Twelfth night, or what you will

Shakespeares komedier handler om kjærlighet. De begynner gjerne i en tilstand av uro. Det er et eller annet som gjør at de som skal ha hverandre ikke kan få hverandre. Ofte er de ikke engang klar over hverandre når stykket begynner. Så går stykket sin gang, forhindringene blir overvunnet, de som skal ha hverandre, får hverandre, og alle forenes i lykke. Komediene går fra uro til ro, mens tragediene gjerne går motsatt vei. Der er det gjerne fred og harmoni til å begynne med, men når det slutter er freden tapt for alltid. Lykken er ugjenkallelig forbi.

I sine midterste komedier når Shakespeare sitt mesterskap i denne overgangen fra uro til ro for komedien. A midsummer nights dream står litt for seg selv, den er et eventyr i all sin magi og trolske opptrinn. Men den oppfyller likevel formelen. Til å begynne med er Hermia og Lysander, Demtrius og Helena forhindret fra å få hverandre. I løpet av stykket blir hindringen overvunnet, selv om det er ved hjelp at magiske dråper fra en elskovsplante. A merchant of Venice står også litt utenfor, siden den er så mørk, og andre deler av handlingen overskygger det at folk gifter seg med hverandre. Står utenfor gjør også The merry wives of Windsor, den har handlingen lagt opp på en helt annen måte og foregår i et helt annet miljø.Der er ikke målet å få alle gift, men heller å tøyse lite grann, særlig med Falstaff.

Så står vi igjen med de tre høydepunktene. Much ado about nothing, As you like it, og denne, Twelfth night, or what you willst. Særlig i de to siste er det som om Shakespeare mest av alt leker seg i sjangeren. Gi folk det de vil ha, og gi dem mye av det, ser ut som å være parolen han har kost seg med. I As you like it blir uroen som vi har sett etablert med første replikk. Og så forandrer den seg egenlig ikke før den plutselig går over, nesten av seg selv, og alle blir gift. De blir gift i slike mengder at dramatikere flest ville ha problemer med å få plass til så mange karakterer i samme stykke. Og mange ser ut som de gifter seg bare på gøy, de blir med på leken de også, let’s get merry.

Twelfth night, or what you will, tar opp tråden, og fortsetter på akkurat samme måte. Tittelen spiller på tolvte natt jul, den dagen stykket skal ha hatt sin premiere. Dette var den store festdagen i gammel engelsk julefeiring. Det var dagen fattige kunne kle seg ut som rik, og hvor man snudde opp ned på alt. Det var en dag for løssluppenhet og glede. Til denne dagen har også Shakespeare skrevet en av sine mest løsslupne komedier, utstyrt med noen av sine festligste karakterer. Her er de to drukkeboltene, Sir Toby og Sir Andrew, her er den lystige og veltalende klovnen Feste, og her er den gjennomført sleske, og med det ufrivillig komiske, Malvolio. De deltar i handlingen sammen med altfor sørgende hertuginner, nye kvinner som kler seg ut, og som får både kvinner og menn forelsket i seg, ja, i det hele tatt.

As you like it er laget til allmenn forlystelse. Det ligger i tittelen, As you like it – «Som dere vil ha det», som det ligger i stykket selv og hva som skjer i det, og i avslutningen hvor så godt som ingen står igjen ugift. Det samme gjelder i Twelfth night, or what you will – «Tolvte natt jul, eller hva som helst». På norsk må vi nok ha med tolvte natt jul, for å vite hvilken natt det er snakk om. Eventuelt burde vi kalle det Trettende dag jul, siden det er det dagen kalles hos oss. Men det ville gitt oss helt andre assosisasjoner enn det originalens tittel skal gi. Hva som er lagt til etterpå, betyr at det er ikke så farlig med tittelen, eller med stykket, eller med noe. Det er bare på gøy alt i hop.

Likevel får vi ikke den samme roen over morsomhetene og spilloppene i Twelfth night, som vi fikk det i As you like it. Der er det bare Jaques som ikke helt kan bli med på den gode stemning, men han gjør det helt av egen fri vilje, og plager ingen med det. I Twelfth night har vi uroen med Malvolio, som har blitt behandlet som gal uten å være det, og blitt lurt på det skammeligste og groveste. Riktignok har han selv gjort seg fortjent til det med oppførselen sin, og det er hans egen kjærlighet til seg selv som gjorde at han kunne tro på brevet han fikk til seg. Det er bare at det ble slik misforhold mellom straffen og forbrytelsen. Han har ikke bare fornedrelsen han har gjennomgått å tenke på, han har også mistet drømmen sin i lievet. Han ville aldri kunne slå seg opp og bli hertug eller noe som helst, han vil alltid bli bestyrer, alltid vite at Olivia valgte enn annen enn ham. Og om han fortsetter hos henne, vil han selv se Olivia med sin mann hver dag. Han har all grunn til å bli så bitter som han ble til slutt, all grunn til å ville hevne seg på hele bunsjen.

Hvis vi da ser på stykket som helhet, fra første til siste replikk, så ser vi at det begynner med Orsinos berømte: If music be the food of love, play on. Det blir sagt til musikerne hans, men det er også utmerket som startreplikk til en komedie som skal ha så mye spill og lek, sang og kjærlighet. Stykket de spiller, teaterstykket Twelfth night, er også en slik slags næring til kjærligheten. Det kan være fristende å se hva slags toner spillet består av. Det er gjort i blogginnlegg hver dag denne uken, men vi har ennå ikke sett på den siste sangen i stykket, Festes lille epilog.

FESTE

[Sings]
When that I was and a little tiny boy,
With hey, ho, the wind and the rain,
A foolish thing was but a toy,
For the rain it raineth every day.
But when I came to man’s estate,
With hey, ho, the wind and the rain.
‘Gainst knaves and thieves men shut their gate,
For the rain, it raineth every day.
But when I came, alas! to wive,
With hey, ho,the wind and the rain.
By swaggering could I never thrive,
For the rain, it raineth every day.
But when I came unto my beds,
With hey, ho, the wind and the rain.
With toss-pots still had drunken heads,
For the rain, it raineth every day.
A great while ago the world begun,
With hey, ho, the wind and the rain.
But that’s all one, our play is done,
And we’ll strive to please you every day. (5,1,386-405)

Det er ikke sang av ren glede og kjærlighet. Den har sine dominerende, melankolske elementer. Det er Feste som synger om livet sitt, med omkvedet «hei, hå, vinden og regnet», kanskje med «hei, hå» som festen og moroen, spilloppene, «vinden og regnet» for elementene som også er til stede. Regnet regner hver dag. Han synger om hvordan de narraktige tingene var som leker da han var liten, men så kom han til godsene med skurker og kjeltringer, og så skulle han gifte seg, men klarte det aldri. For lenge siden begynte verden, men det får være som det vil. Skuespillet er slutt, og vi strever alle med å glede dere hver dag.

