Stikkordarkiv: 2000 – 2010

Spurv i bur

Dette er en tekst med flott potensial. Den blir riktignok uforløst, det er en flott ide som bare blir skrevet rett ut i ett forsøk, og så er jeg ferdig med den, slik som vanlig. Sånn er det. Fugl i bur, der har du meg, der har du en annen. Rop det ut for hele verden i en gigantisk mikrofon.

Spurv i bur

Huff, i denne teksten er det akkurat som jeg har fått i oppgave å overtale hele verden til å gå med på at jeg virkelig er som en spurv i bur. Jeg tenkte først at jeg er det, jeg er jo det, en spurv i bur, i gitte situasjoner er jeg det, og nå er denne situasjonen gitt. Jeg er fanget, hverdagens plikter har fanget meg, slik at jeg har blitt som en spurv, i bur. Sånn følte jeg det, og så følte jeg at jeg måtte skrive det ned, slik at det ble bevart for ettertiden at jeg akkurat nå følte meg som en spurv i bur. Da tenkte jeg at det ikke holdt å bare skrive det ned slik jeg har gjort nå, jeg må liksom fylle det med noe. For eksempel kunne jeg prøve å overtale en ganske flott eller helt middelmådig dame for eksempel på kafe, om at jeg var en fugl i bur, og så kunne det kanskje blitt en komisk effekt, hvorfor jeg på død og liv måtte overbevise henne om dette, i stedet for å snakke om andre ting. Eller prøve å få henne som kjæreste, det kunne jo være på tide. En slik tekst ville ikke holde mål. Neida, skulle det være noe, måtte jeg overbevise hele verden. Det måtte være som jeg stilte meg opp på et stort stadion, et gigantisk stadion, et stadion som overgikk de villeste fantasier eller akkurat tangerte de villeste fantasier, slik at alle fikk plass der, og så skulle jeg gripe den i forhold like gigantiske mikrofonen, og forklare at jeg er en spurv i bur, og hvorfor jeg er det. Jeg er en spurv i bur fordi jeg føler meg fanget av hverdagens plikter, sier jeg inn i denne mikrofonen.

ES2008

Reklamer

En hemmelighet (Når jeg er på bunnen)

Noen tekster blir mer gåtefulle og bedre av ikke å ha så mye innledning, sånn som denne.

En hemmelighet (når jeg er på bunnen)

Jeg satt i et selskap hvor man skulle fortelle om sin største frykt. Selskapet kan minne om det selskapet der jeg leser opp denne teksten, det var sånn som dette, dere kan forestille dere det, jeg snakket, de andre hørte på. Sånn var det. Så skulle vi altså fortelle om vår største frykt. Jeg vet ikke om de andre løy, eller fortalte sannheten, noen av dem forsøkte sikkert å være morsomme, men jeg forstod i alle fall leken sånn at her gjaldt det å fortelle sannheten. Og for meg var det lett, jeg har nemlig en helt konkret frykt, den er høyst reell, og fryktelig pinlig. Jeg er en person som kan svinge veldig humørmessig, og når jeg er på bunnen, pleier det være mye verre enn jeg klarer å holde det ut. Og dette er ikke noe jeg bare sier, slik er det virkelig, jeg holder ikke ut, jeg går i veggene i fortvilelse, hører musikk på full styrke rett i ørene, skriver hundrevis av tekster og dagbok så fortvilet jeg bare kan få det til, men det blir selvsagt aldri nok, fortvilelsen er mye større enn at jeg på noen måte kan få utløp for den, eller lindre den. Men jeg må altså lindre den, den er som jeg sa verre enn jeg klarer å holde det ut, og dette er ikke bare billedlig talt, det er virkelig sånn det er. Jeg må prøve hva som helst. Jeg er desperat i ordets rette forstand. Og for å si det som det er, så skyldes mine ytterste fortvilelser vanligvis en kvinne, eller mangelen på en kvinne. Jeg savner så inderlig noen som kan tro på meg, når jeg slik er nede og skraper bunnen, det trenger ikke være mer enn en tekstmelding, ”stå på Eivind,” eller noe sånt, så lenge det kommer fra en vakker kvinne eller en hvilken som helst kvinne, bare jeg liker henne, og det vil jeg jo sannsynligvis gjøre hvis jeg har telefonnummeret hennes. Så er det altså bare det, at hun sender ikke noen tekstmelding til meg, hvem det nå er, det er jo nettopp derfor jeg befinner meg der nede på bunnen. Og her er det altså jeg har min aller største frykt. For jeg har nemlig kjøpt meg en ekstra mobiltelefon, det er denne her, og med den har jeg sendt meg selv meldinger, ”stå på, Eivind”, ”jeg synes du er vakker og veldig attraktiv”. Sånne meldinger har jeg sendt meg selv. Og jeg frykter at det skal bli oppdaget. At jeg for eksempel forulykker, eller noe, så blir hjemmet mitt undersøkt, og man finner disse telefonene, med disse rare meldingene fra meg, til meg. Hvordan skal man forklare dem? Hvordan skal man forklare meg, når man kjenner dem? Dette er det jeg frykter mest, og det er ikke bare min største frykt, men også min største hemmelighet.

