I dag avslutter vi arbeidet vårt med Dostojevskijs store roman, Brørdene Karamasov, kanskje den største roman som er skrevet.
FJERDE DEL
Tiende bok: Smågutter (Малчики)
For leseren som nå er brennedne opptatt av hva som kommer til å skje med Mitja, med Grusjenka, og hva som egentlig skjedde den natten Fjodor Karamasov ble drept, kan det virke som litt av et sidespor å vie en hel bok til smågutter. Men det er nettopp det Dostojevskij her gjør. Vi skal igjen møte guttungene vi så kaste stein på hverandre i fjerde boks tredje kapittel, og vi skal møte familien Snegirjov, der vi sist husker faren tråkke på en tohundrerubelseddel han ikke vil ha i gave fra Katja (på vegne av Dmitrij) i samme boks kapittel 7. Nå er situasjonen blitt enda mer alvorlig for den stakkars lille familien.
Første kapittel introduserer en helt ny karakter, Kolja Krasotkin. Han var med i den steinkastede gruppen, men gjorde ikke så mye av seg der, som han skal gjøre nå. Snegirjovs sønn – Ilusja – har stukket en pennekniv i siden på denne Krasotkin, den gangen han ville forsvare faren sin fordi guttene kalte ham en børste. Krasotkin er en herlig veslevoksen type, navnet hans betyr «den vakre» (Krasota (Красота) = vakker), og det er helst i egne øyne han er vakker. Han er litt eldre enn de andre guttene, med alt det innebærer for gutter i den alderen.
De neste kapitlene lar oss bli nærmere kjent med Krasotkin og de andre småguttene. Det er fornøyelig lesning, fin skildring av barnenaturen, men ikke så viktig for vår sak. For oss gjelder saken at Ilusja er blitt alvorlig syk, og at samtidig har fødselsdag. De steinkastende barna er nå forsonet, de er alle sammen på vei til bursdagen, også Kolja. Romanens helt og budbringer, Aleksej – Alosja – Karamasov skal også være med. Det er han som har forsonet barna, og han som har sørget for at det kommer så mange. I bursdagsgave har Kolja forberedt en helt spesiell presang. Det dreier seg om en hund som Ilusja har gitt noe farlig å spise, mat med en nål i, og som Ilusja nå tror er død. Hunden heter Zjutska, og Ilusja har fryktelig dårlig samvittighet over hva han har gjort. Han er mye mer tynget av det, enn av at han er syk og snart skal dø. Kolja har imidlertid hatt hunden hele tiden, og til og med lært den opp til å gjøre triks. Nå skal han altsi gi den i fødselsdagspresang. Vi må ha med at Alosja betimelig spør om Kolja virkelig har hatt hunden så lenge og plaget Ilusja så mye, bare for å lære hunden opp til å gjøre triks.
Fødselsdagen er i kapittel 5, «Ved Ilusjas seng» (У Илюшиной постельки). De er der alle sammen da Krasotkin kommer til slutt sammen med Alosja. Ilusja har fått en hundevalp i gave av den gamle stabskapteinen som er faren hans, tydelig for å muntre ham opp, men det er like så tydelig at det er ikke den rette hunden. Vi må ha med at familien nå har litt penger, etter at faren til slutt tok i mot de 200 rublene allikevel, i en scene som ikke er skildret i romanen, men referert i en setning. Det er gripende når Kolja vil spille rollen som fortsatt voksen, spesielt for å imponere Alosja, men som i møte med den syke Ilusja får problemer med følelsene sine, og kommer ut av det helt. Han får imidlertid overlevert gaven, hunden Peresvån, som altså i virkeligheten er Zjutska. Den er virkelig veldressert, den gjør alt Kolja sier den skal gjøre, og hopper og spretter og er glad. Ilusja også lyser opp. Kolja har også en kanon han vil gi i gave, en flott kanon som til og med kan skyte ekte skudd med krutt. Stabskaptein Snegirjov demonstrerer kanonen, som vekker stor begeistring hos alle. Den sinnsforvirrede moren gjør krav på den, og Ilusja forærer den storsinnet bort, med Koljas like storsinnede velsignelse. Det er i det hele tatt en varm scene, i en roman der det unektelig foregår mye fælt.
Fødselsdagen får imidlertid en ulykkelig utgang da doktoren kommer, og gjestene går ut mens doktoren gjør sine undersøkelser. Alosja og Kolja har på ny en samtale, der Kolja på ny kommer med veslevoksne uttalelser om alt han har lært og kan og tenkt, hvor jeg vil trekke frem Alosjas milde og smilende svar at om en viser en russisk skolegutt et kart over stjernehimmelen, så vil han neste dag komme tilbake med kartet rettet. Ingen kunnskaper, men grenseløs selvtillit er inntrykket fra en tysker som har bodd lenge i Russland. Til og med Kolja liker denne observasjonen, og går dessuten straks i gang med å angripe den tyske mentaliteten, liksom for å rette også denne uttalelsen opp. Dette er imidlertid bare en biting i romanen, men for meg en sjarmerende biting. Samtalen ender opp med at Alosja og Kolja blir meget glade i hverandre, Kolja fordi Alosja tar ham sånn på alvor, mens Alosja som vi nå vet er glad i alle. Gleden fra Kolja til Alosja bygger opp mot sluttscenen i romanen.
Boken om småguttene slutter med at doktoren har dårlige nyheter. Ilusja kommer til å dø. Han kan kanskje leve litt lenger hvis famlien reiser til Sicilia, men hvordan skal denne familien få reise til Sicilia? Det er også her noen gripende scener, der også Kolja begynner å gråte, og alle er fortvilet over at de skal miste lille Ilusja, som de tidligere har kastet stein på. De lover å treffe hverandre snart igjen, alle sammen, og besøke Ilusja ofte på sykeleiet.
Ellevte bok: Broren Ivan Fjodorovitsj (Брат Иван Федорович)
Etter mellomkapittelet med småguttene fortsetter vi nå med oppklaringen av mordet. Dette er den virkelige oppklaringen, der vi som lesere får vite hva som virkelig skjedde, mens vi i neste og siste bok får den rettslige oppfatningen av hva som skjedde. De to henger naturligvis ikke sammen, Dostojevskij var en sterk motstander av rettsvesenet, som han mente var noen nymotens greier, og der man la vekt på helt andre ting enn det skyld, straff og soning skulle bestå i. Vi kommer tilbake til det i tolvte bok.
