Stikkordarkiv: Russiske noveller

Rotchilds fiolin, av A. P Tsjekhov

Anton Pavlovitsj Tsjekhov skrev noe sånt som 700 noveller. Han brant selv noen hundre av dem, noe som gjør at det er kanskje 300 igjen, et tall jeg tar ut av hukommelsen. Veldig mange av dem er svært berømte, de har en nesten magisk kvalitet, og gjør at de selv i et selskap med så mange kvalitetsnoveller skinner for seg selv. Rotschilds fiolin er en slik novelle. Jeg poster min første kommentar fra første gangs lesning, i 1999.

Novellen er på 8 sider, og Jakov er så pengekjær og uvitende om livets andre verdier at det er vanskelig å ta ham fullt alvorlig, Tsjekhov klarer det likevel. Tsjekhov får inn en så solid dose vemod i karakteren, at det alene gjør novellen lesverdig. Det eneste Jakov er opptatt av, er tapene han lider gjennom livet, og da kun de økonomiske tapene. Denne følelsen er oppriktig hos ham. Han har ikke noe bestemt han skal bruke pengene til, han er bare bekymret for tapene. Slik hjelper Tsjekhov oss å komme på innsiden av en gjerrigknark. Samtidig holdes lyset utenfra, men da ikke så sterkt som det pleier. Konen Masha er en biperson, som stort sett kun dør, men i de få setninger hun deltar vises et liv i forsakelser og vanskeligheter som gjør leseren full av antipati mot Jakov. Men når Jakov har synsvinkelen, får ikke denne antipatien full effekt, man makter å se på det noenlunde objektivt. Tsjekhov utstyrer til og med sin hovedperson med hjerte, mot slutten av livet innser han sine feil, forærer Rotschild sin fiolin – og dør.

Reklamer

En embetsmanns død, av A. P. Tsjekhov

Her mot slutten av året serverer jeg noen fulle oversettelser av noen av Tsjekhovs korte noveller. I dag er det en novelle fra året 1883, trykket i magasinet «Oskolki», som betyr «sprengstykker». Det er fra Tsjekhovs tidlige, humoristiske periode, der han underskrev sine småstykker med Tsjekhonte.

Den lille novellen handler om en laverestående embetsmann som kommer i skade for å nyse på en høyerestående general. Av historien kommer det frem at det er ikke helt sikkert nyset treffer generalen, det er bare kanskje, men dette kanskje er nok. Den stakkars embetsmannen, en av Russlands mange kontorister, får et voldsomt behov for å unnskylde seg, og da han føler at generalen ikke i tilstrekkelig grad tar til seg unnskyldningen, så går det helt galt for ham. Han maser og maser til generalen til slutt mister besinnelsen og skriker til ham at han skal holde opp. Det er slutten på den stakkars kontorist, det er dette som er en embetsmanns død.

Den lille embetsmannen i novellen heter Tsjervjakov. Det ordet kommer av Tsjerv, eller Tsjervjak, som betyr mark. Det er ikke bare at den lille embetsmann føler seg som en mark og blir verdsatt som en mark, det er mye om hvordan han vrir og vrenger seg, som en mark på asfalten i regnvær. Selv om en mark gjør nytte for seg, kan den bli tråkket på og delt i to for moro skyld, det er ingen som sørger over en marks død.

Tematikken er typisk for Russland på 1800-tallet. Det blir introdusert av Nikolaj Gogol, den første som lanserer den lille mann – antihelten – i litteraturen, og blir fulgt opp av dem alle, med først Dostojevskij og senere Tsjekhov i spissen. Da Tsjekhov skriver det humoristiske stykket sitt, har antihelten spilt hovedrollen i litteraturen i flere tiår, og det er ikke lenger noe så voldsomt oppsiktsvekkende ved ham. Man kan behandle ham litt humoristisk, som Tsjekhov her gjør.

Tross det skal man huske at det også i novellen er alvorlige undertoner. Den sterke underlegenhetsfølelsen og den forferdelige frykten for å gjøre noe feil i sosiale sammenhenger er et vedvarende problem i Russland. Om enn man ikke tar sin bokstavlige død av å nyse litt på en overordnet, så kan det resultere i en symbolsk død. Dette problemet ligger der, under det humoristiske innholdet og humoristiske stilen i den lille novellen.