Slike sanger er laget for å synges en gang på scenen, og skal naturligvis ikke studeres og tolkes i hjel. Men det er klart, det er ingen lystig sang publikum skal gå hjem med. De har nettopp sett Malvolio ha sin opptreden av menneskelighet. Selv om han er innbilsk og vanskelig å like, har han også følelser, og de har blitt skikkelig forulempet av spøken de andre stelte i stand for ham. Han er alene og isolert. Nå kommer også Feste, som bare har smilt og spilt og lekt gjennom hele stykket, til uttrykk med litt følelsesliv han også. Han fikk ingen del i giftemålene til slutt, som han aldri har fått det. Han strever bare med å være alle til behag, hver dag.

Den samme hilsningen kommer fra skuespillerne til publikum. Det skal ikke tas for alvorlig. Verden begynte for lenge siden, det er mye vi ikke vet, og det er både hei og hå og vind og regn i den. Og vi strever hver dag med å komme opp med nye stykker til glede for dere. Et slikt stykke var Twelfth night, festivalkomedien, eller What you will, hva du vil kalle det og hva du vil det skal være. Det er en mild henstilling om å ta del i spillet og leken, for ikke å ende opp som Malvolio, samtidig som det holder åpent at vi kanskje ikke behandler vår verdens Malvolioer helt riktig.

Stykket har fått kritikk for en del usannsynligheter i plottet. Det gjelder særlig dette med de identiske tvillingene, som attpåtil er av hvert sitt kjønn, noe som er biologisk umulig. Man kan også lure på hvordan ressurssterke Viola kunne falle for en forholdsvis enkel mann som Orsino, og hvorfor hun valgte å spille mann så lenge. Hun hadde jo ingenting å tape på å avsløre sin egentlige identitet. På tross av dette har stykket vært populært og blitt jevnlig spilt fra premieren helt på begynnelsen av 1600-tallet, og helt frem til i dag. Det realistiske i det skulle ikke være et kriterium i stykker som dette. Man må godta at Viola har en prikklik mannlig tvilling, og at hun må spille mann gjennom hele stykket, for at stykket skal få sagt hva det skal ha sagt. Hvis man mener dette har verdi, var det verdt det at man gjorde noen kompromiss med sannsynligheten for at det virkelig kunne skje. Og uansett hadde ikke stykket høyere mål enn at vi alle skulle ha det litt gøy. Slik det seg hør og bør på en festdag som trettende dag jul, eller hva du vil.

For Twelfth night, og what you willst (lenken leder til utgaven lagt ut på ShakespeareWords) finnes også poster med

Tema og motiv, Karakterene, Synopsis og Sitater.

W. Shakespeare: Twelfth night, or what you will – Sitater

Det er vanskelig å finne ut hvordan postene med sitat skal presenteres. Jeg har vanskelig for å finne riktig format. Helst ville jeg hatt originalteksten til venstre og en oversettelse til høyre, men det resulterer i linjeskift som ikke har noe der å gjøre. Denne gangen prøver jeg uten å oversette. Den engelske teksten skulle ikke være altfor vanskelig tilgjengelig, og innholdet står også som regel forklart.

Akt 1

I Twelfth night kommer første sitatet med den første linjen i stykket. Det er hertug Orsino som kommer inn i et rom i slottet sitt, og ber musikerne sine spille opp.

Orsino

If music be the food of love, play on, (1,1,1)

Orsino har lagt seg til en form for kjærlighet der det gjelder om å omtale den i vakre ord. Shakespeare er en mester i kunsten, og kan legge mange vakre ord i den egentlig noe innskrenkede hertugens munn. Når han også snakker på vers, blir det ofte vakkert, om enn det ikke alltid blir sant.

DUKE ORSINO

If music be the food of love, play on;
Give me excess of it, that, surfeiting,
The appetite may sicken, and so die.
That strain again! it had a dying fall:
O, it came o’er my ear like the sweet sound,
That breathes upon a bank of violets,
Stealing and giving odour! Enough; no more:
‘Tis not so sweet now as it was before.
O spirit of love! how quick and fresh art thou,
That, notwithstanding thy capacity
Receiveth as the sea, nought enters there,
Of what validity and pitch soe’er,
But falls into abatement and low price,
Even in a minute: so full of shapes is fancy
That it alone is high fantastical. (1,1,1-15)

Første halvdel er at om musikk er næring for kjærligheten, så vil han ha det i overflod, grådig, slik at lysten på den vil sykne, og så dø. Senere spør han om kjærlighetens ånd, hvor den er kvikk og frisk, slik at uavhengig kapasiteten, mottar den som sjøen, ingenting går der inn, av hvilken verdi eller tone som helst, det faller til redusert og lav verdi. Til og med i et minutt, så full av former er elskoven, at den alene er høylig fantastisk. Slik snakker en som ikke får sin kjærlighet gjengjeldt, og som nekter å prøve sin kjærlighet da på en annen.

Scene 3 innledes av et sitat av en annen karakter, levert av den drukne Sir Toby, som klager over hertuginnens overdrevne sorg.

SIR TOBY BELCH

What a plague means my niece, to take the death of
her brother thus? I am sure care’s an enemy to life. (1,3,1-3)

«Hva mener min niese med å ta sin brors død på denne måten? Jeg er sikker på at omsorg er fiende av livet.» Det er godt sagt, man skal ta alt med måte, også sorgen. Det passer også med stykkets budskap om lek og moro, om man tar tingene for alvorlig, vil man ikke få så mye ut av livet. Sagt av Sir Toby får visdomsordet imidlertid en fin fri, med at den som kanskje aller mest kaster vekk livet sitt i stykket, er han, og han gjør det med fyll og drikk. Han er også avhengig av sin nieses velvilje, siden det flere steder i stykket antydes at han ikke er så godt bemidlet selv, tross adelstittelen.

SIR TOBY BELCH

Out o’ tune, sir: ye lie. Art any more than a
steward? Dost thou think, because thou art
virtuous, there shall be no more cakes and ale? (2,3,113-115)

En av de som flittig leverer sitatvennlige replikker i stykket er narren Feste. Han gjør sitt levebrød av å leke med ord.

FESTE
For what says Quinapalus? ‘ Better a witty fool	For hva sier Quinapalus? Bedre en vittig tosk
than a foolish wit.’ God bless thee, lady!	enn en toskete vittighet. Gud velsinge deg, lady!

(1,5,32-33)

For ordens skyld, Quinapalus er ikke en virkelig person, verken i stykkets eller vår verden. Det er et navn oppdiktet av Feste.

I en berømt replikkveksling med Olivia kommer en litt lenger lek. Det er en velkjent idé Feste her benytter seg av, men det er elegant gjort. Når religionen sier døden er noe å glede seg over, hvorfor sørger vi da over våre døde?

