa Martin.

 

Til å ha høyfjellets naturprakt til disposisjon, var det ikke noe overvettes område vi fant å spise lunch i. Det var en puslete bekk som rant nedover et steinlandskap, hvor gresstråene stakk litt umotivert frem innimellom. Og steinene var halvhjertet kledd i mose og skitt, og fjellene rundt oss holdt seg godt under de majestetiske høyder. Mot nord kunne vi fortsatt se jernbanelinjen og Finse stasjon, det dominerte synslinjen og forstyrret naturfølelsen. Lenger borte var riktignok Hallingskarvet, og det er jo flott nok, men det var for langt unna til å gi oss noe utbytte. Det var egentlig ganske middelmådig, ingenting å snakke om, et av de dårligere steder på vår fabelaktige rute mellom Finse og Ustaoset. Av alle de perler som der finnes, skulle vi spise lunch – her.

Men mat måtte vi ha, og kartet viste ingen andre vannmuligheter i det nærmeste området. Vi kunne ikke ta sjansen på å gå og risikere å bli halvmette til middag, heller. Det fikk bli her. Martin fant frem kokeapparatet. Det er sang og livslykke dette, her er vi på snaueste fjellet, vi har kokeapparat og teposer. Vi er uangripelige. Glem alt jeg har sagt om at turen har bedre utsikter å by på. Her er praktfullt og godt å være. Det yrer og regner, det suser av vannet som er i ferd med å koke, den velkjente lukten av rødsprit. Brødet skjærer vi opp med lommekniv, til pålegg har vi en liten pakke salami og baconost som har gått ut på dato, vi har feilberegnet litt med pålegget, vi har ikke engang bringebærsyltetøy. Men spiller det egentlig noen rolle? Feilen er ikke større enn at vi har knapt, og at det vi har er av dårlig kvalitet, i hvert fall ikke så bra som turskiver med bringebærsyltetøy. Bortsett fra dette er det hele utmerket med pålegget. Martin er også fullt på høyde med situasjonen, og foreslår en rasjonaliseringspolitikk av en annen verden. Vi er nødt til å ha baconost på minst annenhver skive, fordi vi til enhver tid – også til siste slutt, – skal ha mulighet for salami. Det vil si at vi helst ikke skal røre salamipølsene, for når vi ser det minker, kan det være vi ikke vil spise med fullt ut fri samvittighet. Og vi har problemet med den siste pølsen, som forplanter seg til problemet med den nest siste, tredje siste, og så videre, han har en voldsom utlegning om dette, han snakker i flere minutter, det er det samme for meg, jeg liker baconost gått ut på dato. Det er dessuten et utmerket turpålegg, man slipper å stresse med kniver og alt mulig, det er bare å klemme ut en dæsj, og så er man ferdig til å spise. Der koker vannet. For kontrastens skyld begynner det å regne litt skikkeligere, det regner så vi merker det, fyldige, kalde dråper treffer oss på hodehetten, skuldrene og nevene, renner ned der det kommer til, hendene blir kalde og lyserøde, helt herlig. Tvers igjennom herlig. En slurk te, og varmen strømmer rundt i kroppen innenfra, som hadde vi drukket cognac. Det kan bare regne

– Du skulle gjøre mer for å beskytte veden, sa Martin. Jeg ser bort på sekkene våre, og det er ikke vanskelig å være enig med ham. Sekken er gammel, og ser ut til å være mer effektiv i å støte bort impregneringsmiddelet enn å støte bort regnet, den er søkk våt. Man skulle trodd noen nettopp hadde plukket den opp fra en andedam. Men inni den har jeg plastsekker, og av rullen river jeg av en som jeg legger litt sånn så som så over veden, for å gi inntrykk av at jeg bryr meg om problemet. Vi ordner også maten, pakker sammen, legger den i poser og tetter til, for at ingenting skal bli unødig fuktig. Vi har vært med på dette før, det skal ikke være mulig å se på vårt humør at det regner og er kaldt og vanskelig.

– Hva med en konkurranse? spør Martin. Og vi har en konkurranse.

 

Det regnet grundigere utover ettermiddagen og kvelden. Det plasket ned mens vi gikk og hadde vår konkurranse, som var en bokstavlek der det gjaldt om å si byer som starter på den bokstaven forrige by sluttet med. Fra Dubai til Istanbul til Larvik gikk leken i et tempo som holdt tritt med det vi gikk i, altså etterhvert ikke allverden, mens veden ble søkkvåt under vårt provisoriske plastdekke og vi ble søkkvåte under der igjen. Det store problemet var bokstaven ’y’, utenom York er det ikke lett å komme på byer med det navnet. Så når vi hadde sagt Bombay, Tampay og Nordby, oppstod unektelig en liten luke mellom oss, der den som tenkte gikk bakerst. Men så tok vi hverandre igjen og sa Yaoundé, Youngstown og Yokohama, og holdt det gående i fire samfulle timer. Opp og ned fjell og knauser, over gresstuster og steinlandskap, vedkubber i hodet, tunge, overlessede sekker. Så ville Martin ta kvelden.

– Har du noe imot det? spurte han.

Den var åpenbart for tung, sekken hans. Det var tidlig, det var ikke antydning til å begynne å mørkne, men Martin ville ta kvelden. Jeg forsøkte meg med at det kanskje kunne være lurt å gå lenger, komme litt i forkant, vi skulle jo helt til Ustaoset og toget derfra gikk søndag klokken 1951. Der måtte vi være med. Han svarte meg, det tok nok på med den sekken, det fikk være greit med en rast, vi kunne heller gå lenger i morgen. Her var det vel også fint nok. Det lå et vann her, og fra vannet rant en liten elv, og i elven lå det steiner. Jeg foreslo å gå litt nedover elven, det ville sikkert være fine rasteplasser nedover der også.

– Hva er så galt med denne? spurte Martin. Bortsett fra at det var for tidlig og ikke overmåte vakkert, var ingenting egentlig galt. Det regnet grundig, men det gjorde det overalt. Her ville det ikke utgjøre noen forskjell å gå lenger ned, kliss våte var vi uansett, og det samme var alt utstyret. Inkludert veden. Vi bestemte oss for å finne en teltplass. Vi la fra oss sekkene, og gikk for å finne en flekk der det var noenlunde flatt, og til en viss grad mykt, det fikk holde, så skulle vi alltids komme oss gjennom natten. Vi fant et sted, det var litt skjevt, men det var i hvert fall ikke særlig humpete, og det var gress der. Dessuten hellet det ørlite nedover, det er viktig i regnvær, det vet alle som er blitt liggende i en grop.

– Dette får være bra nok, sa Martin, og hentet sekken.

Det er guffent å sette opp telt i regnvær. Fingrene vil ikke være med, det er ork å ta dem ut av lommen, stive blir de straks i regnet, kalde jernstenger, spissfindig arbeid, nei, takke seg til å stille seg rett opp og ned og hutre. Det kjennes bedre. Men ingenting går lettere ved å utsettes, det er bare å hente frem teltstengene, tre dem gjennom duken, få dem gjennom, det går selvsagt ikke så fort som man skulle ønske, hullene er liksom litt mindre og vanskeligere å treffe i regnvær, dessuten er alt umulig, men blir man sint og irritert blir det vanskeligere. Man skal ta den tiden man trenger og sette teltet skikkelig opp. Vi må hente plugger, iskalde og våte de også, og sette dem ordentlig ned i jorden. Når alt er gjort, må vi gå over en gang til og kontrollere at alt sitter som det skal. Gjør det ikke det, må vi ordne det på ny, om nødvendig montere hele teltet om igjen. Og når det er aller minst fristende, når det regner, er det aller mest viktig. Hvis ikke alt er stramt og fint, vil det danne seg dammer i teltduken, og derfra vil det etterhvert lekke. Spesielt i vårt telt, som ikke er nytt. Regelen er at dårlig arbeid straffer seg, ingenting er verre enn å måtte stå opp og montere telt på ny, midt på natten. Det vet vi. Denne gangen var det bare noen få plugger som måtte justeres, strammet litt her og der, så var det greit. Teltet så bra ut.

– Jeg starter fyringen av bålet, sa Martin.

– Jeg gjør klar maten, sa jeg.

Vi kunne ikke ta hensyn til været, når det gjaldt bålet. Skulle vi ha gjort det, ville det være umulig med bål, og bål ville vi ha. Martin gjorde alt som stod i sin makt, kjælte og degget med veden, la den over bålet med tørr side ned og våt side opp. Den våte siden beskyttet mot regnet, den tørre siden stod mot ilden fra oppskåret trespon og medbrakt papir. Jeg pakket poteter og løk inn i folie. Det dryppet fra ermene mine, små dråper lå på skjærefjøla (av plast) jeg brukte, vannet rant fra folien, jeg skar opp nye biter og pakket dem inn, gjorde maten klar til grilling, uansett. Det er viktig å bestemme over regnet, innfinne seg med været, ikke la surt vær få noen innvirking på lykken. Rett og slett lykken. Greier man det, får man også gleden over å ha vunnet over noe, i solskinn får man alt gratis. Så brenner da også bålet, det går, naturligvis går det. Det knitrer og spraker og brenner. Vi rekker rutinemessig armene i været og jubler. Deretter gjør vi klar grillingen, fyrer opp engangsgrillen, fyller vin fra trelitersdunken, tar oss litt hjembakt brød til forrett, gjør oss klar for høydepunkt. Potetene og løken ligger klar i folien, hjembakt brød har vi med, ananas har vi med, meierismør, rømme, alt tenkelig tilbehør har vi med, og alt tenkelig tilbehør bruker vi. Det pøser ned og vi griller, jo visst er det mulig. Forresten var det ikke koteletter, men biff. Skikkelig skal det være.

Men rett skal være rett, regnet gav seg ikke og maten og vinen gav ikke fullt den frydefulle følelsen de i solskinn ville gjort. Vi var når sant skal sies en tanke mer innesluttede og mindre snakkesalige, enn vi vanligvis er når vi har tre liter vin til disposisjon. Ikke at vi kom med mishagsytringer og leverte utsagn som senket standarden på stemningen, vi gjorde bare ikke den muntre innsats som skal til for å løfte den. Vi satt der i regnet, i lyset fra bålet, og drakk kald rødvin fra en blå plastkopp. Det er ikke noe å lage et stort nummer av, vi klaget ikke, klager aldri, men det førte til at jeg fant det upassende å begynne å snakke om hun der, hun jeg hadde planlagt å snakke om i vinrusen. For det første var det ikke særlig til vinrus, for det andre var jeg dessuten såpass våt og kald og ille til mote, at det falt seg liksom ikke naturlig å begynne å snakke om henne nå, selv om hun var fabelaktig blid og bestandig fikk meg i godt humør. Til og med når hun ikke var til stede, fikk hun meg i godt humør. Nå også fikk hun meg i godt humør. Jeg var i utmerket humør, og tok en god slurk vin. Vin blandet med regnvann – smaker godt. ”Jeg snakker om henne i morgen,” tenkte jeg. Martin satt og stirret inn i bålet. Fuglene vet hva han tenkte på.

Uansett om det regner eller er klarvær, pleier våre bålseanser ende med at Martin samler all tilgjengelig ved og slenger det alt sammen på bålet på en gang. Det skjedde denne gangen også. Martin reiste seg opp, fant all veden vi hadde igjen, og kastet alt i hop på bålet, sammen med matrester og graps og annet som kanskje kunne brenne. Bålet flammet opp så godt det bare kunne i regnet, og så glødet det seg sakte ut, mens vi så på det. Når det sluttet å avgi varme, eller når det gav fra seg så lite varme, at regnværet fikk overtaket, gikk vi og la oss. Ryddet ingenting, alt lå strødd utover. Vi drakk ikke engang all vinen, drakk knapt. Tennene pusset vi i det lille fjellvannet vi lå ved. Bålet var nå så lite, at det nesten var aldeles mørkt. Vi måtte føle oss frem til vannet, bare noen meter fra teltet. Deilig, bedagelig, trøtte var vi, det skulle bli godt å sove, i lyden av trommeregnet mot teltduken. Det var bare ytterklærne som var ordentlig våte, innvendig var det rimelig tørt, og i innerteltet var det ikke mer enn fuktig. I soveposen ble det varmt. Jeg hadde militær disiplin, og oppbevarte mine våte klær innenfor posen til tørk. Iskaldt med en gang, men en frisk og sunn kropp fungerer godt som ovn, det ble snart varmt, noenlunde varmt, når glidelåsen var trukket så langt opp som overhodet mulig, og bare hodet lå utenfor soveposen, gikk det an å holde ut. Det var egentlig ganske koselig, regnet hamret og plasket i teltaket, vi var tre, fire timers marsj til nærmeste sivilserte bygning, og det gikk mot natt.

Jeg fikk ikke sove. Det hører med, jeg hadde ikke ventet noe annet, men jeg lå nå der og hørte på regnplaskingen og fikk ikke sove. Bakken var naturligvis hard, det var riktignok gress under der, men gress er når man kjenner etter, ikke særlig mykt. I tillegg hadde jeg ikke annet enn et tynt, gammeldags, forslitt liggeunderlag, og soveposen var også mye for gammel. Dette visste jeg også på forhånd, og kunne som ingenting leve med. Verre var det at jeg måtte tisse. Det er i sannhet en fordømt situasjon. Man ligger i den gode, varme soveposen, og må tisse. Det presser på i nedre del av mageregionen. Litt for stort trykk, der. Dette vil ikke gå over av seg selv, det vet man godt, det vil tvert i mot bare bli verre og verre, det vet man dessverre også godt. Nye mengder kroppslig avfallsvann vil komme til, og gjøre sitt for å øke trykket, det er nok av vin og kaffe som skal skilles ut. Og utenfor er regnet og elv og vann som sildrer, det er så ubeskrivelige mengder vann i verden, og noe av det presser på og vil ut. Det vil bare bli verre, ingenting er bedre enn å lette på trykket, bare la det gå, men det skal jo helst gjøres utenfor teltet, og der er så ubeskrivelig mye kaldere, våtere og ufyseligere enn her inne. Det skulle kanskje gå an å vente til i morgen, men det går selvfølgelig ikke an og det vet man så utmerket godt, det beste er å få det gjort, og så ligge og ha det godt etterpå. Det beste er å få det gjort. Få det overstått, gjøre det først som sist, det vil bare bli verre og verre, kom igjen nå, gå. Slik fornuft er lett å støtte opp under, når man sitter trygt og varmt hjemme i sofaen og tenker over det, når man ligger der i soveposen, er det ingenting som frister mer enn å utsette avgjørelsen i all evighet. Ut av soveposen går man bare ikke. Jeg ble liggende. Det var en passende tid å filosofere i. Kanskje kunne jeg komme meg frem til noen dype og varige tanker? Sjansene var små, det lo jeg av. Det var komisk. Jeg lo og jeg lo, og funderte på hvordan man var i godt humør til fjells, selv om regnet trommet i teltet og man lå i soveposen og måtte tisse.

– Det var voldsomt, dette regnet, sa Martin.

– Ja, sa jeg. – Jeg må på do.

Jeg hørte Martin le. Demonstrativt. Han måtte nok ikke på do. Jeg fortalte ham at den værmeldingen jeg hadde lest, det var fra gårsdagens avis som hadde meldt været for i dag, vi ante ikke hvordan været ville bli fremover.

– Hva så? sa Martin.

Nei, hva så? Vi kunne risikere at dette været ville holde seg hele helgen. Kulde, vind og regn, vi var slett ikke kledd for slikt, og hadde vel brutt noen fjellvettregler i forberedelsene. Jeg var absolutt bestemt at jeg ikke skulle være den som foreslo å snu, men hvis forslaget skulle komme, ville ikke jeg spille tøff og blånekte. Man skal ha respekt for fjellet. Jeg sa ingenting om dette.

– Det kan bli stygt vær, fremover, sa jeg bare.

– Og du må på do, sa Martin, og snudde seg over på siden.

Ja. Jeg måtte på do. Det var bokstavelig talt det mest påtrengende problem der og da. Jeg lå og ventet på et lite opphold, en liten pause i plaskene, et lite smutthull å tisse i, men det regnet bare desto mer dundrende, i tillegg til at den alltid ulende vinden filleristet teltet, slik at i hvert fall jeg tenkte at om et øyeblikk har vi ikke teltet over oss mer. Man går bare ikke ut i slikt vær. ”Tenk hvis hun hadde ligget ved siden av her,” tenkte jeg, ”det var henne og ikke Martin som lå der.” Det er pussig så tanker kan ha avstand til virkeligheten. Virkeligheten var at jeg lå der, Martin lå ved siden av og sov, og jeg lå våken og måtte tisse. Mer og mer, det er på en måte behagelig å holde seg litt, men alt innenfor visse grenser, og nå var disse grensene tøyd så langt det lot seg gjøre. Nå var det alvor. Nå gikk det ikke an å utsette det lenger.

– Haha, lo Martin, i søvne, da han merket at jeg beveget meg.

Huff, så kaldt det var, å være ute av soveposen. Å være inne i soveposen var også kaldt, men å være utenfor var verre. Jeg slengte på meg en t-skjorte, jeg slengte på meg en treningsjakke. Huff, så kaldt det var, jeg tok på treningsbukse, huff, så trangt det var å manøvrere. Velvel. Jeg var kledd, mer eller mindre kledd. Nå skulle jeg ut. Det var to glidelåser om å gjøre. Først én i innerteltet, og så én i ytterteltet. Det var bare å trekke dem ned, først den ene, så den andre. Gå ut. Det var bare å gjøre det. Jeg stirret på denne glidelåsen, den første. Martin sov, han sov ganske sikkert. Jeg la planer, jeg la planer for å gå ut og tisse mest mulig effektivt. Alt måtte være klart på forhånd, skulle jeg knytte skoene eller skulle jeg ikke. Selvsagt ikke. Jeg skulle bare trekke ned glidelåsen i innerteltet, ta på meg skoene, og så var det ytterteltet og ut og alt sammen så fort som overhodet mulig. Klar ferdig: gå. Jeg trakk ned glidelåsen, jøye meg så kald luften i forteltet var, og der var det en alvorlig søledam skoene mine sto i. Og hver gang jeg kom borti teltduken, drysset vanndråpene ned over meg. Det var trangt, og jeg er ikke laget for slik tranghet. Jeg tok på meg skoene, de var på, så åpnet jeg glidelåsen til ytterteltet, jeg var ute, jeg var ute! Nå kunne jeg tisse. Jeg gikk noen skritt, tissing, det blåste i sikksakk, men jeg var konge i verden. Jeg stod og tisset på toppen av Finse, i øspøs regnvær, og langt fra henne jeg elsket, nå var jeg overbevist om at jeg elsket henne, og aldri hadde jeg vært i bedre humør. Jeg stod litt der ute, etter at jeg hadde tisset ferdig også. For å markere min kongelighet. Tissefanten ute. Så gikk jeg inn igjen. Glidelås igjen, den ytre, i teltet, skoene av, i dammen med dem, kropp og bein og det hele inn i innerteltet, glidelås igjen, klærne av og oppi soveposen og pakke den så tett det er mulig å gjøre det og sovne så lykkelig det er mulig å sovne.

 

Neste dag våknet vi til strålende sol. Jeg skriver setningen en gang til, for slike mirakler skal man ikke bare skumme over i forbifarten. Neste dag våknet vi til strålende sol. Vi lukket opp øynene, og det var hvitt lys i teltet og skinn i teltduken. Naturligvis hadde vi våknet flere ganger i løpet av natten, man sover sjelden natten i strekk når man ligger i telt, men til slutt våknet vi altså og dagen måtte være i gang. Så lå vi litt og kikket i taket, før vi åpnet glidelåsen på hver vår side, først i innerteltet, og så den ytre, og der så vi like opp i det lyseblå. Vi hadde våknet til strålende sol. Vi strakte våre bare overkropper ut på hver vår side, fortsatt halvt liggende i soveposen, som en snegle, eller hva slags dyr vi skal sammenligne oss med, der lå vi og speidet etter skyer, mens solen skinte over Hardangervidden, gress, stein, vann og mose. Det var ubeskrivelig, men vi var der. Det er vanskelig å forestille seg en bedre måte å våkne på.

Vi latet begge som om vi var vel vant med slik lykke, og snakket om andre ting. De søkkvåte klærne fra i går hang vi til tørk på teltsnorene, og det som ikke fikk plass der, slengte vi over noen steiner og der det tilfeldigvis landet. Det verste rotet og søppelet fra i går fikk vi orden på, det la vi i plastposer og der det hørte hjemme. Frokost hentet vi fra sekkene våre, tørt brød med gammel baconost, salami annenhver skive, ingen hotellfrokost kan konkurrere med dette, putrende kokekaffe på kjelen, frisk fjelluft og t-skjorte, og hele dagen foran seg, du verden, vi måtte virkelig streve for å late som om vi var vel vant med slik lykke. Vi spiste vel en fem, seks – tolv tusen skiver hver, før vi pusset tennene i nærmeste elv, pakket sammen tøyet og teltet, en lek, og så kunne vi endelig ta sekkene på ryggen og gå, løpe, hoppe, sprette, du store min tid for en dag! Det kunne bare ikke gå fort nok. Sekkene var også lettere, ikke lenger ved, ikke lenger regntung, det største måltidet spist, sekken føltes så lett at man ville hoppe av dette alene. Man ønsket det skulle være mange elver, skrenter og stup, det flate landskap kunne ikke være nok.

– Vi må gå i jevnt tempo, sa Martin, og sprang.