* * *

En vakker aften satt en ikke mindre vakker eksekutør, Ivan Dmitritsj Tsjervjakov, på andre stolrad i teateret og så gjennom en kikkert på “Cornevilles klokker”. Han fulgte med på operetten, og følte seg veldig takknemlig. Men plutselig… I fortellinger treffer man ofte på dette “men plutselig”. Forfatterne har rett: livet er fullt av plutselige hendelser! Men plutselig rynket ansiktet hans seg, øynene ble knepet sammen, bevegelsene holdt opp… Han tok av brillene, bøyde seg ned og… atsjo!!! Nøs, som dere ser. Å nyse er ingen steder forbudt for noen. Både bønder og politimestere, og av og til til og med rådgivere nyser. Alle nyser. Tsjervjakov lot seg slett ikke bli forlegen, han tørket seg med et lommetørkle, og som et høyerestående menneske så han seg omkring: han uroet vel ikke noen med denne nysingen? Men her ble han allerede forlegen. Han så at en eldre herre, sittende foran ham på første rad, strevde med å tørke seg på månen og nakken med et tørkle, og mumlet et eller annet. I den eldre herren kjente Tsjervjakov igjen statsgeneral Brizjalov, fra departementskontoret for kommunikasjoner.

“Jeg skvettet på ham!” tenkte Tsjervjakov, “- han er ikke min sjef, jeg kjenner ham ikke, men det er likevel ikke greit. Må unnskylde meg”.

Tsjervjakov kremtet, lente seg fremover og hvisket generalen i øret::

– Unnskyld, deres høyvenbårenhet, jeg sølte på Dem, det var ikke med vilje…

– Det er ingenting, det er ingenting

– For Guds skyld, unnskyld. Jeg, skjønner du… Jeg ville ikke!

– Åh, sett Dem ned, er du snill! La folk høre!

Tsjervjakov ble forlegen, smilte dumt, og gav seg til å følge med på scenen. Han fulgte med, men følte ikke lenger noen takknemlighet.Uroen begynte å plage ham. I pausen gikk han bort til Brizjalov, stilte seg ved ham, og etter å ha overvunnet frykten mumlet han:

– Jeg skvettet på Dem, Deres Høyvelbårenhet… Tilgi meg… Jeg ville ikke… det var ikke for å…

– Åh, det er fullstendig… jeg har alt glemt det, og du fortsetter med bare det samme! – og beveget utålmodig underleppen.

* * *

[Her er en del jeg ennå ikke har oversatt]

* * *

– Jeg kom i går i skade for å uroe Deres høyvelbårenhet, gav han seg til å mumle, da generalen satte i ham noen spørrende øyne, – ikke fordi jeg ville le, slik det behaget Dem å si. Jeg unnskyldte meg for det at jeg med nyset, skvettet litt… å flire tenkte jeg ikke på. Kunne jeg virkelig våge å flire? Hvis vi skulle flire, så slett ikke da, det vil si, av viktige peronser… det gjør man ikke…

– Ha deg vekk!! – skrek plutselig en blå og skjelvende general.

– Hva da? – spurte Tsjervjakov hviskende, nummen av skrekk.

– Ha deg vekk!! gjentok generalen, og trampet med føttene.

I magen til Tsjervjakov var det noe som rev seg. Han så ingenting, hørte ingenting, baklengs gikk han til døren, og ut på gaten, der han slepte seg av sted. Vel hjemme tok han ikke av seg munduren, han la seg på sofaen og… døde.

ES2013

(Oversettelsen er ennå ikke fullstendig, den er gjort etter Polnoje sobranije v tridsati tomakh, lastet ned fra nettet)

Retten, av A. P. Tsjekhov

September 1881 ble det i Moskva opprettet et nytt, humoristisk litteraturtidsskrift, kalt Зритель (Zritel – vitne). Det kom ut tre ganger i uken, slik at i utgave nummer 14 kunne det være en tekst som hadde fått sin tillatelse av sensuren 23. oktober. Denne teksten var skrevet av en ung medisinstudent ved universitetet i Moskva. Teksten var en novelle, og den hadde navnet Суд (Sud – retten).

