Stikkordarkiv: 2000 – 2009

Bort med tegnsetting

I september 2012 postet jeg en tekst om tegnsetting, en eksperimentell tekst blant mange i 2003. 3. september samme år skrev jeg oppfølgeren, «Bort med tegnsetting», og den er jo ganske artig. En tekst skrevet for å vise at det går an.

Bort med tegnsetting

I en tidligere tekst utforsket jeg tegnsettingens muligheter eller nærmere bestemt tegnsettingens regler noe jeg slett ikke skal utforske her for her skal jeg utforske det motsatte altså om hele denne tegnsettingen som vi så flittig benytter oss av egentlig er nødvendig eller om vi ikke bare av og til når vilkårene er til stede simpelthen kan droppe alt dette som heter tegnsetting og heller skrive av gårde jeg hadde nær sagt uten tegn haha i hvert fall uten skilletegn det vil si skrive en tekst uten å bruke slike bremsende element som komma punktum spørsmålstegn utropstegn bindestrek tankestrek kolon semikolon parenteser og alt det der vi skribenter bruker for å sørge for at teksten blir lest på den riktige måten og pauser blir tatt på de riktige steder representerer og som fører til at rette menn blir hengt eller benådet slik han kanskje ville blitt uansett eller hun hvis det var en kvinne om bare teksten var skrevet på den rette måten og det er akkurat det vi nå skal undersøke om det finnes en slik rette måten å skrive på som gjør at teksten kan komme opp i en viss lengde og selvfølgelig ha et visst innhold og helst være til forveksling lik en helt vanlig tekst eller egentlig være en helt vanlig tekst bare med det unntak at den ikke skal inneholde et eneste tegn bortsett fra bokstavtegnene da som man naturligvis ikke kan unngå i en skrevet tekst uten å bruke et eneste skilletegn og hvis dere tror at jeg nå har gått meg vill så sier jeg les om igjen for det har jeg ikke ennå det er derimot et annet problem med denne teksten og dette problemet vil kanskje være skjult ved første gangs gjennomlesning men slik den som leser teksten om igjen slik den gjorde som ville kontrollere om jeg hadde gått meg vill eller ikke vil oppdage så har jeg altså i en tekst hvor jeg dristig kutter ut all tegnsetting også inntil videre kuttet ut alt innhold og det er foruroligende fordi jeg har holdt det gående i ganske mange linjer og risikerer å trette leseren om jeg ikke snart får sneket inn noe innhold i denne teksten før det første skilletegn sniker seg inn og liksom beviser nødvendighetsforholdet mellom de to og da har jeg ikke bare trettet leseren men også latt han eller hun hvis det er en kvinne ha lest et eksperiment som feilet allerede før det fikk innhold og det er selvsagt noe ingen seriøs skribent vil servere sin leser annet enn som spøk og jeg spøker ikke jeg unngår tegnsetting og har foreløpig unngått innhold men dette siste skal det bli en slutt på for innholdet kommer her i form av et tema som det ikke burde overraske noen er nettopp det eksperiment som alltid feiler og aldri har innhold og som jeg har kalt det liv vi aldri gir oss i forsøkene på å beskrive nettopp fordi det alltid feiler og aldri har innhold og vi derfor aldri kan klare det kan man føye til for hvordan skulle man innholdsfylt beskrive noe slikt og med disse feilslåtte forsøkene gir vi skribenter tekstene våre innhold og det skal jeg gjøre også det er bare å lese videre så får dere enda et forsøk på å beskrive det der livet vi aldri gir oss i forsøkene på å beskrive selv om vi aldri kommer til å klare det uansett hvor mange tegn vi bruker og nå har jeg sagt fra meg det arsenal av skilletegn vi vanligvis har til rådighet og skal liksom beskrive det ubeskrivelige liv likevel det sier seg selv det vil ikke lykkes det vil ende opp med at jeg etterpå hvis jeg ikke har beskrevet intet har beskrevet et eller annet annet som ikke er verken livet eller intet men som kanskje gir seg ut for å være en av de to uten å være det for det som er intet er ikke et eller annet annet og det som er livet lar seg ikke beskrive for hadde det gjort det ville vi beskrevet det og gitt oss og vi gir oss aldri og den som tviler eller bare er litt forvirret kan ta en titt på definisjonene mine der det står alt sammen klart på en måte som gjør at jeg i hvert fall ut fra de premisser jeg følger her i teksten kan slå fast at man når man skal beskrive det liv vi aldri gir oss i forsøkene på å beskrive selv om vi ikke kan klare kanskje kommer best ut av det nettopp hvis man ender opp med å beskrive enten et eller annet annet eller intet fordi man da liksom har demonstrert hvor umulig det er å beskrive og forstå dette livet som er så umulig å beskrive og forstå og når man har fått dette her beskrevet ved hjelp av bokstaver og tegn som ikke alltid er så lette å forstå de heller så kan det kanskje være lettere å godta at man er med og lever det der livet som er så umulig å beskrive og forstå og er nødt til å lese de der tekstene som er like så umulige å beskrive og forstå og kanskje få en dypere artigere eller i det minste annerledes forståelse for hvorfor vi allikevel aldri gir oss i forsøkene på å beskrive og forstå verken tekstene eller livet selv om vi vet at vi til slutt vil finne ut noe sånt som at ingenting inneholder noe som helst og at vi visste det på forhånd slik jeg også måtte vite det da jeg gikk i gang med forsøket på å skrive denne teksten der jeg hele tiden har sagt at jeg ville undersøke om det var mulig å skrive en tekst uten alle de bremsende elementene jeg nevnte i innledningen samtidig som jeg fikk sneket inn noe innhold før eksperimentet snek seg ut og før jeg går meg helt vill i denne tegnsettingsløse setning som dere lesere nok for lenge siden har gått dere helt vill i må jeg bare med et smil konstatere at resultatet ble det du nå har lest.