Jeg etter, oioioi, som jeg forfulgte ham. Det gikk opp og ned, hit og dit, rykk og napp, vi løp oppover skrentene for å riste den andre av oss eller ikke bli ristet av selv, vi løp nedover også, vi løp der det var mulig, og mulig var det visst overalt. Rett som det var hadde vi en liten samtale, en liten finte, før den ene var av gårde på ny. Vi var begge spreke og ville begge være sprekest. Naturen fikk seg en liten pause, den var så rikelig at vi kunne la den være. Vi trengte ikke suge inn inntrykkene, trengte ikke få med oss alle detaljene, de storslåtte synene, flotte fjell, vann og gress og stein med mose og jord, det var overalt, solid og sterkt, det hadde vist sine krefter om natten, nå viste det sin skjønnhet. Jeg sa dette til Martin i en alvorlig tone, og han ristet på hodet og satte opp farten. Vi gikk som var det bare nedoverbakke. Vi hoppet der det var mulig. Og dette var visst også mulig overalt. Vi kom til en elv, vi hoppet frem og tilbake fra side til side, på steiner og grunner, store hopp og små hopp, bare for å bevise at det ikke var elven men vi, som bestemte hvor vi skulle befinne oss. Men der tok vi visst feil, for til sist var det nok elven som bestemte likevel. Plutselig var Martin på høyre side og jeg på venstre, mens elven var blitt bred og dyp og stri og uten steiner å hoppe på. Det var ikke snakk om å snu, aldri snakk om å snu, vi fosset nedover sammen med elven. Skulle holde følge med vanndråpene, hehe. Den delte seg lite grann, elven, noe som gjorde at Martin kom enda mer til høyre og jeg enda mer til venstre, vi mistet hverandre av syne, men det førte bare til at vi måtte gå enda fortere for å komme først ned uansett om akkurat vår vei var bittelitt lenger. Det var en nydelig, nydelig elv, og så herlig å løpe ved siden av nedover, jeg hoppet over frem og tilbake der det var mulig langs etter min lille elvearm, hoppet fra stein til stein i elven, med sekk og fjellsko, og der selve elven munnet ut, hadde naturen produsert et fiks ferdig reklameinnnslag. Det var så vakkert at man skulle trodd det var en spøk, i det minste et filmtriks. Enda et øyeblikk man kunne leve om og om igjen for resten av livet, eller trykke på pauseknappen i. Bare stoppe opp.

Det var et lite vann, et praktfullt vann, en liten kulp, kanskje rundt tretti meter i diameter, hva husker jeg? Størrelsen var vidunderlig, vannet var så friskt og klart og rent, og omgivelsene speilet seg i det, knauser og stein på ny. Både min og Martins elvearm rant ned i dette vannet, og det var også enda en elv som rant ned i det, samt en elv som rant bort. Det var slikt overskudd av vann og liv, klukket og sang og rant, kjølig og fristende, gresset var grønt og stein og fjell. På himmelen, solen, den hang der og strålte og gav selvsagt, selvfølgelig alt sammen sitt rette lys. Det sildret, sydet og bruste, her var valget snevert, det var av med klærne og uti vannet. I slike situasjoner konsulterer man ikke gradestokken. Man har heldigvis glemt den. Fremtidig sykdom og mulige forkjølelser er latterlig fjernt, den som tenker slikt – takk og farvel. Her skal man i det hele tatt ikke tenke, instinktet er nok. Det er den ene foten uti, så den andre, det er selvfølgelig altfor kaldt, men disse kroppens signaler skal viljen bare overvinne. Det er bare å legge seg ned og se til himmelen, man flyter! Det var ikke verre, det var neimen ikke verre enn dette. Det var bare å legge seg ned, så flyter man. Man er innpakket, i iskaldt, friskt fjellvann. Man kan sprelle med bena, man kan svømme på rygg og på mave, man kan dukke hodet under og man kan plaske i vei. Man er konge i verden og fri til alt. Jeg svømmer rundt, kroppen sier det er kaldt, men det er greit, det var ikke så ille som ventet. Egentlig var det ganske behagelig, sier kroppen, og det overrasket meg ikke det minste. Jeg har badet før og vet hvordan det føles, men dette vannet var eksepsjonelt, selv i fjellnorske forhold. Og når man kommer på land, er man det friskeste, sunneste menneske i verden. Håndkle har man ikke, men hva i himmelens navn skal man vel med håndkle? Solen gjør jobben, og en sjokoladebit gir også det innvendige av kroppen sitt fortjente velvære. Og vannet jeg drikker, er fra elvearmen min. Vannet drar meg ganske enkelt uti igjen. En reprise på nytelsen. Velter meg bare uti, ferdig dukket på forhånd, konge i verden, fri til alt, det er bare å la tankene og velværet strømme, og prise seg lykkelig over at hukommelsen er i stand til å huske dette her. Det er mulig å ha det så bra det går an.

– Du har badet, sier Martin. Han hadde sittet på andre siden, men til slutt måttet ta turen rundt til meg likevel. Det var min side som hadde det flotteste svaberget. I tillegg hadde jeg kjeksen og mesteparten av sjokoladen, det var ingen sak for meg å være tålmodig og vente.

– Ja, sier jeg, – det er friskt. Alt man sier, blir annerledes når man sier det til Martin. – Det var en skikkelig fin rasteplass vi fant.

– Dette er ikke noen rasteplass, svarer han. – Men vi kan godt ta en liten stopp, sier han.

Og det har han helt rett i.

 

En reinsdyrjeger kommer gående. Vi ser ham på lang avstand. Han kommer gående på vår side av vannet. Det er nødt til å ende med et møte. Nå er han her.

– God dag

– God dag

– Ja.

– Det er skikkelig fint her i dag. Fint vann.

– Ja. Har dere sett noen reinsdyr?

– Reinsdyr? Nei.

– Ikke? Hvor kommer dere fra?

Vi peker og forklarer. Det er slik en morsom situasjon. Martin og jeg, og en reinsdyrjeger. Vi forklarer ham hvor vi har vært, og han forklarer oss noen enkle prinsipper om reinsdyrjakt. Blant annet setter de pris på at turgåere er kledd i fargesterke klær, slik at de synes godt og ikke kan forveksles med reinsdyr, eller stein og gress i nærheten av reinsdyr. Bare for å være på den sikre siden. Han gir inntrykk av at det er fort gjort å bli skutt, i det minste at uhell kan oppstå, hvis man ikke tar sine forholdsregler. Martin er kledd fargesterkt nok, men jeg har på meg en ganske slitt, lys lilla, falmet genser, som er helt på grensen av hva reinsdyrjegere kan like. På lang avstand er det ikke godt å si om jeg er et menneske, en stein eller et reinsdyr. – Vanligvis skjer det ikke uhell, avslutter reinsdyrjegeren.

– Ha det bra, sier vi. – God jakt.

Og reinsdyrjegeren forlater stien, og går rundt vannet på andre siden. Steder vi ikke har vært. Martin forteller om den gangen han hadde sett en hel flokk reinsdyr springe av gårde, han hadde nettopp kommet over en åskam og så stod de gjemt på andre siden. Jeg sier at jeg aldri har sett reinsdyr eller elg, vilt. Så pakker vi sekken og går.

 

Det brer seg utover, fjell og vidde, hele tiden er nye syn. Man står på en høyde og ser utover, man går ned, og det samme syn ser annerledes ut, det er hele tiden noe nytt. Det er så rikt. Man går, man kan gå. På venstre siden har vi nå en fjellvegg. Hvor kom den fra? Rett til værs går den, majestetisk og mektig. Den skal følge oss hundrevis av meter. Så byttes den ut mot ny lang utsikt, til Hallingskarvet, enda en gang dukker det opp helt der over på andre siden av jernbanen og lenger. På høyre side har vi endeløs utsikt av fjelltopper, vann og norsk, norsk landskap. Vi må nå gå opp på en ny høyde, det går oppoverbakke. Martin haler fra, han er seig i oppoverbakkene. Jeg tenker at jeg trenger lunch, det er det som er årsaken til at jeg ikke klarer å holde følge, litt mat og jeg er på gang igjen. Martin ser ikke ut til å trenge mat, han er som en fjellgeit og øker selvfølgelig tempoet når jeg blir hengende etter. Jeg sliter i oppoverbakkene. Det samme gjør for så vidt vegetasjonen, den sliter i høyden, og nå går det oppover, fra de drøye tusen meter vi allerede er på. Gresset gir seg, mose finnes det mindre av, etter hvert forsvinner også den. Her er steinørken. Områder vant med å ligge under noen tonn med snø og is, ligger nå bart, goldt og øde. Uheldigvis eller snakker om flaks, det er etter som man ser det, vi befinner oss i dette området samtidig som det er tid for lunch. Klokke har vi ikke, men utpå dagen må det være, og sultne er vi, i hvert fall jeg.

– Vi må snart spise lunch, roper jeg.

– Vi går litt til, sier Martin.

Og vi går litt til. En gedigen steinrøys ligger der plutselig, steinur, vi har nok havnet litt utenfor stien, vi må passere denne uren, stein strødd som sukkerkorn. Den er mektig naturen, selv når den ligger der og hviler. Vi langer ut, over uren, fra stein til stein, jeg tar større sjanser og tar ham igjen, han er forsiktig og må la meg gå forbi, han klarer ikke å opprettholde farten. Jeg snarere øker på, lynende fort, føles det, fra stein til stein, jeg har gjort det før og vet hvilke steiner man skal sikte etter, de aller største. Og hvis noen steiner er løse, klarer man det, man er ung og sprek, det er vanskeligheter vi lever av, er det ikke mulig å gå enda litt fortere? Jeg går så fort jeg bare kan, småløper, Martin som er redd for feller og for å falle og for å vrenge foten, kommer bak, langt bak, lenger og lenger bak, det nytter ikke å konkurrere med ham her, han er ingen konkurrent. Det liker jeg og øker tempoet enda bittelitt til.

– Det kommer til å ende med en ulykke en dag, sier Martin.

– Der er det et vann, sier jeg. – Der kan vi spise.

Og det kan vi. I dette nakne steinlandskap finner vi et vann vi kan spise ved. Det er en pytt av et vann, det ligger der i en grop mellom stein og grus, og har ingen elv, bekk eller tegn til liv, det er ingen sirkulasjon, det ligger bare der, blankt og øde. Og rundt er ikke noe gress, ikke noe mose, ingen insekter, det er bare litt lav på steinene og oss. Her skal vi spise.

– Du tar deg av maten denne gang, sier Martin. Og det gjør jeg. Det er rømmegrøt. Jeg setter kokeapparatet på den flateste steinen jeg kan finne, det var ikke vanskelig, og tenner opp. Det velkjente sus, den velkjente rødspritlukt, det velkjente orkester fra ”nå skal vi spise”. Vann har vi fra den golde pytt like ved, det er sunt og godt vann, vi forsyner oss trygt, selv om det ikke er stort og rennende. I dette øde, høye vann, vil det neppe komme noe urent. Jeg smaker på det for sikkerthets- og for moroskyld, joda, det er fjellvann i originalinnpakning. Man kan bare sløse med det. Rømme og rømmegrøt ligger i sekken, det er allerede funnet frem, meierismør, sukker og kanel ligger også klart. Alt er klart. Det er bare å ta en titt på himmelen, på vannet og på steinene, for å konstaterte at også livløst landskap kan være vakkert. De er stillferdige og mektige, steinene. Dette blir storlunch, helt som den skal være på norske høyfjellet.

Martin vil tenne bål. Han har funnet noen markeringskvister fra vinteren. Jeg ser på ham, han er bålbesatt. Han blir som et barn, før det tennes snakker han alltid om hvor unødvendig det er med bål, hvor viktig det er å rasjonere på brenselet og at vi egentlig ikke trenger noe særlig med ved, men det ender alltid med at han fortapes helt og brenner altihop på en gang, før han gir seg ut for å lete etter mer og jager meg med seg. Han har selv sagt at hans store mål i livet, den intelligente sivilingeniør som også har kunnskaper i gresk, latin, filosofi og historie, at hans drøm ville være å få ansvar for å passe på et bål, gjerne ved siden av en elv, der han i tillegg hadde som oppgave å lage demning og nye elveløp. Det er dyp filosofi over dette. Nå har han tent opp bålet. Ingen legger de tre små plankestubber mer forseggjort enn han, en pyramide over gresstustene, papirbitene eller pappen han har brukt for antenning. Han snakker om branntrekanten, brennstoff, varme og oksygen, der han er svært opptatt av oksygenet. Pyramiden er ikke tett, det er åpning på alle sider for at oksygenet skal nå inn til de små, slitne flammene. Ligger ved siden av og puster på det. Han er borte i bålet nå. Flytter en pappbit for å la flammetungene slikke trestubbene bedre, det er et lite puslebål, men det flammer opp. De tre plankestubbene brenner nå, og han kan legge på flere, det gjør han. Det ser merkelig ut med dette bålet, det er midt på dagen, lyst og fint, ikke for kaldt, og ikke skal vi lage mat på det, det er et rent overskuddsbål. Det brenner bare et lite bål i steinørkenen. Og Martin ligger ved siden av og stirrer inn i det. Og jeg ligger lenger unna, ved den flateste steinen jeg fant, og venter på at rømmegrøten skal koke. ”Når jeg kommer hjem, ber jeg henne på rømmegrøt,” tenker jeg. ”Kanskje jeg kan si jeg skal hjelpe henne med noe syntaks, eller et eller annet. Bare få henne med og så stole på rømmegrøten. Det er fenomenalt godt.” Der koker det, bobler og popler, jeg har i rømmen, rører rundt, kjenner lukten, det er helt stille, bortsett fra suset i kokeapparatet og putringen fra grøten. Lyden av skjeen som skraper bunnen, der jeg rører. Vi har ingen klokke, men nå har det gått syv minutter, grøten er ferdig, kom og spis. Jeg tar av hele grytekaret, legger lokket over kokeapparatet, flammen slokker, det er branntrekanten, manglende oksygen, jeg tar med maten bort til Martin og bålet. Det gjøres enkelt, jeg heller en god slump grøt rett fra karet over i skålen til Martin, og en enda bedre slump til meg, forsyner meg enkelt og rikelig. Rikelig med sukker og kanel også, og meierismør, selv om jeg som vanlig etterpå husker at det ikke er nødvendig med meierismør i rømmegrøt. Snuse litt. Og så er det skjeen nedi, fiske opp en liten munnfull, holde den i den kalde fjelluften, kjøle den ned, og inn i munnen, varmt, rømmesurt og mykt. Det er så godt at det svimler. Og Martin ser inn i bålet, og jeg tenker at får jeg bare i henne noe rømmegrøt, vil hun smelte totalt.

Martin er som vanlig ferdig med spisingen en stund før meg, han spiser ganske slapt. Jeg skal spise rubb og stubb. Alt i hop. Da min første, fyldige porsjon er spist, forsyner jeg med resten, det som er blitt liggende igjen i gryta. Kald grøt, forbausende kald grøt, stiv og tykk og etter hvert seig grøt, hadde det ikke vært for sukkeret og kanelet, som knaser som før, hadde den vært bortimot uspiselig. Den er bortimot uspiselig nå også, det er utrolig hvor kald den er blitt, jeg må si det til Martin, snakke litt om det. Jeg må fortelle ham at det bare er kald rømmegrøt og kald kaffe, som virkelig fortjener betegnelsen ’kald’ når det gjelder mat. Den er kald som fjelluften, seig og svulmende. Merkelig og naturlig. Til slutt blir den så stiv og tykk og mildt kvalmende, at ikke engang jeg kan spise den. Det skjer alltid. Og da er det tid for kaffe. Den golde pytt gjør tjenesten, der er nok å ta av, vi fyller kjelen derfra. Jeg ordner til, kokeapparatets orkester, kaffe og vann på slump, nok av begge deler, nøyaktige fem, seks minutter, cirka, og kaffen er ferdig, joda, noe grut får man alltids i munnen, men det er fort gjort å spytte ut igjen. Kaffen er god og varm og tankevekkende. Vi er borte ved det lille bålet som knitrer, vi snakker ikke så mye, der har vi drukket opp kaffen. Den siste koppen jeg forsøkte å fylle til meg selv, var stort sett grut. Vi vasker og skyller kopper og kar, kanskje var det dumt å bruke det livløse vannet til å skylle i, hvis det er så tomt som det ser ut, kan det ta lang tid før kaffegruten og rømmerestene nedbrytes, nåvel, naturen finner nok en løsning. Vi tar sekkene på oss og går. Igjen.

 

Først nå merker vi klokken. Tiden. Det er ettermiddag, og i morgen ettermiddag skal vi være ved Ustaoset. Det er lange vidder igjen. Vi går, vi må gå.  Vi ser på kartet, det er skrekkelig lite som vi har gått hittil, en liten prikk, en avstand vanskelig å få øye på, langt over halvparten gjenstår, vi har knapt gått så det synes. Utrolig. Vi må ta igjen. Det rykkvise tempo og de mange, lange pauser har ikke slukt kilometre, vi er ennå ikke kommet til Krækkja, og selv om vi skulle klare å komme oss til Krækkja, har vi en lang søndagstur foran oss. Hvordan kan det ha skjedd? Vi har da holdt godt tempo, når vi først har vært i gang? Bortsett fra i går, da sekkene vitterlig var for tunge. Da kan vi ikke ha gått fort, selv om det føltes slik. Vi snakker om dette, kommer med våre teorier, og går på. Men Krækkja lar vente og vente på seg, den kommer ikke, ligger ikke bak svingene, over haugene. Det skal ligge ved enden av et vann, Krækkjavannet, men dette vannet kommer ikke. Og når det kommer, varer det evig. Vi går jevnt nå, kappgår ikke så tydelig, tar ingen pauser, ingen rykk, går bare tungt og raskt. Bort fra steinørkenen, nedover til gressletter og myrlandskap, små bekker vi må hoppe eller småvade over. Skoene er solide fjellsko, de tåler vann, og skulle de ikke gjøre det, tåler vi det. Noen ganger trår vi under, vannet slår over skaftet, da skvulper det litt når vi går. Men vi bremser ikke.

Et annet par, søsken- eller venninnepar er også ute, den ene sitter med skoen av og sokken av på ene foten.

– Hva er det?

– Nei, har bare litt vondt i foten. Er det langt til Krækkja?

De har ikke kart. Vi viser på kartet, det er enda et stykke igjen. Vi sier at vi ikke bare skal til Krækkja, vi skal også videre. Vi skal rekke tog på Ustaoset i morgen klokken ti på åtte.

– Oi, sa de bare, men de visste nok ikke hva det innebar. De hadde ikke kart. De visste ikke hvor langt det var til Ustaoset. De stolte blindt på turistforeningens oppmerkninger og hytter. Og nå satt de der med vondt i foten.

– Er dere sikre på at det går bra?

– Ja. Skal bare hvile litt.

Det skulle de få lov til. Vi måtte gå. Og nå var det jeg som gikk, jeg som gikk hardest, jeg vinner. Martin blir hengende igjen. Jeg kommer til enden av vannet, jeg går videre, over en liten bakketopp, og der er hytta som den skal være. Stor og innbydende. Myke senger, varmt vann, kanskje, kjøkken, god plass, stoler og bord, lunt og altfor godt, vi har telt og fristes ikke. Jeg går forbi hytten, jeg tar til venstre, jeg gir på opp en bakke, bort. Martin kommer bak, femti meter bak, når han kommer til hytten, er jeg på vei oppover bakken. Jeg vet hvor demotiverende det er, komme til målet, men så var det ikke målet allikevel, ikke engang en pause, det er bare å fortsette. Hvor demotiverende dette er når man er sliten, man er ikke fremme, man må gå, det er mer igjen. Endatil en bakke. Lang, lang og bratt. Den er jeg i ferd med å gå, og den er ikke så veldig bratt, den er lang og slak, svak helning oppover, sti i midten, grønt gress på begge sider, liten, stor haug på viddefjellet. Der går jeg, kreftene buldrer i kroppen, bakken tar ikke slutt, det er en lang, seig bakke, tungt å gå, vi har gått hele dagen, det verker litt i skuldrene, det sliter litt i beina, men jeg går fortsatt, går bare på. Lange, jevne skritt, bakken forseres, det er klyv, og over bakkekammen er solen i ferd med å gå ned, naturen serverer meg sitt kveldslys, og jeg er i den. Det er meget vakkert, jeg har krefter igjen, jeg kan gå. Og når toppen endelig nærmer seg, går jeg raskere, lengre og raskere skritt, høyre og venstre fot, slenger dem frem, den ene foten, så den andre, jeg blir sterkere, det verker ikke, jeg er myk og fin, og så er jeg der, så er jeg på toppen. Den lange bakken er tatt, det er overstått og var ingenting. Jeg går enda litt til, der er det en liten vannpytt, udrikkelig lite, men ved siden av er høyt, gult gress, og i det legger jeg meg ned og venter. Sekken ved siden av. Der er rikelig med sjokolade og drikkevann. Kort vei, dit.

Det er en herlig følelse. Jeg er i kortbukse, ligger i gresset med knærne opp og hendene under hodet. Endelig har jeg tatt ham i en oppoverbakke, ærlig kamp. Der kommer han, sakte skritt, er sliten. Han er langt borte i synsranden, han skal gå en stund og vise hva form han er i, jeg kjenner situasjonen, det har vært meg mange ganger. Nå ligger jeg og venter, slitet han gjennomgår, har jeg overstått for lenge siden, jeg har vært gjennom det, jeg kan slappe av og se på ham, eller se hvor jeg vil, noe jeg selvfølgelig gjør. Han kommer seg opp bakken, seigt og jevnt, og bort til meg, til hvilestedet. Der stiller han seg opp. Jeg kjenner meg godt igjen, det har så mange ganger vært meg.

– Skal vi raste nedi dalen der? foreslår jeg. Jeg nevner ikke med et ord konkurransen jeg har vunnet. Martin setter seg ned han også, tar av seg sekken og setter seg ned. Sier det er for tidlig å raste nedi dalen. Vi må minst komme oss bort til veien, riksvei 7, den ligger langt der fremme. I hvert fall en time å gå. Og når vi kommer til den må vi følge den et stykke før vi krysser den, og når vi har krysset den må vi selvfølgelig gå et stykke til, for å telte ved siden av en bilvei, det gjør vi ikke. Han viser på kartet hvordan det ligger an, det ser ikke bra ut. Først og fremst med tanke på morgendagen, det blir en kjempetur uansett. Men også med tanke på teltplassen, går vi forbi dalen der nede, kommer vi riktignok til riksvei 7 etter en stund, men det er faktisk et lite stykke før vi kan krysse, og deretter må vi komme oss bort, få den vemmelige veien ut av syne, og helst komme til en vannkilde. Helst komme til en vannkilde, ja. Det er ingenting slikt merket av på andre siden av veien. Skal vi måtte raste uten tilgang på rennende, ferskt vann?

– Det må vi kanskje. Ellers blir det forferdelig i morgen.

