Og så var det din tur

Dette er en skikkelig tekst. Den er verd å lese. Den er skrevet 24. november 2003, og handler om å klare noe du aldri, aldri, aldri hadde trodd du engang skulle forsøke, om å overvinne seg selv så det synger!

Og så var det din tur

Så bestemmer du deg for å gjøre det. Du rekker opp hånden, melder deg frivillig, går bort til dem som holder orden på slike ting. Sørger selv for at det er ingen vei tilbake, nå skal det skje, nå skal du gjøre det. Om bare alle disse menneskene som sitter der nede og ser på deg hadde visst, om de bare hadde visst, men det gjør de nok ikke, og det bryr ikke du deg med heller, du har nok med deg selv. Så til de grader nok med deg selv. Du har jo meldt deg frivillig. Og hvem som helst kan dermed tro at du er en av dem som kjekt og greit kan gjøre slike ting, rekke opp hånden og melde seg frivillig, ”jeg kan godt gjøre det der,” hva det nå er, men du er langt fra en av dem, ikke i det hele tatt, totalt tvert i mot, du melder deg aldri frivillig, aldri! ikke engang under tvang, i så fall kun da, og det er jo ikke frivillig. Men nå har du altså meldt deg. Du har rukket opp hånden og meldt deg. Det er du som skal seire i dag. Eller tape. Fortsatt er rikelig med muligheter for å tape. Du kan med letthet stikke av, det er det letteste du kan gjøre og sikkert det smarteste, i hvert fall det mest fristende, egentlig det eneste du har lyst til, men gjør du det? Nei. Du blir sittende. Du venter. Og når det er din tur, når det blir sagt, i mikrofonen, fra scenen, at det er din tur, de sier ditt navn, noen blant publikum vet det er deg, ingen vet det bedre enn du, du vet det med absolutt alt som følger med, du og bare du vet hvordan det føles når du er deg og ditt navn blir sagt over høytalerne i mikrofonen, og du skal opp på scenen og overta den, og du har klær og sko på, eller er det klær og sko som har deg inni, eller klær og sko som alene går opp på scenen og griper mikrofonen og gjør seg klar til å underholde publikum som ikke har anelse om hvilke gigantiske seire eller nederlag som nå vil gå for seg. Du snakker inn i mikrofonen, her må være mer enn klær og sko, for du har visst en stemme og den kan høres i høytalerne. Du snakker om at du er nervøs. Du har planlagt det slik, du har tenkt at når du først skal gjøre det, så skal du være ærlig, men du merker nok at særlig ærlig er du ikke, for uansett hvor sterkt du forsøker, merker du godt at du ikke klarer å snakke om nervøsiteten uten å gjøre deg skyld i en underdrivelse. Og du forteller publikum at du skal spille en sang for dem, at den har du laget selv, eller det sier du forresten ikke, du sier ingenting om hvem som har laget den, selv om det kanskje er deg, det får være nok å si at du skal spille en sang, og så går du bort til pianoet. Du fester mikrofonen på stativet, og går bort til pianoet. Mens du gjør det, er publikum stille. Selv om du går så fort du kan, tar det noen år før du når frem til pianoet. Men så sitter du der. Det er mikrofon der også. I den sier du hva sangen heter, den du skal spille, du merker at du mister pusten, du merker at det skjer en rekke ting med deg, ting bare du vet om, ting ingen annen kan sette seg inn i, for bare du er deg og sitter her, foran pianoet, og skal spille en sang, som du har laget eller som du har funnet et sted, og som betyr noe for deg, og publikum skal sitte og høre på, bare du vet hvordan det er. Så begynner du, finner først tonen, der var den, på pianoet, og i stemmen, så begynner du, spillingen, syngingen, publikum sitter helt stille, de følger med, du spiller, du synger, slett ikke verst, du merker det selv, det holder, du har ingen som helst anelse om hva publikum driver med, du spiller, du synger, du har øvd ti tusen timer og klarer det nå også, nå som det gjaldt som mest, nå klarer du det bedre enn noensinne, aldri har noen prestasjon vært bedre, aldri vil det bli overgått, og så var det ferdig, og publikum klapper, men du jubler, du hopper opp fra pianokrakken og strekker armene i været og husker selvfølgelig å bukke, du jubler som en eksplosjon, du jubler som var det på en annens vegne, publikum er glade, men ingen, ingen er gladere enn du, og bare du vet, fra tærne til hodet, hvorfor.