ES2003

Reklamer

Og så var det din tur

Dette er en skikkelig tekst. Den er verd å lese. Den er skrevet 24. november 2003, og handler om å klare noe du aldri, aldri, aldri hadde trodd du engang skulle forsøke, om å overvinne seg selv så det synger!

Og så var det din tur

Så bestemmer du deg for å gjøre det. Du rekker opp hånden, melder deg frivillig, går bort til dem som holder orden på slike ting. Sørger selv for at det er ingen vei tilbake, nå skal det skje, nå skal du gjøre det. Om bare alle disse menneskene som sitter der nede og ser på deg hadde visst, om de bare hadde visst, men det gjør de nok ikke, og det bryr ikke du deg med heller, du har nok med deg selv. Så til de grader nok med deg selv. Du har jo meldt deg frivillig. Og hvem som helst kan dermed tro at du er en av dem som kjekt og greit kan gjøre slike ting, rekke opp hånden og melde seg frivillig, ”jeg kan godt gjøre det der,” hva det nå er, men du er langt fra en av dem, ikke i det hele tatt, totalt tvert i mot, du melder deg aldri frivillig, aldri! ikke engang under tvang, i så fall kun da, og det er jo ikke frivillig. Men nå har du altså meldt deg. Du har rukket opp hånden og meldt deg. Det er du som skal seire i dag. Eller tape. Fortsatt er rikelig med muligheter for å tape. Du kan med letthet stikke av, det er det letteste du kan gjøre og sikkert det smarteste, i hvert fall det mest fristende, egentlig det eneste du har lyst til, men gjør du det? Nei. Du blir sittende. Du venter. Og når det er din tur, når det blir sagt, i mikrofonen, fra scenen, at det er din tur, de sier ditt navn, noen blant publikum vet det er deg, ingen vet det bedre enn du, du vet det med absolutt alt som følger med, du og bare du vet hvordan det føles når du er deg og ditt navn blir sagt over høytalerne i mikrofonen, og du skal opp på scenen og overta den, og du har klær og sko på, eller er det klær og sko som har deg inni, eller klær og sko som alene går opp på scenen og griper mikrofonen og gjør seg klar til å underholde publikum som ikke har anelse om hvilke gigantiske seire eller nederlag som nå vil gå for seg. Du snakker inn i mikrofonen, her må være mer enn klær og sko, for du har visst en stemme og den kan høres i høytalerne. Du snakker om at du er nervøs. Du har planlagt det slik, du har tenkt at når du først skal gjøre det, så skal du være ærlig, men du merker nok at særlig ærlig er du ikke, for uansett hvor sterkt du forsøker, merker du godt at du ikke klarer å snakke om nervøsiteten uten å gjøre deg skyld i en underdrivelse. Og du forteller publikum at du skal spille en sang for dem, at den har du laget selv, eller det sier du forresten ikke, du sier ingenting om hvem som har laget den, selv om det kanskje er deg, det får være nok å si at du skal spille en sang, og så går du bort til pianoet. Du fester mikrofonen på stativet, og går bort til pianoet. Mens du gjør det, er publikum stille. Selv om du går så fort du kan, tar det noen år før du når frem til pianoet. Men så sitter du der. Det er mikrofon der også. I den sier du hva sangen heter, den du skal spille, du merker at du mister pusten, du merker at det skjer en rekke ting med deg, ting bare du vet om, ting ingen annen kan sette seg inn i, for bare du er deg og sitter her, foran pianoet, og skal spille en sang, som du har laget eller som du har funnet et sted, og som betyr noe for deg, og publikum skal sitte og høre på, bare du vet hvordan det er. Så begynner du, finner først tonen, der var den, på pianoet, og i stemmen, så begynner du, spillingen, syngingen, publikum sitter helt stille, de følger med, du spiller, du synger, slett ikke verst, du merker det selv, det holder, du har ingen som helst anelse om hva publikum driver med, du spiller, du synger, du har øvd ti tusen timer og klarer det nå også, nå som det gjaldt som mest, nå klarer du det bedre enn noensinne, aldri har noen prestasjon vært bedre, aldri vil det bli overgått, og så var det ferdig, og publikum klapper, men du jubler, du hopper opp fra pianokrakken og strekker armene i været og husker selvfølgelig å bukke, du jubler som en eksplosjon, du jubler som var det på en annens vegne, publikum er glade, men ingen, ingen er gladere enn du, og bare du vet, fra tærne til hodet, hvorfor.

