All’s well that ends well

Dette er regnet som den siste av Shakespeares komedier, og på ny blir sjangeren utfordret av en forsoning til slutt det ikke er mulig å tro helt på. Hvorfor skal Bertram godta Helena nå som hun har lurt ham? Og hvordan kan den forholdsvis smarte Helena tro at Bertram er den rette for henne, når han for det første er en fjott, og dernest har avvist henne?

Tittelen på komedien er All’s well that ends well, til norsk vanligvis oversatt med «Når enden er god, er allting godt», som er vårt faste uttrykk for at det ikke er så farlig med hva som har skjedd underveis, når det bare ender godt til slutt. Om det har endt noe så fælt underveis at enden umulig kan føles god, så er det jo ikke noen god ende. I komedien ligger det i sjangeren at det skal ende godt, slik det er sjangerbestemt i eventyrene og i tegnefilmer for barn. Ingen skal dø, de slemme skal få sin straff og de snille få det godt. Sånn blir enden god.

I All’s well that ends well blir dette på overflaten oppfylt. Helena er stykkets klare heltinne. Hun lider gjennom stykket, fordi hun elsker Bertram, men blir avvist av ham. Det ligger i komediesjangeren at de som er ment for hverandre skal få hverandre, det nytter ikke med en lykkelig slutt om en gifteklar, ung kvinne forblir ugift. For at enden skal bli god, må altså Bertram slutte med å avvise Helena, og heller ta henne til ekte. Dette er også den klassiske konflikten i komediene. De som er ment for hverandre vil ha hverandre, men de får det bare ikke til. Det ligger noe i veien, de ser det ikke selv, det er en misforståelse et sted, det er noe som må ordnes. Alle vet at dette vil bli gjort, det spennende ligger i hvordan det skjer. Så når Bertram helt til slutt innser at Helena er den rette for ham, og går med på å oppfylle ekteskapet med henne, så skal dette være en lykkelig slutt.

Men i denne siste av Shakespeares komedier er det ikke så enkelt. Bertram går med på å gifte seg med Helena, men det er vel så mye fordi han er trengt opp i et hjørne og ikke har noe valg. Helena har løst den umulige oppgaven han gav henne, kongen har befalt det, alle står og ser på, han har ingen andre veier å gå. Han MÅ gifte seg, med store bokstaver. Det er ingenting som tyder på at han er overbevist i hjertet om at Helena er den rette for ham. Helt til det aller, aller siste, bare minutter før han går med på å oppfylle ekteskapet, så har han avvist henne og andre kvinner (Diana) han har forpliktelser overfor på det sterkeste han kan. Med løgner og unnvikelser. Han er bortsett fra sine helt siste replikker en gjennomført slask.

Det går kanskje an å stille spørsmål om det går an å mene dette ekteskapet alvorlig. I det ligger at slasken Bertram skal ha innsett sine feil, og blitt snill og trofast han også. Hvis ikke vil det jo ikke være noen god ende. Etter min mening er en oppsetting i denne tolkningen umulig å få troverdig. Det er ikke tid nok for Bertram å forandre seg. Han har ikke fått noen Aristotelisk renselse. Han er lurt, men ikke på en sånn måte at han er nødt til å forstå at han hele tiden har tatt feil. Det må snarere se ut som han er trengt opp i et hjørne.

Slik er All’s well that ends well helt på grensen til å bli et slikt problemstykke som de antatt seneste stykkene til Shakespeare var. Det er et stykke som utfordrer komediesjangeren. Senere skulle han sprenge den.

For stykket har jeg også skrevet poster for Tema og motiv, Karakterene, Synopsis og Sitat.

W. Shakespeare: All’s well that ends well – Synopsis

Dette er kort fortalt handlingsgangen i Shakespeares stykke All’s well that ends well. Helen er forelsket i Bertram. For å få sin kjærlighet gjengjeldt, kurerer hun kongen av Frankrike for en dødelig sykdom. Som premie får hun velge seg en ektemann. Hun velger Bertram, som blir svært overrasket og fremdeles ikke vil gjengjelde hennes kjærlighet. I stedet flykter han til Italia, til Firenze, for å delta i krigen. Han sverger aldri å ligge med Helen, og sverger også i et brev til henne at før hun er gravid med ham, vil hun aldri kunne kalle ham sin mann. Helen gir seg ikke, og reiser etter til Firenze. Der finner hun en annen kvinne, Diana, som Bertram blir forelsket i. Hun frister ham til å ligge med henne. Men da akten skal gjennomføres, bytter Diana og Helen plass, slik at Helen blir gravid med hans barn. Så er det oppfylt det Bertram krevde for at Helen skulle kalle ham sin mann. I sluttscenen forener kongen av Frankrike dem enda en gang.