Studenten var Anton Pavlovitsj Tsjekhov. I dag er han kjent som en av verdens aller største dramatikere og novelleforfattere. Den gang var han bare en hvilken som helst student, fra den smått anonyme småbyen Tagarog, helt oppe i det nordøstre hjørnet av Asovhavet, i forlengelsen av Svartehavet, cirka seks mil vest for oblasthovedstaden Rostov-na-don.

Tsjekhovs hjemsted
Her ser vi på Google Earth hvor Taganrog befinner seg.

Tsjekhov hadde rukket å gjøre seg bemerket med en del andre korte, humoristiske tekster, trykket i andre tidskrift. Jeg leser samleutgaven i 30 bind fra 1974 («Полное собрание сочинений в тридцати томах.» Наука, 1974). Der skal det være med alt Tsjekhov har fått utgitt, og der er Retten tekst nummer 16.

Det er imidlertid den første teksten med ordentlig Tsjekhov-signatur. Noen av de enda tidligere, som «I vognen» (В вагоне), trykket en måned tidligere, mener jeg å huske å ha lest også på norsk. Det er også gjenkjennelig Tsjekhov. Ellers er disse tidlige tekstene mye parodier og etterapinger, det er litt som man skriver i studentavisene også nå til dags. Det er til å le av, ikke seriøst ment.

Men i slutten av oktober 1881 kom det ut noe ekstra, skrevet av den ennå ikke 22 år gamle Anton Tsjekhov. Vi ser det allerede av begynnelsen. Det er mesterpennen som skriver, et par linjer, og stemningen er satt. I dette har Tsjekhov en magi ingen annen forfatter har gjort før ham, og ingen har tatt etter ham. Han kan skildre en helt hverdagslig scene et helt hverdagslig sted, men slik at man bare blir sugd inn i stemningen og vil lese om akkurat denne hverdagen akkurat dette stedet. Ingen kan som Tsjekhov få det som ser ut til å være en helt vanlig hendelse en helt vanlig dag til å bli stor litteratur.

Novellen åpner også for ettertanke, i motsetning til de andre av Tsjekhovs tidligere tekster. Hovedpoenget er antagelig ment morsomt, men det er Tsjekhovs moro, med humor i det som egentlig er en forferdelig vond og fæl historie. Tsjekhov mente jo selv at teaterstykkene hans var komiske, de var til å le av, noe som nok virker temmelig uforståelig ut i fra hva som skjer i dem. Tsjekhov spiller nok litt, når han sier det skal være morsomt. Men det er også en dyp sannhet i det. Det er virkelig morsomt hvor dumme vi kan være av og til. Særlig når vi lager det som vondest og fælest for oss selv.

Jeg har oversatt novellen her under. Oversettelsen er fullstendig, men det er et førsteutkast, så den er ikke perfekt. Jeg har lagt til noen ordforklaringer nederst, med noen problemer og noe å være oppmerksom på. Også denne delen er ikke helt fullført, det er flere problemer enn jeg har gjort rede for. Men innholdet skal være greit nok, meningen er hva jeg vet riktig, om det språklige kan halte litt på norsk.Så vil jeg se på problemene etterpå en gang, om jeg får tid.

God fornøyelse, skal det uansett være!

*

RETTEN

Anton Pavlovitsj Tsjekhov, oversatt av Eivind Salen

Stuen til Kuzma Jegerov, kjøpmannen. Det er innestengt og varmt. Forbannede mygg og fluer flokker seg rundt øyne og ører, plager… En tåke av tobakksrøyk , som ikke lukter tobakk,  men salt fisk. I luften, i ansiktene og i myggens synging er det sorg.