Det er ikke slik det skal være. De to første dagene skal man gå altfor langt og altfor fort i forhold til beregnet, siste dagen skal bare være å trippe i mål. På stasjonen skal man tumle rundt og vente på toget og ha all verdens tid. Vi må gå like langt siste dag, som de to første til sammen. Utsiktene våre er til et kappløp med toget, hvem kommer først til stasjonen? Toget eller vi? Det er det samme for toget, det kommer til stasjonen, stopper og går videre, uansett. Vi er nødt til å være der, nødt til å vinne dette kappløpet, nødt til å rekke det fordømte toget. Bare løpe med sekken dinglende på ryggen og glemme klokken, har ikke tid til å se på den, bare få stasjonen i syne og se om det er folk der og om toget har gått, og hvis ikke ta ut de siste krefter og komme oss til perrongen, der vi utslitt ramler over ende, lykkelig lettet over at vi greide det, hvis vi greide det. Hver gang det skjer, lover man seg selv at dette får være absolutt siste gang, heretter skal det være romslige marginer og god tid, aldri mer ute i siste liten. Forrige gang jeg lovet meg selv dette, løy jeg altså. Vi ville få dårlig tid. Og hva vi kunne ta inn ved å drøye kvelden, var for ingenting å regne, solen var allerede nede bak de høyeste fjellene, snart ville det mørkne og bli mørkt. I mørke kunne vi ikke gå, det er meningsløst og bare for dem som er i alvorlig trøbbel eller i millitæret, altså alvorlig trøbbel. Kveldene skal holdes hellig, de skal bli minner for livet, ikke bare teltet opp og i soveposen. Det er tull å presse på, og gå seg utslitt. Dette tenker jeg, der jeg går fra Martin i nedoverbakken. Jeg går alltid fra ham i nedoverbakker, men lettere nå, fordi han er sliten og ikke tar opp kampen. Og derfor kan jeg småløpe nedover. Det er kreftenes og seierens logikk. Kreftene svulmer når man føler man har dem, og i nedoverbakke går det uansett av seg selv. Det er forresten et flott utsyn å gå nedover, bortsett fra bilveien vi skimter i det fjerne, er det en fin liten slettedal som ligger der nede i kveldssolen. Det er en rimelig stor gresslette med kampesteiner spredt rundt omkring, små hauger og noen lyngtuster her og der, litt bærlyng og litt røstlyng, vil jeg tro. Rødt og grønt og gult gress. På høyre siden er det et stort vann, litt for stort til å være ordentlig sjarmerende. Det kruser seg i det og er til og med litt bølgeskvulp inn mot land. Et lite vann som forsøker så smått å være innsjø. Der nede står jeg og venter.

– Vi kommer oss aldri bort til veien i dag, sier jeg til Martin. – Vi skal spise middag og slå opp telt også, det er godt å få litt kveld. Vi får heller gå ekstra i morgen.

Martin var enig. Det var ikke noe å gjøre ved, vi fikk raste her og la det stå til. Vi fant et sted å slå opp teltet, passe mykt, noenlunde jevnt, og ingen grop. Det var kaldt, vi frøs. Vi tok på oss tørr, usvett undertrøye, og ekstra genser, frøs likevel. Luften var for kald, vi fikk ikke noe varme i oss. Det gikk stivt og mekanisk med alt vi gjorde, teltstenger, plugger og snorer, bare få det opp og noenlunde på plass, slik som i går, det så bra nok ut. Jeg prøvde å bevege meg og vifte med armene, satt ikke i ro, gikk rundt omkring, det var for kaldt likevel. Merkelig. Til middag skulle vi ha gryterett, Martin satt på en stein. Jeg fisket frem grytteretten, kjøttdeig og en øl. Vi hadde med hver vår halvliterboks øl, det vi hadde lyst på, hadde vi med, nå ville jeg ha min. Lite grann øl, før vinen, en styrepils til matlagingen. Dessuten føltes det tåpelig å bære den, uten å drikke den. Det føltes tåpelig å drikke den også, iskaldt. Her er ikke noe ved, ikke noe bål å varme seg på, det er bare kroppstemperaturen jeg gjør mitt beste for å nedkjøle, med en iskald øl. Martin vil ikke ha øl, han vil ha vin, vi har skammelig mye vin igjen. Gryteretten putrer og lager seg ferdig. Jeg satt der med ølen min, det sprudlet verken av den eller av oss. Da middagen var ferdig, spiste vi den. Jeg sa som vanlig at det smakte uventet bra, at det var en god idé med gryterett, at det fungerte godt med stekte poteter ved siden av, dette var bra mat jeg ville ha mer av. Jeg forsynte meg rikelig og spiste godt, men det var ingen fest. Det var kommet frost i oss, som vi sier i Rogaland. Martin spiste også en liten skvett, drakk den lille plastkoppen rødvin, så ville han bare gå og legge seg. Håpe på imorgen. Jeg hadde fortsatt ikke fullført ølen. Tenkte jeg fikk drikke den opp, og sa det til ham. – Jeg sitter oppe litt til, sa jeg. Javel. Han hentet frem tannkosten, og gikk ned mot det litt for store vannet, for å pusse tennene der. Så kommer han tilbake, går inn i teltet, og legger seg. Jeg igjen utenfor, i kvelden og kulden, mellom Krækkja og riksvei 7, der sitter jeg alene med min øl og meg selv, og gjør ingen verdens ting.

Det er fortsatt godt med øl igjen i boksen, kaldt og dovent, jeg klarer ikke å drikke mandig. Det er små slurker, nærmest nipping, hadde noen sett det, ville jeg blitt ertet. Kaffe- og cognacvarme er det ingenting av, det er snarere motsatt effekt, for hver slurk, strømmer kulden gjennom kroppen, armer og ben, fingre og tær, hver lille slurk. Men det er for dumt å helle ut, og det er på sitt vis koselig å sitte der. Man har alltid så god tid, når man har god tid på fjellet. I morgen er dårlig tid, men nå, nå gjenstår bare å legge seg, og samme når jeg legger meg, vil jeg få en lang natts søvn til i morgen. Jeg kan bare sitte, kanskje finner jeg frem til noen tanker verd å huske? Eller kanskje finner jeg frem til at jeg må på do igjen? Skikkelige greier. Det var utgjort, det er kaldt allerede, og varmere vil det ikke bli, innbiller jeg meg, av å drive med ordentlige doøvelser her ute. Men det er lettere å stålsette seg nå, enn det var i går, da jeg lå i gode, varme soveposen og skulle ut i regnet. Nå er jeg allerede ute. Jeg finner toalettpapir i sekken, det har vi med, og så gir jeg meg ut på let etter en passende stein å gjøre det ved. Godt mot. På høyfjellet er det viktig å være snill med kroppen sin, den skal ha det godt, den er vårt arbeidsredskap. Noen kortsiktige ubehageligheter skal ikke forhindre at man gjør hva man skal, de daglige rutiner er like viktige og viktigere på fjellet, som i gode varme stuen hjemme. Én gang på do hver dag, så holder magen seg god og lett og fin. Og det samme gjelder hele deg. Dette går jeg og tenker på, mens jeg leter en passende stein å gjøre det ved. Ved hver stein jeg kommer til, er det en bedre stein lenger borte. Til slutt finner jeg meg en stein, der jeg kan sette meg til noenlunde. Og få det ned i en grop. Jeg ordner meg til, tar den tiden det trenger, kaldt og fælt, ingen nytelse, men så er det godt. Man er tom og god og lett i magen, nå kan kvelden og morgendagen komme. Jeg dekker til gropen med en stein. Det ligger ikke noe unødig avfall og binder varme i min kropp lenger, det er bare jeg, sunne, friske jeg. Solen er nå helt nede, men det er fortsatt lyst, skumring. Jeg finner en stein å sette meg på, den kjennes bedre enn den forrige, fullfører ølen. Tar meg en kopp vin også, som premie. Det er fredfullt og flott her. Flott landskap. Over på andre siden av vannet, er noe lys, kanskje er det et hus. Det er ødeleggende. Bilene som passerer over riksvei 7, langt borte, er også ødeleggende. Jeg er ikke så ute i den ville natur, som jeg skulle ønske. I Hardangervidda skulle man kunne være i fred, men sivilisasjon og bedagelighet trenger seg inn her også. På himmelen er stjernene, og jeg tenker som vanlig at disse stjernene ser hun der nye også. Litt hverdagspoesi, der på steinene. Det var en herlig, avslappende stund. Jeg sitter med en blå kopp kald rødvin i hånda og fryser. De kloke tankene verd å huske, er liksom like ved hele tiden.

Så henter jeg frem tannkosten, går ned til det store vannet med bølgeskvulpet jeg også, og pusser tennene. Alt skal være i orden med hygienen. Martin vil nok bli straffet, tenker jeg, for at han bare gikk og la seg uten å gjennomføre de nødvendige ærend. Naturen er streng og vennlig. Serverer rikelig for den som spiller på lag, er en plage for den som slurver. Det er mye å tenke på, når man står og pusser tenner. Jeg spytter ut tannkrem og vann, skyller og spytter på ny, drikker, skyller, renser. Surkler og gurgler. Med vann skal man sløse. Hehe. Jeg går tilbake til teltet, det er tre minutters barfot gange i fuktig gress og stikkende lyng. Jeg tar av meg klærne i innerteltet, ingenting er vått og trengs i soveposen, alt kan brukes til hodepute. Så legger jeg meg ned, lukker øynene, og selv om jeg ikke føler meg nevneverdig trøtt og sliten, sovner jeg straks når det er det som behøves.

 

Vi våkner. Jeg våkner i hvert fall, vrir og vrenger meg litt, joda, litt stiv og sår i skuldrene, litt støl og keitete i beina, litt vond og øm her og der, men nok om det, her er en ny dag og jeg kan ikke huske å ha vært våken en eneste gang i løpet av natten. Slikt skal man sette pris på, og den eneste måten jeg finner for å gi utløp for denne gleden, er å si fra til Martin.

– I dag har jeg sovet skikkelig godt, sier jeg.

– Det er godt det er litt balanse her inne, sier han.

Jeg ler og trekker ned glidelåsene og ser ut, som vanlig, snegleøvelsen. Overkroppen ut, beina i soveposen, men så er jeg visst ute hele meg, allikevel. Det ser ut til å bli en herlig dag, lyst og fint, en tanke overskyet, men ikke iskaldt. Det sier jeg til Martin, som er blitt liggende i teltet, for kanskje å ta igjen noe av den søvnen han gikk glipp av i natt. Jeg har ingen slike behov. Jeg er ute i underbuksen. Altfor kaldt, naturligvis, men å tulle og tøyse litt med naturligheten er bare forfriskende, sånn på morgenkvisten. Det er å puste ordentlig inn og ut, alltid er det spennende å se landskapet man har teltet i, slik det ser ut i nybakt dagslys. Det er liksom mer her enn man hadde forestilt seg, og så er det alltid kortere vei til alle mulige steder man har vært. Tre minutters gange til vannet? Aldri. Men det var et flott landskap, duggfriskt og fredelig. Jeg strekker på min stive, nyvåknede kropp, med strittende hår og gåsehud, og den mykner sånn måtelig, joda, den skal nok klare brasene jeg ber den om i dag. Bare jeg får på meg noen klær, og i meg noe frokost. ‘På’ og ‘i’, joda, preposisjonene er i orden de også, kroppen skal få sitt, både utvortes og innvortes. Utvortes blir det spandert en tørr t-skjorte, funnet frem fra sekken, innvortes skal det bli spandert en utsøkt frokost bestående av tjukke brødskiver, salami og en baconost som så å si ikke har gått ut på dato.

– Det regner, sier Martin, som ennå ikke har kommet seg opp. Han ligger og hører på lydforsterkeren av en teltduk.

­– Utenkelig, sier jeg. Så begynte det å regne og regnet uten opphold i syv timer.

 

Det er viktig å vise naturen hvem som bestemmer. Regn, vind eller surt, det skal ikke spille noen rolle, ikke mer enn det må, det er viktig å ikke slurve, selv om man har det litt ubehagelig. Dette var dagen vi skulle gå. Vår billett sa ubønnhørlig 1951, da gikk toget fra Ustaoset. I morgen var studie- og arbeidsdag, da måtte vi være i Bergen. Og i kveld var det fullt på alle andre tog, 1951 var eneste aktuelle. Vi måtte rekke dette toget, hvis ikke kunne det bli overnatting på Ustaoset og konsekvenser vi helst ikke ville forestille oss. Det skulle bli en lang dagstur i regnet. Desto viktigere var det å få spist en skikkelig frokost. Ingen tjener noenting på å droppe kaffen, for eksempel. Eller bare slurve med den, ikke la den trekke skikkelig, ikke bry seg. Slikt risikerer man bare dårlig humør av, i hvert fall dårligere enn optimalt, og hvem ønsker det? La regnet og den lange marsjen bare komme. Det var frem med kokeapparatet, rødsprit og fyrstikker, det var frem med brød og gammelt pålegg. Det var frem med Martin Sand, som hadde hatt en dårlig kveld og en dårlig natt, og nå var begynt å slurve. Ikke noe toalettbesøk, ikke noe morgenstell, nesten ingen skiver og bare en slapp kopp kaffe. Det er viktig å tømme magen og fylle den med nytt, lett og god skal man være. Avfallsstoffer ut, ny næring inn. Da sier kroppen takk og yter. Jeg satte til livs åtte ti skiver, og drakk all kaffen Martin lot være igjen, det vil si en drøy halv liter førsteklasses kaffe. Denne kaffen var mye for god til å slå ut, så da Martin begynte å mase om at vi måtte komme oss av gårde og gå, pakket jeg sammen sekken og tok kaffekoppen med meg. Det skvulpet og skvalpet, og kom nok litt over kanten, men pytt, vi er i moder natur. Den eneste bekymring var at jeg gikk glipp av den. Og at den begynte å bli kald, hvordan det er, vet alle som har gått med en åpen kaffekopp i realt regnvær. Til slutt er kaffen så iskald, at kald melk ikke er kaldere, og da tar jeg resten i en stor slurk, legger koppen i sekken og går på. Nå kan jeg gå ganske så fritt. Nå kan jeg gå forbi og fra hvem det måtte være. Det regner, men det liker jeg, dette blir en kjempedag. Jeg trenger avkjølingen. Jeg tenker alle slags slike optimistiske tanker, og farer bortover, ganske naturlig, forbi Martin, forbi alt. Det regner, jeg går. På venstre side et stort vann, på høyre et lite fjell, eller en kolle, små greier. Kanskje jeg bare skulle gå opp på toppen, for å bli kvitt noe av overskuddet, det skulle være en smal sak, det er nok å ta av. Vi går i skråningen der, jeg først. Og så ser jeg plutselig det bevege seg foran meg på stien, det er fugler! Den første skuffelsen over at det ikke var firfirsler eller dyr man enda sjeldnere ser, går over i det jeg ser at dette er fugler jeg virkelig sjelden har sett. Og det var ikke bare én, det var to, mange, de dukker frem og fugleløper av gårde, skremte, men ikke så lette, flyvedyktige, at de forsvinner for meg, de går der på stien, samme sti som jeg, like foran meg, det er ryper! Ryper!

– Martin! roper jeg, – ryper! Han er forbausende uinteressert. Setter ikke opp farten. Jeg føler meg som Tusten i Fuglane, jeg har aldri sett på maken, det er ryper, her, like foran meg, de rett og slett løper foran meg! jeg følger etter. Og Martin, Hege, går bak der i jevnt tempo! Det må være unge ryper, det er helt utrolig at de ikke flyr, det er eventyr, flerfoldige meter går de foran meg og jeg kan se på dem, det er fantastisk, men også slik man må regne med, fjellet er raust, det har rikelig å by på og serverer generøst. Jeg bobler av livsglede der jeg går bak dem, ungrypene, de vagger og vugger av gårde, det varer og varer, jeg går bak, de foran. Til slutt tar de til høyre, tar til vettet, kan man si, går oppover skråningen, i stedet for langs etter stien, jeg må fortsette frem mot riksvei 7, like der fremme, du verden, den er der allerede. Det var sjarmøretappe, når man hadde slikt celebert selskap. En hel flokk ryper, på samme sti som jeg. Det er slikt overskudd av opplevelser, overraskelser og naturgleder, det er rikelig av alt, ting man ikke har tenkt på, dukker opp, opplevelser man ikke hadde forestilt seg, er der. Fjellet er tusen ting, fjellet er å være levende, hjernen min går som en propell når jeg har sett ryper. Før jeg hadde merket at jeg var begynt å gå, var jeg fremme ved riksvei 7, plutselig var jeg der bare, kjedelige veien. Men vente der måtte jeg, Martin var bak.

– Jeg foreslår at vi går over her, og så legger vi opp løpet der borte på andre siden, sier Martin, da han kommer, og jeg er enig. Man får selvfølgelig gangsperr og gnagsår og verk og vondt i hodet når man går på asfaltvei på Hardangervidda, men det dreide seg heldigvis bare om femti meter, eller hvor langt det var, så kunne vi krysse over og komme oss vekk, bort i litt ordentlig regnværsnatur, igjen. Fjell og vidde i plassen for autovern og asfalt, i et slikt bytte gjør været fint lite fra eller til.

– Vi må gå jevnt tempo, messer Martin, der vi står på andre siden og legger plan, og denne gangen mener han det. Vi må rekke det toget. Martin har visst klokke allikevel, nå er den ti. Han viser på kartet, vi må minst være på Tuva til klokken 1500, hvis ikke må vi nok kutte på middagen. For en fortvilet situasjon, vi skal ha pølse og lompe, eller tomatsuppe, vi har tatt med nok mat så vi har valg, men så kan vi risikere å bli tvunget til å velge ingenting. Og vi har ikke nådd et eneste av våre mål hittil på turen, vi har alltid til enhver tid kommet langt kortere enn antatt. Nå kan vi ikke tulle lenger, nå kan vi ikke ta pause og henvise til at vi tar det igjen siden, nå må vi komme oss à jour. Så er vi ikke ved Tuva til klokken 1500, så blir det kortere middag. Banna bein. Vi må bare rekke det. Det blir til at vi bestemmer oss for å gjøre det militært, gå i femti minutter, hvile i ti. Vi får stole på militæret, de er sikkert effektive når det kommer til utmarsjer, de har gjort det noen år. Det er det samme for meg, jeg skal alltid kunne klare å hvile i ti minutter, bare vi snart kommer i gang.

Det er også spørsmål hva klær vi skal gå i. Det regner, derom er ingen tvil, det detter ned og det ser ikke ut til å ville gi seg verken med det første eller med det andre, det kommer til å regne i dag. Det ser vi. Så hva skal vi gå i. Jeg vil forsøke meg med lette klær, treningsbukse, regnbukse er klamt, den legger jeg i sekken. Regnjakken også, jeg forsøker meg med den samme, lys, lilla genseren, den ingen regnsdyrjegere ville like å se i nærheten av et reinsdyr, jeg går i treningsbukse og genser, og stoler på at jeg selv vil holde meg varm, når jeg går. Martin tenker annerledes, han har på seg ethvert plagg. Regnbukse, regnjakke, fleecejakke, genser. Ny feil, å gå tykt kledd når det ikke er altfor kaldt, blir man bare tung og apatisk av. Kle av seg når man går, på seg når man står. Det rimer og er lett å huske. Begge deler er tungt og fælt og dritt før man gjør det, kroppen har denne innebygde finten at den tilsynelatende skyr anstrengelser, hva man i fysikken kaller treghet, ethvert legeme vil helst ha det som det har det, for kroppen gir det seg utslag i at man ikke vil ta av seg regnklærne, når man først har tatt den på. Man kan heller gå og ha det litt varmt, det får være, å skifte er surt og kaldt, forresten er det anstrengende nok bare å tenke på det, glem det. Og omvendt er det alltid fristende å bare bli stående i klærne man har gått i, det var jo varmt nok å gå, det ordner seg nok, vanari om man blir litt kald, man klarer seg, bla-bla-bla. Kle deg ordentlig og kjenn hvor godt det er. Jeg tok av regnbuksen. Bestemte meg for å gjøre det, prøvde å gjøre det, prøvde først å vri den over skoene, det gikk selvfølgelig ikke, glidelåsen nede ved beina går ikke langt nok opp, hva slags mislykket regnbukse er det jeg har fått meg? Vel, så tok jeg av meg skoen, prøvde så godt jeg kunne å stå på et ben, helt bra gikk det jo ikke, vrenge buksen av, først ene foten, så andre, greit nok, ramlet litt, fot og sokk i sølepytt, pyttsan, så var det gjort, treningsbuksen føltes lett og fin, det samme gjorde jeg. Regnjakken også, joda, jeg var lett som en fjær. Takk og pris at vi hadde et skikkelig stykke å gå. Jeg er klar til å måle krefter med fjellet. Kom an!

 

Høyfjell i regnvær. Da slipper man ikke unna. Her er ikke trær og skjul å krype under. Og spesielt ikke når man skal rekke tog fra Ustaoset, noen mil unna. Da må man gå, gå i regnet. Akkurat det fryder meg. Her er det slett ingen kamp, naturen og meg, her er det samarbeid. Jeg har stelt godt med kroppen min, den sier takk og yter tilbake. Regnet kan bare komme, jeg skal varme det opp. Dråpene som treffer meg, blir kjapt lunkne. Jeg er i bevegelse og er varm og lett og god. Det drypper deilig vann fra håret ned i ansiktet, svette, snørr og regn. Det er som ville jeg slå armene ut i glede. Stien går langs etter noe buskas, noen gresstrå som stikker uti, ligger over, klissvåte, jeg sparker til dem der jeg går, mer og mer med vilje, går for moro skyld litt ekstra uti gresset, dropper stien, bare for å vise at jeg kan bli så våt man vil, kald blir jeg ikke. Om det går opp eller ned, er klissvåt eller tørt, ingen rolle spiller det for meg. Så lenge man innretter seg, er alt vær herlig. Se på fjellet, det ser godt ut i regnvær, i solskinn kan hvem som helst se at det er vakkert, i regnvær er det kunst, regnvær er for den skolerte, nyansene i grått og de mattere farger, stillheten og verdigheten fjellet mottar regnet i, fjellet ligger der, regnet kommer. Å, det er gøy å tenke på dette, til og med hodet fungerer, hele meg i aktivitet! Til og med min innebygde klokke går korrekt. Når jeg stopper og venter på Martin, har det gått de femti minutter. Jeg tar av meg sekken, henter frem sjokolade, tar en liten bit, henter frem kjeks, tar en liten bit. Spiser, drikker. Tar på meg en ekstra treningsjakke, for ikke å bli kald der jeg står. Holder meg i bevegelse, bøyer og tøyer litt med lette skuldre. De er fornøyde når de ikke har noen sekk å bære, de mykner snart, joda, dette går bra. Like ved renner en bekk, ikke merket av på kartet, en puslebekk som kanskje bare finnes ordentlig i godt regnvær, der fyller jeg vann og drikker. Hadde jeg vært kar for det, skulle jeg stupt kråke.