ES2003

Jeg er intet uten ord

Høstmånedene er de beste når det kommer til korttekster. Det er noe med når dagene blir kortere og kortere, når mørket trenger seg på, når tankene kommer. Det kan være vanskelig å finne nok gode tekster andre måneder i året, i høstmånedene er det overflod. September har 12 gode reserver, 12 tekster jeg kunne tenke meg å poste og publisere alle sammen.

Deriblant denne, «Jeg er intet uten ord», en tekst som skulle være med i en roman jeg riktignok samlet sammen, sånn cirka, men som aldri ble utgiftt. Den sier noe, den skulle være med, den er sår og fin. Den er skrevet 24. september, hvor den er stengt i hovedsamlingen av Cognac. Derfor er en så kjær tekst som denne, kun en reserve.

Jeg er intet uten ord

Slik skal jeg begynne min roman. Jeg er intet uten ord. Det vil være en god introduksjon for en romanfigur. Også i en korttekst gjør det seg godt, det er bare i virkeligheten man blir bekymret over en person som intet er uten ord. Og det er i virkeligheten jeg befinner meg. Det er i virkeligheten jeg utfører mine forsøk på å bli en person som med rette kan si: Jeg har levd. Den formuleringen satt, det er slik det er med formuleringene mine, de sitter, men med en gang jeg skal følge formuleringen opp med handling eller liksom gjennomleve det jeg skriver, så forsvinner bare alt i hop. Med meg kommer man ikke lenger ned enn til ordene, og de ser bestandig fine ut. Gjennom ordene har jeg levd et godt liv. Dere ser hvor store problemer jeg har med å slippe unna ordene, dette skal vær en korttekst, det har jeg selv sagt, jeg har allerede skrevet flere linjer, dere kan bare lese dem og få det bekreftet, men ingenting har ennå skjedd. Det er fordi ingenting skal skje, tenker dere kanskje, jeg ønsker å gi dere feil, men når dere har lest historien ferdig, vil dere se at dere har rett. Dette skjedde torsdag, vi kan se hvordan jeg ser ut og oppfører meg, hva jeg tenker og ønsker sier seg selv, jeg står i dusjen og vasker meg så godt jeg kan, tar på meg de fineste klærne jeg har, samtidig som jeg prøver å få det til å se litt rufsete og uhøytidelig ut. Mer presentabel enn dette blir jeg ikke, dette er mitt høydepunkt. Så går jeg ut for å møte henne jeg har en avtale med. Vi går på kino, vi går på kafé. Hun er nydusjet, nyvasket, og så finkledd og rufsete at hun gjør meg rent forlegen. Den eneste måten jeg har å skjule det på, er gjennom ord. Jeg må bare snakke med henne. Og ingen snakker bedre enn jeg, der kommer min styrke til sin rett, med ordene kan jeg klare alt, bortsett fra det som ikke lenger har med ord å gjøre. For eksempel å omfavne henne. For eksempel å få henne med hjem. For eksempel alt det der jeg ønsker. Og jeg skjønner så godt at hun ville gitt meg lov. Vi har kommet oss til et veikryss, hun skal til høyre, jeg til venstre. Det er ingen måte å slippe unna dette veikrysset på. Jeg kan ikke snakke det annerledes. Jeg kan ikke med ord stanse tiden. I romanen kan jeg selvfølgelig det, romanen jeg skal skrive, og her i kortteksten, men der jeg står i veikrysset kan jeg det ikke. Der går tiden. Og for hvert minutt det går, blir det teitere at vi står der uten avgjørelse, at hun står der så lenge er et tydelig tegn, at jeg står der også er enda mer tydelig, i hvert fall for meg, men hun skjønner det ikke. For så ville hun gjennomført forandringen med meg, gjort meg til noe annet enn ordene, gjort meg virkelig, levende, omfavnet meg i stedet for å vente på at jeg ikke omfavner henne. Det skjer ikke noe slikt, dere har helt rett i det. Jeg kunne selvfølgelig skrive det annerledes, men hva hjelper det? Det blir ikke annet enn ord, og det er nettopp ordene jeg så gjerne vil unngå.