ES2003

Jeg er intet uten ord

Høstmånedene er de beste når det kommer til korttekster. Det er noe med når dagene blir kortere og kortere, når mørket trenger seg på, når tankene kommer. Det kan være vanskelig å finne nok gode tekster andre måneder i året, i høstmånedene er det overflod. September har 12 gode reserver, 12 tekster jeg kunne tenke meg å poste og publisere alle sammen.

Deriblant denne, «Jeg er intet uten ord», en tekst som skulle være med i en roman jeg riktignok samlet sammen, sånn cirka, men som aldri ble utgiftt. Den sier noe, den skulle være med, den er sår og fin. Den er skrevet 24. september, hvor den er stengt i hovedsamlingen av Cognac. Derfor er en så kjær tekst som denne, kun en reserve.

Jeg er intet uten ord

Slik skal jeg begynne min roman. Jeg er intet uten ord. Det vil være en god introduksjon for en romanfigur. Også i en korttekst gjør det seg godt, det er bare i virkeligheten man blir bekymret over en person som intet er uten ord. Og det er i virkeligheten jeg befinner meg. Det er i virkeligheten jeg utfører mine forsøk på å bli en person som med rette kan si: Jeg har levd. Den formuleringen satt, det er slik det er med formuleringene mine, de sitter, men med en gang jeg skal følge formuleringen opp med handling eller liksom gjennomleve det jeg skriver, så forsvinner bare alt i hop. Med meg kommer man ikke lenger ned enn til ordene, og de ser bestandig fine ut. Gjennom ordene har jeg levd et godt liv. Dere ser hvor store problemer jeg har med å slippe unna ordene, dette skal vær en korttekst, det har jeg selv sagt, jeg har allerede skrevet flere linjer, dere kan bare lese dem og få det bekreftet, men ingenting har ennå skjedd. Det er fordi ingenting skal skje, tenker dere kanskje, jeg ønsker å gi dere feil, men når dere har lest historien ferdig, vil dere se at dere har rett. Dette skjedde torsdag, vi kan se hvordan jeg ser ut og oppfører meg, hva jeg tenker og ønsker sier seg selv, jeg står i dusjen og vasker meg så godt jeg kan, tar på meg de fineste klærne jeg har, samtidig som jeg prøver å få det til å se litt rufsete og uhøytidelig ut. Mer presentabel enn dette blir jeg ikke, dette er mitt høydepunkt. Så går jeg ut for å møte henne jeg har en avtale med. Vi går på kino, vi går på kafé. Hun er nydusjet, nyvasket, og så finkledd og rufsete at hun gjør meg rent forlegen. Den eneste måten jeg har å skjule det på, er gjennom ord. Jeg må bare snakke med henne. Og ingen snakker bedre enn jeg, der kommer min styrke til sin rett, med ordene kan jeg klare alt, bortsett fra det som ikke lenger har med ord å gjøre. For eksempel å omfavne henne. For eksempel å få henne med hjem. For eksempel alt det der jeg ønsker. Og jeg skjønner så godt at hun ville gitt meg lov. Vi har kommet oss til et veikryss, hun skal til høyre, jeg til venstre. Det er ingen måte å slippe unna dette veikrysset på. Jeg kan ikke snakke det annerledes. Jeg kan ikke med ord stanse tiden. I romanen kan jeg selvfølgelig det, romanen jeg skal skrive, og her i kortteksten, men der jeg står i veikrysset kan jeg det ikke. Der går tiden. Og for hvert minutt det går, blir det teitere at vi står der uten avgjørelse, at hun står der så lenge er et tydelig tegn, at jeg står der også er enda mer tydelig, i hvert fall for meg, men hun skjønner det ikke. For så ville hun gjennomført forandringen med meg, gjort meg til noe annet enn ordene, gjort meg virkelig, levende, omfavnet meg i stedet for å vente på at jeg ikke omfavner henne. Det skjer ikke noe slikt, dere har helt rett i det. Jeg kunne selvfølgelig skrive det annerledes, men hva hjelper det? Det blir ikke annet enn ord, og det er nettopp ordene jeg så gjerne vil unngå.

ES2005

Tenk hvis…

Tekstene jeg skrev i 2003, det første året jeg systematisk skrev korttekster, skiller seg ut fra de senere årene. Jeg hadde ikke utviklet en stil, de er vilt sprikende, vilt eksperimentelle, sånn som denne, fra 27. august, det året. I 365 korttekster har Applaus, fra 2005, lagt beslag på den plassen.