Så kommer Martin og går dønn i bakken. Den ene feilen fører den andre med seg. Han har ingen ekstra klær å ta på, han har ikke spist ordentlig siden gårsdagens lunch, han har ikke vært på do. På et døgn har han ikke gjort hva kroppen hans har ønsket, det har resultert i en dårlig natts søvn og apati. Han tar ikke engang av seg sekken, den ligger han på, hvilt mot en stein. Jeg smiler og ler og tilbyr sjokolade og kjeks, snakker i vei, samtaler av gårde, spør om det har gått femti minutter, sier som alltid at disse minuttene gikk fint, at hvis vi holder dette tempoet, vil vi nok greie det, det hadde vært godt å komme til Tuva før tre, tenk det! og slike optimistiske ting. Jeg snakker om stien med de gresstråene, der var det utrolig vått! Man overdriver alltid, når man skal fortelle slike historier. Hyperbel, heter det. Jeg sier til Martin at det er rart vi bruker så mye hyperbler når vi snakker. Martin sier han må gå jevnt, for ikke å bli trøtt. Det går bra, men han risikerer å bli trøtt. Joda, jeg tenker mitt, han kunne heller gått fortere, og latt være å legge seg ned. Det ville hjulpet. Det er ikke mening i at jeg skal gå fra ham, uten konkurranse. Vi er i like bra form, det er ingenting som skulle tilsi at jeg står her og er glad, mens han ligger der og er potetsekk. Der er det forresten gått ti minutter, vil jeg tro, pause er ikke nødvendig lenger. Dessuten er vi heldige med været, vi har ikke tid til lange pauser og pauser i regnvær er uansett ingen fornøyelse.

Jeg legger i vei først, han subber seg opp og kommer etter. Dess lenger vi går, dess lenger bak går Martin og dess sterkere og mer opplagt blir jeg. Vi har snakket om det, den som går først vil alltid øke forspranget, og det vil jeg nå. I forseringer av småberg, tenker jeg at jeg ikke skal tape noe på å ta kortere skritt enn han kan komme til å ta, selv om han gikk så sterkt og fort, som overhodet mulig. Jeg tar alltid så store skritt jeg bare kan. Hopper rett opp på den høyere hyllen, dropper mellomtrinnene der de bare ville utgjøre en forsinkelse, det vil si alltid. Det er steinlandskap, stein og berg, vi går på knauser og svaberg, hard, norsk stein overalt, våt av regnet, slik som vi, slik som jeg. Men den er god og hard å trå på, man synker ikke ned. Der det er gjørmehull og sørpe i mellom, kan vi hoppe, og jeg hopper alltid der avstanden er lengst og mulig. Avskyr omveier, kan ikke holde ut nøling, leker meg med at jeg er forfulgt av farlige folk, ikke av sløve Martin, jeg går på og bremser ikke, samme hvor kupert, sørpete og uberegnelig landskapet måtte være. Der underlaget ikke var så hardt som antatt eller ønsket, sank man bare litt ned, et nytt skritt og man var oppe. Beina var allerede våte og sølete, litt skitt fra eller til spilte mindre rolle, man følte seg uansett vill og fri og var det. Kunne det ikke være mulig å spurte opp dette lille fillefjellet?

Og det blir ny pause, de kommer helst for ofte. Det var en stein, en liten bergvegg, som gav slikt fint le for vinden, litt ly for regnet, der stopper jeg, tar av sekken og finner frem ekstra treningsjakke. Full av aktivitet, bøyer og tøyer, går frem og tilbake, klatrer litt på bergveggen, venter på Martin, der kommer han, dabber inn og bang i bakken. Sekken på, de samme klærne på, alt feil, han har gitt opp. Her er ingen bekk, vannkilden er lenger borte, et stykke innover.

– Vil du ha, spør jeg.

– Vil du hente, spør han.

Og jeg henter, til han og til meg og til hele verden, hvis det var det om å gjøre, springer innover landskapet, og finner et lite vann, og fra det finner jeg en rennende bekk. Der stiller jeg meg på en stein, og fyller flaskene. Drikker så mye jeg bare kan av min egen, heller ut og fyller på ny. Man skal sløse med vannet, fjellet sløser selv, det pøsregner. Vann er rikelig i Norge. Skal jeg skli litt på steinen for moro skyld? Se om den er så glatt som den gir inntrykk av? Nei, jeg løper heller tilbake, med vann til Martin og mer vann til meg selv.

– Det var voldsomt til aktivitet, sier Martin. Det høljer ned. Trapsregner.

 

Landskapet forandrer seg. Slik er den norske natur, variert. Finner ikke dens like, ikke slike farger, ikke berg og fjell og gress og vann og elver og gjørme og lyng og søle og steiner og koller og knauser og vidder og pigger og topper og tinder og nuter og skrenter og stup og heng og søkk og fosser og stryk og alt sammen overalt. Vi har ikke engang nevnt fjordene, trærne, kysten, det er ikke aktuelt her, vi er på Hardangervidda. Og der har landskapet forandret seg fra stein- og berggrunn, til mold og gress. I regnvær, vil det si gjørme. Der går vi nå. Eller der går jeg. Jeg vet ikke hva landskap Martin går i. Jeg synger en sang i mitt hode, flere sanger, og ikke bare i hodet, full hals, kjente norske folkesanger, én etter én, først de kjente, deretter de mindre kjente, og til slutt sanger jeg ikke engang kan, jeg dikter selv, lager sanger, hopper og spretter i sølen, og synger om og til hun jeg tenker på og stadig vekk er forelsket i, med nye tekster og nye melodier, eller gammelt begge deler, alt ettersom, synger høyt og blidt inntil jeg plutselig er helt omringet av søle. Det er alvor, ser ut som alvor, her er det bare vann og mudder, det er dypt, jeg må gå tilbake, ta en ordentlig omvei, hvor sprøtt det enn høres. Jeg går tilbake til dit omveien må starte, sier til Martin, roper bak til ham at her må vi gå omvei. Viser hvor vi må gå, det lille, sløve vink fra ham, og jeg går den. Jeg går omveien rundt myrhullet av gjørme og søle, det er en omvei på flerfoldige meter, og jeg har følt meg nødt til å gå den. Det der var et nederlag jeg ikke kan holde ut, tenker jeg. Det der skal ikke bli en vane, tenker jeg. Neste gang kan det være så dypt det vil, jeg viker ikke, tenker jeg. Litt skittent sølevann, bremser ikke meg. Jeg er typen som går på, og det gjør jeg virkelig, raskt og barsk og mandig, går jeg på, videre i regnet, klar til å måle krefter med et skikkelig gjørmehull. De kommer hyppig i dette terrenget, det vil si stadig, det vil si at det er dette som utgjør terrenget, og så får vi se da. Her fremme ser det ille ut, det passer meg bra, så uoverstigelig dypt kan det vel ikke være, og våtere enn jeg er, blir jeg ikke, og hvorfor jeg i det hele tatt driver med disse vurderingene, forstår jeg ikke, jeg har bestemt meg for strakeste veien rett frem, så dette får være nok tenking. Jeg går på, bremser ikke, ser ikke etter veier og omveier, skal ikke la terrenget bestemme farten, den bestemmer jeg, og over denne puslete pytten her skal det gå hurtig, jeg kaller det ‘pytt’ for virkelig å få frem hva jeg synes om den, puslepytt, jeg gir gass, nærmer meg med lange, raske skritt, ser sånn cirka hvor jeg må hoppe, det er bare lite grann altfor langt, jeg kommer til kanten og tar sats og hopper som om det virkelig var mulig å hoppe denne lengden, noe det naturligvis ikke er, ikke engang om det var fast grunn å satse fra, noe det ikke var i det hele tatt, det var gjørme, jeg sank ned, fikk svikt i satsen, det ble et gammelmannshopp med ungdommelige krefter, jeg hoppet og landet så å si samtidig, sank ned til knes, midt i gjørmepytten, måtte ta enda et skritt og synke godt ned med andre foten også, gjørme langt over begge støvleskaft, våtere enn jeg var ble jeg, en god del skitnere også, joda, men det er bare morsomt dette, neste skritt er jeg allerede oppe igjen, eller var det neste der igjen, opp kom jeg, opp, opp og avsted, det var ingenting, det skvulpet i skoene, men det var ingenting, jeg overvunnet alt og var på ny konge i verden. Sølevannet i skoene var en liten pris å betale.

Femti minutter er gått, og vi skal ta pause i et intetsigende landskap. Gult gress, små hauger, litt buskas, ikke noen bekker, pytter eller sildrende vann, bare vått og guffent, som været. Vi står der, Martin og jeg, vi ser at vi kommer til å klare det med ganske så god margin, det vil gå bra. Vi rekker det. Neste stopp blir lunch, og da vil vi allerede ha passert Tuva. Det er ikke langt til Tuva nå, om en liten time er vi der kanskje. Martin smiler og vi snakker, jevnt tempo og de vanlige tingene, vi forsyner oss av kjeks og sjokolade, tygger og holder oss varme. Vannflaskene tømmer vi, drikker forsyne meg opp alt vannet vi har, tomme for vann i pøsregnet, en merkelig følelse. Vi risikerer å bli kliss våte og tørste på en gang. Denne risikoen er imidlertid mildt sagt liten, den eneste praktiske konsekvens er at vi kanskje må vente til vi finner en drikkevannskilde før vi spiser lunch, noe vi uansett ville gjort. Hvem ville vel her oppe drømme om å spise lunch uten en drikkevannskilde i nærheten? Vann finnes nok av. Det er belønningen for å leve i et land hvor regnvær er en del av hverdagen, eller det ble nærmest en underdrivelse, hvorfor ikke bare si at hverdagen er regnvær, solskinn er fest, vi vestlendinger forstår det, her er belønningen, prisen er at vi av og til må innrette oss lite grann og ta i mot noen utfordringer, noe som forresten ikke er pris, men belønning det også. Der er ti minutter passert, søkkvåte sekker på ryggen, og så er det å gå på ny. Jeg forestiller meg at jeg blir skutt ut fra en sprettert, «tsjukk!» har jeg gått fra Martin. Det er ikke noe å snakke om det nå. Jeg legger ut alene over humper og hauger og klumper, mens jeg spiller av tankene som holder motet oppe. Klart man blir våt på beina, og på kroppen og overalt, det pøsregner og har gjort det i timevis på store, nakne fjellet. Men så lenge man er i bevegelse, er man varm, og så lenge man er varm, er det ingen problemer med å være våt. Neste stopp er lunch. Joda, det var bare å trykke på play, så gikk tankene av seg selv og det samme gjorde jeg. Det var ikke verre enn det.

Så kommer Tuva. Der er hun, stedet. Vi har gått jevnt og godt, Tuva ligger der, med sin hytte, sin parkeringsplass og bilvei, greit nok for dem som bare ønsker de behagelige sider ved fjellet, et syn bare å glemme for oss andre, lukke øynene for slikt, den virkelig uberørte naturen blir knappere, men det er for deprimerende å tenke på, så la oss legge Tuva bak oss. Helst litt fort. Det er fælt her, det går trått. Her er motorvei, først tror man det bare er for bilene, skam nok, så forstår man at det samme sannelig gjelder for oss, det er trespors møkkavei opp etter bakkene. Jeg blir sliten og aggressiv bare av å tenke på det, å gå der, huff, et menneske skulle vært forskånet for slikt. Og regnet gav seg selvfølgelig ikke, det ble verre, selvfølgelig ble det verre, det var en del av tingenes orden, her måtte det bare bli verre. Slike veier som dette her hører hjemme på jorder og på Jæren, ikke på ville, vakre Hardangervidda. Det var så man kunne begynne å tenke negativt. Var det ikke skrekkelig vått, dette regnet? Klistrer ikke buksen? Tar den aldri slutt, denne bakken? Naturligvis ikke, ingenting tar slutt i slikt terreng. For hvert skritt jeg tok, ble bakken ett skritt lengre, det var en slik type bakke det var, jeg måtte hente frem høyre venstre fot øvelsen igjen, ingenting gikk av seg selv her, jeg måtte tenke og kommandere, sette frem høyre fot, sette frem venstre fot, først den ene, så den andre, høyre og venstre, seigt og anstrengt, sliten var jeg også, helt pyton alt i hop. Og på toppen av bakken var det langt fra noen forløsning, ingen vakre utsyn av fjell og vidder og fristende landskap, der var det gjerder og enger og gress og graps, og samme traktorsti ned igjen, bred som fanden, to traktorer kunne sikkert passere hverandre her, tenkte jeg depressivt, slike stier hører ingen steder hjemme på viddene. Det fornuftigste jeg kunne gjøre her, var kanskje å slenge meg ned i grøfta og gi opp. Tenkte jeg.

Men naturen er fortrøstningsfull. Det stemmer ikke alltid, slett ikke alltid, men her stemte det og da er det fort gjort å løfte det opp til en allmenngyldig regel. Naturen er i sannhet fortrøstningsfull. For var det ikke i alt elende en liten bekk som åpenbarte seg der nede i enden av bakken? Litt rennende vann? Jovisst, var det vel det, og ikke kunne den være så altfor liten heller denne bekken, jeg kunne jo se den helt herfra. Det var nok. Slike utsyn kan få hvem som helst til å øke farten, i hvert fall når denne hvem som helst er jeg, og bekken innebar lunch. Joda, dette var fortrøstningen. Endelig kjente jeg nye krefter komme til, det hadde det vært dårlig med, en stund. Jeg kunne ikke for all evighet glede meg over å gå raskere enn min kamerat, selv om dette naturligvis for alltid vil forbli en stor glede. Jeg hadde heller ikke noen ferske kongeprestasjoner å hente overskudd fra, verken seierrike toalettbesøk eller storslåtte gjørmetramp, den slags hadde også vært sørgelig fraværende i det siste. Dessuten var det slutt på den utvilsomme motivasjon av å være ille ute å kjøre (få ting gir slik vilje til å ta ut det aller siste, som det å nesten ikke rekke toget), tvert i mot stod vi utsatt til for den bedragerske hvilelyst av å ha målet innen rekkevidde. Det er enkel, folkelig logikk, vi rekker toget samme hva vi finner på, så hvorfor ikke hengi seg til apatien? Gi seg kulden og regnet i vold, sette opp et tomt blikk og subbe seg fremover og en eller annen gang ende opp ved en stasjon, toget vil komme, det skal til Bergen, og der venter en god, varm dusj. Så kan vi heller der tenke over hva vi kunne gjort annerledes. Den slags tanker, tenkt så sløvt som mulig, det er bedragersk hvilelyst og det var jeg plaget av. Disse plagene kom på toppen av alle andre plager jeg greide å tenke ut, for ikke å snakke om  plagene som var her av seg selv. Det var helst litt i overkant. Takk og lov at jeg i rette tid fikk øye på den kjære, lille lunchbekken, nederst i bakken.

Det viste seg å være en liten perle av en bekk. Den klukket friskt, og var stor nok til å klare å dele seg i to, med noenlunde vannføring i begge armer. Jeg hoppet over den ene, og fant meg et slags svaberg i midten. Der tok jeg raskt av meg sekken, og fant frem det varmeste tøyet jeg hadde, altså det som skulle vært en tørr t-skjorte. Det som skulle være en tørr t-skjorte. Jeg skriver det en gang til, for å få frem noe av irritasjonen. Det manglet en tørr t-skjorte. Har dere hørt på maken til tøys? Det var ingen tørr t-skjorte i sekken. Det skulle ikke engang være mulig, men så var det likefrem skjedd. I morges hadde jeg gjort generaltabben å ta ut i den rene t-skjorten jeg skulle bruke til å hvile i, mens den skitne jeg hadde gått i ble lagt i sekken. Jeg hadde gjort det fordi det uansett var turens siste dag. Det skulle liksom være unnskyldningen. Jeg ville ikke få bruk for en tørr t-skjorte i kveld, tenkte jeg feigt. Joda, man er snar til å finne unnskyldninger for å snike seg unna en liten ubehagelighet. Selv om man utmerket godt vet at denne lille ubehagelighet absolutt er å foretrekke fremfor den direkte pinen som senere venter, kroppen er bedragersk slik, den vil alltid utsette det som er vanskelig og frister til sløvhet, glem det, gjør som du skal, det gjorde ikke jeg og her var straffen. Jeg stod uten tørt innerskift. Resultatet var nådeløst. Og velfortjent. Jeg måtte nyte min lunch i den samme t-skjorten jeg hadde gått i. Pøsregn og svette. Jeg vurderte å kaste meg på hodet ut i bekken for en svømmetur, et eller annet skadelig, denne feilen var utilgivelig, men nå som den var gjort, hjalp bare irritasjonen inntil et visst punkt, og så måtte man gjøre det beste ut av det. Jeg tok altså på meg det jeg kunne, regnfrakk og ekstra genser, det var det jeg hadde, men stor hjelp var det ikke, det vet alle som har stått ute en regnværsdag. Tørre klær inntil kroppen er viktigst. Alt annet blir liksom litt, nåvel, med våte klær mot huden, hjelper det ikke stort hva tykt du har utover. Aldri mer, tenker jeg, og det skal jeg holde. Mens disse tankene holder hodet i irritasjon og aktivitet, forbereder jeg maten. I sekken har jeg kokeapparatet og alt som skal til, jeg henter det frem, finner vann i bekken, drikker, ordner. Hele tiden bevegelse. Til lunch har vi valget mellom pølse og lompe eller tomatsuppe med makaroni, brødskiver er ikke til å tenke på, de kan vi ha ved siden av, vi skal ha skikkelig lunch, pølse og lompe er enklest i regnet, men tomatsuppe er best, for det blir man varm av. Så blir det tomatsuppe. At det er vanskeligere å lage, bidrar forresten bare til aktivitet og konsentrasjon, det er bare en fordel.

Når jeg i tillegg kan tenke på hvorfor i all verden jeg gikk ut i tørr t-skjorte i dag morges, hva jeg egentlig tenkte på, har jeg nok å fylle hodet med og blir langt fra gretten. Gjøre som man skal. Når vannet er på kok, er det å skjære skiver. Ingenting må forenkles, på grunn av regnet, måltidet skal være så helhetlig som planlagt. Mens man venter på maten, kan det også være godt med noen skiver. Så man holder seg i aktivitet. Smøre skiver er aktivitet. Å spise er glede.

Martin kommer, langt om lenge. Slenger seg ned og er sekk.

– Jeg er sliten, sier han. – Det er ingen problemer å gå, men det går ikke fort. Sier han.

– Vil du ha en skive, spør jeg.

Det vil han. Men han vil først og fremst skifte til tørt, noe han kan gjøre uten problemer, for han har ikke gjort samme dumme feil som jeg. Han har holdt sin tørre, rene t-skjorte, trygt og godt i sekken, og den skifter han til nå. Ett minutts kulde i bar overkropp, iskaldt regn på huden, – brr, deretter er den tørre t-skjorten på og beskyttet av jakker og regntøy, og det lille minuttets ubehag erstattet av varig velvære. – Hehehe, ler Martin til meg, og det gjør han rett i. – Hehehe, ler naturen også, for nå holder det opp å regne. Det blir lunch i oppholdsvær. Da er det sannelig irriterende å tenke på, at man ikke har det så godt som man kan. Mine klær tørker nok ikke, hans klær forblir tørre, det var en idiotisk feil det der, men jeg får bli ferdig med den, jeg får ordne med maten, spise litt skiver og gjøre forberedelser og passe på suppen. Martin sier han forresten har mest lyst til å sovne. Han har kjørt for lenge på tomgang, den tørre, varme t-skjorten gjør ham døsig og bedagelig, han legger seg bare ned og venter. Og når maten er ferdig, eier han ikke apetitt, spiser bare en munnfull av den rykende, fabelaktige tomatsuppen, noe som egentlig var like greit, for jeg var sulten og spiste resten. Det var en udelt fornøyelse, det var et mirakel av en tomatsuppe. En liter vidunder med makaroni, bare til meg, strålende tjukt og godt, så til de grader i blinken, store skjeer med svulmende makaroni, druknet i varm, tjukk suppe, skje på skje, først fra et lite beger, så rett fra gryten, så bare droppe skjeen og drikke fra gryten, det var så vidunderlig godt, jeg bare spiste og spiste til alt var rent og fire, fem skiver i tillegg. De bare gled ned i farten. Deretter gikk jeg ned til bekken og vasket opp.

– Hadde jeg hatt en medalje, skulle du fått den, sa Martin.