OLIVIA
Make your proof.	Så bevis det.
FESTE
I must catechize you for it, madonna. Good my	Jeg må da foreta en utspørring, madonna. Min gode
mouse of virtue, answer me	muse av dyden, svar meg.
OLIVIA
Well, sir, for want of other idleness, I’ll bide your	Vel, sir, av mangel på annet tidsfordriv, skal jeg være med på
proof	beviset ditt
FESTE
Good madonna, why mourn’st thou?	Gode madonna, hvorfor sørger du?
OLIVIA
Good fool, for my brother’s death.	Gode narr, for min brors død.
FESTE
I think his soul is in hell, madonna.	Jeg tror sjelen hans er j Helvete, madonna.
OLIVIA
I know his soul is in heaven, fool.	Jeg vet sjelen hans er i himmelen, narr.
FESTE
The more fool, madonna, to mourn for your	Desto mer en narr, madonna, å sørge over din
brother’s soul, being in heaven. Take away the fool,	brors sjel når den er i himmelen. Ta narren bort
gentlemen	gentlemen!

(1,5,55-67)

Det finnes egne nettsider med morsomme hvem følger hvem i Shakespeare, her er det Feste som skal ut og se til drukne Sir Toby. Sitatet henger sammen med Festes forrige replikk, der han har definert en full mann som druknet, narr og gal. Den første drinken for mye gjør ham til narr, den neste gal og den tredje drukner ham. Sir Toby er på denne skalaen på nivå to.

FESTE
He is but mad yet, madonna, and the fool shall look	Han er bare gal ennå, madonna, og narren skal se
to the madman.	til den gale.

(1,5,132-33)

Følgende sitat trekker veksler på sonettene Shakespeare har skrevet kort tid i forveien.

VIOLA

Lady, you are the cruell’st she alive,
If you will lead these graces to the grave
And leave the world no copy. (1,5,230,232)

Det er Viola som opptrer i rollen som Cesario, og nettopp har sett Olivias ansikt. Hun mener Olivia må være den ondeste i verden, om hun vil ta fra verden denne skjønnheten hun besitter, uten å etterlate verden noen kopi av dem. De 17 første av sonettene i samlingen omhandler det samme tema. Dere kan sjekke dem og de andre sonettene opp fra den nylig opprettede siden om Shakespeares sonetter på søsterbloggen HeltGreiPoesi.

Det følgende er ganske typisk for Shakespeares kvinneroller utkledd som menn. De er ganske åpne og ærlige på at de ikke er det de gir seg ut for. Samtidig så er alle slike passende å si når man spiller teater, alt gir seg ut for å være noe annet enn det de er. Er du en komiker, spør den ene komedieskuespilleren til den andre.

OLIVIA
Are you a comedian?	Er du en komiker?
VIOLA
No, my profound heart; and yet, by the very fangs	Nei, mitt inderlige hjerte, og likevel, ved alle ondskapens
of malice, I swear I am not that I play. Are you the lady	hoggtenner, så sverger jeg at jeg ikke er hva jeg later som. Er du hertuginnen
of the house?	i huset?

(1,5,175-178)

«Jeg sverger at jeg ikke er det jeg later som jeg er». Det er også godt sagt av en skuespiller.

Akt 2

Her kommer et litt lengre fra Viola. Hun har nettopp i forkledningen av Cesario fått returnert ringen fra Olivia. Men hun har aldri gitt Olivia noen ring, og skjønner at hun har blitt forelsket i henne. Det er en lengre replikk som går fra linje 17 til 41 i scene to i denne akten, jeg går inn fra linje 31.

VIOLA

Alas, our frailty is the cause, not we!
For such as we are made of, such we be.
How will this fadge? my master loves her dearly;
And I, poor monster, fond as much on him;
And she, mistaken, seems to dote on me.
What will become of this? As I am man,
My state is desperate for my master’s love;
As I am woman,–now alas the day!–
What thriftless sighs shall poor Olivia breathe!
O time! thou must untangle this, not I;
It is too hard a knot for me to untie! (2,2,31-41)

Kvinnens skrøplighet er et sitat som kommer også i Hamlet, som Shakespeare skrev nettopp på den tiden han også skrev Twelfth night. Det er imidlertid et utsagn man ikke skal legge altfor mye i, da Shakespeare lar både sine kvinner og menn gå gjennom plutselige og skiftende forelskelser.

Av en helt annen karakter er replikkvekslingen mellom de to svirebrødrene, Sir Toby og Sir Andrew, og klovnen Feste. De to vil at han skal spille opp en sang, og Feste spør

FESTE

Would you have a love-song, or a song of good life?

SIR TOBY BELCH

A love-song, a love-song.

SIR ANDREW

Ay, ay: I care not for good life. (2,2,34-36)

Det er kanskje bare jeg som er svak for slike replikker. Er det fest så er det fest, da er de store følelser og ikke det gode liv som gjelder. Senere i samme scene kommer nye eksempler på hvordan disse to karene muntrer opp replikkvekslingene.

SIR TOBY BELCH

Possess us, possess us; tell us something of him.

MARIA

Marry, sir, sometimes he is a kind of puritan.

SIR ANDREW

O, if I thought that I’ld beat him like a dog!

SIR TOBY BELCH

What, for being a puritan? thy exquisite reason,
dear knight?

SIR ANDREW

I have no exquisite reason for’t, but I have reason
good enough. (2,2,133-139)

Sir Andrew har kanskje ikke noen utsøkt grunn for å banke Malvolio som en hund, men han har sine grunner for det. Grunnen er at han er en puritaner, en sort mennesker alle sanne teaterfolk hater.

Replikkene denne herlige gjengen har mens de planlegger og forbereder sitt lille pek mot Malvolio er overfalt fristende å fristende å sitere fra. Jeg tar med enda et siste eksempel, mellom Sir Toby og Sir Andrew etter at Maria er gått.

SIR TOBY BELCH

Good night, Penthesilea.

SIR ANDREW

Before me, she’s a good wench.

SIR TOBY BELCH

She’s a beagle, true-bred, and one that adores me:
what o’ that?

SIR ANDREW

I was adored once too. (2,3,170-174)

I neste scene kommer et sitat fra Hertug Orsino.

DUKE ORSINO

Come hither, boy: if ever thou shalt love,
In the sweet pangs of it remember me;
For such as I am all true lovers are,
Unstaid and skittish in all motions else,
Save in the constant image of the creature
That is beloved. How dost thou like this tune? (2,4,15-18)

Denne replikken sier han til Viola, som utkledd som Cesario sitter og er forelsket i ham. Det er også typisk Shakespeare at han lar sine karakterer uttrykke vakre ord om kjærligheten, om deres forelskelse er sann eller falsk. Det er noe eget med Orsinos veldige kjærlighet til Olivia, som han knapt nok har sett, og som stadig og alltid avviser hans bud. For ordens skyld, Orsino spør til slutt hvordan Viola oppfatter melodien musikerne spiller, ikke om en kommentar til replikken han har avgitt.

Litt senere i samtalen mellom hertugen og Viola forsøker hun å få ham til å forstå at det er en kvinne som elsker ham.

VIOLA

Ay, but I know–

DUKE ORSINO

What dost thou know?

VIOLA

Too well what love women to men may owe:
In faith, they are as true of heart as we.
My father had a daughter loved a man,
As it might be, perhaps, were I a woman,
I should your lordship.

