Månedlige arkiver: april 2012

Rotchilds fiolin, av A. P Tsjekhov

Anton Pavlovitsj Tsjekhov skrev noe sånt som 700 noveller. Han brant selv noen hundre av dem, noe som gjør at det er kanskje 300 igjen, et tall jeg tar ut av hukommelsen. Veldig mange av dem er svært berømte, de har en nesten magisk kvalitet, og gjør at de selv i et selskap med så mange kvalitetsnoveller skinner for seg selv. Rotschilds fiolin er en slik novelle. Jeg poster min første kommentar fra første gangs lesning, i 1999.

Novellen er på 8 sider, og Jakov er så pengekjær og uvitende om livets andre verdier at det er vanskelig å ta ham fullt alvorlig, Tsjekhov klarer det likevel. Tsjekhov får inn en så solid dose vemod i karakteren, at det alene gjør novellen lesverdig. Det eneste Jakov er opptatt av, er tapene han lider gjennom livet, og da kun de økonomiske tapene. Denne følelsen er oppriktig hos ham. Han har ikke noe bestemt han skal bruke pengene til, han er bare bekymret for tapene. Slik hjelper Tsjekhov oss å komme på innsiden av en gjerrigknark. Samtidig holdes lyset utenfra, men da ikke så sterkt som det pleier. Konen Masha er en biperson, som stort sett kun dør, men i de få setninger hun deltar vises et liv i forsakelser og vanskeligheter som gjør leseren full av antipati mot Jakov. Men når Jakov har synsvinkelen, får ikke denne antipatien full effekt, man makter å se på det noenlunde objektivt. Tsjekhov utstyrer til og med sin hovedperson med hjerte, mot slutten av livet innser han sine feil, forærer Rotschild sin fiolin – og dør.

Reklamer

Hellemyrsfolket, av Amalie Skram

Jeg har for året en liten uhøytidlig nedtelling av mine norske favorittforfattere. Forrige måned startet vi med nr 10, Olav Duun, og i dag er det nummer 9, som er Amalie Skram.

Hun er kjent som den store naturalisten i norsk litteratur. Jeg har lest og har egentlig grei kjennskap til en god del av verkene hennes, Constance Ring (1885), Forraadt (1892), Professor Hieronimus (1895), Paa St. Jørgen (1895) og selvfølgelig flere av novellene .

Først bind av Hellemyrsfolket, Sjur Gabriel, har jeg lest flere ganger, også i forbindelse med studiet av nordisk språk og litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen, men jeg tok ikke notater av bøkene jeg leste den gang. Det går for å være den sterkeste boken i samlingen. Her, i denne første boken av de fire samlingen skal bestå av, finnes det en positiv karakter, i lille Sjur Gabriel. Da han dør, er det veldig symbolsk på at alt håp er ute. Da er det to som drikker på Hellemyren.

Neste bind i serien, To venner, leste jeg en sommer jeg ikke selv hadde det så bra. Det var sommeren 1999, de første dagene av juni. «Det var smertefullt å lese den», er alt jeg skrev om den, den gang.

De to første bindene i serien kom ut i 1887. Det neste, og større, S. G. Myre, kom ut i 1890. Det er en dyster, skitten og vond bok. Tidlig skjer det er overgrep, det er Sivert som forgriper seg mot Lydia, og han er stolt av sin gjerning, selv om han ødelegger Lydias liv. Dette er en verden Skram ofte beskriver, der menn er ute etter kvinnens seksuelle tjenester, og der seksualkraften er skitten og destruktiv. Det ødelegger forholdet mellom mennesker, og det ødelegger kvinnenes liv. I denne romanen ødelegger det også for Sivert, men hans liv var vel også ødelagt før overgrepet.

Det er et tidsskille i boken. Underveis dukker det opp to graviditeter, ikke direkte beskrevet, men først å se mellom linjene, så helt sikkert. De gjør galt alle sammen, men det er tydelig Skram mener Smith gjør verst. Hun forsvarer ham godt, og gjør ham snill på overflaten, men det er typisk at de som viser seg snillest ikke er det. Verden blir full av smerte som ingen kan slippe unna. Dette miljøet er dødsdømt, disse menneskene er født inn i ulykken og vil ende i ulykken. Til slutt blir Petra og Sivert blir gift. Det er ingen ende på jammeren.

Siste bind i Hellemyrsfolket, Avkom, kom ut i 1898. Her blir den uløselige situasjonen som er spunnet sammen gjennom hele verket, konsolidert. Sivert og Petra forstår hverandre ikke, Petra har gitt opp hele livet og har bare forakt igjen av sin innbilte kjærlighet. Lydia gjør så godt hun kan, og Konsul Smith konsentrerer seg om overflaten. Det er sex og spetakkel på kryss og tvers, alle har noe på samvittigheten, det er stygt, vondt og vanskelig.