ES2005

Tenk hvis…

Tekstene jeg skrev i 2003, det første året jeg systematisk skrev korttekster, skiller seg ut fra de senere årene. Jeg hadde ikke utviklet en stil, de er vilt sprikende, vilt eksperimentelle, sånn som denne, fra 27. august, det året. I 365 korttekster har Applaus, fra 2005, lagt beslag på den plassen.

Tenk hvis…

… for eksempel i morgen, at strømmen har gått i løpet av natten, slik at klokkeradioen ikke forstår at den skal vekke meg, for klokkeradioer forstår ingenting uten strøm, og jeg forstår heller ingenting da jeg omsider våkner og klokken ved siden av meg står og blinker et klokkeslett som umulig kan ha noe med det gjeldende å gjøre, og jeg utifra dagslyset skjønner at jeg for lengst skulle vært på jobben, eller kanskje holder strømmen seg, og klokkeradioen skrur seg på, men dessverre har jeg ligget og hørt på radio i det jeg sovnet, og det så lavt, at når radioen skrur seg på, nei, da våkner jeg ikke, men sover foreløpig lykkelig videre, til jeg på ny eller hvordan vi skal si det i forhold til den tenkte fremtiden tidligere i setningen, våkner, og skjønner at jeg for lenge siden skulle vært våken og nå skulle vært på vei til jobb, eller allerede på jobb, alt ettersom når det var jeg eventuelt våknet, men dette forsikrer jeg meg mot, ved aldri å la meg vekke av radioen, men alltid av høylytt biping, BI-IP, BI-IP, det er ubehagelig, men sikkert, hvis jeg da ikke våkner og skrur vekkerklokken av, i den tro at jeg trykker på snus-knappen, og i det jeg snur meg for å sove noen minutter ekstra, så vet jeg ikke at jeg går inn i søvnen helt uten kontroll, og ikke vil våkne før jeg gjør det av meg selv, og ser at jeg har forsovet meg, slik at jeg ikke rekker jobben, og jeg kan ligge der i sengen og se for meg hvordan elevene kommer inn i timen, i den tro at de skal ha en lærer, men det skal de ikke, for han ligger her, og har ikke engang stått opp, og gjør det kanskje akkurat i det skoleledelsen ringer for å høre hvor i all verden jeg blir av og hvorfor jeg ikke har gitt beskjed, noe jeg vil å ha vanskelig for å svare på, det er bare stå opp, spise frokost, komme seg til første og beste buss, bare komme seg bort til skolen, nei, jeg må virkelig stå opp straks klokken piper, ikke engang gjøre forsøk med noen snusknapp, stå opp, forhåpentligvis noenlunde uthvilt, hvis jeg da har fått sove i natt, noe jeg fort tror jeg ikke kan ha gjort, fordi jeg har så mye å tenke på, som man ser, men likevel kan det altså være jeg klarer det, slike ting skjer, man sover godt mot alle odds og våkner uthvilt, tenk så herlig, klokken ringer og jeg står opp, uthvilt, spiser frokost, smører matpakke, pusser tennene, gjør alt riktig, bortsett fra at jeg blander sammen busstidene, det har jeg gjort før, det kan fort skje igjen, jeg tenker bussen går fem på, men så er det fra bystasjonen den går fem på, fra der jeg bor, går den ti på, og det husker jeg akkurat i det jeg er ved holdeplassen og det så sent at jeg ikke engang ser bussen min forlate den, og skolen ringer ikke meg, men jeg ringer dem, og må forklare, at det har skjedd igjen, det som har skjedd før, det finnes ingen unnskyldning, forklaringen blir tynnere, jaså, blandet sammen busstidene igjen? nei, jeg må bare rekke den bussen, den riktige bussen, jeg er der kvart på, for sikkerhets skyld, reiser til skolen, men har dessverre glemt læreboken, jeg har den normalt med på skolen, men denne gangen hadde jeg tatt den med hjem, av en eller annen dum grunn, og tatt den ut av sekken, og ikke lagt den tilbake, hva skal jeg si til elevene? jeg legger den i sekken med en gang, jeg kan ikke glemme boken, jeg må gå inn i klasserommet med boken, men tenk hvis jeg har feil bok, har blandet fagene? det har jeg gjort mange ganger, det kan skje igjen, de første gangene var det morsomt, elevene likte han læreren, som kom norskforberedt til mattetimene, men når det nå skjer enda en gang, i tillegg til alle de andre, kan man lure på om det kanskje skjer bevisst, noe jeg pinlig nok må insistere at det ikke gjør, jeg er nødt til å forberede meg til det riktige faget, men tenk hvis jeg ikke klarer det? tenk hvis jeg ikke holder mål?