Tenk hvis…

… for eksempel i morgen, at strømmen har gått i løpet av natten, slik at klokkeradioen ikke forstår at den skal vekke meg, for klokkeradioer forstår ingenting uten strøm, og jeg forstår heller ingenting da jeg omsider våkner og klokken ved siden av meg står og blinker et klokkeslett som umulig kan ha noe med det gjeldende å gjøre, og jeg utifra dagslyset skjønner at jeg for lengst skulle vært på jobben, eller kanskje holder strømmen seg, og klokkeradioen skrur seg på, men dessverre har jeg ligget og hørt på radio i det jeg sovnet, og det så lavt, at når radioen skrur seg på, nei, da våkner jeg ikke, men sover foreløpig lykkelig videre, til jeg på ny eller hvordan vi skal si det i forhold til den tenkte fremtiden tidligere i setningen, våkner, og skjønner at jeg for lenge siden skulle vært våken og nå skulle vært på vei til jobb, eller allerede på jobb, alt ettersom når det var jeg eventuelt våknet, men dette forsikrer jeg meg mot, ved aldri å la meg vekke av radioen, men alltid av høylytt biping, BI-IP, BI-IP, det er ubehagelig, men sikkert, hvis jeg da ikke våkner og skrur vekkerklokken av, i den tro at jeg trykker på snus-knappen, og i det jeg snur meg for å sove noen minutter ekstra, så vet jeg ikke at jeg går inn i søvnen helt uten kontroll, og ikke vil våkne før jeg gjør det av meg selv, og ser at jeg har forsovet meg, slik at jeg ikke rekker jobben, og jeg kan ligge der i sengen og se for meg hvordan elevene kommer inn i timen, i den tro at de skal ha en lærer, men det skal de ikke, for han ligger her, og har ikke engang stått opp, og gjør det kanskje akkurat i det skoleledelsen ringer for å høre hvor i all verden jeg blir av og hvorfor jeg ikke har gitt beskjed, noe jeg vil å ha vanskelig for å svare på, det er bare stå opp, spise frokost, komme seg til første og beste buss, bare komme seg bort til skolen, nei, jeg må virkelig stå opp straks klokken piper, ikke engang gjøre forsøk med noen snusknapp, stå opp, forhåpentligvis noenlunde uthvilt, hvis jeg da har fått sove i natt, noe jeg fort tror jeg ikke kan ha gjort, fordi jeg har så mye å tenke på, som man ser, men likevel kan det altså være jeg klarer det, slike ting skjer, man sover godt mot alle odds og våkner uthvilt, tenk så herlig, klokken ringer og jeg står opp, uthvilt, spiser frokost, smører matpakke, pusser tennene, gjør alt riktig, bortsett fra at jeg blander sammen busstidene, det har jeg gjort før, det kan fort skje igjen, jeg tenker bussen går fem på, men så er det fra bystasjonen den går fem på, fra der jeg bor, går den ti på, og det husker jeg akkurat i det jeg er ved holdeplassen og det så sent at jeg ikke engang ser bussen min forlate den, og skolen ringer ikke meg, men jeg ringer dem, og må forklare, at det har skjedd igjen, det som har skjedd før, det finnes ingen unnskyldning, forklaringen blir tynnere, jaså, blandet sammen busstidene igjen? nei, jeg må bare rekke den bussen, den riktige bussen, jeg er der kvart på, for sikkerhets skyld, reiser til skolen, men har dessverre glemt læreboken, jeg har den normalt med på skolen, men denne gangen hadde jeg tatt den med hjem, av en eller annen dum grunn, og tatt den ut av sekken, og ikke lagt den tilbake, hva skal jeg si til elevene? jeg legger den i sekken med en gang, jeg kan ikke glemme boken, jeg må gå inn i klasserommet med boken, men tenk hvis jeg har feil bok, har blandet fagene? det har jeg gjort mange ganger, det kan skje igjen, de første gangene var det morsomt, elevene likte han læreren, som kom norskforberedt til mattetimene, men når det nå skjer enda en gang, i tillegg til alle de andre, kan man lure på om det kanskje skjer bevisst, noe jeg pinlig nok må insistere at det ikke gjør, jeg er nødt til å forberede meg til det riktige faget, men tenk hvis jeg ikke klarer det? tenk hvis jeg ikke holder mål?

ES2003

Et stearinlys

19. oktober, 2003, skrev jeg «Kvinnen uten skygge og jeg», en tekst jeg tidlig leste opp på Teatergarasjen, og fikk det til med. Jeg likte den, og publikum likte den, og så koste vi oss.

Det gjorde at den søte teksten om stearinlyset som jeg også skrev 19. oktober en gang, jeg gjetter på 2008, men det kan ha vært 2009, eller senere, den får bare plass i reservene. Og her.

Et stearinlys

Denne historien er jo ikke sann, men hadde det ikke vært deilig om den var det? Det er en enkel historie, det er ikke mye med den. Den handler om et stearinlys. Eller den handler forresten om meg, eller kanskje man skal si at den handler om litt forskjellige små og store ting. Jeg hadde tent et stearinlys. Det gjør jeg av og til. Spesielt når jeg skal kose meg og spise middag, eller noe, kanskje frokost, og kveldskaffen, så liker jeg av og til å ha et stearinlys tent. Det er noe eget med det. Denne gangen var lyset hvitt og fint, det virket ikke særlig gammelt, men jeg husker ikke når jeg kjøpte det. Så skulle jeg blåse det ut, og jeg blåste, men lyset brant fortsatt. Det var rart, tenkte jeg. Og blåste en gang til. Lyset brant. Dette var helt uvanlig. Jeg tenkte at jeg nå måtte konsentrere meg om å blåse ut lyset, og ikke la det være noe jeg bare gjorde i forbifarten. Jeg måtte ta i, og jeg måtte sikte. Så jeg gjorde det, jeg tok i, trakk pusten dypt og blåste hele denne voksne, mandige luften rett på stearinlyset noen få centimeter unna. Det blafret, men det slokket ikke. Det var denne lille historien jeg ville fortelle. Den er riktignok ikke sann, men av og til er det godt å forestille seg at også sånne små historier kan være sanne og ekte.