Det er som vanlig Alosja som er budbringeren, og som løper mellom stedene der det er informasjon å hente. Den første han besøker er Grusjenka. Hun er nå forlovet med Dmitrij, forelsket i ham, og redd for at han ikke er forelsket i henne. Den polske offiseren og vennen hans er nå lutfattige, latterlige er de blitt, som tigger om penger i svulstige ordelag, men eier ingenting, gjør ingenting, og står i gjeld til vertinnen i leiligheten de bor i. Grusjenka gir dem litt. Hun gir et mye bedre inntrykk mot slutten av romanen, enn i begynnelsen. Hun viser seg å være et godt menneske, med et godt hjerte. Men historien om polakken som var med henne og forlot henne for fem år siden, har ødelagt henne. Hun har også på en måte gått gjennom en soning, og er nå klar til å sone mer sammen med Dmitrij.
Neste kapittel, «Vond fot» (больная ножка), er et nytt gjensyn med den fremdeles ubetalelige fru Khokhlakova, «den kaklende dukken» som jeg skriver litt om i forrige post om romanen. Khokhlakova har begynt å abonnere på en avis, «Rykter» (слух), der hun selv nå er blitt omtalt i negative ordelag, om hvordan hun er for gammel, men forsøker å være ung, og hvordan hun ville gi Dmitrij 3000 rubler om han ville flykte med henne til gullgruvene i Sibir. Disse skriveriene får det selvsagt til å gå helt rundt for fru Khoklakova. Det har også sin underliggende historie hvorfor disse historiene kommer, festlig forvridd i fru Khoklakovas hjerne, men den holder vi utenfor vår gjennomgang. Et dikt med samme tittel som kapittelet er med. Det siste som fru Khokhlakova har på hjertet er ordet «affekt» (аффект), som hun har hørt mye den siste tiden, men som hun vet hva er. Alosja forklarer, og siden blir det meste affekt for henne.
Fru Khokhlakova er mor til Lisa, som Alosja vil gifte seg med. I kapittel tre, den lille djevelen (бесенок), går han inn til henne. Det venter ham en opprivende scene. Lise er alltid vanskelig og ufordragelig, karakteristisk at hjertegode Alosja skal velge seg nettopp henne, han er ren i sin kjærlighet. Jeg er ingen ekspert i psykologi og psykiatri, og vet ikke når selvskading kom inn som et begrep. Med Lisa er det i alle fall inne i litteraturen, her er det både uttalt og gjennomført, fysisk og psykisk. Hun leser alle slags tekster som oppriver henne, og vil la seg opprive, hun tror verden er ond og hun tror på det onde, hun ler og fryder seg over alt som er fælt, like i synet på hjertegode Alosja. Han lytter også på henne alvorlig, og svarer henne alvorlig. Til slutt trygler hun ham om at han må være glad i henne, men forærer ham også et brev til broren hans, Ivan, som også har vært og besøkt henne. Da Alosja går, legger Lisa fingrene sine i dørsprekken, og smeller døren igjen. Jeg kan ikke huske å ha lest noe lignende i noen så tidlige tekster, og vil gjerne bli opplyst om andre kjenner tidligere eksempler. Подлая, подлая, подлая, подлая, sier hun til slutt, om seg selv. Podlaja, blir det i transkripsjon, «podlets» betyr skurk eller kjeltring, podlij er adjektivet, og endingen -aja er hunkjønnsformen. Hun sier det altså om seg selv.
Kapittel 4, Hymner og hemmelighet (Гимни и секрет), inneholder Dostojevskijs kongstanke og kanskje mest kjente setning: Om Gud ikke finnes, er alt tillatt. På russisk ser det slik ut: «(…) Без Бога-то и без будушей жизни? Вед это, стало быть, теперь все позволено, все можно делать?» «А ты и не знал?» говорит. Смеется. [Bez boga-to i bez budusjej zjizni? Ved eto, stalo byt, teper vsje pozvoleno, vsje mozjno delat? «A ty i ne znal?» Govorit. Smejotsa.] «(…) Uten en Gud og uten det kommende liv? Du ser, det vil si, at nå er alt tillatt, man kan gjøre alt.» «Visste du ikke det?» sier han. Ler.» Kyndige i russisk ser at russisk inneholder litt mer informasjon, påhenget -to etter boga betyr «noen», «en eller annen» eller «denne (i betydningen «denne Gud», litt humoristisk eller nedlatende), og er et helt vanlig suffiks, men ikke akkurat etter dette ordet her, Bog (Бог = Gud). «Ved (Вед)» er en partikkel som blir brukt for å uttrykke noe opplagt, omtrent som «du skjønner», «du ser», «du skjønner/ser vel», og formuleringen «A ty i ne znal (А ты и не знал)» med «i» (и = og) i midten blir brukt til å understreke andre ledd, altså visste ikke: «Visste du ikke engang det». Dmitrij sier det altså som noe helt opplagt, men det er noe av det mest dramatiske som er skrevet og noe av nøkkelen for hele Dostojevskijs forfatterskap. Han vil vise at Gud finnes, at Gud trengs, og han vil vise konsekvensene hvis man avviser Gud. Det vil han gjøre omtrent samtidig som Nietszche erklærer: «Gud er død». Det betyr, om man skal tro dem begge, at alt er tillatt, og konsekvensene er det fryktelige som Dostojevskijs romaner er fylt av.
Setningen blir sagt i en samtale mellom Dmitrij og Alosja i fengselet (Alosja har besøkt ham). De gudløse i romanen er først og fremst representert av Ivan, den store ateisten og forfatteren av «Storinkvisitoren». Med seg har han disippelen Smerdjakov, det uekte barnet, født av Stinke-Lise, med Fjodor Karamasov som ukjent, men sannsynlig far, plassert hos tjenerskapet Grigorij og Marja, pint og plaget gjennom livet. Hans fulle historie skal komme frem i den ellevte boken. Rakitin, en karakter vi ikke har lagt vekt på i vår gjennomgang (det er han som har skrevet verset om Khokhlakovas ben, fra to kapitler siden, og det er også han som har skrevet artikkelen om henne i «Rykter»), er også en av de gudløse, og det var egentlig til ham Dmitrij fortalte at uten Gud er alt tillatt, Dmitrij gjengir bare samtalen for Alosja. Dostojevskijs kongstanke blir altså bare gjenfortalt, referert til fra en tidligere samtale. Rakitins svar er at moralsk kan man selvfølgelig det, men ikke i praksis, siden man vil bli arrestert og komme i fengsel (En klok mann, sier han, kan gjøre alt, men her er du, sier han, du drepte og ble grepet og nå råtner du i fengsel (Умному человеку, говорит, все можно, ну а вот ты, говорит, убыл и вполался и в тюрмье гниешь!). Dostojevskij hatet denne nye moral, der rett og galt bare er hva man kan komme i fengsel for og ikke. Den nye tid spør ikke hva som er riktig og galt å gjøre, men hva man kan slippe unna med. Forpliktelsene blir overfor menneskene og samfunnet, og ikke overfor Gud. Dette vil i følge Dostojevskij føre til fortapelsen, noe som var prosjektet å vise i romanen «De besatte (Беси)». Rakitin understreker sitt prosjekt, med å fortelle at han har til hensikt å svindle til seg 150 000 rubler fra fru Khokhlakova, gjennom å gifte seg med henne og ta henne til St. Petersburg. Han vet han ikke vil bli fengslet for det, og derfor kan han gjøre det, selv om det er umoralsk.