ES2003

Graveren

I begynnelsen av juni 2009 var min helse på mitt lavmål. Akkurat 4. juni, dagen da jeg skrev denne teksten, er kanskje den verste. Jeg hadde vært hos legen dagen før, fått beskjed at det var ikke farlig å trene, prøvde å springe opp Stoltzekleiven, og brukte 45 minutter. Jeg hadde ikke jern, hadde ikke blod, jernlageret var tømt, blodverdiene halvvert av hva de skal. Dagen etter ringer legen, resultatet av prøvene er klare, jeg må straks legges inn på sykehus.

Innimellom har jeg altså rukket å skrive teksten «Graveren». Det blir en reservetekst, fordi Det er nok nå, fra 2006, er hovedteksten 4. juni.

Graveren

Noen historier er mer uhyggelige enn andre. Jeg var en gang overbevist om at alt i mitt liv var slutt, nå var det ikke mer, og det var ikke bare fordi jeg var så nedtrykt i tankene jeg tenkte slik, det hadde også noe med helsen å gjøre. Den skrantet, og hadde i lang tid skrantet. Det var altså ikke bare med meg at jeg like godt kunne dø, fordi det var ikke mer for meg å gjøre, det var mer å gjøre, men jeg kunne dø likevel. Det var mer slik at når jeg endelig hadde funnet noe å gjøre, så skulle jeg dø, tenkte jeg. Det var i denne stemningen jeg var i, da jeg fant en mann som stod og gravde. Han stod bare der, gravde. Jeg spurte ham hva han gravde etter, om han kanskje ville finne noe med all gravingen sin, eller om han kanskje tvert i mot ville skjule noe, haha? Han svarte ikke noe på det, han fortsatte å grave. Hvorfor graver du, spurte jeg, mer konkret. Jeg graver en grav, sa han. Det var et uhyggelig svar, og jeg skvatt litt unna. Denne graveren skremte meg. For hvem? spurte jeg. Hvem er det du graver for? Jeg graver for meg selv, svarte han. Jeg ville spørre om han gravde en grav han bare selv skulle legge seg oppi uten videre, men jeg begynte allerede å bli lei av spørsmålene mine, og da kunne jeg bare forestille meg hvordan han måtte føle det. – Skal du legge deg nedi der? spurte jeg, likevel. – Ja, svarte han. – Ja, men du er jo ikke død? På dette spørsmålet holdt han for første gang et øyeblikk opp å grave, stakk spaden i jorden og hvilte seg med håndflatene mot den. – Hvordan kan du uttale deg om det? spurte han. Spørsmålet overrasket meg, jeg stod jo der og snakket med ham. På den annen side følte jeg at dette ikke var forklaringen han var ute etter. – Du ser levende ut, sa jeg.  – Jeg ser levende ut, sa han, og fortsatte å grave. – Det er det alle sier, sa han, eller tenkte han, jeg begynte plutselig av en eller annen grunn å ha innsikt i hva han tenkte også. Alle som ser meg de sier at jeg ser levende ut, men det er bare fordi de ikke vet at det i meg som lever er i ferd med å forsvinne, og det som dør er i ferd med å overta. Derfor graver jeg denne graven her, slik at jeg selv kan stige ned i den og ligge der. Det er det mest meningsfylte jeg kan gjøre, sa han, eller tenkte han, forstod jeg. – Hvem er du, spurte jeg samtidig som jeg skjønte hvem han var. – Jeg er deg, svarte han. Uhyggelig.