DUKE ORSINO

And what’s her history? (2,4,108)

Viola kommer mye bedre fra det enn Orsino, i sitt svar.

VIOLA

A blank, my lord. She never told her love,
But let concealment, like a worm i’ the bud,
Feed on her damask cheek: she pined in thought,
And with a green and yellow melancholy
She sat like patience on a monument,
Smiling at grief. Was not this love indeed?
We men may say more, swear more: but indeed
Our shows are more than will; for still we prove
Much in our vows, but little in our love. (2,4,109-117)

Der Orsino snakker vakkert, men usant, setter Viola fingeren på problemet. Hun får også sagt mer om forholdet mellom kvinner og menn, i sin rolle som mann spilt av en kvinne, enn enkle Orsino i sin brautende mandighet.

Femte scene i denne akten har en morsom replikkveksling i bakgrunnen, når Malvolio ser for seg sitt liv som hertug. På ny er det Sir Andrew som står for humoren.

MALVOLIO

‘Besides, you waste the treasure of your time with
a foolish knight,’–

SIR ANDREW

That’s me, I warrant you.

MALVOLIO

‘One Sir Andrew,’–

SIR ANDREW

I knew ’twas I; for many do call me fool. (2,5,76-80)

Følgende replikk blir gjentatt mange ganger, dette er den første og viktigste, der den står i brevet Malvolio finner på bakken.

MALVOLIO

‘If this fall into thy hand, revolve. In my stars I
am above thee; but be not afraid of greatness: some
are born great, some achieve greatness, and some
have greatness thrust upon ’em. (2,5,139-142)

Det er kammerpiken Maria som har formulert setningen, «vær ikke redd for storhet: noen er født store, noen oppnår storhet og noen får storheten kastet over dem» . Storheten Malvolio får kastet over seg er stormannsgalskapen, og han får for det den rette behandling i det mørke rommet gale blir satt i.

Akt 3

Starten på akt tre har eksempel på berømt retorikk fra Shakespeare. Det er Viola som kommer til hertuginnens hus, og ser Feste sitte utenfor med trommen sin.

VIOLA

Save thee, friend, and thy music: dost thou live by
thy tabour?

FESTE

No, sir, I live by the church.

VIOLA

Art thou a churchman?

FESTE

No such matter, sir: I do live by the church; for
I do live at my house, and my house doth stand by
the church.

VIOLA

So thou mayst say, the king lies by a beggar, if a
beggar dwell near him; or, the church stands by thy
tabour, if thy tabour stand by the church.

FESTE

You have said, sir. To see this age! A sentence is
but a cheveril glove to a good wit: how quickly the
wrong side may be turned outward! (3,1,1-13)

Viola spør narren Feste som spiller på tromme om han lever av spillingen. Feste griper tak i dobbeltbetydning av det engelske ordet lives, og svarer som om Viola har spurt hvor han bor. Viola griper tak i ordleket, og kommer med noen konsekvenser av den. Feste er forundret over disse konsekvensene, og skylder på at det er tiden som har laget det slik. Man kan ikke engang stole på språket. Selv gjør han ikke annet enn å vri og vende på det folk sier, og legge annen mening i ordene enn det de er ment som.

Rett etter sier han da også

FESTE

Troth, sir, I can yield you none without words; and
words are grown so false, I am loath to prove
reason with them. (3,1,22-24)

Og han har generell betraktning om klovneri som gjelder i stykket og kanskje i livet.

FESTE

Foolery, sir, does walk about the orb like the sun,
it shines every where. I would be sorry, sir, but
the fool should be as oft with your master as with
my mistress: I think I saw your wisdom there. (3,1,39-42)

Viola konkluderer at Feste må ha vidd for å spille narren.

VIOLA

This fellow is wise enough to play the fool;
And to do that well craves a kind of wit: (3,1,58-59)

Replikken går videre til å snakke generelt om hva som krevdes av en gammel narr, hvordan han må se til humøret til dem han snakker med, og tilpasse sine ablegøyer etter det.

OLIVIA

Cesario, by the roses of the spring,
By maidhood, honour, truth and every thing,
I love thee so, that, maugre all thy pride,
Nor wit nor reason can my passion hide.
Do not extort thy reasons from this clause,
For that I woo, thou therefore hast no cause,
But rather reason thus with reason fetter,
Love sought is good, but given unsought better. (3,1,146-153)

Jeg tok med hele denne replikken fra Olivia, som jeg synes er vakker, men det er særlig den siste linjen som er berømt. «Kjærlighet søkt etter er god, men gitt usøkt er bedre», kan være en oversettelse. Det er mening om at den er bedre når den kommer uventet, som en gave, enn når man har kjempet for den og vunnet den. Så kan man argumentere om dette er sant, eller noe Olivia velger å si for lettere å kunne få kjærligheten til Cesario, som hun sier det til. Det er også å legge merke til at Olivia i sin erklæring av kjærligheten plutselig snakker på rim. Svaret fra Viola, som bare er utkledd som Cesario, er også poetisk.

VIOLA

By innocence I swear, and by my youth
I have one heart, one bosom and one truth,
And that no woman has; nor never none
Shall mistress be of it, save I alone.
And so adieu, good madam: never more
Will I my master’s tears to you deplore. (3,1,154-159)

Jeg slenger inn denne også, fra scene 3.

OLIVIA

I am as mad as he,
If sad and merry madness equal be. (3,3,14-15)

Olivia sørger nå vel så mye at hun ikke kan vinne Cesarios kjærlighet, som over sin tapte, døde bror.Malvolio har imidlertid en annen type galskap, som annonsert av Maria. Enden på opptrinnet der Malvolio kommer inn i sine gule strømper er en artig hentydning til en annen av Shakespeares komedier.

OLIVIA

Why, this is very midsummer madness. (3,3,56)

Kommentaren til Fabian etter at Malvolio har demonstrert hvor fullstendig han har gått på hva som står i brevet.

FABIAN

If this were played upon a stage now, I could
condemn it as an improbable fiction. (3,3,

Til allmenn forlystelse legger jeg også ut brevet Sir Andrew Augcheek vil sende Cesario, med utfordringen, etter at Olivia i hans åsyn har behandlet ham mildt.

SIR TOBY BELCH

Give me.
Reads

‘Youth, whatsoever thou art, thou art but a scurvy fellow.’

FABIAN

Good, and valiant.

SIR TOBY BELCH

[Reads] ‘Wonder not, nor admire not in thy mind,
why I do call thee so, for I will show thee no reason for’t.’

FABIAN

A good note; that keeps you from the blow of the law.

SIR TOBY BELCH

[Reads] ‘Thou comest to the lady Olivia, and in my
sight she uses thee kindly: but thou liest in thy
throat; that is not the matter I challenge thee for.’

FABIAN

Very brief, and to exceeding good sense–less.

SIR TOBY BELCH

[Reads] ‘I will waylay thee going home; where if it
be thy chance to kill me,’–

FABIAN

Good.

SIR TOBY BELCH

[Reads] ‘Thou killest me like a rogue and a villain.’