Dmitrij har imidlertid begynt på sin soning. Og den skjer i følge Dostojevskij ikke i fengsel, men i det indre, i seg selv. Soningen er en sak mellom menneske og Gud. Dmitrij har begynt å forstå det. Derfor er han ikke så opptatt av rettssaken i morgen, og at han står i fare for å bli uskyldig dømt. Hans straff er den moralske, og den er han nå beredt til å bære. Den virkelige morderen vil få sin straff av Gud, sier han. Drømmen om barnet, som man finner i åttende boks siste kapittel, er sendt ham av Gud, for at han skal forstå, han skal hjelpe dette barnet og alle andre barn så de ikke gråter mer. Han er blitt som et nytt menneske, og er mye mer redd for at han skal miste dette nye mennesket han er blitt, altså miste de riktige tankene han nå tenker og gå tilbake til den gamle Dmitrij han var, han er reddere for det, enn utsiktene for 20 år i malmgruvene i Sibir.
Dette store kapittelet inneholder også mange av tankene som blir fortvilelsen og prosjektet til modernismen. Hva skal man gjøre om Gud ikke finnes? Om mennesket blir herre i verden? Da finnes heller ingen dommer for rett og galt, retterdigheten finnes ikke (fordi det ikke finnes noen som kan sørge for den), meningen med livet faller bort. Og hva blir livet uten mening? Nietszche formulerer disse tankene klarere og mer målrettet enn Dostojevskij (for Dostojevskij blir det jo fremsatt som noe som ikke må være og ikke må bli, hos Nietszche er det noe som er).
Hemmeligheten i kapittelet er at Ivan har klekket ut en plan om å rømme. Det er ikke så mye en reell plan, skjønt, for Ivan er den både reell og ønsket, enn tatt med for å illustrere et par poeng. Den gudløse Ivan ønsker ikke at Dmitrij skal ta sin straff, sone sin skyld (Dmitrij har kanskje ikke drept faren, men han har gjort mye annet galt, og det er for dette han er beredt til soning), men flykte til Amerika, altså forsøke å slippe unna med det. Amerika er for Dostojevskij noe av det mest urussiske, og dermed noe av det mest umulige, jag etter penger, den nye tid, demokrati og menneskelige rettigheter, ingen sann, ortodoks tro. Det er heller ikke et godt sted å sone, som Dmitrij selv sier. Ivan har også en annen grunn for å ønske at Dmitrij ikke blir sendt til Sibir, og det er at også han – den gudløse – har samvittighet og føler skyld. I et kapittel, som snart kommer, skal vi få vite mer om dette. Den eneste grunnen til at Dmitrij vurderer dette tilbudet, er at han er så forelsket i Grusjenka, og han er usikker på om straffanger har lov til å gifte seg. Kapittelet slutter med at Alosja sier han «ikke et eneste øyeblikk har trodd Dmitrij er en morder» (Ни единой минутой не верил, что ты убийца). Alosja er en bærer av sannheten i romanen, han lyver ikke og tar ikke feil. Leseren må skjønne at det er ikke Dmitrij som er skyldig i mordet på Fjodor Karamasov, det må være en annen. Løsningen kommer snart.
«Ikke du, ikke du» (не ты, ны ты) heter neste kapittel. Det skal bli sagt på en måte leseren først må oppfatte som ganske merkelig, men som siden skal bli helt klart. Det er Alosja som har tilgang på mer informasjon enn leseren, som ser mer og skjønner mer, han er ikke bare en budbringer for romanen og leseren, men i romanen også for Gud. Han får av Gud skjønne å vite det han trenger. Han blir som et medium. I dette kapittelet besøker han broren Ivan, direkte fra fengselet, som alltid hos Dostojevskij skjer alt sammen på en gang, rettssaken mot Dmitrij er i morgen, alt må ordnes denne kvelden. På veien til Ivan stikker han, liksom som et innfall, innom Katarina Ivanova. Der treffer han faktisk på Ivan, på vei ut, som han også hadde en forutanelse for at han ville gjøre. De snakker imidlertid ikke sammen her, men Alosja går inn til Katarina Ivanova, Katja. Ivan blir også med, på befaling fra Katja. Det er bare et bitte lite opptrinn der inne, der det ligger mye under som vi ikke får vite, om hva Katja og Ivan nettopp har snakket om, og hvordan forholdet mellom dem har blitt. At det har blitt mer intimt, skjønner Alosja av at de nå sier «du» (ты) og ikke «De» (вы) til hverandre. Begge er svært oppskaket over det som skal skje, og det som har hendt, kan man skjønne, men av hver sine grunner. Det er et lite forvarsel om at kommer til å bli skjebnesvanger under den kommende rettssaken, både hun selv og Alosja ser ut til å frykte at det er hun som skal sende Dmitrij til Sibir. Hun kan også være den som redder ham. I en følgende samtale mellom Ivan og Alosja i det de forlater Katarina Ivanovna får vi av Ivan vite at hun sitter med et brev som med «matematisk påviselighet» (матеатически доказывающий) beviser at han er morderen. Så kommer ordene. Det må med at Ivan ser dårlig ut, at han er nær ved å miste forstanden, Alosja ser det og han selv er bekymret for det, de har nettopp snakket om det. Ivan sier dettte om brevet Katarina Ivanova har fått fra Dmitrij, og Alosja sier oppstyrtet at dette er umulig, det er ikke Dmitrij som har drept faren. – Hvem er det da, spør Ivan, og så fortetter Dostojevskij øyeblikket, det går frem og tilbake at både Ivan og Alosja blir ute av seg, hver av sine grunner, snapper etter luften og har vanskelig for å få frem ordene, hvem er det, hvem er det? «Det er ikke du som som drepte far» (Убил отца, не ты), sier Alosja. Ivan blir opprørt, og ordene blir gjentatt, de samme ordene som er tittelen på kapittelet. Men hvorfor? Ivan er på ingen måte mistenkt, det kan ikke være ham, han var ikke på åstedet. Vi var der, selv om vi var der i mørket i kapittel 4, åttende bok. Ivan var til overmål i Moskva. Ivan og Alosja står under en gatelykt når de snakker om dette, Ivan er i søkelyset. Alosja sier at Ivan har sagt det til seg selv, alene, Alosja vet det og Ivan vet det. Alosja opptrer som et medium, han har informasjon annetsteds fra. Gud opptrer i denne romanen, informasjonen kommer fra ham. Det kommer også frem at Ivan har snakket med Djevelen. Vi skal selv snart få være til stede i et møte mellom dem. Men først er det tre kapitler om Smerdjakov, og visitter hos ham.