Som vanlig hos Shakespeare foregår det en rekke med parallelle handlinger, vevd inn i hovedhandlingen.

Akt 1

I første akt blir de ulike karakterene introdusert. Det kommer frem at greven av Rossilion nylig er død, og at grevskapet derfor er i sorg. Det kommer også frem at kongen i landet er alvorlig syk, og har gitt opp håpet om redning. Helena ser her en mulighet til å vinne kongens velvilje, ved å hed å helberede ham, slik at han kan gifte henne bort til Bertram som hun elsker.

Scene 1

Grevinnen og lord Lafew snakker sammen med unge Bertram og Helena. De er i sorg, etter grevens død. Helena blir overtatt i  grevinnens varetekt. Senere kommer Parolles inn. Han snakker med Helena om jomfrudom (virginity).

Scene 2 Kongen av Frankrike. Snakker sammen med Betram.

Scene 3

Først snakker grevinnen med klovnen. Så kommer Helena inn. Her kommer det frem at Helena elsker Betram, som er hennes stebror. Av denne grunn vil hun ikke kalle grevinnen sin mor, selv om grevinnen gjerne vil være en mor for henne. Det blir til slutt bestemt hun skal reise til Frankrike.

Akt 2

I andre akt

Scene 1 Dette er scenen der Helena helbereder kongen. Som takk får hun velge den mann hun vil ha i riket.

Scene 2

Scene 3

Scene 4

Scene 5

Akt 3

Bertram har reist til krigen i Italia, mens Helena er igjen og får underrettingen om at han har forlatt henne.

Scene 1

Scene 2

Dette er den viktige scenen der brevene fra Bertram blir lest. Det gjelder det han sender til moren, grevinnen, og det han har gitt til Helena.

Scene 3

Scene 4

Scene 5

Scene 6

Scene 7

Akt 4

Scene 1

Scene 2

Scene 3

Scene 4

Scene 5

Akt 5

Her skjer gjenforeningen og forsoningen.

Scene 1

Scene 2

Scene 3

For All’s well that ends well har jeg også skrevet poster for Tema og motiv, Karakterene og Sitat.

W. Shakespeare: All’s well that ends well – Karakterene

Dette er karakterene som opptrer i Shakespeares stykke All’s well that ends well.

Grevinnen av Rossilion. Hun er mor til Bertram og stemor til Helena. Det setter henne i en nesten umulig situasjon, og gjør rollen vanskelig å spille troverdig. Hun skal være glad i dem begge, men hvordan kan en god mor som henne være glad i en slask som Bertram? Hennes mann, greven av Roussilion, er nettopp død i det stykket begynner.

Bertram er stykkets mannlige hovedrolle, men han utmerker seg ikke av den grunn med gode karakteregenskaper. Han er en slask og en løgner, han stikker av fra ansvar og han sviker sine nærmeste. Han er en svært grunn karakter. Det er et av stykkets store problem at en flott kvinne som Helena kan forelske seg i en type som ham. Men dette er stykkets premiss, og noe vi må godta. Shakespeare utstyrer ham også med en enda større slask som venn, i Parolles. Det kan derfor kanskje menes at det er Parolles som har en uheldig påvirkning på ham, og får ham til å gjøre alle disse dårlige handlingene sine. Bertram er sønn av grevinnen og den avdøde greven, og dermed også stebror til Helena.

Helena er stykkets kvinnelige hovedrolle, og på mange måter en motsetning til Bertram. Bertram står egentlig ikke for noe, vil egentlig ikke noe, og står vel egentlig frem som en slags tidlig utgave av vår egen Peer Gynt, en som alltid viker unna og går utenom. Helena er imidlertid ikke noen Solveig, som blir sittende og vente gjennom livet. Helena tar i høyeste grad saken i egne hender, og er gjennom hele stykket handlingens drivende kraft. Da hun ikke klarer å få Bertrams interesse av seg selv, går hun til kongen med en vidundermedisin hun har fra sin avdøde far, og helbereder ham. Som takk skal hun få velge seg en ektemann blant kongens undersåtter, og hun velger seg da Bertram. Det kan mildt sagt kalles en handlekraftig dame. Da Bertram så trosser kongens befaling om å gifte seg med Helena, det vil si, han gifter seg med henne, men stikker øyeblikkelig av uten å fullbyrde ekteskapet, så gir Helena ennå ikke opp, men setter seg fore å oppfylle den håpløse oppgaven Bertram har gitt henne. Hun skal få av en ring han har på fingeren, og som han aldri vil ta av, og hun skal få barn med ham, noe han aldri vil sette i henne. Bertram forlater til overmål Frankrike, og reiser ned til krigen i Italia. Helena følger etter ham, og slår seg sammen med enkedatteren Diana i Firenze, som Bertram har vist interesse for. Helena får Diana til å ville ligge med ham, det vil si, i det akten skal finne sted tar Helena Dianas plass, slik at det er Helena Bertram ligger med. På denne måten blir Helena bærer og oppfyller det ene kravet i brevet. Det andre kravet oppfyller hun ved å la Diana kreve ringen for at Bertram skal få ligge med henne. Helena organiserer det også slik at folk skal tro at hun er død, i det Bertram reiser tilbake til Frankrike. Foran kongen kan hun så på en måte våkne til live, og kreve å få Bertram etter kongens og Bertrams egne løfter.