 ES2009

Fuglen mot veggen

Denne teksten kom jeg på og skrev da jeg 20. mai, 2008, satt utenfor Litteraturhuset i Oslo og leste tekster av Danil Kharms, en bok jeg nettopp hadde kjøpt der inne. Jeg var i Oslo, fordi jeg skulle ha visum til Russland, det året jeg reiste den transsibirske jernbane. Jeg var med andre ord i godt humør. Selvsagt.

De som kjenner Kharms vil straks se inspirasjonen, nå husker jeg ikke lenger hvilken konkret tekst som gav meg tanken til å skrive min, men det er en i den boken som er oversatt til norsk.

Teksten er ingen hovedtekst, fordi 20. mai 2012 skrev jeg «Den deilige tekst», og det er denne som har plassen i 365 korttekster. Fuglen mot veggen er reserve.

Fuglen mot veggen

En gang jeg satt og leste en bok utendørs, fløy det en fugl like mot vinduet på huset ved siden av. Det vil si, den fløy ikke mot vinduet, den fløy rett i veggen. Dere kan selv tenke dere, jeg sitter der og leser en bok, og blir av en eller annen grunn oppmerksom på denne fuglen som flyr forbi, slik at jeg følger med på den når den flyr rett mot – ikke vinduet, men – veggen. Jeg kan ikke tro det, jeg kan ikke få dette til å stemme, en fugl skal bare ikke fly mot en vegg på denne måten der. Det hender at fugler flyr mot vinduer, det har jeg selv sett, eller hørt, og sett etterpå, at fuglen ligger der, men jeg har aldri sett noe lignende mot en vegg, aldri. Nei, dette kan bare ikke stemme, så i stedet for å lese videre i boken, blir jeg bare sittende og tenke på det som skjedde. Fuglen fløy mot veggen. Det blir det samme hver gang. Samme hvor mye jeg tenker, var det akkurat det som skjedde, fuglen fløy mot veggen. Nå ligger den der. Død. Jeg får ikke dette her til å stemme. Godt ristende på hodet leser jeg videre i boken, der det akkurat står at en fugl døde da den ganske riktig fløy mot et vindu. Da stemmer det.

ES2008

En samtale med lysestaken

Denne spesielle teksten skrev jeg 23. april, 2011. Slike tekster har jeg mange av, de er lette å få fine. Men denne kunne ikke hamle opp med Et lite eventyr, som jeg skrev i 2007. Dermed havnet eventyret i 365 korttekster, mens lysestakene er her i reservene.