Det første besøket er på hospitalet, der Smerdjakov ligger etter det kraftige epileptiske anfallet han skal ha fått natten Fjodor Karamasov ble drept. Selv om to doktorer på det sterkeste bekrefter at anfallene var ekte, blir det antydet at han kanskje kan ha forstilt seg. Det er Ivan som lurer på det, etter samtalene han og Smerdjakov hadde tilbake i femte boks kapittel syv. Nå besøker Ivan Smerdjakov på sykehuset. Ivan spør Smerdjakov ganske inngående, hvordan kunne han forutse at han ville få anfall akkurat på stedet og timen, akkurat samme natt faren blir drept, men Smerdjakov svarer unnvikende og henviser til legene. Det kommer imidlertid frem at Smerdjakov har lagt mye mer i samtalene han har hatt med Ivan, enn Ivan har gjort, og det gjelder både egne og Ivans ord. Ivan blir meget urolig, men Smerdjakov er avvisende og unnvikende på de avgjørende punkt.
Neste besøk er hjemme hos Smerdjakov selv, etter at han er utskrevet fra sykehuset. Samtalene fortsetter. Det må med at Smerdjakov i alle disse tre kapitlene fremstår helt motbydelig, som et udyr. Man kan kanskje lese ham som et produkt av det gudløse, som en vanskapning, noe han nesten også er, født av Stinke Lisa, med denne ukjente faren som sikkert er Fjodor Karamasov. Han er liksom ikke et menneske, man har rett til å hate ham. Samtidig kan man også lese ham som en som har gått gjennom livet på denne måten, som et ikke-menneskelig udyr, som alle kan hate og forakte, som ikke teller med. Det kommer nå frem at det er Smerdjakov som har drept far Karamasov, men han gir helt og holdent Ivan skylden. Det at Ivan reiste bort blir tatt som en bekreftelse på at drapet skal skje, Ivan vil holde seg unna når ugjeringen skjedde. Smerdjakov tar fullt ut på alvor Ivans lære om ateismen, om at alt er tillatt, og dreper faren fordi han vet han vil slippe unna med det. Moralen teller ikke, samvittigheten er null, og for dette udyret kan det også være slik. Enten man leser ham som et rent udyr, som et symbol, så å si, eller man leser ham som et levende menneske, som hele sitt liv har blitt pint og plaget, som aldri har fått opplevd kjærligheten, og som aldri har fått sjansen til å lære forskjellen på rett og galt. Han følger derfor den mest forførende lære, den til Ivan. Det er verdt å merke seg at det gjennom hele romanen aldri er noen samtale mellom Alosja og Smerdjakov. Vi får aldri vite hvordan det hjertegode menneske Alosja som tror godt om alle og ønsker godt om alle, til og med den særdeles vanskelige Lisa, forholder seg til udyret Smerdjakov. For Ivan treffer dette samvittigheten og skyldfølelsen. Han ønsket faren død, han vet det selv, og Alosja sier det også (da må det være sant, det er det siste som skjer i kapittel 6 denne boken), og Smerdjakov blir bare et redskap for gjennomføringen. Ivan blir plaget av skyldfølelse, den gudløse har samvittighet. Brevet med det matematiske beviset for at Dmitrij er morderen, som Katja har, blir også gjengitt i dette kapittelet. Det er skrevet i rus, og inneholder mange av opplysningene som stemmer overens med drapet, dagen det skal skje, måten det skjer på, beløpet som skal stjeles, straffen som skal komme og som han er villig til å ta, det er en full tilståelse – bare med den lille forskjell at det skjedde dagen før drapet. Så hva er den da verd? Og hva når Smerdjakov går inn og dreper Fjodor Karamasov på nøyaktig samme måte som Dmitrij har beskrevet? Det er dette som skjer. Under det tredje besøket får vi vite hvordan mordet har skjedd. Smerdjakov forteller i detalj, han har opptrådt fullstendig kalkulerende og ikke latt følelsene spille inn i det hele tatt. Det gjelder både i planleggingen av mordet, gjennomføringen av det og oppførselen etterpå. Han er redskap for forbrytelsen, og et redskap som nesten ikke er menneskelig, så perfekt er det utført. Her viser også krimforfatteren Dostojevskij sitt mesterskap. Som endelig bevis på at det må være Smerdjakov, har han de 3000 rublene og overleverer dem til Ivan. Senere tar han livet av seg, som vi får høre av Alosja i kapittel 9 i samme bok.
Vi ser også at Dostojevskij tar opp et interessant spørsmål om skyld. Hvem er her skyldig i fadermordet? Er det den som blir dømt, den som har begått det eller den som har lagt idegrunnlaget for det? Romanen viser at det i alle fall ikke er den som blir dømt. Den som begår det er bare et redskap, det er den som har tenkt ut ideene som førte til mordet som har skyldfølelsen og blir plaget av samvittigheten. Vi husker også Fader Sosimas ord om at enhver er skyldige overfor alle. Det er for denne ideen Dmitrij påtar seg å sone. Vi har også en finesse i at Smerdjakov antagelig er uekte sønn av Fjodor Karamasov. Det skjer altså et fadermord i romanen. Det er bare ikke Dmitrij som har begått det.