Det dukker imidlertid opp en positiv person her i dette miljøet, tante Mille. Som en liten kurositet har hun lest, «Ekteskapslykke», en fin, liten bok av Lev Tolstoj. Den vil nok finne sin vei hit ut til bloggen. Tante Mille står som en person der ærlighet og oppriktighet for sine egne følelser er det riktige og viktige, hun står for det naturlige, ikke det tilgjorte. I omgivsler som dem vi leser om i Hellemyrsfolket, er dette nokså naivt, nesten komisk, og Skram viser også at slike personer går under. Det er noe symbolsk over dette. Det ville selvsagt stått frem enda mer symboltungt, om ikke alle i denne romanserien gikk under.

De går på sitt vis til grunne hver og en som er med i historien, særlig dem det er en kime til noe godt i. Severin har ingen sjanse i livet, Fie blir misbrukt og manipulert, og ofrer seg til sist og må utvilsomt lide meget. Sivert dør etter at han har funnet lykken i forsonelsen med sine synder (og blir således en del av ærligheten til Mille), og lille Lousie vil nok gå til grunne siden Petra ikke viser noen tegn til forbedring. Den eneste som klarer seg, er slabbedasken konsul Smith, som står over alt sammen og rolig styrer alt dit han vil, med et fungerende lokk over alt negativt han har gjort. Han innser det ikke, og har det bra.

Dette er det store, store naturalistiske verket i norsk litteratur. Her er det slik at de vanskeligstilte er dømt til å ha det vanskelig, nesten som en naturlov. Fødselen er avgjørende, man har ingen sjanse til å kjempe seg opp og frem. Problemene i starten for Hellemyrsfolket, gjør at alle senere generasjoner også møter undergangen. Det er et dypt pessimistisk syn på mennesket og på samfunnet. Kanskje vil man ved å få en sånn virkelighet slengt opp i ansiktet, bli provosert til å gjøre noe med den. Kanskje er det også det som er hensikten.

For denne leserens del blir det for mye. Når håpløsheten så brutalt blir vist frem, er det mer fristende å gi opp for den, enn til å kjempe i mot. Det blir knapt i glimt vist muligheter for håp. Skram står på de svakes parti. Hun vil forsvare dem, hvorfor de er som de er og gjør som de gjør. Det har sin forklaring i hvor de kommer fra. Vi får unektelig sympati for mange av karakterene i verket, til og med for Petra, fordi vi vet hvorfor hun har blitt som hun har blitt. Men denne sympatien blir aldri helt varm, fordi det er for mye stygt og skittent som skjer hele tiden.

Jeg har brukt mye tid til å tenke på hva som skiller de russiske og de øvrige forfatterne når de skildrer nedrigheten. Hellemyrsfolket av Amalie Skram er et godt eksempel. Det er som om forfatteren selv ikke har lyst til at det skal være bra. Sånn er det aldri i den russiske litteraturen. Selv på de forferdeligste stedene i Forbrytelse og straff, Idioten og Brødrene Karamasov har ham alltid drømmen om lykken. Og man tror fullt og fast på den. Selv om det er helt umulig og det skjer verre ting enn hos Skram, så er likevel drømmen om et bedre liv til stede, både i verket og hos forfatteren bak det.

Mannen uten ansikt

Dette er en litt kryptisk tekst, som sikkert av den grunn. Den er skrevet 21. april, 2010, en dato jeg i 2008 skrev den bedre teksten «En følelse (kanskje)». Så mannen uten ansikt havnet i reservene, der det er plass til den denne dagen på bloggen.