Det er tøft gjort. Men det er vanskelig å forklare hvordan en kvinne som Helena skal gjøre seg alle disse anstrengselsene for Bertram. Det er også vanskelig å gå med på at en klok kvinne som henne, ikke vil være skeptisk til at en slabbedask som vil Bertram vil forbedre seg sammen med henne.

Helena er oppdratt av grevinnen, Bertrams mor, etter at hennes far, legen, er død. Helena blir på denne måten også halvsøster til Bertram.

Parolles er en venn av Bertram. Navnet hans betyr ord, og det er også det han er. Han har en viktig rolle i stykket, for det er han som får Betram til å gå med på ugangen. Parolen er også en interessant karakter med det at han er den mest dynamiske personen i stykket. Han er den som kanskje i høyest grad innser sin rolle i livet, og går inn i forsoningen som gjelder til slutt. Etter han har blitt fullstendig vanæret av alle sine venner og medsoldater, der han i deres forestilte fangenskap utleverer alt som er og viser seg som en gjennomført feiging. Han er virkelig bare ord, og ord betyr ingenting for ham. Han kan si hva som helst, og vil aldri, aldri stå for noe. Fremfor alle han har et forhold til blir dette helt klart for alle.

Og hva skal han gjøre så? Han innser at han ikke lenger kan bløffe seg til å være tøff og modig, sånn som han alltid har gjort. Han er helt avslørt. Men han har likevel en livskraft som gjør at han vil holde det gående. Han er meget glad for å ha berget livet. Det var det han fryktet mest av alt, der han trodde seg tatt til fange. «Jeg kan leve i kraft av meg selv», eller noe i den stilen uttrykker han mot slutten av den refleksjonen. Han er ord uten innhold, og som det kan han eksistere. Han trenger ikke at andre skal synes godt om ham. Verken publikum eller kritikere har problemer med hans skjebne i stykket. For ham er enden god, fordi den er riktig.

Lavatch er stykkets narr.

Page i grevinnens hoff

Kongen av Frankrike

Lafew

Rynaldo, Steward

Gentleman Astringer

Budbringer (Messenger)

Hertugen av Firenze

Enke, Capilet av Firenze

Diana, enkens datter. Hun er den som forfører Bertram, slik at han vil ligge med henne, hvorpå hun kan overlate seansen til Helena. Det er ikke helt riktig å si at hun forfører Bertram, for det er han som er den pågående, og hun er egentlig helt avvisende, til Helena kommer med forslaget sitt. Diana er en dydig og skikkelig kvinne.

Mariana, venn av enken har en helt minimal rolle.

Franske lorder og andre småroller

For All’s well that ends well har jeg også skrevet poster for Tema og motiv, Synopsis og Sitat.

W. Shakespeare: All’s well that ends well – Tema og motiv

Denne posten skal omhandle tema og motiv i Shakespeares stykke All’s well that ends well.

Komediesjangeren

Dette er et av hovepoengene i stykket. Shakespeare utfordrer komediesjangeren, der alt skal ende godt til slutt og alle skal gifte seg. I dette stykket er det et giftemål der den ene parten tvilsomt kan ha særlig lyst til det, og den andre tvilsomt kan være særlig tjent med det. De som skal gifte seg må være ment for hverandre. I dette stykket er de ikke det.