En samtale med lysestaken

Det er ikke så mange som vil høre på samtaler som dette. De fordrer at det er noe unikt med meg, at det som skjer med meg og det som jeg frykter og håper på i livet, at det skal være noe som kommer overraskende på andre, som de finner interesse i og vil høre på. Jeg har prøvd meg mange ganger, liksom sneket det inn i samtalen, når jeg ellers har snakket med noen, jeg har de og de problemene har jeg sagt, de og de tingene jeg håper på. Samtalen går alltid videre, og alltid i det sporet den hadde før jeg forsøkte å påvirke den i min retning. Også det jeg her sier faller inn under samme kategori. Hvem er det som vil høre på det? Jeg snakker bare i tankene mine, sier jeg til meg selv i tankene mine. Foran meg på bordet står det ingenting som kan oppfatte noe som helst. Men slik føler jeg ofte det er med andre mennesker også, tenker jeg, med et smil. Det vil si, de kan selvsagt oppfatte det jeg sier til dem, det er jo ikke noe spesielt med det jeg har å si, de er bare ikke så interessert i det, nettopp fordi det er så lite spesielt. Lysestaken står foran meg utent. – Du er fin, du, sier jeg til den, på den måten man må si det når man snakker til en lysestake og forlanger å bli tatt alvorlig. Det er nemlig alvorlig, det jeg har å si, kanskje ikke så veldig alvorlig for andre, men veldig alvorlig for meg. – Jeg er ikke sikker på om jeg klarer alle oppgavene som ligger foran meg nå, sier jeg til den. Hva er det for slags situasjon jeg egentlig er satt inn i? Hva er det for slags liv jeg lever? Lysestaken står urørlig. Jeg har mer å si, veldig mye mer å si.

ES2011

Det er en vei som går bortover

26. februar 2011 skrev jeg i Kiev teksten «Hvor jeg strever og ikke strever i grunnen». Den danket ut denne, «Det er en vei som går bortover», skrevet samme dato, men i 2009. Det var dagen før jeg reiste til Kiev det året, på den reisen jeg helt uventet traff damen jeg nå er gift med. Så det var jo virkelig en tekst skrevet like før det skjedde noe.

Jeg forandret veldig på teksten i forbindelse med at jeg postet den, den ble jo ikke skrevet ferdig første forsøk, og siden jeg gav den opp, gjorde jeg ikke noe med den. Siden jeg er historiker, jeg har i hvert fall hovedfag i det, så er jeg fanatisk når det gjelder etterrettelighet. Jeg poster derfor også, som et unntak for denne teksten, originalen, førsteutkastet. Plutselig er det til og med noen som mener den er bedre.

Det er en vei som går bortover.

Det er en vei som går bortover

Det er en vei som går bortover. Og langs denne veien står jeg. Det er riktig det som står der. Jeg står langs dem. Jeg står der. Det er veien som går bortover. Jeg står stille. Det er akkurat som veien strømmer av gårde, nesten som en elv. Og så står jeg i elven, på en måte, om det går an. Jeg hadde skrevet disse setningene, men jeg følte ikke helt de sa det jeg ville de skulle si. Jeg hadde noe jeg skulle si, men det var ikke sagt av de setningene jeg hadde skrevet. Det var altså denne veien, den går, og så er det jeg som står stille. Jeg ser for meg at jeg blir dratt med av denne veien, at den tar meg med og sender meg hit og dit og steder jeg slett ikke hadde tenkt meg. Jeg er uhyre passiv. Det er veien som sørger for all aktivitet. Og alle vet hva en vei er, å si at veier sørger for aktivitet, det blir galt. Den aktive er alltid den levende på veien, den som sørger for bevegelsene, at det skjer noe. Men enda så levende jeg er, så er jeg passiv, endatil uhyre passiv, som jeg skrev. Det skrev jeg helt riktig, der kom det frem det jeg skulle si. Ellers ikke. Jeg leste gjennom setningene mine på ny. De sier ikke det jeg vil ha sagt. Det er noe med at veiene skal ligge der, som en mulighet, men du velger selv om du vil gå dem. Du kan til og med velge om du vil lage noen nye veier, om du skal gå din helt egen vei, noe jeg tror er finere sagt, enn at det er helt sant. Det er i hvert fall ikke veiene som bestemmer retningen. Utenom for meg, for jeg står bare der. Det er veiene som fyker av gårde med meg, hit og dit, stedet jeg ikke har vært, og ikke hadde tenkt å være. På ny og på ny leser jeg det jeg har skrevet, og ser at jeg hele tiden og sklir ut og skriver noe annet enn det jeg vil få sagt. Det er noe om en vei, om veier, og det er noe om meg. Jeg står stille, veien beveger seg, veiene beveger seg. Det er noe der. Men nøyaktig hva, det får jeg ikke til å skrive. Derimot fikk jeg til å skrive noe annet.