På et stort bord står en skål med nøtteskall, sakser, krukker med grønn salve, skyggeluer, stoff. Bak bordet troner Kusma Jegerov selv, tillitsmann i landsbyen, landsbylegen Ivanov, diakonen Feofan Manafyilov, bassen Mikhailo, gudfaren Partentij Ivanytsj, og, reisende fra byen på besøk til tante Anisa, gendarm Fortunatov. I ærbødig avstand fra bordet står sønnen til Kusma Jegerov, Serapinon, i tjeneste hos frisøren i byen, og som nå har reist til faren i festdagene. Han føler seg veldig utilpass og fikler med øret, skjelvende på hånden. Stuen til Kusma Jegerov er for tiden i bruk som medisinværelse, og nå i forstuen venter de hvile. Nettopp nå førte de fra et eller annet sted inn en kjerring med brukne ribbein… Hun ligger der og stønner, og venter, i det landsbylegen til slutt vender seg til henne og gir henne sin velsignede oppmerksomhet. Utenfor vinduene flokker folket seg, de er kommet for å se, hvordan Kuzma Jegorov  skal pryle opp sin sønn.

– De sier bare at jeg lyver, – sier Serapion, – så derfor er jeg ikke innstilt på å snakke lenge med Dem. Med ord får du ingenting i det nittende århundre, papa, fordi teori kan ikke eksistere uten praksis, som De vet.

– Ti stille! – sier Kuzma Jegorov strengt. – Nå skal ikke du lage forvirring i sakene her, men si oss klart og tydelig hvor du har gjort av pengene mine?

– Penger? Hm… De er en sånn smart fyr, at du selv bør forstå at jeg ikke har rørt pengene dine. Papirlappene mine samler du ikke sammen for meg… Ingenting å synde…

– De er altfor oppriktig, Serapion Kosmtisj, – sa diakonen. – Hvorfor spør vi deg om dette? Vi ønsker å overbevise Dem, lede Dem på den rette vei… Pappaen Deres vil Dem ingenting som ikke er til nytte… Og så spurte han oss… De er oppriktig… Hvem er ikke syndig? De tok hos papaen Deres tjuefem rubler, som lå på komoden deres, eller var det ikke Dem?

Serapon spyttet til siden og tidde.

– Si det da! – skriker Kuzma Jegerov og slår knyttneven i bordet. – Si det: Var det du, eller var det ikke du?

– Som De behager… Hold opp…

– Slutt opp, retter gendarmen.

– Slutt opp, var det jeg mente… Slutt opp! De skriker til meg forgjeves, papa. Å slå neven i bordet hjelper heller ikke. Ikke engang å slå så bordet går gjennom jorden. Pengene Deres tok jeg aldri, og hvis jeg tok dem en gang, så var det av nødvendighet… Jeg er et  menneske med sjel, et levende vesen, og jeg trenger penger. Ikke stein!..

– Gå og ta deg arbeid, hvis du trenger penger, og ta ingenting fra meg. Du er ikke alene hos meg, jeg har fem av dere!

– Det forstår jeg også uten at du forteller meg det, bare på svak helse, hvordan det får Dem selv er klart, å arbeide, følge kan jeg ikke. Og så minner du meg om at jeg spiser nådens brød hos deg, hvordan kan du svare for det overfor Herren vår Gud?

– Svak helse!.. Det er ingen stor sak hos deg, du kan klippe, ja, det kan du, og løper også fra denne saken.

– Hva slags sak har jeg? Er det virkelig en sak? Det er ingen sak, det er bare utnyttelse. Og utdannelsen min er ikke slik, at jeg med disse sakene kan delta.

– De dømmer ikke riktig, Serapion Kosmitsj, sier diakonen. – Deres sak er aktverdig, intelligent, fordi De tjener i en guvernantby, og klipper og barberer intellektuelle og adelige mennesker . Til og med generaler, og de er ikke fremmed for ditt håndverk.

– Om generalene kan jeg selv foklare dere, hvis det behager.

– Landsbylege Ivanov var lett bedrukken.

– Etter vår medisinske bedømmelse, – sa han, – så er du ikke noe annet enn Terpentin.

– Vi forstår medisinen Deres… Hvem, om vi kan spørre Dem, var det som i fjor i stedet for å åpne kroppen til et lik, nesten åpnet en full tjukkas? Han våknet ikke, så De kunne ha sprettet magen hans opp. Og hvem er det som blander sammen lakserolje og hampolje?