Smerdjakov er også gjort til et udyr, en vanskapning, født av Stinke Lisa, med ukjent far, men sterke antydninger om at Fjodor Karamasov bare har gjort det som en lek. Han er skapt liksom for å vise at ingen handling er for nedrig til at ikke Fjodor Karamasov kan begå den. Slik kommer vi også inn på noen spørsmål om skjebne med greske dimensjoner. Fjodor lager selv den man som skal drepe ham. De gamle, greske tragedieforfatterne ville garantert tatt tak i dette om de skulle lage drama av materialet. I Brødrene Karamasov mener jeg det er et viktigere poeng at Smerdjakov blir et umenneske. Han er produktet av gudløsheten, født av en gudløs handling, foret med gudløse tanker. Sånn går det. Smerdjakov er blitt en karakter man skal hate. For dem som har problemer med å se ham som en ren ide, som det inkarnerte produktet av gudløsheten, for dem som mener at også romanfigurer er mennesker, ser man i Smerdjakov hva som skjer med et menneske som er uønsket av alle og som aldri får oppleve kjærligheten. Jeg mener det er representativt at det aldri er noen fortrolig samtale mellom Kristusfiguren Alosja og Smerdjakov, de er aldri alene sammen, forholder seg aldri direkte til hverandre. Alosja er glad i alle mennesker, men Smerdjakov er i romanen en skapning det skal være lov å forakte. Alle de andre personene i romanen viser frem gode, menneskelige sider i møte med Alosja, det er bare Smerdjakov som ikke får sjansen til det. Man skal forakte ham, som man skal forakte ideene han er resultatet av.
Etter besøkene hos Smerdjakov får Ivan selv besøk, og det av Djevelen. Det er alltid litteraturteknisk interessant når Djevelen opptrer i romaner og noveller, det er et eget studium hvordan han opptrer og hvilken funksjon han har. Den mest berømte opptredenen er selvsagt legenden om Faust, der Mefistoles oppsøker Faust og får sjelen hans mot at Faust får oppfylt noen ønsker i livet. Det skjer altså en byttehandel, der Faust får det han drømmer om i livet, mens Mefistoles får sjelen hans etterpå. Goethe har behandlet temaet i hans kanskje aller største verk, Faust, og Thomas Mann har også brukt temaet i sin roman, Dr. Faustus. Ellers har vi interessante opptredener av Djevelen i Mesteren og Margarita, av Mikhail Bulgakov, som vil bli behandlet her på bloggen i mars, og selvsagt også i Dante, om enn hans person og funksjon der er helt annerledes enn i de andre verkene jeg her har nevnt.
I Brødrene Karamasov kommer Djevelen til Ivan om natten, når Ivan sover eller hallusinerer. Kapittelet heter også «Djevelen. Ivan Karamasovs mareritt» (Черт. Кошмар Ивана Федоровича). Ivan er syk, har feber og feberfantasier, og han har også uttalt til Alosja at han er i ferd med å bli gal. Sannhetsbæreren i romanen, Alosja, frykter at det er sant. Dostojevskij legger altså mye inn på å bevare realismen i romanen, dette er noe som kunne skjedd. Samtidig er Djevelen den karakteren i romanen som er mest detaljert beskrevet. Ingen av de andre blir det egentlig skrevet særlig mye om, hvordan de ser ut og hva de har på seg, for fantasifiguren Djevelen blir det beskrevet nøyaktig. Det er en artig kontrast.
Oppførselen til denne Djevelfiguren er også ganske artig. Det er en humoristisk utlevering av ideene Ivan står for. Det er ikke selve Lucifer som kommer, den falne engel, Satan, den onde og skrekkelige, men en ganske velkledd og smått sympatisk Djevel som forsøker å vinne Ivan over til sin sak. Han opptrer smiskende, slesk, manipulerende og forførende. Thomas Mann må godt ha kjent Dostojevskijs roman da han skrev Dr. Faustus, de to djevlene i hver sin roman har noen av de samme karakteregenskapene. Det er Fristeren, som man kjenner ham fra barnesangene. Hos Mann er han riktignok mer utspekulert, farligere, hos Dostojevskij opptrer han bare i dette kapittelet og forsvinner. Det er aldri snakk om å opprette noen pakt.
Ivan reagerer på ham med sinne. Han tror ikke på ham, og vil ha ham vekk. Men Djevelen spør hvis han ikke tror på ham, hvorfor kaster han da ting på ham og prøver å slå ham? Er dette en måte å behandle en drøm på? I disse humoristiske scenene blir også troen til Ivan, og troen generelt, problematisert. Ivan insisterer på ateismen, han vil ikke tro, han avviser religionen og erstatter dem med sine egne ideer, men kimen til troen ligger i ham og i alle andre allikevel (mennesket er et religiøst vesen), og frykten for at verden ikke er mer enn det man ser er noe man vanskelig kan fornekte. Samtalen med Djevelen viser at Ivan ikke er så sikker i sin tro allikevel. Og tvilen kommer kanskje ikke fra Djevelen, men fra Ivan selv.
– Браня тебя, себя браню! – опять засмеялся Иван, – ты – я, сам я, только с другою рожей. Ты именно говоришь то, что я уже мыслю… и ничего не в силах сказать мне нового!
– Å banne til deg er som å banne til meg selv! + begynte Ivan igjen å le, – du er meg, meg selv, bare med et annet tryne. Du sier akkurat det som jeg allerede har tenkt ut… og er ute av stand til å si meg noe nytt!
Blant mye annet forteller Djevelen «en legende» som illustrerer dette poenget, og flere andre poenger. Det dreier seg om en mann som har fornektet Gud og det meste hele livet, han dør, og har ikke forventinger om et etterliv. Det blir ham imidlertid tilbudt, han kan til og med få innpass i paradis, han må bare gå en kvadrillion kilometer først (24 nuller, en billion billioner). Han vil ikke, og blir liggende noen tusen år før han likevel begynner å gå. Til slutt kommer han frem, og etter å ha vært i himmelen bare to sekunder, utbryter han at for disse to sekundene kunne han gått den mangedoblede distansen (faktisk en kvadrillion kvadrillioner i kvadrillionte potens, et usannsynlig høyt tall, allerede hundre i hundrede potens har 200 nuller, tallet er å regne som uendelig). Ivan utbryter at dette er en legende han selv skrev som 17 åring på gymnaset, Djevelen kan ikke komme med noe nytt, Djevelen er hans egen fantasi. Samtidig er «legenden» en overdreven illustrasjon til hva Dmitrij skal gå igjennom. Hvis ferden ender i paradiset, er ingen reise for lang, ingen plage for stor. Heller ikke 20 år i malmgruvene i Sibir. Det at han har blitt arrestert og står i fare for å bli dømt, gjør at Dmitrij har begynt på denne ferden. Også han lå først stille uten å foreta seg noe, som mannen i legenden.