FABIAN

Still you keep o’ the windy side of the law: good.

SIR TOBY BELCH

[Reads] ‘Fare thee well; and God have mercy upon
one of our souls! He may have mercy upon mine; but
my hope is better, and so look to thyself. Thy
friend, as thou usest him, and thy sworn enemy,
ANDREW AGUECHEEK.
If this letter move him not, his legs cannot:
I’ll give’t him. (3,4,147-169)

Det hadde vært mulig med mange flere  sitater fra denne akten. Det er bare å lese den selv, følg med på humoren når Sir Andrew får ordet, og på hvor elegant spøken mot Malvolio blir spilt ut når han opptrer for hertuginnen i gule strømper og kryssbinding.

Akt 4

Jeg begynner med et sitat fra Sebastian.

SEBASTIAN

What relish is in this? how runs the stream?
Or I am mad, or else this is a dream:
Let fancy still my sense in Lethe steep;
If it be thus to dream, still let me sleep! (4,1,59-62)

Deretter er det Feste som karakteriserer Malvolios galskap.

FESTE

Madman, thou errest: I say, there is no darkness
but ignorance; in which thou art more puzzled than
the Egyptians in their fog. (4,2,42-44)

Og så en kommentar som viser hvor slemme de har blitt med ham.

MALVOLIO

Fool, there was never a man so notoriously abused: I
am as well in my wits, fool, as thou art.

FESTE

But as well? then you are mad indeed, if you be no
better in your wits than a fool. (4,2,87-90)

Det er et ganske slemt svar Feste her gir ham, men det er med på straffen Malvolio skal ha. Feste er naturligvis klar over at hans egen vidd er aldeles utmerket.

Akt 5

Det begynner med Viola. Dette sier hun når alle står samlet i sluttscenen, og Olivia vil ha henne til å stå for troskapen Sebastian har lovet henne, hun tror de to er de samme og at det er til Violas rolle som Cesario hun har lovet troskap.

OLIVIA

Where goes Cesario?

VIOLA

After him I love
More than I love these eyes, more than my life,
More, by all mores, than e’er I shall love wife.
If I do feign, you witnesses above
Punish my life for tainting of my love! (5,1,132-136)

Viola – som fortsatt spiller Cesario – sverger troskap til Orsino.

Litt senere i akten leser Feste opp brevet fra Malvolio.

FESTE

Look then to be well edified when the fool delivers
the madman. (5,1,287-288)

Sluttreplikken til Malvolio

MALVOLIO

I’ll be revenged on the whole pack of you. (5,1,375)

I oversettelsen av denne er det vanskelig å få med at pack også har betydningen pakk, jeg skal hevne meg på hele pakket, som på hele bunsjen.

Dette var en enkel presentasjon av noen av de sitatvennlige replikkene i Twelfth night. Når man først har kommet i gang med dem, er det alltid fristende å ta med noen til, for så mange av dem illustrerer et poeng på en eller annen måte, er godt sagt, morsomt sagt, eller bare veldig treffende. En kan like gjerne bare lese hele stykket fra start til mål, og flere enn én gang.

For Twelfth night, or what you willst, finnes også

Tema og motiv, Karakterene og Synopsis.

W. Shakespeare: Twelfth night, or what you will – Karakterene

Det er ikke fullt så mange karakterer i denne komedien som i Shakespeares foregående, og de er ganske greie å holde oversikten over. Jeg deler dem inn i de som befinner seg i Illyria, i hoffet til hertug Orsino og hertuginne Olivia, og de som kommer til Illyria etter skipsforlisene.

Generelt kan man si at karakterene i denne komedien er karakterer i den opprinnelige betydningen av ordet. De er ikke levende mennesker, med skiftende mål og sinn, men karakterer, karikerte representanter for en måte å være på. Orsino er den selvutnevnte melankolikeren, høystemt i sin ulykkelige kjærlighet i Olivia, som han aldri kan få. Olivia er den til det selvutslettende sørgende, som setter sitt liv til side for å hengi seg til en syv år lang sorg over en død bror. Sir Toby er den uforbederlige drukkenbolten, alltid klar for et glass vin og litt fyllemoro, Sir Andrew er dumskallen, og Malvolio er puritaneren som ikke kan ta del i den løsslupne gleden.

I Illyria

Orsino er hertugen av Ilyria. Han er til å begynne med forelsket i Olivia, men skifter så til Viola. Gjennom stykket fremstår han ikke nettopp som den dypeste karakteren, og det kan synes litt underlig at en intelligent kvinne som Viola vil ha ham. Han uttrykker seg i veldig vakre vendinger om sin Olivia, og tror ingen elsker så sterkt og inderlig som ham. Det kan godt bety at han ikke elsker så særlig sterkt, men bare dyrker sin egen følelse og veltalenhet. Han har en karakteristisk replikk i akt 2, scene 3, etter at Viola har hintet frempå at kanskje en kvinne elsker ham, like sterkt som han elsker Olivia. Slik kan ikke Orsino høre snakk om.

DUKE ORSINO

There is no woman’s sides
Can bide the beating of so strong a passion
As love doth give my heart; no woman’s heart
So big, to hold so much; they lack retention
Alas, their love may be call’d appetite,
No motion of the liver, but the palate,
That suffer surfeit, cloyment and revolt;
But mine is all as hungry as the sea,
And can digest as much: make no compare
Between that love a woman can bear me
And that I owe Olivia. (2,3,92-102)

Denne måten å snakke på gjennomsyrer hele karakteren. Det er ganske treffende at han uten videre og og men tar til takke med Viola, da han skjønner Olivia allerede er gift, og at det er Viola som har spilt budbringeren Cesario. Gjennom stykket har han ikke plukket opp et eneste hint om at Cesario er en kvinne som spiller mann, og at hun er forelsket i ham. Han er bare opptatt av sin egen rolle som lidende elsker av Olivia. Det tar ham to replikker til slutt å få satt tingene på plass. Noen kommentatorer har påpekt det smått homofile i at Orsino fortsetter å kalle Viola Cesario etter at de har blitt trolovet med hverandre, og at Viola aldri viser seg for ham i sine kvinneklær. Det er kanskje å trekke det litt langt. Den siste replikken til Orsino gir mer dekning til en tolkning til at alt er klær og roller, så lenge hun har manneklær er hun Cesario, når hun får på seg kvinneklærne igjen, blir hun hans elskerinne og dronning (5,1,383-85)

Valentine og Curio er med Orsino. De gjør ikke så mye av seg.