 

Men rett skal være rett, spisingen var i overkant. Når vi nå skulle ta til med å gå igjen, merket jeg det, det var nok en overvurdering å spise en hel pose tomatsuppe på egen hånd, pluss noen desiliter makaroni, for ikke å snakke om skivene etterpå, et sted skulle jeg nok sagt stopp. Jeg var kort og godt forspist. Det gikk ikke som en virvelvind nå lenger, jeg var ikke lett å bære som en fjær, jeg var tung, tyngre enn sekken. Martin kunne uten problemer holde følge med meg, det var vel heller jeg som kunne fått problemer med å følge ham, hvis han hadde gitt på litt. Han hadde nå hvilt, vært varm og fått krefter, jeg hadde egentlig ikke fått gjort noe av det der, og var altså i tillegg forspist. Hadde det ventet store utfordringer nå, kunne resultatet blitt så som så, men bare rolig, her ventet ikke noen ting. Fra stedet vi spiste lunch til Ustaoset, var det cirka åtte kilometer. Vi hadde drøye fem timer på oss. Vi kunne klare det i søvne. Og det kunne være like greit å gjøre det på den måten, for her var landskap vel verdt å gå glipp av. Sterilt og kjedelig, åker og eng, gress og strå, småfjell og grønne hauger, hverdagsnatur. Der tuslet vi av gårde, slakt oppover i bedagelig tempo. Det gikk så sakte, at slitne kunne vi ikke bli. Jeg tenkte med meg selv at å gå i tempo som dette, var jevngodt med middagshvil og bra for fordøyelsen. Og jeg håpet den kunne få farten opp og finne på et eller annet, fordøyelsen altså, jeg følte nemlig at det lå et kilo ekstra med mat i magen, og jeg syntes nok dette kiloet gjorde vel mye ut av seg. Det tynget mer enn mine øvrige, kan man si. Kanskje jeg skulle slutte med å spise meg så stapp mett, tenkte jeg, men det var vel mest for å tenke et eller annet, for å spise meg stapp mett, kommer jeg aldri til å slutte med. Og jeg kommer aldri til å slutte med å gå fjelltur. De små lidelsene blir mer enn oppveid av alle gledene, gleden av å overvinne dem for eksempel, de små lidelser hører med, man skal ikke ha det bare godt, det svekker nytelsen når velværet først kommer, tenker jeg av gårde som jeg har gjort så mange ganger før. Til slutt kom vi til toppen etter den lange slake stigning var overstått, og der kunne se utover mot det som måtte være Ustaoset. Det var spektakulært nok, nesten som et eventyr. Det hadde lagt seg et slags skydekke nedi det som herfra så ut til å være en dal, altså Ustaoset, det var en tåke som her om ettermiddagen var i ferd med å lette og sprekke, det oppsto spredte hull klarsikt ned til vannet, husene og hyttene der nede, vi kunne se brokker av fjell og trær og landskap, mellom skyver som drev omkring. Det var helst i overkant eventyraktig, mente jeg. Og Martin var enig. Vi stod ikke der lenge og kopte, vi gikk ned. Forbasket motorvei av en sti, flere felt og klukkende bekk ved siden av, det var for mye av det gode, det virket kunstig, det var natur under kontroll, temmet og slapp, her var det bare å komme seg ned. Jeg først, Martin deretter, men nå var det som følge av at det var nedoverbakke og Martin er skvetten, ikke at jeg var overlegen og hadde kreftene og bare kunne gi på og gi på. Det var hvileetappe vi holdt på med nå. Turen var over.

Vi tok oss vel en rast og en pissepause også på vei nedover, husker jeg ikke galt. Satte oss på en gressflekk blant buskaset, satt bare der litt. Vi var jo litt i villrede hva vi egentlig skulle gjøre. Vi ville komme til Ustaoset mye for tidlig, så vi kunne like godt vente mens vi hadde noenlunde terreng rundt oss. Det var på den ene siden, på den annen side er det jo alltid fristende å komme seg til målet også, og denne andre siden, endte alltid opp med siste ord, for disse småpausene varte aldri lenge. Og til slutt var vi nede på asfaltvei, tullevei. For avlastningens skyld, finner vi på en eller annen konkurranse, en ny kunnskapslek eller hjernetrim, eller et eller annet, bare få tankene vekk fra at det er asfalt under føttene. At det er hytteby, sivilisert tettsted malplassert i villmarken, konstruert idyll, tull og tøys, men altså en kjærkommen stasjon for oss å reise hjem fra. Og dit kommer vi i god tid, joda, jeg løy visst ikke så galt forrige gang allikevel, det gikk bra dette, vi har rikelig med tid til overs. Vi har tid å slå i hjel. Vi tar sekkene med oss, de er for lette til å la dem stå. Finner en liten øy, halvøy. Går ut der. Passerer noe sivilisert myr og buskas, en latter for støvlene våre, ikke mer enn dette, altså. Det er et stort vann, som skvulper litt mot kanten. Vi setter oss der. Vi har en øl igjen, den tar jeg. Kald og guffen som vanlig, assosiasjoner til den jeg drakk i går, det var allerede i går, det var ikke lenger siden enn i går, mindre enn 24 timer siden, så satt jeg ved et annet vann, og frøs og drakk kald øl, nå sitter jeg her og gjør det samme. Tiden går både fort og sakte når man er til fjells. Man lever så rikt. Det er tusen minner, den storslåtte, varierte naturen, som aldri blir ferdig med å presentere seg, de tusen små og store begivenheter, de tusen tanker som fulgte dem, slitet og oppmuntringene, regnet og solen, verket i skuldrene og de våkne nettene, kaffefrokost og ti tusen skiver, det tar aldri slutt og man kan reise dit så ofte man vil. Fjellene ligger der. Man reiser aldri ulykkelig derifra. De velkjente, storslåtte tanker. Det er rett og slett vanskelig å tenke annerledes, der oppe.

 

*

 

Klokken 1951 går ganske riktig toget. Vi var i god tid på stasjonen og ventet. Da toget kom, steg vi ombord, kalde, trøtte og gode. Vi tok av oss skoene, tok av oss yttertøyet, gikk i tørre, lette klær, bare nokså tørre for min del. Men det var ikke farlig her på toget. Vi satte oss ned i hver vår stol, snakket vel lite grann, og ventet ellers på at de skulle passere, de drøye tre timene reisen skulle vare.

 

 

*******

Eivind Salen

2001-2003

 

Presentasjon

Før internett kom skikkelig med sosiale medier og egen redigering av blogging og nettsider og hva man ville, så var det å stå foran en forsamling og lese opp tekstene min mulighet for å gjøre dem kjent. Derfor handler mange av dem nettopp om det, om å lese dem opp, presenterer dem. Presentasjon.

Presentasjon

Hva om jeg var på opplesningskveld, og skulle fremføre denne teksten. Konferansieren går frem til mikrofonen, og introduserer neste oppleser, det er meg, Eivind Salen, – en forfatter som har gjort seg bemerket med korte, underfundige tekster, karakteristisk fremført fra en rekke av Bergens uetablerte scener, om man kan bruke et slikt uttrykk. Han har også skrevet teaterstykker, og fått dem oppsatt i Studentteateret Immaturus og i sin egen teatergruppe som nå heter Salen teater, og som for tiden ligger brakk, etter som jeg forstår, gjør den ikke det, Eivind Salen? Hvor er han? Jeg sitter blant publikum og sier ikke hvor jeg er. – I hvert fall er det en stund siden han har gjort noe i det formatet. I det siste er det korte tekster han har fremført oftest, i prosa og i lyrikk, i begge sjangere kjennetegnet ved en sår og fin naivitet, og ved en voldsom personlighet, eller kanskje vi heller skulle si inderlighet, følsomhet, samtidig som han på et noe snurrig vis får inn en slags ironisk distanse. Jeg vet ikke hvordan han klarer det, vi har han her, han skal lese nå en tekst han har valgt å kalle, skal vi se, ”presentasjon”, vær så god, Eivind Salen, og så forlot konferansieren scenen og overlot mikrofonen til meg som gikk opp med akkurat denne teksten i hendene.

17. sep 2006

As you like it, av William Shakespeare

I rekken av Shakespeare-komedier har vi nå kommet frem til As you like it. Det er antatt at Shakespeare skrev dette stykket i 1599 eller 1600. Den hører sammen med Much ado about nothing som kom før, og Twelfth night som kom etter, med til festivitaskomediene. Her er Shakespeare på høyden som forfatter av morsomme og uproblematiske komedier. Her er alle ingridienser fra det som har slått an tidligere, sang og musikk, jenter som kler seg ut som menn, handling i skogen, og en fredelig og lykkelig slutt der alle gifter seg og alle har det bra.

Tittelen As you like it er på norsk tidliger oversatt med «Som dere liker det». Jeg foretrekker «Som dere vil ha det». Det får enda sterkere frem at dette er et stykke til allmenn forlystelse. Her er det ingen vanskeligheter, ingen vanskelig stemning som vedvarer til slutten, ingen vonde utfordringer. Her er alle med i den lykkelige og forente stemningen som gjelder til slutt. De som har skiftet side har gjort det fordi de har blitt overtalt, her har ikke vært noen vold og kamper.

Som jeg skriver i Tema og motiv er dette den pastorale av Shakespeares komedier. Dette går lenger enn til at handlingen bare finner sted i skogen. Det er også kanskje det langsomste og minst begivenhetsrike av Shakespeares stykker. Fra andre til fjerde akt er det ikke mye dramatisk som skjer, det er mest snakk, man utveksler synspunkter om livet og kjærligheten. Spenningen som ligger der er når forkledningene som blir brukt skal bli avslørt, hvordan det vil gå med landsforsvisningen og hvordan de som skal ha hverandre får hverandre. Det er ikke mye utvikling fra den ene scenen til den neste frem mot dette målet.

Det er også problemer med den pastorale idyllen. Jaques og Touchstone trives ikke umiddelbart der, og hele hoffet forlater skogen og den såkalte idyllen så fort de får sjansen. Touchstones første replikk i det han kommer frem er:

TOUCHSTONE
Ay, now am I in Arden, the more fool I.
When I was at home I was in a better place, but travellers
must be content. (2,4,13-15)

Legg også merke til at det er den yngre hertugen som har overtatt for den eldre. Samtidig er det den eldre broren, Oliver, som behandler sin yngre bror dårlig. Han gjør det i kraft av at han er eldst. Shakespeare demonstrerer denne kontrasten allerede helt i begynnelsen av stykket, der innledningsreplikken til Orlando er at han blir dårlig behandlet av de som skulle være hans like. Da Oliver senere i samme scene kommer inn, setter han Orlando på plass, og han gjør det for eksempel ved å spørre om han vet hvem han har foran seg.

At kvinner spiller menn både i forkledning og i oppførsel, slik Rosalind gjør utkledd som Ganymede og som den aktive i forholdet til Orlando, det er noe som passer veldig godt inn i vår tid. Rosalind er kanskje den mest ressurssterke av alle Shakespeares kvinner, og i alle fall den som gjør mest av seg. Over en fjerdedel av teksten er lagt til henne. Hun er også styrende for mye av handlingen, setter opp premissene, og instruerer de andre hva de skal gjøre. Det er også hun som sørger for at alle får giftet seg med sin rette partner til slutt, riktignok med Hymen til hjelp for å gjennomføre selve vielsen.

Det er fine greier at en kvinne som Rosalind ikke sitter passiv når Orlando begynner å gjøre kur til henne, men at hun selv tar kommandoen over situasjonen. I leken som Ganymede og Orlando har, der Orlando skal oppføre seg som om Ganymede var Rosalind, er det Orlando som lar seg forme. Normalt er det i tradisjonen mannen som former kvinnen. Nå skal man alltid være litt forsiktig med å legge så mye i at forskjellige ting vakte mer eller mindre oppsikt i tiden det er skrevet i, mange ganger vil man da kunne overdrive forskjellen mellom den ene tiden og den andre. Det er ikke sikkert Rosalind var så sensasjonell i renessansen, som man da vil få henne til å ha vært. Det er imidlertid klart at hun er et stort unntak fra hvordan kvinner ble fremstilt i tidlige tekster, her er det som hun er skrevet for å behage vår tids feministiske lesere. Også for dem er stykket As you like it.

Og nettopp dette er hele meningen med stykket. Det skal være til behag. Her er ingenting ment å være brysomt eller vanskelig. Her er et lite stykke å glede seg over, som dere vil ha det.

Om As you like it (lenken fører til stykket som det er lagt ut på ShakespeareWords) har jeg også laget

Tema og motiv, Karakterene, Synopsis, Sitater.

W. Shakespeare: As you like it – Sitater

Jeg strever litt med å finne formatet jeg skal presentere sitatene i, og beklager at postene av den grunn fremstår litt midlertidige. Jeg vil gjerne ha det slik at jeg får originalen på ene siden, og min oversettelse på andre. Så foreløpig eksperimenterer jeg meg litt frem, og ber mine lesere bære over med det.

Det er ikke bare min feil alt som ser rart ut. WordPress lever litt sitt eget liv på veien fra skrevet post til posten offentliggjort. De setter margen litt mindre enn jeg har den, tar bort noen linjeskift og roter ellers også til lite grann. Med tiden håper jeg å få litt bedre kontroll over hva som skjer her. Teksten skulle imidlertid være grei, om utseendet på den er rar.

Akt 1

Jeg begynner med et kanskje ganske ukvinnelig sitat fra Rosalind. Replikken faller rett etter at hun har sett Orlando første gang, det er når han vinner brytekampen mot Charles. Etter er Rosalind litt opprørt, og Celia lurer på hva som er i veien.

CELIA CELIA
But is all this for your father? Er alt dette på grunn av din far?
ROSALIND ROSALIND
No, some of it is for my child’s father. – O, Nei, noe av det er på grunn av mitt barns far.
how full of briars is this working-day world! Å, hvor full av torner er hverdagens verden!

Hun har her bare sett Orlando, som hun snakker om, en eneste gang. Og hun tenker ham allerede som far til sine barn. Dette er et av mange eksempler på at dette stykket er ganske erotisk, og at Rosalind ikke er den som holder igjen.

Akt 2

Fra denne akten foregår mesteparten av handlingen i skogen. Den gamle hertugen har innledningssitatet

Now my co-mates and brothers in exile, Nå mine venner og brødre i eksil
Hath not old custom made this life more sweet Har ikke gamle vaner gjort dette livet søtere
Than that of painted pomp? Are not these woods Enn det av malt pomp? Er ikke disse skogene
More free from peril than the envious court? Friere fra farer enn det misunnelige hoffet?
Here feel we not the penalty of Adam, Her føler vi ikke straffen fra Adam
The seasons’ difference, as the icy fang Årstiden skiften,den isende hoggtann
And churlish chiding of the winter’s wind, Og barske romling fra vintervinden
Which when it bites and blows upon my body Som når den biter og blåser over kroppen min
Even till I shrink with cold, I smile and say Helt til jeg dirrer av kulde, så smiler jeg og sier
‘This is no flattery; these are counsellors Dette er ikke smiger; dette er rådgivere
That feelingly persuade me what I am’? Som følelig overbeviser meg om hva jeg er.
Sweet are the uses of adversity, Deilig er bruken av rådgiveri
Which, like the toad, ugly and venomous, Som, lik padden, stygg og giftig,
Wears yet a precious jewel in his head; Likevel bærer en kostbar juvel i hodet sitt.
And this our life, exempt from public haunt, Og dette livet vårt, avkuttet hyppige besøk
Finds tongues in trees, books in the running brooks, Finner tunger i trærne, og bøker i de rennende bekkene.
Sermons in stones, and good in everything. Preken i steiner, og godt i alt.

(AYLI 2,1,1.7)

Det er en del å gripe fatt i her i sitatet, som vanlig er med Shakespeare. Han streifer over en del ting, som overlater ganske mye for dem som skal tolke. Hva mener han for eksempel med at de der i skogen ikke føler straffen fra Adam? Det er klart det må henvise til syndefallet, om enn det var Eva som forårsaket det. Betyr det at de der ute er fri for synder? At de lever et liv i paradis, som Adam før syndefallet? Det er mye å spekulere i, og verken stykket eller replikken gir noen gode svar, de går begge deler videre. Mest av alt fungerer replikken som en fin innledning til hva som skal komme, og som en godt uttrykt hyllest til livet på landet.

Det mest kjente sitatet er fra syvende scene i akt 2. Rett før har også hertugen et minneverdig sitat. Innledningen er at Orlando nettopp har brust inn på hertugen og hans menn som er samlet i Arden-skogen, og med våpen i hånd krevd å få mat av dem. Den truende fremferden gjør ikke noe skremmende inntrykk på hertugen og folket hans, men deres vennlige fremferd overrasker Orlando veldig. Orlando takker dem veldig, og løper av gårde for å finne Adam som han har forlatt døende sav sult. Hertugen har så følgende kommentar.

DUKE
Thou seest we are not all alone unhappy.
This wide and universal theatre
Presents more woeful pageants than the scene
Wherein we play in.

Det er etter dette Jaques svarer med sin berømte

All the world’s a stage, Hele verden er en scene
And all the men and women merely players Og alle men og kvinner skuespillere

(AYLI 2,7,141-142)

All the world’s a stage, and all the men and women merely players. Det blir sagt av stykkets store og eneste melankoliker, den eneste av alle som nekter å være fornøyd med tingenes tilstand, som ikke ønsker å kjempe mot det meningsløse og løgnene i tilværelsen. For ham er verden bare en scene der menneskene spiller sine roller frem mot stykkets slutt, døden. Det kan aldri komme noe ut av det, verken godt eller dårlig, og de aller fleste spiller akkurat samme rollen som tusenvis av andre. De går gjennom de samme stadiene, de samme valgene og kvalene, de samme gleder og sorger. Det nytter ikke å kjempe i mot, man fødes, eldes og dør.

Hva som er vel så artig som at menneskelivet blir sammenlignet med et skuespill, er at karakteren som sier det selv er deltaker i et teaterstykke. For ham og hans medspillere i rollene er hele verden virkelig en scene, og alle roller fastsatt på forhånd. Denne leken mellom teateret og virkeligheten er noe Shakespeare benytter seg av i flere stykker, og som han også andre steder utnytter meget elegant.

Resten av replikken holder ikke så godt for teaterrollen, da er det tydelig replikken gjelder menneskene i den virkelige verden. Resten av replikken går slik

They have their exits and their entrances;
And one man in his time plays many parts,
His acts being seven ages. At first the infant,
Mewling and puking in the nurse’s arms.
And then the whining school-boy, with his satchel
And shining morning face, creeping like snail
Unwillingly to school. And then the lover,
Sighing like furnace, with a woeful ballad
Made to his mistress’ eyebrow. Then a soldier,
Full of strange oaths and bearded like the pard,
Jealous in honour, sudden and quick in quarrel,
Seeking the bubble reputation
Even in the cannon’s mouth. And then the justice,
In fair round belly with good capon lined,
With eyes severe and beard of formal cut,
Full of wise saws and modern instances;
And so he plays his part. The sixth age shifts
Into the lean and slipper’d pantaloon,
With spectacles on nose and pouch on side,
His youthful hose, well saved, a world too wide
For his shrunk shank; and his big manly voice,
Turning again toward childish treble, pipes
And whistles in his sound. Last scene of all,
That ends this strange eventful history,
Is second childishness and mere oblivion,
Sans teeth, sans eyes, sans taste, sans everything.

Akt 3

Jeg tar med en replikkveksling som får frem Rosalinds syn på Orlandos vers til henne, og litt om humoren og ordleken i stykket.

CELIA
Didst thou hear these verses?
ROSALIND
O, yes, I heard them all, and more too, for
some of them had in them more feet than the verses
would bear.
CELIA
That’s no matter: the feet might bear the verses.

ROSALIND
Ay, but the feet were lame, and could not bear
themselves without the verse, and therefore stood lamely
in the verse.

(AYLI 3,2,159-166)

Litt senere sier Rosalind til Orlando.

ROSALIND

 

Love is merely a madness and, I tell you,

Kjærlighet er total galskap, sier jeg deg, og

deserves as well a dark house and a whip as madmen do;

Fortjener så mye et mørkt hus og en pisk som galninger gjør;

and the reason why they are not so punished and cured

Og grunnen til at de ikke blir straffet og kurert på denne måten

is that the lunacy is so ordinary that the whippers are

er at galskapen er så vanlig at de som skal piske også

in love too. Yet I profess curing it by counsel.

er forelsket. Likevel kan jeg kurere den ved veiledning.

Sammenligningen mellom forelskelse og galskap blir mye brukt. Her fremstår den imidlertid riktig frisk, siden Rosalind som sier den også er rammet av den eventuelle galskapen. Hun opptrer i rollen som Ganymede, og forklarer Orlando at det er galskap slik han er forelsket i Rosalind. Samtidig må hun være overlykkelig over at den hun elsker også elsker henne, og hun er også veldig klar over sine egne merkelige reaksjoner siden hun altså også er forelsket i Orlando. Det er virkelig ingen som slipper unna.

Samtalen mellom Audrey og Touchstone om kjærlighet og poesi hører også med til dette temaet. Den er foreløpig ikke oversatt.

AUDREY
I do not know what ‘ poetical ’ is. Is it honest in
deed and word? Is it a true thing?
TOUCHSTONE
No, truly: for the truest poetry is the most
feigning; and lovers are given to poetry; and what they
swear in poetry may be said as lovers they do feign.

AUDREY
Do you wish then that the gods had made me
poetical?

TOUCHSTONE
I do, truly: for thou swearest to me thou art
honest; now, if thou wert a poet, I might have some hope
thou didst feign.

AUDREY
Would you not have me honest?

TOUCHSTONE
No, truly, unless thou wert hard-favoured:
for honesty coupled to beauty is to have honey a sauce
to sugar.

JAQUES
(aside)
A material fool!

Oversatt har jeg derimot gjort med mitt neste sitat, fra scene 3. Det er Phebe som snakker til Silvius, etter at Rosalind utkledd som Ganymede har satt henne på plass.

PHEBE

Dead Shepherd, now I find thy saw of might,

Kjære gjeter, nå ser jeg kraften i ditt jeg fikk

‘Who ever loved that loved not at first sight?’

Hvem har vel elsket om ikke ved første blikk?

Siste linje av sitatet er hentet fra Christopher Marlows poen, Hero og Leander. Silvius har gått og gnålet kjærlighetsviser til henne, og hun har ikke trodd noe på dem. Nå har hun selv følt kjærligheten, den følte hun straks når Ganymede, og det er han hun er forelsket i. Det er et premiss i dette og mange av Shakespeares stykker at kjærligheten kan oppstå momentant. Om det ikke er nødvendig i virkeligheten, kanskje, er det noen ganger nødvendig i teateret da man ikke har tid til å la et forhold utvikle seg så lenge det trenger for å bli helt troverdig.

Akt 4

Det første sitatet herfra er et berømt sitat fra Rosalind. Jeg setter det frem først, og kommenterer det etterpå.