ES2007

Øyet

Denne teksten er inspirert av en hendelse i Berlin, dette året.

Øyet

Skal jeg skrive denne teksten, må jeg skrive den helt annerledes enn ved første forsøk. Jeg vet akkurat hva jeg må sikte mot og eventuelt treffe for å få det til, men jeg vet ikke om jeg kommer til å klare det eller om det er mulig å klare det, om ideen bærer, kan man si. Om ideen som jeg fikk inn i hodet mitt på en restaurant i Berlin kan bære en litterær tekst av ok kvalitet, eller om det er av den forførende typer ideer som virker så bra i det man får dem, men hvor det viser seg siden at de ikke inneholder så mye. Man kan sammenligne det med kvinner, gjerne hun jeg var ute med denne kvelden i Berlin. La oss gjøre henne fiktiv så ingen blir fornærmet. Hun var av typen som ikke bare virker, men som er, ytterst forførende. Og hun er så vakker ved første øyekast, at man er villig til å satse alt på henne når man ser henne første gang. Men samme hvor mye man fortsetter å se, så ser man ikke så mye mer enn det man først så. Jeg hadde egentlig funnet dette ut, der jeg satt på denne fortausrestauranten i Berlin, det var for øvrig en av de bedre fortausrestaurantene der, dyr, jeg hadde egentlig for lengst funnet ut at denne kvinnen som jeg her satt sammen med og så på ikke inneholdt stort mer enn det jeg først hadde sett. Og tro meg, jeg har sett henne lenge. Likevel – og det skulle ikke være så vanskelig å forstå – likevel, som forfatter, og som mann, jeg hadde så lyst til å la være å gi opp håpet, jeg hadde så lyst til at hun skulle være bra nok. Hun var jo så fin når man så henne til å begynne med. Og nå var vi i Berlin. Kunne jeg ikke bare bestemme at hun var bra nok, med litt hjelp av magi eller noe, eller kanskje bare ved en simpel definisjon? – Hva tenker du på? spør hun. – Definisjoner, svarer jeg, raskt. – Du vil ikke forstå, svarer jeg, kort etter, leende, og med hånden opp, som om jeg på enkleste måte vil avfeie denne samtalen, emnet. For jeg vet jo godt, at ingenting kan per definisjon være bra nok, man kan ikke bare lukke øynene og bestemme seg for at noe skal være bra nok, enten det er ved hjelp av magi eller noe annet. Gjør man det, er det et sikkert tegn på at én selv heller ikke er bra nok, man godtar det som ikke holder mål, fordi man ikke klarer bedre. Dette snakker man ikke med kvinner om. – Du vil ikke forstå, svarte jeg derfor, som jeg skrev, og håper mine kvinnelige lesere forstår meg, når jeg skriver dette. Så kommer selve historien. Hun jeg satt og spiste med smilte også over at jeg smilte, eller over det småpussige at jeg satt med vakre henne og tenkte over noe så tørt som definisjoner, eller hvordan kan jeg vite hvorfor hun smilte, jeg vet bare det jeg ser, og det var at hun smilte, og lo kanskje litt, og tok seg til øyet, og gned det, og etter hvert stivnet smilet til en grimase, mens hun fortsatte å gni øyet. Hun hadde egentlig tatt seg til øyet ganske ofte siden vi kom til denne restauranten, men denne gangen stoppet hun ikke med det, hun fortsatte. Hun ble værende med å gni seg i øyet med fingerknokene. – Er det noe galt? spurte jeg. – Nei, sa hun, men fortsatte å gni. Jeg tok en bit av maten min og ble sittende og tenke videre på det jeg satt og tenkte på, om hun var bra nok og alt det der, eller om det bare var jeg som bestemte meg for at hun var bra nok, fordi jeg ønsket det så sterkt, for det måtte jeg nå innrømme at jeg gjorde, og kunne jeg ikke bare ganske enkelt rent ut sagt drite i det, tenkte jeg, da øyet hennes plutselig falt ut og hun ble sittende med det i hånden. Det er ingen overdrivelse å si at jeg nistirret. Hun gikk straks i gang med å forsøke å sette det tilbake på plass, la hodet bakover og stakk øyet inn, men det falt ut igjen hver gang hun rettet hodet opp igjen. Eller hun måtte selv velge å ta det ut, fordi det irriterte henne slik, så det ut som, hun blunket så fælt. – Du trenger ikke nistirre slik, sa hun. Jeg ble øyeblikkelig skyldbetynget, – beklager, sa jeg, og forsøkte å se en annen vei. Men det var vanskelig, det var jo et ganske uvanlig syn jeg hadde foran meg. Det sa jeg også til henne. – Du trenger likevel ikke gjøre så stort nummer av det, sa hun, og var på ny rammende. Sånn som jeg tedde meg, ville alle få vite det, mente hun, alle ville se på oss. – Beklager, sa jeg, hun ristet på hodet, men hun var snill, hun smilte også, og så gikk hun inn på toalettet for å se om hun fikk øyet på plass, der. I mens ble jeg sittende igjen med tankene mine, de jeg her har skrevet ned, og for meg gjenstår nå bare å lese gjennom teksten på ny for å se om jeg denne gangen fant det jeg siktet mot, om det var noe der.