Olivia er en hertuginne som sørger over tapet av sin døde bror. Hun eier godset der det meste av handlingen foregår, og den største delen av karakterene holder til hos henne. Hertugen i Illyria, Orsino, har lenge åpent erklært sin kjærlighet til henne, men det er først når han får Viola i forkledning som Cesario det blir forandring i sakene.  Og forandringen er at Olivia blir forelsket ikke i senderen, men i budbringeren. Siden budbringeren Cesasrio er en kvinne i forkledning, blir denne kjærligheten umulig, og dette problemet blir ytterligere forsterket av at Viola forelsker seg i Orsino. Begge hertugene i dette stykket, hertugen og hertuginnen, har hengitt seg til uglade følelser. Orsino er etter eget utsagn tapt i sin ikke oppnådde kjærlighet til Olivia, mens Olivia har erklært at hun skal sørge i syv år over dødsfallene i familien. Det er naturligvis i overkant. Sorgen er imidlertid ikke for Olivia lammende. Hun bryter allerede litt ut av den med Festes enkle, verbale triks, om at man ikke skulle sørge for døde slektninger i himmelen. Og hun bryter helt ut når hun blir forelsket i Cesario. Her er hun direkte aktiv. Da de små hintene ikke virker ett sin hensikt, erklærer hun sin kjærlighet åpent. Og da Violas tvillingbror, Sebastian, kommer, og Olivia tar ham for Cesario, så vil hun med en gang gifte seg og får også skaffet en prest til å gjennomføre seremonien. Det hører også med til karakteren hennes at hun behandler alle andre pent, hun er ikke avvisende til leken Feste, Sir Toby og de andre steller i stand, og hun tar også Malvolio i forsvar da leken med ham går for langt.

Maria er hennes kammerpike. Hun er med på plottet som skal lure Malvolio, det er hun som skriver brevet. Hun er således den gløggeste av de fire som direkte deltar. Sir Toby og Sir Andrew er ikke så mye å regne med når det kommer til intelligens, men Maria overgår også Fabian. Brevet er satt opp med god vidd, akkurat passe gåtefullt til at Malvolio tror det er ham det er sendt til, og med ganske utspekulerte ideer om hva han skal gjøre for å bekrefte at han har lest og skjønt brevet. Hun har imidlertid ikke så sterk egenvilje. Det er hun som kommer på ideen å skrive dette brevet, men hun gjør det vel så mye for å glede de andre, som for å glede seg selv. Hun gifter seg i løpet av stykket med Sir Toby, utenfor handlingen, men det er litt uklart hva dette egentlig skal bety. Hun kan neppe elske ham så høyt, og det er et mye bedre ekteskap for Sir Toby, enn det er for henne.

Sir Toby Belch er onkelen til Olivia, og holder til på hennes gods. Han er en karakter det er lett å like. Han er for eksempel hard på flasken, det gjør seg alltid godt i en komedie, og han er brautende og løsmunnet, uten å ha så store ambisjoner, verken på vegne av seg selv eller andre.  Navnet hans – Belch – betyr også å rape, eller å spy ut. Det passer både til hvordan han oppfører seg, og hvordan han snakker.

Sir Andrew Aguecheek er en gammel mann som også holder til hos Olivia. Han holder seg gjerne med Sir Toby, og også med Maria og Fabian. Sir Andrew Aguecheek er stykkets store tosk. Han har imidlertid sine øyeblikk av klarsyn, og innser sine begrensninger både i vidd og i gjerning. Han lever i en slags villfarelse om at også han kan gjøre seg forhåpninger om å få hertuginnen, men selv ikke hans venner, Sir Toby og Fabian, tar ham alvorlig i dette, og bruker det til å få i stand den litt merkelige konflikten han har med Cesasrio. Denne utvikler seg helt til en duell med trukne sverd, og det er kanskje mer alvorlig enn at det kan kvalifisere som en uskyldig spøk. Navnet hans er satt sammen av Ague, som er en form for feber med skiftende stadier, og cheek, som er kinn. Det blir noe slikt som «skiftende varme i kinnene».

Følgende replikkveksling mellom Sir Toby og Sir Andrew setter forholdet mellom de to.

SIR ANDREW

Methinks sometimes I have no more wit
than a Christian or an ordinary man has: but I am a
great eater of beef and I believe that does harm to my wit.

SIR TOBY BELCH

No question. (1,3,80-84)

Malvolio er det som på norsk kanskje må kalles bestyrer hos Olivia. Han er den slemme i dette morsomme stykket, og som sådan en litt spesiell karakter. Han ønsker seg å gifte seg med Olivia, men dette er ikke fordi han elsker henne. Han er utelukkende interessert i posisjonen det vil gi ham. Denne posisjonen virker han heller ikke interessert i å bruke til noe særlig, han vil bare nyte den høyere stillingen den vil gi ham. Det er lett å få antisympatier for denne karakteren, og folk som ligner på ham. Han er ganske innskrenket, ikke begavet, og er på toppen utstyrt med en elsk til seg selv som gjør at han ikke enser andre. Stykkets øvrige karakterer liker ham heller ikke, og bestemmer seg for å gjøre et pek med ham. I stykkets andre akt skriver Maria et brev til ham, med håndskriften til Olivia, slik at det skal se ut som hertuginnen er forelsket i ham. Brevet inneholder noen vanvittige instruksjoner, som den innbilske Malvolio følger til punkt og prikke. Det gjør at de andre kan ta ham som gal, og sette ham i galehus, det vil si innelåst i et mørkt rom. Det begynner som en bare morsom scene, men etter hvert vil det kanskje oppstå sympati for karakteren blant publikum. Malvolio er riktignok innskrenket, og han er ikke lett å like. Men han er likevel et menneske, og han har det virkelig svært vondt der han sitter innelåst, og alle tror han er gal. Hans siste replikk uttrykker hevnen han vil ta på alle for dette. Denne replikken, og skjebnen til Malvolio, gjør at man ikke har fullt så hel og ren forening blant alle karakterene i Twelfth night, som man hadde det i As you like it.

Replikken i andre akts femte scene, fra linje 51 til 55 er representativ.

MALVOLIO

And then to have the humour of state; and after a
demure travel of regard, telling them I know my
place as I would they should do theirs, to for my
kinsman Toby,– (2,5,51-55)

Malvolio spekulerer i sin nye tilværelse som hertug, når han i sin fantasiverden blir gift med hertuginne Olivia. Han sier da han skal kjenne sin plass, slik de skal kjenne deres. Så lenge han bare er gårdsbestyrer (steward) hos hertuginnen, viser slike fantasier at han ikke kjenner sin plass i det hele tatt. Og han skal med stor smerte få merke den, når de andre setter ham i galehus. Lignende sier han i scene 3 fra akt 3, i sin siste replikk før han blir satt i arrest for galskap.

MALVOLIO

Go, hang yourselves all! you are idle shallow
things: I am not of your element: you shall know
more hereafter. (3,3,122-124)

Det må også for balansens skyld med hva Olivia sier etter han har dummet seg ut i opptrinnet med de gule strømper og latterlige blidhet.