ES2008 (tror jeg)

Stearinlys

Om tegnsetting

I dag er det 9. september. 9. september 2003 skrev jeg en veldig, veldig spesiell tekst. Den heter «Om tegnsetting», og jeg tror den vil gjøre seg veldig godt i en blogg.

Om tegnsetting

Punktum er enklest. Litt verre er det med komma, men det er heller ikke særlig vanskelig. Punktum. Forsøker vi å knytte disse tegnene opp mot hverandre og mot forhold i det virkelige liv, altså det liv man aldri gir seg i forsøket på å beskrive, har man brukt noe som i litteraturteorien kalles for allegori – uten at akkurat litteraturteori skal være det sentrale her. Det sentrale er tegnsetting, og i forrige setning fikk vi brukt bindestrek, eller riktigere: Tankestrek. Og sannelig fikk vi der plass til et kolon. Jeg åpner også for parenteser (for å gjøre oppmerksom på når jeg har brukt et tegn (her brukte jeg altså parentes (dobbelparetntes (trippel (osv))), man kan bruke så mange parenteser man vil (slik jeg her gjorde)). Vi har altså lært: (kolon) Kolon, (komma) komma, tankestrek og punktum. (Punktum) Og vi har ennå ikke gjort forsøket å knytte disse tegnene opp mot det virkelige liv, det liv som også vi vil gi vårt bidrag i forsøket på å beskrive og aldri gi oss. Først introduserer jeg semikolon; (semikolon) et tegn som blander seg inn mellom komma og kolon og noen vil til og med si punktum. (Punktum) Det er altså ikke et tegn man bare bruker når man ikke vet hva man skal gjøre, og er nær ved å gi opp, selv om korrekt bruk er beslektet med dette også. Man kan trygt si at semikolon er et tegn som flyter litt rundt. Bruk det når du har holdt på med en lang forklaring en stund, forklart av gårde, det ene komma etter det andre, stadig nye leddsetninger, mange, lange, unødvendige ledd, og så finner du plutselig ut at dette fører ingensteds hen, dette må du bare komme deg ut av, men hvordan aner du ikke, sett inn et bastant semikolon; (semikolon) kort sagt, ferdig med det. Punktum (uten parentes). Tilbake til livet ((parentes start) tegnsetting og grammatikk er jo vanligvis regnet som temmelig fjernt fra livet (parentes slutt følger)), sett at to stykker skal innlede et forhold (punktum). Det kan man ikke regne som et punktum (komma), fordi punktum indikerer noe avsluttet (et forhold er jo ikke avsluttet, for da er det jo ikke lenger noe forhold), og heller ikke som et komma (komma), fordi et komma fort kan gi idé om noe underordnet, en bisetning, biting, et forsøk på å forklare noe man ikke helt klarer å forklare, og så gjøre et forsøk til (i parentes bemerket (kolon): det har jo litt med et forhold å gjøre), noe som vel ikke har noe med et forhold å gjøre, et forhold må vel alltid være hovedsaken. I hvert fall viktig (punktum)(Legger dere merke til at jeg nå i motsetning til tidligere setter tegnforklaringen foran tegnet (spørsmålstegn)?). Man kan prøve med en tankestrek (tankestrek) – selv om jeg er skeptisk. Det gir idé om at noe ikke helt er som det skal, i hvert fall at det finnes en helt annen måte å se på det på, se på det på, og denne helt andre måten å se på det på, bør ha noe overraskende ved seg, ellers ville man brukt komma, grensen mellom komma og parentes kan forresten også være flytende (det har ingenting med dette resonnementet å gjøre (så det kunne jeg godt satt i parentes (det var poenget))), tankestreken innebærer en pause nettopp for at man skal rekke å forberede seg til overraskelsen som snart skal komme, noe som skulle føre til at overraskelsen blir dempet, men som ofte tvert i mot fører til at overraskelsen blir forsterket, fordi den som skal bli overrasket skjønner det på grunn av tankestreken og bygger opp en liten ekstra forventning, ikke ulikt slik det foregår under fødselsdager, hvor man ikke akkurat skulle bli overrasket over å få en gave og må ta for gitt at gaven har et innhold som nødvendigvis er overraskende, hvis man da ikke kjente det på forhånd (det er egentlig utrolig for hvilke underordnete setninger man kan bruke komma i stedet for parentes (denne også, faktisk)), slik hva som foregår etter tankestreken også vil ha et innhold som selvfølgelig er overraskende hvis man ikke kjente det på forhånd, og skulle brukt komma (semikolon); kort sagt (komma), et forhold etter en tankestrek er et forhold som er dømt til å mislykkes. De giftet seg – og skiltes. Semikolon er for de forvirrede (semikolon); de som går inn i et forhold uten å ane hvorfor, altså bruker et tegn de ikke forstår og derfor synes passer best. Et forhold er ingen parentes (det ville i så fall være et mislykket forhold man helst vil overse, men som liksom hører med fordi det var der, jeg er på jakt etter det gode forhold (ikke utropstegn (jeg vil helst ikke bruke utropstegn (jeg forklarer det bare innenfor et lag av parenteser (fordi et utropstegn mest av alt indikerer ønske om å gjøre noe større enn det er (jeg pøser på med parenteser (se bare (kolon (her kommer forklaringen)): De innledet er forhold! Utropstegn. Det skulle være forklaring nok. Punktum), det er ikke farlig så lenge jeg kommer meg ordentlig ut av dem), noe man selvsagt skulle bruke ord til) så dumt synes jeg det er), det er bare for dårlige språkbrukere), er dere med) (punktum finale). Et forhold er (kolon): Kolon. Og for dem som synes at dette var en mildt sagt lite spennende konklusjon etter en så lang drøftelse, altså hvorfor bruke så lang tid på å komme frem til noe så opplagt, ja (komma), til dem vil jeg si at min agenda ikke var forhold (tankestrek) – men tegnsetting. Punktum.