18. juni 2006

En edderkopp (i Kalahari-ørkenen)

Det er ikke helt riktig, det som står i denne teksten. Det er ikke i Kalahri-ørkenen denne edderkoppen, det er i Namibia-ørkenen, en av de mest vannfattige i verden. Men teksten kan jo like godt være den samme.

Edderkopp (i Kalahari-ørkenen)

I Kalahari-ørkenen finnes en edderkopp som spinner sanden sammen og legger seg under den. Den spinner en tråd fra sandkorn til sandkorn og lager på denne måten et fint teppe som beskytter mot solen, og som også er et fint skjulested der den kan ligge på lur og fange småkryp som prøver å gå over den. Av og til skulle jeg ønske at jeg var en slik edderkopp. Jeg sier ikke at jeg ofte ønsker det, jeg sier at jeg ønsker det av og til. Og jeg ønsker det omtrent alltid i overført betydning, i virkeligheten vil jeg jo ikke være en edderkopp, og i hvert fall ikke i Kalahari-ørkenen. Det er kraftig å overdrive. Det er greit nok å være den jeg er, noen små forandringer ville gjort seg, men ikke så dramatisk store som å bli til en edderkopp i Kalahari-ørkenen. Det ønsker jeg slett ikke å bli. Jeg ønsker det i overført betydning. Jeg ønsker i overført betydning at jeg kunne spinne meg et nett av sandkorn som jeg kunne gjemme meg under, og fange meg et småkryp også jeg.

28. mai  2007

Kartet stemmer ikke med livet

Mellom 2003 og 2007 satset jeg virkelig på tekstene mine. I den tiden håpet jeg det skulle bli noe med dem. Det var viktig for meg. Det var noe jeg brukte svært mye av tiden og tankene og kreftene mine på. Jeg skulle skrive 52 skikkelige korttekster i året, en for hver uke, og ved å gjøre det i 5 år, skulle det vel være mulig å plukke ut noen etterpå det var noe med. Jeg mente det var noe med dem, det fantes andre også som mente det, men ikke mange nok og viktige nok til at det kom noe videre. Det ble litt, helt litt. Så hva skulle jeg gjøre etterpå? Fortsette å skrive? Nå hadde jeg satset hardt i fem år, og oppnådd det resultat at det gikk – litt.

Tekstene etter 2007 er mer halvhjertede. De er mer forsonede. Slik som denne.

Merk at innledningen kunne vært skrevet på en helt annen måte, mens teksten må være som den er.