– I medisinen går det ikke uten dette.

– Og hvem sendte Malanija over til den hinsidige verden? De gav henne avslappende midler, så oppkvikkende, og så igjen avslappende, hun klarte det ikke. De leger ikke folk, men – unnskyld meg – hunder.

– Til Malanija er himmelrike, – sier Kuzma Jegerov. – Til henne er himmelriket. Hun stjal ikke penger, det er ikke henne samtalen er om… Og nå skal du si…. Tok du dem til Helene?

– Hm… til Helene!.. De skulle skamme dem i hvert fall foran presteskapet og herr gendarmen.

– Og så skal du si: tok du pengene eller ikke?

Landsbyens tillitsmann kryper opp av stolen, tenner en fyrstikk på kneet og bærer den ærbødig til gendarmens pipe.

– Fff… – hisser gendarmen seg opp. – Stappet hele nesen full av svovel!

Etter å ha røykt pipen, reiser gendarmen seg bak bordet, går bort til Serapionu, og mens han ser på ham med ondskap og trusler, så roper han med gjennomborende stemme:

– Hvem er du for en? Hva gjorde du dette for? Hvorfor på denne måten? Hæ? Hva betyr dette for noe? Hvorfor svarer du ikke? Ulydighet? Stjeler andres penger? Og tier! Svar! Snakk! Svar!

– Hvis…

– Ti!

– Hvis… De ble litt roligere, så! Hvis… Jeg er ikke redd! Kan du forstå Dem selv? De er en tosk, det er alt! Hvis papa ønsker å gi meg over til flenging, så er jeg klar… Riv i vei! Slå løs!

– Ti! Ikke si no-o-oenting! Jeg kjenner tankene dine! Du er en tyv? Hva er et slags folk? Ti! Foran hvem er det du står? Ikke diskuter!

– Å straffe er uunngåelig, – sier diakonen og sukker. – Hvis han ikke ønsker å lette skylden fra sin samvittighet er det uunngåelig, Kuzma Jegoritsj, sett i gang å rise ham. Det mener jeg: uunngåelig!

– Gi en ørefik, sier bassen Mikhail med en slik dyp stemme, at alle grøsser seg.

– For siste gang: var det du eller ikke? spør Kuzma Jegorov.

– Etter hva De behager… Slutt opp… Riv i vei! Jeg er klar…

– Pryle! avgjør Kuzma Jegerov, og stiger blodrød opp fra bordet.

Publikum henger i vinduet. De syke og svake flokker seg ved døren og hever hodene. Til og med kjerringa med brukket ribbein, også hun løfter hodet.

– Legg Dem! – sier Kuzma Jegorov. Serapion tar av seg ytterklærne, korser seg, og med resignasjon legger han seg på benken.

– Riv i vei, – sier han.

– Kuzma Jegorov tar av seg beltereima, ser en stund på publikum, liksom ventende, er det ikke noen som kan hjelpe, så begynner han…

– En! To! Tri! – teller Mikhailo med dyp bass. – Åtte! Ni!

Diakonen står i hjørnet, og med senkede øyne blar han i en bok…

– Tyve! Enogtyve!

– Det holder! – sier Kuzma Jegorov.

– Me-er!.. hvisker gendarm Fortunatov. – Mer! Mer! Sånn! Gi ham inn!

– Jeg tror det er uunngåelig med litt til! – sier diakonen, som har revet seg løs fra boken.

– Om han bare hadde pepet! undrer publikum seg.

De syke viker til side, og inn i rommet kommer med stivt skjørt konen til Kuzma Jegerov.

– Kuzma! – henvender hun seg til mannen sin.  – Hva er det for slags penger jeg fant i lommen? Er det ikke dem, som du lenge har lett etter?

– Det er akkurat dem det er… Reis deg opp, Serapion! Vi fant pengene. Jeg la dem i lommen i går, og glemte det av.

– Me-er! – brummet Fortunatov. – Slå! Sånn! Gi ham inn!