ROSALIND

No, faith, die by attorney. The poor world is

Nei, tro dør ved en stedfortreder. Denne stakkars verden er

almost six thousand years old, and in all this time there

nesten seks tusen år gammel, og i løpet av all denne tiden

was not any man died in his own person, videlicit, in a

har ikke en eneste mann død av sin egen person, nemlig, i

love-cause. Troilus had his brains dashed out with a

kjærlighetssamenheng. Troilus fikk hjernen slått ut av en

Grecian club, yet he did what he could to die before,

gresk klubbe, likevel gjorde han hva han kunne for å dø tidligere,

and he is one of the patterns of love. Leander, he would

og han er en av modellene for kjærlighet. Leander, han ville

have lived many a fair year though Hero had turned

ha levd mange gode år tøft Hero hadde blitt

nun, if it had not been for a hot midsummer night: for,

none, hvis det ikke hadde vært for en varm midtsommernatt: for,

good youth, he went but forth to wash him in the

gode ungdom, han gikk visst for å vaske seg i

Hellespont and being taken with the cramp was drowned,

Hellespont, og i det han fikk krampe druknet han,

and the foolish chroniclers of that age found it was ‘Hero

og de idiotiske krønikeskriverne fra den tiden fikk det til å være ’Hero

of Sestos’. But these are all lies; men have died from

av Sestos’. Men alle disse er bare løgner; men har dødd fra

time to time and worms have eaten them, but not for

tid til annen og mark har spist av dem, men ikke for

love.

kjærlighet

Hun forklarer Orlando som har sagt at han vil dø om ikke Rosalind vil gifte seg med ham, at ingen mann i løpet av de seks tusen år verden har eksitert, har dødd av kjærlighet. Det har alltid vært andre årsaker som ligger bak. Troilus ble drept av Achilles i slaget om Troja, Leander døde da han forsøkte å svømme over Hellespont, stredet mellom Italia og Sicilia. Vi finner disse navnene igjen også i Shakespeares egne stykker, Hero er i Much ado about nothing, Leander i A midsummer night’s dream og så finnes et eget stykke med tittelen Troilus og Cassandra. Her er det imidlertid de klassiske figurene Rosalind refererer til, og bare som en morsomhet, eventuelt, til karakterene fra Shakespeare selv. Generelt unngår Shakespeare å hente referanser fra sine egne stykker.

Vi tar også med det artige når Rosalind spør hvor lenge Orlando vil ha henne, etter at de har gått gjennom lekegiftemålet.

ROSALIND
Now tell me how long you would have her
after you have possessed her.
ORLANDO
For ever and a day.

ROSALIND
Say ‘ a day ’ without the ‘ ever.’ No, no, Orlando,
men are April when they woo, December when they
wed; maids are May when they are maids, but the sky
changes when they are wives. I will be more jealous
of thee than a Barbary cock-pigeon over his hen, more
clamorous than a parrot against rain, more new-fangled
than an ape, more giddy in my desires than a monkey;
I will weep for nothing, like Diana in the fountain, and I
will do that when you are disposed to be merry; I will
laugh like a hyen, and that when thou art inclined to
sleep.

Akt 5

Det er kanskje kjekt å få med seg et lite sitat fra Orlando i femte akt. Det som står inni der i min uthevning blir jo gjengitt noen ganger.

ORLANDO
They shall be married tomorrow; and I will
bid the Duke to the nuptial. But, O, how bitter a thing
it is to look into happiness through another man’s eyes!
By so much the more shall I tomorrow be at the height
of heart-heaviness, by how much I shall think my
brother happy in having what he wishes for (5,2,40-45)

Jeg må også få med epilogen til Rosalind. Den er i prosa.

ROSALIND

It is not the fashion to see the lady the epilogue;
but it is no more unhandsome than to see the lord
the prologue. If it be true that good wine needs
no bush, ’tis true that a good play needs no
epilogue; yet to good wine they do use good bushes,
and good plays prove the better by the help of good
epilogues. What a case am I in then, that am
neither a good epilogue nor cannot insinuate with
you in the behalf of a good play! I am not
furnished like a beggar, therefore to beg will not
become me: my way is to conjure you; and I’ll begin
with the women. I charge you, O women, for the love
you bear to men, to like as much of this play as
please you: and I charge you, O men, for the love
you bear to women–as I perceive by your simpering,
none of you hates them–that between you and the
women the play may please. If I were a woman I
would kiss as many of you as had beards that pleased
me, complexions that liked me and breaths that I
defied not: and, I am sure, as many as have good
beards or good faces or sweet breaths will, for my
kind offer, when I make curtsy, bid me farewell.

(AYLI 5,4,196-216)

Denne epilogen problematiserer ytterligere hvordan vi spiller roller i livene våre. Rosalind har jo gjennom mesteparten av stykket spilt en mann, Ganymede, og denne mannen har igjen spilt en kvinne, Rosalind. På toppen ble altså alle roller på Shakespeares tid spilt av menn. Så når da skuespilleren som spilte Rosalind går frem og sier at om han var en kvinne, så ville han kysse alle menn med skjegg som behaget ham, og det er jo akkurat kvinne han skal være når han sier denne replikken. Samtidig er replikken passe uhøytidelig, og tar ikke seg selv for alvorlig, slik man heller ikke skal gjøre med komedier. Det er As you like it.

Om As you like it finnes også Tema og motiv, Karakterene og Synopsis med utfyllende handlingsreferat.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

W. Shakespeare: As you like it – Plott og synopsis

Det som ligger til grunn for plottet i As you like it er at et nytt hoff med en yngre bror av hertugen har overtatt for den gamle på slotet. Den gamle og hans hoff er forvist til Arden-skogen. Mesteparten av handlingen foregår der ute, hvor også flere forviste etter hvert kommer til. De to viktigste som reiser dit ut er Rosalind, datter av den yngre hertugen, og Orlando, beileren hennes. Orlando er også del av et annet hovedplott. Han er yngste barn av den avdøde ridderen Rowland de Bois, og har som den yngste ingen rett på farsarven. Den gikk med det meste av verdier til Orlandos eldste bror, Oliver, som hater ham og behandler ham dårlig.  Etter en brytekamp mot hertugens profesjonelle bryter, der Orlando overraskende vinner, blir han tvunget til å rømme ut i Arden-skogen han også. Siden blir Oliver sendt ut av en rasende yngre hertug, for å finne Orlando. Dette er et av stykkets få spenningsmoment, hvordan konfrontasjonen mellom de to vil gå.

Ellers følger hvert kjærlighetspar sitt lille plott. Her er det viktigste det mellom Rosalind og Orlando. Mellom de to er det ingen virkelig hindring, siden de begge elsker hverandre og vil ha hverandre. Hindringen er bare at Rosalind inntil videre må opptre forkledd. Leseren eller tilskueren av stykket må godta at Rosalind ikke kan avsløre sin egentlige identitet for Orlando, før forholdene på slottet er bedre avklart. Det er imidlerid ikke noe egentlig i veien for at hun kunne avslørt sin egentlige identitet med en gang, og ikke utsette herligheten som venter dem.

Det er et kjennetegn ved dette stykket at Shakespeare bruker svært kort tid både på å etablere og løse konfliktene. Konfrontasjonene noen kanskje venter på kommer aldri. Den eneste akten der to viljer står direkte mot hverandre er den første, der vi også har noen dramatiske opptrinn, og utspillelse av konflikter. Resten av konfliktene blir alle løst utenfor scenen.

Akt 1

Vi ser her i akt 1 en ny demonstrasjon av hvor mesterlig Shakespeare bygger plottene sine. Det er mange karakterer og mange relasjoner, men vi får med en gang i første scene de viktigste av dem presentert. Vi får dem fra flere hold, fra Orlando som beretter om dem, fra tjeneren Adam som bekrefter dem, og så fra Orlandos eldre bror, Oliver, som kommer inn og demonstrerer dem. Deretter blir de satt på spissen av brytekampen som blir stelt i stand mellom Orlando og Charles. Oliver hater sin bror så fælt, at han vil at han skal dø eller bli krøpling i denne kampen.

Scene 1

Orlando har første replikk, der han kort gjør rede for plottet i stykket. Den unge hertug Frederick har overtatt tronen og sendt den gamle hertugen i eksil. Orlando hører til det gamle hoffet.

Scene 2

Scenen begynner med en samtale mellom jentene. Klovnen Touchstone kommer, og deltar så smått. Han har også melding om at det venter en slåsskamp mellom Orlando og bryteren Charles. Slåsskampen følger rett etter, for øvrig den eneste brytekampen som blir vist på scenen i Shakespeares stykker. Den har som uventet resultat at Orlando vinner.

Scene 3

I denne scenen er det de to jentene, Celia og Rosalind, får vite at de er bannlyst fra hoffet. De bestemmer seg for å kle seg ut som henholdsvis fattigkvinnen Aliena og den unge mannen Ganymede, og flykte ut til Arden-skogen

Akt 2

Denne akten begynner med en scene i skogen. Den står i kontrast til de intrigefylte scenene i hoffet. Her i skogen er det fred og harmoni.

Scene 1

Scenen og akten begynner med den gamle hertugens hyllest til livet i skogen. Tjeneren Amiens setter det så straks noe mer på plass, med å rose hertugen – kanskje smått satirisk – for at han klarer å omsette skjebnens stivhet i slike fine ord (AYLI 2,1,18-20). Deretter blir den andre tjeneren, melankolske Jaques, introdusert, ved at to av pasjeene forteller om hvordan han har stått ved en bekk og sørget over et felt rådyr. Hertugen vil straks til dette stedet.

Scene 2

Vi er tilbake i hoffet til den yngre hertug Frederick, der to lorder og hertugen har oppdaget at de to unge kvinnene, Rosalind og Celia, er borte, og at de har tatt med seg klovnen Touchstone.

Scene 3

Vakker scene der Orlando og Adam også bestemmer seg for å forlate hoffet, og dra til skogen.

Scene 4

Rosalind er herfra og langt ut i femte akt utkledd som Ganymede, Celia er Aliena, og sammen med Touchstone går de ut i Arden-skogen. Der ser de gamle Corin og unge Silvius sammen, Silvius travelt opptatt av å fortelle Corin hvor enormt han elsker Phoebe, og hvor lite Corin kan forstå av det. Dette setter i gang en diskusjon også hos de tre karakterene på flukt. Rosalind mener hun kan kjenne igjen følelsen Silvius beskriver, hun er i en lignende tilstand selv. Touchstone reagerer mer som en narr, tørrvittig kynisk.  Celia mener de heller skulle spørre gjeterne om de har noe mat til dem. Corin blir etter en liten diskusjon enig med dem om å hjelpe dem, mot betaling i litt gull.

Scene 5

Introduserer Jaques som tidligere bare har vært omtalt. Det er en scene hvor mennene i det gamle hoffet sitter i skogen og synger, det er tjeneren Amiens som fører ordet. Jaques står og hører, og ber dem om å synge mer. Amiens mener det bare vil øke Jaques’ melankoli, og det er Jaques helt enig i. Nettopp derfor skal de synge. Han vil selv bidra med et vers, og kommer opp med et som spotter både de andre og sangen deres.

Scene 6

Kort scene med Orlando og den gamle tjeneren Adam, som nå har kommet ut i skogen. Adam er imidlertid utsultet, og orker ikke å gå videre. Han legger seg ned for å dø, men Orlando ber ham vente og gjør det spøkefullt til en kommando fra herre til tjener. Her spiller Orlando på trofastheten Adam viste i scene 3 fra denne akten.

Scene 7

Den gamle hertugen vil ta et oppgjør med Jaques som ødelegger den gode stemningen som råder i skogen. Amiens har mellom scenene fortalt om opptrinnet under sangen i scene 5. Jaques kommer selv inn i scenen mens hertugen og Amiens leter etter ham, og hertugen starter nå straks en diskusjon med ham. Mens denne diskusjonen er i gang kommer også Orlando, han vil finne mat til Adam og er forberedt på å sloss for dem. Hertugen vil imidlertid ikke ha noe av trusler, men ønsker Orlando hjertelig velkommen til å spise. Opptrinnet går som så mange andre i dette stykket. Det blir sjelden ordentlig dramatisk, det ordner seg med vennlighet og noen gode ord. Det er for øvrig etter dette Jaques har sin berømte, lille monolog, som innledes med All the world’s a stage, and all men and women merely players. I stykkets handlingsgang er dette replikken som sies mens Orlando er ute og henter Adam, når replikken er ferdig, kommer Orlando tilbake. Hertugen gjenkjenner ham så som Rowland de Bois’ sønn.

Akt 3

Første scene er en kort scene i slottet til den nye hertugen. Resten av scenene foregår i Ardenskogen.

Scene 1

Kort scene der Hertug Frederick truer Oliver med at også han vil bli forvist, om han ikke finner broren Orlando innen 12 måneder. Fredercik er rasende over at Orlando beseiret bryteren hans. Oliver forsikrer hertugen at heller ikke han er noe glad i broren sin, men det demper ikke Fredericks raseri. Oliver blir sendt av gårde.

Scene 2

Scenen begynner med at Orlando løper rundt i skogen og henger lapper med kjærlighetsdikt på trærne. På dette tidspunktet i stykket er han ikke klar over at Rosalind også befinner seg i skogen, så verken at han skriver diktene eller at han henger dem opp har noe å gjøre ed at han vil kommunisere med henne. Han tar trærne og barken til vitne på hans kjærlighet til Rosalind.  Dette er en abstrakt form for kjærlighet, som kanskje parodierer ridderromaner og sonetteskriving som var vanlig i tiden. Man skulle erklære sin kjærlighet, heller enn å utøve den. I stykket er dette et tema, og Orlando har her sin versjon.

Rett etter dette kommer narren Touchstone og den gamle gjeteren Corin, to av dem som kanskje mest er i stand til å se gjennom slike ungdommelige kjærlighetserklæringer. Corin har den gamle gjeters livsvisdom, jordnær og enkel, mens Touchstone er en narr som kan vri og trikse med ord. Touchstone vinner dermed diskusjonen, trenet som han er i retorikk, men Corin står likevel igjen som den som har det best med seg selv og livet han lever. Han trenger ikke vinne diskusjoner.

Mens Touchstone og Corin står og snakker, kommer også Rosalind, forkledd som Ganymede. Hun leser en av kjærlighetserklæringene Orlando har skrevet på trærne. Touchstone spotter dem straks. Celia kommer også, utkledd som Aliene. Også hun har funnet kjærlighetserklæringer til Rosalind. Hun vet imidlertid hvem som har skrevet dem, og Rosalind sprekker etter å få vite. I en samtale dem i mellom, etter at Touchstone og Corin har forlatt scenen, forteller Celia at det er Orlando som er den forelskede poeten. Rosalind blir helt i hundre, og vil høre alt mulig om hvordan dette har gått til og hvordan Orlando ser ut og har det, men hun lar ikke Celia fortelle for hun avbryter hele tiden.

Midt mens de er i denne samtalen, kommer Orlando inn sammen med Jaques. De to kvinnene trekker seg tilbake for å overhøre samtalen. Orlando liker ikke Jaques’ melankoli, og Jaques spotter ham for kjærlighetsdiktene og for at han tar ting så høytidelig. Etter det går Jaques bort, og jentene trer frem for deres første møte med Orlando i forkledningene sine. Spørsmålet Rosalind utkledd som Ganymede stiller, er hvor mye klokken er. Orlando svarer at det finnes ingen klokke i skogen, det er bare tid på dagen. Så sier Rosalind at da er det heller ingen sann kjærlighet,  siden å sukke hvert minutt og stønne hver time vil avsløre tidens late fot lik som klokken (There is no true love in fhe forest, else sighing every minute og groaning every hour would detect the lazy foot of time as well as the clock (3,2,277-78)). Hun går altså rett inn på tema, Orlando har skrevet kjærlighetsdikt, men han velger i stedet å forfølge det Rosalind sa om tiden. Det følger en smått berømt diskusjon om tidens natur, om i hvilken fart den går, og om hvordan den oppfattes forskjellig for forskjellige folk i forskjellige situasjoner. Orlando reagerer på aksenten hennes, den er for skolert til å tilhøre som har tilbrakt hele sitt liv i skogen. Rosalind svarer at hun har den fra sin onkel som opplærte henne. Han visste også et og annet om kjærlighet, han var selv forelsket. Slik er vi på ny inne i temaet. Og denne gangen biter Orlando på. Rosalind får sagt at det er en som driver og henger lapper med kjærlighetsdikt opp på trærne, og Orlando sier straks at han er denne mannen. Det blir noen riktig morsomme replikkvekslinger, når Rosalind forklarer naive Orlando hvordan han ikke kan være forelsket, fordi han mangler en del kjennetrekk på slike. Orlando vil gjerne overbevise Ganymede om at han virkelig er forelsket, og Rosalind svarer morsomt at han like gjerne kunne forsøke å overbevise den han er forelsket i om at han er det. Slentrende slenger hun også med at det vil hun nok lettere gjøre, enn å innrømme det. Og så slutter scenen med det elegante forslaget, at Rosalind utkledd som Ganymede for å kurere Orlandos elskovssyke, skal bli objektet for Orlandos kjærlighet. Han skal altså kalle henne Rosalind, og gjøre kur til henne og tilbe henne som han ville gjort det om hun virkelig var Rosalind. Som hun altså er.

Scene 3

Denne scenen introduserer et nyt par, Touchstone og Audrey. Audrey er bare plutselig med i denne scenen, uten ytterligere introduksjon, mens Touchstone kjenner vi godt fra før. Det er tydelig de to har møtt hverandre utenfor handlingen. Touchstone er tydeligvis forelsket, og Audrey virker som hun er parat til å gjengjelde følelsene hans. Men det kan se ut som barrieren mellom Touchstones bakgrunn fra hoffet og Audreys bakgrunn fra skogen er verre for forståelsen mellom dem, enn barrieren mellom stillingen som narr og som gjeterjente. Touchstone skulle ønske Audrey var mer poetisk, den naturlige Audrey har vanskelig for å skjønne hva det skal bety, når poesien i sin natur er kunstlet. I skogen er tingene hva de ser ut for å være, så for Audrey er det en selvfølge å være sann. Toucstone menner at å være sann og skjønn på en gang er som å ha sukker på honning, det blir for mye av det gode, som jeg skriver mer om under sitater, der jeg har tatt med denne samtalen mellom dem.

Det ender imidlertid opp med at de skal gifte seg med hverandre. Og de kaster ikke bort tiden. Presten Oliver Martext dukker straks opp, og er klar til å gifte seg så snart Audrey kan finne en forlover. Jaques som har overhørt samtalen, trer straks frem og er villig, til Touchstones store glede. Ellers måtte de leve i synden.

Scene 4

I denne scenen er Rosalind sammen med Celia helt fortvilet over at Orlando ikke kommer som han har lovet å gjøre. Etter en stund kommer den gamle gjeteren Corin, og ber dem følge ham hvis de vil se et show (pageant) mellom sann kjærlighet og spottende forakt, noe de to jentene vil og gjør. Han tar dem til Silvius og Phebe, i neste scene.

Scene 5

I denne scenen ser vi for første gang Phebe, kvinnen til hvem Silvius gir sin aller mest hengivne kjærlighet etter mønster fra dikt og ridderromaner. Hun er imidlertid lite imponert av hans overdrevne erklæringer, og setter ham ganske på plass nede på jorden. Rosalind, Celia og Corin kommer til og observerer dem først, før Rosalind utkledd som Ganymede griper inn i situasjonen. Hun mener at Phebe har blitt aldeles bortskjemt av Silvius’ panegyriske utlegninger, slik at hun nå avviser ham, i stedet for å glede seg over at han vil ha henne og si ja til ham, som hun burde. De passer åpenbart for hverandre, og det er dumt av Silvius å gi inntrykk av at hun står over ham, og like dumt av Phebe å tro på det. Phebe er ikke udelt uenig i irrettesettelsen hun får, og foretrekker den fremfor tilbedelsen fra Silvius. Og så går det ikke likere enn at hun blir forelsket, ikke i Silvius som hun skal, men i Ganymede – Rosalind i forkledning. Det er blitt en ny liten floke av ting som skal løses i stykket.

Scenen avsluttes med at Silvius og Phebe kort snakker litt seg i mellom om hva som egentlig skjedde her. Nå er det Phebe som fører ordet, og hun forklarer sånn noenlunde hvorfor hun falt for Ganymede, men at hun nå vil se med mildere øyne også på Silvius. Tidligere mente hun at han plaget henne, når skal hun bære over med ham. I løpet av samtalen finner hun også ut at Ganymede vitterlig fornærmet henne, og for det vil hun skrive et brev til ham. Med Silvius’ hjelp.

Akt 4

Denne akten foregår i sin helhet i Ardenskogen.

Scene 1

Scenen begynner med en samtale mellom Jaques og Rosalind, utkledd som Ganymede. De diskuterer melankolien til Jaques, de ser ut til å akseptere hverandres sinnstilstand. Jaques gjør ingenting for å trekke Ganymede ned i sin melankoli, Rosalind ingenting for å trekke Jaques ut av den. Etter at de har snakket en stund, kommer Orlando, og Jaques går. Det første Rosalind gjør er å skjelle Orlando ut fordi han kommer for sent til møtet de hadde avtalt. Her treker hun sinnet sitt komisk langt, siden Rosalind for ham her i skogen er Ganymede, og slett ikke den han egentlig elsker. Det er her hun sier at en elsker som kommer et tusendels minutt for sent til en avtale med sin elskede, han er nok truffet i skulderen av Cupids piler, men hjertet er nok ikke berørt. Siden kommer en ganske berømt sammenligning med sneglen, som har horn og bærer huset på ryggen, og så er det den herlige scenen der Rosalind som Ganymede spør Orlando, hva ville du gjort nå, om jeg nå var din selveste Rosalind som stod foran deg, hva ville du si til henne, hva ville du gjøre? Det utvikler seg dit hen at de spiller sitt eget giftemål, med Celia i rollen som Aliena i rollen som prest. Underveis får Rosalind sagt mye om sitt syn på kjærlighet og ekteskap, et syn som nok ikke helt passer med den tradisjonelle kvinnerollen.

Da de på ny forlater hverandre, gir Rosalind Orlando streng beskjed om at han må komme tilbake innen to timer om han vil beholde Rosalinds kjærlighet. Men hun sitter ikke sterkere i det, enn at hun må forfølge ham og se hvordan han har det også i de to timene. Hun kan ikke unnvære ham.