Det er i det hele tatt mye å ta tak i i dette kapittelet om Ivan og Djevelen. Nøkkelen er at ideene som gjelder ellers i romanen blir forvrengt og forvridd, strukket, dratt og lekt med, som en scherzo i musikken, men likevel til å kjenne igjen. Det illustrerer også Ivans kvaler, hans nervepåkjenninger, og forbereder rollen hans i rettssaken mot Dmitrij som skal være allerede neste dag (som alltid skjer alt fort hos Dostojevskij, helst på en gang). For litteraturhistorien er det også interessant med talen med et legemliggjort fantasiprodukt, en dobbeltgjenger eller en innbilning som blir materalisert. Dette motivet er også mye brukt, blant annet av vår egen Dag Solstad i flere av hans nyere romaner.
Siste kapittel blir brukt til at Alosja kommer, og avbryter Djevelbesøket. Det er da et par ting som ytterligere underbygger at det har vært en drøm, blant annet står et glass Ivan skal ha kastet mot sin gjest fremdeles på bordet. Samtidig er det et par ting som tyder på at det ikke har vært bare en drøm, det blir etterlatt litt gåtefullt. Men om det er det ene eller andre er ikke så viktig for romanen. Viktig er at nå at Ivan blir stadig dårligere, natten før rettssaken, og at Smerdjakov har etterlatt seg et brev ved selvmordet:
«Истребляю свою жизнь свою собственной волей и охотой, чтобы никого не винить»
«Jeg utsletter mitt liv med min egen vilje og lyst, slik at ingen blir gitt skylden».
Hans siste ord blir holdt i pennen av Dostojevskij. Han tar ikke livet sitt, men utsletter (истребить) det, slik at det blir som det aldri har vært. Hans skyld faller utenfor diskusjonen. Resten av notisen går selvsagt på selvmordet, at ingen skal bli gitt skylden for det, men det ringer også utover mot rettssaken som skal komme, og romanens spørsmål om hvem som er skyldig overfor hvem. Min lesning holder Smerdjakov utenfor denne diskusjonen, noe jeg også har forsøkt å argumentere litt for.
Tolvte bok: En rettslig feil (Сушебная ошибка)
Romanens lengste bok avslutter den. Det er 14 kapitler i den, og i min russiske utgave utgjør de 104 sider. Handlingen er rettssaken mot Dmitrij Karamasov, hvor den som ikke kjenner utfallet har samme type lesning som ved en spenningsroman foran seg. Romanen er komponert slik at leseren nå vet at Dmitrij er uskyldig, at det er Smerdjakov som har drept faren, men at indisiene som peker mot Dmitrij er overveldende, og bevisene mot Smerdjakov er lik null. Det er bare vitneutsagn fra Dmitrijs brødre, Ivan og Alosja, som kan tale for at det er Smerdjakov. Og man kan lett forestille seg rettens reaksjoner mot brødres beskyldninger mot en avdød vanskapning. Det ser dårlig ut for Dmitrij.
Vi må før vi begynner ta med litt om Dostojevskijs syn på det nye rettssystemet som Russland mer eller mindre har importert fra Europa på denne tiden. Han foraktet det. Han trodde ingenting på «de humanistiske ideer» dette nye rettssystemet representerte. Tvert i mot så forkvaklet det hodene på folk, da man for første gang begynte å finne brotsmenn som ikke følte seg skyldige. Det var andre som hadde skylden, samfunnet, dårlig oppvekst, hva som helst. Det var en form for medmenneskelighet Dostojevskij ikke kunne noe med, at ugjerninger skulle bortforklares og skylden legges på alle andre. For Dostojevskij var den moralske følelsen av å ha gjort noe galt helt nødvendig for å kunne begynne den soning som var viktig, nemlig den sjelens soning man gjorde overfor Gud. Han skriver et sted (uten at jeg nå kan gjengi hvor, hjelp meg gjerne den som vet) at den gang han selv var i Straffearbeid i Sibir, så traff han selvsagt alle mulige ugjerningsmenn som hadde gjort de mest redselsfulle ting. De hadde en ting felles, og det var at alle visste at de hadde gjort noe galt. Slik var det i følge Dostojevskij ikke lenger, og det er det nye rettssystemet som har ødelagt dem. Her blir veltalenhet og løgner viktigere enn rettferdighet og sannhet, det er viktigere for advokatene å vinne saken, enn at rettferdigheten skjer fyllest. Rettssaken i Brødrene Karamasov illustrerer forbilldelig hva Dostojevskij mener.
Aktørene kjenner vi for en stor del fra før. Den mistenkte er Dmitrij Karamasov, anklaget for mordet på sin far, Fjodor. Vitnene er romankarakterene vi har blitt kjent med gjennom romanen så langt. I tillegg kommer det til særlig to nye som skal gjøre en del av seg. Aktor er statsadvokat Ippolit Kirillovitsj, forsvareren Fetjukovitsj. Fetjukovits kommer fra St. Petersburg, er en stjerneadvokat, nettopp av den typen Dostojevskij forakter. Han er kjent for å reise rundt i provinsene og ta sensasjonelle saker det er stor oppmerksomhet rundt, sånn som denne, og han er kjent for aldri å tape. Også motparten, Ippolit Kirillovitsj, frykter ham, om han har aldri så gode kort på hånden. Fetjukovitsj er en trollmann med ord som kan vippe en hvilken som helst sak til sin fordel, om det ser aldri så umulig ut. Han er en juridisk ekspert mer enn en moralsk ekspert, han er en retoriker, men ikke en søker etter sannheten. Han er forfengelig, ikke rettferdig. Også om Kirillovitsj blir det uttalt at han ser på denne saken som et karrieresprang, om bare ikke denne Fetjukovitsj stikker kjepper i hjulene for ham, så han ikke klarer å vinne den.
Saken går sin gang de første kapitlene, det er virkelig underholdende lesning, vitner blir avhørt og Fetjukovitsj avkler dem deres troverdighet. Det gjelder særlig tjeneren Grigorij, som blir stilt frem til spott og spe der blant øvrigheten, lite han vet. Alosja har vitnesbyrdet at broren ikke er morderen fordi han sier det selv, og broren snakker sant, det ser Alosja på ansiktet hans. Siden husker han på scenen der broren slår seg på brystet tilbake i første boks siste kapittel , for leseren gjentatt flere ganger i andre sammenhenger, men forstår Alosja plutselig hva det er, det er pengene. Det styrker Mitjas sak, Alosja er troverdig, Dmitrij impulsiv, han roper at akkurat slik er det, og Fetjukovitsj får også mye ut av dette vitnesbyrdet.