– Vi fant pengene! Reis deg opp!

Serapion reiste seg, tok på seg jakken og satte seg ved bordet. Det fulgte en stillhet. Diakonen ble forvirret og snøt seg i tørkleet.

– Du må unnskylde, – brummet Kuzma Jegerov, henvendt til sønnen. – Det var ikke du… Djevelen må vite, hvordan de fant seg! Unnskyld…

– Ikke tenk på det. Vi er ikke de første… Ikke uro dere. Jeg er alltid klar for en hver pinsel.

– Drikk opp, du… Brenn ut…

Serapion drikker opp, trekker opp sine blå sokker og går ut av stuen. Og gendarmen Fortunatov går lenge rundt i gårdsrommet, rød, med oppsperrede øyne, og sier:

– Mer! Mer! Sånn! Gi ham inn!

*

Første gang utgitt i Зритель (vitne) nr. 14, 1881. Her er det oversatt fra Полное собрание сочинений в тридцати томах (Samlede utgivelser i 30 bind), som igjen har originalteksten fra samlingen ГБЛ (GBL), som kom i 1899. Tsjekhov bearbeidet originalteksten noe for denne utgivelsen.

Ordforklaringer

Jeg bruker kunnskapsforlagets blå ordbok, og siterer ordrett derfra. Jeg har ikke satt inn noter eller stjerner i teksten, for å vise hva jeg har kommentert. Teksten skal kunne leses uten forstyrrelser. De som er spesielt interessert, kan enkelt bruke søkefunksjonen i nettleseren til å finne stedet i teksten som er kommentert.

I oppramsingen av hva som ligger på bordet er blant annet Пустые штофы (Pustye sjtofy). Штоф er stoff, men verken ordbok, nettet eller min russiske kone kan forklare hva пустые foran er for noe, så det tar jeg bort.

Староста (Starosta) er et begrep som historisk  ble brukt om en tillitsmann med administrative funksjoner i et landsbysamfunn. Jeg oversetter derfor med dette. I dag brukes begrepet om tillitsmann, eller formann.

Фельдшер (Feljdsjer) har jeg oversatt bare med «landsbylege«. I ordboken står det at det er en legeassistent uten høyskoleutdannelse, min russiskspråklige kone sier det er en posisjon mellom lege og sykesøster. Det er typisk en som ikke er blitt fullverdig lege, men som er hva man har å takke med i små landsbyer.

Feofan Manafuilov er дьячок, det er kirketjener, eller «diakon«, som jeg oversetter med. Det er ikke sikkert russisk дьячок og vår «diakon» er helt det samme, men det betegner i hvert fall begge en som er tjener i kirken.

Жандарм (Zjandarm) er gendarm, politimann i et militært organisert politi, gendarmeriet, som særlig gjør tjeneste i landdistriktene.

Tidlig i avhøret av gutten er det en uoversettelig rettelse gendarmen gjør. Пускай, sier gutten, пущай, retter gendarmen. Disse to ordene har oppslagsordet Пусть, som er beslektet med Пустить/Пускать (ordene til gutten og gendarmen er strengt tatt imperativ til disse verbene). Disse verbene har forskjellige betydninger av «slippe løs», ordboken har 9 forskjellige betydingner av dette, mens Пусть blant annet kan bety «vel; godt, all right». Det er passende at gutten bruker et uttrykk med mening i retning av «hold opp, slutt», men som har med «å slippe fri, la gå», å gjøre. Jeg har foreløpig valgt å lande på at gutten sier «hold opp«, mens gendarmen retter til «slutt opp«, selv om denne løsningen er anstrengt.

Jeg skriver «et levende vesen«, men i den russiske originalen står det одушевленное имя существительное (odusjevlennoje imja susjtsjestviteljnoje). Det er et substantiv som betegner et levende vesen, et grammatisk begrep på russisk, slike substantiv blir bøyd på en annen måte i akkusativ, enn substantiv som ikke er levende. Det er derfor greit Serapion sier dette på russisk, men på norsk blir det tungvint og fremmed.