Kartet stemmer ikke med livet

Ja, jeg vet det finnes et uttrykk som heter ”kartet stemmer ikke med terrenget”, og det humoristisk kan følges opp med at man da må gjøre noe med terrenget, for å få kartet til å stemme. Det er terrenget det er noe galt med. Akkurat dette forholdet finner jeg mellom livet mitt og hvordan jeg tenker det skal være, altså livet og planen min med det. Jeg skriver dette i håp om at noen skal finne interesse for det, at noen skal finne interesse i at jeg, forfatteren av denne teksten, lever et liv, som ikke er helt i samsvar med hvilken plan jeg hadde for det. Og for å si det rett ut, så tror jeg at interessen for dette er liten. Jeg skriver teksten likevel, det er det jo åpenbart at jeg gjør, og det er en av de få protester jeg er i stand til å opparbeide meg for tiden. Ja, jeg skriver denne teksten som en slags protest, som en slags resignert protest, over at jeg ikke klarer å leve det livet jeg ønsker, og at hvordan jeg lever, ikke spiller så stor rolle lenger. Om mitt liv var i tråd med planen, skulle verden, eller om man kanskje ikke skulle ta så hardt i, så i alle fall en god del folk, bekymre seg litt over hvordan det gikk med meg, og fulgt litt med på det. Da ville en god del folk med interesse lest en tekst sånn som dette her, for å finne ut mer om meg, og hva det er med meg, og jeg ville med den ha gitt en gåtefull forklaring, som bare gav interessen ny næring. Og interessen i seg selv skulle ikke være det viktige, nei, den skulle være en biting, den skulle være noe som fulgte med av at jeg var slik en interessant person, med så mye viktig på hjertet. Og gudene eller de som holder rede på slike ting, må vite, at jeg har prøvd. Jeg har prøvd å tenke ut en rekke med viktige ting, jeg har prøvd å gjøre noe med dem, jeg har prøvd å skrive dem, bearbeide dem, jeg har virkelige prøvd. Jeg har fulgt det kart jeg liksom hadde tegnet opp for livets vei. Men veien jeg har gått, har ikke hatt noe med denne tegningen å gjøre. Det har vært noe feil med kartet eller terrenget, og jeg skulle så gjerne følt meg mindre dum, når jeg sa jeg gjerne skulle sett, det var terrenget som var problemet.

ES2009

En drøm (om et piano)

Denne teksten er ikke den beste jeg har skrevet. Heller ikke den verste. Det er en av de greie, om en grei drøm, i et helt greit liv.