ES2009-2013

Originalen

Det er en vei som går bortover

Det er en vei som går bortover. Og langs denne veien står jeg. Jeg står langs den. Jeg står der. Det er akkurat som om det er veien som går, mens jeg står stille, veien strømmer av gårde. Den er nesten som en elv. Og så er det ved elven jeg står. Jeg hadde skrevet disse setningene, men jeg følte ikke helt de sa det jeg ville de skulle si. Jeg hadde noe jeg skulle si, men det var ikke sagt av de setningene jeg hadde skrevet. Det var altså denne veien, den går, og så er det jeg som står stille. Jeg ser for meg at jeg blir dratt med av denne veien, at den tar meg med og sender meg hit og dit og steder jeg slett ikke hadde tenkt meg. Jeg er uhyre passiv. Det er veien som sørger for all aktivitet. Og alle vet hva en vei er, å kalle den aktiv er galt. Jeg tok på ny og leste gjennom setningene mine, På ny så jeg at de ikke var i nærheten av å få frem det jeg ville få frem, eller de var i nærheten, men nær er ikke godt nok. De må si det akkurat som det er, skal det være noe. Og jeg har virkelig noe jeg nå må si, og det handler om en vei, og det handler om meg. Jeg står ved veien, og veien farer forbi. Jeg får det ikke til, jeg får det bare ikke til. Kunne det ikke bare nøye seg med det, tenkte jeg, og tok av gårde i en eller annen retning.

ES2009

Dirigenten

I fjor brukte jeg søndagene til å poste egne reservetekster, reserver til de 365 korttekstene i hovedkategorien. Årsaken til at jeg har disse reservene, er at jeg satte den regel for meg selv, lenge før blogging ble et tema, at hver dag skulle ha sin tekst, og førsteutkastet til denne teksten skulle være skrevet på denne datoen. Det ble jo litt spesielt, når noen datoer tilfeldigvis hadde flere gode tekster, mens andre datoer ikke hadde tekster i det hele tatt. Men sånn er det når hodet er innrettet som mitt, da kan man ikke ta hensyn til konsekvenser i den slags spørsmål, da er regelen regelen. Tekster det ikke var plass til ble lagt over i dokumentet for «Reserver». Som på ny ble en besettelse. Det skulle være 12 reserver hver måned. Og sånn er det blitt.

Noen av reservetekstene er ok, og vel så det. Som denne, kalt «Dirigenten», og skrevet 8. januar, 2005.

Dirigenten

Av og til skulle jeg ønske at jeg var dirigent og hele verden var orkester og publikum. Jeg kunne godt høre applausen mens jeg verdig gikk ned mot podiet, med taktstokken i hånden og notearkene under armen og i hodet. Når jeg kom ut på scenen ville applausen økt enda litt mer, slik at jeg for ikke å virke arrogant måtte vinke til publikum. Jeg gjør et lite sprett for å komme meg opp til dirigentpodiet mitt, til og med orkesteret gisper av forventning, jeg legger notearkene ned og bukker til publikum og puster dypt inn, det er som om også applausen blir sugd inn av mitt innpust, den opphører i alle fall, og det er bra, for nå skal jeg slå tre ganger på dirigentstativet hvor jeg har notene mine, slik at konserten kan begynne, der begynner den, det er jeg som bestemmer at den skal begynne, jeg peker bare på den som skal begynne, aldri har noe begynt i så rette øyeblikk som dette. Og jeg veiver med armene, jeg er fortissimo og piano, jeg får frem enhver stemning og tanke, ingen følelse er fremmed for meg. Jeg er dirigenten. Av og til skulle jeg ønske det.

ES2005

Kom nå

Dette er en tekst om å holde igjen, om å ikke våge. Den er skrevet 2. desember, 2006, og er reserve, fordi 2. desember, 2007, skrev jeg Et korn av håp, som er bedre. Men 2. desember falt i år på en søndag, og søndager poster jeg reservetekster. Sånn er det bare. Kom nå.