Terpentin er på russisk Скипидар (skipidar). Jeg måtte til Store norske leksikon for å finne hva det egentlig var, og der fant jeg det er en gul, tyktflytende væske som finnes i såkalte terpentinganger under barken i nåletrær. Skulle jeg valgt et enkelt ord folk straks forstod, måtte jeg kanskje valgt kvae?

Lakserolje heter på norsk også Amerikansk olje eller ricinolje (fordi den er laget av frøet på ricinplanten), på russisk heter den касторка (kastorka). Store norske leksikon skriver at denne oljen virker avførende, ved å irritere tarmhinnen. Hampolje heter på russisk Конопляное масло (konopljanoje maslo), og brukes i følge Store norske leksikon som råstoff til maling og såper. For innforståtte er det derfor ganske morsomt at landsbylegen Ivanov blander dette. Legen Tsjekhov hadde nok god kontroll på lakserolje, som legeassistenten i landsbyen også bør ha det. Og hampolje var nok noe folk hadde et mer familiært forhold til, den gang folk bodde på gård, og brukte hampen og visste hva det var.

Jeg skriver: «Hvem sende Malanje over til den hinsidige verden«. I originalen står det: А кто Маланью на тот свет отправил?» (A kto Malanjio na tot svet otpravil?) Тот er «den», свет er «lys» eller «verden». Sammensetningen Тот свет er en fast eufemisme for døden, den andre siden, den hinsidige verden.

Der jeg skriver «Serapion tar av seg jakken», så har den russiske originalen: «Серапион сбрасывет с себя пиджачок» (Serapion sbrasyvajet s sebja pidzjatsjok). Nøkkelordet er пиджачок, det er et klesplagg, men det står ikke i ordboken, og den russiske forklaringen jeg finner på nettet er lang og kronglet. Det er den ytre delen av en drakt for menn, med det som ser ut til å være åpne ermer, en slags jakke, kanskje. Så jeg oversetter med det. Det viktige er at han tar av seg litt klær, før han rolig legger seg ned for å bli prylt.

Navneforklaringer

Russerne liker å gi betydningsfulle navn til sine karakterer. Måten navnene deres er organisert på, gir dem også rike muligheter til det. Endelsen -ov, som vi er så vant med i russiske navn, er egentlig bare endelsen for genitiv flertall. Det betyr altså noe sånt som «de som hører til»-og så hører de til det som står foran. Der står man nokså fritt til å sette hva ord man vil, Idiotov, blir altså «av idiotene». Sånn cirka.

Her er hovedpersonen Jegorov, av ordet Jeger, som er det samme på russisk og norsk (Det vanlige ordet for jeger på russisk er охотник (okhotnik). Legeassistente heter Ivanov, der ordet Ivan på russisk har noe av den samme funksjonen som vårt «Ola Nordmann». Ivanov er erkerusseren.

Kysset, av A. P. Tsjekhov

Dette er en litt lengre novelle av Tsjekhov. Den handler om stabskaptein Rjabovitsj, et navn som ligger veldig nær opp til det russiske ordet for slave – rab (раб). Han er i et reserveartelleriregiment som en kveld i mai stanser for overnatting. De blir bedt inn til en gammel general, som føler at han ikke kan la et batteri overnatte i nærheten, uten å invitere offiserene inn til seg. Det går et par sider med til å sette denne situasjonen. Det er langt til å være Tsjekhov.

Først nå blir hovedpersonen presentert:

Больше всех чувствовал себя неловко штабс-капитан Рябович, маленький сутуловатый офицер, в очках и с бакенами, как у рыси. В то время как одни из его товарищей делали серьезные лица, а другие натянуто улыбались, его лицо, рысьи бакены и очки как бы говорили: «Я самый робкий, самый скромный и самый бесцветный офицер во всей бригаде!»

Mer enn alle følte stabskaptein Rjabovitsj seg forlegen, en krumbøyd offiser, med briller og bakkenbarter, som hos en gaupe. Der en av hans kamerater gjorde seriøse ansikt, og andre trakk på seg et smil, var hans ansikt med gaupebartene som om det sa: «Jeg er den mest sky, mest sjenerte og mest farveløse i hele brigaden».