OLIVIA

Good Maria, let this fellow be looked to. Where’s
my cousin Toby? Let some of my people have a special
care of him: I would not have him miscarry for the
half of my dowry. (3,3,61-64)

Så Malvolio er ikke verken gjennomført slem eller gjennomført egenrådig. Olivia er tydelig fornøyd med ham i tjenesten, og det kan vanskelig være tvil om at han gjør bedre nytte for seg i husholdningen enn både Sir Toby og Fabian, som ingen av dem ser ut til å gjøre så mye. Problemet med Malvolio slik han opptrer i stykket, er at han ikke kan være med på leken og gleden til de andre. Han har dårlig eller vond vilje, med sammensetningen av navnet hans, Mal som betyr ille, og volio «jeg vil» på italiensk. Mal er også uttrykket italienerne bruker om å være syk eller ha vondt, Mal di testa er vondt i hodet. Den vonde viljen er at han ikke kan være med på å ha det litt gøy. For Malvolio skal alt være så ordentlig. Det er derfor han blir straffet, og i stykket blir han straffet skikkelig. Den som ikke vil være med på leken er gal, og skal behandles som en gal. Betegnende i denne tolkningen er replikkvekslingen i andre akts tredje scene, linje 133-135.

SIR TOBY BELCH

Possess us, possess us; tell us something of him.MARIA

Marry, sir, sometimes he is a kind of puritan.SIR ANDREW

O, if I thought that I’ld beat him like a dog! (2,3,133-35)

Malvolio er puritaneren som ikke liker teater og lek. Slike fantes det mange av på Shakespeares tid, de ønsket å sensurere eller aller helst å stenge teatrene. Mange godtet seg nok derfor over behandlingen Malvolio får. Likevel blir det trukket så langt at det er vanskelig å ikke føle et lite ubehag. Skal virkelig ekskluderingen fra fellesskapet være så fullkommen, bare fordi de ikke vil være med på spillet vi andre spiller?

Fabian hører til i Olivias hus, men det blir aldri helt presisert hvilken rolle han har der. I stykket henger han sammen med Sir Andrew og Sir Toby, men han har verken Sir Andrews dumhet eller Sir Tobys hang til drukkenskap. Han har derfor langt flere ressurser enn dem, og virker bare å være med på deres lumske planer av pur moro. Det går imidlertid ikke helt opp, at et en normalt begavet mann som Fabian, ikke skal ha høyere ambisjoner enn dette.

Feste er ansatt som proefesjonell klovn, eller narr, hos Olivia. Som sådan har han i oppgave å spre godt humør, underholde og kanskje avsløre en og annen som tar seg selv for høytidelig. Narren var på en måte fritatt fra de strenge sosiale konvensjoner, han trengte ikke vise folk i høyere stillinger så veldig respekt, siden han selv stod utenfor det sosiale hierarkiet, og dermed ikke hadde fornærmende kraft. Med narren var alt på gøy. I et stykke som Twelfth night, der tesen om at alt er gøy er noe av essensen i stykke, må en klovn som Feste ha en sentral rolle. Navnet hans har samme opprinnelse på engelsk som på norsk, det kommer av fest, Feste skal skape fest. Han er en meget intelligent og ressurssterk narr. Det er ingenting han sier i stykket det går godt an å være uenig i, alle hans observasjoner og kommentarer er ment å være korrekte. Når han i starten av stykket viser hvem som er narren av ham og den sørgende Olivia, så er det helt i stykkets ånd og budskap at det er Olivia som er den virkelige narren. Det er ikke bare at det er narraktig å sørge over en bror man tror er i himmelen, dette er en ordlek, men det er dumt å kaste bort livet sitt på å sørge. Alt med måte, kan man si om dette. På samme måte er det helt i stykkets ånd og budskap at Malvolio blir satt på plass.

Fra skipsvraket

Viola, er datteren av en avdød greve, Sebastian, og har også en tvillingbror med det navnet. De to blir imidlertid atskilt etter et skipsforlis, og siden er hun overbevist om at han er død. Da hun sammen med noen av mannskapet sitt blir skyldt opp på land på Illyrias kyst, bestemmer hun seg for å kle seg ut som en mann, og søke tjeneste hos hertugen i landet. Tjenesten hun skal gjøre er meget spesifikk, hun skal få hertugen sammen med hertuginne Olivia, som også bor i landet. Oppdraget har imidlertid den forvikling at Olivia avviser hertug Orsinos ønsker, men blir forelsket i budbringeren, som er Viola i forkledning som Cesario. I tillegg blir Viola forelsket i Orsino, som ikke registrerer noen ting, og fortsetter å tilbe Olivia, og insisterer på at Viola som Cesario skal bære bud om hans kjærlighet. Det er først nårViolas tvillingbror, Sebastian, kommer tilbake helt mot slutten av stykket at denne misforståelsen blir oppklart. Da går det imidlertid raskt, Viola bekrefter at Cesario er henne, og Orsino tar henne straks til ekte.

Viola er en av Shakespeares mest ressurssterke kvinneroller. Men i likhet med Rosalind i As you like it, så må Viola kle seg ut som en mann når hun vil ha noe gjort. Her er riktignok målet å få spleiset Orsino og Olivia, og da er det klart at hun ikke kan opptre seom en kvinnelig budbringer. Det er imidlertid merkelig hvorfor hun må vente så lenge med å avsløre sin egentlige identitet, når det blir klart at opplegget vil mislykkes, Olivia vil aldri ha Orsino, og de vil alle tre forbli ugifte om ikke Viola avslører hvem hun egentlig er. Når avsløringen endelig kommer, har den ingen konsekvens ut over at hun og Orsino endelig får giftet seg, det er ingen som er plaget eller uttrykker misnøye over at Cesario aldri var den han gav seg ut for. Rosalind var i det minste på flukt, hun måtte holde sin identitet skjult for ikke å bli oppdaget.

Som lesere må vi imidlertid godta at Viola av grunner som kanskje ikke er åpne for oss holder på mannsrollen sin. Kanskje har hun for mye å tape hvis Orsino ikke elsker henne etter en eventuell avsløring, da mister hun stillingen som budbringer og kanskje også inntekten som holder henne i live. Dette er ikke noe å spekulere over. I rollen som kvinne som spiller får Viola sagt en del om kjønnsroller på Shakespeares tid, og kanskje også om mannlig og kvinnelig kjærlighet generelt. Det er hun som i størst grad er stykkets bærer av sannheten. Ingen kan noen steder i stykket ta henne i løgn. Selv det at hun spiller mann, er hun egentlig ganske åpen for i mange hint hun kommer med i løpet av stykket. Hennes analyser av både hertuginnen og hertugen, og av seg selv, virker til å være ganske treffende. Hun er også fullt ut i stand til å bli med på leken til Feste, til og med den litt dumme og farlige leken til Sir Toby og Fabian og Sir Andrew, med duellen, spiller hun med på. Som Cesario oppfyller hun alle konvensjoner og forventninger om høflighet, men hun er også i stand til å føle seg fri fra dem når det er nødvendig. Her skiller hun seg kraftig fra Malvolio.