Deretter er det Katarina Ivanovna som skal vitne. Hun skal bli en nøkkelfigur under rettssaken. Mange lurer på om hun ønsker å hevne seg for at Dmitrij forlot henne til fordel for Grusjenka, det et til å begyne med knyttet speninng til oppførselen hennes i rettssalen. Til å begynne med gjør hun imidlertid mer enn man kan vente for Dmitrij. Hun insiterer på at det skal komme doktorer og vitne for ham, hun betaler dem til og med, og gjør også andre anstrengelser som skal styrke Mitjas sak. Det er også hun som har sørget for at Fetjukovitsj er forsvareren hans, Fetjukovitsj er ikke billig. Vitnemålet hennes er også selvstendig selvoppofrende. Hun spiller den rollen hun har påtatt seg tidligere i romanen, at hun skal være Dmitrij tro og hengiven, selv når han forlater henne. Ting som taler mot Dmitrij dekker hun over, selv når det gjør at hun selv fremstår i et dårligre lys, slik som når hun forteller historien om hvordan hun hadde gått til ham for å få penger til å redde faren sin, uten å fortelle at det var Dmitrij som hadde bedt henne komme. Dette er også en historie som går igjen og igjen i romanen, og som leseren skal ha fått med seg. Dmitrij får svært mye sympati for dette vitnesbyrdet. Grusjenkas innlegg er mer følelsesladd, hun vekker ikke varme følelser hos tilhørerne, og vinner heller ingen sympati for Dmitrij. På den annen side er Grusjenka ekte, umiddelbar og ærlig, hun dekker ikke sine følelser, og kalkulerer ikke, mens det for Katja er viktigst hvordan hun blir oppfattet, og at alle skal se hvor skjønn hun er.
Vi får se mer av Katja etter at Ivan har vitnet. Ivan er fortsatt febersyk, og det var egentlig tvil om han i det hele tatt skulle klare å vitne, og når han først gjør det, hvordan det vil gå. Det ender imidlertid opp med at han bestemmer seg for å legge frem alt han har, inkludert de 3000 rublene fra Smerdjakov. Selv om han ikke har noen vitner på at det er fra Smerdjakov han har fått dem, gjør det sterkt inntrykk i retten. Inntrykk gjør det også da han selv tar på seg skylden for mordet, og begynner å fable om djevelbesøk, og i det hele tatt ser ut til å være ute av seg. Det er imidlertid mulig å mene at Ivan er vel så skyldig som Dmitrij, som sitter på tiltalebenken, og kanskje kan man til og med mene at det er den guddløse tilstanden han har vært i tidligere som er gal, mens det at samvittigheten taler til ham og at han føler skyldfølelse er i ferd med å lede ham på den riktige vei. Den moralske skyld for drapet ligger mer hos Ivan enn hos Smerdjakov, som også Kjetsaa påpeker i sitt etterord til romanen (utgave fra Solum).
Aller mest inntrykk gjør Ivans tale på Katja. Hun bestemmer seg etter den for å legge frem brevet hun har fått fra Mitja, det som med matematisk påviselig beviser at han er morderen. Hun som altså først var heltinnen som frelset ham, blir nå bøddelen som sørger for å få ham straffet. Det er ingen tvil om at det er Ivans vitnesbyrd som får henne til å gjøre det, om det er av det at han påtar seg skylden for mordet (dette er noe de har kranglet om), eller om hun ikke vil ha noe av at andre enn henne frelser Dmitrij, eller hva det egentlig er som utløser handlingen hennes, det er ikke godt å si, men det at hun viser frem brevet besegler i alle fall Dmitrijs skjebne. Han har jo som vi vet skrevet nøyaktig hvordan faren skal drepes, og at han skal gjøre det. Det er en full tilståelse – bare det at den skjer på forhånd. Selv leverer Katja nå et nytt vitnemål, der alt som taler dårlig for Dmitrij blir tatt med, og avslutter med å si at årsaken til at hun gjør det, er at han – Dmitrij – nå har sørget for å drive Ivan fra forstanden. Kanskje er det også av hevn mot Dmitrij for alt han har gjort mot henne, romanens forteller spekulerer i det. Dette kapittelet slutter med at Grusjenka styrter bort til Dmitrij, omfavner ham, og kaller Katja en slange. Det er i det hele tatt stort oppstyr. Og med det er vitneforklaringene på det nærmeste slutt.
Så følger flere kapitler med statsadvokatens og forsvarsadvokatens tale. Disse kapitlene er med først og fremst for å holde på spenningen, for å målbære Dostojevskijs kritikk av det nye, moderne rettssystemet (som selvsagt bare er en biting i denne store romanen) og for leserens fornøyelses skyld. Det er da også fornøyelig lesning, begge de to advokatene legger ut i det vide og det brede, spekulerer og antar, forsøker å trenge inn i de involvertes psykologi, tar for seg forskjellige muligheter, vurderer og konkluderer, tilsynelatende strengt rasjonelt og med logiske slutninger, men vi som nå kjenner historien vet at det stemmer bare ikke. Verken stadsadvokat Ippolit Kirilliovitsj eller den berømte stjerneadvokat Fetjukovitsj er i nærheten av å treffe begivenhetene som de skjedde, eller de ulike karakterene som de er. Kirillovitsj konkluderer naturlig nok med at Dmitrij er skyldig, og skal dømmes strengt for fadermord (også for at «Europa ikke skal få forståelsen av at vi godkjenner fadermord hos oss), mens Fetjukovitsj vil ha ham frikjent eller dømt under formildende omstendigheter. Mellom talene er det kostelige kommentarer fra publikum, som diskuterer saken og utfallet av den.
Spesielt kan man hente frem delen i talen til Kirillovitsj, der han snakker om den Karamsovske, ustyrlige kraft. Dette er en kraft som bodde hos far Fjodor Karamasov, og på forskjellige måter i alle de fire sønnene. For forsvarens tale kan man se Dostojevskijs grep om retorikken, at han gjør Fetjukovitsj til en bedre taler enn Kirillovitsj, og at det virkelige høydepunktet er når han ikke forsøker å argumentere for at Dmitrij begikk mordet, men at han ikke bør straffes eller bør straffes meget mildt for det. Han argumenterer her meget appellativt, det er kun til tilhørernes følelser han henvender seg, og de russiske følelser lar seg selvsagt rive med. Vi kan også merke oss at han egentlig ikke ønsker å finne frem til sannheten i denne saken, han taler for å oppnå et mål, og det målet er å få Dmitrij frikjent eller dømt mildest mulig.