I novellen blir Rjabovitsj kysset. Det skjer ved en feiltagelse, hun tror han er en annen, men det har likevel stor betydning for ham, som om han har vært med på noe fantastisk. Etterpå sitter han og hører på når de andre forteller om hvordan det var hos generalen, hemmelighetsfull og spent, som om han også har vært med på noe. Han gjør seg også forhåpninger om denne kvinnen, at det skal skje noe mer, men han blir naturligvis skuffet. Novellen slutter med at elven renner akkurat som før, naturen er som den er, og Rjabovitsj lar til overmål være å gå til generalen en gang til, enda han i likhet med de andre er invitert.

Novellen heter på russisk Поцелуй, og finnes på russisk herwww.lib.ru.

Vanka, av A. P. Tsjekhov

Dette er den berømte novellen om den 9 år gamle Vanka, eller Vanjka (det er et mykt tegn i navnet, en russisk ь, som vi utlendinger verken hører eller uttaler, og som derfor av og til blir utelatt i transkripsjoner), som ikke har det så bra, og skriver brev til bestefar i landsbyen. Det er julekvelden, som i novellen og generelt i Russland blir kalt kvelden før jul, siden det er på det vi kaller første juledag de feirer mest, og gavene kommer. Høytiden står i sterk kontrast til Vankas liv. Slik får Tsjekhov med bare noen få setninger i starten satt stemningen, slik han er en mester til.

Den første setningen i brevet gutten skriver er denne:

«Милый дедушка, Константин Макарыч! — писал он. — И пишу тебе письмо. Поздравляю вас с Рождеством и желаю тебе всего от господа бога. Нету у меня ни отца, ни маменьки, только ты у меня один остался».

«Kjære bestefar, Konstantin Makritsj! (- skrev han -) Jeg skriver brev til deg. Jeg gratulerer deg med julen og ønsker deg alt godt fra herren vår Gud. Jeg har verken far eller mor, du er den eneste jeg har igjen».

Dette er også karakteristisk russisk, og ingen steder så ofte og så vakkert gjort som hos Tsjekhov. Den lille gutten har det helt forferdelig, det vil vi se av resten av brevet. Men tonen er likevel langt fra klagende, og stilen er rørende enkel og koselig. Det første han gjør er å fortelle at han skriver brev, slik barn alltid er fullstendig oppslukt av det de holder på med. Deretter husker lille Vanka på å ønske bestefar god jul og  ønske ham alt godt. Først deretter får han sagt at han ikke har noen mor og far lenger, og at bestefaren derfor er den eneste han har igjen.

Noe av poenget i denne novellen er at lille Vanka ikke har adressen til bestefaren. Dette tar han ikke særlig tungt, han skriver bare «Til bestefar i landsbyen» eller på russisk: На деревню дедушке, direkte oversatt «til landsbyen til bestefar», landsbyen i akkusativ og bestefar i dativ. Enkleste måte. Etter å ha tenkt seg om, skriver han også «Konstantin Makaritsj», slik at de som får brevet også skal vite hva bestefaren heter.

Selvsagt finnes det tusenvis av landsbyer i Russland, tjukt av dem har noen som heter Konstantin Makaritsj, brevet vil aldri komme frem.

Men i en scene som trekker tankene til Den lille piken med fyrstikkene, av H. C. Andersen, er her drømmen nok. Han sover denne natten den dypeste søvn, trygt overbevist om at brevet vil komme frem til bestefar og at alt vil ordne seg. Han drømmer at bestefaren sitter på en ovn og leser brevet for kjøkkenpikene, og at hunden Vjun går omkring ved siden av og logrer med halen. Ovnen er selvsagt et symbol på varme, og på ny ser vi parallellen til Andersens også berømte eventyr, der det er små fyrstikker som varmer den ellers iskalde historien opp. Hundens logrende hale viser gleden.

Novellen er skrevet i 1886. Den ble først publisert i Petersburgs avis 25. desember, i en del med «julefortellinger». En kortversjon av novellen finnes på russisk her. her, mens den glimrende siden Russkaja literatura i folklor har hele.