ES2003

 

Einar Tambarskjelvar

Da jeg var et lite barn fortalte min far meg om vikingen Einar Tambarskjelvar, som var så sterk at han rauk buen til kongen, og sa den var «for veik, for veik». Det var så tøft, det gjorde sånn inntrykk. Tenk at han var så sterk, at det ikke engang nyttet å skyte med en kongepilogbue! Så sterkt inntrykk gjorde denne historien far fortalte meg da jeg var liten, hentet fra Snorres kongesagaer, at jeg selv skrev en egen, morsom versjon, da jeg var 29 år gammel.

Einar Tambarskjelvar

Jeg var ute og gikk, og jeg vil bare først som sist igjen og som vanlig insistere på at dette er helt sant, så ikke si meg i mot. Jeg var ute og gikk. I Strandgaten. Her i Bergen (eller i Bergen, hvis teksten blir lest et annet sted). Det var nå for noen dager siden, ikke særlig mange dager siden, en av de dager det ikke er særlig lenge siden har vært. Så gikk jeg der da, den gangen, i gågaten, i Strandgaten, på brosteinene der, i gaten som tidligere var en sentral handlegate, men som nå ikke er det lenger, det er bare en handlegate, i Bergen, der gikk jeg, og ved siden av meg gikk Einar Tambarskjelvar. Og jeg må bare si: ja, det var ham, den berømte, bueskytteren. Dere kan vel levende forestille dere at jeg var sitrende nervøs. Jeg tenkte som så at det var best at jeg ikke forsøkte å innlede noen samtale, hvis det skulle bli noe snakking, så var det han som måtte ta ordet. Imidlertid hadde jeg en sterk følelse av at jeg på en eller annen måte måtte utnytte dette øyeblikket, tross alt gikk jeg like ved siden av selveste Einar Tambarskjelvar. Det er ikke hver dag man får oppleve slikt. For meg gjaldt det kun denne ene gangen. Så hva som enn skulle skje, måtte det skje nå, eller aldri. «Kanskje burde jeg gjøre alt som stod i min makt for at det ble skaft til veie en bue?» tenkte jeg. Samtidig tenkte jeg at var det noe jeg burde gjøre alt som stod i min makt for å unngå, så var det at det ble skaffet til veie en bue. Hvem vet hva Einar Tambarskjelvar kunne finne på med den. Og hva han ville finne på med meg, når han hadde funnet ut at også denne buen var for veik. Han hadde vel neppe engang tilegnet meg noen bevingede ord, – for veik, for veik, er Eivinds bue, han hadde vel bare tilegnet meg et hardt knyttneveslag i tinningen. Og det ville vært mer enn nok til å slå meg dønn i bakken. Jeg hadde kanskje også tatt banesår av det, som Einar Tambarskjelvar ville sagt, om han hadde åpnet munnen til min fordel. Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke jeg vil forsøke å skaffe til veie noen bue. Like lite som jeg vil forsøke å sette i gang en samtale. Det er nok å gå her, ved siden av Einar Tambarskjelvar. Det er det største i mitt liv, det er helt sant, det er i hvert fall helt sant.

1. okt, 2003

Cognac

Denne teksten har jeg i en litt omskrevet versjon hatt en del suksess med i Stand up. Den er blant annet lagt ut på Youtube. Men det er i denne tekstversjonen historien er best, den er lest opp slik også, men ikke lagt ut på YouTube, og bare for de få som var til stede den ene gangen, på Prøverommet i Bergen, da jeg leste den.