Mannen uten ansikt

Jeg hadde hørt rykter om at det skulle finnes en mann uten ansikt, eller at det er skrevet noe om en slik mann eller laget en film om ham. Jeg trodde ikke noe på det. For hva er vel en mann uten ansikt? Hva skulle da være der ansiktet skulle være? Kunne man ikke like godt kalle hva som enn var der, uansett et ansikt? Om enn det var helt tomt? Jeg har sett mange uttrykksløse ansikt, tenkte jeg med et smil. Så alftor store forskjeller kan det umulig være. I disse tankene gikk jeg ut, nå hadde jeg noe å snakke med noen om. Jeg gikk rett til en kafe der jeg ofte har vært, og som jeg var nødt til å gå til, om det i det hele tatt skulle bli noe ut av denne historien. Det var nemlig der han var, mannen jeg møtte, hovedpersonen i hele det jeg nå har å fortelle. Han satt ved et av de små, runde bordene i den lille kafeen, og så ut til å kose seg med en øl, slik jeg også hadde tenkt å gjøre. Kanskje kunne jeg til og med kose meg ved nettopp det samme bordet som ham? Forresten så det ikke ut til at han koste se så altfor mye, der han satt. Det var noe ubestemt over ham. Det kunne jeg også snakke med ham. Jeg var i det hele tatt i humør til å snakke med noen. – Er det ledig her, spurte jeg, og fikk ikke noe svar til det. Jeg satte meg. Jeg satt lenge. Om et menneske mister kontrollen over grammatikken, tenkte jeg, mister det også kontrollen over språket. Da er det ikke mye igjen. – Jeg foretrekker å uttrykke meg i fullstendige setninger, fortalte jeg min vordende venn, i håp om å åpne en samtale. – Jeg vet ikke hvilket forhold du har til grammatikk, sa jeg, – noen av oss tenker mye på det. Jeg tok en lang slurk av ølen min. Min bordkamerat var ikke av de mest pratsomme. – Har du tenkt på det, spurte jeg, at øl kan være både intetkjønn, hannkjønn og hunnkjønn, det er i det hele tatt kjønnsløst, hahaha. Jeg passet på å le da jeg var ferdig med den lille morsomheten, slik at min bordkamerat kunne le med. – Det er mange som prater mye, sa jeg. Jeg forsøkte også å vifte med fingrene rundt ørene mine, for å undersøke om det var gestikulering som skulle til for å åpne ham. Jeg smilte. Hva kan man oppnå med ord. Jeg så på ham. Jeg så på min bordkamerat, som satt der foran meg. Hva kan man oppnå med ord. Hvordan kan man nå frem til sånne som ham, med ord? Jeg oppdaget til min forundring at ølen min var drukket opp, mens han praktisk talt ikke hadde drukket noen ting. Jeg viste ham glasset. Jeg tror ikke det nytter å snakke med ham. Han er hovedpersonen i en tekst som utelukkende består av ord, men selv sier han ikke et eneste. Mens jeg gikk hjem uten å kjøpe noen ny øl, tenkte jeg hele tiden at det selv om han ikke sa noe eller gjorde noe, så var det likevel noe han liksom ville si, eller som jeg ville si gjennom ham. Og hva det enn var, har jeg nå sagt det.

21. apr, 2010

Barnet

Denne teksten er skrevet 7. april, faktisk mellom 0900 og 0930 på morgenen, og knapt nok redigert siden, vil jeg tro, selv om jeg ikke husker det. Det er postet fra en helt annen dag, 6. august, 2013, da jeg fant ut at det ikke var postet noen korttekst for april i 2012. Og teksten, tekten liker jeg. Det er enda en tekst om drømmen, lengelsen, og med fantasien til hjelp når virkeligheten ikke strekker til.

Barnet

Jeg har ventet så lenge på å få meg et barn at jeg fant tiden inne til å lage et selv. Det hadde nettopp lært å krype, noe mer kunne det ikke. Henrik het det, en liten gutt på bare noen måneders tid i live. Han lå så flott og gurglet på teppet. Han hadde fått tak i en sykkellås han gjerne ville smake på. Tenner hadde han ikke, og fra gommene rant spyttet ettersom han med kjevene på forskjellige måter forsøkte å få tak i den uhåndterlige låsen. Han gav det opp, og kastet den fra seg. Krøp videre, full av opplagt forventning om alt det denne verden kan inneholde, og en like opplagt forventning om at det alt sammen vil bli oppfylt, bare ikke raskt nok. Han er så skjønn, jeg må bare ut på gulvet og løfte ham opp lite grann. For ham er det at jeg løfter ham opp like selvfølgelig som alt det andre som skjer med ham i verden. Ingenting kommer verken ventet eller uventet. Han er myk som bare varmt, levende liv kan være. – Er det Henrik, spør jeg? Hm? Er det Henrik som sitter der på fanget mitt? Han stikker fingeren i munnen, suger på den, later ikke engang som om han tenker over spørsmålet mitt. Øynene er alltid på jakt etter noe spennende å se på. Jeg smiler til ham, han ser mitt smil og smiler tilbake, men han stråler. Enn at noen ville smile til ham! Han må bare riste på hendene av glede! Tenk at dette skulle hende ham! Så ventet og uventet dette var på en gang! – Du er veldig fin, forteller jeg ham, slik vi alltid forteller barn bare de tingene som er enkle og klare og sanne. – Vet du, sier jeg til ham, – du er det aller, aller vakreste jeg har. Jeg lyver aldri når jeg snakker med ham.

7. april, 2012