En drøm om et piano

Jeg har en drøm om å få meg et piano, og en gang fortalte jeg den til noen. Det var en gang jeg på konsert, og etterpå gikk jeg ut sammen med bandet og deler av publikum. Jeg hørte ikke hjemme der. For det første var det et band som hadde spilt, et band som hadde drevet det så langt at de kunne holde konserter og folk ville betale for å se på dem. For det andre var publikummerne svært vakre og attraktive damer, de hadde pyntet seg for konserten og var like tiltrekkende nå som konserten var slutt og vi satt rundt et bord og drakk øl. Jeg hørte ikke hjemme der. Jeg hadde likevel fått lov til å være med, og gjorde nå mitt beste for å få det til å virke som om dette var som det skulle være. Jeg kjøpte en øl sånn som de andre, og da noen av de andre også kjøpte chillinøtter, kjøpte jeg også chillinøtter etter at jeg hadde vært med på å spise dem opp. Damene snakket naturligvis mest med folkene i bandet, eller de satt og lyttet mens folkene i bandet snakket, og når bandmedlemmene hadde sagt noe morsomt, lo vi alle sammen. Jeg også. Så var det en dame som på en måte falt litt utenfor en stund, hun hadde vært med på en liten samtale med en av bandets grunnleggere, en av dem som hadde vært med lengst, men nå var denne samtalen slutt, og hun fant plutselig ut at hun ville gi sin oppmerksomhet til meg en stund. Det første spørsmålet hennes var ganske nådeløst, for det handlet om hva jeg drev med, og jeg syntes det ville ta seg dårlig ut i dette miljøet å si at jeg drev som lektor, og ellers skrev litt uten at det hadde blitt til noe. Jeg sa allikevel dette, for det var jo sannheten, og det vekket langt større oppmerksomhet enn jeg hadde trodd. Ikke bare hun som hadde stilt meg spørsmålet, men også han hun nettopp hadde snakket med, han grunnleggeren av bandet, han også, og enda noen til fulgte med på hva jeg sa og så nå rett på meg, hun ene fulgte til og med opp med et spørsmål om hva slags tekster jeg skrev, og hvilke forfattere som inspirerte meg. Jeg syntes at å svare på dette spørsmålet ville være å overvurdere virksomheten min, men jeg svarte likevel, for egentlig var det jo å la være å svare som ville være arrogant. – Det er kjempebra, sa han grunnleggeren av bandet, og flere andre nikket, de syntes alle det var kjempebra å arbeide som lektor, og ellers skrive litt på siden, selv om det ikke ble til noe. Og jeg sa videre at ambisjonene med tekstene var såpass høye at jeg ikke bare vurderte, men faktisk hadde søkt om å gå ned i stilling, slik at jeg skulle få bedre tid til å skrive. ”Kjempebra,” sa de rundt bordet, og jeg la merke at enkelte snakket sammen to og to om hvor bra det var, å gå ned fra sin faste stilling, og å arbeide mindre for heller å gjøre noe kreativt. Og jeg fulgte opp med å si at jeg har ikke så høyt forbruk, jeg klarer meg med lite, det er ikke noen risiko for meg, jeg har ikke noe å tape på det. ”Det burde flere gjøre,” var omkvedet, jeg tok en slurk øl, fra her og der kom det spørsmål, jeg svarte, jeg merket jeg la mindre og mindre vekt på å snakke så jeg oppfylte rollen jeg hadde sett for meg å spille i dette miljøet, men snakket mer og mer som om jeg skulle spille en større rolle. Og kanskje ikke bare her i dette lille miljøet, kanskje skulle jeg spille en større rolle i samfunnet og verden rent generelt. – Jeg krever ikke mye av livet, sa jeg, – har aldri gjort det, sa jeg, – men jeg håper jeg en gang skal få meg et piano. Jeg fortalte dem dette. – Nei, jeg spiller ikke mye, sa jeg til dem, – og jeg spiller svært dårlig. På rockesanger klarer jeg å spille akkordene, det blir litt monotont, men jeg klarer å hamre løs på dem, liksom, og kanskje ta en og annen enkel bassgang i mellom, ikke de store greiene, og ofte bommer jeg. Jeg forsøker å spille klassisk også, Mozart og Beethoven, jeg har øvd i timevis, hver ferie hjemme hos mine foreldre, jeg prøver meg på måneskinnssonaten, kanskje den enkleste av alle Beethovens sonater, jeg har spilt i sikkert femti timer, og klarte nettopp nå, for første gang, å spille gjennom hele første sats. Jeg sa ikke noe mer etterpå, for dette var drømmen min, det var en drøm om et piano og nå hadde jeg fortalt den. Og nå enda en gang.

ES2006

På TV

På TV

Da jeg skrudde på TV i dag så jeg ei dame jeg har ligget med. Eller det var ikke akkurat i det jeg skrudde det på, jeg satt og så på TV, og så kom hun. Jeg kjente henne igjen omtrent med en gang, jeg hadde ligget med henne, men jeg måtte sjekke på internett for sikkerhets skyld at det virkelig var henne. Og det var det, det var virkelig henne. Jeg tenkte det var merkelig, ja, akkurat det tenkte jeg, det var merkelig. Den gang hadde naturligvis ingen av oss noen tanker om at noen av oss skulle komme på TV, i alle fall hadde ikke jeg det, og skulle jeg hatt det, ville jeg aldri ha tenkt at det var hun som skulle komme dit. Sant å si – og nå er jeg nådeløst ærlig – tenkte jeg at det lengste hun ville komme var til min seng. Jeg har det for vane å tenke store tanker om meg selv etter å ha ligget med noen, til dels svært store. Jeg tenker at få menn kan måle seg med meg, og at alle kvinner ikke bare tenker denne tanken, men er svært tiltrukket av den. Også hun her, jeg husker det svært godt at jeg tenkte det, etter at hun hadde gått hjem etter at vi hadde spist frokost, og hun bare måtte hjem, jeg tenkte helt som om jeg her hadde funnet frem til en viktig innsikt, at hun helt sikkert var mer fornøyd med meg, enn jeg selv var. Jeg tenkte også at jeg senere en gang kanskje kunne overraske henne, med å si ting som for eksempel at også jeg er kritisk til meg selv, at jeg har feil, at jeg ofte kan komme i tvil, at selv jeg kan komme i tvil, at jeg ikke er så fornøyd med meg selv som alle tror. Eller som alle tar som en selvfølge, skulle jeg rette det til, det var bedre, alle tar det som en selvfølge at en som meg er fornøyd med seg selv, men så skulle jeg komme med den uventede opplysningen at jeg ikke alltid var det. Og jeg så for meg hvor imponert hun ville bli, hvor tiltrukket, hvor fascinert, og jeg fant ut med meg selv der jeg satt denne lørdagen, for det var en lørdag, jeg fant ut at jeg måtte ta et oppgjør med meg selv for å finne ut hva jeg skulle bruke denne fascinasjonen til, som jeg hadde opparbeidet meg. I dag så jeg henne altså på TV, det var ganske utrolig, jeg hadde aldri trodd hun skulle komme dit.