Cognac

Noen dager krever Cognac. Jeg skal ikke si at dette er en slik dag, men jeg skal si jeg har Cognac i glasset. Og glasset til munnen ved den minste lille antydning til at jeg skulle ønske en slurk. Jeg ønsker det hele tiden. Det har i sannhet vært en god dag, akkurat nå er jeg ute av stand til å si hvorfor, men noe hvorfor har jeg heller ikke behov for å si. Jeg har behov for en slurk Cognac. Ved siden av meg ligger mobiltelefonen. Når som helst kan jeg ta den i hånden, venstre hånd, og sende en melding til en av de mange jeg har på adresselisten. Svaret vil komme i løpet av minutter, i hvert fall i løpet av kvelden. Og så kan jeg feire det med en slurk Cognac. Bare tanken er verd å feire med en slurk Cognac, så jeg feirer først tanken, siden at jeg har sendt meldingen, og så tanken på at jeg vil få et svar. I stedet for svar med en melding, får jeg svar med at telefonen ringer. Den ringer som besatt, jeg blir skremt av den, men jeg må likevel ta den, den ringer jo. – Hallo, sier jeg, og dropper ”det er Eivind,” – hei, det er, —, her, og så sier hun jentenavnet sitt, et navn jeg her vil holde skjult, da det kan være andre som vil komme til å lese denne teksten, og jeg vil ikke avsløre for dem hvem jeg sender tekstmelding til sånn i hytt og vær, – du sendte melding til meg, sier hun. – Ja, sier jeg. Det var enklere hvis hun hadde holdt seg til meldinger. – Ja, jeg ville bare si at jeg gjør ingenting, sa hun. – Nei, ikke jeg heller, sa jeg, løy litt, jeg satt jo der og drakk Cognac. – Jeg tenkte jeg heller kunne ringe, enn at vi sendte sånn meldinger frem og tilbake, det blir like dyrt, hahaha, sa hun. – Helt enig, sa jeg, reiste meg, og begynte å gå, da snakker jeg ofte bedre. Og nå snakket jeg tydeligvis virkelig godt, for samtalen endte med at hun skulle sette seg på sykkelen og sykle bort til meg. Det var litt av en utvikling, jeg var ikke klar for henne, hadde ikke forberedt noen ting, og på toppen fryktet jeg at jeg kanskje var litt beruset av Cognac. Det ville ikke ta seg ut, skjønte jeg. Jeg måtte ikke bli en sånn som bare våget å ta initiativ når jeg var litt småfull, det er ikke bra. Det er heller ikke bra å drikke alene, selv om det bare er små mengder, alle begynner med små mengder. Og jeg hadde uttrykkelig tenkt at jeg skulle ikke begrense meg, jeg skulle ta en slurk når jeg følte for det, og jeg følte for det hele tiden. Det ringte på døren, jeg pustet dypt, lukket øynene, lukket opp, det var henne. Aldri har noen sett noen så vakker. Jeg vet ikke hvor setningen kom fra, men her var den. Jeg smilte til henne, hun smilte og snakket til meg. Det var noe om at det var kjekt jeg sendte melding, her var hun, eller jeg er sant å si ikke helt sikker på hva det egentlig var om. Jeg skjønte hun ikke var kommet for å snakke, hun ville bli elsket, og var kommet til meg for å bli elsket av meg. – Sett deg i sofaen, sa jeg, satte meg ved siden av henne og stirret bare inn i øynene hennes som er det beste trikset jeg kjenner for å uttrykke at det eneste jeg vil, er å begynne å kline, og hun trengte ikke la seg be lenge, det var jo akkurat derfor hun var kommet. Du verden så godt det var å kline med henne, jeg uttrykte det ikke med ord, men ved å kline så ømt jeg bare kunne og stønne hjelpeløst. Også hun stønnet, det ante meg at hun gjorde det enda mer hjelpeløst enn jeg, dessuten hadde hun alltid øynene igjen når jeg åpnet øynene for å sjekke. Hun levde seg helt inn i det, gav seg helt hen, og det gjorde jeg også, i det jeg tok meg en ny stor slurk Cognac.

ES2006

Samtale?

Det var i 2003 jeg systematisk begynte å skrive korttekster, så tekstene fra det året, skiller seg litt ut. Sånn som denne.

Samtale?