Scene 2

Kort scene der Jaques og noen lorder kommer enten kledd som eller sammen med skogsfolk snakker over et nedlagt rådyr. Jaques kommanderer dem til å synge om rådyret, det er ikke så viktig med melodien, så lenge det blir bråk så de blir hørt. Scenen avsluttes med sangen.

Scene 3

Scenen begynner med at det enda en gang ser ut til at Orlando kommer for sent til en avtale med Rosalind utkledd som Ganymede, men i rollen som seg selv. Celia tar hans forsvar, før scenen tar en annen retning ved at gjeterguten Silvius kommer med brevet Phebe har skrevet til Ganymede. Rosalind leser dette brevet, og blir rasende både på Phebe og Silvius, som hun mistenker har ført brevet i pennen. Hun mener ingen kvinne kan ha skrevet som Phebe her har gjort. Det er også viktig for Rosalind å få Phebe til å la være å elske Ganymede, siden det kan avsløre at det er hun som er spiller denne mannsrollen, og denne kjærligheten kan uansett ikke føre til noe. Hun vil få Phebe forelsket i Silvius i stedet, og sier ganske strengt at at Silvius skal gå til henne, og kommandere henne til å elske ham – Silvius – hvis hun virkelig elsker Ganymede. Det sier vel kanskje litt av hvert om Silvius at han går for å oppfylle denne kommandoen.

På dette tidspunktet kommer også Oliver – bror til Orlando – inn i scenen. Han har ikke gjort noe aktivt siden første akt, og har siden han ble sendt ut av den yngre hertugen vært på let etter Orlando. Siden sist har han tydligvis funnet ham, og utenfor hva som vises i stykket har noe av det mest dramatiske som skjer foregått. Det blir bare fortalt i en beretning av Oliver. Dette er årsaken til hvorfor Orlando ikke holdt avtalen sin om å møte Rosalind i rollen som Ganymede. Oliver har også skiftet side, og er nå venn med Orlando og de andre.

Selve scenen som har foregått og som Oliver beretter om, og som har foregått utenfor det som blir vist, er en meget spesiell episode som ser ut til å være tung av symbolikk. Måten tingene skjer på er beslektet med drømmer, men blir fortalt som det er virkelig, og må vel også være virkelig siden Oliver nå har skiftet side og at han har med seg Orlandos blodige bandasje. Hva som har hendt, er at i det Orlando kommer løpende gjennom skogen på vei til møtet med Rosalind ser han en sovende mann, og en slange på vei til å krype inn i munnen hans. Treet er en svær og gammel eik, overgrodd med mose, og slangen er grønn og gyllen. Da den ser Orlando, snur den og glir unna inn i en busk. Derfra kommer det så en hunnløve ut, og Orlando tar kampen opp mot den. Den sovende mannen er Oliver selv, og han våkner av lyden av kampen mellom løven og Orlando. Orlando beseirer løven, men skader seg så smått. Og etter dette er Oliver og Orlando vel forlikte.

Det gjenstår i akt 5 bare å få alle parene giftet sammen.

Akt 5

Handlingen går for seg i Arden-skogen.

Scene 1

Touchstone er på jakt etter en prest eller noen som kan vie ham og Audrey. Sir Oliver Martext dugde åpenbart ikke. De finner William, en kar fra skogen, og Touchstone stiller ham noen kontrollspørsmål om han er kvalifisert.

Scene 2

Forholdene mellom brødrene Oliver og Orlando er tydeligvis forandret nå. Oliver er gått hen og blitt forelsket i Aliena, fattigkvinnen Celia er utkledd som, og han er nå villig til å gi fra seg farsarven til Orlando. Selv ønsker han nå å leve livet som gjeter. Det blir med det mange kjærestepar som skal ha hverandre. Rosalind kommer også inn på scenen, fortsatt utkledd som Ganymede. Silvius og Phebe kommer også, Silvius fortsatt hjelpeløst forelsket, og Phebe fortsatt helt avvisende. Hun vil ha Ganymede. Det følger en fra stykket godt kjent replikkveksling, der Ganymede spør hva det vil si å elske, og Silvius svarer i det vendingene han bruker, og Phebe sier at slik har hun det for Ganymede og Orlando sier slik har han det for Rosalind, og Rosalind avslutter i rollen som Ganymede hver gang med «And I for no woman». Det er et ganske sterkt hint for de som er til stede om at hun kanskje ikke er den hun gir seg ut for, og morsomt for publikum siden de ikke forstår det. Rosalind avslutter scenen med å forsikre om at hun vil løse floken i morgen. Alle skal da møte opp og bli gift.

Scene 3

Dette er en mellomscene der også Touchstone og Audrey gleder seg til å bli gift dagen etter. Det er også noen i hertugfølget der, og de synger på Touchstones oppfordring en sang. Dette er en skikkelig sang med fart i, om hvordan unge elskere elsker våren. Ellers handler de mange sangene i stykket stort sett om jakt.

Scene 4

Dette er den siste scenen hvor alle blir gift. Den begynner med at Rosalind i rollen som Ganymede gjør rede for betingelsene, og alle til stede går med på dem. Så går Rosalind og Celia bort for å ordne sakene. Mens resten venter kommer Touchstone, og har en liten prat med Jaques. Etter en stund kommer Rosalind og Celia uten forkledning, og er sammen med Hymen, selveste bryllupsguden. Da det nå straks er klart at Rosalind skal gifte seg med Orlando, og ikke Phebe, blir Phebe ledig for Silvius og er villig til å ta ham, som hun har sagt. Hymen sløser ikke med tiden, og gifter dem alle straks i raske vers, inkludert Celia og Oliver, som også har rukket å finne hverandre.

Det er imidlertid ikke alt som kan forløses forløst. Den gamle hertugen og hans følge er fortsatt forvist til skogen, og den yngre sitter urettmessig ved tronen. Denne saken blir også nå løst, enkelt og greit, ved at den tredje sønnen til Rowland de Bois, Jaques de Bois, kommer med beskjed om de siste hendelsene ved hoffet. I løpet av 15 linjer fra 148 får han sagt at Hertug Frederick har møtt en gammel, religiøs mann, som har fått ham til å forstå sin feil, og nå er han villig til å gi tronen tilbake og la den gamle hertugen få alt som rettmessig tilhører ham. As you like it.

Dermed er alt i orden. Hertugen vil vende tilbake til hoffet med en gang bryllupsfesten er over. Han får med seg hele følget sitt, utenom Jaques, som heller vil reise til den religiøse mannen og høre hva han har å fortelle. Det får han lov til. Og så gjenstår det bare for Rosalind å avslutte med sin berømte epilog, den eneste epilogen holdt av en kvinne i et stykke fra Dronning Elisabeths tid.

Om As you like it finnes også Tema og motiv, Karakterene og et utvalg Sitater.

W. Shakespeare: As you like it – Karakterene

Det er mange som deltar i denne komedien og mange som skal giftes sammen, men størrelsen på rollen varierer og det er ikke alle som gjør like mye av seg. Jeg velger å sortere dem i de som høre til det gamle hoffet, de som hører til det nye og de som har sitt opphold i Arden-skogen.

Rømlingene fra hoffet til skogen

Orlando er yngste sønn av den avdøde ridder Rowland de Bois. Konflikten med hans eldste bror, Oliver, som har fått farsarven, er det som setter i gang handlingen i stykket. Det er den som gjør at han må ta brytekampen mot den profesjonelle bryteren Charles, en kamp som introduserer ham for Rosalind og lar de to bli gjensidig forelsket i hverandre. At han seirer i denne kampen er med på å gjøre forholdene for farlige for ham ved hoffet, slik at også han må flykte ut i Arden-skogen. Der kommer han raskt sammen med den forviste, eldre hertugen og hoffet hans, og bruker så tiden sin til å skrive kjærlighetsdikt for sin Rosalind.

Akkurat dette med å skrive kjærlighetsdikt er noe som er forbundet med den landlige idyll. Det er mange poeter som har sittet på landsstedet sitt og skrevet mer eller mindre vakre verselinjer, i stedet for å oppsøke sin opphøyde utkårede og forsøke å leve med henne. Dette blir parodiert i forholdet mellom Silvius og Phebe, to av de andre karakterene i stykket. Orlando er imidlertid ingen parodi, selv om han i enkelte tilfeller nærmer seg. Han skriver riktignok godt i overkant brennende kjærlighetslinjer og henger dem opp på trærne, men han er straks villig til å gi opp dette da han får sjansen til å være med Rosalind fysisk. Han er også en handlingens mann når det trengs. Han beseirer digre Charles, hertugens profesjonelle bryter, og han er villig til å ta kampen opp mot hele den gamle hertugens hoff for å skaffe mat til sin tjener, Adam. Han tar også kampen opp mot en løve for å redde sin bror, Oliver, selv på et tidspunkt i stykket der de to hater hverandre. Akkurat den episoden der er imidlertid litt spesiell, og blir bare gjenfortalt av Oliver.

Siden dette stykket har som viktig tema hvordan kvinner og menn oppfører seg med hverandre, er det interessant å se hvordan forholdet mellom Orlando og Rosalind utspiller seg. Det er ganske opplagt at Rosalind gjennom store deler av stykket oppfører seg som mannen i forholdet, ikke bare med at hun er den aktive og direkte, og at hun er den som viser frem det største begjæret, så er mannsrollen til Rosalind ytterligere forsterket med at hun mesteparten av tiden forholdet utvikler seg spiller en mann, Ganymede. Det blir imidlertid å trekke det for langt at Orlando med det oppfører seg som kvinnen i forholdet. Han gjør ikke særlig mye kvinnelig i stykket. Han forsøker så godt han kan å være en mann. Det er nok heller det at han er ung og uerfaren, og gjør sine feil her og der.

Rosalind – Datteren til den eldre hertugen, og en av de viktigste karakterene i stykket. Til å begynne med er hun i hoffet til den nye hertugen, sammen med Celia. Hun treffer Orlando og ser ham vinne brytekampen mot Charles i første akts andre scene. De to blir straks gjensidig forelsket, men forelskelsen hos de to har litt forskjellig karakter. Orlando er egentlig ganske passiv, og hengir seg til ideen om kjærlighet med dikt og vakre vendinger. Det er Rosalind som er den aktive, den praktiske og den konkrete. Hun vil ha Orlando, og hun vil ha ham seksuelt. Mye av holdningen som Rosalind her viser til kjærlighet er tradisjonelt forbundet med mannsrollen. Når Rosalind gjennom store deler av stykket også er utkledd som mann, dertil med navnet Ganymede, den skjønne mann som blir hentet av en ørn opp til gudene for å bli elsket av dem, så er det klart at Shakespeare har kommet opp med en kvinnerolle som passer for vår tid. På den tiden var det selvsagt ikke noe eksplisitt mål for kvinner å bryte ut av det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Rosalind gjør det bare, uten å lage noen politisk sak av det. Hun opptrer som vi må lese det av stykket etter sin egen natur. Hun er en seksuell kvinne og har funnet en mann hun begjærer. Da vil hun gjerne ha ham, og hun vil gjerne gi uttrykk for det.  Jeg skriver mer om kjønnsroller og Rosalinds forkledning som Ganymede i posten om Tema og motiv.

Hennes reaksjon på Orlandos kjærlighetsdikt kommer godt til uttrykk i tredje akts scene to, der Celia nettopp har lest et langt og omstendelig dikt Orlando har skrevet til henne, og Rosalind fra linje 151 utbryter:

ROSALIND
O most gentle Jupiter, what tedious homily of
love have you wearied your parishioners withal, and
never cried ‘ Have patience, good people!’

Vi ser flere eksempler på hvordan Rosalind er meget klar over og meget lysten på å utføre den seksuelle delen av kjærligheten. Da Orlando spør Rosalind i rollen som Ganymede, om Rosalind vil ha henne, svarer hun at hun ikke bare vil ha ham, men 20 slike (4,1,108). Det er vanskelig å tolke det annerledes enn at det er spørsmålet om hun vil ha ham seksuelt hun svarer på, og svaret at hun begjærer ham så sterkt at hun vil ha mange av ham.

Celia er datteren til den nye hertugen, den yngre og urettmessige. Hun har imidlertid ikke arvet hans dårlige egenskaper, og blir med Rosalind i forkledning ut i Arden-skogen. Celia kler seg imidlertid ut som kvinne, og tar navnet Aliena. Navnebetydningen er åpenbar, den fremmede, den som ikke er helt med. Celia spiller en helt underordnet rolle i forhold til Rosalind. Hun gifter seg til slutt med Oliver, men det er nesten litt komisk, som om Shakespeare vil tulle med hvor lett det er å gifte folk sammen i slutten av komedier. I de senere komediene skal han bruke dette også litt problematisk. Kanskje er han da inspirert av sine egne massebrylluper?

Touchstone er klovnen, eller narren i stykket. Han er imidlertid temmelig intelligent til klovn å være, og er også med blant dem som giftes bort.

Han er full av replikker og svar av typen (sagt i begynnelsen av akt 2s scene 4, der Rosalind utkledd som Ganymede, Celina som Aliena og Touchstone er på vei ut i Arden-skogen hvor de skal flykte):

ROSALIND
O Jupiter, how weary are my spirits!
TOUCHSTONE
I care not for my spirits, if my legs were
not weary.

Det er en studie verd å se på klovnen Touchstones forhold til gjeterkvinnen Audrey.

Adam – Den gamle tjeneren til Rowland de Bois, den avdøde faren til Oliver og Orlando. Han er når stykket begynner sammen med Orlando hos Oliver, som har arvet rikdommen. Det er tydelig at han ble mye behandlet av faren enn av sønnen, blant annet kaller Oliver ham en «gammel hund» i første scene. Han fremstår i stykket som en svært god og trofast tjener, som oppfyller sin plikt og biter i seg fornærmelsene. I stykkets første replikk klager Orlando til Adam over hvor dårlig han har det hos Oliver, første setning er at arven er på 1 000 Crowns. Senere, i akt 2, scene 3, gir Adam Orlando alle pengene han har spart opp gjennom livet. Det er 500 Crowns, altså halvparten av det Orlando hadde. Kanskje er det å lese med moderne øyne å reagere på dette, men det er også mulig at Shakespeare har satt seg mer inn i tjeneres tanker og følelser enn det som var vanlig på hans tid.

Samme scene i samme akt viser også at Orlando setter stor pris på sin trofaste tjener, om enn han kanskje ikke forstår ham fullstendig. Det kommer også frem at Adam er i 70-årene, eller 4 x 17 (fourscore seventeen), som han sier det (AYLI 2,3,73-74)

Det gamle hoffet i skogen

Duke senior er den gamle hertugen som lever forvist i skogen Arden. Han er bror av den yngre hertug Frederick, som har overtatt makten og sendt det gamle styret i eksil. Dette danner en parallell til forholdet mellom brødrene Oliver og Orlando, der det er den eldre som har makten, og den yngre som må rømme. Den gamle hertugen begynner sin rolle i stykkets andre akt, med en vakker oppsummering av det pastorale livet på landet i motsetning til det intrigefylte livet i hoffet. Denne replikken er gjengitt, oversatt og kommentert i posten med sitater.

Gjennom hele stykket ser den gamle hertugen ut til å være i god harmoni med seg selv og sine omgivelser. Han virker ikke på noen måter bitter, han er aldri oppfarende eller stresset, men reagerer i stedet overbærende og smilende når det skjer noe rundt ham som bryter den rådende, gode stemningen. Karakteren som gjør dette permanent, er Jaques, melankolikeren, og hertugens pasje. Hertugen er imidlertid helst nysgjerrig på Jaques, og vil høre hva han har å si. Det er ikke antydning av at hertugen klager på ham.

Et annet karakteristisk opptrinn er når Orlando stormer inn på hertugen og hans hoff når de sitter samlet i skogen. Orlando truer dem, og vil stjele maten fra dem. Det kunne virkelig være grunn til å reagere på det, hertugen kunne lett avvise ham, de er i klart flertall og trengte slett ikke føle seg truet. Det gjør de ikke heller, men i stedet for å jage ham bort, ønsker de ham velkommen og lar ham spise som gjest. I dette er det hertugen som fører ordet.

Amiens er den ene av to høyerestående tjenere ute hos den gamle hertugen i skogen. Han har en mindre rolle, og gjør seg ikke bemerket, annet enn kanskje som en kontrast til Jaques.

Jaques er den andre av de høyerestående tjenerne hos den gamle hertugen. Han gjør seg  bemerket gjennom stykket, med sin melankoli og livslede. Det er også han som har stykkets mest berømte replikk, all the world’s a stage, and all men and women merely players, det er herfra det er hentet og det er Jaques som sier det. Melankolien til Jaques gjør han til den eneste problematiske karakteren i stykket. Han er den eneste som ikke vil være med i gleden til slutt, og den eneste som ødelegger den gode stemningen som råder i Ardenskogen. Den moderne, medisinske definisjonen på melankoli er at det er en form for depresjon. Det blir med det en sykdom som kan behandles, med medisiner eller med samtale. Melankolikeren i den eldre litteraturen er mer å regne som en person med en bestemt oppfattelse av verden. Det er ikke en sykdom, ikke noe som kan behandles, det er en sinnstilstand. Den går gjerne ut på at man tar avstand til verden og tingene rundt seg, det er ingenting som betyr noe. Man vil derfor ikke føle glede, og heller ikke noen egentlig sorg. Sorgen som kommer fra en bestemt hendelse, vil ikke gjøre så mye fra eller til for tristessen ved å være i live i et meningsløst liv. Siden det er lite i tilværelsen som kan endre melankolikerens humør, vil melankolikeren gjerne forholde seg passiv til det som skjer rundt ham. Det vil ikke utgjøre noen forskjell hva han gjør uansett. Den mest kjente av Shakespeares melankolikere er naturligvis Hamlet, det stykket har som en helt sentral del av plottet at Hamle må overvinne sin melankoli for å handle. En annen variant av melankolikeren vi finner av melankolikeren i komediene, er Don John i Much ado about nothing. Don John er imidlertid ond, der fører livsleden til at han tar en meningsløs hevn på Hero og Claudio. Jaques er ikke ond, han forsøker på ingen måte å ødelegge for de andre karakterene, annet enn at han spotter gledene deres og tingene de finner verdifulle i livet. Han har heller ikke noe prosjekt han skal ha gjennomført, slik som Hamlet. Det er heller ingenting som tyder på at han prøver å oppnå fordeler eller gjøre seg interessant med melankolien sin. Han virker genuint nedfor, og genuint lite villig til å gjøre noe med. Han ender stykket utenfor festen, og vil heller oppsøke den gamle, religiøse mannen som har omvendt den yngre hertugen, og høre hva han har å si.

Det nye hoffet

Duke Frederick er den unge hertugen som har overtatt hoffet og forvist gamlehertugen. Slik sett er han å regne som en skurk. Men her i As you like it kommer ikke skurkene mye til orde, og hertug Frederick får ikke gjort mye av seg. Han får ikke engang være på scenen når han omvender seg, og blir snill igjen.

Le Beau er ved den nye hertugens hoff. Han gjør lite av seg.

Oliver er eldste sønn av av Sir Rowland de Bois. Han hater sin bror, Orlando. Dette kunne vært et skikkelig brødredrama, men det blir bare utspilt slik i første akt. Der er de to åpenbart fiendtlig innstilt til hverandre. Oliver behandler sin bror opplagt dårlig, og han innrømmer også i en sidereplikk at han hater ham, uten at han helt kan forklare hvorfor. Hatet stikker imidlertid ikke dypere enn at det blir oppveid av en eneste hendelse ute i skogen. Det skjer endatil utenfor scenen, stykket viser ikke hvordan det går til. Oliver forteller det bare selv. Orlando har reddet ham fra en løve. Etter dette blir Oliver forelsket i Celia, og gifter seg til slutt med henne.

Det er vanskelig å ta denne karakteren helt alvorlig utover i aktene. Det kan godt være at Shakespeare leker seg med sjangeren. I en komedie er alt lov for å få til en lykkelig slutt. Man skal ikke kreve for mye av en karakteres psykologi, i hvert fall ikke av alle karakterenes psykologi. Det bygger opp under dette at Oliver til slutt gir fra seg hele farsarven til Orlando. Skal det være lykkelig slutt, så er det slik det skal være.

Denis er Olivers tjener. Det er ikke en karakter vi ser mye til.

Charles Profesjonell bryter i hoffet til den nye hertugen. Det betyr at han er stor og sterk, og lett skal kunne banke opp Orlando som han skal bryte med. Charles taper imidlertid kampen. Før dette fungerer han litt som en budbringer med beskjed om hvem som er bortvist fra hoffet, og hvor forskjellige av karakterene. Etter brytekampen forsvinner han ut av stykket.

Beobere i Arden-skogen

Sir Oliver Martext er presten som skal vie Touchstone og Audrey. Han gjør lite av seg.

Corin er en gammel gjeter. Han fungerer i stykket som en jordnær kommentator med folkelig visdom, til all retorikken og de høytidelige kjærilghetserklæringer de andre strør om seg med. Han presenterer seg selv kanskje best i tredje akts andre scene, 69 – 73,

CORIN
Sir, I am a true labourer: I earn that I eat, get
that I wear, owe no man hate, envy no man’s happiness,
glad of other men’s good, content with my harm; and
the greatest of my pride is to see my ewes graze and my
lambs suck.

Sammen med den eldre hertugen er nok Corin den mest jordnært fornuftige av alle karakterene i stykket.

Silvius er en ung gjeter som er forelsket i Phoebe. Han spiller imidlertid ut sine følelser på en merkelig måte. I stedet for å egentlig gjøre noe forsøk på å få henne, legger han alt inn på å tilbe henne slik man gjør det i diktningen. Det er som det gjaldt om å lide kjærligheten mer enn å oppnå den. Silvius blir med dette en smått komisk karakter. Så er da også dette en komedie.

Phebe er en gjeterjente som blir tilbedt av Silvius. Selv er hun forelsket i Ganymede, mannsfiguren Rosalind er utkledd som. Forholdet mellom Silvius og Phebe er lett å tolke litt parodisk. Det er noe rart med Silvius som tilber Phebe som man gjør det i romansediktningen, og Phebe som så kjølig avviser ham, for straks å legge sin elsk til Ganymede straks han dukker opp. Det smått parodiske forsterkes av at Phebe i sin kjærlighet til Ganymede gjør omtrent som Silvius i sin kjærlighet til henne, hun gir seg straks i kast med å skrive brev.