9. apr 2007

Parfyme

I år 2009 traff jeg damen jeg giftet meg med. Det forandret mitt forfatterskap. I enda større grad forandret det mitt liv. Selvsagt, jeg var jo ingen forfatter. Jeg skrev og skriver fortsatt tekster, men de kunne ikke lenger handle om drømmen, og om lengselen og om fortvilelsen, det var ikke lenger noen smerte i å ikke ha dame. Jeg hadde dame. Jeg giftet meg med henne. Det var andre ting som ledet til sterke følelsesinntrykk, og det er under påvirkning av sterke følelser, jeg skriver best. Dette er en tekst om å kjøpe gave til henne. Så konkret, at det kanskje var dumt å skrive innledningen som jeg her har gjort.

Parfyme

Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal skrive denne teksten. Det er så mye i den, så mye å si i den, men selve historien er så liten at den får ikke sagt noen ting. Jeg skulle kjøpe parfyme til henne, så det gjorde jeg, sier den. Det er historien. Det er hele historien. Det er ikke mer å si til den, den har sagt sitt, sånn var det, og det var det hele. Men hva jeg følte sier historien ingenting om, og det er jo hele hovedsaken! Hvordan skal jeg nå få sagt hva jeg følte! Hvordan skal jeg få forklart hvilke kvaler jeg hadde, når jeg på vei til henne plutselig fikk det for meg at jeg kunne kjøpe en parfyme til henne, og bestemte meg for å gjøre det! Jeg bestemte meg for å gjøre det, enten det var riktig eller galt av meg, og uten at jeg kunne vite hvilke merker hun likte og hvilke lukter hun likte. Jeg tenkte det var tanken som teller, og tanker blir ikke bedre, enn de jeg tenkte. Med min beste vilje ville jeg kjøpe en parfyme hun likte til henne, slik at hun likte meg, slik jeg ut over alle grenser liker henne. Nei, det er klart jeg må kjøpe noe, tenkte jeg, og jenter liker parfyme, tenkte jeg, så jeg bestemte meg for å kjøpe parfyme, og oppsøkte butikken. Der stod jeg i butikken. Jeg skulle kjøpe en parfyme til henne, men ante ikke hvilken hun ville bli mest glad for, eller om hun ville bli glad for det i det hele tatt, om dette var sånn man bare ikke gjorde. Men jeg tenkte også som så at jeg måtte ikke være så svak, jeg måtte ikke være så usikker, jeg måtte stå for det jeg ville gjøre, og nå ville jeg kjøpe en parfyme, til henne. Jeg tvang meg til å tenke at hun nå mest av alt ville pynte seg for meg og se godt ut for meg, og lukte godt for meg, så en parfyme jeg likte, ville hun også like, fordi jeg likte den, tenkte jeg. Så jeg prøvde disse parfymene for kvinner, jeg sprøytet dem på hånden min, uten tanke for at jeg ikke var kvinne selv, men med stor omsorg for at luktene ville slå hverandre i hjel, om jeg sprøytet alle parfymene samme plass. Jeg gjorde ikke det, jeg sprøytet rundt omkring på hånden. Og jeg bestemte meg for den jeg likte aller, aller best. Og jeg spurte for sikkerhetsskyld ekspeditrisen om dette var et godt kjøp, om dette var noe hun jeg kjøpte den ville bli glad for, om det var lurt av meg å gjøre det, og om jeg kanskje bare burde droppe hele greiene, fordi det var sånn man bare ikke gjorde. – Neida, sa damen som solgte meg parfymen. Jeg betalte, jeg betalte med visakortet. Det var en dyr parfyme, og sånn måtte det være. Det var en dyrebar kvinne jeg skulle oppsøke. Det er klart jeg ikke vet hvordan jeg skal skrive det.

ES2009