Jeg har besøk av en dame jeg kjenner godt, det er ikke akkurat det. Hun sitter i sofaen, jeg i stolen. Hva jeg følte for henne og hun eventuelt følte for meg, skal jeg ikke skrive noe om, jeg skal vise frem samtalen. Eller jeg skal vise frem der det som foregikk mellom oss, noe jeg ikke uten videre vil kalle en samtale, det var ikke en samtale det var, jeg skal vise hva det var. Og husk: Jeg kommer bare til å bruke ord (selvfølgelig – dette er en skrevet tekst). Vi satt altså der. Så stilte jeg henne et spørsmål, et spørsmål som passet godt inn i hva vi snakket om. Deretter ble jeg sittende og lytte til hva hun svarte. Hun svarte uten videre, like naturlig som jeg hadde spurt, falt svaret hennes, det var en fin flyt i mitt spørsmål og hennes svar, hun snakket av gårde i den retning jeg hadde angitt med mitt spørsmål. Jeg satt og hørte på, og tenkte samtidlig litt på det der denne teksten ikke skal komme inn på, altså hva jeg egentlig følte for henne, og hvorfor jeg egentlig sitter her og har henne i sofaen min, og også om jeg i det hele tatt kunne si at jeg kjente denne kvinnen, som satt der i sofaen min og snakket, mens jeg satt og hørte på. Samtidig som jeg tenkte dette, hang jeg godt med på hva hun fortalte. Jeg var hele tiden diskret på utkikk etter åpninger for nye spørsmål eller kommentarer eller andre innspill å komme med når hun en gang ville holde opp med å snakke, i det jeg fikk det for meg at jeg aldri ville klare å finne det. Det kom over meg, at det vi nå, — det hun nå satt og snakket om, om det hadde jeg ingenting å si. Ikke en lyd hadde jeg å bidra med. Og jeg tenkte at hvis hun nå stoppet å snakke, ville jeg bare bli sittende og smile. Men hun snakket heldigvis videre (mens jeg uansett satt og smilte), tenkte seg om og gjorde selv sine vurderinger om hva hun skulle si, før hun fortsatte og fulgte et resonnement til endes. Jeg nikket, og smilte, ufrivillig bredt og uten å vise tennene. Hun så på meg et øyeblikk, og fortsatte enda en gang, denne gangen med et resonnement noe på siden av det forrige, et alternativt syn på saken, tydelig med den hensikt at når hun var ferdig, så skulle jeg gjøre en vurdering av hvilket resonnement som var å foretrekke, eventuelt komme opp med et tredje som kanskje kunne kaste nytt lys over begge de to hennes, eller bare kaste ut en ny tråd hun kunne plukke opp og snakke videre rundt, men det ville ikke skje, det visste jeg. Jeg ville aldri kunne komme opp med noe resonnement eller noe som helst annet rundt det hun nå satt og snakket om, jeg kunne maksimalt bli sittende å nikke og smile med lukket munn. Men det hadde jeg gjort lovlig lenge nå, det var måte på hvor lenge jeg kunne holde frem med det. Jeg kunne bare håpe på at resonnementet hennes skulle vare lenge, slik at jeg fikk god tid til å tenke ut noe å si eller en annen måte å komme meg ut av denne situasjonen på. Første del av håpet ble godt oppfylt, hun snakket lenge som bare det, men det hjalp ingenting, for jeg greide ikke å tenke ut noe. Jeg fikk bare mer og mer panikk. Jeg begynte å svette i pannen og klemme hardt i armlenene, – hva er det? spurte hun, innskytelsesvis. Jeg kunne jo ikke svare på dette, jeg kunne ikke si hva det var, så jeg bare ristet på hodet. Og da hun så det, fortsatte hun, hun fortsatte ubønnhørlig, ordene hennes fløt og trillet og sildret som elver, perler og bekker, de gjorde stadig nye krumspring, sjonglerte med seg selv, hadde referanser både hit og dit, gjøglet, spøkte og lo, var vettuge, kloke og finurlige, passet perfekt i sammenhengen, både i form, innhold og tone, de la seg akkurat på det rette nivå, jeg ville skrike, men hva skulle jeg skrike, hva lyd hadde vel jeg å komme med? – hva er det, spurte hun igjen, og trillet lange remser av ord om hva forskjellig som kunne være galt med meg her, det ene forslaget mer innsiktsfullt enn det andre, de forklarte på en prikk min situasjon alle som én, det var bare for meg å velge hvilket alternativ som passet aller best, som forklarte enda litt bedre enn de andre, og så kunne hun på øyeblikket finne enda mer treffende ord på min tilstand, beskrive i detalj hvordan jeg hadde det og hva jeg skulle gjøre med det, komme med erfaringer fra sitt og sine venninners liv, som alle hadde opplevd noe lignende og kommet ut av det, eller kanskje hadde hun kommet opp med noe enda mer briljant, jeg vet ikke, jeg fikk ikke vite det, for jeg klarte ikke å velge noen ting, jeg var lamslått av panikk, og som den lamslåtte, var min eneste mulighet å stramme alle muskler til det maksimale. Det er akkurat dette jeg så nødig vil kalle en samtale.

10 sep 2003

Dit jeg slutter å være jeg

16. juli 2007 skrev jeg denne teksten første gang. Jeg var i Minsk, jeg hadde reist dit for å studere russisk, og var sammen med en liten gruppe norske studenter i alle aldre, stort sett fra Nord-Trøndelag. Året før hadde jeg vært i Firenze, lært italiensk, før det igjen i Moskva, for russisk, og St. Petersburg, også for russisk, Roma, for italiensk og Firenze i 2002, for italiensk. Jeg reiste og reiste, lærte og lærte, men meg selv – forble jeg. Med de lengsler og problemer, gleder og sorger, jeg var så vant med overalt hvor jeg var.

Dit jeg slutter å være jeg

Jeg kunne av og til tenke meg å reise til det stedet der jeg slutter å være jeg. Dette er en slik ”av og til”. Så jeg overskrider grensen, og kjøper billetten. Jeg vet det høres uventet ut, eller av den type ting som bare ikke skjer, men jeg kan ikke ta hensyn til sånt, jeg så lei av å være jeg. Det er som jeg har vært det for lenge, disse armene, hendene, jeg har sett dem så ofte og kjenner kroppen min så altfor godt. Den blir ikke yngre, den blir eldre. Og følelsene mine, jeg vet hvordan jeg føler i så kjedelig mange situasjoner, og er lei av å bli overrasket over hvordan jeg føler meg i andre. Og tankene, de har kvernet om det samme i årevis, jeg kan ikke hjelpe for det, jeg tenker som jeg gjør. Og det livet jeg lever, Gud bedre, jeg har grepet det med begge hender og levd det så godt jeg kan. Men nå reiser jeg. Billetten har jeg i hånden, toget står på perrongen. Du verden så jeg ønsker å gå om bord, og av og til ønsker at toget fantes.

ES2007