Vi kan nesten si at Viola står for og oppfyller alt som er godt i dette stykket. Men det er motsetninger også i henne. Jeg har nevnt litt denne insisteringen på å spille mann, om enn det kanskje ikke er nødvendig. Det er også merkelig at hun som er så intelligent så sent skjønner sammenhengen med at Sebastian fortsatt er i live. Og det er merkelig at hun som er så intelligent og skjønner de andre i stykket så godt, at hun skal bli forelsket i en litt innskrenket mann som Orsino. Vi ser hun vil bli en helt utmerket kone for ham, men i hvilken grad han vil bli en god mann for henne er ikke like klart. Likevel er hennes hengivenhet uforbeholden, som det kommer frem i denne replikken fra siste scene, hvor Orsino tror at Cesario har giftet seg med Olivia bak ryggen hans, og nå ønsker å straffe ham.

VIOLA

And I, most jocund, apt and willingly,
To do you rest, a thousand deaths would die. (5,130-131)

Erklæringene om kjærlighet hun gjør etterpå, viser at dette ikke er ord i rollen som Cesario, men sagt av Viola i hjertet av henne selv.

Sebastian er hennes tvillingbror. Han overlever så vidt skipsforliset, og blir skilt fra de andre. Han gjør en kort inntreden i Akt 2, scene 1, før han er ute frem til slutten, der han kommer inn og får løst floken med å finne en mann til Olivia. Han er som Viola rettsskaffen og til å stole på, men med utpregede mannlige kvaliteter, som at han ikke nøler med å ty til fysisk makt om det kniper til, og at han er nokså overlegen i forhold til de andre i stykket også her. I kjærligheten til Olivia som blir kastet over ham, og som han tar i mot, er det kanskje ikke så mye å reagere på. Hun er en vakker kvinne, og sitter godt i det. Hvorfor skulle han vente for heller å velge en annen?

Antonio er en kaptein som kommer sammen med Sebastian til kysten av Illyria, etter skipsforliset. Han har en funksjon med det at han flere ganger treffer Viola i forkledning som Cesario, og tar henne for å være Sebastian. Første gang det skjer vil han forsvare henne mot anklagene fra Sir Andrew og Sir Toby, han vil duellere for henne i hennes sted. Det gjør denne duellen som mellom Cesario og Sir Andrew ville være ganske ufarlig, til noe langt mer alvorlig, for Antonio vil være i stand til å drepe. Det har også fin dramatisk sjokkeffekt både for karakterene og for publikum, hvem er denne mannen og hvorfor kommer han? Andre gangen er i sluttscenen når han står arrestert, og Cesario ikke gjenkjenner ham. Antonio er forferdelig skuffet, så mye som han har ofret for ham, det vil si, ofret for Sebastian. Her er den dramatiske spenningen så intens, at den må få en forløsning. Det får den når Sebastian kommer, og straks gjenkjenner Antonio. Siden finner Sebastian og Viola ut hvem som er hvem, og alt blir oppklart.

I tillegg kommer mindre roller som første og andre offiser, en prest, en kaptein og ekstra musikere, sjømenn og følgere.

For Twelfth night, or what you willst, finnes også

Tema og motiv, Synopsis og Sitater.

W. Shakespeare: Twelfth night, or what you will – Tema og motiv

Her skal jeg skrive om noen av temane og motivene i Shakespeares komedie Tweltfh night, or what you will.

Twelfth night – Trettende dag jul

Lek og moro

Karneval

The swift foot of love – de raske forelskelser

Tvillingmotivet

*

Twelfth night, eller Ephany – Trettende dag jul, eller Hellig trekongers aften?

Den engelske feiringen må ikke forveksles med vår. Vi bruker i dag 6. januar til å markere at julen er over. Den gang var denne dagen feiret på nesten lik linje som julen selv.

Karneval. Det lå til festen for trettende dag jul å kle seg ut, og å spille en annen enn den man er. Her er det kvinnen Viola som spiller mannen Cesario.

OLIVIA

Stay:
I prithee, tell me what thou thinkest of me.

VIOLA

That you do think you are not what you are.

OLIVIA

If I think so, I think the same of you.

VIOLA

Then think you right: I am not what I am.

OLIVIA

I would you were as I would have you be!

VIOLA

Would it be better, madam, than I am?
I wish it might, for now I am your fool. (3,1,134-141)

Denne replikkvekslingen illustrerer. Det samme gjør en berømt replikk til Viola.

VIOLA

[Aside] Pray God defend me! A little thing would
make me tell them how much I lack of a man. (3,4,293-294)

Lek og moro

Det viktigste i stykket er lek og moro. Påfunnene til Feste, Sir Toby, Sir Andrew og Maria står i kontrast til Malvolio, som ikke vil ta del i leken.

Tvillingmotivet finnes også i The comedy of Errors. Her er det to identiske tvillinger, den ene kvinne, den andre mann, som blir skilt av uvær på sjøen. Den ene er Viola, som kler seg ut som Cesario og oppfører seg som en mann på øyen Illyria. Den andre er Sebastian, som kommer inn i stykket helt mot slutten. Det fører til noen scener med forvekslingsmotiv.

For Twelfth night, or what you willst, finnes også

Karakterene, Synopsis og Sitater.

The taming of the Shrew, av William Shakespeare

Dette er et av Shakespeares tidligste stykker, antagelig skrevet på begynnelsen av 1590-tallet. Jeg mener det skiller seg ut fra Shakespeares andre tidligere komedier, med at dette stykket er skikkelig artig, og at det har stått seg siden. De andre av de tidlige komediene er mer forglemmelige. Jeg har skrevet litt om stykket fra første gangs lesing rundt år 2000. Inntil jeg får ryddet ytterligere opp her på bloggen, vil jeg la det bli stående.

Dette er litt av et stykke, som vel snarere har øket i aktualitet enn tapt, etter kvinnefrigjøring og feminisme som vil problematisere Katherines forvandlinger ytterligere. Jeg mener hele stykket må sees som en komedie, og en kommedie som er formet slik at hele stykket er et stykke i stykke. Den egentlige handlingen er døddrukne Sly, som får gifte seg med en mann utkledd som dame, og før han får gå til sengs med henne, må han se et teaterstykke om hvordan damer skal behandles. Så kommer dette stykket, så fullt av forkledninger og merkverdigheter, men med en klar hovedhandling der Petruccio gifter seg med Katherine og endrer henne fra beiskt troll, til lydig hustru. Jeg mener det blir galt å gå altfor dypt i karakterenes psyke, de er nokså grunne, og alt bærer liksom preg av å være et spill. Hva er for eksempel den sanne naturen til Petruccio? Og til Katherine? Og til alle de andre? Det er et teaterstykke satt sammen for å illustrere et poeng, og alle figurene tjener denne hensikten. Dette poenget innrømmer seg å være oppkonstruert. Siden alt sammen er et spill for å lure Sly, eller bare ha det moro med ham, kan også Katherines forandring og hennes sluttmoral bare være et spill eller bare for å more. Men Shakespeare unndrar seg også en så enkel løsning, for Katherines tale er en mesterlig fremføring av nettopp det syn som der sies. Så ønsker man kvinners underdanighet, skal man si det akkurat som dette. Likevel – og dette er et vanlig motiv hos Shakespeare – er det ikke alltid den perfekte drakt har det perfekte innhold, også ordene kan opptre i forkledning.