William har en liten og ubetydelig rolle. Han er blant dem som forsøker å gifte sammen Touchstone og Audrey.

Audrey er en kvinnelig geitehyrde som skal sammen med Touchstone. Hun representerer også det landlige, naturlige og ekte, som blir stilt i skarp kontrast til Touchstones tillærte ordkløveri. Det finnes ingen andre eksempler i Shakespeare på at narren er med på ekteskapsinngåelsene til slutt, så  Audrey er den eneste kvinnen som får seg en klovn. Her i As you like it passer det imidlertid godt, for landsens kvinner står ikke høyt i status, og Touchstone trenger således ikke være redd for henne. I dannelse står han høyere. Men han skulle gjerne sett at hun skjønte mer av den tilværelsen han kommer fra, og de vanene og skikkene som finnes der. For eksempel skulle han ønske at hun skjønte mer poesi, at hun som kvinne var mer poetisk. Audrey reagerer karakteristisk i akt 3, scene 3, linje 15-16.

AUDREY
I do not know what ‘ poetical ’ is. Is it honest in
deed and word? Is it a true thing?

I tillegg kommer tjenere og følgere av forskjellig slag, og  Jaques de Boys – Bror til Oliver – som gjør svært lite av seg i stykket. Han er sendt bort for å studere. Selveste Hymen – eller en som er maskert som ham – gjør også en liten rolle mot slutten.

Om As you like it finnes også Tema og motivSynopsis og et utvalg Sitater.

W. Shakespeare: As you like it – Tema og motiv

Som så mange av Shakespeares stykker er det flere tema og motiv som virker sammen i dette stykket. Jeg velger å ta opp fem forskjellige emner.

Pastoral

Eventyr

Arv og slekt

Forkledning – Kvinne, mann og seksualitet

Kjønnsroller

Pastoral

Dette er Shakespeares store pastorale komedie. Ikke i noen av stykkene hans foregår så mange av scenene i skogen, ikke i noen er den landlige stemningen man kan finne der så fremtredende. Opprinnelsen til denne dyrkingen av den landlige idyllen har vi fra greske og romerske diktere. Der ute på landet kunne man finne den roen og freden man ikke kunne finne i byen. Det var ikke bare fordi byen var så støyende. Det var også der intriger, falskhet og politikk utspilte seg. Renessansen vendte tilbake til denne dyrkingen av landlige omgivelser, og Shakespeare bruker det stadig i stykkene. Men han gjør det aldri i så utstrakt grad som her.

Det er også dette stykket som har klart mest sang og musikk av stykkene hans. Det passer til den landlige stemningen.

Eventyr

Shakespeare har i flere av stykkene sine hentet inspirasjon fra eventyrene. Her i As you like it er det den gode ridder, Orlando, som redder sin kvinne, Rosalind. Han gjør det til og med ved å bekjempe en drage, bryteren Charles. Vi har også de to brødre, kongene, der den ene er god og den andre er slem. Her er kongene riktignok hertuger, men ideen som blir brukt er likevel beslektet. Og vi har eventyrets at alt går godt til slutt.

Inn her passer det vel også å skrive litt om navnet Arden på skogen. Det er en anglifisering av det franske Ardennes, og det er også navnet på en skog i nærheten av der Shakespeare selv bodde i England. Men handlingen i stykket foregår verken i England eller Frankrike, det vil si, det foregår verken i noen bestemt tid eller noen bestemt tid eller noe bestemt sted. Ardenskogen er helt løsrevet fra den virkelige verden, som eventyrene også skal være det.

Arv og slekt

Særlig i begynnelsen av stykket er dette et viktig tema, om enn det forsvinner litt etter hvert, og aldri får noen forsøk på konklusjon. Det er imidlertid to brødrepar av betydning i dette stykket. Det ene paret er Oliver og Orlando, eldste og yngste sønn av Sir Rowland de Bois. Det andre er den eldre og yngre hertugen. For hertugparet er det den eldre som er den rettmessige herskeren, men den yngre har grepet makten, og den eldre er forvist til skogs med sitt hoff.

Forkledning – Kvinne, mann og seksualitet

Vi har også å gjøre med flere varianter av forkledningsmotivet. Rosalind kler seg ut, for å kunne leve i skjul i skogen. At en kvinne kler seg ut som mann skjer også i The taming of the shrew, The merchant of Venice og Twelfth night. Her i As you like it går Shakespeare imidlertid et skritt lenger, og lar kvinnen som kler seg ut som mann, så igjen å spille seg selv som kvinne. Navnet Rosalinde velger i mannerollen, Ganymede, poengterer denne nesten litt androgyne rollen.

ROSALIND
I’ll have no worse a name than Jove’s own page,
And therefore look you call me ‘ Ganymede.’
But what will you be called?
I klassisk mytologi var Ganymede den vakreste av dødlige, og så vakker at selveste Zevs sendte en ørn ned til jorden for å hente ham opp og gjøre ham til sin elsker. Ganymede er også brukt som et navn på den yngre elskeren i et homofilt forhold. I sitatet bruker Rosalind det latinske navnet på den greske guden. Det er passende på flere nivå. For det første spiller Rosalinde i rollen som Ganymede seg selv som kvinne. De spiller til og med bryllupsritualet. Hun er altså parat til å gi seg hen til Orlando, som litt komisk i forhold til hans karakter, i så fall blir å sammenligne med en gresk Gud, eller den eldre og erfarne elsker i et klassisk homofilt forhold. Orlando er imidlertid en ungsau, og fremstår nok som mer naiv og mindre erfaren enn Rosalind. Det blir også passende med at skuespilleren som spilte rollen som kvinnen Rosalind selv er mann. Vi får altså en mann som spiller en kvinne som kler seg ut som mann og spiller seg selv som kvinne. Det blir satt ganske godt på plass at det er bare roller og konvensjoner, er bare klærne vi velger å ha på oss. At det er en mannlig skuespiller som skal ha rollen til den som er så forelsket i Orlando, som selvsagt var en mannlig skuespiller, må også på den tiden ha fått noen homoerotiske undertoner. Og det passer svært godt til navnet Ganymede, som Rosalind tar. Til sist passer det for perioden stykket ble skrevet, renessansen, der man nettopp gikk tilbake til den klassiske antikken for idealer og inspirasjon. Det er helt på sin plass at friske og oppvakte Rosalind henter et navn derfra. Dette stykket er nok kanskje det mest seksuelle av alle til Shakespeare, om enn han ikke akkurat sensurerer seg andre steder heller. I As you like it, ute i skogen, er det imidlertid den fysiske kjærligheten som kommer til sin rett. Rosalind er nevnt, men også Touchstone ser giftemålet helst som en brysom hindring fra å komme i gang med syndfrie seksuelle handlinger med Audrey. 

Kjønnsroller

ROSALIND
Do you not know I am a woman? When I
think, I must speak. Sweet, say on. (3,2,243-244)
Enda hvor mannlig Rosalind i mange tilfeller oppfører seg, påberoper hun seg også sin kvinnelighet. Denne replikken kommer i akt 3, et godt stykke ut i scene 2, der Celia har avslørt for Rosalind at Orlando befinner seg i Ardenskogen og skriver kjærlighetsdikt til henne. Celia vil gjerne fortelle hvordan hun fant ham og hvordan hun vet dette, men Rosalind avbryter henne hele tiden med kommentarer. Til slutt mister Celia tålmodigheten, og sier til Rosalind at hun må tie stille så hun kan fortelle. Og Rosalind svarer med at hun er en kvinne, når hun tenker noe, må hun si det. Samtidig uttrykker hun i rollen som Ganymede takknemlighet for at hun ikke er en kvinne: I thank God I am not a woman, to be touched with so many giddy offences as he hath generally taxed their whole sex withal (3,2,325). Om As you like it finnes også en post om Karakterene, Synopsis og et utvalg oversatte og kommenterte  Sitater. 

Samtale?

Det var i 2003 jeg systematisk begynte å skrive korttekster, så tekstene fra det året, skiller seg litt ut. Sånn som denne.

Samtale?

Jeg har besøk av en dame jeg kjenner godt, det er ikke akkurat det. Hun sitter i sofaen, jeg i stolen. Hva jeg følte for henne og hun eventuelt følte for meg, skal jeg ikke skrive noe om, jeg skal vise frem samtalen. Eller jeg skal vise frem der det som foregikk mellom oss, noe jeg ikke uten videre vil kalle en samtale, det var ikke en samtale det var, jeg skal vise hva det var. Og husk: Jeg kommer bare til å bruke ord (selvfølgelig – dette er en skrevet tekst). Vi satt altså der. Så stilte jeg henne et spørsmål, et spørsmål som passet godt inn i hva vi snakket om. Deretter ble jeg sittende og lytte til hva hun svarte. Hun svarte uten videre, like naturlig som jeg hadde spurt, falt svaret hennes, det var en fin flyt i mitt spørsmål og hennes svar, hun snakket av gårde i den retning jeg hadde angitt med mitt spørsmål. Jeg satt og hørte på, og tenkte samtidlig litt på det der denne teksten ikke skal komme inn på, altså hva jeg egentlig følte for henne, og hvorfor jeg egentlig sitter her og har henne i sofaen min, og også om jeg i det hele tatt kunne si at jeg kjente denne kvinnen, som satt der i sofaen min og snakket, mens jeg satt og hørte på. Samtidig som jeg tenkte dette, hang jeg godt med på hva hun fortalte. Jeg var hele tiden diskret på utkikk etter åpninger for nye spørsmål eller kommentarer eller andre innspill å komme med når hun en gang ville holde opp med å snakke, i det jeg fikk det for meg at jeg aldri ville klare å finne det. Det kom over meg, at det vi nå, — det hun nå satt og snakket om, om det hadde jeg ingenting å si. Ikke en lyd hadde jeg å bidra med. Og jeg tenkte at hvis hun nå stoppet å snakke, ville jeg bare bli sittende og smile. Men hun snakket heldigvis videre (mens jeg uansett satt og smilte), tenkte seg om og gjorde selv sine vurderinger om hva hun skulle si, før hun fortsatte og fulgte et resonnement til endes. Jeg nikket, og smilte, ufrivillig bredt og uten å vise tennene. Hun så på meg et øyeblikk, og fortsatte enda en gang, denne gangen med et resonnement noe på siden av det forrige, et alternativt syn på saken, tydelig med den hensikt at når hun var ferdig, så skulle jeg gjøre en vurdering av hvilket resonnement som var å foretrekke, eventuelt komme opp med et tredje som kanskje kunne kaste nytt lys over begge de to hennes, eller bare kaste ut en ny tråd hun kunne plukke opp og snakke videre rundt, men det ville ikke skje, det visste jeg. Jeg ville aldri kunne komme opp med noe resonnement eller noe som helst annet rundt det hun nå satt og snakket om, jeg kunne maksimalt bli sittende å nikke og smile med lukket munn. Men det hadde jeg gjort lovlig lenge nå, det var måte på hvor lenge jeg kunne holde frem med det. Jeg kunne bare håpe på at resonnementet hennes skulle vare lenge, slik at jeg fikk god tid til å tenke ut noe å si eller en annen måte å komme meg ut av denne situasjonen på. Første del av håpet ble godt oppfylt, hun snakket lenge som bare det, men det hjalp ingenting, for jeg greide ikke å tenke ut noe. Jeg fikk bare mer og mer panikk. Jeg begynte å svette i pannen og klemme hardt i armlenene, – hva er det? spurte hun, innskytelsesvis. Jeg kunne jo ikke svare på dette, jeg kunne ikke si hva det var, så jeg bare ristet på hodet. Og da hun så det, fortsatte hun, hun fortsatte ubønnhørlig, ordene hennes fløt og trillet og sildret som elver, perler og bekker, de gjorde stadig nye krumspring, sjonglerte med seg selv, hadde referanser både hit og dit, gjøglet, spøkte og lo, var vettuge, kloke og finurlige, passet perfekt i sammenhengen, både i form, innhold og tone, de la seg akkurat på det rette nivå, jeg ville skrike, men hva skulle jeg skrike, hva lyd hadde vel jeg å komme med? – hva er det, spurte hun igjen, og trillet lange remser av ord om hva forskjellig som kunne være galt med meg her, det ene forslaget mer innsiktsfullt enn det andre, de forklarte på en prikk min situasjon alle som én, det var bare for meg å velge hvilket alternativ som passet aller best, som forklarte enda litt bedre enn de andre, og så kunne hun på øyeblikket finne enda mer treffende ord på min tilstand, beskrive i detalj hvordan jeg hadde det og hva jeg skulle gjøre med det, komme med erfaringer fra sitt og sine venninners liv, som alle hadde opplevd noe lignende og kommet ut av det, eller kanskje hadde hun kommet opp med noe enda mer briljant, jeg vet ikke, jeg fikk ikke vite det, for jeg klarte ikke å velge noen ting, jeg var lamslått av panikk, og som den lamslåtte, var min eneste mulighet å stramme alle muskler til det maksimale. Det er akkurat dette jeg så nødig vil kalle en samtale.

10 sep 2003

T. Singer, av Dag Solstad

Her omtalen jeg gav av denne boken i 2003.

Dette er boken som for meg løfter Solstad opp blant de aller største norske. Den er svært finurlig skrevet, om T. Singer, som i en alder av 31 år mer eller mindre bestemmer seg for å gjøre noe med livet sitt og bli til noe, og blir til bibliotekar, etter tre år på bibliotekhøyskolen, hvor han kom inn på kjønnskvotering. Der begynner boken, T. Singer, 34 år gammel, flytter til Notodden for å bli bibliotekar. Der møter han Adam Eyde, som beretter ganske så interssant om Notoddens historie sett fra hans synsvinkel, om de store prosjektene rundt 1907, da Hydro ble etablert i nærheten, på Rjukan, fremstilte Salpetersyre, og det ble lagt planer om kanalløp opp til Heddalsvannet, for å frakte dette briljante produktet ut til den store verden, men hvor det i stedet endte med at det ble lagt jernbane, og detaljrikt fortalt om denne også. Der bor T. Singer, og om leseren skulle tro at denne T. Singer som ikke kan finne en kvinne, ligge med henne, og endatil flytte inn med henne og gifte seg med henne, tar leseren feil, for det var nettopp det T. Singer gjorde. Der er de gift noen år, før hun dør i en trafikkulykke, nøkternt fortalt, som i pesten av Camus (hvor Solstad forresten også har funnet ideen om T. Singers store romanprosjekt, som strander i setningen: En vakker deg sto han øye til øye med et minneverdig syn), det var ikke hennes feil, men døde gjorde hun, så T. Singer må ta seg av datteren hennes, Isabell, som hun fikk med en annen mann, som laget barn med henne, benektet det og forsvant. Og på toppen kommer det frem, i en imaginær samtale (imaginær samtale i roman?) at T. Singer like før ulykken skulle skille seg fra konen. Dette kan kanskje kalles romanens konflikt, men den blir utløst midtveis, og har ikke altfor mye å gjøre med romanens videre gang. T. Singer finner etterhvert Notodden uuhtholdelig, han er redd hemmeligheten skal bli avslørt, noe som i sannhet vil sette ham i et merkelig og ikke helt heldig lys. Så han flytter til Oslo, tar med seg Isabell, som vokser opp helt atskilt fra T. Singer, og det viser seg at det meste skjer helt atskilt fra T. Singer, så hva i all verden har denne personen å gjøre som hovedpersonen i en roman? Og nettopp dette er det Solstad, gjentatte ganger, i selve romanen, insisterer på som romanens egentlige emne. Alle figurer som deltar, deltar bare i kraft av deres forhold til T. Singer. Hvorfor?

Den plutselige avslutningen kan gi et hint: T. Singer har for vane å stikke innom kinoen i Oslo, ikke for å se en film, mest for å se på det sydende folkelivet. Av og til treffer han kjente, kolleger, og de spør ham hvilken film han skal se, da lyver han, og nevner en sannsynlig film. Så hender det at det er nettopp filmen de også skal se. Hvordan skal han komme seg ut av klemmen, at neste dag kommer de til å spørre etter hans mening om filmen, og med den rollen han har påtatt seg, kan han ikke få seg til å svare bare svada. Så han må se filmen. Men hva hvis den er utsolgt? Som regel nevner han populære filmer. Da sier han at han skulle se filmen, men han hadde ikke billett, og så forklarer Solstad meget nøye, og egentlig kronglete, hvordan T. Singer løser floken, i de tilfeller alt dette skjer, og han dagen etter på jobben blir spurt. Så er romanen slutt.
T. Singer som observatør i verden? Og livredd for at hans rolle som observatør skal bli avslørt?

På samme måte kan starten leses. Den veldige anstrengelsen for å få forklart hvorfor T. Singer tid om annen løfter begge hendene opp foran munnen, og utrbyter: Nei, nei, i sjenanse over hendelser fra lang tid tilbake. Den ene episoden er når onkelen tar ham i å le forsert i en lekebutikk. T. Singer blir flau, og nettopp det er det uutholdelige, ikke at han blir såret, skadet eller krenket. Den andre episoden er når han skal si noe til en person, men så var det ikke til denne, men en annen, og tonefallet eller emnet nødvendigvis må bli feil. Flaut. Nei, nei. T. Singer er den forserte observatør, som ikke vil bli avslørt.

Vi kan også ta med eksempelet hvordan T. Singer møysommelig velger seg plass når han skal sitte, så ingen skal legge merke til ham når han må reise seg igjen.

Dessuten er navnet så opplagt, at må være ment som en åpenbar ledertråd. The singer, sangeren som skal formidle historien. Og i det tradisjonelle begrepet, ligger det at sangeren selv ikke skal ta del i historien. Det gjør denne singeren, men samtidig ikke. Han er riktignok med, men han har ingen innflytelse på hva som foregår.

Med Solstad er det også alltid tette selvbiografiske bånd til romanfortellingene, spesielt i de nye. Her har romanfiguren også briller og skjegg, og under lesingen om T. Singer og Isabella, kunne jeg ikke la være å tenke på Dag Solstad og Gry.

Begynnelse av boken:
Singer led av en særegen form for skamfølelse, som slett ikke plaget ham til daglig, men som nå og da dukket opp, som en erindring om en pinlig misforståelse av en eller annen art, og som fikk ham til å stanse opp, stiv som en stokk, med et fortvilet uttrykk i ansiktet, som han straks skjulte ved å føre begge sine hender opp foran det, mens han høyt utbrøt: – Nei, nei. (s. 5)

Noen sitater:
«Gjennom å utforske begrepet billig, eller billig nok, tror jeg at man kan komme fram til et filosofisk begrepsapparat som gjør at vår forståelse av hva livet er, vil komme tettere inn på selve livet, det dynamiske livet. Det er jo et nøkkelbegrep til å forstå hva det er som driver selve verket, og skaper den store bedrift. Men det må settes opp mot (bare) flaks ellers blir det ikke virkelig stor filosofi
Adam Eyde s. 73

Ja, hvem er hun, denne Merete Sæthre, som har lagt seg slik at hun sover ved siden av den grublende Singer natt etter natt? Vi vet lite om henne, og vi skal ikke vite så mye om henne heller. Hun er ingen hovedperson i denne roman, det er tvilsomt om hun i det hele tatt kunne vært hovedperson i noen som helst roman, på et visst nivå. Det er mulig en del kvinnelige lesere vil protestere og finne at bare det lille de har fått vite om henne, viser en både modig, sterk og spennende kvinne. Til og med med humor. Det er sikkert riktig, men at man er en sterk, modig og spennende kvinne med humoristisk sans, gjør dessverre ingen person til noen romanperson. I denne romanen er hun underlagt Singer, og det er ikke Singers valg, men den forfatter som skriver dette.
s. 120

For det må innrømmes at det på dette tidspunkt i beretningen kan fortone seg som gåtefullt at Singer kan være hovedperson i noen som helst roman, uansett nivå, men det kan da opplyses at det er nettopp dette gåtefulle som er romanens emne, som skal forsøkes virkeliggjort.
s. 120

– Ja, jeg er oppskaket, sa den andre, jeg må innrømme det.
– Men det har jo ingenting med hverandre å gjøre. Hører du, det er en ren tilfeldighet.
– Ja, jeg vet det, men dette ryster meg allikevel. Jeg har virkelig medynk med deg.
– Da du hørte at Merete var død, tenkte du da også at det var forferdelig, og at du hadde medynk med meg?
– Ja, men ikke på samme måten. Jeg ville da ha sagt at jeg hadde medfølelse for deg. Men ikke medynk, ja det forholder seg nok slik, jeg må innrømme det, sa den andre.
– Innrømme medynk, sa Singer, grunnende. Han reiste seg fra lenestolen, og begynte å gå fram og tilbake på gulvet, mens han snakket til den imaginære mannen som satt i den andre lenestolen.
T. Singer og den imaginære mannen til en kollega. s. 136/137

Det likte han å tenke på. Gåten Singer. Sin egen fortvilelse over ikke å kunne hanskes med seg selv, men bare drive avgårde, mens han ble stående utenfor og betrakte det hele – omgjort til en respektfull undring i de andres øyne. Det er jo noe. Det er faen meg noe, tenkte Singer, når han analyserte sitt liv, der han satt i Sumhs gate og stirret i veggen, med sin 47-årige stirring.
T. Singer. S. 213

I en hver roman finnes det forøvrig et stort sort hull, som er universelt i sin sorthet, og nå har denne romanen nådd til dette punkt. Omgitt av friske ungpiker, med all sin sødme, befinner vi oss sammen med Singer i en roman som et stort, sort hull. Hvorfor er Singer hovedpersonen i denne romanen? Og ikke bare hovedpersonen, men til like den alt rører seg omkring? Heldigvis er de andre personene i denne roman totalt uberørte av at de er personer eller ideer som bare eksisterer i kraft av at de rører seg omkring denne hovedpersonen. Jeg skulle ønske jeg kunne sagt noe som ikke Singer kunne ha vært i stand til å reflektere. Det er noe jeg vil ha sagt akkurat om dette, men språket strekker ikke til. Mitt språk opphører der også Singers språk opphører. Vi er ikke dermed identiske.
s. 223