Også etter dette er det noen kostelige kommentarer om de to talene, og om de mulige utfall av saken, før dommen kort og konsist blir kunngjort: Dmitrij er skyldig. De siste kommentarene i selve romanen er fra rettens publikum på vei ut.
– Да-с, мужики наши за зебя постояли.
– И поконили нашего Митеньку!
– Jah, bøndene våre gav ikke etter.
– Og gjorde det av med vår kjære Mitja!
Og vi forstår hvorfor fader Sosima bøyde seg ned og kysset nettopp Dmitrijs føtter, den gang under det skandaløse møtet helt tilbake i bok 1, kapittel 6.
Epilog (Эпилог)
Romanen slutter imidlertid ikke der. Den har også en viktig epilog med tre kapitler. I det første er det bare nærmere opplysninger om dommen, og om hva som vil skje med Dmitrij. Katja får også her en sjanse til å forklare seg, og til endelig å vise frem sine menneskelige følelser, som hun har holdt skjult gjennom hele romanen i forsøk på å spille ulike roller, som oftest de heltmodige og selvoppofrende. Også hun skal nok i det som gå ut av romanen i ferd med å gå gjennom en soning. Det er snakk om å rømme til Amerika, som selvsagt ikke vil bli noe av, og det er et sterkt møte mellom Katja og Grusjenka som fortsatt hater hverandre intenst.
Det er imidlertid det aller siste kapittelet som er det viktigste, og vakreste, og en herlig avrunding av denne store roman. Det handler om lille Ilusjas begravelse. Lille Ilusja, sønn av drankeren Snegirjov, som sist vi så ham lå syk og hadde bursdag, er naturligvis blitt helt glemt av leseren under alt som skjer med oppklaringen av mordet og rettssaken. Nå er han her igjen, og nå er han død. Alosja er i begravelsen, og for en gangs skyld har også Snegirjov klart å la være å drikke. I motsetning til fader Sosima, kommer det ingen lukt fra liket til lille Ilusja. Det er allerede et lite varsel om at det er han som er den hellige, han som er varselet om det som skal komme.
Begravelsen er virkelig sørgelig. Den lille gutten ligger der i kisten, og den sinnssyke moren vil ha blomsten han holder i hånden. Faren Snegirjov vet ikke sin arme råd, og kaller sin sønn «lille far, kjære lille far» (батюшка, милый батюшка) som han også har gjort mens han var i live. Han vil ikke gi slipp på ham, vil ikke begrave ham på kirkegården, vil ha ham begravd ved stenen hans, men det vil jo de andre ikke gå med på, han må i kristen jord. Så bærer de han ut, lille kisten, alle gråter. Ilusja har som et slags siste ønske at de skal strø småsmuler på graven hans, slik at småspurvene kan komme og spise. Det er rørende vakkert, men også symbolsterkt, med allusjoner til Bibelen og billedlig med at alle kan forsyne seg med mat ved hans minne. Det er mange slike rørende detaljer, og tungt sørgelig at den lille, tapre gutten er død og skal begraves. Hvor meningsløst er ikke det?
Men så er det denne epigrafen, her i sin russiske form (den norske står i min første post om Karamasovbrødrene, i romanen selv og i Joh 12,24):
Истиннр, истинно говорю вам: если пшеничное зерно, падши в землю, не умрет, то останется одно; а если умрет, то принесет много плода.
«Hvis hvetekornet faller til jorden og dør, bærer det megen frukt» er budskapet. Så gjelder også her. Lille Ilusja er hvetekornet som har falt til jorden og dødd, midt mellom alt det fæle og grusomme som har skjedd ellers i romanen. Nå skal han bære frukt, og det skjer så vakkert at jeg er lykkelig det er Dostojevskij som har tenkt det ut og plassert det som avslutningen på sin siste roman. Dette er fullbyrdelsen av hans verk, en krone verdig hans store forfatterskap.
Etter at Alosja og barna, 12 stykker av dem, Jesus og disiplene, har forlatt den lille stuen for å la familien Snegirjov sørge i fred, snakker de naturligvis om det som har skjedd og står foran dem, og hvor fælt alt er det. Lille, veslevoksne Kolja Krasotkin («den vakre», vi husker ham) sier det er kjempetrist, og at han hvis han bare kunne fått vekket ham til live igjen, så ville han gitt alt i verden! (мне очень грустно, и если б только можно было его воскрестить, то я бы отдал все на свете!) – Ах, и я тоже, – сказал Алеша. «Ark, jeg også, sa Alosja». De andre ungene går også rundt og sørger, og diskuterer. Så kommer de til Ilusjas sten, den far Snegirjov ville begrave ham ved. Der er det Alosja stopper opp, og samler ungene rundt seg for å holde en liten tale, nettopp her, på dette stedet. Talen er på et par sider, så enkel at et barn kan forstå den, og den behandler også barna fullstendig som likeverdige, det er et ekte og oppriktig ønske fra Alosja om å få sagt et par ord her ved Ilusjas sten, til minne om ham. Det er selvsagt en illusjon til Bibelen, Jesus og barna, «la de små barn komme til meg», men scenen er også aldeles vakker i seg selv, og trenger ikke Bibelen som underlag. Den går helt enkelt på hvordan alle her var fiendtlig innstilt til Ilusja, den gangen de kastet stein på ham da han tappert forsvarte faren sin. Men nå er alle samlet og føler stor kjærlighet for hverandre, og hvem andre enn Ilusja er det som har ført dem sammen? La oss ta vare på dette minnet gjennom livet, der utvilsomt mye vil skje, men uansett hva som vil skje, så må de huske dette minnet da de stod sammen og følte kjærlighet til hverandre, og la dette være den nødvendige inspirasjonen til å avstå fra onder handlinger. Den står helt på siden av den blendende retorikken til de to statsadvokatene i rettssalen, dette er enkelt og likefrem, la oss huske hverandre og være glade i hverandre. Og det skal være lille, tapre Ilusja som skal være minnet som får frem denne gode kjærlighetsfølelsen, slik gir hans død mening, slik blir han det frøet som siden skal gi megen frukt, om bare de 12 barna på hvert sitt sted sprer denne kjærligheten videre. Og leseren, som fort kan være grepet av den samme følelsen, kan sørge for at denne kjærligheten blir spredd også i den virkelige verden, til minne om lille Ilusja. Dette er romanens hovedbudskap og svaret til Storinkvisitoren. Jeg slutter meg til Koljas utrop i det barna og Alosja går hånd i hånd ut av romanen: Ура Карамазову! [Ura Karamazovu] «Hurra for Karamasov!»
Helt grei litteratur 