Naturalistisk vs symbolsk teater

Naturalismen og symbolismen som litterære perioder var på slutten av 1800-tallet. Det er ikke det vi snakker om her. Vi snakker om konflikten mellom troverdig handling som kunne skjedd i virkeligheten, og mer symbolsk handling, der man aksepterer at dette er oppdiktet, og karakterene gjør valg og havner i situasjoner rett og slett for at handlingen skal få utspille seg, og poengene komme frem. I Shakespeare er det ofte en slik konflikt. Han er et så enormt dramatisk talent at man vil ha alt på en gang. Om det er aldri så usannsynlig handling, er karakterene så godt psykologisk bygget opp, og alt henger så godt sammen, at man vil gjerne ha det troverdig også. I All’s well that ends well blir disse grensene virkelig presset. Produksjonene som setter opp stykket må vurdere om de skal forsøke å gjøre karakterene og handlingen mulig å tro på, eller om dette skal bare være noe å ha det gøy med.

Sengetrikset

Det engelske «bed trick» er kanskje en mer kledelig betegnelse på trikset enn den direkte norske oversettelsen. Det går ut på at en kvinne får en mann til å ligge med seg, i den tro at hun er en annen. Her er det Helena som får Diana til å gå med på å ligge med Bertram, avtale tid og sted, og så selv stille opp. Hensikten er å få barn med ham, et krav han har satt, for at han skal godkjenne ekteskapet han har med henne.

Historien har Shakespeare fra Boccacios Dekameronen, der det også er en jente som må lure ringen av en mann og få barn med ham, uten at han vil det selv. Der er det imidlertid – som alltid i Dekameronen – en burlesk morohistorie, slett ikke ment å være troverdig. Shakespeare justerer litt på karakterene, reduserer Helena litt i rang, slik at Bertram ikke vil ha henne, og gjør henne til en heltinne som gjør hva hun må for å få det hun vil. Da må han også passe på at Bertram ikke blir for dum og uattraktiv. Derfor legger han til karakteren Parolles, Bertrams dårlige venn.

For All’s well that ends well har jeg også skrevet poster for Karakterene, Synopsis og Sitat.

Shakespeares romanser

Mot slutten av karrieren var det som om de tradisjonelle genrene Shakespeare hadde skrevet i ble uttømt. Tragediene og komediene hadde i seg noe forutsigbart, der man i tragedien fra de første replikker visste at helten måtte dø, og i komediene ville det ende med bryllup og glede, uansett hva som hadde foregått i de fire aktene som ledet frem til slutten. Det ble litt formelpreget. Særlig i komediene eksperimenterte Shakespeare med sjangeren i de komediene han skrev til slutt, der han i Measure for measure og All’s well that ends well virkelig problematiserer om det går an å insistere på glade bryllup når de som gifter seg nok ikke akkurat gjør det av egen fri vilje. Resultatet har blitt at begge disse stykkene sjelden blir satt opp, da det er vanskelig å spille karakterene som skifter sånn sinn i løpet av stykket, og det er vanskelig å få satt det opp troverdig. Kanskje er det ikke mulig å gå med på at hovedpersonene finner seg i å måtte gifte seg, om de er aldri så mye forpliktet til det. I measure for measure har det hendt altfor mye stygt før den liksom harmoniske avslutningen kommer, svikene og overgrepene er for store til at de kan glattes over med de i hermetegn «lykkelige» giftermål til slutt. Det heter measure for measure, like for like. I All’s well that ends well går det meste av handlingen ut på hvordan den mannlige hovedpersonen Bertram for enhver pris vil unngå den kvinnelige hovedpersonen Helena, som han er tvunget til å gifte seg med. Han lar seg bare gå med på det, etter at hun har lurt ham til å ligge med henne og sette barn på henne, i den tro at han ligger med en annen. Hvorfor vil en flott kvinne som Helena gifte seg med en slask som Bertram? Hvordan kan man forvente at han vil være tro mot henne, når han har levd så utsvevende som han har gjort. Antagelig kan man det slett ikke. Det er ikke nødvendigvis godt, selv om det tilsynelatende ender godt.

Shakespeare skrev ikke flere komedier etter dette, selv om den første publikasjonen av Shakespeares samlede verker inneholder flere stykker under kategorien komedier. Samtiden kjente ingen andre genre enn de historiske dramaene, tragedien og komedien. Det er kritikerne i ettertiden som har opprettet enda en kategori for Shakespeares siste fire stykker, eller fire stykker han skrev helt mot slutten av karrieren.  Disse lar seg ikke klassifisere innen de etablerte sjangrene. Det er slett ikke kongedrama, og slutten er ikke lett å bli klok på. Det er verken bryllup eller dødsfall, verken harmoni eller kaos, det er litt av hvert.

De fire romansene er Coriolanus, Cymbeline, The winter’s tale, The tempest. Jeg vil legge ut lenker til dem, etter hvert som postene blir skrevet.