Kom nå

Dette er en tekst som ikke skal holde igjen. Jeg har holdt igjen så mye, i tekstene mine, og ikke minst i virkeligheten, en gang må jeg slippe det, denne gangen blir her. Kom nå, kom. Bare sykle bort hit, ta taxi, gå, gjør hva du vil, kom. Kom. Ring på, jeg lukker opp, jeg venter, jeg har øl og vin og hva du vil, og jeg har meg selv, jeg har i aller høyeste grad meg selv. Kom og forsyn deg. Akkurat nå vil jeg ikke være så nøye på hvem du er, senere vil jeg bli det, ikke nå, kom, kom. Jeg har en del av dere i tankene, en del av dere kan det godt være, men andre også, bare kom, kom. Dere vil bli tatt godt imot, jeg sier at jeg ikke vil holde igjen, men jeg vil, hvis dere vil det, ber meg om det, selvfølgelig, kom. Se kroppen min, se meg, eller se meg, ikke vær så nøye med kroppen min, den kunne sikkert vært bedre, jeg kunne også vært bedre, og du, tenk ikke på det, kom, kom. Jeg skriver det så godt jeg kan, om ord var nok, det er ikke nok, vel så sier jeg det i virkeligheten også, kom sier jeg, vær så snill og kom, kom. Jeg sier det høyt. Jeg åpner opp vinduet og sier det. Jeg holder ikke igjen, ingen kommer, hva skal jeg gjøre da, sende en tekstmelding, det gjør jeg ikke.

ES2006

 

Engasjement

Dette er en tekst skrevet for 8 år siden, 18. november, 2004. Det er en morsom tekst, uhøytidelig tekst, danket ut i hovedtekstene av «Jeg omfavner livet», og derfor bare en reserve. Men altså en morsom reserve, basert på en sann historie, som de sier, noe som ikke skal ha noe å si. Den handler om å være engasjert.

Engasjement

Problemet er, sa han, så full, at han etterpå tok en pause. At det er for vanskelig å være engasjert. Deretter duppet han nok av et øyeblikk, hodet falt i hvert fall fremover. Gynget litt. Hun han snakket med så raskt bort på meg, med ansiktsuttrykket fortalte hun meg at hun ikke skjønte hva han drev med. Med mitt ansiktsuttrykk fortalte jeg henne at jeg ikke kunne hjelpe. Plutseleg gjekk eg over i å skrive nynorsk. Det var akkurat i tide før han vakna, han vakna med eit rykk, slik ein gjer når ein har drukke for mykje og sit og duppar i svevnen, eller slik ein gjer når ein skriv nynorsk. – Ja, du skjønar vel problemet? sa han til ho han snakka med. – Ho rista på hovudet, eg skal ikkje prøve nokon forklaring på kva ho meinte med det. – Det er svært enkelt, sa han, og drakk godt, sat øltuten til munnen og helte i. Ho såg på meg, eg såg på ho, eg var sprekkeferdig av lått, det bobla inni meg, ho skulle bare visst at eg skreiv nynorsk. Han rista på hovudet, nå var det han som gjorde det,  – eg vil ha deg, du vil ikkje ha meg, sa han. – Sånn er det. Han sat i kleda han hadde valt å ta på seg, utanom dei han hadde teke av undervegs. Han hadde gitt alt, nå sat han der, barbeint, og med ein litt vel blomstrande skjorte, korterma, godt oppkneppa. – Sånn er det, sa han, det kosta han ikkje stort å seie ting opp att, – eg har ein venn som er engasjert, han sa det med a, angasjert, og han tok seg heilt ut med å seie det, slengte det ut og kvelva fram, rett i fanget på ho som tok imot han på feilfritt nynorsk. Eg klarte ikkje halde inne lenger, eg lo som hadde eg skrive ei heilt anna tekst, ei som ikkje handla om engasjement eller noko, ei som bare var skriven frå start til mål for å bringe fram nett den låtten eg sat der og lo, både for eg som sat og lo han, og for dykk som nå har lest denne teksten og skjønar kva eg snakkar om.

ES2004